Halvhjertede reformer

SVAR TIL STYMNE: Alliansens bistandspolitikk er schizofren. Moderaterna får ikke med seg partnerne på nødvendige omlegninger, og reformene skraper i overflaten.

Jeg kjenner Joakim Stymne, og har stor respekt for ham. Han er en av de få i bistandsindustrien som har tatt for seg spørsmålet om bistandens muligheter og vanskeligheter på et seriøst og intellektuelt hederlig vis. Således er jeg også enig med ham i mange ting. Andre har jeg sterke innvendinger mot.

Regjeringen reformer har vært halvhjertet
Stymne har, i sitt innlegg i Minerva nr. 3 — 2011, helt rett i at bistand har fått mer oppmerksomhet i den svenske debatten enn tidligere. Men det skyldes ikke at den svenske regjeringen angivelig har gjennomført så omfattende reformer. Regjeringens arbeid har vært halvhjertet, med sterkere krav til resultater og oppfølging, åpenhet i dokumentasjon og organisatoriske forandringer, mindre støtte til bistandsindustriens propaganda, samt landfokusering. Regjeringen har ikke villet — eller egentlig ikke kunnet — ta spørsmålet om bistandens problem på alvor. La meg komme tilbake til hvorfor. Først vil jeg forklare hvorfor bistand ikke fungerer, og heller ikke kan fungere i henhold til de mål og middel som bransjen i dag opererer ut ifra.

Vi vet at bærekraftig økonomisk vekst er en nødvendig forutsetning for langsiktig utvikling og fattigdomsbekjempelse. Videre vet vi at til tross for hundretalls milliarder dollar til bistand over flere tiår, har forskerne ikke kunnet bekrefte at bistand fører til vekst, eller til andre sosiale velferdsforbedringer på bred front.

Betydningen av institusjoner
Dessuten vet vi at den viktigste faktoren for utvikling er et lands institusjoner, i betydning lover og regler, men også sedvaner og handlingsmønstre. Utvikling handler om summen av millioner av individuelle handlinger. Og disse styres av de insentiver som skapes av den institusjonelle strukturen.

Videre vet vi at bistand har en tendens til å svekke disse institusjonene, og dermed undergrave den viktigste forutsetningen for utvikling. Det handler om alt fra å stimulere korrupsjon og privilegiejakt (rent-seeking), vanskeliggjøre den demokratiske debatten, gjøre det lettere for dårlige ledere å beholde makten og begrense mulighetene for utviklingsrettet politikk. Vi har dermed gode grunner til å anta at bistand hemmer, snarere enn stimulerer, utvikling. (Den som vil fordype seg i dette temaet, kan lese min artikkel i Ekonomisk Debatt 2/2011).

Dette var noe Elinor Ostrom, nobelprisvinneren i økonomi 2009, konstaterte allerede på begynnelsen av 2000-tallet, i en rapport initiert og publisert av Sida:

”Internationellt bistånd syftar till att hjälpa människor i mindre utvecklade länder att ta sig ur fattigdom, som skapats av den stora mångfalden av ofta olösta eller dåligt lösa problem relaterade till kollektivt handlande («collective action»). Såvida utvecklingsbiståndet inte angriper frågan om incitamenten i de underliggande collective action-problemen, kommer det sannolikt att vara ineffektivt eller, värre, kontraproduktivt.”

I land med gode institusjoner kan bistand ha en positiv effekt på marginen. Dette er ikke tilfelle for land med dårlige institusjoner. Dette er ett av de dilemmaene som gjør tanker og drømmer om en fungerende bistand umulig. Det fungerer ikke der det behøves, og det behøves ikke der det fungerer.

Debatten eldre enn reformene
Ut ifra dette perspektivet har regjeringen altså bare skrapet i overflaten ved å gjøre noen marginale justeringer i et politikkområde preget av grunnleggende feiltenkning. Og det er heller ikke, slik Stymne påstår, disse begrensende reformene som har fått fart på debatten. Det vanvittige målet om at bistanden skal utgjøre én prosent av Sveriges BNI, er fortsatt gjeldende.

Min analyse er snarere at debatten ble aktuell allerede før reformene kom, i den sjokkbølge av indignasjon som gikk gjennom bistandsindustrien da den innså at man ville få en bistandsminister fra Moderaterna. Partiet har knapt noen tradisjon for engasjement på området, og, i ærlighetens navn, heller ikke så mye kunnskap. Det merkes ikke minst i det faktum at Stymnes etterfølger i statssekretærstillingen opprinnelig ble rekruttert fra Folkpartiet.

Bistandsindustrien — det vil si de omkring ti tusen svenskene i UD, Sida og i de utallige organisasjonene som forsørger seg på bistand — hadde da lenge kunnet leve og virke i en verden der politikerne i realiteten ikke blandet seg inn. Sida reiste verden rundt og oppførte seg som om de var en stat i staten, som om det var de selv som både formulerte oppdraget og finansierte prosjektene. Så kom det plutselig en minister som ville bedrive politikk og faktisk ta det mandat hun hadde fått av velgerne på alvor. Det ble oppfattet som at Gunilla Carlsson kom og blandet seg, kom og forstyrret den fine bistanden.

Partipolitiske forhandlinger
Men ut fra ett perspektiv har regjeringen, eller Moderaterna, seg selv å skylde for all kritikken. Gunilla Carlsson gir et nærmest schizofrent inntrykk. Med det mener jeg selvsagt ikke at statsråden har svekket mental helse, men at hun sitter i en koalisjonsregjering med tre partier som ikke deler hennes skepsis til bransjen. Derfor kommer hun med diverse mediautspill om bistandens problem, samtidig som hun forvalter tidenes største bistandsbudsjett. I forhandlingene med de tre andre partiene, særlig når det gjelder statsbudsjettet som helhet, får hun ikke med seg Kristdemokraterna og Folkpartiet på den politikken hun egentlig vil føre. I stedet driver hun en slags lumsk skyttergravskrig mot den virksomheten hun er satt til å styre.

Stymne gjør et stort poeng av landfokuseringen.   Forskningen viser entydig at risikoen for at bistandens negative konsekvenser skal overstige de positive effektene, øker markant jo større andel av mottagerlandets BNP bistanden utgjør. Når Sverige fokuserer sin bistand til færre land, øker man nettopp denne konsentrasjonen. Denne reformen minsker altså, snarere enn øker, mulighetene for å få til en fungerende bistand.

Opinionspåvirkningen er begrenset
Regjeringen skal likevel ha honnør for at den på et politisk redelig vis lyktes med å begrense bistandsindustriens mulighet til å bedrive opinionspåvirkning i globale utviklingsspørsmål hjemme. Dette er et av de områdene jeg arbeider hardest imot. Så vel Sida som de enkelte organisasjonene (som Stymne helt riktig kaller særinteresser) brukte tidligere til sammen 180 millioner kroner på informasjonsarbeid i Sverige. Det var en enorm sum. Og som ventet hadde kommunikasjonen tydelige preg av propaganda, med fordreininger og rene faktafeil.

Nå har denne typen bidrag blitt redusert, og retningslinjene for hva informasjonen skal ta for seg har blitt strengere. Dette er etter min mening den viktigste reformen for at vi på sikt skal kunne få en mer fornuftig bistandsdebatt. Det er også dette en eventuell borgelig regjering i Norge først og fremst burde ta lærdom av.

Må reformere både målet og middelet
Det er selvsagt gøy at Stymne nevner undertegnede i samme åndedrag som internasjonale storhet som William Easterly og Jeffrey Sachs. Men deretter mener han at min kritikk er rettet mot feil hold, ettersom det ikke er meningen at bistanden skal være ”transformativ”, det vil si at den skal forandre samfunnet. Det er heller ikke meningen at bistanden skal føre til vekst.

Det er to sterke innvendinger mot Stymnes argument. For det første er vekst en nødvendig forutsetning for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Uten sterkere vekst vil vi ikke kunne bekjempe fattigdom. For det andre hevder bistandsindustrien selv til stadighet at bistanden skal være transformativ. Verdensbankens motto er en verden uten fattigdom. Og i følge FNs tusenårsmål skal bistand bidra til å halvere fattigdom innen 2015. Dette er transformativt. Det finnes ikke et eneste bistandsorgan i verden som sier at de kun hjelper enkeltmennesker. Videre er det ikke sikkert den direkte hjelpen overstiger de negative indirekte bivirkningene av bistanden.

Stymne skal ha ros for sin innsats. Han har rett i det som Easterly oppgir, at den eneste bistanden som vi har belegg for fungerer, er konkrete satsinger mot visse sykdommer. Det foregår som oftest slik at en gruppe utenforstående helsepersonell går inn og setter en sprøyte i hvert menneske i et avgrenset geografisk område. Mange liv har blitt reddet, og mange har fått økt livskvalitet. Slikt burde vi gjøre mer av. Men da må vi reformulere både målet og midlene for utviklingspolitikken. Og det finnes det ingen politisk støtte for.

• Fredrik Segerfeldt (f. 1970) er svensk forfatter og debattant. Han har blant annet utgitt boken Vatten til salu.