Eirik Vatnøy (f. 1983) er redaksjonssjef i Minerva
Handlet vi rett der andre handlet feil?
KOMMENTAR: Å sammenligne reaksjonene etter 22. juli med 11. september setter muligens vår egen statsminister i et godt lys. Men sammenligningen er tvilsom, og bidrar til lite annet enn å forsterke vår følelse av egen godhet.
”Min venn Jens gjorde alt rett der Bush gjorde alt feil”, sa Mona Sahlin i etterkant av 22.juli. Sammenligningen er vanlig. Stoltenberg tok en omvendt Bush, hevdes det, da han fokuserte på kjærlighet fremfor hat, og ville svare med ”mer demokrati” fremfor å ”hunt them down”, som Bush lovte.
De fleste vil være enig i at Stoltenberg gjorde en svært god jobb i tiden umiddelbart etter 22. juli. Jeg er blant dem. Særlig mener jeg han fremstod som en god retoriker, som evnet å sette ord på de følelser som rørte seg i folket og lyktes med å samle folkets holdninger til hvordan Norge skulle forholde seg til terroren.
Vi skulle altså svare med mer kjærlighet og mer demokrati. I ettertid er det kanskje vanskelig å se hvilke konkrete utslag dette skal få, men i dager med nasjonale krise og nasjonal sorg er det ofte symbolikken og identiteten som blir vel så viktig.
Sammenligningen med Bushs sine resolutte taler i etterkant av 11. september understreker da et poeng vi i Norge er svært glad i å fremheve: At vi nordmenn ikke bare er et folk som er solidariske, sindige og fredselskende, men at vi er særlig solidariske, sindige og fredselskende, sammenlignet med andre land. Et poeng vi alltid liker å understreke når vi sammenligner oss med andre.
To forskjellige terrorangrep
11. september og 22. juli har flere likhetstrekk. Begge terrorangrepene var voldsomme og overraskende, og de rammet på en slik måte at hele nasjonen ble berørt. I begge tilfellet angrep også terroristene mål med en viktig nasjonal symbolverdi. For USAs vedkommende deres finansielle sentrum og forsvaret, i Norge organisasjonslivet, ungdommens engasjement og hovedstatens hjerte.
Men det er også helt grunnleggende forskjeller på de to. 11. september var et angrep utenfra. Det føyde seg inn i en rekke av nøye planlagte terroraksjoner fra et avansert terrornettverk. Og det ble fulgt av seriøse løfter om gjentagelse. Terroren 22. juli kom innenfra. Terroristen handlet på egenhånd, med egne motiver og uten støtte i noe organisert nettverk.
Derfor var reaksjonene også så forskjellig. Rosetog og mer debatt ville trolig ikke hindret ytterligere terrorangrep fra Al Qaida. Det ville uansett ikke svart til amerikanernes forventinger om hvordan staten skal garantere for deres trygghet. Derfor var også Bushs reaksjon og retorikk helt på høyde med situasjonen, og på ingen måter unik for ham. Vår egen statsminister, Kjell Magne Bondevik, sa i prinsippet akkurat det samme i sin tale til det norske folk i 2001:
”Terroranslagene mot USA 11. september var en krigserklæring. Det var en krigserklæring mot den internasjonale rettsorden, mot internasjonalt samkvem, mot frie og åpne samfunn, mot toleranse, og mot selve menneskeverdet. Vi fordømmer på det sterkeste disse avskyelige handlingene. Og vi fordømmer dem som står bak. Målet i kampen mot internasjonal terrorisme er klart: Vi må forhindre nye terroranslag. Og de ansvarlige for angrepene 11. september og deres støttespillere må oppspores og stilles til ansvar.”
Det er ikke urimelig å påstå at Bondevik var i takt med den norske opinionen den gang. Selv om reaksjonen var en ganske annen enn Stoltenbergs appell til mer demokrati som svar på terroren. Trolig har opinionen forandret seg i løpet av ti år, men viktigere er det at hendelsene i bunn og grunn er svært forskjellige.
En indre fiende
En mer passende sammenligning — hvis man insisterer på å sammenligne — vil være å sammenligne reaksjonene i Oslo og Norge med reaksjonene i USA etter bomben i Oklahoma City i 1995. Bombemannen, Timothy McVeigh, var en høyreekstrem med sympatier til den patriotiske militsbevegelsen i USA. McVeigh anså seg selv i krig med staten, og omtalte de også 167 ofrene som ”collateral damage”, altså som krigsofre. Likhetstrekkene med Anders Behring Breivik er mange.
Den gang reagert Det Hvite Hus ganske likt som vår egen regjering reagerte i sommer. Terroren fikk konsekvenser for sikkerheten i offentlige bygg, men talene konsentrerte seg om de gode kreftene i samfunnet. I sin tale til folket etter bombeangrepet uttalte daværende president Bill Clinton blant annet følgende:
”Let us let our own children know that we will stand against the forces of fear. When there is talk of hatred, let us stand up and talk against it. When there is talk of violence, let us stand up and talk against it. In the face of death, let us honor life. As St. Paul admonished us, Let us “not be overcome by evil, but overcome evil with good.””
En annen tale som kan illustrere likheten i reaksjoner når terroren kommer innenfra, er Carl Bildt appell til det svenske folket da den såkalte ”lasermannen” spredte frykt i Malmö:
”Sverige er vårt felles land. Vi har et felles ansvar for dette Sverige. Stilles noen utenfor, kommer det før eller siden til å ramme hver og en av oss. Det er derfor det er så viktig ikke bare å kjenne stolthet over, men også beskytte den ydmykhet, den toleranse, den åpenhet og den medmenneskelighet som utmerker vårt Sverige.”
”Lasermannen” skjøt uskyldige mennesker med innvandrerbakgrunn. Motivet var opplagt å ramme det nye flerkulturelle Sverige. Reaksjonene fra politikerne er gjenkjennelige: Carl Bildt forsikret at rettsstaten fortsatt skulle garantere borgernes fredelige sameksistens, og appellerte videre til det samholdet og medmenneskeligheten som fantes i det Svenske folket. Han kunne sagt ”mer demokrati”.
Islamistisk terror fortsatt en trussel
I sammenlignbare situasjoner fremstår altså ikke Norges eller Stoltenbergs reaksjoner som noe ekstraordinært. Det gjør ikke reaksjonene mindre gode eller relevante. Men det bør kanskje rokke ved manges forestilling om at det norske folk er av en helt spesiell støpning, eller at vi handlet rett der andre handlet galt. Hadde terroren kommet utenfra, er det slett ikke sikkert at vi hadde reagert på samme måte.
Det er heller ikke sikkert at den beste markeringen av tiårsdagen for 11. september var med arbeiderbevegelsens visesanger og et 40 minutter langt intervju med en partileder på selve valgdagen, slik NRK P2 valgte å gjøre.
Ikke minst er det usikkert hvorvidt en selvgod holdning overfor andre terrorrammede land gjør oss noe bedre rustet til å takle fremtidige terrortrusler. I etterkant av terroren har mange oppfordret de som umiddelbart antok at det var islamistiske organisasjoner som stod bak til å ”gå i seg selv” eller ”ta et oppgjør med egne fordommer”, som om det faktum at terroren denne gang kom fra høyreekstremistisk hold viser at mistanke mot islamistiske terrornettverk er grunnløs. I en årrekke har disse planlagt og gjennomført alvorlige terroraksjoner over hele verden. Gjentatte ganger har de forsikret at også Norge er et mål. En umiddelbar reaksjon den 22. juli var at de hadde gjort alvor av sine trusler. Dette er ikke et utslag av fordommer eller fremmedfiendtlighet, men er erkjennelse av det faktiske trusselbildet.
Norge og USA reagerte ikke forskjellig i tilsvarende situasjoner. Hendelsene var vidt forskjellige. Vi reagerte godt denne gang, og vi får håpe at vi slipper å bli prøvet av den type terror som 11. september var.
Ingressfoto: Wikimedia commons: CC Henrik Lied
- Eirik Vatnøy (f.1983) er redaksjonssjef i Minerva
Sammenlikningen er ikke bare tvilsom, den er absurd. En jingle som funker en god stund før man merker at noe ved bildet skurrer veldig.
Det er forskjell på å bli angrepet av (etter all sannsynlighet) ett menneske som i tillegg blir (som trussel) eliminert raskt etter ugjerningen, og det å oppleve vreden til et nettverk av terrorister som i tillegg slipper unna etter grusomhetene de påførte.
Flott artikkel Eirik! Jeg synes du angriper denne "usynlige" problematikken på en riktig måte, da det å sammenligne terrorangrepet 11.september, med det som skjedde her i sommer ikke blir en direkte riktig sammenligning.
Synd ikke alle kan være kritiske når det kommer til våre store opionsformidlere...
Og vi som aldri skulle være naive!
Utmerket! Skal man sammenligne, så er det avgjørende å sammenligne likt med likt, om man ønsker å trekke noen konklusjoner eller dra lærdommer.
Statsminister, Forsvarsminister og Justisminister kan vanskelig komme fra at til tross for de truslene som er nevnt av Eirik Vatnøy, så er lite gjort for å forbedre forebyggende sikkerhet og sørge for nødvendig beredskap.
Den sentrale Krisestøtteenheten ble opprettet etter svak krisehåndtering under tsunamien i 2004 (ikke som en følge av terrortruslene) lå oppe på bakken i selve bombemålet og måtte evakuere 22/7 (Dagens næringsliv 15/9-11: "Kriseteam måtte rømme"). Norge har stor erfaring med å bygge fortifikatoriske anlegg, og med bildene av forskjellige ødelagte offentlige bygg verden over - hva foregikk inne i hodet på de som besluttet denne plasseringen?
Hvorfor ble enheten ikke lokalisert under bakken eller i fjellanlegg slik at den var i stand til å fungere fortløpende? De har iht artikkelen kommet raskt på banen igjen. Men alle som har erfart flytting av militære kommandoplasser, vet at staben er ikke fullt operativ under flytting, og for de som flytter så tar de tid før de har satt seg inn i det som har skjedd under flyttingen.
Talentløs plassering ut fra funksjonen og trusselen,årsaken kan man bare gjette på.
Jeg har vel også i mine mindre fintfølende stunder henfalt til mer kynisk tenkning når det gjelder norske politiske holdninger til 22 juli.
Jeg synes deter direkte dumt og upassende å sammenligne og sidestille to såpass forskjellige terrorhandlinger.
Jeh tror vel heller ikke at den sittende norske rgjering bevisst har gitt seg inn på denne vei.
Men jeg tror nok at regjeringen ved så robust å understreke "kjærlighetsbudskapet ", åpenhet og mer- demokrati kom farlig nær en grense for politisk troverdighet.
Man savnet således i statsministerens første budskap en henvisning til behovet for å skape et tryggere samfunn for norske borgere - både når det gjelder forebygging og den gjeldende skkerhetsberedskap.
Vi skal gjerne vente på kommisjonens endelige rapport, men har ikke de informasjoner som allerede foreligger avdekket til dels graverende mangler på norsk side når det gjelder begge?
Bidro regjeringens bevisste vektlegging av kjærlighet og roser samt mer-demokrati og åpenhet til å trekke bort oppmerksomheten fra disse mangler.?
Jeg kan akseptere demokrati og åpenhet som dyder vi også skal beholde i terrortider, men er ikke forebygging og gode sikkerhetsrutiner minst like avgjørende.?
Så er jeg naturligvis enig i at statsministeren gjorde en fremragende innsats som den klart samlende person i de tunge tider og gav ny mening til det gamle norske ord "trøste og bære"
Men så kan jeg heller ikke helt unnslippe den gnagende mistanke om at krefter som satt på fanget til den sittende rgjering nok gjorde sitt beste-noen ganger kanskje litt upassende -for å sørge for at de tragiske hendelser den 22 juli ble innkorporert i den politiske media journalistikk i tiden helt frem til valget i september.
Men det er mulig at jeg kanskje nok er noe ufin her.22 juli var jo på alle måter et sjokk både forsamfunnet og det politiske Norge.
Hvis det faktisk hadde vært en muslimsk terrorgruppe som hadde sprengt bomben i regjeringskvartalet er jeg ganske sikker på at pipa hadde fått en annen lyd enn den faktisk fikk. Fordi, som Vatnøy påpeker, det da ville vært nødvendig med helt andre mottiltak enn mot en soloterrorist som ble tatt på fersken.
Det betyr selvsagt ikke at vi hadde trengt å gå USAs grøft med å opprette en konsentrasjonsleir og torturere mistenkte, eller å gå til krig (som om Norge hadde kunnet gjøre det), men vi ville måttet erkjenne at det faktisk var en fiende der ute, som ikke ville vende det andre kinnet til.
Om et år eller to er jeg ganske sikker på at det norske samfunnet er omtrent som før, med like mye eller lite kjærlighet og debatt.
Karsten Eig...
konsentrasjonsleir??
Går ut ifra at det er Guantanamo du sikter til, men er det noen som blir gasset her? Er det noen som blir satt til tvangsarbeid? Blir folk systematisk sulteforet og mishandlet der?
Det er en tragedie å høre folk beskrive USA som om det skulle vært Gulag eller nazistenes konsentrasjonsleire, for så godt hadde hverken man det hverken i nazistene eller kommunistenes leir. Tror ikke engang man hadde det så godt på Ila i sin tid... Dvs da det het Grini.
"Går ut ifra at det er Guantanamo du sikter til, men er det noen som blir gasset her? Er det noen som blir satt til tvangsarbeid? Blir folk systematisk sulteforet og mishandlet der?"
Det er vel ganske godt kjent at fanger på Gitmo har blitt torturert, blant annet ved waterboarding, annen fysisk vold og søvnfrarøvelse? Det er også mange rapporter som hevder at fangene blir utsatt for mishandling. Påstandene kommer både mange forskjellige kilder, alt fra folk i FBI og det amerikanske forsvaret, til Amnesty International og løslatte Gitmo-fanger. Se f.eks. Wikipedia-artikkelen om Guantanamo Bay:
According to a June 21, 2005, New York Times opinion article,[193] on July 29, 2004, an FBI agent was quoted as saying, "On a couple of occasions, I entered interview rooms to find a detainee chained hand and foot in a fetal position to the floor, with no chair, food or water. Most times they had urinated or defecated on themselves and had been left there for 18, 24 hours or more."
Air Force Lt. Gen. Randall Schmidt, who headed the probe into FBI accounts of abuse of Guantánamo prisoners by Defense Department personnel, concluded the man (a Saudi, described as the "20th hijacker") was subjected to "abusive and degrading treatment" by "the cumulative effect of creative, persistent and lengthy interrogations." The techniques used were authorized by the Pentagon, he said.[194] Many of the released prisoners have complained of enduring beatings, sleep deprivation, prolonged constraint in uncomfortable positions, prolonged hooding, sexual and cultural humiliation, forced injections, and other physical and psychological mistreatment during their detention in Camp Delta."
@Spaceman Spiff
Ja, Guantanamo er en konsentrasjonsleir i den forstand at det er en fangeleir med mange samlet på et sted, ikke bare et vanlig fengsel. Og tortur har forekommet. Det var kun det jeg siktet til. Begrepet "konsentrasjonsleir" assosieres gjerne med nazistenes leire eller Gulag, forståelig nok, men er i seg selv ikke noe annet enn mange mennesker holdt fanget på et sted. Det har selvsagt ikke forekommet gasskamre eller slavearbeid på Guantanamo, men tortur er jo dokumentert. Og det var bevisst at jeg brukte begrepet "konsentrasjonsleir" for å vise at det er noe et demokrati som USA burde holde seg for gode til.
En liten historisk kuriositet.
Ordet "konsentrasjonsleir" oppstod slik jeg forstår det for første gang
på C uba i løpet av Spanias krigføring mot kubanske opposisjonelle/gerija/motstandsgrupper. Den mest aktive krigsfase utspant seg i løpet av 1890 årene, og etter den amerikanske intervensjon fra 1898 gav Spania opp sin dominans over Cuba, som da fikk sin selvstendighet.
Under krigen ble kubanske opposjonelle/geriljasoldater/tilsluttede elementer holdt i fangeleirer utvalgte steder på Cuba.
Ordet dukker deretter opp under Boerkrigen i Sør Afrika 1890/tidlig 1900 tallet hvor britene holdt innesperret boere og deres familier i spesielle fangeleirer (concentration camps) for å hindre at den sørafrikanske landsbygd forsynte boer styrkene/geriljaen med våpen, mat og utrustning.Forholdene i disse leirer var ofte dårlige grunnet sykdom og dårlig forpleining, og mange , herunder kvinner og barn, døde.
I Norge kan Grini kalles en fangeleir.
Jeg tror at man fra norsk side skal være varsom med å¨bruke betegnelsen "konsentrasjonsleir" om Gitmo, da de tyske konsentrasjonsleirer
ofte var masseutryddingsleirer, eller leirer for hardt arbeid hvor fangene ble utsatt for tvangsarbeid til de døde. Mishandling var et dagligdags fenomen.
Gitmo kan gjerne kalles en fangeleir, men ikke en konsentrasjonsleir.
Jeg skjønner det slik at skjerpet forhør kan brukes i forhør av fanger, men generell bruk av tortur vil jeg dog tro ikke skjer.
Både am erikanske myndigheter og folkevalgte organer synes å ha godkjent
slike metoder
Gitmo fangene synes å tilhøre sin egen gråsone kategori da de ikke har status som krigsfanger eller krigførende.
De er imidlertid ofte under mistanke for terror handlinger eller andre voldshandlinger. Hovedhensikten er å fjerne dem fra Afghanistan mens krigshandlingene foregår. Deres uklare status gjør det van skelig å avgjøre hvilken rettsinstans som i siste instans skal dømme dem - det ordinære rettssystem eller militære tribunaler.
Dette kan ofte være et vanskelig spørsmål å avgjøre, og det er mange hensyn å ta.
Riktig god innlegg av EV.
Som så vidt nevnt synes jeg at sittende statsminister påtaglige utnyttelse av situasjonen i valgkamps sammenheng. Evt offentlig "godvilje" svekkes.
Jeg har i hvertfall ingen respekt for Stoltenberg/Ap lenger etter den kyniske bruken av situasjonen.
Det får en til å minnes utdelingen av Krigskorset fornyligen... Politikerforakten tiltar...
I forhold til Utøya - Med all oppmerksomhet rundt stedet/situasjonen, forbauses jeg at ingen psykolog påpeker det kritikverdige at mindreårige barn utsettes for politisk hjernevask. Hva gjør personer ned til 12-års alderen - der? Slik barn/ungdom er i sårbar alder og burde forskånes og beskyttes i steden for å oppfordres til deltakelse på slike tilstelninger.
William B: Takk for kommentar, men er nok ikke helt enig med deg. Min hensikt med dette essayet er ikke å si at Stoltenberg eller Ap har utnyttet situasjonen på en negativ måte. Jeg synes de har opptrådt godt. Det er snarere mediene og andre som har valgt å sammenligne 22/7 og 11/9 så tydelig, og denne sammenligningen synes jeg ikke er god.
Selv synes jeg heller ikke det er noe mistenkelig eller kritikkverdig at ungdommen deltar i arrangementer i regi av politiske partier. Det er en fin introduksjon til organisasjonslivet og til samfunnsengasjement, man får fine minner og lærer mye. Jeg tror ikke ungdom er så sårbare og lett påvirkelige at de må "skånes" for denne typen deltakelse. Jeg tror folk er i stand til å endre mening om de fleste politiske områder selv om de har vært med i et ungdomsparti. Det er nok andre ting man kan bekymre seg over med tenåringene, før man blir bekymret over at de blir "hjernevasket" på leir med ungdomspartiet.
Eirik Vatnøy
@Rolf O. Berg: Takk for historisk info, skal huske å sjekke wikipedia neste gang. Jeg ser at konsentrasjonsleier vil være misvisende om Gitmo, siden man der ikke har samlet sammen store folkegrupper/samfunn. HVilket ikke endrer at leiren, og særlig torturen der, er en kvise på det demokratiske USAs nese.
Godt skrevet av Eirik V. Faktisk helt lik min egen argumentasjon og mine tanker når debatten har gått i media og blant vanlige folk. Jeg har stor respekt for Stoltenberg i hvordan han grep an sin rolle etter 22. juli, men sammenlikningen mot 11. september blir ikke riktig og rettferdig.
Jeg har også irritert meg over de som nærmest har sett på deg som rasist og fordomsfull når man - som de fleste, også innvandrere fra muslimske land - har innrømmet at man den første timen trodde det var et angrep fra et islamsk terrornettverk den 22. juli.
Jeg synes personlig Norge er seg selv igjen på veldig mange måter. Like lite eller mye kjærlighet og omtanke - og lokalvalget nylig vitnet ikke om større engasjement - dessverre. Det eneste som er forandret er en voksende manglende vilje fra media til å diskutere våre flerkulturelle utfordringer.
Jeg har litt vanskeligheter med å forholde meg til hva utsagnet "mer demokrati" egentlig betyr?
Min oppfatning er at det finnes mange personlige tolkninger på dette, og jeg får da en impuls til å be de som bruker disse to ordene til å presisere hva de mener med det.