He’s The One

Mitt Romney har en klar ledelse i den republikanske nominasjonskampen. Hvem er han, og hvorfor ligger han an til å vinne?

Det republikanske feltet har snart funnet sin endelige form, og en klar front-runner har pekt seg ut. Jeg dekker jevnlig racet på min blogg, men der går jeg sjelden inn i den politiske substansen. Ettersom jeg blir mer og mer overbevist om at det er Mitt Romney som vil møte Obama i november 2012, er det på tide med en grundigere analyse.

Folkeavstemning om Obama og økonomien
For å forstå Romneys fremtreden i denne valgkampen er nyttig å stille spørsmålet: Hva handler valget i november 2012 om?

Når en sittende president stiller til gjenvalg, dreier det seg som regel mest om ham, det vil si om velgerne synes han har gjort en god jobb og fortjener fornyet tillit. Har det gått bra, er opposisjonspartiet sjanseløst. Har det gått dårlig, er det viktig for opposisjonen å unngå en kandidat som kan lede fokus vekk fra folkets dom over en dårlig president. Det holder da at den nominerte er sterk på det området der presidenten er svak.

Vi vet godt hvor president Obamas svakhet ligger. Økonomien vokser uvanlig svakt, og arbeidsledigheten har flatet ut på et uvanlig høyt nivå. Et kobbel meningsmålinger viser at det nettopp er på disse områdene at Obama skårer dårlig blant velgerne. Sjekk denne figuren, som viser en nesten kontinuerlig økning i andelen som mener Obama gjør en dårlig jobb med økonomien. Gapet er nå 20 prosent.

Romney satser alt på dette kortet — Bill Clintons ”It’s the economy, stupid.” Alle andre temaer må feies til side for at dette ene skal få den fulle oppmerksomheten. Flere av hans konkurrenter, først og fremst de tidligere guvernørene Huntsmann og Pawlenty har også troverdighet på det økonomiske feltet, men ingen av dem rendyrker denne strategien så ysterkt som Romney.

Det er i dette lyset vi bør se Romneys tilbakeholdenhet i utenrikspolitikken. Dette er det eneste området der Obama kontinuerlig skårer bra blant velgerne, og flertallet er uenig med republikanerne blant annet når det gjelder Afghanistan. Dette er derfor ingen passende arena for Romney, og han nøyer seg med å plassere seg solid i den republikanske tradisjonen med et sterkt forsvar og å vise styrke i utlandet, uten å gå langt i å velge mellom neokonservative og ”realistiske” tendenser i partiet.

Økonomisk troverdighet
Mens de andre tidligere guvernørene først og fremst påberoper seg økonomisk kompetanse gjennom god økonomisk styring i sitt politiske virke, har Romney et ess i ermet. Han er først og fremst ”The Man Who Saved the Olympics”. I 1999 tok han over som sjef for organisasjonskomiteen for Salt Lake OL i 2002, som var i svære problemer. Muligheten for at byen måtte gi opp, og lekene flyttes, var til stede. Romney samlet inn rekordmye private penger og lekene endte opp med et overskudd på $100 millioner.

En annen fremtredende del av hans historie er Bain & Co. og senere Bain Capital (Wikipedia har en detaljert gjennomgang). Romneys rolle som management consultant og senere private equity partner var blant annet å snu selskaper i trøbbel, og dermed sikre livskraftig enheter og bevare arbeidsplasser.   Ofte lyktes han, men det innebar gjerne å effektivisere og sparke folk. Andre ganger mislyktes han.

Romney ble en meget rik mann gjennom sitt arbeid, men det blir ikke vanskelig for demokratene å trekke frem tåredryppende historier om stakkars folk som fikk sitt liv ødelagt på grunn av Bain Capital. Her er et eksempel fra den demokratiske aktivistsiden DailyKos. Jeg tror ikke dette virker. Obama har vist seg ute av stand til å snu økonomien, og det er en forståelse for at amerikansk økonomi trenger tøffe tak.

Romneys appell på dette området svekkes riktignok betydelig av at det ble skapt få nye jobber i de fire årene han var guvernør i Massachusetts.

Forsiktig med underskuddene
Romneys fokus er mest på arbeidsledigheten, mindre på statsgjelden og underskuddene, selv om han også snakker om det. Grunnen er enkel: Velgerne, særlig de som kan fristes til å stemme mot Obama, er alvorlig bekymret for den voksende gjelden og vil gjerne stemme på noen som vil gjøre noe med det. Problemet oppstår når dette ”noe” skal konkretiseres. Venstresiden har urealistiske oppfatninger om hvor mye som kan spares på militærbudsjettene bare man blir ferdig med krigene, mens mange på høyresiden har en helt feilaktig oppfatning av hvor mye uhjelp og annen ”waste, fraud and abuse” står for.

Over lang tid har kongressmann Paul Ryan arbeidet for at republikanerne skal legge frem langsiktige planer for hvordan underskuddet kan takles, og at det må innebære at man også tar tak i de store velferdsprogrammene — Medicare og Medicaid på helsesiden og pensjonssystemet — Social Security. Han har vunnet mer og mer frem i partiet, mens demokratene har unnlatt å konkretisere noe egentlig alternativ, utover noen populistiske og helt utilstrekkelig skatteøkninger for ”de rike”.

Ryan og republikanerne i Representantenes Hus har vært modige, men mot er farlig i politikken. Meningsmålingene viser at et klart flertall ikke liker reformene. De er altså ikke villig til å spare der det må spares dersom det overordnede målet om håndterbare underskudd skal nås.

De republikanske kandidatene må balansere hensynet til at Ryan er i ferd med å oppnå heltestatus i store deler av partiets grasrot, samtidig som et flertall av de viktige uavhengige velgerne er skeptiske til Ryans reformer. Romney har valgt å støtte behovet for innsparinger, men uten å knytte seg for sterkt opp til Ryans forslag. Gingrich ødela sine sjanser ved å kalle Ryans pakke for ”sosial ingeniørkunst” og anklage ham for å gå for fort frem. Pawlenty har gått lengst i støtten til Ryan, men selv han har gjort det klart at han har sine egne, foreløpig ikke særlig spesifiserte, forslag til reformer.

Sentrum og pragmatisme
Dette behovet for å balansere ulike hensyn og velgergrupper preger Romney også på mange andre områder. Det faller ham naturlig ut fra hans egen ståsted nær sentrum i det republikanske partiet, men også fordi han lenge har vært den naturlige front-runneren. Han skal samle velgerne i sentrum av det republikanske partiet, for så å gå ett hakk  mot sentrum i november for å øke appellen til uavhengige velgere og dermed slå Obama.

De andre kandidatene må i større grad appellere til særgrupper i det republikanske partiet, og håpe at de på den måten er den ene som står igjen som anti-Romney og dermed kan slå ham i siste runde. Bare Huntsman plasserer seg til venstre for Romney, med unntak av utenrikspolitikken, der høyre-venstre-aksen ikke er så aktuell nå. Det er altså mange som slåss om høyresidens stemmer, noe som splitter motstanden mot Romney.

Romney vil  gjerne fremstå som en mann som ”gets things done”. Det henspeiler ikke bare på kompetanse på det økonomiske området, men også en vilje til å finne løsninger i Washington. Det er stor misnøye blant amerikanerne over at Washington-eliten bare krangler. Slik har det, med periodevise unntak, vært svært lenge. Et grunnleggende trekk ved USA er skepsisen mot sentralmakten og Washington. Derfor er det først og fremst guvernører som vinner nominasjon og presidentvalg. De kan peke på konkrete resultater lokalt, og holde avstand til det upopulære Washington.

Romney viste gode evner som kompromissmaker i første del av sin periode som guvernør i veldig demokratiske Massaschusetts. Han eliminerte et stort budsjettunderskudd, hovedsakelig gjennom utgiftskutt, men også noen økninger i gebyrer og tetting av smutthull i skattesystemet. For fire år siden fikk han relativt gode, men blandede karakterer fra den liberalistiske pressgruppen Club for Growth for sitt virke som guvernør. (Nylig har de oppdatert sin vurdering av Romney — han er fremdeles ikke deres favoritt). Hans siste år ble imidlertid preget av konfrontasjon. Da presset fra budsjettunderskuddene var borte, hadde ikke demokratene lenger noen god grunn til å samarbeide med ham, og Romney klarte ikke å øke republikanernes tyngde i delstatsforsamlingen.

Obameycare
Men det er kort vei fra pragmatisme til prinsippløshet. Romney er etablert, gjennom meningsmålinger, ekspertvurderinger og pengeinnsamling, som frontrunner. Hans rivaler har  to mulige budskap for å vippe ham av pinnen. Enten at han vil tape mot Obama, eller at han ikke er en true believer. Den første strategien er ikke troverdig, siden Romney er den som gjør det best mot Obama i alle målinger så langt. Det eneste argumentet for at han skulle være unelectable er at han er mormoner, men det er et kort som ikke kan brukes i all offentlighet. (Jeg kommer tilbake til dette nedenfor).

Dermed gjenstår påstandene om at Romney ikke er konservativ nok. Det viktigste beviset er selvsagt Romneycare — helsereformene som han fikk gjennom i samarbeid med det demokratiske flertallet i Massachusetts, og som på viktige punkter ligner svært på Obamacare, som i dag er unisont hatet blant republikanerne.   Spesielt gjelder dette påbudet om at alle må ha helseforsikring.

På begynnelsen av 2000-tallet var det ikke slik. Romneys helsereform hadde sitt opphav i den konservative tankesmien Heritage Foundation. Mange republikanere lekte med reformforslag der det inngikk et slikt påbud. Grunnen er at regningen for de uforsikrede i høy grad uansett ender opp hos det offentlige, og at man ville unngå slike ”gratispassasjerer”. Men her har opinionen blant republikanerne flyttet seg. Romney har da to mulige forsvar. Han kan hevde at det hadde kommet reformer i liberale Massachusetts uansett, siden flertallet i delstatsforsamlingen var demokrater, og han bidro til et kompromiss som var mer markedsorientert. Og han kan hevde at helsereform i USA skjer best ved at delstatene får utforme sine egne løsninger, og at en slik institusjonell konkurranse både er i pakt med USAs føderalisme og skaper et laboratorium der man utvikler gode løsninger som andre kan lære av.

Siden Romney faktisk var en pådriver for reformene, har han holdt seg til den siste forklaringen, men den biter ikke helt på republikanske velgere. Helsereformen forblir derfor et problem for ham i primærvalgene. Republikanerne mister også et angrepspunkt i november, men det gjør ikke så mye, siden uavhengige velgere er ganske splittet i dette spørsmålet. Men av alle saker som Romney helst ønsker å rydde til side til fordel for økonomien, er denne den viktigste. Hans rivaler ser på sin side dette som sitt beste kort, men har foreløpig vært tilbakeholdne med frontalangrep.

Nate Silver, som har utviklet sofistikerte modeller for å spå valgutfall, viser til at hans modell gir Romney nesten 50 prosent  sjanse til å vinne, men at han reduserer dette skjønnsmessig til 40 prosent  på grunn av helsereformen.

Serie-flip-flopper
Helsekontroversen er farlig for Romney fordi den er Bevis A i anti-Romney-narrativen: At Romney ikke har overbevisninger, men inntar standpunkter etter det som passer ham til enhver tid. Her er den liberale kommentatoren Michael Kinsley: ”He may have no sincere beliefs at all.” Søker du på “Mitt Romney” og “flip flop”, får du over 1,3 millioner treff på Google. Mye av dette dreier seg om de samme sakene, mye er flisespikkeri, og en del er urimelig.

Romney har endret standpunkt i en del saker, men vel og merke nesten alltid i konservativ retning. (Det eneste unntaket jeg kommer på er at han i 1994 gikk inn for å legge ned utdanningsdepartementet, noe han gikk bort fra da han ble guvernør). Det er svakt eller intet grunnlag for å påstå at han gjorde seg mer liberal for å bli valgt i Massachusetts i 1994, da han forsøkte å bli senator, eller i 2002, da han stilte som guvernør. At han senere er blitt mer konservativ mener hans motstandere skyldes en tilpasning for å kunne bli president. Men hvor sint kan man egentlig bli på at noen som før var uenig nå sier seg enig? Og er det nødvendigvis uærlig å bli mer konservativ med årene?

Romney har blitt mer konservativ i spørsmålet om våpen-lover. I 1994 støttet han den relativt restriktive Brady-loven. Før nominasjonen i 2008 meldte han seg i våpenlobbyen NRA. Han har også blitt mer konservativ når det gjelder valgfinansieringslover. Konservative republikanere mener også at han ikke har vært militant nok i kampen for det heterofile ekteskapet, og han har blitt mer konservativ i spørsmålet om homofile i forsvaret.

Abort er fremdeles en lakmustest for mange republikanere. Da Romney stilte til guvernørvalget i 2002 var  han tilhenger av kvinnens rett til å selv bestemme. Det hadde han ment siden han først tok et offentlig standpunkt i saken i 1994. Men i 2005 endret han dette, og ble motstander av Roe v Wade. Selv hevder han at han tenkte igjennom saken en gang til i lys av utviklingen innen genteknologien.

Nå har abortsaken igjen blitt kontroversiell. Den konservative lobbygruppen Susan B. Anthony List har sirkulert et skriv der kandidatene forplikter seg til å føre en konservativ politikk på abortområdet. Romney har reservert seg, siden det er noen  punkter han ikke vil skrive under på. Det gjelder en lakmustest som skal styre utnevnelsen av  medlemmer av hans administrasjon, og at han er redd for at ordlyden vil stoppe offentlige midler fra å gå til sykehus som utfører abort. Huntsman har gjort det samme, og vist til at han prinsipielt er imot denne typen ”kontrakter”.

Mormon, og hva så?
I et par ferske målinger blir velgerne spurt om de lar seg påvirke negativt av at kandidaten er svart, kvinne, mormon, homofil etc. Mormonismen er et betydelig drawback. I Gallups måling svarte 22 prosent  at de ikke ville stemme på ham dersom deres parti nominerte en kandidat som var mormon. Det gjaldt 18 prosent  av republikanerne. I Quinnipiacs måling sier 17 prosent  at de er ukomfortable med å stemme på en mormon, og bare 35 prosent  synes det er helt greit.

Hvordan skal man tolke dette? I et primærvalg kan Romney tåle å tape en slik andel av velgerne. Får han drøye 30% i de tre-fire første avstemningene er han godt i gang. Dersom de fleste av antimormon-velgerne ikke ville vurdert Romney uansett, kanskje fordi han anses som for lite sosialt konservativ, vil dette ha liten betydning.

Men hva med Romneys valgbarhet mot Obama? Jeg tror rett og slett ikke på at 18 prosent av de republikanske velgerne ville bli sittende hjemme (eller stemme på Obama) bare fordi Romney er mormon. Stemningen for å kaste Obama blant de kristenkonservative, som har mest mot Romney, vil overtrumfe alt annet. Men det kan hende dette er avgjørende for noen få prosent, og republikanerne trenger å mobilisere alt de har for å slå en sittende president. Derfor kan man ikke se bort ifra at mormonismen kan felle Romney i siste runde.

Next in line og penger
En av Romneys store fordeler er at republikanerne har en tendens til å nominere den som var nummer to forrige gang. Det skjedde med Reagan, Bob Dole og McCain. Det er flere grunner til at slike kandidater ligger godt an. For det første kan det hende at konservative velgere har en preferanse for det kjente. For det andre er erfaring fra tidligere valgkamper en fordel. Romney virker for eksempel mer kontrollert og on-message enn de fleste av sine rivaler. For det tredje har slike etablerte kandidater lettere for å samle inn penger, særlig via nøkkelfolk som mobiliserer venner, kjente og foretningsforbindelser som gir de maksimalt tillatte $2400, såkalte ”bundlers”.

At Romney har en stor personlig formue, og i 2008 brukte mye av den, er ikke så relevant i år. Å måtte bruke egne penger anses normalt som et svakhetstegn, og slike kandidater vinner sjelden. Romney har gitt beskjed om at han ikke vil bruke egne penger i år. Likevel har han definitivt innersporet i pengeinnsamling. Innen 15. juli skal alle kandidater registrert før et visst tidspunkt (Huntsman kom med senere) rapportere inn hvor mye de har samlet inn i 2. kvartal. Det forventes at Romney vil ha skaffet seg minst $20 millioner, kanskje dobbelt så mye. Han kan ende opp med å ha samlet inn langt mer enn de andre kandidatene til sammen.

Pawlenty sliter voldsomt med pengeinnsamlingen, og offentliggjøringen kan gi en ny psykologisk trøkk. Hvis han fremdeles ikke viser noen bedring på meningsmålingene og blir slått av Bachmann, og kanskje flere, i Ames Straw Poll den 13. august, kan Pawlenty i praksis være ferdig lenge for den første primærvalgstemmen er avgitt. Han ligger fremdeles langt etter i Iowa, som stadig klarere fremstår som en must-win for ham.

Texas-guvernør Perry er etter min mening Romneys farligste utfordrer. De republikanske pengesekkene i Texas er dype. Men Perrys nærmeste har insistert på at det vil ta flere uker før han avgjør om han stiller eller ikke. Kanskje han venter på Romneys tall? Blir Romneys pengekiste for imponerende, kan det hende Perry konkluderer med at det er bedre å vente til 2016.

Bachmann mobiliserer grasrotentusiasme, og vil trolig ha flere bidragsytere enn Romney, men de gir langt mindre hver, og opp mot halvparten kan gå bort i utgifter til selve innsamlingen. Hun har foreløpig ikke etablert et apparat som omfatter eliten i partiet rundt omkring i landet og deres økonomiske nettverk. Det vil hun trenge dersom hun faktisk skal slå Romney. Ellers ender hun opp som denne rundes utgave av Mike Huckabee, og visepresident er det beste hun kan oppnå.

Veien til seier
USAs primærvalg, der de første avholdes på separate datoer, skaper en egen dynamikk, en slags politikkens Idol, der svake ledd stemmes ut etter hvert. I begynnelsen MÅ man være i teten, men kan på den annen side vinne med langt mindre enn 50 prosent  av stemmene. Senere, når det tynnes i rekkene, må man ta en del andre- og tredjestemmer fra dem som dropper ut.

Romney leder for tiden i alle de fem første statene som avholder valg (kalenderen er ikke helt fastsatt enda). Det er riktignok få målinger de fleste steder og i Nevada og South Carolina er de litt gamle. I Iowa er hans ledelse knapp, og etter at han har droppet ut av prøveavstemningen (straw poll) i Ames 13. august, er det ikke ventet at han vil satse stort på å vinne her, men heller ta med seg en pen andre eller kanskje tredjeplass. Michele Bachmann er i dag favoritt til å vinne i Iowa. Det er vanskelig å se noen vei til seier for Tim Pawlenty hvis han ikke vinner her. Melder Rick Perry seg på, må han også gjøre det bra her.

Neste stat er New Hampshire, der Romneys økonomiske budskap passer bedre enn i mer kristenkonservative Iowa, og han leder stort på målingene. Romney må vinne med god margin her. Da slår han trolig ut Huntsman, dersom  Huntsman ikke blir en god nr. 2.

South Carolina er en vanskeligere stat for Romney, og tilsvarende god for Perry. Bachmann kan også gjøre det bra her. Romney vant klart i Nevada i 2008, med deres mange mormonere, og vil trolig gjøre det igjen, i hvert fall dersom mormoneren Huntsman ikke overrasker i New Hampshire.   Det kan se ut som om Huntsman satser alt på neste stat, Florida, der han har lagt sitt hovedkvarter. Det gjorde Guiliani også i 2008, en katastrofal taktikk. Romney var tett ved McCain i Florida i 2008, og bør ha gode sjanser her.

Min spådom er altså at Romney vil vinne tre av de første fem avstemningene. Da vil det stå igjen bare en eller kanskje to seriøse utfordrere. Jeg tror det blir Bachmann, og Perry dersom han stiller.

Det har vært mye snakk om at feltet roper på en anti-Romney, at skepsisen til Romney er så stor at velgerne vil samle seg om et alternativ til ham. Flere ting taler mot at dette skulle være utslagsgivende. For det første er Romney relativt populær i brede lag i partiet. I Gallups siste måling er det bare Cain som har mer intens støtte enn Romney.

For det andre er den en klar tendens i de målingene der det er spurt om hvor velgeren går dersom egen favoritt ikke stiller, at en god del av disse havner hos Romney. Det gjelder også for en betydelig andel av Palins velgere, som altså langt fra automatisk går til Bachmann, som anses som nær henne i politikk og stil. Romney fremstår som et godt andre- eller tredje-valg for svært mange republikanere. Dette henger nok sammen med at han anses som valgbar i kampen mot Obama.

Og for det tredje er det ikke bare Romney som vil mobilisere motkrefter. De mer moderate og de som har sitt fokus på økonomien vil sette mye inn på at Bachmann ikke vinner. Det gjelder praktisk talt hele etablissementet i partiet, og med dem de fleste pengeinnsamlerne. Hvorvidt Perry vil mobilisere sterke motkrefter er for tidlig å si. Det kommer blant annet an på om han viser noen velgerappell utenom republikanernes kjerneområder i sør.

Nominasjonen er ”Romney’s to lose”.

Twitter: @jasnoen