Helsepolitisk febertilstand

Helseministeren er gått til angrepskrig: Han bombarderer pressen med utspill, og opposisjonen med kritikk. Men det ser mest ut som en avledningsmanøver.

Jens Stoltenberg er ikke av de statsministre som har for vane å foreta utskiftninger i mannskapet eller endringer i lagoppstillingen. Flertallet av de statsrådsskifter som har funnet sted i hans snart åtteårige periode som regjeringssjef, har skjedd innenfor de områder som disponeres av de to juniorpartnerne i regjeringskoalisjonen og skyldes forhold som har lite eller ingenting med statsministerens styring av regjeringskollegiet å gjøre.

Desto større oppmerksomhet fortjener trekanttransaksjonen på  Arbeiderpartiets regjeringskonto. Den er åpenbart et valgkampforberedende tiltak. Forløpet av valgkamper er ikke forutsigbart – med ett unntak: helsepolitikken (hvori opptatt eldreomsorgen) spiller alltid en sentral rolle. Utenriks- og forsvarspolitikken har – i hvert fall så lenge SV er tjoret fast til regjeringsansvaret – i beste fall marginal interesse i norske valgkamper. Helsepolitikken er derimot av de områder hvor valg  vinnes eller tapes.

At en kunnskapsrik, men farveløs statsråd flyttes fra Forsvarsdepartementet til Utenriksdepartementet, går henimot upåaktet hen. At en lite synlig helseminister tildeles retrettstilling i Forsvarsdepartementet, påkaller knapt noen annen reaksjon enn et gjesp. Det dreier seg heller ikke om annet enn nødvendige bivirkninger av den eneste politisk betydningsfulle flytteoperasjonen, forflytningen av den flinkeste gutten i regjeringsklassen til den mest krevende statsrådsjobben.

Mange politiske kommentatorer har vært mest opptatt arvefølgen i Arbeiderpartiet og har tolket forflytningen av Jonas Gahr Støre til Helsedepartementet som en slags innenriks voksenopplæringstiltak for tronfølgeren. Tolkningen kan kanskje  ha noe for seg, men valget av tidspunkt for flyttesjauen  har uten tvil mer med den kommende valgkamp å gjøre enn med tilrettelegging av arvefølgen i Arbeiderpartiet.

At det er et hasteoppdrag den nye helseministeren har fått, fremgår med all ønskelig tydelighet av den nesten feberaktige rastløshet han legger for dagen i sin nye rolle. Da Gudmund Hernes i sin tid ble forfremmet fra utdannings- til helseminister, innvilget han seg selv en tenkepause på hundre dager for å sette  seg inn i et nytt saksområde før han begynte å styre det. Om Jonas Gahr Støre skulle ha kjent behov for noe tilsvarende, har han vært flink til å undertrykke behovet til fordel for virketrang og valgkamp.

Til forskjell fra sin forgjenger  har den nye helseministeren skjønt at forsvarskrig på helsepolitikkens område har små utsikter til å lykkes. For å komme på offensiven velger han derfor å være høyt og lavt med en strøm av utspill og innspill, samtidig som han går til heftige angrep på opposisjonens alternative helsepolitikk. Valget av strategi kan gi en berettiget mistanke om at det overordnede formål er å avlede oppmerksomheten fra det faktum at han representerer en regjering som har sittet med ansvaret for norsk helsepolitikk i snart åtte år, og at makten og styringsansvaret i øyeblikket ligger hos ham selv.

Visst kan det skape et inntrykk av handlekraft når helseministeren rykker ut og ønsker offentlig finansiert skolemåltid og daglig kroppsøving for alle elever. I virkeligheten er det en adresseløs sending. Skolemåltidet er lite mer enn en reprise på SVs valgkampløfte fra 2005, det hittil største slag i luften dagens utdanningsminister har levert. Ansvaret for omfanget av kroppsøving i skolen ligger også hos Kristin Halvorsen, så hvis ønsket er alvorlig ment, bør helseministeren kunne ta saken på kammerset.

Mediemessig skal det godt gjøres å finne på noe mer spektakulært enn å omgjøre sprøyterom for heroinavhengige til kombinerte sprøyte- og røykerom.  Sett i forhold til helseministerens helhetlige ansvar for norsk rusomsorg skal det godt gjøres å finne noe mer marginalt tiltak. Men larmen et slikt utspill skaper, kan overdøve all kritikk av regjeringens unnlatelsessynder på rusomsorgens område. Det finnes få områder hvor de er så mange og så store.

Når helseministeren tenker høyt om demografi og eldreomsorg, er det ingen mangel på perspektiver og gode tanker. Han har rett i at inn holdet i ord som eldrepolitikk og eldreomsorg er altfor trangt til å gi noe begrep om omfanget av de utfordringer de demografiske endringene rommer.  Men hva akter han å gjøre med den delen av utfordringen som helse- og omsorgsministeren har ansvaret for å møte på adekvat vis? Igjen dreier det seg om et område hvor avstanden mellom det regjeringen har lovet og det den har levert, er ualminnelig stor. Og ingen andre enn helse- og omsorgsministeren kan fortelle velgerne hvordan den akter å tette gapet.

Det er for sent å anbefale Jonas Gahr Støre å overveie den tilnærming Gudmund Hernes i sin tid valgte. Men det er ikke for sent å be ham om å dempe utspillsgleden og begeistringen for å føre angrepskrig til fordel for konsentrasjon om de oppgaver han som helseminister er alene om å kunne løse.