Kommentarer: 34
27. desember, 2011

Jan Arild Snoen

Jan Arild Snoen (f. 1964) er journalist i Minerva. Twitter: @jasnoen

Hitchens og Blair hadde rett

Irak-krigen har kostet mye — i blod og penger. Men verden er kvitt en alvorlig trussel og irakerne er kvitt en av moderne tids største tyranner.

Når USA nå har trukket sine soldater ut av Irak, er det norske kommentariatet like enstemmig som de var før krigen ble startet: Krigen var et feilgrep og har vært en katastrofe.

Internasjonalt har noen få av dem som støttet den i 2002 og 2003 skiftet mening. Jeg er ikke av dem. Men krigen tok lengre tid enn forventet, og kostet mer i form av penger og liv, først og fremst irakiske, men også amerikanske og andre som kjempet på USAs side.

Det var to hovedargumenter for å fjerne Saddam-regimet. Den første var trusselen mot nabolandene, mot Vesten og verden som sådan. Den andre var trusselen mot Iraks eget folk. Jeg vil drøfte hvordan disse argumentene står seg i dag, mer enn åtte og et halvt år etter at krigen startet. Men først vil jeg minne om hvordan frontene sto i denne debatten.

Frontene internasjonalt
Motstanden i Norge var massiv. Blant partiene var bare Frp for. Eneste viktige unntaket i pressen var VG, som mente litt forskjellige ting, men der avdøde Olav Versto fremsto som tilhenger av krigen.

I Vesten for øvrig var bildet mer balansert. Omkring halvparten av NATOs medlemsland støttet den, selv om regjeringene var i uttakt med flertallet i folket mange steder.

I USA var det flere dissidenter på venstresiden som støttet krigen og gjerne la avgjørende vekt på humanitære argumenter. En viss motstand fantes på amerikansk høyreside, både fra såkalte realister, som mente at det ikke var i USAs nasjonale interesser å gå inn, og fra ikke-intervensjonister som Pat Buchanan, Ron Paul og Cato Institute. Men hovedtyngen av høyresiden, både i USA og Europa, støttet krigen.

Viktige vest-allierte som Australia og Japan stilte seg også bak den, Australia også med soldater. I Øst-Europa var ikke bare regjeringene, men også den intellektuelle eliten, preget av den langvarige sovjetiske imperialismen, stort sett for krigen. Det gjaldt også Vaclav Havel, som døde i midten av desember.

I Vest-Europa var venstresiden stort sett i mot, med noen unntak, som Tony Blair og Frankrikes senere utenriksminister Bernard Kouchner. (Jeg har skrevet om Kouchner tidligere).

Når jeg nå skal gå gjennom argumentene, trekker jeg ikke minst på to personer fra venstresiden – Christopher Hitchens, som døde et par dager før Havel, og Tony Blair, som har skrevet inngående om dette i sine memoarer: A Journey. My Political Life.

Saddams ofre
Saddams regime var et av de mest totalitære og brutale i verden. Ifølge Human Rights Watch ble mellom 50.000 og 100.000 kurdere drept i Saddams krig mot dem i 1988 (Anfal), mange tusen av dem med giftgass.

Etter Kuwait-krigen trodde sjiaer i sør at de ville få hjelp utenfra for å styrte Saddam, og gjorde opprør. Det kostet anslagsvis 50.000 livet, mens Bush den eldre og Vesten så på. HRW anslår at det under Saddam i tillegg forsvant mellom 250.000 og 290.000. (Det ser ut til at kurderne nevnt ovenfor er inkludert i det antallet.)   Leitenberg anslår det totale antallet drept av politiske grunner under Saddam, unntatt Iran- og Kuwait-krigene, men inkludert kurderne, til godt over en halv million.

Hitchens spurte med rette hvordan det kan ha seg at alle de døde i Irak-krigen beviser at den var feil, mens man samtidig ser bort ifra nesten like mange drepte umiddelbart etter at Bush den eldre etter Kuwait-krigen lot Saddam få gjenoppta sitt styre — ”of helicopter gunship and mass grave and meathooks”.

En humanitær katastrofe
Sanksjonsregimet som FN med norsk støtte hadde opprettholdt, ble misbrukt av Saddam. Han kunne med letthet ha kanalisert inntekter fra oljesalg til mat og medisiner. Isteden valgte han å la sitt eget folk svi unødvendige hardt, siden det tjente hans formål, nemlig nasjonalt samhold mot en felles fiende. Blair viser til at i 2003 var 60 prosent av befolkningen avhengig av matvarehjelp, og mange millioner var underernærte.

Man kan selvsagt hevde at sanksjonene var Vestens ansvar, men Saddam kunne ha dempet effekten av dem. Og uansett er det en politisk realitet at sanksjonene ikke hadde blitt fjernet dersom man ikke hadde valgt å gå til militært angrep på Saddam. Snarere var skjerpede sanksjoner et alternativ til militære løsninger, akkurat som det i dag er i forhold til Irans atomvåpenprogram.

Antallet dødsfall som kan tilbakeføres til den humanitære katastrofen under Saddam er usikkert. Anslagene varierer fra noen hundre tusen til nesten to millioner, og de høyeste anslagene kommer fra Saddam-regimet selv, siden de ønsket å presentere et høyt tall for å få avviklet sanksjonene.

Barnedødeligheten økte betydelig fra før Kuwait-krigen og frem til invasjonen. Bare fallet i barnedødeligheten etter invasjonen, men mens borgerkrigen sto på for fullt i 2007, kan omregnes til 50-60.000 sparte liv hvert år, ifølge Blair. Det er grunn til å ta akkurat det tallet med en klype salt, siden det baserer seg på et anslag for barnedødeligheten (130 pr. 1000) under Saddam som trolig er for høyt. Likevel er det ikke særlig tvil om at fallet i barnedødeligheten er stort, og utgjør mange tusen sparte liv i året, trolig et femsifret antall. Ifølge UNDP var barnedødeligheten 62 pr. 1000 i 1990 og 41 i 2006.

Invasjonen autorisert av ofrene
Undertrykkelsen var av en slik art at det var nesten umulig å tenke seg at regimet kunne styrtes innenfra. Regimet fulgte med på alt, og slo nådeløse ned på enhver opposisjon. (Her er Times beskrivelse av hvordan Saddams sønner Qusay og Uday terroriserte sine omgivelser).

Bare kurderne i nord hadde en viss grad av frihet og trygghet, beskyttet av USAs og Storbritannias håndhevelse av en flyforbudssone. (For øvrig uten FN-autorisasjon). Kurderne og eksil-opposisjonen ba Vesten fjerne Saddam. Dette var helt sentralt for Hitchens, en langvarig forkjemper for kurdernes sak.

Det var det også for Bernhard Kuchner, stifter av Leger uten Grenser, sosialist og senere fransk utenriksminister. Kouchner stilte spørsmålet: Hvem har den moralske autoriteten til å be om militære intervensjoner mot verdens diktaturer? Svaret var for ham enkelt — dets ofre. I 2002 dro han til Kurdistan og spurte alle han møtte. Svaret var det samme som det hadde vært i tredve år — alle ba om utenlandsk militær intervensjon. Kouchner snakket med irakiske sjiaer i eksil, siden det var umulig å reise inn i deres områder i selve Irak. Samme budskap.

I en debatt med meg på NRK P2s Her og Nå som sendes 28. desember peker Bård Vegar Solhjell på at den humanitære trusselen i Irak ikke var av samme akutte karakter som i Libya, for eksempel mot Bhengazi eller Misrata. Ja, det er forskjell. Trusselen var mer av en underliggende og vedvarende art. Men jeg mener altså at det er moralsk forsvarlig å bruke militærmakt for å fjerne regimer som i den grad undertrykker sitt eget folk, selv om massemordet er spredd ut over tid, istedenfor å vente på de akutte toppene i terroren (som for øvrig utomverdenen heller ikke hadde gjort noe med, utover flyforbudssonen over de kurdiske områdene etter krigen i 1991).

Å veie lidelse mot lidelse
Tallene er usikre, men det er i dag ganske bred enighet om at i overkant av 100.000 irakere er døde som følge av voldshandlinger under krigen. Fremdeles dør det mer enn 100 i gjennomsnitt hver måned (Brookings Iraq Index   s. 3), og vi kan forvente i hvert fall en kortvarig økning i dødstallene når ulike fraksjoner posisjonerer seg i etterkant av amerikanernes tilbaketrekking.

Blair knytter disse tapene til den store krigen mot militant islamisme som startet for alvor 9/11. Brorparten av disse tapene skyldes sekteriske angrep fra al-Qaida, som strømmet inn i landet etter invasjonen, og sjiaer understøttet av Iran:

Vi begynte med å slåss mot Saddam, men vi endte opp med å slåss mot de samme reaksjonære kreftene som vi bekjemper alle steder i denne regionen, utenfor den, og til og med i våre egne gater.

Som vi har sett ovenfor er det ingen tvil om at regimet tok livet av langt flere enn krigen gjorde, selv uten at vi regner med de falne i krigen mot Iran. Men vi vet ikke hva Saddam hadde gjort dersom han hadde fått sitte. Det er mulig at hans regime hadde følt seg så trygt at bare et moderat antall irakerne ville blitt rensket ut og drept hvert år. Eller han kunne ha satt i gang kampanjer mot grupper som han oppfattet som truende, angrep mot kurderne i nord eller kriger mot sine naboland. Som Blair skriver: Se på de 25 årene Saddam styrte Irak, og fortell meg at de neste fem, ti eller tyve år ville ha vært bedre dersom han hadde fått beholde makten.

Irakernes egen dom
Irakerne har båret de største menneskelige kostnadene ved krigen. Derfor bør det veie tungt hva irakerne selv sier. Det er tatt opp en rekke meningsmålinger om dette, og svarene varierer sterkt etter sekterisk gruppe. I alle målingene er sunniene, som hadde en privilegert stilling under Saddam og med rette fryktet sjiaenes hevn, mindre positive.

Gallup fant i april 2004 at 61 prosent mente invasjonen hadde vært verdt kostnadene, mens 28 prosent var imot. På samme tid fant Oxford Research International at 48 prosent var for, 39 prosent imot. En måling for bl.a. BBC og Time i november 2005, mens volden var på vei oppover, viste at 46 prosent av irakerne støttet invasjonen, mens 50 prosent var imot. En annen måling utført av Globescan for BBC på samme tid, viste 74 prosent støtte og 23 prosent imot. (Denne målingen har også data for 34 andre land. I 13 av disse var det flertall for krigen). Nok en måling utført av World Public Opinion tatt opp et par måneder senere, viser at 77 prosent støttet den, med bare 22 prosent imot.

Målinger for vestlige medier utført av 3D Systems viste at det i 2004 var et knapt flertall som støttet invasjonen, 48/39. Men ettersom volden økte i de neste årene, endre forholdet seg til 47/50 i 2005 og 42/57 i 2007 (snitt av to målinger), da volden var på sitt høyeste. I 2008 var de to svaralternativene i balanse, men i 2009 var det rekordmange 56 prosent som mente invasjonen var feil.

Jeg kan ikke forklare de store forskjellene mellom målinger som er tatt opp på samme tid, men ser vi målingene samlet, hadde Kouchner sitt på det tørre.   Det var et flertall, om enn ikke overveldende, av irakerne som støttet invasjonen, men støtten ble svekket da krigen var på sitt verste. Etter det har vi bare en undersøkelse å holde oss til.

Målinger de senere år har vist stor støtte for at styrkene skulle trekkes ut. En utbredt holdning har altså vært at det var riktig at amerikanerne og deres allierte invaderte for å fjerne Saddam, men relativt raskt ble dette supplert med at det var på tide at irakerne fikk ordne opp selv.

En Gallup-måling (s. 42) fra mars-april 2004 viste at 42 prosent mente at Irak hadde blitt bedre på grunn av invasjonen, mens 39 prosent mente situasjonen i landet hadde blitt verre. Et betydelig større flertall — 51 mot 25 prosent, svarte at de selv hadde fått det bedre.

I 3D Systems-målingene som jeg viste til ovenfor fra årene 2004, 2005 og 2007 er det også spurt om situasjonen i Irak er bedre eller dårligere enn før invasjonen. I 2004 mente 57 prosent mente at de hadde fått det bedre i 2004, mens bare 19 prosent hadde fått det verre. Ettersom volden økte i de neste årene, endre forholdet seg til 52/29 i 2005 og til 43/36 i 2007, da volden var på sitt høyeste. Men også her er det flere som mener at situasjonen for landet har utviklet seg verre enn situasjonen for dem personlig (spm. 2 vs spm 7). En stor undersøkelse utført av Opinion Research Business i mars 2007 viste at 49 prosent mente de hadde det bedre nå enn under Saddam, mens 26 prosent var uenig.

Noen lyspunkter
Brookings Iraq Index har helt siden krigen startet fulgt en rekke indikatorer for utviklingen i Irak, ikke bare den sikkerhetsmessige. Her finner vi at oljeproduksjonen og eksporten, som er hjørnesteinen i økonomien, nå er tilbake til nivået før krigen ( s. 21), og har gode muligheter til å øke betydelig fremover. Elektrisitetsproduksjonen er økt med ca 70 prosent siden Saddam (s. 23). BNP pr. person er omtrent firedoblet fra 2002, men beregningene drives i høy grad av endringer i oljeprisen (s. 24). Andelen av befolkningen som er underernærte falt ifølge UNDP fra omkring 20 prosent under Saddam (med en topp på 30 prosent i 1998) til 7 prosent i 2007. Jeg har allerede vært innom fallet i barnedødeligheten.

Men langt fra alt ser lyst ut. Nesten 3 millioner er interne flyktninger, og ca. 2 millioner oppholder seg utenlands. Pressefrihet fantes ikke under Saddam, men selv i dag er Irak rangert så lavt som nr. 130 av 178 land. Enda verre står det til med korrupsjonen, der Irak er nr. 175 av 183.

Trusselen mot verden
Det er vel etablert at Saddam sponset internasjonal terrorisme i mange land. Hitchens viser til at Saddam finansierte terror i Israel og Libanon. En nøkkelmann i angrepet på World Trade Center, Abdul Rahman Yasin bodde under hans beskyttelse i Bagdad, i likhet med andre internasjonale terrorister som Abu Nidal.

Det ble aldri påstått at Saddam hadde noen direkte forbindelse med 9/11, og koblingene til al-Qaida er også begrensede, selv om Al-Qaida-lederen Abu Musad al- Zarqawi flyktet fra Afghanistan til Irak våren 2002, noe han ikke kunne gjort i totalitære Irak uten Saddams godkjennelse. Zarqawi ble senere sentral i den sekteriske volden.

Blair skriver at i Irak etter 9/11 spilte den statskontrollerte TV-kanalen sangen ”Ned med Amerika”, og kalte angrepene ”frukten av Amerikas forbrytelser mot menneskeheten”.   Terrorangrepet ble et vendepunkt for Blair. Saddam hadde i årevis brutt FN-resolusjoner om kontroll med hans mulige program for masseødeleggelsesvåpen. Nå konkluderte Blair med at trusselen om at et slikt regime skulle utvikle atomvåpen ikke lenger var til å leve med. Han skriver:

Ville en som Saddam ønske at al-Qaida skulle være mektige i Irak? Absolutt ikke. Ville han være klar til bruke dem (al-Qaida) utenfor Irak? Svært sannsynlig. Var det en reell risiko for spredning (av maseødeleggelsesvåpen) ikke bare fra Irak men fra andre steder, til terroristgrupper som ikke ville være imot å bruke WMDer? Det trodde i hvert fall jeg.

Robert Kagan forklarte i 2006 at de humanitære grunnene ikke var utslagsgivende for ham, men de strategiske — Saddams trussel mot omverdenen:

But had Saddam been a dictator like Egypt’s Hosni Mubarak or Belarus’ Alexander Lukashenko, I would have supported significant political, diplomatic, and economic pressures against him but not an invasion. Saddam was in a special class, not only because he was a dictator but because his genocidal, inhuman behavior moved him across a threshold of tolerance, and because he was a threat not only to his own people but to everyone around him, as the widows and orphans of hundreds of thousands of Iranians and Kuwaitis can attest.

Saddam hadde allerede startet to kriger, mot Iran mellom 1980-88, som kostet i underkant av 1 millioner irakere og enda flere iranere livet, og Kuwait-krigen, med omkring 75.000 døde.

Han brukte uvissheten rundt WMD til å skremme nabostatene. Dette forklarer hvorfor Saddam kastet ut våpeninspektørene og senere la kjelker i veien for deres arbeid. Han ønsket at verden skulle frykte at han hadde et slikt program, og trodde ikke at amerikanerne ville gjøre alvor av en invasjon.

Men ingen masseødeleggelsesvåpen
Invasjonen avslørte at Saddam ikke hadde masseødeleggelsesvåpen eller noe operativt program for å produsere dem. I dette tok vestlige etterretningstjenester, og dermed også deres regjeringer feil. En viktig del av grunnlaget for angrepet på Irak viste seg derfor å være feilaktig.

Men at regjeringene tok feil betyr ikke at de løy, eller at masseødeleggelsesvåpen bare var et påskudd. Dette er det de trodde, og Saddam ga dem grunn til å tro. Helt siden han tapte Kuwait-krigen i 1991, brøt han FN-resolusjon etter FN-resolusjon, villedet FNs våpeninspektører og samarbeidet bare svært motvillig eller ikke i det hele tatt med dem.

Flere granskninger, både på britisk og amerikansk side, har ikke påvist noen utslagsgivende løgner og forfalskninger, slik Bård Vegar Solhjell mener det er dokumentert i den debatten jeg viste til ovenfor. Derimot er det sannsynligvis slik at etterretningstjenestene lente seg i den retningen de antok at dere oppdragsgivere ønsket, slik at de tonet ned usikkerhet om eksistensen av våpenprogrammene og underspilte mangler ved enkelte kilders troverdighet. (En omfattende drøfting av dette spørsmålet faller utenfor rammene av denne artikkelen.)

Saddam arbeidet også med å legge til rette for å utvikle masseødeleggelsesvåpen på et senere tidspunkt, noe som fremgår av Deulfer-rapporten. Saddam hadde det vi kan kalle et latent eller sovende WMD-program. Blant annet bevarte Saddam en stab av vitenskapsfolk og teknikere og et sett av laboratorier som kunne mobiliseres om ønskelig. Hitchens viser til at så sent om i mars 2003 møtte Saddams agenter Kim Young-Ils utsendinger i Damaskus med det formål å skaffe seg langdistanseraketter (Kay-rapporten).

Butler-rapporten fra juli 2004, som Blair siterer, konkluderer med at

prior to the war the Iraqi regime had the strategic intention of resuming the pursuit of prohibited weapons programmes, including if possible its nuclear weapons programme, when United Nations inspection regimes were relaxed and sanctions were lifted.

Av politiske grunner sto WMD-sporet sentralt i den internasjonale argumentasjonen for krigen, siden briter og amerikanere regnet med at bare dette argumentet kunne sikre en godkjenning i FNs sikkerhetsråd. (Jeg er uenig i at FN-vedtak er en nødvendig betingelse for å intervenere, noe jeg har skrevet om både her hos Minerva og hos E24).

Blair, som selv var opptatt av de humanitære argumentene, la derfor avgjørende vekt på dette da han ba Underhuset om støtte til å gå til krig 18. mars 2003, selv om han også viste til humanitære argumenter og Saddam-regimets ekstremt undertrykkende karakter. George W. Bushs tale til FNs generalforsamling 12. september 2002 har også med begge grupper argumenter.   Mer overraskende er det kanskje at også Christopher Hitchens, da han oppsummerte erfaringene i essayet The Case for Regime Change i 2005, bruker klart mest plass på truslene fra terrorisme og masseødeleggelsesvåpen.

I ettertid er det liten tvil om at Hitchens har rett i at den eneste måten man kunne forsikre seg om at Saddam ikke hadde WMD var gjennom en invasjon. Han viser til de erfarne inspektørene Kay, Kelley og Ekeus som sannhetsvitner for dette. Det er også tilfelle at det er liten fare for at dagens regime i Irak, eller dets etterfølger vil forfølge et slikt spor. Slik sett er verden blitt et sikrere sted. Men det er en fattig trøst og rehabiliterer ikke WMD-argumentet.

Er det noen sammenheng med den arabiske våren?
Både neokonservative og liberale intervensjonister håpet at et demokratisk Irak, der samfunnets oljerikdommer kunne brukes til å bygge velferd for folket, kunne bli en modell for resten av regionen. Siden krigen har trukket i langdrag, er dette foreløpig i liten grad realisert.

Flertallet i folket i den arabiske verden var imot Irak-krigen. Derfor skal man være forsiktig med å ta krigen til inntekt for de senere hendelsene i regionen, slik mange neokonservative har vært ivrige til å gjøre.   Det er riktignok indikasjoner på inspirasjon. Den libanesiske druserlederen Walid Jumblatt sa blant annet:

When we saw the people of Iraq queuing to vote in free elections, we realized that the cause of liberty was not lost.

Hitchens skriver rett ut at den arabiske våren ikke hadde vært mulig uten Irak-krigen, og at en av lederne for den egyptiske demokratibevegelsen, Saad-Edin Ibrahim, har vist til inspirasjon fra Irak. På dette punktet mener jeg altså at Hitchens går for langt.

Den neokonservative doktrinen, adoptert av Bush, der demokrati og frihet har vært ansett å være i USAs nasjonale interesse, har likevel spilt en rolle. De arabiske massene har fått med seg at USA ikke lenger vil understøtte enhver despot, bare han samarbeider med USA.

USA la tidligere avgjørende vekt på stabilitet. Det var blant annet derfor den eldre Bush ikke fjernet Saddam etter Kuwait-krigen. Dersom denne ”realistiske” skolen fortsatt hadde dominert, ville USA trolig ha holdt fast ved sin støtte til Ben Ali- og Mubarak-regimene.

USA ville trolig ikke støttet noen intervensjon for å fjerne Gaddafi, spesielt etter at Gaddafi, som en følge av Irak-krigen, kvittet seg med sine masseødeleggelsesprogrammer og sluttet å støtte internasjonal terrorisme, og derfor ikke var å anse som noen direkte trussel mot USA. At han gjorde dette, gjorde for øvrig Libya-krigen langt enklere. Akkurat som Saddam kan man formode at Gaddafi kunne ha nølt med å bruke sine kjemiske våpen mot egne innbyggere.

Libya viser også at de som mente at Irak-krigen hadde diskreditert og umuligjort humanitære intervensjoner i overskuelig fremtid tok feil.

Det er selvsagt grenser for USAs endrede kurs. Spesielt i Saudi-Arabia er det fremdeles slik at stabilitet og ”our sonofabitch” går foran demokrati-hensyn. Presset mot Mubarak for demokratisering ble først økt under Bush, for så å avta igjen. (Les Matt Latimers beskrivelse av hvordan og hvorfor Bushs instinkter ble motarbeidet. ) Redselen for hva som kan komme etter legger fremdeles en demper på USAs demokrati-engasjement, og en supermakt kan ikke se bort fra slike realpolitiske hensyn.

Er Iran styrket?
Saddam var Irans fiende, og han startet en blodig krig mot nabolandet i 1980. Han undertrykte sjia-majoriteten i sitt eget land. Derfor har hans fall bidratt til å styrke Iran. De har støttet opprørsgrupper i Irak og mye tyder på at iranske styrker også har vært involvert.

Regjeringen til Maliki er ingen entydig alliert for Iran, men balanserer mellom USA, som Maliki fremdeles kan få bruk for, og Iran. Heller ikke Moqtada al-Sadr kan betegnes som Irans lydige løpegutt, og landets sjiaer har et ambivalent forhold til Iran. På den annen side er det bekymringsverdig at Irak avsto fra å stemme da Den Arabiske Liga innførte sanksjoner mot Iran-allierte Syria.

Har da USA endt opp med å skape en enda farligere fiende? Før krigen hadde USA to fiender i regionen, nå har de en. John Bolton sier det slik: “We had two threats to combat, and eliminating one inevitably meant confronting the other in due course. “ (Hvorvidt denne konfrontasjonen, som er pågående, vil inkludere militære virkemidler er et åpent spørsmål).

Det er ikke opplagt at Iran står bedre rustet nå enn 2001. Demokratibølgen, som kanskje har en viss sammenheng med omleggingen av amerikansk politikk i regionen, er i ferd med å felle deres allierte i Syria, og har allerede ført til at Syria har trukket seg ut av Libanon (riktignok har Hezbollah der tatt plassen som Irans nøkkelallierte).

Vi ser altså økt innflytelse i Irak, minsket i Syria og kanskje etter hvert i Libanon. Den øvrige arabiske verden, der islamisme i ulike styrkegrader spiller en større rolle etter demokratibølgen, kan komme til å være mer positive til Iran enn de despotene de erstatter, som gjennomgående var Iran-fiendtlige.

Uansett ligger to grunnleggende faktorer fast, og hindrer Iran i å bli en regional stormakt. Iran er ikke arabisk, og Iran er et sjia-land i en region dominert av sunnier.

Et imperfekt demokrati
Dagens irakiske regime er langt fra et perfekt demokrati. På plussiden kommer relativt frie valg, og at partier som favner over de sekteriske grensene, som Iraqi National Movement (Iraqiya), er i fremgang. INM ble størst ved parlamentsvalget i 2010. På den annen side er statsminister Malikis allianse blitt mer entydig sjia-dominert. Nasjonalforsamlingen er preget av manglende fremdrift, men dette kan også ses på som en del av en langvarig prosess der ulike interesser må balanseres.

Det er også klart at selv dette mangelfulle demokratiet er ustabilt. En ny oppblussing av kamper, og regelrett borgerkrig truer. Før jul ble visepresidenten arrestert, anklaget for terrorisme, og en serie bomber gikk av i Bagdad. Noe lignende så vi tidligere da amerikanske styrker overdro hovedansvaret for sikkerheten til irakiske styrker. Rivaliserende fraksjoner posisjonerer seg for å tre inn i et maktvakuum, og terrorister forsøker å helle bensin på bålet.

Sunniene er redd for sin posisjon når amerikanerne nå er ute, og sjia-milits, særlig den til Moqtada al-Sadr, er aktiv og kan skape store problemer. Al-Qaida og lignende grupper er svekket, men kan få større armslag igjen når amerikanerne er ute, og gå tilbake til sitt dødelige arbeid med å tenne en sekterisk krig mellom sjiaer og sunnier.

Statsminister Maliki har satt i gang en ny kampanje mot tidligere Baath-medlemmer, og man kan frykte at han ser seg selv som en ny sterk mann med et tynt demokratisk ferniss. I skrivende stund står Irak midt i en akutt krise.

Utviklingen i Irak de nærmeste årene kan både svekke og styrke argumentene for krigen mot Saddam. Men slik saken står i dag fastholder jeg at den har gjort verden til et tryggere sted og Irak til et bedre sted å leve.

  • Les også Christopher Hitchens fortelling om møtet med familien til Mark Daily, en ung mann som meldte seg frivillig til Irak-tjeneste delvis inspirert av Hitchens skriverier, og ble sprengt i filler i Mosul.

En kort versjon av denne artikkelen er publisert i dagens VG.

Twitter: @jasnoen

Kommentarer: 34
  • http://www.richardpaulsen.no Richard Paulsen

    Veldig god oppsummering fra Snoen. Hvis noen er i tvil om argumentene bak, så er det interessant å høre hva Bill Clinton mente om Saddam Hussein når han beordret Operation Desert Fox. Hørt argumentene før? :)

    http://articles.cnn.com/1998-12-16/us/9812_16_clinton.iraq.speech_1_weapons-inspectors-united-nations-special-commission-biological-weapons?_s=PM:US

  • http://frpkoden.blogspot.com Brumlebass

    Irak-krigen ble solgt inn med MØV som begrunnelse. Uten dette argumentet hadde ikke demokratiene gått til krig. Når dette viste seg å være tullball – hvordan kan man da si at noen «hadde rett»? Var Snoen og co for en krig også om fakta – at Saddam ikke hadde MØV -hadde blitt bragt til torgs av vestlig etteretning?

    Om det nå er slik at man synes det er flott at undertrykkende regimer, med eller uten MØV, skal styrtes med våre soldater og finanser: hvorfor går man da ikke inn i Nord-Korea og Saudi-Arabia. Det er åpenbart en motivasjon for krig her som ikke uttales klart og tydelig. Er det den USA peker på som det kan kriges mot? Mens alle andre ekle regimer ikke…er så nøye med læll?

  • McJimmy

    Det er slående hvordan fremstående personer på høyresiden kan skrive slike ting, mens man med ganske stor sikkerhet kan si at det ikke kommer til å få noen videre følger i det bredere massemedia eller for Snoen personlig. Dette er støtte til krigsforbrytelser så ekstreme at det for de fleste vanlige folk er vanskelig å fatte. Et konservativt anslag går på en halv million døde, og om man tar med USA-bestemte sanskjoner i forkant av invasjonen snakker vi om tall opp mot halvannen til to millioner drepte.

    Partier som FrP får litt tyn her og der for prostitusjonsskandaler o.l. Men når det kommer til åpenbar støtte av krigshandlinger som helt åpenbart kan sammenlignes med nazistisk eller stalinistisk imperialisme, da er det tyst hos en nær samlet presse.

    Historien kommer selvfølgelig til å dømme disse handlingene som Snoen og FrP helhjertet støtter, og jeg skjønner at det er vanskelig å få summet seg i en situasjon som er så samtidig. Men likevel, det er en utrolig historisk ignoranse som ligger til bunns her hos de styrende, en helt ekstrem galskap satt i system. Er dere klar over hva dere har bidratt til? Dette er ikke videospill eller prinsipprogram, det er virkeligheten. Det er vanskelig å tenke seg hvordan man på en ordentlig og sivilisert måte kan møte innlegget fra Snoen. Og derfor lar jeg det være med dette.

  • Aspo

    Why did we attack Iraq?

    My initial answer was: oil. But when I started digging a little further, I came across an old interview with 4-star general Wesley Clark, who in 2007 revealed that the Pentagon had detailed plans to take out the Middle-East already in 2001. I’m sorry for the long quote, but I think it clarifies a lot. For those who are too lazy to read, there’s a video of the interview below.

    U.S. General Wesley Clark in an interview with Amy Goodman on March 2, 2007.

    Quote:

    About ten days after 9/11, I went through the Pentagon and I saw Secretary Rumsfeld and Deputy Secretary Wolfowitz. I went downstairs just to say hello to some of the people on the Joint Staff who used to work for me, and one of the generals called me in. He said, “Sir, you’ve got to come in and talk to me a second.” I said, “Well, you’re too busy.” He said, “No, no.” He says, “We’ve made the decision we’re going to war with Iraq.” This was on or about the 20th of September. I said, “We’re going to war with Iraq? Why?” He said, “I don’t know.” He said, “I guess they don’t know what else to do.” So I said, “Well, did they find some information connecting Saddam to al-Qaeda?” He said, “No, no.” He says, “There’s nothing new that way. They just made the decision to go to war with Iraq.” He said, “I guess it’s like we don’t know what to do about terrorists, but we’ve got a good military and we can take down governments.” And he said, “I guess if the only tool you have is a hammer, every problem has to look like a nail.”

    So I came back to see him a few weeks later, and by that time we were bomb¬ing in Afghanistan. I said, “Are we still going to war with Iraq?” And he said, “Oh, it’s worse than that.” He reached over on his desk. He picked up a piece of paper. And he said, “I just got this down from upstairs”–meaning the Sec¬retary of Defense’s office–“today.” And he said, “This is a memo that describes how we’re going to take out seven countries in five years, starting with Iraq, and then Syria, Lebanon, Libya, Somalia, Sudan and, finishing off, Iran.“

    Unquote.

    http://www.youtube.com/watch?v=SXS3vW47mOE

  • Gudmundur Jonsson

    Jeg er enig med Snoen om det meste med ett viktig unntak. Krigen var moralsk, etisk og lovlig. Problemet ligger i en av grunnanntakelsene jeg (og sannsynligvis alle andre) hadde; nemmelig at USA og dets alliert var forberedt på potensielle problemer som kunne oppstå etter krigen og at de hadde god forståelse for og kunnskap om det samfunnet de invaderte og skulle gjenoppbygge.

    I krig så ligger legitimitet i successen. Hadde etterkrigs Irak utviklet seg som Wolfowitz og Rumsfeld forventet seg så ville krigen være erklært en success og dets motstandere ville forsvunnet like fort som Kosovokrigens motstandere forsvant fra scenen. I stedet så var det Gen. Eric Shinseki som viste seg være Kassandra når han korrekt forså at USA var ikke opprustet til sivil kontrol av Irak i perioden før en Irakisk regjering kunne settes på plass.

    Krigen var moralsk, etisk, lovlig og dum. Den siste av de fire klarte uten problemer å slette de første tre. Det er ingen erstatning for success og det er ikke mulig å rettferdigjøre feil.

  • A

    Jeg syns det er merkelig at noen sitter og forsvarer USAs krig i Irak til det siste. Man har oppnådd svært lite både her og i Afganistan og Libya. Vestens politikk i denne verdensdelen de siste to tiårene kan oppsummeres med «totalt mislykket». Både der Vesten har intervenert og der kvasisekulære despoter er veltet av egne undersåtter står anti-vestlige islamister klare til å overta og det er gode sjanser for at disse vil utgjøre en større trussel mot oss enn Gadaffi, Saddam og ihvertfall Mubarak.

    Vi har ikke noe moralsk ansvar for at mennesker i denne verdensdelen skal være snille mot hverandre og vi har åpenbart heller ikke evnen til å stabilisere og modernisere disse landene når selv 10 års militært nærvær ikke er nok. Da er det bare å holde seg unna og kun intervenere mot konkrete trusler mot Vesten. Så enkelt og så vanskelig. Folk som Pat Buchanan og Ron Paul har i dette tilfellet hatt helt rett fra første stund.

  • Spaceman Spiff

    Gudmundur Jonsson,

    Det er forsåvidt riktig at USA ikke akkurat så for seg problemer i kjølvannet av denne invasjonen, og det kommer jo rimelig godt frem av sitatet fra Wesley Clark over her, der det nevnes å innvadere 7 land på 5 år. (et klipp jeg har sett flere ganger)

    Men! Du skal ikke se helt bort ifra det faktum at Iran har vært veldig aktiv i å drive konflikten innad i Irak i frem. Det er også absolutt i Irans interesse å stanse denne prosessen til Bush-administrasjonen der de selv var et av målene, men det skal likevel sies at de landene i «axis of evil» ikke nødvenigvis skulle tippes over ende med militære midler. Intensjonen var nok på en bizarr måte sikkert god, men naiviteten og kunnskapsløsheten blandet med et fremsynt Iran satt en stopper for dette.

    Men jeg synes ikke nødvendigvis det er bare riktig å henge ut USA for å være naive her. Riktignok var det en hel rekke generaler som forutså faren ved Irak og ble avfeid med at dette skulle være en ny type krig av Rumsfeld, men fra politisk hold gjør vi gang på gang samme feil også her i Norge når vi nå har jublet for den arabiske våren som for land etter land viser seg å falle i fundamentalismens hender. Nå sist med Egypt som fikk 65% til brorskapet og fundamentalistene, men også Tunisia har gitt braksuksess til Enadha og i Libya bombet vi vei for fundamentalismen mens Støre stod på TV og pratet med fine ord om demokratibevegelsen som vokser frem i Egypt. Merkelig så stille han har blitt på dette området nå…? Så dette ser ut til å være en kronisk feil med vesten der vi ikke tar på alvor den religionen som så til de grader danner moralske og kulturelle fundamentet i disse landene. Uten å forstå dette, vil vi fortsette å gå på trynet gang på gang. Som vi nå etter hvert også kommer til å gjøre i AFghanistan fordi vi ikke er istand til å innse det som bør være åpenbart for alle politikere.

  • http://www.geeljire09.wordpress.com Mohamed

    Irak-krigen var feil, men Christopher Hitchens hadde rett om brutaliteten til Saddam Hussein: http://www.youtube.com/watch?v=CR1X3zV6X5Y

  • Tareq

    @Gudmundur Jonsson:

    «Krigen var moralsk, etisk og lovlig.»

    Kan du begrunne dette? Hvordan kan mene at krigen var lovlig? Dette er ikke et abstrakt spørsmål, men et fullstendig juridisk spørsmål som er meget enkelt å svare på. Jeg ser frem til svar!

  • Cassanders

    @brumlebass
    ….Hvordan var det nå igjen : mumle mumle, USA …..olje…….republikanere…mumle mumle….tea party, ….. imperialisme….mumle mumle… ?

    Men jeg er kanskje ikke helt rettferdig. Det er ikke sikkert du mumler i det hele tatt. Kanskje de neurale impulsene bare tar en liten tur bakom til den forlengede marg, …og så kommer pamfletten trillende ?

    Jeg tror du kunne ha godt av å lese noen med litt hands-on erfaring -og observasjonsevne. Jeg kan anbefale Terry Glavin.
    http://www.nationalpost.com/news/land+confusion/5667307/story.htmle

    Cassanders
    In Cod we trust

  • Cassanders
  • Tareq

    @Cassanders.

    Jeg kan ha gått glipp av et poeng hos deg, men kan du vennligst informere de av oss som ikke er tankelesere hva ditt poeng var/er?

  • Cassanders

    @ Tareq
    I aim to please.
    I Europa og ikke minst i Norge har befolkningens forestillinger om, og det politiske forholdet til USA svingt kraftig, dels som følge av store historiske-, og dels naturgitte forhold(immigrasjonsbølger, depresjon, osv). For det andre har forestillingene vært avhengig av hvem som har hatt definisjonsmakten (i det offentlige ordskiftet). Kommentaren til Brumlebass bærer preg av dette, noe jeg skal komme tilbake til senere.

    Uten å være historiker kan jeg peke på (foreslå) en del paradigmeskifter.
    Fra «land for drømmer og faktiske muligheter» (<1940?), til "en tiltro til USA som "verdenspoliti" og supermakt(ca 1945-65ish). Med tanke på USA's rolle i WWII var slike forestillinger ikke urimelige. I etterkrigstiden fikk vi også "den kalde krigen" og USA ble en garantist for fred for vestlige land. Selv om "den kalde krigen" etter hvert førte til nokså hysteriske forestillinger (på begge sider), synes jeg ikke historien har gitt venstresiden rett (arkivene fra øst som etter hvert er blitt tilgjengelige viser etter min mening at trusselen var reell nok).

    Vietnamkrigen og rekken av etter hvert tvilsomme allianser og militære intervensjoner, virket etter hvert korroderende på forholdet mellom USA og allierte, og fra slutten av 60-tallet ble dette klarere og klarere formulert fra den politiske venstresiden. Denne kritiske holdningen ble etter hvert nærmest et eget politisk prosjekt (for venstresiden), hvor kritikk av USA var en viktig definerende del av ens politiske ståsted.

    Litterært kan en se denne utviklingen fra Jens Bjørneboe ("Vi som elsket Amerika" og den allegoriske "Haiene"), gjennom forfattere som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad,for å nevne noen.

    Kritikken av USA var for øvrig ofte berettiget, men til tider påfallende enøyet. De som venstresiden gikk til sengs med var på ingen måte bedre – snarere tvert i mot.
    Men den radikale ungdommen fra 68 og anno dazumal har for lengst etablert seg i akademia og samfunnet for øvrig, og har betydelig definisjonsmakt.
    Dermed har også slike holdninger blitt ganske "mainstream" og yngre generasjoner har overtatt dem.
    For mange ser USA-kritikk ut til å ha blitt internalisert i den grad at det blokkerer for en fornuftig analyse. Det jeg har sett av "Brumlebass" tyder på en slik forstillingsverden.

    Et betegnende eksempel kan være gårsdagens nyhetsoppslag om at Obama vil gi (Ytterligere) 113 mill $ til landene på Afrikas horn.

    http://wondersofarabia.com/index.php/middle-east-news-channels/middle-east-news-headlines/somalia/item/183994-.html

    Tror du dette vil gi USAnoe kred på venstresiden, eller tror du hovedoppslaget blir f.eks at USA ønsker å begrense slusingen av penger gjennom hawala -systemet?

    Cassanders
    In Cod we trust

  • Rolf O. Berg

    En god og balansert artikkel.

    Jeg kan godt skjønne ar mange unnlot å støtte den amerikansk ledede intervensjon mot Irak grunnet manglende eksplisitt godkjennelses vedtak i SR under paktens kap. VII.

    På den annen side kan man også – med en viss velvilje- finne folkerettslige argumenter som også taler for en intervensjon.
    Videre til dette argument: Den vestlige intervensjon og langvarige bombing av Serbia relatert til Kossovo krisen ble også gjennomført uten eksplisitt godkjenning fra SR.Også Norge støttet denne intervensjon.

    Jeg vil personlig legge mindre vekt på den humanitære grunngivelse for intervensjonen i Irak. Irak var et diktatur under en blodig enehersker som påførte den sivile befolkning store lidelser.
    De humanitære årsaker eksisterte nok, men jeg vil altså ikke karakertisere disse som tungtveiende.

    Så er vi altså enige om at irakske WMD ikke heller kan aksepteres som tilstrekkelig grunn til den amerikansk lededeintervensjon i og med at slike våpen ikke ble funnet.

    Nå tror jeg nok at dette ikke var et konstruert argument fra vestlig side. Truselen fra irakske WMD ble lenge oppfattet som en seriøs trusel på vestlig side. Sadam oppførte seg lenge som om disse våpen granngivelig eksisterte. Man kan altså ikke som enkelte hevder akseptere påstanden om at de irakske WMD utelukkende var et konstruert argument fra vestlig side for å forsvare en intervensjon.
    Jeg tror at Snoen har et poeng når han sier at en vestlig intervensjon kan ha vært nødvendig for å bekrefte/avkrefte denne mistanke.

    Derimot tror jeg at den amerikansk ledede intervensjon godt kan forklares og forsvares gjennom en berettiget mistanke om at Irak under Sadams ledelse igjen når tiden var inne ville slå inn på en agressiv linje, som nok en gang ville utgjøre en trusel mot den regionale fred og stabilitet, slik situasjonen var ved begynnelsen av den første Irak krig ved Kuwait krigens begynnelse.

    Blant sannsynlige irakske trusler tok man også med at Sadam ville støtte terrorist bevegelser rettet mot vestlige interesser, selv om man aksepterte at han ikke var involvert i 11 september aksjonen mot amerikanske mål.

    Jeg vil personlig også tro at hvis spesielt USA hadde håndtert bedre den interne situasjon som oppstod etter at den egentlige intervensjon militært var over, ville man neppe ha opplevd samme styrke i den kritikk som oppstod etter intervensjonen.

    Og; det vil naturligvis være tragisk om den amerikansk ledede intervensjon
    vil resultere i at rivalen Iran vil få en betydelige sterkere posisjon i regionen, og bli en trusel mot den regionale fred og stabilitet.
    Men jeg tror at juryen fremdeles er ute når det gjelder dette spørsmål.
    Men en eventuell dokumentert stadfestelse av ferdigstilte iranske atomvåpen vil uten tvil skape en akutt krisesituasjon i regionen.
    Så kan man naturligvis si at denne situasjon (ferdigstilte atomvåpen) i seg selv er uavhengig av den amerikansk ledede intervensjon i Irak.

  • Gudmundur Jonsson

    @Tareq

    Du spurte hvorfor jeg mente at Irakkrigen var “Krigen var moralsk, etisk og lovlig.” Det er mulig å tviste dette opp i det uforståelige, så jeg ønsker å minne deg om det sentrale poenget mitt om at selv om krigen var moralsk, etisk og lovlig så teller det for ingenting så lenge den var ikke velykket. Men, for å ta de individuelle delene.

    Moral – Krigen var moralsk fordi krigens mål var moralske. Det var moralsk å fjerna Saddam fra makten. Det var moralsk å gjøre slutt på fortsettende trusler mot land i regionen. Det var moralsk å stoppe iraqs statlige sponsing av terror. Det var moralsk å gjøre slutt på undertrykkelse, folkemord, politi-staten og diktaturet som var Saddam’s Irak. Derfor var krigen moralsk.

    Etisk – Krigen var etisk fordi krigsmidlene som ble brukt var de minst skadlige for uvedkommede som er tilgjengelige. Sammenligner du midlene som USA brukte i Irak med midlene Assad eller Ghaddafi brukte mot sitt eget folk så får du litt forståelse av hva jeg mener om.

    Lovlig – Lovligheten er den minst problematisk av disse tre kriteriene mine. Saddam holdt ikke våpenhvileavtalen etter første gulf krigen og skjøt rutinemessig på flyene som drev flyforbudssonen over nordlige og sørlige Irak. Det var ikke slik at det var opp til USA å bevise at Saddam hadde MØV for å gjøre krigen lovlig. USA lovet å slutte å skyte i Første Gulfkrigen hvis Saddam demonstrete at han hadde gitt opp sine MØV og MØV programmer. Og; hvis du ønsker særdeles krass pedantri; Artikkel 51 av FN Charteret gjør i effekt alle kriger som ikke blir spesifikk fordømt av sikkerhetsrådet lovlige.

    Men, som jeg skrev, ingen av disse har noen effekt hvis krigshandlingene ikke lykkes i å nå de moralske, etiske og lovlige målene vi måtte ha.

  • Tareq

    Jeg var kun ute etter det juridiske. Hvis du hadde skrevet noe i nærheten av det du nettopp skrev om det juridiske så hadde du strøket på enhver juridisk eksamen (og ja, jeg er fullstendig klar at dette ikke er en juridisk eksamen, men selv i kortfattet form forstår greier jeg å forstå hva du sikter til). Vennligst forklar nærmere hva du sikter til angående artikkel 51. Du kan ikke bare henvise til bestemmelsen.

  • Windingstad

    Det er greit med litt nyanser.

    Men det er noe rart med denne øvelsen: Å sitte her bak en skrivepult å vurdere om invasjonen var «verdt det» ved å måle antall døde i krigen opp mot antallet forventede døde under Saddam. Å fortelle alle irakerne som har mistet en bror eller en søster, og som har levd i snart ti år med krig, frykt og kaos, at Blair og Hitchens hadde rett – tross alt. Det virker litt rart.

    Jeg er ingen etiker, men for meg fremstår det ikke som helt åpenbart at en krig som fjerner en tyrann, men fører til at minst 100 000 personer dør, er moralsk aktverdig.

  • Gunvar

    Var det verdt det? Mange hundre tusen, kanskje over en million mennesker, har mistet livet i disse krigene? For hva? En løgn?

    Er krigene i Irak og Afganistan (og Libya) lovlige kriger, eller er det krigsforbrytelser? Dersom dere har 2 små timer til overs anbefaler jeg på det sterkeste at dere ser denne debatten hvor de diskuterer dette på en seriøs måte.

    http://www.youtube.com/watch?v=A58fFURk1Ls

    Personlig tror jeg ikke jeg skal si hva jeg mener om folk som sier at «det var verd det» uten at de selv noen gang har følt på å være i krig…

    Jeg synes Ron Pauls «imagine» tale illustrerer det på en god måte. Her er den animert:
    http://www.youtube.com/watch?v=XKfuS6gfxPY

  • Vandalf

    Hvorvidt Irak krigen var verdt innsatsen/kostnadene kommer vel strengt tatt an på øyet som ser. Det er lett å bedrive skrivebordsanalyser om etikk, moral og lovlighet hva angår krig, når man selv ikke har kjent den på kroppen.

    Jeg er ganske sikker på at du vil finne noen millioner Irakere som ikke nødvendigvis deler artikkelforfatters konklusjoner.

    Jeg finner også påstanden om at Irakkrigen har gjort verden til et tryggere sted direkte absurd. Verden har vel neppe vært så utrygg som den er i dag, snart 10 år etter Irakkrigen.

    Irakkrigen er, og vil for all fremtid være, en skamplett på USA’s og den såkalte koalisjonen av villige’s gode navn og rykte.

    For det første er grunnlaget for krigen høyst tvilsomt. Colin Powell har da også i ettertid uttalt at hans redegjørelse i FN som angivelig skulle vise Irakiske fasiliteter for produksjon og oppbevaring av MØV er noe han gjerne skulle ha sett ugjort;

    «Powell has previously expressed regret about the role he unwittingly played in passing on false information to the UN, saying it had put a blot on his career. »

    http://www.guardian.co.uk/world/2011/feb/16/colin-powell-cia-curveball

    For det andre er det helt åpenbart at USA var så dårlig forberedt på sin rolle som okkupant at hele prosjektet var dømt til å mislykkes. Jeg vet ikke hva Rumsfeldt, Cheney og resten av den neokonservative menigheten tenkte når Paul Bremer sa opp offentlige ansatte og oppløste den iraksiske hæren, men strategisk fremsynte kan man vel neppe argumentere for at de var.

    Hva trodde så gutta i Washington skulle skje etter invasjonen? At irakerne skulle vende seg mot Hollywood og adoptere the american way over natten? Det synes som om de neokonservative haukene har trodd at man kan bombe et land og folk til demokrati.

    Vel, vi begynner å få en del eksempler på at så ikke er tilfelle.

    Så tilbake til spørsmålet om krigen var verdt prisen;

    Spør du aksjonærene i Halliburton og resten av det militærindustrielle komplekset, så tror jeg du får et ganske annet svar enn om du spør noen av de som har mistet sine kjære, som har blitt fengslet og torturert eller trakasert på annet vis av de noble frigjørerne og deres gode intensjoner…

  • Rolf O. Berg

    Gunvar

    Jeg tror nok det er vanskelig å trekke en distinksjon mellom det du kaller lovlige kriger og det du kaller krigsforbrytelser. Også partene i en såkalt
    lovlig krig vil kunne begå krigsforbrylser.

    Det er folkeretten som gir den klareste rettledning når det gjelder å godkjenne internasjonale statlige konflikter som «lovlige» i henhold til FN pakten. Et slikt vedtak krever positiv stemme fra alle 5 faste SR makter. Et slikt vedtak vil normalt bli fattet under kap VII. I vedtaket vil situasjonen normalt bli karakterisert som en trusel mot den internasjobnale fred og sikkerhet , og medlemslandene blir oppfordret til å bidra for å avslutte denne konflikt.»

    I Irak foreligger det ikke et såkalt lovlig vedtak i henhold til Paktens kap VII da det var klart at noen av de fem faste medlemmer ville nedlegge veto.
    På denne bakgrunn har den pågående konflikt i Irak av enkelte blitt karakterisert som folkerettsstridig.
    Det er forskjellige oppfatninger her. Noen vil si at det i hvert fall delvis forelå en slik godkjennelse grunnet tidligere vedtak fra Sikkerhetsrådet. Andre vil i at det ikke foreligger noe hjemlende tiltak, mens andre vil hevde at art. 51 i Pakten (selvforsvar) gir USA rett til intervensjon utifra den antakelse at Irak hadde WMD.
    Så hender det også at verdenssamfunnet iverksetter militære operasjoner uten positivt kap VII vedtak i SR, og at verdenssamfunnet faktisk godkjenner dette. Dette skjedde under den allierte bombing av Serbia i slutten av 1990 årene da det ikke var mulig å få et gyldig vedtak i SR.
    Også Norge var med i denne operasjon.

    Når det gjelder Irak intervensjonen i mars 2003 vil mange hevde at det forelå en form for tilstrekkelig autorisasjon fordi Irak ville kunne utgjøre en trusel mot den internasjnale fred og sikkerhet etter at Irak igjen hadde bygget opp sine styrker etter den første Irak krig.
    Så er vel den reelle situasjon at USA har tydeliggjort at i situasjoner hvor den nasjonale sikkerhet og vitale nasjonale interesser er truet, forbeholder seg retten til å kunne agere unilateralt.

    Når det gjelder både Afghanistan og Libya konflikten er den folkerettslige
    situasjon atskillig enklere i og med at det i begge konflikter foreligger klare positive vedtak i SR under FN Paktens kap VII.

  • Bare meg

    Har mistet all respekt for Snoen. Kan ikke skjønne hvordan han kan skrive så mye – unnskyld utrykket- piss om Irak-krigen.

    Det som tar kaken i denne kommentaren er dette sitatet: «Men at regjeringene tok feil [om masseødeleggelsesvåpen] betyr ikke at de løy, eller at masseødeleggelsesvåpen bare var et påskudd.»

    Irak-krigen er alt annet enn rettferdig. Ingen av vilkårene for rettferdig krig, de såkalte jus ad bellum-kriteriene, var oppfylt.

  • Pingback: VG: Drømmen om Irak | Torbjørn Røe Isaksen - konservativ.no

  • http://frpkoden.blogspot.com Brumlebass

    Cassanders: det burde være mulig å diskutere USAs veivalg i Irak både uten å ta inn Marshallplan og meningene til ytterligående venstresidefolk på 70-tallet.

    Faktum er at man ikke hadde bevis for at Saddam hadde MØV og læll så følte man seg så sikre på at han hadde det at man valgte å invadere. Med all risiko det medførte. Denne risikoen var det norske folk ikke villige til å ta – ja selv Høyre ble etterhvert overbevist om at her måtte foten settes ned: dette, USA, var rett og slett i overkant ko-ko.

    http://www.klassekampen.no/artikler/kommentarer/50166/mod_article/item/null
    http://frpkoden.blogspot.com/2011/02/hyres-nske-om-krigsdeltagelse-i-irak.html

  • Jørgen

    Her sitter altså godeste Herr Snoen, i sitt trygge lune hjem i Norge, og snakker varmt om et krig i et land som ligger langt unna Norge. En krig han aldri kommer til å bli personlig berørt av, eller noensinne vil måtte tåle konsekvensene av.

    Jada, for de som mistet sine kjære under krigen, eller de som ble torturert og ydmyket i Abu Ghraib, de som går arbeidsløse i Irak uten fremtidsutsikter, de som får barn med misdannelser, de som må leve i konstant redsel, så var krigen helt sikkert «verdt det».

    Patetisk forsøk av Snoen å rettferdiggjøre krigsforbrytelser.

    Og nei, jeg støttet ikke Saddam.

  • Doremus

    @Vandalf:

    «Verden har vel neppe vært så utrygg som den er i dag, snart 10 år etter Irakkrigen.»

    Jeg er litt usikker på hvilke kriterier for «trygghet» du opererer med når du mener at verden er mer utrygg i 2012 enn den var i 1942 (eller for den saks skyld 1962).

  • Erik

    Det eneste positive med krigen var at en avskyelig diktator ble styrtet. Om invasjonen hadde funnet sted er det i grunnen fryktelig å forestille seg hva Saddam hadde gjort hvis folket hans hadde reist seg under den «Arabiske Vår». Det er i grunn det eneste positive jeg kan si. Jeg er også enig med Snoen at Bush administrasjonen sannsynligvis ikke bevist løy angående MØV.

    Når det er sagt, så var det meste av krigen totalt mislykket. Ammerikanske bomber, triggerhappy kontraktører, sekteriske militser og Sunni terrorister skapte et blodbad hvis etterdønninger regionen enda lever under. Olje produksjonen, vann og kloakk, elektrisitet, medisinsk utstyr….alt har vært skadelidende og selv når Irak har blitt såkalt «fredelig» i våre dager er de trygt inne på 10 plass i «Failed State» indexen. Det er et paradox at selv i dag så dør det flere sivile i Irak i krigshandlinger enn det gjør i Afghanistan.

  • Erik

    Skulle selvfølgelig stått: «Om invasjonen IKKE hadde funnet sted er det i grunnen fryktelig å forestille seg hva Saddam hadde gjort hvis folket hans hadde reist seg under den “Arabiske Vår”.»

    Litt irriterende at det ikke er en redigerings knapp her.

  • eirik

    @Jørgen:

    «Her sitter altså godeste Herr Snoen, i sitt trygge lune hjem i Norge, og snakker varmt om et krig i et land som ligger langt unna Norge. En krig han aldri kommer til å bli personlig berørt av, eller noensinne vil måtte tåle konsekvensene av.»

    Men her sitter altså godeste Herr Jørgen, i sitt lune trygge hjem i Norge og rakker ned på en militær og humanitær intervensjon i et land som ligger langt unna Norge, en intervensjon som satte en stopper for et av verdens mest brutale terrorregimer – et du aldri kommer til å bli personlig berørt av, eller noensinne vil måtte tåle konsekvensene av.

    Ser du hvordan det virker begge veier? Kanskje du bør høre hvilken av disse som fungerer hvis du treffer en irak-kurder, eller en annen forfulgt folkegruppe under Saddam.

  • http://trondbieblog.wordpress.com Trond Bie

    Bra innlegg. Godt å se at det finnes flere synspunkter, men dessverre ikke i de store tabloidene.

    Touchet litt på det samme: http://trondbieblog.wordpress.com/2011/12/18/christopher-hitchens-viktigste-bidrag-og-hvorfor-venstresiden-fortsatt-ikke-har-skjont-hvorfor/

  • Avien

    For et latterlig forsøk på å rosemale en krig som ble satt i verk på grunnlag av løgn, satte USA i bunnløs gjeld, førte til anslagsvis 500.000 til 1.000.000 sivile dødsfall, fordrev fem millioner fra sine hjem og ødela enorme mengder infrastruktur.

    Snoens enøyde tåkeprat representerer en moderne versjon av den hvite manns byrde.

  • Cassanders

    @avien, Bare meg m.fl.
    Det er forså vidt ikke overraskende at dere fra deres (bokstavlig og figurlig) polstrede sofakrok-tilværelse ikke har bereper om realitetene.

    Men en trenger ikke gjøre seg noen mer eller mindre hypotetiske spekulasjoner om hva Saddamm ville ha foretatt seg videre. Det holder med å:
    a) høre på hva irakerne selv mener (i meningsmålinger)
    b) høre på irakere som levde under Saddam mener.
    c) gjøre en noenlunde edruelig «body-count»

    Får jeg presentere Samir Yosif. Sannsynligvis vetran fra irakq-krigene og med 1.hånds erfaring(sic) fra Saddam Hussein.
    Han bidrar ettertrykkelig til b) og c) ovenfor.

    Her er Borgens svulstige innledende standardliturgi:
    http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1002/subcat1022/thread228110/#post_228110

    Her http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/post228433.zrm
    er Samir Yusifs svar.

    Det er ikke ofte jeg har sett Erling Borgen så til de grader avkledt.

    Cassanders
    In Cod we trust

  • Vandalf

    Doremus skrev:

    «Jeg er litt usikker på hvilke kriterier for “trygghet” du opererer med når du mener at verden er mer utrygg i 2012 enn den var i 1942 (eller for den saks skyld 1962).»

    Jeg tok det faktisk for gitt at både lesere og debattanter forstod mitt poeng;

    At Irakkrigen ikke har gjort verden til et tryggere sted, tvert i mot. Jeg kunne selvsagt vært mer presis og sagt noe slikt som at;

    - Verden har vel neppe vært så utrygg som den er i dag, snart 10 år etter Irakkrigen, riktig nok med unntak av 1. og 2. verdenskrig, Vietnamkrigen og Cubakrisen. Det presiseres at listen ikke er uttømmende, og det kan således ikke utelukkes at verden likevel har vært mer utrygg enn hva tilfellet er nå også til andre tider.

    Hm, føler på en måte at argumentasjonen mistet litt retorisk «swung» nå, men rett skal være rett…

    Spøk til side;

    Jeg mener bestemt at Irakkrigen har vært en skandale av episke proposjoner, helt fra begynnelsen. Og jeg frykter videre at vi bare har sett begynnelsen på det irakiske folks lidelser, ref den spente situasjonen i landet nå.

    Selvsagt er det bra at en despot som Saddam er fjernet fra makten, men til hvilken pris?

    Mye kunne vært annerledes i dag dersom det fantes en gjennomtenkt plan for hvordan gjenreise Irak etter Shock and Awe-kampanjen til USA’s velsmurte krigsmaskineri.

    Hvorfor har man ikke et tilsvarende velsmurt fredsmaskineri?

  • Doremus

    @Windingstad og jørgen

    Den spesifikt moralske siden av denne debatten koker vel i stor grad ned til det fundamentale moralfilosofiske spørsmålet om hvorvidt det kan forsvares å bevisst ofre ett uskyldig liv dersom det kan redde ti uskyldige liv.
    Eller i dette tilfellet: om man kan ofre 162 000 uskyldige for å redde en million – eller en halv million – eller 162 001.

  • Pingback: » Obama må vise muskler