Hjernevask i bistandsarbeidet

Kanskje hadde også bistandsmyndighetene hatt godt av et besøk av Harald Eia og mikrofonen hans. I hvert fall tyder Bengt Nilssons dokumentar  Sveriges afrikanska krig på det.

Sosiologene og kjønnsforskerne trodde altså for mye på seg selv og sine egne meninger til at de lot kritiske eller kontrære perspektiver forstyrre arbeidet sitt. Samme problem finnes blant bistandsarbeiderne, skal man tro Bengt Nilssons bok Sveriges afrikanska krig.

Boken er først og fremst skrevet for å vise hvordan bistanden, i dette tilfellet svensk sådan, har vært med på å finansiere krig, konflikt og mislykkede regimer på det afrikanske kontinentet. Vi tror vi bidrar til fred, utvikling og demokrati, men ofte gjør vi oss medskyldige i vold og nød, hevder Nilsson.

Men samtidig viser boken noe av det samme som Hjernevask-serien på tv har vist: Viljen til å høre på og agere etter informasjon som strider mot ens egen overbevisning svekkes når miljøet blir ensrettet og er ute etter å ”gjøre godt”.

Nilsson forteller hvordan både ansatte og ledelse i svenske SIDA (som tilsvarer NORAD) overså hvordan den etiopiske regjeringen, som mottok rikelig med bistandspenger fra dem, begikk massemord på sin egen befolkning i ”den røde terroren” mellom 1977 og 1979. Det kom ingen reaksjon, selv om deres egne landrepresentanter fortalte om hva som skjedde. Grunnen, mer enn antyder Nilsson, var at lederne for Etiopia-avdelingen   var nokså positive til den marxistinspirerte revolusjonen. Noen år senere gjør man samme feil om igjen, når man mener at enorme folkeforlytninger under tvang kan rettferdiggjøres, fordi flyttingen muliggjør ”bedre forutsetninger for å gi landsbybefolkningen tilgang til servicesentre samt intensivert kollektivisering av landbruket”. Dermed bidrar man, gjennom bistandspengene, til å finansiere et prosjekt med kanskje 100 000 døde som en av følgene.

På samme måte er beskrivelsene av bistandsmyndighetenes stadige forsvar for og tro på Ugandas president Yoweri Museveni, til tross for at det blir stadig klarere at han ikke lenger er den frihetshelten han en gang var — men tvert i mot, snart, en nokså klassisk diktator — en påminnelse om at dette slett ikke er brister utelukkende i sosialistiske sjeler. Her er det mange som har sett gjennom fingrene med presidentens gryende autoritære stil fordi man liker hans økonomiske liberalisering.

Sveriges afrikanska krig er et veldig godt supplement til mer teoretiske bøker om hvordan bistand bidrar til korrupsjon, krig og konflikt. Men alene står den litt — nettopp — alene. Det store problemet med bistanden er jo at den tilsynelatende trengs. Fattige og krigsrammede mennesker trenger hjelp selv om, eller rettere sagt fordi — de er fattige og krigsrammede. Det er det som er så vanskelig, og som gjør påpekningen av problemer enklere enn utmeislingen av løsninger.

Bengt Nilsson deltar på Civitas frokostmøte om nødhjelp og utviklingsarbeid 9. juni.

• Marius Doksheim (f. 1983) er rådgiver i Civita.