Kommentarer: 4
10. oktober, 2011

Jon Hassel Lien

Jon Hassel Lien er MSc, Politisk Økonomi og skriver på polecon.no

Hong Kong i Honduras

Paul Romer mener såkalte «Charter Cities», uavhengige utviklingssoner, kan være et bedre alternativ for de som ellers vil immigrere ulovlig til rike land. I Honduras vil man finne ut om det stemmer.

På åttitallet drev en ung amerikansk guvernørsønn med et spennende prosjekt. Han ville utvikle en ny økonomisk vekstteori som forklarte bedre forskjellene på fattige og rike land. Paul Romer, sønn av guvernør Roy Romer i Colorado, syntes ikke den nyklassiske Solow-modellen godt nok forklarte de faktiske observasjonene, teknologisk utvikling var så mye viktigere. Gjennombruddet kom i 1990 da han publiserte artikkelen Endogenous Technological Change, og viste at den generelle teknologiske utviklingen i et land har enormt mye å si for dets økonomiske vekst, og at fattige land mangler nettopp den teknologiske utviklingen.

Romer har i mange år drevet både med samfunnsøkonomi som professor i Chicago, på Stanford og nå sist på NYU, han her bygget opp et selskap som driver med nettbaserte læringsløsninger, men han har aldri helt klart å slippe taket på problematikken rundt rike og fattige land. Han har derfor i det siste snakket endel om Charter Cities. Det mest kjente av hans foredrag er et han holdt for TED Talks i 2009, A radical idea unveiled: Charter Cities.

Tanken er enkel, man i et fattig land setter av et tomt geografisk område, gjerne etter Singapore-modellen, hvor staten eier alt land. Her sier man at landets lover ikke gjelder, men området har sine egne lover, sin egen charter. Man henter inn privat kapital til å bygge veier, lufthavn, sjøhavn, og bygninger, sånn at man etter relativt kort stund har en fungerende by. De tjenester som det kan være naturlig at vertslandet stiller med, betales for med leieinntektene av landet som byen ligger på. Dette vil i følge Romer i hovedsak være offentlig skole og et offentlig helsevesen for å holde minimumsproduktiviteten oppe.

Alle skal da være velkomne til å komme til byen, både fattig og rik, både store og små selskaper. Det skal være et alternativ for land i nærheten av byen, hvor man skal kunne migrere for å få jobber i alle sektorer, fremfor å dra illegalt til USA. Man kan bidra i formell sektor, som betyr både bedre betingelser, og mulighet for kompetanseøkning. Kompetanseøkning ikke bare for de arbeidende, men for hele generasjoner etterhvert som det blir en aktiv migrering inn og ut av byen.

Det er naturlig at man vil se en høy grad av arbeidskraftsintensive sektorer i begynnelsen, men også at man vil se selskaper som synes det er vanskelig å operere i fattige land på grunn av høy grad av korrupsjon også vil migrere til disse frie økonomiske sonene for å sette opp kontorer. Banker, investeringsfond og diverse industrialister vil i teorien kunne nyte stor glede av å sette opp sine bedrifter i disse byene. Arbeiderne vil strømme til, som man ser i Singapore og Hong Kong, for å jobbe i lavproduktive sektorer, for å sende barn på gode skoler, og for å skape nye liv for sine familier.

Noe av kritikken har vært at om man skal sette opp en Charter City, vil det egentlig være forskjellige fra bare å satse på industri? Vil ikke landets korrupsjon og ofte tvilsomme politiske kultur sive inn i den nye byens styre og stell også. Romer argumenterer at det ikke vil det. Som nevnt vil det være egne lover for dette området, men det vil også være egen politistyrke, eget rettsystem og egne demokratisk prosess. Lovteksten, eller Charteren om du vil, vil man ikke la vertslandets politikere utforme, men man henter inn en stat som er kjent for ryddig juridisk system til å utarbeide den. Man lar den samme eller en tilsvarende stat sette opp rettsystemet og styret, i en startfase. Så setter man opp en prosedyre for gradvis overføring av demokratisk selvstyre til selve byen og dens innbyggere. Til slutt tar denne samarbeidsstaten ansvar for å være siste ankeinstans, for å sikre at rettssystemet beholder sin uavhengighet i tvister mellom byens selvstyre og andre aktører. Det hele høres så enkelt ut når Romer forklarer det.

Det synes tydeligvis styret i Honduras også, for de har sagt ja til å være med på dette prosjektet. I februar 2011 meldte Romer at Honduras’ nasjonalforsamling har godkjent, i en tostegsprosess, et grunnlovstillegg som åpner for spesielle utviklingssoner (RED), hvor man kan sette opp en charter city, veldig lik modellen til Romer, men hvor man krever en 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen for hver gang man skal sette opp en RED, 2/3 flertall for alle dommere som skal jobbe i rettsystemet i denne RED, simpelt flertall for alle internasjonale bi- og multilaterale avtaler som REDen inngår med andre land eller organisasjoner og simpelt flertall for å ratifisere alle lover som settes opp for REDen.

Det neste steget nå, i følge Romer, er å ha en åpen offentlig diskusjon på detaljer som beliggenhet, utenlandsk statlig støtte til prosessene og å lodde interessen hos investorer. Romer mener at mange av de 75 000 som forlater Honduras for å jobbe i USA heller kan komme til en ny by hvor de ikke er illegale, men hvor de ønskes velkommen med åpne armer og kan jobbe i formell sektor. De kan dermed ikke bare delta positivt i den økonomiske utviklingen i Honduras, men de kan bidra til teknologispredningen som Romer på åtti- og nittitallet viste at var så enormt viktig for økonomisk vekst.

  • Jon Hassel Lien er MSc, Politisk Økonomi og skriver på polecon.no
Kommentarer: 4
  • Nicolai

    Et problem som jeg ser med en gang i forhold til dette prosjektet er det du skriver om offentlig skole og helsevesen. Ingen av de nevnte byene (Singapor og Hong Kong, eller de europeiske statene før WWII) hadde dette når de la grunnlaget for sin økonomiske vekst. Hvis man tenker seg at byen skal tilby dette til de nye innbyggerene må de kreve inn såpass høy leie at dette prosjektet ikke vil komme godt i gang. Ikke bare er dette dyrt, men det vil også kreve en stor offentlig administrasjon.Slik jeg ser det må tanken bak slike nye byer være at det vil være minimum av offentlig innblanding og regulering. Jeg anbefaler heller Minerva og se på de egentlige årsakene til at HK og Singapor ble de byene de er i dag.

  • Rolf O. Berg

    Jeg tror neppe dette forslag vil fungere i virkelighetebns verden- i hvert fall ikke den del av verden jeg kjenner fra Mellom Amerika og Honduras.

    Jeg tror dette konsept vil fungere som en magnet for den organiserte kriminalitet i Honduras (og andre steder). Narkotika kartellene vil nok med glede reflektere positivt over muligheten til noe som kan oppfattes som frisoner for organisert kriminell virksomhet. Statlige myndigheter har allerede store vansker med å kontrollere/bekjempe disse karteller under de rådende forhold. Den organiserte kriminalitet vil neppe ha for store vansker med å kontrollere både politi og rettsvesen i slike relativt frittstilte soner, og dette organiserte uvesen vil antakelig også etter hvert skremme bort andre investors og forretningsfolk.
    Hva som hindrer den økonomiske utvikling i Honduras (og andre steder) er nettopp den svake rettstat, kriminalitet og fraværet av en effektiv statlig myndighet som sørger for respekt for lov og rett og garanterer investors rettigheter.

  • Pingback: Paul Romers fristad – Hong Kong i Honduras « polecon.no

  • Nicolai

    Til Rolf

    Ikke for å forsvare kriminalitet, men mange stater har greid å komme seg opp av fattigdommen, selv med problemer med omfattende kriminalitet. Gode eksempler er Hong Kong (Triaden), Japan (yakuza)og Italia (mafia). Stater som Sør-Korea har hatt og har ennå store problemer med korupsjon uten at det har hindret dem i å komme seg ut av fattigdommen. Andre eksempler lengre tilbake er New York, som hadde store problemer med gjenger og kriminalitet på 1800-tallet uten at det la store demper på den økonomiske veksten. Med andre ord betyr det ikke at det er den omfattende narkotikakrimminaliteten som er grunnen til at de mellomamerikanske landene ikke greier å komme seg ut av fattigdomsfella.