Høyresiden sterkere enn noen gang

ANALYSE: Ved alle stortingsvalg etter krigen har venstresiden vært større enn høyresiden. Gjennomsnittet av velgerpreferansene i desember viser at denne  «lovmessigheten » kan stå for fall.

Ved inngangen til  «mellomåret » 2012 var mange medier opptatt av å fortelle oss at Høyre nå er Norges største parti. I alt ble ti målinger publisert i desember. Tre av dem viste Høyre litt foran, mens de resterende sju viste Ap knapt eller klart foran. Jeg finner derfor ikke grunnlag for å konkludere med at Høyre er størst. Mitt desembersnitt, som er basert på de ferskeste målingene fra åtte ulike byråer og som du kan studere i ro og mak i tabellen under, viser 32,4 prosent til Ap og 30,3 prosent til Høyre — som like fullt er et formidabelt tall for vårt nest eldste parti.

SV fortsetter å slite rundt sperregrensen, mens både Sp, KrF og Venstre har en viss framgang fra oktober og i det ser minste 5-tallet. Men alle disse fire partiene er i faresonen inn mot 2013-valget. SV og Venstre har det minste  «grunnfjellet », noe som er ekstra farlig når man beveger seg ned på disse nivåene. Det fikk Venstre smertelig fikk erfare i 2009. Sp og KrF har større kjerner, men her går i stedet flere langsiktige velgerstrukturer (urbanisering, økt utdanning, høyere inntekt) i mot partiene. Dette kan bety en langsom forvitring av kjernegrunnlaget.

Frps målte nivå i desember svinger fra 17,7 som høyest til 11,7 som lavest, noe som kan være en indikator på at byråene sliter med å finne partiets reelle nivå. Trolig er det her forskjellige vektingsrutiner ute og går. Ses partiets snittnivåer i høst under ett, så er det tegn til at partiet har lagt det verste fallet bak seg og har stabilisert oppslutningen. Partiet befinner seg nå uansett i en slags mellomposisjon rent størrelsesmessig, langt bak de to store, men godt foran småpartiene.

Aps fall på 1,3 prosentpoeng gir seg interessante utslag på mandatfordelingen. Gitt noenlunde jevnt fall i alle valgkretser, så taper partiet hele fem mandater målt mot oktober og står igjen med 55. Det er ni mindre enn ved valget i 2009. Dette store utslaget illustrerer på en sjelden god måte at et landsresultat på drøyt 32 trolig vil gi partiet  «stang ut » i fylkesfordelingen. Dvs. at partiet mange steder vil tape sistemandatene med små marginer. Mens nivåer rundt 34 derimot trolig vil gi  «stang inn ». Det er imidlertid ikke nok at Ap mobiliserer opp mot 09-nivået på 35 for at det rødgrønne flertallet skal gjenskapes. Også Sp og SV må opp til de valgresultatene de fikk i 2009 for at flertallet skal ha reelle muligheter for å holde.

Høyre og Frp oppnår samlet sett 80 mandater på mine desemberbaserte beregninger, mens KrF og Venstre får ni hver. Dette betyr at en borgerlig regjering i øyeblikket ikke er avhengig av støtte fra KrF for å samle flertall, det holder pt. at Høyre, Frp og Venstre finner ut av det med hverandre.

Venstresiden trender ned
 «Vi lever i dag så tett på begivenhetene, og så intenst i vår egen tid, at vi godt kan ta et skritt tilbake og forsøke å lese de lange linjene », sa Kongen i sin nyttårstale. På mitt vis skal jeg ta Kongens oppfordring på ordet og forsøke å lese de lange valglinjene.

Og jeg trekker linjen tilbake til 1945; det første valg etter krigen. Ap har aldri oppnådd over 50 prosent av stemmene i dette landet, men slår man sammen partiets oppslutning med NKPs, og senere også SFs, så stemte over halvparten av deltakende norske velgere på ett av partiene på (det som muligens kan omtales som) venstresiden ved alle valg fra og med 1945 til og med 1969.

Deretter bar det utforbakke, om enn ikke lineært, fram til 2001-valget som representerer et foreløpig venstresidebunnpunkt med 38 prosent (tallet inkluderer også RVs oppslutning). Før venstresiden hentet seg noe inn igjen i 2005 og 2009 med ca 43 prosent i total oppslutning. Dagens målenivå på rundt 38 er altså på linje med bunnen fra 2001 da Ap slet fryktelig tungt.

Sentrum på bunn
Sentrum, definert som Sp, KrF, V (og til dels DLF), har hatt noe av den samme utviklingen med noenlunde stabilt, høyt nivå på rundt 30 prosent fram til 1973 og deretter fall. Her steg imidlertid oppslutningen markant fra 1989 til 1993, primært som et produkt av Sps vekst ifm. EF/EU-saken.

I 1997 og 2001 overtok KrF for Sp som det klart ledende partiet i sentrum, men uten at det kunne forhindre at sentrumsblokken (i den grad et slikt begrep gir mening) totalt sett igjen falt tilbake. 15,6 ved 09-valget er det foreløpige bunnpunktet.

Å snakke om sentrums død er en betydelig overdrivelse, men realiteten er likevel at mellompartiene fortsatt ligger på historisk lave nivåer.

Høyresiden trender opp
Legg merke til hvordan sentrums første bunnformasjon falt sammen med høyresidens sterke vekst på slutten av 70-tallet og toppen på 80-tallet. Mens sentrumsveksten på tidlig 90-tall i sin tur primært gikk på bekostning av høyresiden. Høyresiden har gått fram ved alle valg fra og med 1997, noe som igjen har gått ut over sentrum sin oppslutning.

Ses den blå høyresidegrafen og den grønne sentrumsgrafen i sammenheng, synes det derfor å være en moderne velgerlov som sier at høyresiden gjør det bra når sentrum gjør det dårlig og omvendt.

Fra og med 1973-valget er ALP/Frp inkludert på høyresiden sammen med Høyre. Den underliggende trenden for de to høyrepartiene er klart positiv, til tross for knekken på starten av 90-tallet. De passerte for første gang 40 prosent-streken ved valget i 2009. Dagens målinger viser en oppslutning rundt 45, hele 6-7 prosentpoeng foran venstresiden.

Blokkinndeling av partiene i vårt politiske landskap er alltid kritikkverdig fordi partiene ikke bare kan plasseres langs en endimensjonal høyre-venstre-akse. Men likevel er det et faktum som slås fast i valgundersøkelse etter valgundersøkelse at velgerne i langt større grad beveger seg innenfor de tradisjonelle blokkene enn mellom blokkene. Det tyder på at velgeroppfatningen av egen plassering og partienes høyre-venstre-plassering spiller en viktig rolle også ved norske valg, og at slike inndelinger dermed kan ha noe for seg.

Kampen om den rikere middelklassen
Når dagens velgerpreferanser ses langs disse linjer, er det grunn til å slå fast tre ting:
Høyresiden er historisk sterk, mens både sentrum og venstresiden befinner seg på historisk lave nivåer. ”Middelklassevelgerne” blir mer og mer velbeslått, og høyresiden — for tiden spesielt representert ved Høyre — er i ferd med å festne et stadig bedre grep om dem.

Flere velgere ansatt i offentlig sektor, og økende andel ikke-vestlige innvandrere i velgermassen, er velgertrender som kan kompensere i positiv retning for venstresiden, men dette er ikke nok. Kampen om de hvite, og ganske så rike eldre og middelaldrende velgere i privat sektor, er den aller viktigste i overskuelig framtid. Og her har venstresiden en utfordring.

En utfordring som er av såpass betydelig karakter at den grenser opp i mot et problem.

• Svein Tore Marthinsen (f. 1974) er valganalytiker, statsviter, skribent og foredragsholder. Han kan følges på Facebook, blogg og Twitter.