Hva hendte med den arabiske våren?

Har den arabiske vår blitt forandret til ”vår misnøyes vinter”?

De tradisjonelle arabiske maktstrukturer har vist seg mer levedyktige enn mange trodde. Sikkert synes i hvert fall at vestlige overoptimistiske fantasier om et snarlig gjennombrudd for det vestlige, liberale demokrati, ikke har blitt omsatt til virkelighet.

Noen ledere er blitt fjernet, men de tradisjonelle lederstrukturer er fremdeles på plass. I Egypt er man fremdeles tilbake til den militære dominans som har preget landet siden 1950-årene. De militære brukte demonstrantene i Cairo som et middel til å bli kvitt Mubarak, som hadde blitt et problem for de militære.

Vestlig intervensjon knekket regimet i Libya, men vi ser fremdeles ikke hva som kommer i stedet.

I Syria holder Assads regime fremdeles stand. Men man har i realiteten antakelig å gjøre med en borgerkrigstilstand, og skriften er antakelig på veggen. Russisk og kinesisk veto i Sikkerhetsrådet bidrar til å holde regimet i live.

På den positive siden kan vi registrere at vestlige ideer om demokrati og godt styresett er levende i den arabiske verden. Den arabiske liga gikk således inn for en endring av styreforholdene i både Libya og Syria.

Vestlig politikk i regionen
Man kan vel konstatere at amerikansk politikk som siktet mot å transformere de arabiske og muslimske regimer til gode demokratier, ikke har ført frem.

Denne politikk var dels resultatet av terroristangrepet 11.9. 2001 og også de amerikanske intervensjoner i Afghanistan og Irak. Den tradisjonelle maktbalansepolitikken ble avløst av en god porsjon evangelisme og ”wilsonisme” basert på den nye neokonservatismen.

Den nye amerikanske politikken var tuftet på erfaringer fra det okkuperte Tyskland og Japan post 1945. Men det historiske utgangspunkt var feilaktig. Post 1945-utviklingen var preget av stor amerikansk regional dominans, noe som ikke eksisterte i de berørte land i den arabiske region. De politiske kulturene var i tillegg forskjellige. Den amerikanske optimismen var for stor.

Stor forskjell mellom Nord-Afrika og Den persiske gulf
USA og de fleste vestlige land har mindre strategisk interesse av utviklingen i Nord Afrika enn utviklingen i regionen knyttet til Den persiske gulf. I dette området står spesielt USA overfor betydelige strategiske og politiske utfordringer som kan true viktige amerikanske interesser og utfordre den nåværende maktbalansen.

Denne utvikling er fremfor alt knyttet til utviklingen i Iran. Iran tar nå mål av seg til å bli den førende makten i regionen. Jeg er i mindre grad sikker på om denne utvikling primært har sammenheng med det indre prestestyret, eller om den er drevet av motiver preget av storpersiske krefter.

Den amerikanske tilbaketrekning fra Irak og Afghanistan skaper et politisk vakuum som nå er i ferd med å fylles av Iran. Iran ønsker primært å redusere det amerikanske nærværet i gulfen og å øke sin egen innflytelse i området. Iran har trolig også ambisjoner om å fremme egne oljeinteresser i regionen.

Irans politikk tar også sikte på å svekke den saudiske innflytelse i regionen. Det var den britiske tilbaketrekning fra regionen på åttitallet som førte til at USA fikk en dominerende stilling i Den persiske gulf. Dette førte også til at Saudi Arabia fikk en innflytelsesrik posisjon. Iran har aldri anerkjent den saudi-arabiske posisjon og ser nå en mulighet til å svekke den.

Etter 1979 har Iran styrket sin posisjon. Man har vel kunnet se en tilsvarende svekkelse av den amerikanske posisjon, uten at man skal overdrive dette. Iran har styrket sin posisjon i Irak, i Libanon og i Syria, men også i Afghanistan. Også i gulfen har man merket den iranske innflytelse, blant annet i det viktige Bahrain området, hvor den tallmessig store shia- befolkning støttes av Iran, og hvor store amerikanske marineinteresser sikrer støtte til det herskende lederskap.

Gjennom støtte til Hamas og Hezbollah sikrer Iran seg innflytelse i disse viktige områder. De pågående uroligheter i Syria kan føre til en maktendring som bringer inn sunni- opprørere og svekker båndene til Iran.

Den iranske innflytelse i regionen har sin motsvarighet i en svekket amerikansk innflytelse som kan føre til at amerikanske allierte ikke lenger legger samme vekt på de råd de får fra Washington og kan velge å finne en kurs som er mer smakelig for Teheran.

Frykten for en sammenhengende iransk-shia innflytelsessone fra det vestlige Iran via Irak til Middelhavet skaper i alle tilfeller frykt blant sunnier og amerikanskvennlige stater i området.

Det iranske atomprogrammet
Det iranske atomprogrammet oppfattes som en trussel mot land i regionen og mot amerikanske interesser. Det er spesielt Israel som direkte er blitt truet med iransk atomvåpen- utsletting. Det er grunn til å ta denne trusselen alvorlig.

Gjennom nye og kraftigere gassentrifuger er antakelig Iran nå kommet nærmere sitt mål om å anrike uran til våpenformål. Det er imidlertid usikkert hvor nær Iran er det tidspunkt hvor landet kan begynne produksjon og vil ha pålitelige bærere av slike våpen.

Men selve usikkerheten om dette bringer også inn et moment av nervøsitet som igjen skaper ekstra spenning i regionen.

Amerikanske strategiske opsjoner
USA har en klar interesse av å demme opp for utbredelsen av iransk makt, beskytte sine allierte samt å sikre egne og vestlige oljeinteresser i regionen. En umiddelbar interesse må være å hindre at Iran fullfører sitt atomvåpenprogram. Av dette følger imidlertid ikke at USA er rede til en krig mot Iran — i hvert fall ikke så lenge andre opsjoner finnes.

Spørsmålet kan reises om Iran virkelig vil våge å ferdigstille sitt atomvåpenprogram, så lenge risikoen for et amerikansk angrep er til stede. Har de kanskje en større interesse av å holde levende trusselen om at landet i nær fremtid vil være i stand til å ferdigstille atomvåpen? Man bør huske på at Iran allerede i dag innehar den største konvensjonelle våpenmakt i regionen og vil vite å bruke denne som et politisk pressmiddel.

På den annen side vil også usikkerheten om iranske atomvåpen være en faktor som vil kunne virke inn på beslutningsprosessen om krig eller fred i regionen.   Den pågående nervekrig skaper i alle tilfeller en viss frykt.

Hvis våpen blir anvendt fra amerikansk side, er det kanskje mer realistisk å forestille seg at dette vil skje i tilknytning til en marinekonfrontasjon i Hormuz-stredet. USA vil neppe kunne tolerere iranske marineoperasjoner som kan oppfattes som forsøk på minelegging eller annen hindring av oljetrafikken.

Så bør man også huske at det er presidentvalg i USA, og at den sittende amerikanske president eller presidentkandidater vil være sårbare overfor anklager om å vise seg svake overfor Iran.

Her vil også sikkert hensynet til Israel spille inn.

I det multilaterale diplomatiet kan fremdeles USA håpe på virkningsfulle sanksjoner mot Iran i Sikkerhetsrådet. Men jokeren er fremdeles Russland og det amerikansk-russiske forholdet, samt Kina. Så gjenstår fremdeles muligheten til å sabotere det iranske atomvåpenprogrammet. Dette er noe USA med aktiv israelsk støtte har benyttet seg av før.

Jeg er personlig skeptisk til teorien om at presteregimet i Iran vil bli styrtet av opposisjonelle grupper som vil stanse atomvåpenprogrammet. Meget tyder på at dette støttes av flere som er kritisk innstillet til presteregimet i Teheran.

En gjenoppliving av alliansen mellom studenter, klerikale og basarkjøpmenn som styrtet sjahen i 1979, synes ikke realistisk.

I det mer tradisjonelle bilaterale diplomatiet har USA og deres allierte fremdeles muligheter. En nærmere allianse med Tyrkia synes nærliggende. Tyrkia fremstår i dag som en av de viktigste maktene i regionen, med en kraftig økonomi og et kraftig militærvåpen.

Tyrkia fremstår nå som en rival til Iran, og Tyrkia har neppe noen interesse av å ha et innflytelsesrikt Iran som nabo i sin bakhage i Syria og Libanon.

I Jordan og Egypt bør USA også dyrke sine interesser for å hindre at de to landene kan komme til å si opp sine fredsavtaler med Israel. Så er kanskje også tiden kommet for USA å kikke nærmere på sine forbindelser og allianser med Israel. Men på kort sikt er det begrenset hva USA kan gjøre her — spesielt i et valgår. Det er antakelig liten sympati for palestinerne i Washington i disse dager. USA bør i alle tilfeller ikke legge seg åpen for anklager om å svikte sine allierte og venner i kritiske stunder.

Muligheter for en amerikansk-iransk overenskomst?
I den realpolitiske verden er det ingen lov som utelukker en overenskomst og politisk forståelse på begrensede områder mellom USA og Iran. Landene har på enkelte områder hatt et godt samarbeid før, som også varte i noen år etter 1979 revolusjonen, og før USA fikk stempelet med Den Store Satan gravert i pannen.

Atomvåpenprogrammet er et mulig område. Samarbeid om narkotikasmugling et annet. En overenskomst om å unngå ”incidents” mellom amerikanske og iranske marinefartøyer kan være nok et område. Iran vil ventelig ikke være negativ til å inngå slike avtaler hvis landet føler seg utsatt for et visst press, eksempelvis hvis sanksjoner er noe som kan komme. Iran frykter nok amerikanernes militærmakt.

Utfordringen er hvordan USA kan imøtekomme de storpersiske ambisjoner uten å bli beskyldt for å være på vikende front og svikte sine allierte og venner.

Ingressfoto: Wikimedia Commons, Mona.  

• Rolf O. Berg er pensjonert ambassadør.