Kommentarer: 22
22. juni, 2012

Karin Abraham

Karin Abraham (f. 1977) er forsker ved Senter for Internasjonal og Strategisk Analyse (SISA). Hun har en master i Midtøstenstudier fra Ben Gurion Universitetet i Israel, der hun har bodd og arbeidet som frilansjournalist i en årrekke. Hun har har skrevet boken Israel: Da fredsbevegelsen forsvant.

Hva skal vi gjøre med Syria?

Vesten viker tilbake for å handle mot Assads regime og Russlands veto har fremstått som et hendig hinder. Men tiden er i ferd med å løpe ut.

Det syriske opprøret gikk nylig inn i sin 15. måned med minst to massakre, samt beretninger om tortur og bruk av småbarn som menneskelige skjold. Sammen med regjeringshærens angrep mot sivile nabolag med kamphelikoptre markerte dette et vannskille i konflikten, som til nå i følge FN har krevd rundt 14 100 menneskeliv.

Den “arabiske våren” har blitt et langt og blodig år for Syria. For verdenssamfunnet er det en hodepine, som er på vei til å bli en uutholdelig migrene. Til tross for mange og veldokumenterte overgrep, har viljen til intervensjon vært laber. Hjelpen til opposisjonen har istedet kommet i form av lette våpen, kommunikasjonsteknologi og organisering, hovedsaklig via Saudi-Arabia og Qatar.

Internasjonal tilbakeholdenhet sammen med en relativ forbedring av opposisjonens militære kapasitet, har trolig lagt til rette for Assad-regimets brutale avskrekningsmanøvre. Mens skrekkscenene formidles i nær sanntid over internett, har de 291 FN-observatørene på bakken kunnet gjøre lite annet enn å bekrefte overgrep. Det strider mot vår moralske ryggmargsrefleks.

Ansvar for å beskytte?
- Uten støtte fra Russland mangler vi mandat til å gripe inn, har vært USAs utenriksminister Hillary Clintons forklaring. Også Kina, men særlig Russlands veto i FNs sikkerhetsråd har lagt lokk på debatten om en aksjon tilsvarende NATO-intervensjonen i Libya sist sommer. Formelt sett er argumentet riktig. Men det er allikevel en sannhet med modifikasjoner:

Et lignende scenario utspilte seg under Kosovo-krigen i 1999. Også da la Russland og Kina ned veto mot internasjonal innblanding i Sikkerhetsrådet. Allikevel gikk NATO-styrker etter hvert til angrep mot jugoslaviske mål. Argumentene var at operasjonen uansett hadde forankring i FN-pakten.

Også den internasjonale koalisjonen som etter Gulf-krigen i 1991 grep inn for å beskytte irakiske kurdere mot Saddam Hussein, ved å etablere flyforbudsoner  i det nordlige Irak, manglet formell godkjenning i Sikkerhetsrådet. Og også her var hensikten å beskytte sivile fra en brutal overmakt. Disse operasjonene anses i ettertid i stor grad som legitime.

- Krigstretthet etter erfaringene fra Irak, samt skepsis til hvilken avkastning NATO-engasjementet i Afghanistan har gitt. Det er årsakene Ron Ben-Yishai, militærkorrespondent ved den israelske avisen Yediot Aharonot og tidligere konsulent og bidragsyter til Time Magazine fremhever. I Irak ble en forholdsvis ukomplisert invasjon med mål om å styrte Saddams regime til ti års kaotisk og blodig nasjonsbygging med store regionale konsekvenser. Afghanistan-engasjementet har heller ikke vært ukomplisert.

Dette tangerer også økonomiske og politiske hensyn. EU står midt i en økonomisk krise, med en høyst usikker fremtid. Det tilspissede forholdet mellom Vesten og Syrias nærmeste allierte, Iran, øker frykten for uforutsette konsekvenser av et aktivt engasjement i Syria. Stormakten USA leder vanligvis an. Men med presidentvalget i november har Barack Obama liten vilje til å gå inn i en konflikt med et høyst usikkert utfall.

Men med presidentvalget i november har Barack Obama liten vilje til å gå inn i en konflikt med et høyst usikkert utfall.

Dette var nok ikke noe Obama forutså da han lovet forbedring i forholdet til den arabiske og muslimske verden i sin berømte Kairo-tale i 2009. Nå, bare tre år etter, preges løftet av tilsynelatende umulige dilemmaer. Det er ikke vanskelig å forstå at han blir stadig gråere i håret.

For samvittigheten puster oss i nakken. Bredt tilgjengelig teknologi og mediekyndige opprørere mater konstant nettet med overgrepscener. Oppfatningen av en moralsk forpliktelse til å gripe inn ved alvorlige humanitære overgrep som folkemord, krigsforbrytelser og etnisk rensning står sterkt.

For å sette det i perspektiv; I Libya tok det en måned og noen tusen drepte før NATO-styrker grep inn. Med tiltagende grusomme historier om tortur og massakre i Syria, er spørsmålet hvor lenge en har mage til å stå på sidelinjen.

I Libya tok det en måned og noen tusen drepte før NATO-styrker grep inn.

Pragmatikken
Humanitære hensyn berører også pragmatiske vurderinger. Syria er et geostrategisk viktig land i Midtøsten. Få ansvarlige aktører har noe å tjene på en ny mislykket stat, i en allerede politisk skjør region.

Religiøs og politisk radikalisme ulmer allerede i området. Konflikter skaper maktvakuum, og jo lengre tid den militante opposisjonen og syriske sivile opplever likegyldighet fra verdenssamfunnet; desto større innpass får ofte operasjonelt kapable, men ideologisk radikale grupperinger.

Egentlig speiler det situasjonen i Bosnia under krigen der i 1992-1995. Også da så ekspansjonistiske islamistiske grupperinger sitt snitt til å vinne innpass. I ettertid kan en nok si at NATO-alliansens intervensjon og den påfølgende Dayton-avtalen hindret at disse fikk fotfeste nok til å sette et nevneverdig preg på samfunnet.

Uviljen til handling har altså gjort at Russlands veto har fremstått som et hendig hinder, som har gitt rom for flere runder med diplomati enn situasjonen på bakkenivå i utgangspunktet skulle tilsagt. Bak lå kanskje et utopisk håp om at konflikten, på en eller annen måte, skulle fases ut.

Men både Den arabiske liga og FN-utsending Kofi Annans fredsplan har mislyktes. Våpenhvileavtalen har spilt fallitt forlengst. Sist lørdag ble det også klart at observatørene suspenderer sin aktivitet, på grunn av den dramatiske situasjonen på bakken.

En har kompensert for uviljen mot aktiv bistand, med indirekte våpenhjelp. På et umiddelbart nivå har det vært rasjonelt, for det har hjulpet opprørerne til å forsvare seg. Men siden Assad-regimet har følt seg tiltagende truet, har det også ført til en eskalering av volden.

Den danske kommentatoren og journalisten Jens Nauntofte, som nettopp har vært i Damaskus, ser ingen håp om innrømmelser fra regimets side. Det absurde møtet han beskriver med regimets talsmenn, speiler på mange måter mine erfaringer i møte med journalister i Golan Times, som i praksis må anses som Assad-regimets offisielle medieorgan på den israelskokkuperte Golanhøyden. En total fornektelse av opprøret.

Selv de mest optimistiske i ferd med å kaste inn håndkledet. Alternativene befinner seg i økende grad i spekteret mellom tvangsdiplomati, altså en trussel om bruk av militærmakt eller begrenset bruk av dette for å tvinge Assad-regimet til å endre standpunkt, og en fullskala militær intervensjon.

Regional løsning
Det var med stor ståhei Den arabiske liga sendte sine 55 observatører til Syria i desember. Det har vært nærliggende å se på vestlig innblanding som en form for ny-kolonialisme i en region der 1900-tallets kolonialisme er et ydmykende kapittel i historien. Mange så en klar fordel ved å forsøke å finne en regional løsning på konflikten.

Men allerede den 28. februar gav de arabiske observatørene seg, og de overlot da i stor grad ansvaret til FN, og Kofi Annan ble utpekt som spesialutsending.

Bak står en økt politisering av forholdet mellom regionens sunni– og shia-muslimer. Regionale skillelinjer speiler seg i det etnisk-religiøse lappeteppet som karakteriserer Syria. Det er nettopp dette skillet som utgjør konturene av borgerkrigen.

Særlig elitestyrkene og nøkkelenheter i den syriske regjeringshæren, samt det politiske lederskapet rundt president Bashar al-Assad er alawitter, en etnisk-religiøs minoritet som assosieres med shia-islam. Også andre minoriteter, som kristne og drusere støtter regimet. Assad nyter også delvis støtte fra en urban sunni-middelklasse, som i mange tilfeller har nytt økonomisk godt av et autoritært, men stabilt Syria. Opprøret ledes derimot i hovedsak an av landets sunni-majoritet. De utgjør nært 75 prosent av befolkningen, og de har generelt vært marginaliserte under Assad-regimet.

Så hvor kommer Den arabiske liga inn? Den anføres av sunni-muslimer, og en kan altså i utgangspunktet tenke seg solidaritet og et interessefellesskap med opprørerne.

Problemet er at lignende demografiske skillelinjer også eksisterer i disse landene. I Vesten nyter det syriske opprøret legitimitet som en demokratikamp mot et autoritært regime. Det er imidlertid vanskelig å finne et Liga-medlem der interne forhold ikke ligger til rette for en tilsvarende opprørsbevegelse.

Det er imidlertid vanskelig å finne et Liga-medlem der interne forhold ikke ligger til rette for en tilsvarende opprørsbevegelse.

En altfor tydelig støtte til den syriske opposisjonen ville gitt kraftige signaler til grupper i regionen som er marginaliserte, men foreløpig har holdt seg i ro. Det gjelder særlig for shia-muslimer i Gulf-landene.

Saudi Arabia og Qatar har det seneste året bistått Bahrain militært med å slå ned på deres shia-opprør. Det står i diametral interessemotsetning til støtte til regimeendring i Syria, som en konsekvens av statlig vold mot demonstranter.

Selv om det er store forskjeller, gjelder problemstillingen til en viss grad også for Tyrkia, som i utgangspunktet har støttet de syriske opprørerne. Landet har jo en undertrykt kurdisk befolkning.

Stabilitet eller humanitære hensyn?

Så til tross for uviljen står Vesten altså igjen med ansvaret. Assad-regimets kjerneidentitet er en antiimperialistisk motstand mot Vesten. Dette er i utgangspunktet en enestående mulighet til å bidra til et regimeskifte, og samtidig vinne opposisjonens tillit, i håp om et mer vennligsinnet og vestlig orientert post-revolusjonært Syria.

Men også for Vesten vekker intervensjonsparadigmet bredere problemstillinger. Dette er nok satt på spissen. Men USAs tidligere utenriksminister, Henry Kissinger, presenterte en analyse av dette i Washington Post forleden. Han viser til tanken om nasjoners suverenitet som forankret Westfalen-traktaten i 1648, og mener at en intervensjon i Syria risikerer å rokke ved den globale verdensorden som ligger til grunn for den moderne tids stabilitet.

“…The diplomacy generated by the Arab spring replaces the Westphalian principles of equilibrium with a generalized doctrine of humanitarian intervention…,” skriver han. Spørsmålet som følger er dette: Hva skal gis forrang i vår måte å forholde oss til verden på; global stabilitet eller umiddelbare humanitære hensyn?

Og her tangerer altså Vesten og Midtøsten: I dag garanterer vestlige allierte som Saudi Arabia og Qatar, om enn ikke uproblematisk, for en stabil energiflyt til Vesten. Amerikanske marinebaser står for den maritime sikkerheten, som er en forutsetning for fri handelsflyt.

I bytte får Gulf-landene militære garantier mot det en frykter er et ekspansjonistisk motivert Iran. Det er altså et gjensidig interessefellesskap; Gulf-monarkene ønsker å beholde sin makt. Vesten frykter et ayatollastyrt Iran med direkte eller indirekte kontroll over større andeler av verdens energiressurser.

Dersom en antar at Iran i dag manipulerer undertrykte shiaers opprør i Bahrain med mål om økt regional innflytelse, åpner et humanitært paradigme, som Kissinger beskriver, døren på vidt gap for store omveltninger. Frykten er at Iran vil kunne legge ideologiske føringer for energitilførselen. I vår megaglobaliserte og petroleumsavhengige verden, vil det lett kunne bli katastrofalt for Vesten. Helt elementære ting som vi ta for gitt, som lave matvarepriser, er betinget av en stabil energitilgang som også er rimelig priset.

Globale konfliktlinjer
Nylig rettet USAs utenriksminister Hillary Clinton skarpe anklager mot Russland, som hun hevdet skal ha sendt kamphelikoptre til Assad-regimet. Hennes russiske motpart, Sergey Lavrov, tilbakeviste det raskt. I det Kreml-vennlige Russia Today ble det ved månedsskiftet, i en usignert analyse, spekulert i om hvorvidt USA og Vesten med vilje har lagt til rette for krisen i Syria. CNN rapporterte sist helg at amerikanske myndigheter mistenker Russland for å sende “et lite antall russiske soldater” sammen med nye våpenforsendinger. Dette illustrerer den bredere dimensjonen av konflikten.

CNN rapporterte sist helg at amerikanske myndigheter mistenker Russland for å sende “et lite antall russiske soldater” sammen med nye våpenforsendinger.

I utgangspunktet har mange vanskelig for å forstå hvorfor Russland og Kina har stått ved regimet i FNs sikkerhetsråd. I videre forstand er bildet egentlig litt annerledes: Også mindre synlige aktører, som den Venezuela-anførte ALBA-blokken som består av åtte latinamerikanske og karibiske land, Hviterussland, trolig Nord-Korea, og selvsagt Iran og Hezbollah. 

Altså en selverklært antiimperialistisk front, anført av økonomiske så vel som ideologiske interesser. I følge en SIPRI-rapport fra mars i år anslås nåværende og ventende våpensalg mellom Russland og Syria til å ligge på rundt 5-6 milliarder dollar. Det har vært en jevn økning de seneste årene. I 2009 startet Russland oppgraderingen av den tidligere Sovjetiske marinebasen i den syriske havnebyen Tartus ved Middelhavet. Det uttalte målet var å styrke Russlands regionale tilstedeværelse, som smuldret med Sovjetunionens kollaps i 1991.

Syria er altså et geostrategisk nøkkelland, ikke bare regionalt, men også i global sammenheng. Det øker både de potensielle kostnadene, men også gevinstene, ved et vestlig engasjement.

- Iran er vår største fiende. Et regimeskifte i Syria vil svekke Iran, og er verdt risikoen, argumenterer for eksempel James P. Rubin for i sitt essay “The real reason for intervention in Syria”  som ble publisert i Foreign Policy nylig.

Per i dag støtter Iran sin nære allierte Assad, blant annet med det iranske revolusjonsrådets Al Quds-styrke på bakken. Uroen i Syria, som ved siden av å være en nær alliert også danner en geografisk bro til Hezbollah, anses nok langt fra strategisk fordelaktig for Iran. Men allikevel tjener Iran taktisk på å opprettholde uroen i Syria, da oppmerksomheten til en viss grad trekkes vekk fra landets omstridte atomprogram. I alle fall i mediene, og trolig til en viss grad også i diplomatiet.

Rubin skriver imidlertid lite om de mulige kostnadene ved en intervensjon. Vi har allerede Libya som nær presedens, både med tanke på det operasjonelle, og på post-intervensjonsscenarioet. Men der Gadaffis Libya representerte den geostrategiske periferien, på grunn av landets geografiske beliggenhet, demografiske sammensetning og ikke minst Gadaffis personlige ideologiske eksentrisme, er det store forskjeller også på det operasjonelle planet;

- Syria har en langt mer konsentrert befolkning, sa den pensjonerte amerikanske generalen, nå senior militæranalytiker for CBS News, Richard Myers, da han nylig påpekte de militære utfordringene ved en intervensjon i Syria i forhold til Libya.

- Dessuten har de en slags “kald krig”-hær levert av russerne, med et relativt godt luftforsvar, kjemiske våpen og muligens også biologiske våpen. Dette underbygges blant annet i denne rapporten fra 2009. Det bidrar utvilsomt til å komplisere situasjonen enda mer.

Situasjonen nå
Og her er vi nå: Etter en rekke brutale angrep mot mål i byer som Rastan og Aleppo, samt en tilsynelatende beleiring av Homs, kaller Det syriske nasjonalrådet som representerer opprørerne, desperat på FN om å intervenere. Et voksende antall regjeringssoldater har også mistet livet. Også FN-observatører har blitt angrepet og nekter, med rette, å fortsette en ubevæpnet misjon uten muligheten til å kunne beskytte seg selv.

NATO-alliansen er tilbakeholden. Men den britiske utenriksministeren William Hague kunne ikke utelukke intervensjon da han nylig sammenlignet situasjonen som utspiller seg i Syria med Bosnia.

Og det er stadig vanskeligere å se for seg en løsning uten intervensjon. Vesten vil måtte ta ledelsen, om enn delvis mot sin vilje.

Herfra er det ingen som vet hvor veien går. Det eneste som er sikkert er at spillet er høyt, og at de mulige konsekvensene er store.

Kommentarer: 22

Minervavenn til artikkelannonse

  • Tom K

    Hvorfor skal vi gjøre noe som helst med Syria, skal vi bombe alle land vi ikke liker, er det den nye doktrinen? Bytte ut intern manipulasjon med regelrett millitærmakt?

    Hvorfor skal vi bry oss med midtøsten i det hele tatt? Har ikke det vært noe av problemet alt for lenge, at vi har brydd oss med saker som ikke er vår business?

    • Richard Hode

      Ja, dette er intet mindre enn neo-imperialisme – vesten vil ride inn for å redde de infødte fra seg selv. Men jeg ser ingen god grunn til intervensjon – mange stater langt viktigere enn Syria har kjempet sine borgerkriger på veien til å bli mektige, f.eks England, Tyskland, Frankrike, og USA.

      Vesten bør holde fingrene fra fatet, men det tror jeg ikke den vil være i stand til. «Humanitærpresset» kommer nok etterhvert til å bli så sterkt at få realpolitikere vil tørre å sette seg mot stormen av opprørt moralitet og tenners gnissen som neo-imperialistene, maskert som humanitære, setter i affære.

  • jan

    Kommentaren, og svar på denne, er slettet – off-topic (red.)

  • Arcus

    Tror nok Vesten gjør best i å sitte denne konflikten ut. Dette er i hovedsak en konflikt mellom en majoritetsbefolkningsgruppe som med våpenmakt forsøker å kaste en minoritetsledelse som vil forsvare seg med alle midler siden de (med rette?) anser at de står overfor en eksistensiell krise. En vestlig intervensjon kan gi incentiver for Assad å sende SCUD missiler mot Tel Aviv og andre befolkningssentre i Israel for å gjenvinne legitimitet i Araberstatene. Dessuten vil det være formålstjenlig for Iran å aktivisere Hezbollah og Hamas til å trappe opp rakettangrepene da dette garantert vil medføre en ny Israelsk intervensjon mot disse gruppene og et skifte av fokus vekk fra Syria.

    En «løsning» er fullt mulig uten Vestligstøttet intervensjon, dog dette ser ut til å innebære fortsatte elver av blod i Syriske gater i en borgerkrig. Selv om det er ubehaglig å se på at et land imploderer anser jeg det som mindre ille enn å se lander eksplodere som resultat av intervensjon.

    • Tom K

      Vestlig intervensjon bør opphøre, på alle fronter. Trekke alt av millitære styrker ut, stopp all økonomisk hjelp til regimer og folk som hater oss, og generellt sett la disse ‘failed states’ klare seg selv/utvikle seg.

      Hvem vet kanskje midtøsten trer inn i en rennesanse, noe som trengs. Asia har allerede passert midtøsten økonomisk og kulturellt, noe som gir enda fler såre følelser.

      Nei, noen ganger må man bare la ting ordne seg selv. Men for all del, man bør drive (rettferdig) handel med midtøsten.

    • Arcus

      Personlig foretrekker jeg en realistisk fremfor en ideologisk tilnærming når det kommer til intervensjon. I dette tilfellet fremstår argumentene for en intervensjon (bl.a. svekke Teherans innflytelse, moralske betraktninger, potensiell ny alliert) svakere enn de som taler mot (bl.a. faren for spredning, sekterisk vold, islamisme).

      På den andre siden veide argumentene for intervensjon sterkere i saker som f.eks. Libya eller Sierra Leone.

  • Rolf O. Berg

    Jeg har i og for seg en viss sans for kommentaren fra T.K.
    Ikke alt som skjer i utlandet bør resultere i en utenriksplitisk
    response.
    Men nå er det engang slik at det som skjer i Syria har stor betydning , ikke bare for Syria men også regionen og for stormaktsdiplomatiet.

    Dessuten er det også slik at vi her til lands sannsynligvis har per kapita har mer utenrikspolitikk enn de fleste..
    Og så har vi den store klubben som heter » Noe må gjøres klubben» hvor mange politikere, NGOs og andre synsere er entusiastiske medlemmer.

    » Det er stadig vanskeligere å se for seg en løsning uten intervensjon» skriver artikkelforfatteren.
    Jeg er uenig i en slik vurdering hvis det med «intervensjon» menes et tiltak i FN`s Sikkerhetsråd under kap. V!!.
    Jeg tror ikke den politiske situasjon i dag vil, lede opp til dette.
    Etter Libya er det i den vestlige verden antakelig liten entusiasme for en væpnet intervensjon som kan komplisere ytterligere den skjøre balanse i regionen,forsure forholdet mellom de to store makter og risikere at de intervenerende makter kan komme til å sitte fast i den syriske hengemyr i aldri så lang tid.

    I Lybya ønsket de europeiske land å undgå en situasjon hvor disse land ble oversvømmet av flyktninger. Russland var elskverdig nok til å holde fingrene av fatet. men når det gjelder Syria kan ikke Russland tåle et prestisje nederlag hvis deres eneste allierte i regionen vil gå dukken.

    I Syria virker det som om opprørsbevegelsen har vind i seilene og har fått nye forsyninger fra utlandet.
    Regjeringsstyrkene holder vel fremdeles kontroll i de større byene mens opprørsbevegelsen synes å vinne frem på landsbygden.
    Drusere og kristne synes fremdeles å støtte regimet.
    En bølge av sunni sympatisører inn i landet med elementer fra alQueda vil ikke bedre situasjonen, og vil kunne føre til en ny shia-sunni konfrontasjon.
    Det vil naturligvis være fristende for US om regimet i Damascus ville falle og således svekke regimet i Teheran, men jeg tror neppe at USA vil tøre spille risikospill her.

    Summa summarum er det langt fra sikkert at en vestlig intervensjon vil styrke opprørsbevegelsen.

    Så må jeg vel også si at jeg ikke helt. får med meg artikkelforfatterens konstruksjoner om en intervensjon i Syria
    etter modell fra Kosovo. og no fly zone etter Gulfkrigen.

    Kosovo krigen må betraktes som klart folkrettsstridig i og med det ikke forelå et klart positivt kap. V!! vedtak i SR.
    Det er ikke tilstrekkelig å si at SR tidligere hadde fattet vedtak som hadde en viss befatning med kap.. VII terminilogi.
    Hvis NATO hadde sendt en stridspatrulje over grensen for å teste terrenget hadde det vært noe annet, men den vestlige intervensjon bestod av kontinuerlige bombetokter som varte mer enn en måned.
    Her skulle man hatt et positivt kap VII vedtak.
    Dessuten la ikke Russland og Kina ned veto i SR da denne konkrete sak ikke ble ført til behandling der i og med man kjente det russiske og kinesiske veto på forhånd.

    Nå det gjelder no flight zones etter Gulfkrigen er situasjonen noe annerledes. SR resolusjonen som hjemlet allierte fly operasjoner i denne sonen har riktignok ingen eksplisitt referanse til kap.VII i FN pakten, men inneholder sprog og terminilogi som ligger nær opp til kap. VII ordbruk.(Hensynet til stabilitet og sikkerhet).Mange regjeingskontorer oppfattet denne tekst faktisk som en kap.VII tekst
    Hensynet til flyktningenes sikkerhet ble anført som hovedgrunnen til disse operasjoner.

    Men ellers er det riktig at FN pakten og FN praksis gir rikelig anledning til eksellere i den «konstruktive ambivalens» som gir partene verdifulle muligheter til å leve med tekster som ikke er krystallklare, men som åpner for nyanser i tolkningene.

    • Tom K

      Redde verden koret er vel det som forårsaker meg mest mental smerte i det politiske Norge. Mennesker som i fullt alvor mener at Norge kan redde verden ved å kaste penger på noen i bytte mot dialog og et beøk av en eller annen FN official eller en Amerikansk senator eller tidligere VP/Pres som i dag driver med veledighet.

      Jeg er helt enig at det som skjer i Syria har konsekvenser for regionen, men hvorfor skal vi bry oss? Det er langt fra våre grenser. Vi har ingen grunn til å være til stede der. Det eneste vi oppnår er å bruke en hel del penger (og noen gang liv)

      Når det kommer til Kosovo, så var det en merkelig krig. Religion mot religion, forbrytelser begått på begge sider, egentlig ingen snill eller slem part, og resultatet var bombing av et land og løsrivelsen av en meget viktig historik provins for Serbia som åpenbart har økt hatet og forrakten i regionen.

      Husk at UCK som ble en av våre allierte var tidligere stemplet som en terrorist organisasjon, og angrep på Serbere var en av hovedgrunnene til krigen. Ganske utrolig eller hva?

  • Der Peiper

    Kommentaren er i strid med Minervas policy og derfor slettet (red.)

  • S. J. Bentsen

    Kan vi bombe hele landet, eller i hvert fall halve, har vi selvsagt i NATO-landene en viss fordel; skal vi derimot ned på bakken med yrkessoldater for å sloss mot noen som ser oss som ugudelige inntrengere alliert med forrædere, og attpåtil dra på et stort krav om å unngå sivile tap, spørs det om vi har noen fordel i det hele tatt. I Libya hadde opposisjonen mot regimet et ganske stort territorium under kontroll når vi grep inn, i Syria har opposisjonen ikke noe slikt. Og det bør bemerkes at om våre soldater sier nei takk – hvilket jeg finner tenkelig – har vi ikke evnen til å henrette dem som desertører engang.

  • Aesop

    Kan vi ikke starte med å se konflikten for hva den er: En maktkamp mellom ulike blokker.

  • Erik Gifford

    Karin Abraham lurer på hva vi skal gjøre med Syria og det er hun tydeligvis ikke alene om. Det er faktisk sterke røster her i Vesten som tar til orde for krig mot Syria. Dette vil jeg gå sterkt i mot da NATO og Norge burde holde seg langt unna slike konflikter. Vi skulle aldri ha deltatt i krigen i Libya heller.
    Et spørsmål som vi burde stille til oss selv nå er hva skal vi gjøre med Tyrkia. Etter mitt skjønn skulle Tyrkia aldri ha sendt sine krigsfly inn i dette området. Det er å be om trøbbel. Fly kan bli skutt ned slik vi så sist fredag.
    Etter min mening har Tyrkia begynt å opptre mindre og mindre ansvarlig etter at islamistene vant valget der for en tid tilbake. Mavi Marmara aksjonen til Gaza er jo et annet eksempel på stor uforsvarlighet.
    Dette er farlig fordi Tyrkia er medlem av NATO, og uforsvarlige handlinger kan bringe oss inn i en krig vi ikke ønsker, ja faktisk en krig vi ikke har noe med å blande oss opp i.
    Av de konfliktene vi har sett utvikle seg etter den mislykkede og misvisende såkalte «arabiske våren», har jeg hatt store problemer med å se hvem som er good guy og hvem som er bad guy. Kanskje det ikke finnes noen good guy i det hele tatt.
    Da er det kanskje best å forholde seg i ro og gjøre ikke ingenting.

  • SMG

    Vi skal ihvertfall ikke gjøre som i Libya å blande oss inn militært. Men om vi vurdere de skal vi ha en skikkelig samfunnsdebatt – både i media og på Stortinget.

  • Erik Gifford

    BØR TYRKIA TRE UT AV NATO?

    Nå har det for kort tid siden siden kommet en melding om at nok et tyrkisk fly har krenket syrisk luftrom og blitt beskutt. Tyrkiske myndigheter hevdet at deres fly deltok i rednings/søke oppdrag etter det forrige nedskutte flyet. Denne forklaringen er ikke god nok. En kan ikke sette i gang en operasjon på et annet lands territorium uten å innhente tillatelse fra dette landets myndigheter. Det hadde tydeligvis ikke skjedd i dette tilfelle.
    Norge er ikke tjent med å være i en militær allianse med et land som viser en slik ansvarsløshet at vårt lille land kan bli trukket med i en krig. Det Karin Abraham og alle vi andre burde spørre oss selv om er om Tyrkia virkelig hører hjemme i NATO. Kanskje det ikke engang hører hjemme i EU.
    Det er på tide at vi tar en slik debatt, – dersom noen tør da. Initiativet bør i allefall komme fra annet sted enn Minerva. Det er mitt inntrykk at Koseliberalerne der er de altfor konfliktsky.
    Og så har jeg et lite PS.
    For øvrig er det min mening at hverken Norge eller noen av våre NATO allierte burde delta i noen form for skarpe oppdrag eller andre former for stridigheter i Syria. Intet NATO personell utstyrt med kulepenner eller andre spisse gjenstander bør oppholde seg i dette området i det hele tatt.

  • Odin

    Mr Erdogan. Addressing the ruling AK party in Ankara, the prime minister added: «The rules of engagement of the Turkish armed forces have changed given this new development. Any military element that approaches the Turkish border from Syria by posing a security risk and danger will be regarded as a threat and treated as a military target.»

    «If Syrian soldiers try to organise a cross border attack or try to hit targets within Turkey like they did a few months ago, then the Turkish army will hit targets in Syria,» said Mr Ozdag.

    Turkish officials concede the F-4 briefly entered Syrian airspace, but the crew are said to have realised their mistake and changed course accordingly. A missile then destroyed the aircraft as it flew over the Mediterranean.

    Anthony Cordesman «Syria has almost invited Turkey to become even more proactive against it and against the Assad regime. Erdogan is not someone who’s famous for backing down,» he said.
    http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/turkey/9357497/Turkeys-Recep-Tayyip-Erdogan-voices-wrath-over-downed-jet.html

    Det er all grunn til å sitte stille i båten, slik at den ikke velter. Det innebærer også at vi ikke ender som gissel for Tyrkias viderverdigheter i området.

  • Rolf O. Berg

    Det er i denne verden mange krevende utenrikspolitiske utfordringer å ta stilling til.
    Eksempelvis , hva skal vi (Norge?) gjøre med Syria, med Tyrkia
    og kanskje flere.
    Etter hva jeg skjønner var ikke det tyrkiske jagerflyet på angreps-oppdrag mot Syria, men på et rekognoseringsoppdrag. Flyet synes ved en feil å ha kommet inn over syrisk territorium for en kortere periode, og ble skutt ned av syrisk luftvern.
    Jeg kan godt vente med å fordømme til den endelige rapport
    foreligger.
    Men noen NATO pakt artikkel 5 sak er det vel ikke. og NATO landene vil vel søke å holde litt igjen..

    Men det er tydeligvis noen som mener at Norge er et altfor nobelt land til å være i samme allianse som Tyrkia.
    Man har tydeligvis glemt at både Norge og Tyrkia er flankeland og begge valgte Nato for å møte den trusel man i denne tid mente man var stilet over fra daværende Sovjet Unionen.

    Men nå er landet tydeligvis ikke verdig nok til å v ære i samme allianse som Norge.
    Vi bør tydeligvis overveie hvorvidt Tyrkia hører hjemme i Nato eller i EU for den saks skyld. Jeg kan ikke helt se hvorfor Norge
    som ikke EU medlem skal behøve å overveie noe som helst som har med EU å gjøre

    Men som Guds lillefinger på jord har kongeriket sine problemer å passe på.
    Kanskje bør vi «overveie». å taue Tyrkia helt bort fra Middelhavs regionen og heller forankre det på et diskre sted i Stillehavet?

  • http://www.bevegelsen.no Aslak Storaker

    I Libya var det drept ca 1 000 mennesker før NATO «intervenerte» – et soleklart brudd med både FN-pakten og FN-resolusjonene om Libya som åpna for flyforbudssone og beskyttelse av sivile, ikke regimeskifte og beskyting av sivile. Etter NATO intervenerte blei det trolig drept mellom 10 000 og 50 000 mennesker, og lemlesta mange flere.

    Det Norge «burde gjøre» med Syria er å presse våre allierte i NATO til å slutte å sabotere Kofi Annans fredsplan ved å forsyne opprørerne med tunge våpen, ensidig støtte en side i konflikten og avvise alle forhandlingsløsninger med den syriske regjering.

  • Erik Gifford

    Rolf O. Berger tydeligvis noe uenig i mine betraktninger angående Tyrkia. Det er ikke noe galt i det, så lenge argumentene er solide.
    Han skriver f. eks at både Norge og Tyrkia er flankeland i NATO. Vi har nok uten tvil vært flankeland, men det er i så tilfelle betydelig nedgradert etter at det brutale og diktatoriske marxistregimet i Sovjet råtnet på rot og russerne kunne bryte marxismens lenker, bånd og tvang.
    Tyrkia kom med fordi det var et flankeland og fordi den politiske utviklingen gikk i en liberal og sekulær retning etter reformene til ATATYRK på 20 – tallet. I de siste årene har dette imidlertid snudd ganske dramatisk og Tyrkia sier tydeligvis farvel til sekulariteten og går i islamistisk retning. Dette er en kultur som ikke er representativt hverken i NATO eller EU etter min mening.
    Geografisk ligger vel Tyrkia 5% i Europa og 95% i Asia. Kulturelt befinner vel tilnærmet 100% av Tyrkia seg i Asia.
    Med disse fakta, samt ansvarsløs opptreden i en krisesituasjon på Syrisk grense og i Syria for øvrig, er jeg virkelig bekymret for at vi kan bli dratt med i en krig. Da må det være helt legalt å lufte den bekymringen. Jeg er ikke tilhenger av en Libysk reprise i Syria.

  • Jens

    Hva er det som ligger bak ønsket om å intervenere i Syria? Er det humanitære hensyn? Eller er det noe annet?

    Dette spørsmålet blir behandlet av James P. Rubin i denne måneds Foreign Policy Magazine med den megetsigende tittelen «The Real Reason to Intervene in Syria».

    http://www.foreignpolicy.com/articles/2012/06/04/the_real_reason_to_intervene_in_syria?page=0,1
    Svaret på spørsmålet er gitt i undertittelen: «Cutting Iran’s link to the Mediterranean Sea is a strategic prize worth the risk.».

    Dette burde gjøre det klart at intervensjonen i Syria ikke har noe med humanitære hensyn å gjøre, spesielt når man vet at en rekke dokumenter viser at Washington og Tel Aviv har planlagt intervensjon i Syria i mer enn 20 år nå (se A Clean Break, for eksempel, http://www.iasps.org/strat1.htm)

    Ifølge James P. Rubin, så er hensikten med det USA-NATO-Israelsk støttete opprør i Syria er å svekke Iran.

    «That is where Syria comes in, says James P, Rubin. It is the strategic relationship between the Islamic Republic and the Assad regime that makes it possible for Iran to undermine Israel’s security. Over the three decades of hostility between Iran and Israel, a direct military confrontation has never occurred — but through Hezbollah, which is sustained and trained by Iran via Syria, the Islamic Republic has proven able to threaten Israeli security interests.

    The collapse of the Assad regime would sunder this dangerous alliance. Defense Minister Ehud Barak, arguably the most important Israeli decision-maker on this question, recently told CNN’s Christiane Amanpour that the Assad regime’s fall «will be a major blow to the radical axis, major blow to Iran…. It’s the only kind of outpost of the Iranian influence in the Arab world … and it will weaken dramatically both Hezbollah in Lebanon and Hamas and Islamic Jihad in Gaza.» (The Real Reason to Intervene in Syria – By James P. Rubin | Foreign Policy, June 2, 2012)

    Washington’s første skritt, ifølge James P. Rubin, er å samarbeide med sine allierte -Qatar, Saudi Arabia, og Tyrkia– «to organize, train, and arm Syrian rebel forces.» Artikkelen ber om fortsatt militær støtte til opprørshæren (FSA) så vel som direkte flyangrep mot Syria. Rubin anbefaler ikke bruk av bakkestyrker:

    The larger point is that as long as Washington stays firm that no U.S. ground troops will be deployed, à la Kosovo and Libya, the cost to the United States will be limited. Victory may not come quickly or easily, but it will come. And the payoff will be substantial. Iran would be strategically isolated, unable to exert its influence in the Middle East. The resulting regime in Syria will likely regard the United States as more friend than enemy. Washington would gain substantial recognition as fighting for the people in the Arab world, not the corrupt regimes.»

    Dette er krigsforbrytelser kamuflert som humanitære operasjoner. Vi trenger ingen regimeendringer i Syria. Det vi trenger, er en regimeendringer i USA og Israel.

    • Andy

      «Det vi trenger, er en regimeendringer i USA og Israel. »
      – Tar’æ en bønne og hold deg til sak.

      Eller: «Hold grisepraten Deres for Dem selv».

  • Erik Gifford

    Det Jens skriver over må jeg nok ta kraftig avstand fra.
    Jeg er ikke motstander av en regimeendring i Syria. Poenget er kun at det må syrerne ordne opp i selv uten innblanding fra Norge eller andre Nato allierte som Tyrkia.
    Regjeringsskifte i USA skjer med demokratiske valg, og det kommer et nå i november. USA har vært Norges viktigste venn og partner siden 1942. Vi er begge demokratier og velgerne avgjør hvordan våre land skal styres. Det samme gjelder for Israel, – det eneste demokratiet i Midt Østen som er omringet av et hav av mislykkede stater som styres av islamske diktaturer.
    Ellers vil jeg hilse en regime endring i Iran velkommen.
    Resten av det Jens skriver er så konspiratorisk at jeg ikke gidder å kaste bort noen kalorier på det

  • Pingback: » Hvem er den syriske opposisjonen?