Bernhard Jensen (f. 1985) er statsviter.
Ikke glem folket!
EU må ikke bare jobbe for å gjenopprette finansmarkedenes tillit. Det er like viktig at Unionen har sine egne innbyggere med seg.
Sist november kunngjorde Hellas’ daværende statsminister, Georgious Papandreou, at han ville holde folkeavstemning om EUs kriselån. Reaksjonene var voldsomme i finansmarkedene og de europeiske hovedstedene.
Som en varm tilhenger av europeisk integrasjon fryktet jeg at dette ville kaste hele EU ut i et enda verre økonomisk og politisk kaos, kanskje et sammenbrudd. En bekjent svarte ironisk at ja, demokratiet var avleggs, folkets mening burde ikke høres, bare investorenes!
Vi er her ved et velkjent problem for EU: Alt for ofte går lederne foran mens innbyggerne står igjen på sidelinjen. Noen kaller det EUs «demokratiske underskudd ».
Mellom likegyldighet og fiendtlighet?
Det har lenge blitt hevdet at EU sliter med sin egen befolkning. Eksemplene er gjerne at stadig færre stemmer i valgene til Europaparlamentet, og at mange folkeavstemninger — om Maastricht-traktaten, Nice-traktaten, innføring av euro, konstitusjonstraktaten og Lisboa-traktaten — har endt med nei-flertall. Svinger EUs innbyggere mellom likegyldighet og åpen fiendtlighet til hele integrasjonsprosjektet?
Ikke nødvendigvis. Meningsmålinger EU regelmessig gjennomfører, viser at i gjennomsnitt halvparten av befolkningen anser EU som positivt alt i alt. Den nyeste målingen, fra mai i fjor, vakte oppsikt ved at de som mente EU var positivt hadde sunket til 47 %, men dette forblir den største kategorien — bare 18 % svarte negativt.
Hvordan kan man ta et nei i en folkeavstemning alvorlig når det er basert på usaklig debatt, uvitenhet, nasjonale politikeres (u)popularitet og lav valgdeltakelse?
Disse målingene viser også at innbyggerne faktisk stoler mer på EUs institusjoner enn sine nasjonale regjeringer og parlamenter! (Selv om de som heller ikke stoler på EUs institusjoner er mange og er den største kategorien på enkelte av målingene, stoler de simpelthen enda mindre på de nasjonale.) Da det så ut til at grekerne ville bli bedt om å stemme om EUs redningspakke, sa enkelte at det godt kunne ende med ja-flertall fordi de fremdeles var grunnleggende positive til både EU og euroen — og at Papandreou dermed prøvde å «tvinge » dem til å si ja til hans regjering samtidig.
Hva folkeavstemninger angår, stemte flere integrasjonstilhengere mot konstitusjonstraktaten fordi de mente den ikke gikk langt nok i overnasjonal/føderal retning. Andre stemte etter nasjonale politiske spørsmål — hver femte nei-stemme til konstitusjonstraktaten i Frankrike var for å vise misnøye med den sittende regjeringen, ifølge en spørreundersøkelse hvor bare 4 % av de spurte hevdet å ha stemt nei fordi de var «mot Europa/europeisk integrasjon/EU » som sådan. Og store deler av velgermassen blir hjemme — mange ser ikke ut til å ha utviklet noe så aktivt som motstand.
En utfordring for EU
Men selv om folk ikke er motstandere av hele EU, er det likevel ikke til å komme utenom at Unionen har problemer med innbyggerne.
Det hevdes ofte at de opplever EU som fjernt og uoverskuelig fordi det er langt fra nasjonale valg til utpekingen av EUs ledere på toppmøtene. Man har prøvd å bøte på dette ved å gi det direkte valgte Europaparlamentet stadig mer innflytelse, og med Lisboa-traktaten er Parlamentet blitt et reelt underhus med vetorett i 95 % av EUs politikk — en rett parlamentarikerne bruker. Likevel synker valgdeltakelsen og som i folkeavstemninger stemmer mange etter nasjonale spørsmål. At det stadig mektigere Parlamentet ikke vekker mer oppmerksomhet, er ille.
Den nåværende økonomiske krisen gjør ikke situasjonen bedre. Vi har ingen garanti for at Unionen ikke vil miste mer oppslutning nå som store deler av kontinentet opplever konkurser, budsjettkutt og massearbeidsløshet. Høyrepopulistiske partier har i årevis hatt fremgang i flere medlemsstater, og selv om deres innflytelse heller ikke må overvurderes, er det grunn til å frykte hvilken påvirkningskraft de kan få på andre partier og velgere med sin skarpe retorikk mot både innvandring og EU.
Unionen risikerer å miste en hel generasjon, har det blitt sagt. Vi som mener at EU er uunnværlig for å sikre åpen økonomi, bekjempe klimaendringer, arbeide for en rettsbasert verdensorden m.m. må dermed ta Unionens problemer med innbyggerne alvorlig.
Slik man har brukt folkeavstemninger i EU, har de egentlig forblitt et ganske elitistisk instrument.
Folkeavstemningers mangler
Hva kan gjøres? Folkeavstemninger har blitt brukt mye gjennom EUs historie pga. sin umiddelbart iøynefallende demokratiske appell. Men på mange måter er folkeavstemninger en mangelfull legitimeringsmekanisme.
Med kun to valgmuligheter er det vanskelig å komme med nyanserte argumenter og moderere, men lett å forenkle og polarisere. Populister dukker opp på begge sider og lyver og hisser opp stemningen, spesielt når det stemmes om et komplekst tema. I Frankrike snakket man for eksempel om at «den polske rørleggeren » ville komme og ta franske jobber hvis konstitusjonstraktaten ble ratifisert, selv om Polen var blitt medlem av EU året før. Annen gang man stemte om Lisboa-traktaten i Irland, hevdet enkelte at traktaten ville gi EU makt til å arrestere funksjonshemmede barn.
Hvordan kan man ta et nei i en folkeavstemning alvorlig når det er basert på usaklig debatt, uvitenhet, nasjonale politikeres (u)popularitet og lav valgdeltakelse? Hvordan kan man ta et ja basert på det samme alvorlig? Selv om det ble ¾ ja til konstitusjonstraktaten i Spanias folkeavstemning, skal bare 10 % av velgerne ha visst hva traktaten inneholdt, og bare 44 % stemte.
Ved å gi folk mulighet til bare å stemme enten ja eller nei, gir folkeavstemninger også en forvrengt versjon av demokrati som sådan. Skal flertallet bestemme alt? I de første tiårene av EUs historie forhandlet lederne bak lukkede dører, sendte noen ganger resultatet til folkeavstemning, fikk ja og gikk videre. Men det fantes jo velgere som stemte mot alt den gang. Hvis deres tanker og bekymringer hadde blitt lyttet til og inkludert tidligere, hadde kanskje avstanden mellom EU og innbyggerne vært mindre i dag? Slik man har brukt folkeavstemninger i EU, har de egentlig forblitt et ganske elitistisk instrument.
En europeisk offentlighet
Folkeavstemninger gjør ofte vondt verre. Hvordan kan man så ellers inkludere innbyggerne i Unionens virke? Man må begynne med massiv folkeopplysning om EU.
Mange aktører må delta — til en begynnelse utdanningsinstitusjoner. Lærdom om EU må komme inn i den obligatoriske undervisningen allerede på grunnskolenivå. Barn og unge må lære om EUs historie, institusjoner, styrker og svakheter og ulike ideer om hva slags EU man kan og vil ha.
Mediene må sette av langt mer tid til å dekke og diskutere EU enn i dag. Her har spesielt kvalitetspressen et stort ansvar. Vi trenger et større fokus på EU i hver medlemsstats offentlighet, og en slags felles EU-offentlighet.
Noen ønsker å opprette en slik offentlighet over de nasjonale, med nye paneuropeiske medier og engelsk som felles språk. Den tyske filosofen Jürgen Habermas advarer imidlertid om at dette fort kan bli en arena for den høyt utdannede engelsktalende eliten og kanskje til og med true EUs kulturelle mangfold. Han anbefaler at medlemsstatenes offentligheter isteden blir mer lydhøre ovenfor hverandre gjennom massiv kommunikasjon, oversettelse og samarbeid på tvers av landegrensene.
Fremtidige traktatsendringer må være en mer langsom og inkluderende prosess.
Alle i EU trenger ikke å lese den samme avisen eller se den samme TV-kanalen hvis de likevel får mulighet til å delta på like vilkår i en grenseoverskridende diskusjon om de samme spørsmålene samtidig. Begge mulighetene for en slik «europeisk » offentlighet virker verdt å utforske.
En av EUs nyeste ordninger, som ble innført med Lisboa-traktaten, kan hjelpe til med å gi Unionen en offentlighet. Under det nye borgerinitiativet kan én million underskrifter kreve at Europakommisjonen undersøker muligheten for å lage et lovforslag om et gitt tema. Når denne ordningen er fullt etablert, vil den gjøre det mulig for engasjerte innbyggere å ha kontakt med Unionens lederskap på en helt ny måte.
En EU-offentlighet ville også kunne styrke det nasjonale demokratiet. Slik det er nå, utnytter medlemsstatenes ledere ofte at det er vanskelig for deres egne velgere å vite hva de foretar seg på møter i internasjonale organisasjoner, og skylder på organisasjonen når de etterpå må forklare et upopulært forhandlingsresultat i nasjonal opinion. EU har ofte lidd under dette. Hvis innbyggerne derimot er opplyste om hva som skjer i Brussel, blir det vanskeligere for nasjonale ledere å bruke dette knepet så de isteden må argumentere for sine valg i offentligheten(e).
Nasjonale parlamenter, som med Lisboa-traktaten kan kreve nye forslag i EU revurdert, vil sikkert også ha interesse i å få vite mer om hva som foregår i Brussel.
Dette krever at enda flere av møtene i EU blir åpne. Noe som bringer oss til at Unionen trenger noen flere institusjonelle reformer.
De neste store reformene
EU har alltid vært konsensusbasert. Med tanke på dysfunksjonelt polariserte land som USA er dette utvilsomt positivt, men det fremheves som en annen årsak til folks lave interesse for EU.
Dette kunne endre seg om man innførte et element av konkurranse om makten. Primært må Europakommisjonen utpekes av Europaparlamentet i et fullt parlamentarisk system, og uten å inkludere alle de store partigruppene samtidig. Hvis Europaparlamentsvalgene faktisk kunne handle om å velge en Kommisjon av enten for eksempel de grønne og sosialistene på den ene siden eller de liberale og konservative på den andre, er det mulig at flere ville engasjert seg. Kommisjonen kunne så fortsatt søke brede kompromisser i enkelte saker (spesielt hvis den ble en «mindretallskommisjon », en mulighet begge sider må vurdere hvis de ikke vil ha med de euroskeptiske grupperingene på hver fløy i en eventuell koalisjon).
Hvor passer traktatsendringer, noe av det mest heftig debatterte i EU, inn i alt dette? Den nye traktaten som utformes nå, er ment å sikre at eurostatene holder sin gjeld under kontroll og håpes ratifisert og trådt i kraft så fort som mulig. Det haster utvilsomt med akkurat denne traktaten. Men fremtidige traktatsendringer må være en mer langsom og inkluderende prosess.
Det må begynne med en omfattende diskusjon i alle medlemsstatene om hvilke endringer i EU som er ønskelige. Deretter må det nedsettes et konvent til å skrive et utkast til ny traktat som delibererer for åpne dører (slik man for første gang gjorde med konstitusjonstraktaten). Men det overveldende flertallet av medlemmene av denne forsamlingen, for eksempel 2/3, bør være valgt direkte av innbyggerne mens nasjonale og EUs ledere kan utpeke resten. Så bør konventet diskutere i for eksempel ett års tid og mediene må dekke det vedvarende.
Demokratiet er på ingen måte avleggs, folkets mening må bli hørt og EU har tatt forsiktige skritt i retning av dette gjennom sin historie.
Når konventet til slutt legger frem et utkast, bør man vente til det har vært holdt valg i alle medlemsstatene og Europaparlamentet (hvor traktatsendringene må være ett av temaene i valgkampene) før regjeringene sammen med Europaparlamentet blir enige om et endelig sett traktatsendringer på basis av utkastet — som så ratifiseres i alle de nasjonale parlamentene.
Slik vil eventuelle reformer av EU utredes, vedtas og implementeres med en aktiv folkelig deltakelse på alle stadier av prosessen uten folkeavstemninger.
«Alle skal med »
Noen som i de kaotiske novemberdagene spekulerte i Papandreous motiver, hevdet at han kanskje ikke bare var ute etter å redde sin regjering, men også forstod at det kriserammede EU må møte velgerne før eller siden. Selv om han avlyste folkeavstemningen og gikk av, forblir dette en viktig utfordring.
Demokratiet er på ingen måte avleggs, folkets mening må bli hørt og EU har tatt forsiktige skritt i retning av dette gjennom sin historie. Unionen er likevel ennå ikke i mål.
I en idéleder om nasjonalisme i Minervas papirtidsskrift nylig, ble det sagt at sosiale og politiske fellesskap må tilpasses til de nye geografiske grensene for politisk maktutøvelse som vokser frem i globaliseringens kjølvann. EU er et av disse nye fellesskapene, og da er det viktig at Unionen har en klar legitim forankring i det store flertallet av innbyggerne. EUs ledere gjør klokt i ikke å glemme folket i kampen mot underskuddene.
Tja, det virker noe selvmotsigende på meg å på det ene siden beklage at innbyggerne settes til side, og på den andre beklage fremveksten av partier som fremmer innbyggernes interesser. Og hva betyr egentlig "populistisk", og hvorfor skulle det være negativt? Finnes det partier som ikke er populistiske? Hvem stemmer i så fall på dem, og hvorfor?
"Hvordan kan man ta et nei i en folkeavstemning alvorlig når det er basert på usaklig debatt, uvitenhet, nasjonale politikeres (u)popularitet og lav valgdeltakelse?"
Hvor har man mandat fra til IKKE å ta en folkeavstemning alvorlig? Dessuten: Usaklighet, uvitenhet, og popularitetskonkurranser kommer an på øynene som ser. Det er også lite som tyder på at EUs makteliter er mindre rammet av slikt enn andre, så hvorfor skulle man ta deres avgjørelser noe mere alvorlig? At valgdeltagelsen er lav er jo som forventet når erfaringene Europas befolkninger har gjort seg er jo uten unntak at EU-makteliten får sin vilje gjennom, uansett hva de stemmer.
Aude: slik jeg ser det oppstår populisme fordi noen mennesker feks. frykter for jobbene sine pga. innvandring og føler at eliten ikke lytter til dem. Da ser de ofte til populister. Jeg forstår populisme som en tendens i politikken til å fremstille verden enkelt og svart/hvitt, og argumentere for overfladiske løsninger. Selv om de fleste politikere nok tyr til populistisk retorikk fra tid til annen, tenker jeg hovedsakelig på de som vil nedlegge EU, kaste ut innvandrere o.l. Slike løsninger ivaretar sjelden folks interesser på sikt. Å trekke landet sitt ut av EU kan gi en følelse av at man er "herrer i eget hus" igjen, men vil ha dramatiske konsekvenser for bl.a. økonomien og ens internasjonale innflytelse.
Jeg mener at det blir for enkelt å hevde at feks. "folket sa nei" til konstitusjonstraktaten og dens reformer når mange stemte nei fordi de ville ha mer overnasjonalitet, var misfornøyd med en regjering, etc. og mange andre ikke stemte. Det blir like overfladisk å tolke et ja som at folket har godkjent traktaten når så få stemmer og vet hva traktaten inneholder - som i Spanias avstemning om konstitusjonstraktaten. Istedenfor at eliten sitter bak lukkede dører og med et par års mellomrom ber innbyggerne om å stemme om noen reformer, vil jeg altså at innbyggerne kontinuerlig er med i den politiske prosessen. Det vil forhåpentligvis også føre til at eliten fatter mer veloverveide beslutninger (for jo, også eliten gjør feil noen ganger).
Det er riktig at de fleste politikere i Europa er grunnleggende positive til EU, men de får ikke alltid sin vilje og er ofte uenige. En stemme på feks. sosialdemokratene til nasjonale eller Europaparlamentet er en stemme på sosialdemokratisk politikk i EU fremfor alternativene. Selv om jeg tror at litt mer konkurranse om makten i EU kan gjøre dette tydeligere for innbyggerne, er det ikke umulig å få øye på dette.
Hm, hvis "populisme" betyr "å fremstille verden enkelt og svart/hvitt, og argumentere for overfladiske løsninger som ikke ivaretar folks interesser på sikt", så er jo nettopp tilhengerne av de siste tiårs masseinnvandringspolitikk et meget nærliggende eksempel. De påsto at det med et trylleslag skulle løse eldrebølgen, men som alle samfunnsøkonomiske beregninger viser, var det skeptikerne ("populistene") som fikk rett: innvandringen har bare forsterket problemet, og gitt en rekke andre i tillegg. At en betydelig andel av befolkningen i Vest-Europa har fått det verre i arbeidsmarkedet som følge av de åpne grensene er også velkjent - den politikken har ikke tjent deres interesser, hverken på kort eller lang sikt. Jeg kjenner ikke til noen partier som har som politikk å "kaste ut innvandrerne" - finnes det noen eksempler på at slike finnes og har fått valgt inn noen mandater noe sted? Derimot finnes det flere som har en bærekraftig innvandringspolitikk som målsetning, og dét vil jo nettopp tjene befolkningenes interesser. Når EU-elitene avviser dette som "populisme" avslører de bare sine egne antidemokratiske holdninger. Hvorfor skulle jeg ønske å la slike folk ha makt over
meg?
At EU skulle inneha noe slags apriori krav på å være i de europeiske beflokningenes interesse, slik at alle andre idéer per definisjon er "populisme" er jo selvinnlysende absurd. Begrepet brukt slik er ikke annet enn et skjellsord mot meningsmotstandere - man kan like gjerne kalle EU-tilhengerne "populister".
Mitt poeng om valgdeltagelsen understrekes av at de "...mange folkeavstemninger — om Maastricht-traktaten, Nice-traktaten, innføring av euro, konstitusjonstraktaten og Lisboa-traktaten — har endt med nei-flertall" - som aldri er blitt tatt til følge.
Derfor, ditt lønnlige håp om at befolkningene skal "tas med på råd" er laudabelt, men urealistisk - ettersom det måtte innebære en overføring av reell makt fra elitene til befolkningen, og det har ikke elitene noe å tjene på.
Jeg etterlyser nyanser her. Ja, innvandring fører med seg noen problemer som eliten lenge har undervurdert, men også fordeler. Jeg vet ikke hvilke samfunnsøkonomiske beregninger du viser til, men jeg har forstått det slik at man har trengt mer arbeidskraft og at mange innvandrere i dag er veldig viktige for økonomien ved å fylle mange stillinger som for få "innfødte" vil ha siden de har blitt mer utdannede og velstående - vaskehjelper, bussjåfører, lagerarbeidere, etc.
Noen har fått det dårligere fordi jobbene deres har blitt flyttet ut av landet, men den økonomiske veksten den økte handelen i EU har brakt med seg har økt levestandarden for de fleste. Man kan anklage elitene for å ikke ha gjort mer for de som falt utenfor, som å gi dem økonomisk støtte og utdannelse til å få nye jobber, e.l.
Flere populistpartier er svært skeptiske til innvandrere og har fått mandater i nasjonale og EU-valg: ungarske Jobbik, franske Front National, British National Party, italienske Lega Nord... Riktignok har de i nyere tid forsøkt å moderere sin retorikk litt så det skal bli vanskeligere å omtale dem så bastant som jeg gjør, men de som har observert kulturen i disse partiene roper advarende om rasisme og ideer om å feks skyte på båter med flyktninger på vei over Middelhavet. Vet ikke om det er disse du mener har en bærekraftig politikk. Heldigvis for oss er FrP ikke så ekstreme.
Eliten har nok undervurdert både velgerpotensialet til slike partier og problemer innvandringen har brakt med seg, og man kan si at de har vært arrogante. Men å kalle dem udemokratiske blir for drøyt. Uansett har de i nyere tid fått et mindre naivt syn på innvandring enn før, så de lever ikke helt i sin egen boble.
Selv om jeg mener at EU er grunnleggende positivt har jeg aldri sagt at alt ved EU automatisk er i folks interesse - systemets nåværende konstruksjon har en rekke mangler som må utbedres. Og jo, nei-flertallene i folkeavstemninger får konsekvenser: Danmark og Sverige har ikke euro. Danmark fikk unntak fra mye av EUs politikk etter neiet til Maastricht-traktaten. For at irene skulle stemme igjen om Lisboa-traktaten, droppet EU en av traktatens viktigste reformer, som var det eneste argumentet mot traktaten som hadde forankring i virkeligheten: at Kommisjonen skulle "slankes" slik at ikke alle medlemslandene skulle ha en kommissær samtidig. Etter konstitusjonstraktatens havari droppet man pratet om å gi EU en grunnlov og ga Storbritannia unntak fra EU i Lisboa-traktaten.
At disse folkeavstemningene imidlertid ikke har fått lov til å stoppe alle reformene av EU, indikerer at jeg ikke er alene om å være kritisk til folkeavstemninger som legitimeringsmekanisme. Jeg vil inkludere innbyggerne på en helt annen måte. Jeg sier ikke at det vil bli enkelt å innføre en ordning som den jeg har skissert over. Nasjonale eliter vil feks. neppe like tanken på å ikke lenger kunne skylde på EU for et vedtak de egentlig var for men ikke turte å argumentere for overfor sine velgere. Men jeg mener at det er veien å gå og at dette på sikt vil være bedre for oss alle. EU har tatt små skritt i denne retningen over årene, så jeg tror ikke det er umulig.
Nå medfører dessverre den innvandringspolitikken som er ført mer enn økonomiske problemer. Det er samfunnets sammenhengskraft som står på spill og dette er noe langt verre enn om "innvandrerregnskapet" skulle gå litt i minus. Det er tegn til at områder i europeiske byer snart er utilgjengelige for den opprinnelige befolkningen og ordensmakten. Slike ting er det stort sett bare "ekstreme" politikere som snakker om. Angivelige "moderate" stemmer har lagt til rette for en de facto balkanisering. I suveren forakt mot hva den oppfinnelige befolkningen har ønsket seg.
Ordføreren i Malmö kjente seg ikke igjen i Siv Jensens beskrivelse av byen. Jo da, det er nok problemer med tendenser til "parallellsamfunn" i noen områder i en del europeiske byer. Å si at det er en villet utvikling fra elitens side mens folk hele tiden har vært mot, synes jeg imidlertid blir for enkelt. Det er vel snarere slik at man har undervurdert og til en viss grad ignorert utfordringene med økonomisk og sosial integrering i lang tid. Og jeg tror virkelig ikke det er noen fare for at samfunnet skal gå i oppløsning! Det kan bli bråk i bydelene det gjelder, som den gangen i Frankrike, men ikke full borgerkrig, avvikling av demokratiet eller noe sånt! Ikke vær redd for det, du.
Bernhard Jensen: Ja, situasjonen i Malmø er et godt eksempel på hvor det bærer. Da Siv Jensen nevnte ståa der i 2009, ble hun ledd av. Nå rystes byen av en drapsbølge og politiets lokaler er angrepet med eksplosiver. Hvem fikk rett?
Her er en kommentar til hva byens ordfører har å si om saken. Han nekter for at problemene har noe som helst med innvandring og integrering å gjøre og påstår istedenfor at det er fordi byen ligger nær kontinentet at det er så mye kriminalitet der. Hvorfor det fyres av så mange flere våpen i Malmø enn i København på andre siden av broen, får vi ikke vite noe om dog. Synes du denne mannen er troverdig i sin fremstilling?
http://www.document.no/2012/02/ordforer-i-malmo-ilmar-reepalu-malmo-er-ikke-farlig/
Hvorvidt utviklingen fra elitens side er villet eller hovedsaklig stammer fra ignorering, vet jeg ikke nok om. De synes ialfall å vise en sterk motvilje mot å ha en ærlig debatt om problemene. De kan heller ikke sies å ha opptrådt ansvarlig.
Jeg må si at jeg ikke finner dine forsikringer særlig betryggende. Demografiske fremskrivninger viser at innvandrerbefolkningene vil bli større og det vil bli stadig flere områder der det ikke er noen klar majoritet. Det vil også bli stadig fler uintegrerte unge innvandrermenn med potensiale for vold, kriminalitet og religiøs ekstremisme. Hvordan de problemene vi har allerede kan holde seg på samme nivå er utenfor min fatteevne. Det har da også konsekvent vist seg at pessimistene er de som hadde fått rett. Vi ble fortalt på 80-90 tallet at ting kom til å "gå seg til". Det har ikke skjedd.
For min egen del er jeg forøvrig ikke spesielt redd, jeg kan alltids pakke sakene hvis det skulle bli utrivelig i Europa. Kan du?
Det er ingen her som benekter at det finnes sunne former for migrasjon som er fordelaktige for alle parter. Spørsmålet var derimot om summen av konsekvensene av den førte masseinnvandringspolitikk de siste tiår har vært i vertsbefolkningenes interesse, og der er svaret nei - som vist av f.eks. Brochmann-utvalget, Frisch-senteret, Rockwool Fondens Forskningsenhed, CEPOS, Velfærdskommissionen, NHO, Norges Bank, Finansdepartementet, Danmarks Bank, osv. Vi må alså konkludere at det har vært partiene som har vært pådrivere for denne politikken som har vært de populistiske, mens motstanderne har vært de realistiske.
Når det gjelder fremveksten av slike partier som de du nevner, så er det en av de mange andre negative konsekvensene av masseinnvandringspolitikken og elitenes arroganse. Når folk får sine hjemsteder radig forvandlet til kriminelle ghettoer, mens de ansvarlige politikerne (som er ansatt for å beskytte dem) bare kaller dem for rasister hvis de våger å beklage utviklingen, så er det ikke til å undres over at en andel vender seg til ytterkantene i frustrasjon. Jo lenger man venter med å innføre en bærekraftig politikk, jo større vil slike partier vokse seg. Uansett, den dagen disse partiene forårsaker noe i nærheten av den mengde mennesklig lidelse for befolkningene som det den faktisk førte masseinnvandringspolitkken gjør, da skal jeg bekymre meg mere om dem. For øyeblikket er det de partiene som faktisk står bak den som fremstår som de farligste og mest ekstreme - ettersom det er de som har makten.
Det er forøvrig ingenting som tyder på noe virkelig endret syn blant elitene - jo, noen snakker litt anderledes for å tekkes velgerne, men politikken ligger uendret. Og en endring kommer uansett minst 10-15 år for sent til å redde noen forestilling om at de bryr seg nevneverdig om befolkningene som er deres arbeidsgivere. De første rapportene om masseinnvandringens katastrofekurs er ikke akkurat av ny dato (F.eks. i Danmark var stillingen velkjent nok til å utløse systemskiftevalget allerede i 2001). Det virker nok heller som målsetningen tvert imot var å "gni folks neser inn i multikultur", som Labour uttrykte det. Samt, selvsagt, å bryte ned Europas nasjonalstater, altså en anti-mangfoldspolitikk.
Jeg holder altså ikke pusten i påvente av den typen mennesker vil gi befolkningene noen reell innflytelse. Vårt beste håp er å stemme dem bort til fordel for noen med mere demokratisk innstilling.
Aude: Vi får anta at det også finnes innvandrere i København selv om de ikke har hatt like mye bråk som på den andre siden av broen. Men det kan godt være at Malmös ordfører er naiv og undervurderer problemene i byen, og vi må gjøre mer for å få integrert innvandrere slik at vi unngår vold, kriminalitet og religiøs fundamentalisme. Likevel tror jeg ikke det kommer til å gå så ille som pessimistene snakker om. Hva med alle innvandrerne som er integrert, jobber og er lovlydige? Jeg er overbevist om at de er i flertall selv i Malmö. Vi trenger en kombinasjon av åpenhet og støtte og forventninger og krav til innvandrere for å få dem integrert skikkelig. Demografiske trender er forøvrig vanskelige å spå, ifølge BBC: http://www.youtube.com/watch?v=mINChFxRXQs
A: jeg har ikke satt meg inn i alle disse rapportene, men slik jeg forstod Brochmann-utvalget var de ikke av den oppfatning at innvandring var mest negativt. Budskapet var vel snarere at det er både fordeler og utfordringer med innvandringen.
Du står fritt til å definere populisme slik du gjør, men det strider mot den gjengse oppfatning av begrepet. Populister spiller på følelser og enkle observasjoner folk gjør seg - som problemer med innvandrerkriminalitet - og viser skepsis til intellektuelle, som man gjerne finner i eliten.
De fleste innvandringsfiendtlige partier nøyer seg med å ville redusere/reversere innvandringen, men se på hva ungarske Jobbik driver med, der de har en uniformert milits som marsjerer i gatene og snakker om at de må forberede seg på kamp mot jøder, homofile og romfolk. Hvem vet hva disse menneskene er i stand til? Jeg anser dem som langt mer ekstreme enn de som har tillatt innvandring og oversett/undervurdert dens problematiske sider.
Jeg synes du skal passe litt på hva du sier: å anklage noen for å bevisst ønske å "bryte ned Europas nasjonalstater" og ødelegge mangfold er for det første feil: innvandring fra andre verdensdeler og EUs åpne grenser har jo tvert imot skapt mer mangfold. Hvis du, for det andre, derimot faktisk mener at det har vært en målsetning for eliten å på sikt erstatte mangfoldet i Europa med én ny kultur, synes jeg dette begynner å høres ut som visse teorier jeg ikke tror du ønsker å bli forbundet med.
Bernhard Jensen: Hva begrunner du optimismen din i? Det er ingen som bestrider at det finnes lovlydige og arbeidssomme innvandrere. Selv om de skulle utgjøre et flertall, hva så? Når det gjelder religiøs/politisk ekstremisme er dette skjærende irrelevant, da historien har vist at et disiplinert og fanatisk mindretall lett dominerer en stor, passiv befolkning. I enkelte andre europeiske land er det innvandrergrupper der 20-25% av unge menn har kriminelt rulleblad. Dette er et mindretall, men fortsatt et enormt problem. Si at 60% av en gruppe er i arbeid. Det betyr at 40% lever på sosialytelser. Osv.
Jeg vet forøvrig ikke hvilken definisjon av "integrering" du holder deg med. Jeg tror ikke mange av de som kommer hit kan, eller vil, integreres i noen meningsfull forstand av ordet. Det at innvandrere jobber, er lovlydige og overholder loven betyr ikke at de er integrert i form av å være noen del av den opprinnelige befolkningens samfunn. Man kan være "integrert" etter den definisjonen og samtidig ønske seg en Shariastat.
Argumentasjonen din hviler på premisset at "populistenes" analyser er feil. Forskningen viser derimot at den er korrekt: masseinnvandringen er ekstremt samfunnsøkonomisk kostbar, og forårsaker bl.a. langt mere og styggere kriminalitet. Det er derfor informert og rasjonelt å være klart imot den politikken - den tjener ikke befolkningenes interesser på hverken kort eller lang sikt, tvert imot. Å forsøke å diskreditere en korrekt og rasjonell politisk holdning som "populisme" bare avslører avsenderen som manglende saklige argumenter.
Men det er helt korrekt observert at genuint antidemokratiske bevegelser kan, og forsøker allerede, å utnytte misnøyen i befolkningene som masseinnvandringspådriverne har skapt. Dette er jo lærdommen vi skulle ha tatt fra forrige århundre, der kommunismens og nazismens irrasjonelle terrordiktaturer kom til makten nettopp ved å ri på befolkningenes rasjonelle misnøye. Det er derfor det er så viktig å legge om politikken straks, for å desarmere faren for en slik utvikling.
At noen mener at de kjenner mine interesser bedre enn jeg gjør selv avslører bare deres mangel på demokratisk holdning. Er det noe som tyder på at "elitene" spiller noe mindre på følelser og enkle løsninger enn andre? Forstå meg rett - jeg har ikke noe problem med å se at de fleste av f.eks. Frps utspill er uholdbart velgerfrieri - men det gjelder i nøyaktig like stort grad de andre partiene. Det er bare MSM som dekker Frp anderledes.
Jeg kjenner ikke til Jobbik - det ville helt sikkert være fryktelig hvis de kom til makten. Men jeg kjenner til de regjerende partiene i Norge, som vel vitende om at innvandringspolitikken deres er skyld i at antall anmeldte overfallsvoldtekter nå er kommet opp i to per uke, likevel velger å videreføre den samme politikken. Det er altså beviselig fryktelig at de har makten. Det jeg ønsker er et bærekraftig politikk som ikke faller ned hverken den ene eller den andre av disse grøftene.
Det er bare sludder at alternativet til masseinnvandringspolitikken er milits og kamp. Det har Danmark bevist i flere år med sin svært vellykkede politikk - helt til den ble torpedert av EU-elitene. Jeg maner ikke til ekstremisme, men til det moderasjon. Det er ikke jeg, eller folk flest, som er ekstreme - det er den førte politikken. Det minste blikk på kurvene over utviklingen de siste 30 år er bevis for det.
Jeg aner ikke hva for noe odiøst du klarer å lese inn i den ukontroversielle observasjonen at EU har som uttalt målsetning å bygge ned grensene i Europa og ta makt bort fra nasjonalforsamlingene og gi den til en liten elite i Brussel. At dette er negativt ikke bare for demokratiet, men også for mangfoldet sier seg selv: et mangfold forutsetter at det finnes forskjeller som kan møtes; konsekvensen av EU er et stadig mer udifferensiert EUstan.