9. juni, 2009
Ingen atomvåpen til endetidsprofeten
Et Iran ledet av Ahmadinejad med atomvåpen er en så overhengende fare for Israel og freden i regionen at et militært angrep kan bli nødvendig i løpet av et år eller to.
Barack Obama har nettopp vært i Midt-Østen. Blant mange konflikter i området er Irans forsøk på å skaffe seg atomvåpen den kanskje største trusselen, ikke bare mot Israel, men for hele regionen. Verken Saudi-Arabia eller Egypt vil sitte passivt og se på at dette skjer.
Obama har strukket ut en hånd til Iran og vil forhandle direkte. Erfaringene med de forhandlingene som er ført av USAs allierte de senere årene er dårlige. Iran har ufortrødent fortsatt sin våpenutvikling. Så langt har nye initiativer fra Vestens side hatt som hovedeffekt at Iran kjøper seg tid og kommer nærmere og nærmere et fait accompli.
Obama har lovet Israel en slags tidsfrist — Iran må ha kommet ham i møte innen utgangen av året. Alternativene dersom dette ikke gir resultater er at Obama fortsetter å snakke om dialog, en opptrapping av et sanksjonsregime som foreløpig ikke har virket, og som Russland trolig ikke vil være med på — eller et militært angrep fra Israel, uten USAs aktive medvirkning.
Minerva har tidligere dekket dette spørsmålet, blant annet gjennom et intervju med den israelske analytikeren Jonathan Fine og Magnus Thues kommentarartikkel. Den israelske analytikeren Meir Javendanfar, intervjuet i går, har en helt annen oppfatning enn Fine.
Thue konkluderte: ”Et Iran med atomvåpen er ikke noen eksistensiell trussel mot Israel. Og Israel har uansett ikke mulighet til å stoppe Iran fra å skaffe seg slike våpen.” Jeg er uenig i begge punkter.
Nedenfor vil jeg drøfte tre viktige temaer knyttet til det iranske atomvåpenprogrammet: Er Irans påstand om at atomprogrammet har fredelig formål troverdig (slik Javendanfar synes å mene), er Iran en pragmatisk makt som først og fremst styres av rasjonell maktpolitikk eller sterkt påvirket av irrasjonell apokalyptisk tenkning, og kan et militært angrep på atomanlegg og -infrastruktur lykkes?
Det er mange andre viktige aspekter av konflikten mellom Iran og Vesten og atomvåpenprogrammet som jeg ikke har plass til å gå inn på i denne (lange) artikkelen. Det gjelder ikke minst spørsmålet om når Iran kan skaffe seg bomben, hvordan man kan tenke seg en opptrapping av sanksjonsregimet, og hvordan Iran vil reagere på et eventuelt angrep mot deres atominstallasjoner. Jeg viser isteden til de dokumentene som omtales nedenfor.
Irans elektrisitetsbehov er et røykteppe
Atomprogrammet beskrives av iranske myndigheter som utelukkende sivilt. Det er riktig at landet trenger å øke sin kapasitet for produksjon av elektrisitet, siden befolkningen vokser raskt og på grunn av ambisjoner om videre økonomisk vekst. Allerede i dag er det nødvendig med planlagt black-out i Tehran. (På den annen side eksporteres kraft til Irak).
Men hvorfor skal et land som flyter over av olje og gass, og der gasskraftverk allerede står for tre firedeler av kraftforsyningen, basere denne utbyggingen på atomkraft — en teknologi som må utvikles og er avhengig av samarbeid med vennligsinnede land, når landet har små uran-reserver?
En grundig rapport om Irans atomprogram utgitt i september av tankesmien Bipartisan Policy Center behandler også dette spørsmålet. Rapporten anbefales alle som ønsker å delta i denne debatten.
The majority of Iran’s natural gas reserves have yet to be developed. Iran already relies on natural gas-fired plants to produce about 75 percent of its electricity. Increasing that production capacity would not appear to require major infrastructure investments. Six of Iran’s most populous cities–Tehran, Mashhad, Isfahan, Shiraz, Tabriz, and Ahvaz, already have direct access to natural gas pipelines; Mashhad, Ahvaz, and Shiraz are close to major refineries. Should the Islamic Republic reform its investment climate, it could develop natural gas processing plants, pipelines, and power plants in a manner more economically attractive than with nuclear power.
Furthermore, while Iranian leaders cite a desire to become self-sufficient in energy production as a reason for their nuclear investment, number crunching suggests Iran will become dependent upon imported uranium. As Iran’s estimated conventional uranium resource is only between 15,000 and 30,000 tons, operating all its planned reactors would deplete Iran’s uranium reserves by 2023,making Iran dependent upon external sources. Both the relative expense of the Islamic Republic’s nuclear program and its limited uranium resources suggest it is unlikely that energy needs alone motivate Tehran.
Bipartisan Policy Center ble stiftet i 2007 av tidligere majoritetsledere i Senatet fra begge partier, deriblant demokraten Tom Daschle, som står Obama nær.
Blant medlemmene i arbeidsgruppen bak denne rapporten er Dennis Ross, som var Bill Clintons Midt-Østen-koordinator og nå er spesialrådgiver for Hillary Clinton med Den Persiske Gulf som spesialområde.
Den fremtredende iranskfødte journalisten Amir Taheri gjør også narr av Ahmadinejads påstander om at atomprogrammet handler om energisikkerhet.
Og selv om elektrisitetsproduksjon skulle være et viktig motiv, kunne da Iran lett ha innfridd krav fra Vesten som sikrer at dette skjer på en måte som ikke samtidig lar dem forfølge et våpenprogram. Som Economist skrev på lederplass 30. mai
Suspicions have mounted as Iran has invested in expensive technologies for enriching uranium and making plutonium (both possible bomb ingredients) before having a civilian nuclear-power industry that can make peaceful use of them. And though it claims to co-operate with UN inspectors, Iran refuses to answer their questions about studies and past experiments that have little or no plausible civilian purpose.
Min konklusjon er at det er temmelig opplagt at Iran forsøker å skaffe seg bomben. Ikke så oppsiktsvekkende — så langt er de fleste med.
Hvor rasjonelt er det iranske styret?
Dersom Iran faktisk skaffer seg atomvåpen, hvor sannsynlig er det at de kan komme til å bruke dem mot Israel? Jeg skal i denne omgang hoppe over dokumentasjonen av Irans mange sterkt anti-israelske, og av og til anti-semittiske uttalelser og ønsker om å fjerne staten Israel. La meg også legge til side spekulasjoner om Iran kan oppnå en førsteslagsevne, slik at de kan se bort fra Israels evne og vilje til gjengjeldelse.
Nei, la oss gå til kjernen i spørsmålet: Er den iranske ledelsen så oppsatt på å utradere Israel at de er villige til å akseptere risikoen for store ødeleggelser i sitt eget land — i verste fall en apokalypse?
Exibit A i denne debatten er et omstridt sitat fra ayatollah Khomeini:
We do not worship Iran, we worship Allah. For patriotism is another name for paganism. I say let this land [Iran] burn. I say let this land go up in smoke, provided Islam emerges triumphant in the rest of the world.
Det bestrides riktignok at Khomeini har sagt dette, men som professor Ahmad Karimi-Hakkak, direktøren for Center for Persian Studies ved University of Maryland forklarer:
Khumayni’s speeches are regularly published in fresh editions wherein new selections are made, certain references deleted, and various adjustments introduced depending on the state’s current preoccupation.
Iran har altså fellestrekk med Stalins Sovjet-unionen og George Orwells 1984. Upassende uttalelser forsvinner ned i minnehullet. Dette angrepet på patriotismen, som var et gjennomgående tema hos Khomeini, forsvant ifølge Amir Taheri under krigen mot Irak, da begge land hadde behov for å mobilisere patriotiske følelser.
Tidligere president Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, ansett som relativt moderat, sa i desember 2001:
If one day, the Islamic world is also equipped with weapons like those that Israel possesses now, then the imperialists` strategy will reach a standstill because the use of even one nuclear bomb inside Israel will destroy everything. However, it will only harm the Islamic world. It is not irrational to contemplate such an eventuality.
For ham er det altså helt rasjonelt å godta de ødeleggelser som en gjengjeldelse mot et kjernefysisk angrep på Israel vil medføre, for å oppnå det høyere målet, total utslettelse av den jødiske staten. Dette er den samme Rafsanjani som Fareed Zakaria trekker frem som et bevis på iranernes pragmatisme. En slik mann, gjennomkorrupt og trolig landets rikeste, ville vel ikke risikere sin posisjon for et ideologisk mål om å fjerne Israel? Men hvem har sagt at det er Rafsanjani som skal risikere sitt liv og velstand? Familien kan flys ut, og milliarder av dollar er trolig allerede på plass i utenlandske banker.
Den Skjulte Imamen
Den grundigste gjennomgangen jeg kjenner til av de apokalyptiske strømningene i Irans politikk og samfunnsliv ble utgitt av The Washington Institute i januar 2008. Denne tankesmien er ansett som relativt Israel-vennlig, men har mange sentrale personer fra både Clinton- og Obama-administrasjonen knyttet til seg. Den femti siders rapporten Apocalyptic Politics: On the Rationality of Iranian Policyer forfattet av Mehdi Khalaji, som selv studerte teologi i selve sjia-høysetet Qom fra 1986 til 2000. Fra sammendraget:
When the Iranian government failed to deliver its promises, many Iranians looked for alternatives and found the cult of the Mahdi–the Messiah or the Hidden Imam–to establish a world government. The number of people who claim to be the Mahdi himself, or in direct connection to him, has increased remarkably in both urban and rural regions. …
In the military forces, especially in the Islamic Revolutionary Guard Corps (IRGC) and the Basij militia, apocalypticism has a very strong following. It is very difficult to assess to what extent the members of the IRGC believe in apocalypticism and which version of it. But it seems that Ahmadinezhad’s followers, who believe in apocalypticism, are linked to an influential group of the IRGC that has responsibility over Iran’s nuclear program. There are two major elements in this group’s agenda in preparation for the Hidden Imam’s return: an ideological military and nuclear power. …
However, Khamenei is much less apocalyptic than Ahmadinezhad. His position as the representative of the Hidden Imam makes him concerned more about the stability of the government than the “chaos” which is necessary for the return of the Hidden Imam. Not one of his speeches refers to any apocalyptic sign or reveals any special eagerness for the return of the Hidden Imam. As the theory of the Guardianship of the Jurist requires, the most significant task of the Supreme Leader is to safeguard the regime, even by overruling Islamic law. Therefore, it seems that Khamenei, unlike the Iranian president, does not welcome any military confrontation with the West, the United States, or Israel.
Skal vi tro Khalaji, avhenger trusselbildet altså i stor grad av hvorvidt den reelle kontrollen i Iran ligger hos Khamenei, slik praktisk talt alle analytikere mener, eller hos Ahmadinejad. Sett i dette lyset blir prestestyret en modererende kraft, mens det er populismen knyttet til den sittende presidenten og revolusjonsgarden som er trusselen. Men selv om dette skulle være tilfellet — er dette politiske maktforholdet stabilt? Ahmadinejad ble tross alt valgt av folket mot Khameneis ønske.
I brødteksten (s. 24-26) drøfter Khalaji Ahmadinejads tro på Den Skjulte Imam og hva det har å si for hans syn på jødene og Israel. Ingen klar konklusjon trekkes:
Ahmadinezhad makes inflammatory statements about Israel and the West, but it is unclear if he is suggesting that believers should do something in this regard. Certain Shiite traditions state that the Imam’s return will come at a time of world chaos, and Ahmadinezhad seems at times to promote chaos for that end. However, given that Ahmadinezhad is not a theologian or even a political theoretician, he may not have a clear view about which human actions may hasten the Hidden Imam’s reappearance.
I rapporten fra Bipartisan Policy Center nevnes også Den Skjulte Iman, og her legges det til grunn at krig og vold kan fremme hans tilbakevending til jorden:
More dangerous from an international perspective is the possibility that Ahmadinejad may be sincere in his belief that violence can speed the return of the Hidden Imam, for this would throw into question the efficacy of both diplomacy and deterrence.
Den franske islamisme-eksperten Jean-Pierre Filiu peker på at det er ulike apokalyptiske retninger som er inspirert av Den Skjulte Imam, inkludert den som utgjør den mest direkte politiske trusselen, nemlig knyttet til militante grupper rundt Al-Qaeda. Filiu har skrevet en bok (på fransk) om apokalyptisk islam, anmeldt av Thomas Hegghammer ved Forsvarets Forskningsinstitutt her.
Viljen til å ofre liv
Ekspertenes analyser tyder på at det er uklart hva de apokalyptiske strømningene hos den iranske presidenten og i voksende deler av det iranske folket betyr for risikoen for krig, og viljen til å bruke atomvåpen. Men det beroliger ikke meg noe særlig. Dette må ses i sammenheng med at regimet allerede har vist stor vilje til å ofre sine egne i kamp mot en mindre djevelsk rival enn Israel, nemlig sunni-Irak.
Den mest oppsiktsvekkende praksisen i den langvarige krigen mot Irak på 80-tallet var å sende medlemmer av ungdomsmilitsen Basij helt ned i 12-årsalderen foran soldatene som levende minesveipere.
I en lang artikkel i det liberale amerikanske tidsskriftet The New Republic skriver Matthias Küntzel om Basij og Ahmadinejads forbindelser med bevegelsen:
It did not matter whether they fell to enemy fire or detonated the mines with their bodies: The important thing was that the Basiji continue to move forward over the torn and mutilated remains of their fallen comrades, going to their deaths in wave after wave. Once a path to the Iraqi forces had been opened up, Iranian commanders would send in their more valuable and skilled Revolutionary Guard troops. …
In a campaign called “Sacrifice a Child for the Imam,” every family that lost a child on the battlefield was offered interest-free credit and other generous benefits.
Uttallige tusener – Küntzel anslår det samlede antallet til 100.000 – døde på denne måten, med en plastikknøkkel til himmelen rundt halsen, og innpakket i tepper — en omtenksom foranstaltning som gjorde det lettere å frakte bort de sønderrevne kroppene etterpå.
Jeg har problemer med å forstå at et regime som ofrer sine barn som martyrer for Den Skjulte Imam på denne måten ikke skal kunne tiltenkes å ville risikere mye for å kunne utradere Israel. Trolig vil de færreste, kanskje ikke engang Ahmadinejad, godta en regelrett apokalypse, men store tap må være akseptable, akkurat slik som Rafsanjani sa.
Ifølge Küntzel var Ahmadinejad etter eget utsagn Basij-instruktør under Irak-krigen. Det vi med sikkerhet vet er at han gjerne har assosiert seg med dem etterpå, og at Basij-bevegelsen i dag er en viktig studentorganisasjon, paramilitær styrke og fungerer som ”moralpoliti”. For meg er parallellene til Hitler-Jugend åpenbare.
Når alt dette er sagt er det riktig at dersom Ahmadinejad skulle tape presidentvalget, vil det være et signal om at det iranske folket ønsker en mer moderat linje, og at apokalyptikerne og Basij-bevegelsen er svekket. Men det betyr på ingen måte at trusselen er borte. På den annen side vil en ny president øke sjansene for at forhandlinger faktisk kan ha en effekt.
Er det sannsynlig at Iran vil bruke atomvåpen mot Israel dersom de klarer å utvikle dem? Kanskje ikke, men jeg ser ingen annen faktisk og potensiell atommakt der risikoen for bruk er større. I tillegg kommer muligheten for at en eller annen form for atomvåpen kan tilflyte de mange terrororganisasjoner som er tilknyttet regimet i Tehran. Dersom det i det hele tatt skal være noe poeng i å hindre spredningen av atomvåpen, må grensen gå ved Iran.
Kan et militært angrep lykkes?
Det er mye allmennheten ikke vet om Irans atomprogram. Det er også mye vi ikke vet om de militære kapabilitetene til Israel og USA. Det sier seg selv at for en utenforstående vil det derfor være vanskelig å ha noen klar sikker mening om et militært angrep kan lykkes eller ikke.
Det sentrale suksesskriteriet er å hindre Iran i å ferdigstille en bombe. Full seier vil innebære at alle slike planer og forsøk legges vekk for overskuelig fremtid, og helst med minst mulig tap både på egen og fiendens side. En halvveis seier vil være at programmet forsinkes, inkludert en mulig forventning om at senere angrep kan gi nye forsinkelser.
Det hevdes at et angrep også kan stålsette regimet og akselerere prosessen. Dersom man, som meg og de fleste observatører, mener at det er klart at regimet forsøker å skaffe seg bomben, og det er også indikasjoner på at arbeidet går for full maskin, er dette ikke noe tungtveiende argument i seg selv. Men et militært angrep kan øke hatet mot Israel/Vesten og dermed sjansen for at en eventuell fremtidig bombe faktisk kommer til å bli brukt. Derfor er en slik løsning selvsagt ikke uten kostnader og risiko, og det er først når andre metoder i rimelig grad er uttømt at et militært angrep bør vurderes.
De mest optimistiske peker på Israels vellykkede bombing av reaktoren i Osirak, Irak i 1981, og det vellykkede angrepet på en atomreaktor under bygging i Syria i 2007. Alle er imidlertid enige om at det iranske programmet er mye mer omfattende, geografisk spredd og fremskredent, og at denne oppgaven derfor er langt vanskeligere enn den var ved disse to tidligere truslene.
Whitney Raas og Austin Long ved MIT drøftet i detalj mulighetene til å gjenta Osirak-suksessen i en artikkel i International Security våren 2007.
Et sentralt premiss er at målene må begrenses — å slå ut alle deler av atomvåpenprogrammet er ikke mulig:
Iran has distributed its many nuclear facilities around the country, which would make it impossible for Israel to destroy the country’s entire nuclear infrastructure.To have a reasonable chance of significantly delaying Iranian nuclear efforts, Israel would have to limit the target set to the infrastructure’s most critical nodes–that is, those directly involved in the production of fussile material, because without fussile material, no bomb can be produced.
Og konklusjonen:
The IAF, after years of modernization, now possesses the capability to destroy even well-hardened targets in Iran with some degree of confidence. …
The operation would appear to be no more risky than Israel’s 1981 attack on Iraq’s Osirak reactor, and it would provide at least as much benefit in terms of delaying Iranian development of nuclear weapons. This benefit might not be worth the operational risk and political cost. Nonetheless, this analysis demonstrates that Israeli leaders have access to the technical capability to carry out the attack with a reasonable chance of success. The question then becomes one of will and individual calculation.
Washington Institute publiserte en rapport spesifikt om mulige militære tiltak i juni 2008. Her vurderes en lang rekke virkemidler, inkludert sabotasje, og mulige iranske svar i detalj.
Some analysts claim that nuclear earth-penetrating munitions (such as the B61 Mod 11 bomb) would be required to destroy key Iranian nuclear facilities, such as the centrifuge enrichment plant at Natanz. Given what is known about Natanz (a relatively shallow “cut-and-cover”-type facility), large conventional penetrator munitions could possibly disable or destroy the facility, even if repetitive strikes were necessary to penetrate the earth overburden and concrete burster slabs atop the target.
The U.S. military is currently testing a 28,000-pound Massive Ordnance Penetrator bomb, which is several times larger than the largest penetrator munitions currently in the inventory and which will be able to penetrate much deeper than previous conventional penetrators. Conventional attack should therefore not be ruled out as an option, although physical destruction is not the only way to deal with this particular type of target set.
I en kortere artikkel fra november 2008 oppsummerer de samme forfatterne slik:
Conventional wisdom says preventive action against Iran`s nuclear programme would entail significant risks and uncertain prospects of success. But that wisdom focuses too narrowly on military-technical considerations, does not ask the right questions regarding the preconditions for successful prevention, ignores historical experience and fails to adequately consider the risks associated with the alternative: deterrence.
The measure of success for a policy of prevention would be whether it leads to a decision by Tehran to halt at least those elements of its nuclear programme, such as enrichment or reprocessing, that could contribute to development of nuclear weapons. Thus, while preventive action should aim to maximise damage to Iran`s nuclear infrastructure, it should be done so as to pave the way for multilateral post-strike diplomacy to pressure Iran not to rebuild, or for subsequent military strikes if Iran were to do so.
Rapporten fra Bipartisan Policy Center nevnt ovenfor tar også opp spørsmålet om militære angrep. Her fokuser det på iranske mottiltak og regionale effekter, og at det realistiske målet er å forsinke atomprogrammet:
While any military strike would delay the Iranian nuclear program, the Iranian nuclear program appears to be past the point where it can be eliminated by air strikes alone. Still, policymakers might consider whether delaying Iran’s program in the short-term would allow Washington to take advantage of that space to stop Iran’s nuclear program altogether. It is also possible that the delays and increased costs that a devastating strike would impose on Iran’s nuclear program might be followed by a different set of dynamics that would cause or compel the Iranian leadership to change course.
Thomas Crimmins ved Washington Institute skrev i mars i år om Irans planlagte kjøp av det russiske antilluftskytssystemet S-300. Ifølge ham vil dette være et alvorlig hinder for et angrep med Israels nåværende F15 og F16-fly. Dette kan fremskynde et israelsk angrep — de må komme utplasseringen av S-300 i forkjøpet. Alternativt kan USA, for å hindre dette og gi diplomatiet mer tid, tillate at Israel får kjøpe F22, som kan takle S-300, men der enhver amerikansk eksport har vært forbudt i mer enn ti år.
Jeg konkluderer med at det er gode sjanser for at et militært angrep i det minste vil kunne forsinke utviklingen av en iransk bombe i mange år. På lang sikt er resultatet usikkert. På den annen side er resultatet av la være å bombe rimelig sikkert — en iransk atombombe i løpet av få år.
Avskrekking før og etter bomben
Jeg tror regimet i Tehran er rasjonelt i den forstand at det kan avskrekkes dersom trusselen er sterk nok, eller kjøpes dersom prisen er høy nok. Men kalkylene er svært forskjellige før og etter at regimet har skaffet seg atomvåpen.
Før kan en troverdig trussel om militære angrep være effektiv, uten at angrepet utløses. Vi så et eksempel på dette i 2003, da Iran (midlertidig) og Libya stoppet sine atomprogram. De var skremt at amerikanernes tidlige militære suksess i Irak. Tilsvarende ble programmet gjenopptatt av iranerne da det buttet for USA i Irak.
Etter viser jeg til drøftingen over når det gjelder muligheten for at Iran går til atomangrep på Israel. For øvrig vil muligheten for press og militære aksjoner som svar på Irans aggresjon mot andre land, direkte eller gjennom stedfortredere være langt mindre. Mullaer med atomvåpen er mektigere enn mullaer uten.
Militær opsjon på bordet
Min vurdering er at i løpet av 2010 vil Israel, og kanskje også USA anse det som nødvendig å gå til et militært angrep mot Irans atominstallasjoner. Dette avhenger selvsagt av at forhandlinger og sanksjoner ikke vinner frem, og at Iran fortsetter eller akselerer prosessen som vil gi landet operative atomvåpen. Presidentvalget den 12. juni kan føre landet inn på en annen kurs, dersom Ahmadinejad mot formodning skulle tape.
La meg avslutte med å dokumentere at muligheten for et militært angrep ikke er et standpunkt som er avgrenset til Israel og neokonservative miljøer, men deles av folk som står Obama-administrasjonen nær.
På en konferanse arrangert av The Washington Institute i september 2008 deltok Richard Danzig, en av Obamas nærmeste sikkerhetspolitiske rådgivere, og en av dem som nevnes som aktuell til å overta forsvarsministerjobben etter Robert Gates om et år eller to. Danzig understrekte at et militært angrep var ”a terrible choice”, men “it may be that in some terrible world we will have to come to grips with such a terrible choice”.
Richard Clarke (anti-terror-rådgiver for Clinton og Bush) uttalte på samme konferanse at:
Tehran’s growing influence must be curbed and that Iran’s acquisition of a nuclear weapon is unacceptable. … If circumstances required the use of military force, Obama would not hesitate, but his first inclination is not to pull the trigger.
I mars i år utga Washington Institute en kort oppsummeringsrapport med tilrådninger i forhold til Iran. På den første siden skriver de:
If the international community appears unable to stop Iran’s nuclear progress, Israel may decide to act unilaterally. Whatever Americans may think, Israeli leaders seem convinced that at least for now, they have a military option. However, Israelis see the option fading over the next one to two years, not only because of Iran’s nuclear progress and dispersion of its program but also because improved Iranian air defenses, especially the expected delivery of the S-300 surface-to-air missile system from Russia, are seen by Israel as seriously limiting its military options. Israel therefore may feel compelled to act before the option disappears. If successful, a strike would be publicly condemned but quietly welcomed by some. Success, however, is an uncertain outcome. Even a successful strike might slow Iran only temporarily.
En Reuters-analyse fra 6. mai i år konkluderer med at Israel vil informere USA før et angrep mot Iran, men ikke be om tillatelse.
John Hannah ved Washington Institute gikk så sent som 19. mai i år til ganske syrlig angrep på Obamas dialoglinje i Washington Post:
Can the president`s strategy of diplomatic engagement persuade Iran to cease its efforts to develop nuclear weapons? Unfortunately, history offers little cause for hope — especially if the United States remains focused on trying to reassure Iran of America`s benign intentions. Successful denuclearization of hostile states is most likely to occur as a result of regime change, coercive diplomacy or military action, not U.S. pledges of mutual respect.
Rather than using engagement as a mechanism to clarify for Iran`s rulers the stark choice they face, President Obama appears singularly focused on demonstrating America`s intense desire for improved relations. The results so far are not encouraging, with successive expressions of U.S. goodwill reciprocated by a series of Iranian provocations: the launch of an Iranian satellite; the unveiling of a factory to produce nuclear fuel; the arbitrary arrest (and subsequent release) of an American journalist on trumped-up espionage charges.
I pressemeldingen knyttet til rapporten fra Bipartisan Policy Center sitert ovenfor tas det til orde for en relativt hard linje:
It advises the new President to engage Iran in negotiations with a pre-determined timetable once our European allies impose greater economic sanctions. If negotiations fail, the report advises the U.S. to pursue more aggressive tactics, including possibly blockading Iran’s gasoline imports and eventually its crude oil exports. … The Task Force agrees that a military strike, relying mostly on air power, is a feasible option and must remain a last resort to turn back Iran’s nuclear development.
I den andre presidentdebatten mot McCain sa Obama:
We cannot allow Iran to get a nuclear weapon. It would be a game-changer in the region. … And so it`s unacceptable. And I will do everything that`s required to prevent it. And we will never take military options off the table.
Spørsmålet er selvsagt hva Obama mener med ”unacceptable” og ”everything that`s required.” Jeg heller mot å tro at Obama ikke vil sette makt bak sine krav.
Selv om det politiske fokus foreløpig er på å hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen, er det mulig at debatten i løpet av Obamas første periode vil dreie seg fra hvordan man hindrer Iran i å få atomvåpen til hvordan man skal forholde seg til et Iran med atomvåpen, slik situasjonen er med Pakistan. Et nærliggende mottrekk er å utvide USAs atomgaranti ikke bare til Israel, men til alle USAs allierte i regionen.
Men foreløpig er vi ikke der. Obamas erklærte mål er å hindre Iran i å skaffe seg våpnene. Og Israel kan handle på egen hånd dersom Obama fortsetter å skyve den militære opsjonen foran seg.
Tillegg 4. juli 2009.
Jeg har senere kommet over en rapport fra 14. mars 2009 med interessant informasjon: Abdullah Tokan & Anthony H. Cordesman: Study on a Possible Israeli Strike on Iran»»s Nuclear Development Facilities. CSIS.
Jan Arild Snoen er journalist i Minerva.
Jeg er enig i de fleste av vurderingene dine, bortsett fra konklusjonen. Obama har gjort det klart at han ikke vil ta militære alternativer "off the table", og jeg tror han står ved de ordene. Barack Obama er ikke den kumbaya-syngende, latte-drikkende pasifisten republikanerne prøver å karikere ham som. Han fremstår i motsetning til sin forgjenger som en klassisk realist - som vil bruke militærmakt når det er nødvendig, men kun da.Ved å strekke ut en åpen hånd til Iran, og gi diplomati et ordentlig forsøk, vil en militær aksjon fremstå som mer legitim. Det øker også muligheten for at han får flere NATO-allierte med på laget.
Takk for informativ artikkel om dette viktige tema.Jeg tror Israel vil slå ut disse reaktorene samme hva Obama måtte mene om det. Det som da blir spørsmålet igjen er hvordan Iran vil respondere på det.Hvilke muligheter har de til å gjengjelde et angrep og hva er sannsynelige mål?Er det en sjanse for at et angrep på Iran vil utløse en ny storkrig?
"If one day, the Islamic world is also equipped with weapons like those that Israel possesses now, then the imperialists` strategy will reach a standstill because the use of even one nuclear bomb inside Israel will destroy everything. However, it will only harm the Islamic world. It is not irrational to contemplate such an eventuality."Dette tolker du som et utsagn om at Iran er villig til å akseptere konsekvensene av atomkrig. Det er jo direkte feil. Han snakker om terrorbalanse og sier, som både Russland og US alltid har sagt, "It is not rational to contemplate such an eventuality"
Iran har etter ikkespredningsavtalen full rett til å utvikle atomkraft. At de tenker på å skaffe seg atomvåpen er ikke rart med tanke på de truslene om angrep de stadig blir utsatt for fra særlig USA og Israel. Hadde Iran hatt atomvåpen, ville et angrep på landet bli utelukka, slik det er med Nord-Korea.At Israel (som sjølv har atomvåpen og ikke en gang har undertegna ikkespredningsavtalen) klager over at Iran tenker på å skaffe seg atomvåpen (til forsvar mot israelsk eller amerikansk angrep) er ikke annet en ekstremt dobbeltmoralsk.At Jan Erik Snoen ikke har lært av den katastrofale Irak-krigen som han støtta, men forsetter med krigshissinga si, nå mot Iran, tyder på at han ikke har lært noen ting av den totalt feilslåtte nykonservative Bush-politikken. Ulovelig angrepskrig er verken konservativt eller liberalistisk eller hva enn Minerva-skribenter måtte være, men den ultimate krigsforbrytelsen.
"At Israel (som sjølv har atomvåpen og ikke en gang har undertegna ikkespredningsavtalen) klager over at Iran tenker på å skaffe seg atomvåpen (til forsvar mot israelsk eller amerikansk angrep) er ikke annet en ekstremt dobbeltmoralsk".På samme måte som det var veldig urettferdig når de andre barna i barnehagen fikk godteri, men ikke jeg. Problemet er at atomvåpen ikke er godteri som fordeles mellom barn. Derfor er den dobbeltmoralske og urettferdige situasjonen til å leve med. Den er faktisk å foretrekke fremfor et atomvåpenkappløp i midtøsten.
Dette er noe av det fjerneste jeg har lest. Sannsynligheten for at Iran uprovosert skal benytte seg av atomvåpen er ekstremt liten. En annen ting er at et israelsk angrep vil være den beste garantien for et mer militarisert, agressivt og nasjonalistisk Iran - som vil bli enda mer oppsatt på å skaffe seg atomvåpen enn de er i dag. Jeg tror at israelerne sjøl er såpass rasjonelle at de forstår dette, og at sannsynligheten for et angrep innen et par år er svært liten.
@ Sørlending: Kast et blikk på denne kronoligiske redegjørelsen for hvordan nazismen flyttet seg fra Europa til Midtøsten. Da forstår du straks bedre hvorfor det er riktig at Israel har en Bombe, mens de andre landene ikke har det. Sett fra den vinkelen at Holocaust var / er en dårlig ting, selvfølgelig.
Perdon, glemte linken: http://www.tellthechildrenthetruth.com/arafat_en.html#part1
Knallbra artikkel!
Vel, en kan gjøre sine tanker om 2012...