Kommentarer: 55
23. mai, 2012

Marius Doksheim

Marius Doksheim (f. 1983) er fagsjef i Civita.

Islamofobi finnes

Men den er ikke så utbredt som man av og til kan få inntrykk av.

Min kollega Eirik Løkke mener på disse sidene 2. mai at han er «islamofob», i protest mot det han mener er en overdreven bruk av dette begrepet. Mange andre reagerer nærmest instinktivt hver gang begrepet brukes, da de mener det setter deres meninger i bås med meninger og holdninger de tar avstand fra, for eksempel rasisme og angrep på demokratiet.

Jeg mener at islamofobi, som et synonym for muslimhat, er et begrep vi kan bruke for å forstå verden. Det kan sette ord på et fenomen  som finnes, og som bør argumenteres mot, slik vi har begreper for jødehat, homofobi og rasisme. Men det må brukes med omhu. Det brukes i dag for ofte og for upresist. Sindre Bangstad og Cora Alexa Døvings kronikk i Dagbladet er et godt eksempel på uklar bruk av begrepet, da det er utydelig hvor grensene mellom hat og kritikk går, slik at islamofobiens utbredelse virker enorm.

Islamofobi, som et synonym for muslimhat, er et begrep vi kan bruke for å forstå verden.

Det vi kaller islamofobt, må være noe vi ønsker å motarbeide og hindre spredningen av. Problemet er derfor ikke at man bruker begrepet islamofobi, som etter min mening utvilsomt finnes (Anders Behring Breivik er islamofob, uansett hvilken definisjon av begrepet man bruker). Problemet er at man bruker begrepet for vidt, slik at det mister verdi som analytisk begrep.

Det er åpenbart en lang rekke holdninger og meninger som er kritiske til muslimer eller islam som ikke er islamofobe. Det meste er legitim, ofte sunn, religionskritikk og satire. Derfor mener jeg Løkke tar feil når han mener han er islamofob. Han er, som meg, kritisk til enkelte sider av islam og spesielt mange av dens politiske manifestasjoner. Vi kan diskutere hvilke ytringer som er hensiktsmessige og ikke i argumentasjonen mot elementer i islam eller andre religioner og kulturer, men det er innenfor dette kontinuum liten vits i å forsøke trekke grenser for hva det skal være godtatt å gjøre, si eller mene.

Det er åpenbart en lang rekke holdninger og meninger som er kritiske til muslimer eller islam som ikke er islamofobe. Det meste er legitim, ofte sunn, religionskritikk og satire.

Mattias Gardell, som har skrevet boken Islamofobi, setter grensen ved «fordommer om og aversjoner mot islam og muslimer». Denne definisjonen, som er mye benyttet, er etter min mening for vid. Fordommer kan godt være riktige – og helt legitime å ytre – og det er fullt mulig å føle aversjon (sterk motvilje) mot islam uten dermed å skrive seg ut av det gode selskap, spesielt om man ser islam som en til dels politisk retning. Definisjonen fanger derfor opp det som er islamofobi, men også en del annet, for eksempel religionskritikk, som det ikke på samme måte er nødvendig å markere avstand til.

Gardells definisjon består imidlertid av to setninger. Den første gjør altså begrepet for vidt, om det skal definere noe vi vil motarbeide. Jeg tror det er mer produktivt å sette grensen for islamofobi ved hjelp av den andre setningen. Den sier – hvis den settes alene – at islamofobi er «handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer eller diskriminerer mennesker på bakgrunn av at de er eller antas å være muslimer og assosieres med islam.»

I mitt hode er det her grensen går. Det er dette vi vil motarbeide, og som vi derfor ønsker å sette fingeren på. Mens religions- og kulturkritikk er både legitimt og nødvendig, og over tid forhåpentlig gjør samfunnet bedre, er dette utsagn eller handlinger som gjør det vanskeligere å leve sammen. De har også som underliggende premiss at ett aspekt av et menneskes kultur eller bakgrunn – her islam – er uforanderlig, altomfattende og homogent, og derfor gyldig grunn for angrep, eksklusjon og diskriminering. Parallellene til rasisme er klare. Det betyr selvsagt ikke at alt som faller innenfor her ikke skal være lov (selv om noe faller inn under diskrimineringsloven), men det bør motarbeides med demokratiske virkemidler.

Det er dessuten vanskelig å motarbeide politiske meninger gjennom psykiatrien, og vanskelig å hindre psykiatriske tilfeller gjennom debatt.

Det finnes også et annet aspekt, som er mindre relevant for den politiske diskusjonen, men som likevel bør inn i definisjonen. Dette aspektet vektlegger fobien - det at man har en sterk og irrasjonell frykt for noe, og tilpasser sine handlinger etter denne frykten. De handler – eller lar være å handle – i frykt. En som frykter overfall fra muslimer hver kveld når han legger seg, eller flytter fra Oslo fordi det er umulig å leve et godt liv med muslimer i nabolaget, er islamofobe. Mange vil nok sette grensen ved denne snevre definisjonen. Men islamofobi er etter min mening noe mer. Få – men noen – meninger faller inn i en slik kategori, og grensene for hva som er irrasjonell frykt, er for uklar. Det er dessuten vanskelig å motarbeide politiske meninger gjennom psykiatrien, og vanskelig å hindre psykiatriske tilfeller gjennom debatt. Etter min mening er derfor denne definisjonen for snever, da den ikke godt nok fanger opp det vi faktisk vil motarbeide gjennom den offentlige diskusjonen.

Islamofobi må motarbeides. Derfor må mange av oss bli klarere på hva det faktisk er vi vil motarbeide.

Kommentarer: 55

Annonse kulturredaktør

  • Bante

    Jeg kan tenke meg å høre hvordan islaomfobien tenkes motarbeides.

    Wiki skriver om fobier:

    «Fobier er kjent som en følelsesmessig reaksjon innlært på grunn av vanskelige livserfaringer. Vanligvis oppstår fobier når frykt fremprovosert av en truende situasjon blir overført til andre liknende situasjoner. Den opprinnelige frykten kan ofte være fortrengt eller glemt. For eksempel kan overdreven ubegrunnet frykt for vann baseres på en opplevelse fra barndommen av nesten å ha druknet. Som en respons på dette forsøker den enkelte å unngå situasjonen i fremtiden, noe som reduserer angsten på kort sikt, men samtidig forsterker og opprettholder sammenhengen mellom fryktrespons og fobisk objekt.»

    Dermed må islamofobi ha rot i en skremmende opplevelse med islam eller muslimer, ikke sant?

    Vi kan tenke oss en kvinne gruppevoldtatt av muslimer som så utvikler en islamofobi. Hvordan tenker Doksheim at denne kvinnens islamofobi skal «motarbeides»?

    Skal det skje gjennom kognitiv adferdsterapi? Hypnoterapi? Bør man vurdere å medisinere den islamofobe i perioder? Eller holder det at samfunnet «tar avstand fra» og fordømmer kvinnens følelser?

    Bør islamofobi kunne avstedkomme en sykemelding, hvis feks kvinnen jobber på et arbeidssted med mange muslimer som umuliggjøre det for henne å gå på jobb uten å oppleve sterk frykt?

    • http://www.civita.no Marius Doksheim

      Nå skriver jeg jo nettopp at «fobi»-delen er mindre relevant for den politiske diskusjonen. Det vi kan debattere, er angrep, eksklusjon og diskriminering. Psykiske lidelser må vel behandles slik vi behandler andre fobier.

    • Bante

      Doksheim: «De har også som underliggende premiss at ett aspekt av et menneskes kultur eller bakgrunn – her islam – er uforanderlig, altomfattende og homogent, og derfor gyldig grunn for angrep, eksklusjon og diskriminering. Parallellene til rasisme er klare.»

      Dette er Lars Gules kjepphest: islam har ingen kjerne.

      Til det kan man svare at ei heller nasjonalsosialismen har en uforanderlig kjerne, dermed må det mest av den negative omtalen vi ser av nazismen kunne kalles essensialisme og demonisering, og dermed ha likheter med rasisme.

      Men jeg er enda nysjerrig på om du synes det er ok om leger anerkjenner islamofobi som grunn nok til feks å bli uføretrygdet. For ordentlige fobier er i hovedsak et medisinsk problem som må behandles profesjonelt, mens retoriske fobier er en fiks måte å sykeliggjøre politiske motstandere.

  • NTNU-student

    Ja, absolutt. Islamofobi finnes, og det ser man ekstremt tydelig her på Minerva, til eksempel. Noen ganger langt mer tydelig enn andre ganger, men jevnt over så ser man det ganske tydelig.

    Man vet godt hvem som hopper på _enhver_ anledning til å ‘hat-angripe'(kremt, unnskyld mente «kritisere», (sorry!)) hele religionen uten for mye kunnskap om religionen eller menneskene bak som praktiserer den.

    Igjen, atter en gang er temaet islam… Jeg trodde da vitterlig vi nå snart var ferdige med temaet, at at islam(1), og muslimer(2) og også radikal islam(3) var fullstendig utdiskutert – både i det offentlige og internettfora.

    Jeg vil si egentlig at islamofobien/europeiske høyreradikalismen og den rabiate islamismen fra Yemen/S.Arabia er begge ekstremt flinke til å gi næring til hverandre, slik at for eksempel islamangripere(kremt igjen sorry; *kritikere* mente jeg!)- og gale islamister – kan godte seg på nettfora.

    Btw; gleder meg virkelig til å lese de kommende kommentarene her. Det skal bli en liten fornøyelse nå i eksamentida.

    • Even K. Sætre

      Jeg vet ikke helt hva du forsøker å formidle, men bruken av tegnsetting er fascinerende. Assosiasjoner går straks mot abstrakt kunst.

      Hvis man stirrer lenge nok så kan man kanksje kimte en hemmelighet.

      *kremt* rotflmfao \o/

    • Inge

      Wow, snide much?

    • http://www.minervanett.no Magnus

      «Islamofobi finnes, og det ser man ekstremt tydelig her på Minerva, til eksempel.»

      Har du noen konkrete artikler å vise til som du mener kvalifiserer til islamofobi?

    • NTNU-student

      @Magnus: det jeg mente primært var kommentarfeltet, der det stadig vekk er en massiv antiislamsk horde(om det ordet er ok) med kommentarer, synsinger og regelrett sur oppgulp. Et godt eksempel er kommentarene i artikkelen «en islamofobs bekjennelse», der flere måtte bli slettet tvert av Minervas moderatorer. Med innlegg som eller , eventuelt også f.eks. .

      Så kommentarfeltet var det jeg siktet til. Artiklene er i hovedsak moderate og saklige, men eksempelvis si Benedictows «korsriddere og månesigdsryttere» satte en støkk i meg, med flere..
      Også til info, jeg er egentlig ikke en fast leser av nett-Minerva, men er av og til innom og det slår meg like mye hver eneste gang hvor mye hat-kommentarer det mates på når det kommer en artikkel som omhandler islam og muslimer.

      @Even K. Sætre: Tegnsettingen min kan du egentlig la være å kommentere og holde deg on-topic! Abstrakt kunst er det ikke, og det er heller ingen hemmelighet bak. Jeg smørte på med tegn da det er nødvendig av og til, du forstår vel ironien noen steder vel? Jeg forsøkte å formidle at det er påfallende store angrep på muslimer og islam hver gang dette diskuteres her på siden.

    • NTNU-student

      VIKTIG EDIT: følgende falt ut av innlegget mitt: Med innlegg som; «islam er en sykdom»(<<spesielt disse), "det var bedre under Franco enn i etterkrigstidens Egypt", eventuelt også f.eks. "At sosialister som deg ikke evner å se forskjellen på en ideologi og enkeltmennesker er ikke noe nytt".

    • Muumi

      Dragvoll?

    • NTNU-student

      @Muumi; nei vettu faktisk det er Gløshaugen. :). Men jeg har gått på Dragvoll, og de er ikke så tullete raddiser som man skulle tro. Nå riktignok tilhørte jeg et miljø der det er endel som sympatiserer med Høyre, og er vel selv bortimot sentrum, uten at det bryr meg for mye.

      Dragvoll består av mange fraksjoner.

    • Muumi

      Er det egentlig så rart at muslimer blir diskutert? Det er helt vanlig å diskutere temaer som er relevant for hverdagen. Været er et populært tema i Norge fordi det påvirker livet i relativ stor grad. Det samme kan vel sies om muslimer. Det er mange som blir påvirket. Enten det er småbarnsfamilier som føler at de må bytte skole. Av uvisst grunn selvsagt…

      Andre er kanskje mer opptatt av at for mye av statsbudsjettet går med til å forebygge eller etterforske kriminalitet (der muslimer kanskje er overrepresentert) eller lav arbeidsdeltakelse (der muslimer også kommer dårlig ut).

      Men det er kanskje ikke bra å diskutere noe man oppfatter som et problem?

      Til sist, hva var det med Benedictow sitt innlegg som gav deg en støkk?

    • Mohamed

      Si meg finner du disse sitatene «islamofobisk» og/eller «høyreekstremistisk»:

      1.http://www.whatnextjournal.co.uk/Pages/Politics/Rumy2.html

      Rumy Hassan fra Universitet i Essex:

      «The term Islamophobia seemed to first appear in Britain during the Rushdie affair in the late 1980s. This was an attempt by fundamentalist Muslims to silence critics such as Rushdie and his supporters for free speech by arguing that only the wider Islamophobia of British society and state allowed this to pass unpunished. The implication was clear: criticism of Islam is tantamount to «Islamophobia» and is therefore out of bounds. This is a situation that progressives cannot and should not accept. For those on the left who are not convinced by this analysis, some crucial questions need to be posed. What is your position on, for example, the stance of thousands of women in Pakistan who courageously demonstrated against the Islamic hudood ordinance in the mid-1980s that the dictator General Zia (a key Islamic fundamentalist US ally at the time) was imposing – whose aim was to reduce women, in law, to second-class status? These women were clearly acting in an Islamophobic manner – any mullah would have told you that. Similarly, what is your position on those protesting against the Sharia law in Northern Nigeria that recently saw the imposition of a death-by-stoning sentence on a Nigerian woman for adultery? These demonstrators are clearly acting in an Islamophobic manner, as any mullah must tell you. Or, your position in regard to the ex-Muslim Dutch MEP who has been witch-hunted by Muslims for asserting that Muslim men oppress women? »

      Og han fortsetter:

      «In conclusion, therefore, the left needs to avoid using the term «Islamophobia» (and absolutely not use it as a stick against secular critics) and should reject forming electoral pacts with Muslim groups. The reasoning to justify these is false, highly divisive, and an intolerable sop to reactionary forces. Instead, the left needs to stick to what it excels at: exposing and fighting racism – be this directed at Muslims and non-Muslims alike, and ceaselessly struggling against imperialism. »

      2. http://freethoughtblogs.com/maryamnamazie/2012/01/28/charges-of-offence-and-islamophobia-are-secular-fatwas/

      -Maryam Namazie som går langt og kaller ordet «islamofobi» for «sekulær fatwa»:

      «Despite their track record, it is absurd how the fundamental debate on Islam and free expression here in the west is framed within a context of offence, racism and Islamophobia. In some ways, these bogus accusations serve Islamism in the same way that Sharia law serves them where they are in power. It helps to threaten, intimidate and silence criticism and dissent. In my opinion, charges of offence and Islamophobia are the equivalent of secular fatwas. «

    • http://konradstankesmie.blogspot.com/ Konrad

      NTNU-student:
      Debatt om islam og muslimer er helt ute av proporsjoner i norsk offentlighet. Norge er ikke islamisert, derimot er offentlig debatt islamisert. Slik sett treffer Doksheims overskrift godt.

      I det hele tatt synes jeg vil skal slutte å snakke om muslimer som om de ikke er tilstede, det er dårlig folkeskikk.

  • Cassanders

    @Marius Doksheim

    Det kan kanskje være nyttig å reflektere litt over hermeneutikken, altså den tolkingen som finner sted hos hhv avsender og mottaker av budskapet for å gjøre det meningsfylt.

    For et av de vesentlige punktene i dagens debatt mellom abonnenter på forskjellige religioner og «de sekulære», går etter min oppfating OGSÅ inn i den andre setningen i Gardell’s definisjon.

    (Mine uthevinger)
    … «handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer eller diskriminerer mennesker på bakgrunn av at de er eller antas å være muslimer og assosieres med islam.»

    For jeg synes det er nokså klart at det som du «godkjenner» som kritikk i henhold til del I, (Og som tolkes som legitim kritikk av avsender) i stor grad tolkes som angrep og til og med som en form for diskriminering av den religiøse mottakeren.

    Cassanders
    In Cod we trust

    • http://www.civita.no Marius Doksheim

      Dette er en god innvending. Grensene mellom (verbale) angrep og hard kritikk må diskuteres og tolkes, og da også av tredjeparter og ikke bare den «krenkede» selv. Diskriminering er kanskje lettere å se grensene for. Jeg gir et hint om hvor grensen går for meg når jeg sier at «De (utsagnene) har også som underliggende premiss at ett aspekt av et menneskes kultur eller bakgrunn – her islam – er uforanderlig, altomfattende og homogent, og derfor gyldig grunn for angrep, eksklusjon og diskriminering.»

    • arildnordby

      «De (utsagnene) har også som underliggende premiss at ett aspekt av et menneskes kultur eller bakgrunn – her islam – er uforanderlig, altomfattende og homogent»

      1. Er det å påpeke historisk kontinuitet islamofobt?
      2. Er det å påpeke fullstendig manglende intern selvkritikk islamofobt?
      3. Er det å påpeke usaklig furtenhet når religion og religionsstifter islamofobt?
      4. Er det å verbalt avkreve mennesker, i anstendighetens navn, distanse til elementer i sin religion islamofobt?

    • arildnordby

      Skulle være:
      3. Er det å påpeke usaklig furtenhet når religion og religionsstifter fordømmes/kritiseres islamofobt?

    • http://www.civita.no Marius Doksheim

      arildnordby: Nei, ingen av disse faller inn under den definisjonen, slik jeg ser det. Et lite unntak for ordet «fullstendig», kanskje, om det med det menes at islam er fullstendig uten intern selvkritikk.

      Noe annet er, som jeg skriver, hva som er mest hensiktsmessig om man ønsker endring.

    • arild nordby

      Når er innhold i Koranen, eller profetens levesett blitt kritisert innad i islams rekker??

      Kom helst med 3 distinkte eksempler!

  • Undrer

    Christopher Hitchens i Slate: «As for the gorgeous mosaic of religious pluralism, it’s easy enough to find mosque Web sites and DVDs that peddle the most disgusting attacks on Jews, Hindus, Christians, unbelievers, and other Muslims—to say nothing of insane diatribes about women and homosexuals. This is why the fake term Islamophobia is so dangerous: It insinuates that any reservations about Islam must ipso facto be «phobic.» A phobia is an irrational fear or dislike. Islamic preaching very often manifests precisely this feature, which is why suspicion of it is by no means irrational.»

    • http://www.civita.no Marius Doksheim

      Jeg er mest enig med Hitchens her, fordi han bruker islamofobi i betydningen «any reservations». Det er den definisjonen jeg også mener er alt for vid. Mitt poeng er at uenighet med islamske teologer ikke er islamofobi, men at det er andre ting som er det. På samme måte som vi kan snakke om at noen islamske forkynnere kommer med hatefulle ytringer, må vi kunne peke på det når det kommer hatefulle ytringer om muslimer.

    • Aesop

      Doksheim sitt svar til sitatet av Hitchens viser litt av problemet, for dette kan ikke reduseres til å handle om noen enkelte teologer.

      Tradisjonelt er det dødsstraff for både frafall fra islam og for homofil, mens både kvinner og religiøse minoriteter har en mye svakere rettsstilling.

      Eneste måten man kommer ut fra dette på er gjennom at muslimene forlater islam. Personlig tror jeg at så skjer, men det vil være gradvis og i de stille.

  • Cassanders

    @NTNU-student
    ———————————————–beginquote

    Man vet godt hvem som hopper på _enhver_ anledning til å ‘hat-angripe'(kremt, unnskyld mente «kritisere», (sorry!)) hele religionen uten for mye kunnskap om religionen eller menneskene bak som praktiserer den.
    ….
    ———————————————–endquote

    Det er nok mer variabelt enn du ser ut til å tro. Du skal slett ikke se bort fra at det finnes atskillige som har blitt opptatt av «fenomenet» på grunn av egne opplevelser, -levd liv.

    Når det gjelder din ansats til «no true scotsman» (mangel på kunnskap om religionen, mennesker og praksis) kan det også bemerkes at «kritikk av kritikken» som har omtrent denne formen :
    «Men ……. (sett inn din favorittreligion her) er ikke monolittisk. Dette er a) noen få som har misforstått/forvrengt budskapet, b) det finnes n andre «godartede» varianter, osv»

    OGSÅ kan snus på hodet.

    For hvis dere tilsynelatende er overbevist om at alle religioner (og i hvert fall deres favorittreligion :-)) er SÅ mangfoldig(e), hvorfor blir dere oppbrakt over kritikk av en (angivelig) liten og ubetydelig del?
    Og ikke bare det, dere forsøker til tider å ugyldiggjøre kritikk av en spesifikk horribel praksis, nettopp ved å vise til at det innenfor religionen finnes andre mer «godartede» tolkinger.

    Hjalp dette i eksamenslesningen?

    Cassanders
    In Cod we trust

  • Aesop

    Artikkelforfatteren mister meg i hvert fall. Selv er jeg meget lite glad i muslimhets og argumenterer helst i mot, men jeg har likevel enda mindre til overs for islam, som jeg anser som aggressivt, brutalt og i sin klassiske form uforenelig med demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet.

    Det er nemlig en kjerne og det er lovsystemet, for islam har som mål å omforme samfunnet og de reglene og idealene som ligger i sharia er forferdelige.

    Ei heller kan man som i kristendommen gå til en Jesus eller i buddhismen til en Buddha, som gode og positive eksempler. Altfor mye av det Muhammed gjorde var ekstremt.

    Disse synspunktene har ingenting med hets av muslimer å gjøre. Jeg liker mange av dem, men jeg liker slettes ikke religionen slik den fremstår i sin klassiske, rene form.

  • AnarkoMonarkist

    Spørsmålet er hvorfor i all verden man skal bruke et pseudopsykiatrisk begrep utviklet i sin nåværende betydning av en politisk-ideologisk britisk tenketank (Runnymede Trust) og som de facto tas i bruk av muslimske interesseorganisasjoner som en stempling av nesten enhver kritisk bemerkning om islam?

    At venstreradikale aktivister ala Gardell adapterer uttrykket er jo forståelig – men at andre tar det alvorlig og benytter seg av det som det var et slags analytisk verktøy eller en objektiv beskrivelse er smått forstemmende.

    Hvorfor ikke kalle det islamfiendlighet eller et liknende uttrykk som er det vi bruker når det gjelder alle andre religioner?

    Eller skal vi for likhetens skyld utvide pseudopsykiatrien til andre begreper? – kristofobi, hindufobi, buddhafobi etc.

  • A

    Min respekt for begrepet «islamofobi» – i utgangspunktet konstruert av islamister for å stoppe kjeften på kritikere – har aldri vært høy og sank enda lavere etter å ha lest dette innlegget.

    Artikkelforfatteren nevner folk som frykter muslimer i nabolaget eller flytter fra et nabolag med muslimer som islamofobe. Og nå er det altså blitt forkastelig og «et synonym for muslimhat» å FORLATE sitt eget folks territorium fordi man ikke ønsker å bo sammen med andre som har flyttet dit.

    Det å de facto flykte fra en mer eller mindre reell trussel er altså synonymt med «handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer eller diskriminerer mennesker på bakgrunn av at de er eller antas å være muslimer og assosieres med islam.»

    Jaha ja… Kjære Doksheim, du kan ikke tre et felleskap mellom folk over hodene deres mot deres vilje. Du kan ikke bestemme hvem som skal ønske å leve sammen. Det vil bli svært klart i årene som kommer. Motarbeid så mye du vil, du vil feile med matematisk sikkerhet.

  • Inge Matland

    «Kritisk til enkelte sider ved islam»? Hvor underdanig og dannet skal kritikken mot religioner være?

  • http://konradstankesmie.blogspot.com/ Konrad

    Kloke ord. Jeg er enig i at «islamofobi» er et upresist og dessuten utslitt begrep, det trenger avløsning. Generelt bør vi kalle ting ved dets rette navn, vi trenger særlig mer nyanserte begreper som er mer konkrete om det snakkes om. Vi bør unngå både eufemismer og «ulv ulv». Dreier det seg om saklig kritikk av konkrete aspekter ved islam slik den praktisere eller prekes av bestemte personer, ja da bør vi kalle det «religionskritikk». Men dreier det seg om demografi og motstand mot flere muslimer i Europa, da bør vi ikke kalle det religionskritikk, det er heller ikke innvandringskritikk så lenge det dreier seg om en bestemt kategori. Dreier det seg om innbitt hat til alt islamsk, ja da er det ikke feil å kalle det islamhat. Dreier det seg intens fiendtlighet til muslimer som sådan så bør vi tillate oss å kalle det muslimhat, da kan vi ikke kalle det «legitim religionskritikk».

    • A

      Nei, det er vel fobisk, fordomsfullt og forkastelig å bekymre seg over at den demografiske utviklingen generelt og muslimsk innvandring spesielt kan føre til utriveligheter og ekstremisme i flere forskjellige retninger. Og at innvandringen derfor må begrenses. Til tross for at verden er full av folkeslag som ikke klarer å leve i fred på tvers av rase, kultur og religion.

      Interesant nok så er det derimot helt greit å bruke slike bekymringer som et argument FOR mer penger til «antirasistisk arbeid», tiltak mot «høyreekstremisme» og denslags.

  • BKJ

    Doksheim skriver: islamofobi som synonym for muslimhat. Her er vel ved kjernen: hadde man ment muslimhat, ville man vel kalt det nettopp det og ikke islamofobi – sykelig angst for ideologien islam.
    All den tid det er helt legitimt å hate nærmest en hvilken som helst annen ideologi, klarer jeg simpelthen ikke å ta folk som snakker om islamofobi alvorlig.

    • A

      Dette er et meget godt poeng. Hvorfor sier man ikke bare «muslimhat» hvis det er menneskene og ikke ideologien som skal vernes mot sjikane? Man sier da «jødehat», ikke «jødedomfobi».

      Det er på grensen til det absurde når enkelte samtidig snakker om at man må skille mellom hva islam preker og hva muslimer faktisk gjør og samtidig mener at hat mot muslimer skal kalles «islamofobi».

      Da snakker vi essensialisering. Men nå er det ikke noe nytt at politisk korrekthet vanligvis fører til det stikk motsatte av det den hevder å stå for. Har artikkelforfatteren tenkt på dette?

  • Sindre Bangstad

    Marius Doksheim erklærer at «islamofobi finnes». Den holdningen er det grunn til å takke ham for. Med henvisning til min og min kollega Cora Alexa Døvings kronikk ‘Forskningens veier etter 22.juli’ fra Dagbladet 15.05.2012 anfører han at vår bruk av begrepet er ‘upresis’. Dette hadde kunnet være en relevant innvending dersom det var slik at ang. kronikk dreide seg om hva som faller innenfor og hva som faller utenfor begrepets anvendelsesområde. Det gjør den imidlertid slett ikke. Vi gir i den aktuelle kronikken et eksempel på en type retorikk som klart faller innenfor begrepets anvendelsesområde, og det er begrepet ‘snikislamisering’, som Døving i sitt bidrag til antologien ‘Motgift: Akademiske responser på den nye høyreekstremismen’ (Manifest/Flamme Forlag 2012) påviser har sin klare opprinnelse i høyreekstrem retorikk. For konkrete eksempler på islamofobi i en norsk kontekst henvises Doksheim og andre interesserte til min artikkel ‘Islamofobi, rasisme og religionskritikk’ i Kirke og Kultur 4/2011.

    Av debattråden som følger Doksheims reflekterte og beherskete bidrag til denne debatten fremgår det at vi her også finner bidrag som reflekterer en utbredt strategi for å diskreditere begrepet islamofobi. Det er fremsettelsen av fullstendig fiktive og løgnaktige historiske genealogier for begrepets opprinnelse, og dets ansvendelse. Blant de mest utbredte blant disse er påstanden om at begrepet ble introdusert under Rushdie-affæren i 1988-89, som debattanten ‘Mohamed’ her fremsetter; videre påstanden om at begrepet ble introdusert av khomeinister i etterkant av revolusjonen i Iran i for å bringe iranske feminister som motsatte seg innføringen av chador som et obligatorisk klesplagg for kvinner i den offentlige sfære (i Norge fremmet av Hege Storhaug og Christian Tybring-Gjedde, men ‘lånt’ fra en artikkel av Cathrine Fourest i tidsskriftet ‘Pro-Choix’ fra 2003, og bla. popularisert av Pascal Bruckner); og den kan hende mest absurde, nemlig at begrepet skal ha blitt introdusert av (hvem andre?) Tariq Ramadan, en påstand fremsatt av Walid al-Kubaisi.

    Se bla følgende kronikk for en tilbakevisning av disse fabrikkerte og løgnaktige genealogiene: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1017/thread150925/#post_150925

    For den som ønsker og er interessert i en seriøs fremstilling av begrepets opprinnelse, henvises det til den utmerkede artikkelen ‘Towards a Definition of Islamophobia: Approximations of the Early Twentieth Century’, Ethnic and Racial Studies 34 (4) 2011.

    Mvh –

    Sindre Bangstad

    • arild nordby

      Det er intet «islamofobt» med begrepet «snikislamisering».

      Det er et kort, godt, unektelig spydig begrep på den islamiseringsprosess som pågår i hverdagslivet når man gir etter for muslimske særkrav, som «halal»-grill på skole-arrangementer.
      Det behøver slettes ikke være frontet av muslimer selv, men kan liker gjerne være frontet av velmenende ikke-muslimer. Heller ikke innebærer «snikislamisering» noe moment at prosessen er styrt, eller at det er en prosess, men mange småprosesser som trekker i sum i samme retning, uavhengig av opphav eller motivasjon.

      For eksempel:
      Det er fullstendig feil at skoler skal gå til nyinnkjøp av enkelt-griller bare så ikke stekefett fra pølser som inneholder grisekjøtt skal besudle muslimenes rene mat.

      Kort og godt er det, i dette tilfellet, muslimers utbredte aversjon mot svinekjøtt som er problemet, ikke at samfunnet rundt ikke har «tilrettelagt» seg for at enkeltgrupper skal få velte seg i slikt tøvete trangsyn om enkelte former for mat.

    • Mohamed

      Bangstad er veldig rask med å avfeie innsigelsene til Namazie og Hasan angående islamofobiens historikk og bruken av ordet. Bangstad er også veldig rask med å kalle disse innsigelsene for «løgnaktige genealogier» og dermed beviser han at han ikke har noe annet å fare med enn enkle og infantile beskyldninger om løgn.

      Jeg sier meg enig med hans anbefaling. Les de referansene han kommer med og se om dere blir noe klokere av det – jeg ble ikke det.

      Jeg er fortsatt av den formening at dette ordet er uheldig og bør forkastes øyeblikkelig. Den ødelegger diskursen om islam og muslimer. Den hevder også at det å være kritisk eller skeptisk eller til og med hate en verdensreligion er det samme som å lide av en fobi (!). Hvis man skal følge tankegangen til Bangstad og hans likesinnede, så er kritikk av Brorskapet (som han har tidligere hevdet er overdrevet i hans middelmådige kritikk av Al Kubaisis dokumentar) er å regnes som islamofobt. Det er jo en forståelig bruk av ordet (på samme måte som andre islamister som kaller kvinneaktivister for islamofobe) eller hva sier du, Bangstad? Dette er et av flere eksempler på at bruken av dette ordet er ødeleggende for debattene om islam og muslimer.

      Og slik som en del aktører bruker ordet er det også dømt til å bli det nye «rasismekortet» (altså utvannet og ubrukelig). Det er som Namazie skriver: «en sekulær fatwa» fordi det er ikke bare noen muslimer (og særlig islamister) som bruker det flittig, men sekulære akademikere som Bangstad.

      Men det bør jo ikke komme som en overraskelse for alle at Bangstad tviholder på et ord som en god del av hans forskning mer eller mindre er tuftet på. Men han bør anerkjenne de problematiske sidene ved bruken av dette ordet og de berettiga innsigelsene mot det.

      Når det gjelder Bangstad forsøk på å imøtegå bruken av «snikislamisering». Er det eneste å si (for å bruke et eksempel): Over 100 sharia-domstoler som utfordrer barn og kvinners rettigheter er ikke akkurat snikislamisering (rapporten til One Law For All-kampanjen, 2010), men synlig islamisering av det sekulære rettsappartet i Storbritannia. Noe som er særdeles uheldig. Derfor skal man være skeptisk (eller islamofob for å bruke Bangstads elskede ord) når en norsk domstolsjef sender positive signaler til noe lignende.

      Halalmat eller minareter er ikke hva diskusjonen bør handle om, men praksisen av visse deler av sharia (eks: familielovgivning) i Vesten og hvordan dette påvirker kvinner og barn. For ikke å snakke om at dette er per se islamisering.

    • arildnordby

      Spørsmålet om halalmat er knyttet til kontroll med statens utgifter (eksempelvis overført til skolebudsjett), fordi ekstrakostnaden ved innkjøp av spesialgrill må kunne forsvares.
      Men, er enig med Mohamed at det er ikke en spesielt «viktig» islamiseringsprosess å bekymre seg over, men den pågår den, og.

    • A

      Bangstad definerer islamofobi slik i sin link:

      «Fenomenet islamofobi dreier seg om en form for mistenkeliggjøring av, og tendensiøse og hatefulle påstander om muslimer som ikke har noe med legitim og nødvendig religionskritikk å gjøre.»

      Så bra, da sier Bangstad selv at jeg kan mislike islam så mye jeg vil, for «islamofobi» begrenser seg til verbale angrep på muslimer som mennesker.

      Men hvorfor kalles dette da «islamofobi» som direkte oversatt blir en «irrasjonell frykt for islam»? Igjen, man kaller ikke jødehat for «jødedomfobi». Mener Bangstad og hans meningsfeller at det å være sterkt kritisk til islam er det samme som å angripe muslimer som mennesker? Isåfall er det omtrent det samme som budskapet til islamister.

      PS: Til de som har nevnt «snikislamisering». Jeg ser heller ikke noe grunn til å snakke om «snikislamisering». Shariadomstoler, moralpoliti, frivillig segregering, en endeløs rekke særkrav kombinert med mer eller mindre skjulte trusler, bønnemøter med en truende karakter…alt dette foregår meget åpenlyst.

    • AnarkoMonarkist

      Uttrykkets genealogiske opphav er sikkert et interessant studium, men det er egentlig underordnet mtp diskusjonen om hvordan uttrykket faktisk brukes og om uttrykket i det hele tatt har en analytisk forklaringskraft for det fenomenet det skal beskrive.

      Noen punkter herunder:

      Islamofobi brukes de facto av muslimske interesseorganisasjoner for å beskrive det som i relasjon til alle andre religioner er gjengs religionskritikk. Det burde derfor lyse en pære et eller annet sted når Runnymede Trusts bruk av begrepet straks ble omfavnet og adaptert av diverse muslimske organisasjoner med agendaer om å stilne nesten enhver form for religionskritikk. Illustrativt i dette henseende er når Islamic Human Rights Commission (som begeistret stilte seg bak Runnymede Trusts islamofobibegrep) delte ut «årets islamofobpris» i 2004 til sosialdemokraten og nåværende leder for den britiske humanistforeningen Polly Toynbee.

      Bangstad avviser i sitt innlegg i Dagsavisen innvendingene mot termen med at kritikere har en politisk agenda bak det å diskreditere det politisk-ideologisk konstruerte begrepet «islamofobi». Bangstad mener tvert om at dette pseudopsykiatriske begrepet tvert om har forklaringskraft når det gjelder fenomenet det er ment å beskrive – selv om det de facto brukes i utstrakt grad som en art politisk taktikk som har til hensikt å brennmerke religionskritikere som en slags rasister.

      Derfor er spørsmålet: hvorfor ta i bruk et omstridt og upresist begrep som er designet av en politisk-ideologisk tenketank utfra en uttalt politisk agenda og som i tillegg har blitt adoptert av en rekke muslimske religiøse interesseorganisasjoner som et verktøy til å stilne religionskritikk?

      Hvorfor ikke benytte en langt mer presis og mindre kontroversiell terminologi? Hva er galt med islamhat, muslimhat, islamfiendlighet, muslimfiendlighet eller liknende? Hvorfor skal islam – som det ene unntaket blant alle verdens religioner – særbeskyttes med begreper som avfeier kritikk av religionen med pseudupsykiatriske diagnoser og anklager om rasisme? Anklager og pseudodiagnoser som i tillegg rettes i hytt og pine og som rammer alt fra gjengs religionskritikk til rabiat muslimhat til kritikk av muslimske grupperingers politiske arbeid for å oppnå politisk innflytelse.

      Å avfeie kritikerne av begrepet med at de utelukkende skulle ha en slags politisk agenda, vitner om manglende perspektiv. At motstandere av begrepet gjenspeiler så og si alle politiske og religiøse avskygninger burde være en ringende bjelle som burde tas til etteretning – ikke avfeies med døve ører og retoriske krumspring.

      At «islamofobi» i følge Bangstad dreier seg om «mistenkeliggjøring av, og tendensiøse og hatefulle påstander om muslimer som ikke har noe med legitim og nødvendig religionskritikk å gjøre» demonstrerer bare nok en gang begrepets unyttighet som analytisk verktøy – og dets avhengighet av høyst plastiske og subjektive vurderingskriterier – noe som helt naturlig har utgjort en åpen dør for skamløs politisk-ideologisk utnyttelse. Og igjen: hvis det er hatefulle påstander og mistenkeliggjøring begrepet handler om, hvorfor i all verden bruke en kontroversiell terminologi som er dømt til å bli kritisert og debattert?

      Runnymede Trusts egen eksegese av islamofobi demonstrerer også begrepets unyttighet – og begrepets forklaringskraft burde vært forkastet allerede da det ble forsøkt lansert. Speilvender man Runnymede Trusts diagnosekriterier for islamofobi slik at det er muslimers uttalelser om ikke-muslimer det skal forklare, så vips! blir en lang rekke muslimer, muslimske talspersoner, lærde, imamer, islamsk teologi og islamske tekster (innebefattet Koranen) stemplet som å være uttrykk for hatefull fobi for ikke-muslimer.

      Og fordi spørsmålet sjeldent besvares kan det derfor gjentas: hvorfor ikke bruke et ord som islamhat, muslimhat, islamfiendlighet osv? Det er slike ord vi bruker om dem som hater eller er fiendlige til andre religioner. Hvorfor skal islam være et unntak?

    • A

      En annen grunn til at begrepet er idiotisk er at man gjør en fobi = «irrasjonell frykt» til noe angivelig forkastelig. En ting er at frykten tidvis er ganske reell, det er et stort problem med at bokstavtro og fanatiske holdninger som leder til voldshandlinger innen religionen islam noe terroraksjoner og trusler mot islamkritikere viser.

      Jeg har alt skrevet at ingen kan vedta et felleskap mellom folk eller vedta hvem som skal like hverandre nok til å bo sammen. Dere kan heller ikke vedta hva folk skal frykte. Prøv gjerne, men forvent å feile miserabelt.

    • AnarkoMonarkist

      Mye av det som pseudodiagnostiseres som islamofobi kan også med fordel isteden kalles for islamkritisk. Nok en svakhet med begrepet, som feier alt fra frykt til kritikk til fiendtlighet til hat til uenighet ned i den samme romslige sekken. Breivik og Polly Toynbee, det er plass til alle!

  • Tareq

    La oss heller bare kalle det muslimhat da.

    Hvis man gjør det så slipper man diskusjonen omkring «fobi»-begrepet.

    • Cassanders

      Det er selvfølgelig en mulighet. Misforstå meg rett, jeg vil gjerne bort fra det demagogiske «islamofobi», men det er en viss fare for at «rumpa er bak,-uansett hvor en snur seg».

      Fordi: *hat* er for det første det jeg kaller et «elastisk» ord. Det har (så vidt jeg kjenner til) ingen klar og entydig definisjon eller AVGRENSING.
      Dettuten har vi det «hermeneutiske problem»: at (hva som innebærer)hat tolkes og oppleves forskjellig av avsender og mottaker.
      Jeg vet at mottakerens opplevelse» i en periode har vært regnet som mest vesentlig. Men denne tilnærmingen er ikke uproblematisk.

      Cassanders
      In Cod we trust

    • Tareq

      Jeg vet ikke om jeg forsto noe av det du sa, men jeg er sikkert enig ;)

      Jeg kom likevel på noe, som jeg synes er litt interessant.

      La oss starte med antisemittisme – eller jødehat. Det dreier seg altså om hat mot jøder.

      Jødedommen er en religion, men jøder er ikke nødvendigvis ensbetydende med en person som bekjenner seg til jødedommen. En jøde kan godt være en ateist, men da en person med jødisk mor; vi kaller vedkommende en etnisk jøde.

      Siden å være jøde er noe man ikke velger selv er jødehat ensbetydende med en form for rasisme.

      La oss nå snu oss over til muslimshat.

      Islam er en religion. De som bekjenner seg til religionen islam kalles muslimer. De som ikke bekjenner seg til islam er ikke muslimer.

      Å være muslim i, denne sammenheng, henger ikke sammen med etnisitet, men er snarere et slags valg man tar selv.

      La oss tenke oss at en person sier: «Jeg hater alle muslimer og alle jøder og alle kommunister.»

      Det kan argumenteres for at kun hatet mot jøder fortjener fordømmelse her. Altså fordi å være «muslim» er noe man bestemmer selv på lik linje med det å være kommunist.

      Er folk her enige i dette?

      Hvis noen er enige så er jo egentlig muslimhat ikke noe problem.

      Jeg er personlig ikke enig (men jeg ønsker ikke å utdype det her før noen eventuelt sier de er enige).

    • Mohamed

      Vi er nok enig der. Jeg har ikke noe imot ordet «muslimhat».

  • Sindre Bangstad

    Mohamed (Abidzhan)s tilsvar til min påpekning av at han fremsetter fabrikkerte og løgnaktige genelogier for begrepet islamofobi demonstrerer at han enten (a) ikke vil, eller (b) ikke kan lese. For det Fernando Bravo Lopez’ artikkel i Ethnic and Racial Studies (2011) og min egen og Cora A. Døvings gjennomgang av dette i kronikken ‘Myter om Islamofobi’ i Dagsavisen samme år dokumenterer, er at begrepet tas i bruk alt i 1910 av to franske vest-afrikanister og koloniadministratorer, og således ikke har noe å gjøre med Rushdie-saken (der begrepet faktisk ikke figurerte fra de mobiliserende islamistene med tilknytning til Islamic Foundation i Leicester i Storbrittania sin side).

    Hva angår Mohameds påstand om at jeg skal ha fremholdt at folk som stiller seg kritiske til islamismen (og jeg regner meg altså for ordens skyld blant dem, for eks. på dette se artikkelen ‘Hvem er redd for Muslimbrødrene’ i Nytt Norsk Tidsskrift 1/2011 av Bangstad og Høigilt, hvor vi bla. kritiserer ‘wasatiyya’-islamismen for et svakt grep om demokratiforståelse utover betydningen ‘flertallsstyre’, for antisemittisme og for manglende grep om kvinners og religiøse og seksuelle minoriteters rettigheter) er islamofobe, så er dette påviselig ukorrekt og udokumentert. Min prinsipielle holdning til opprøret mot de repressive sekulære autokratiene/diktaturene i den arabiske verden er og vil være klar: Jeg støtter en fredelig kamp for mer demokratiske samfunn i den muslimske verden, uavhengig av om Mohamed og andre ‘islamkritikere’ i document.no-land skulle mene at aksept for demokrati er avhengig av at folk de og Vesten forøvrig ‘liker’ kommer til makten i frie demokratiske valg. Det er ingen grunn til å tro at disse samfunnene vil få et liberalt demokrati etter vestlig mønster (til det er samfunnskonservatisme og den autoritære arven for sterk), men det er ganske enkelt ikke noen farbar vei å ‘boikotte demokratiet for å advare egyptere mot Muslimbrødrene’ som Walid al-Kubaisi tok til orde for i Klassekampen etter Mubaraks fall 11.02. 2011. Jeg synes også det er grunn til å stille spørsmålet om hvor de mange norske ‘islamkritikere’ var da Mubarak regimets brutalitet, som er veldokumentert i diverse rapporter fra Amnesty International og Human Rights Watch, ble intensivert de siste fem årene. Opererer man kan hende med et selektiv begrep om menneskerettighetenes universalitet? Som Oliver Roy forbeholder jeg meg retten til å vurdere islamister ved makten i det nye Egypt og Tunisia utifra deres handlinger. Europeisk historie demonstrerer med all mulig tydelighet at det tar tid å bygge demokrati, og i Midtøsten har man knapt begynt. Men det forhold at både Egypt og Tunisia nylig har avviklet de mest demokratiske valgene i landets respektive historier, gir faktisk grunn til en betinget optimisme.
    La meg helt avslutningsvis anmode Mohamed om å fullføre sine egne studier før han gir seg til å karakterisere kvaliteten på norske akademikeres arbeider i hytt og pine. Lykke til.

    • arildnordby

      «La meg helt avslutningsvis anmode Mohamed om å fullføre sine egne studier før han gir seg til å karakterisere kvaliteten på norske akademikeres arbeider i hytt og pine»

      Denne typen bølleri og fullstendig usaklig, ulogisk ad authoritam er karakteristisk for Bangstader av denne verden.

    • http://www.minervanett.no Jan Arild Snoen

      Jeg vil gjerne stille Bangstad følgende spørsmål på bakgrunn av avslutningen av denne kommentaren. Mener Bangstad at folk som ikke har akademisk utdanning innen det aktuelle feltet, ikke har noen rett til å kritisere dem som har det? Eller sagt på en annen måte: Hold kjeft, bønder!

    • Tareq

      Sindre Bangstad burde ikke ha skrevet den neste siste setningen i innlegget sitt. Signaturen Mohameds, som tidligere var en muslimsk fundamentalist som mente at ytringsfrihet til islamkritikere var en form for orientalistisk islamofobi, og som nå mener like bisarre ting «på den andre siden» har vel aldri fremstått som en spesielt «lærd» type; dette vil neppe endre seg etter endt utdannelse.

      Så i substansen er jeg helt enig med Sindre Bangstad. Meget fint innlegg!

  • Sindre Bangstad

    Det var dine ord, Snoen. Men altså: Jeg synes ikke det er urimelig å kunne kreve et minimum av kunnskaper og intellektuell redelighet i forhold til hva jeg har sagt og skrevet av meningsmotstandere. Så får man heller mene at dette er autoritært.

    Takk for meg for denne gang, og nyt vårsola.

    • arildnordby

      1. «kreve et minimum av kunnskaper»
      Selvsagt, men det bør altså kunne påvises helt uavhengig av posisjon i akademia; en slik stiling er irrelevant for avgjørelse om slikt er til stede eller ei, og din avslutning forblir likeså bøllete og usaklig som før.

      2. «kreve et minimum av intellektuell redelighet»

      Se svar under 1.

      Det eneste som er riktig er din uforbeholdne unnskyldning for ditt bølleri og usaklige utfall, Bangstad mot Mohamed.
      Den har du ennå ikke kommet med.

    • Tareq

      For å ha påpekt Mohameds feilaktige påstander?

    • http://konradstankesmie.blogspot.com/ Konrad

      Bangstad kom kanskje med et unødig sleivspark ovenfor, men generelt er jeg enig i Bangstads utgangspunkt: Diskuterer man med utgangspunkt i fakta, ja da må man være redelig og etterrettelig om fakta. Og tar man feil om antatte fakta, ja da må man dessuten korrigere seg selv. Det betyr også en viss respekt for fagkunnskapen (som innebærer oversikt over fakta på området), altså respekt, ikke ydmykhet.

      Snoen har klart et poeng: Fagkunnskap gir ikke meningsmonopol.

      Samtidig bør vi ikke redusere fagkunnskap til meninger på linje med alle andre. Dersom en apoteker forklarer hvordan et legemiddel virker, ja da stoler vi på det, vi betrakter ikke farmasøytens utsagn som «en interessant meningsytring».

    • arild nordby

      En apoteker har mange ordeners bedre fagkunnskap enn det en sanfunn sviter har, Konrad.
      Det finnes ingen meningsfull ekvivalens her.

    • A

      Postdoktor Sindre Bangstad avsluttet sin forrige kommentar med et personangrep på masterstudenten Mohamed Abdishazan, som visstnok ikke har studert lenge nok til å kunne mene noe om Bangstads arbeider.

      Nå er kanskje Sindre Bangstad klar over at verken personangrep eller appell til autoritet er gyldige argumenter logisk sett? Slik lærer man jo i vitenskapsteori.

      Og så krever Bangstad på toppen av det hele et minimum av intellektuell redelighet, iallefall fra «meningsmotstandere»? Når han selv bruker argumenter som er alt annet enn redelige? Please.

      Han trenger ialfall ikke å bekymre seg for å bli oppfattet som autoritær, for min respekt for hans intellektuelle autoritet forsvant med dette.

    • Tareq

      Hvis det er noe Sindre Bangstad har bevist med den siste setningen sin er det at personangrep ikke er smart. Istedenfor at vi nå diskuteres substansen i den han skrev (som var meget bra) diskuterer vi nå personene Sindre Bangstad og «Mohamed».