Israel: Et demokrati i krise?
Kritiske organisasjoner og akademia bidrar til å delegitimere Israel internasjonalt, mener mange. — Totalitær paranoia, svarer den mer elitistiske venstresiden. Denne diskusjonen opptar store deler av den israelske diskursen for tiden.
For ikke lenge siden ble den jødisk-amerikanske akademikeren og Israel-kritikeren Noam Chomsky nektet innreise da han skulle holde et foredrag ved Bir Zeit-universitetet ved Ramallah. 500 israelske akademikere, studenter og intellektuelle svarte myndighetene med å signere et protestbrev adressert til innenriksminister Eli Yishai:
— Å nekte innreise til en person som har politiske overbevisninger som noen finner uakseptable, er til stor skade for demokratiet. Dette er et grunnleggende demokratisk prinsipp: Vi undertrykker ikke stemmer som uttrykker noe som er annerledes enn dominerende oppfatninger, ikke innen vitenskapen, og selvsagt ikke i samfunnet og i politikken.
— Israel har i løpet av de seneste årene gått inn i en konstant modus av irrasjonalitet og paranoia, uttalte Chomsky selv da han ble intervjuet av israelsk TV 2 kort tid etter.
Selv fortsatte han Midtøsten-turen til Sør-Libanon, der han møtte en rekke høytstående Hizbollah-offiserer. Omtrent samtidig rapporterte London Times at terroristorganisasjonen har oppgradert Katyusha-rakettene de benyttet under 2006-krigen til den mer sofistikerte syriske raketten M-600. — Den sionistiske entiteten går inn i sine siste dager, gjentok Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah for n-te gang til sine følgeres store begeistring.
Strategiminister Moshe “Boogie” Yaalon svarte akademikerne i et foredrag for studenter ved et før-militært seminar: — Radikale antisionistiske akademikere er tilknyttet fiendtlige krefter både i regionen og andre steder, som fornekter Israels rett til å eksistere. De representerer en sikkerhetsrisiko for landet.
Ordskiftet i Israel har i den seneste tiden tilspisset seg, og mye av diskusjonen handler om nasjonal lojalitet. Dette ikke bare med rettet mot landets arabiske innbyggere, men også ovenfor jødiske israelere.
I bakgrunnen står en tiltagende internasjonal fordømmelse, og med denne en følelse av isolasjon. Også en tiltagende trussel som landet oppfatter fra et stadig militært opprustende Iran, som allerede trekker i trådene via proxyene Hizbollah og Hamas, virker inn. Og alle israelere vet at en direkte konfrontasjon med Iran vil innebære en ”total” krig med et eksistensielt fortegn, på linje med 1948 og Seksdagerskrigen.
Følelsen av isolasjon og fare utfordrer normene om grunnleggende demokratiske rettigheter som ytrings — og organisasjonsfrihet, og motsetningene har vokst mellom den politiske sentrums-/høyresiden og den mindre, men elitistiske og dermed også ofte mer velartikulerte venstresiden. Og i bunnen ligger ulike oppfatninger om konfliktbildet, og også om hva som er løsningen på den fastlåste situasjonen landet befinner seg i.
Det er særlig ytringer knyttet til okkupasjonen av Vestbredden og blokaden av Gazastripen som utløser anklager om illojalitet.— og organisasjonene som ytrer dem – Politikken forsvares av mange som legitime og nødvendige sikkerhetstiltak i en fiendtlig region, og kritikk av politikken, anses ofte som et uansvarlig og utsvevende svik mot landet, som bidrar til å legitimere og underbygge en allerede krass internasjonal kritikk mot Israel.
- Organisasjoner som B’tselem, Yesh Din og Ir Amim underbygger og legitimerer den uproporsjonale kritikken som rettes mot Israel. Ved å samarbeide med aktører som taler for en ukontrollert uttrekning fra Vestbredden samt boikott og internasjonal fordømmelse, går de i bunn og grunn i tospann med radikale aktører som underkjenner Israels rett til å eksistere. Politikken de fremmer kompromitterer landets sikkerhet. – De arbeider derfor ikke for fred, slik de selv mener, men heller for en sikkerhetsmessig blottlegging som vil kunne oppmuntre til en regional konfrontasjon.
Det mener professor Gerald Steinberg, som leder organisasjonen NGO Monitor. Ved siden av å avdekke det den mener er internasjonale organisasjoners hensikter, arbeider den Jerusalem-baserte gruppen også for å avdekke elementer som kan delegitimere landets venstreorienterte humanitære — og fredsorganisasjoner.
- Alt vi ønsker er en større gjennomsiktighet i det israelske organisasjonslivet, forteller Steinberg til Minerva. — Vi har funnet at opp mot 70 prosent av slike organisasjoners budsjetter finansieres utenfra. Dermed er de i praksis en ”trojansk hest” i det israelske samfunnet.
I 2008 ble det innført en lov som krever at frivillige organisasjoner oppgir sine finansieringskilder på sine nettsider og ved annonsering og opprop til engasjement. Mange omgår nå imidlertid denne, ved å registrere et seg som foretak fremfor som frivillige organisasjoner. Med den støtten som han nyter i Knesset, er det imidlertid god grunn til å tro at Steinberg har rett når han hevder at ytterligere tilstramninger i lovverket vil vedtas i nasjonalforsamlingen innen kort tid.
- Særlig påfølgende Gaza-operasjonen har den offentlige atmosfæren vært tiltagende aggressiv og vanskelig for oss. Med den sittende høyreregjeringen har vi også mange meningsbærende motstandere blant politiske beslutningstakere, forteller talskvinnen for B’tselem, Sarit Michaeli. Den humanitære organisasjonen dokumenterer menneskerettighetsovergrep i de palestinske områdene, og de bidro blant annet med informasjon til Goldstone-rapporten, som anklaget Israel for en rekke brudd på folkeretten under militæroperasjonen vinteren 2008/2009.
B’tselem utfordret også nylig myndighetenes påstander om handlingsforløpet ved bordingen av flotilla-båten Mavi Marmara, med en uttalelse om at ”informasjon [om ekstrem vold mot soldater] utelukkende baserte seg på soldaters vitnesbyrd”. I skrivende stund rapporteres det at libanesiske og iranske skip er på vei til Gazastripen, og det er liten tvil om at dette anses som en provokasjon mot Israels suverenitet. Bidro B’tselem med dette til å legitimere Free Gaza-flotillaen, og dermed til å bane vei for internasjonal aksept også for disse båtene? Israelerne er splittet.
- Israel har rett til å forsvare seg militært, og jeg kan forstå at mange føler vi er forfulgt på den internasjonale arenaen. Men det er også viktig, om ikke et imperativ, for et demokrati å ha rom for myndighetskritiske stemmer. Våre hensikter er utelukkende å forbedre situasjonen i landet. Og personlig synes jeg at det er sjokkerende at mennesker som er så kritiske til totalitære regimer her i regionen, nettopp er de som taler for å innskrenke de demokratiske rettighetene som vi nyter i Israel.
- Trusselen fra Iran gjør at israelere opplever at den nåværende sikkerhetssituasjonen har antatt en eksistensiell dimensjon som vi ikke har opplevd siden 1967, bekrefter professor Mordechai Kremnitzer ovenfor Minerva. Han er visepresident for demokratistudier ved ”The Israel Democracy Institute” i Jerusalem, og forsker på feltet nasjonal sikkerhet og demokrati. — Det israelske demokratiet står ovenfor en slags krise, fortsetter han. — En vedvarende sikkerhetstrussel utgjør dessverre ikke et særlig sunt miljø for et demokrati.
Mange ser på angrepene mot et pluralistisk akademia og organisasjonsliv som nok en bekreftelse på den sittende høyreregjeringens uforsonlige og totalitære natur. Mangel på oversikt og kontroll er et typisk trekk ved konfliktsituasjoner, og det som fremstår som ”paranoia” for noen, innebærer simpelthen nødvendige sikkerhetstiltak for andre. Og Israel opplever for tiden en tiltagende polarisering: For mange er den aller største frykten at kritikk og delegitimering på den internasjonale arenaen, og særlig i Vesten, vil oppmuntre Iran og deres regionale proxyer, samt andre potensielle fiender i regionen, til å vise muskler ovenfor Israel. Andre frykter først og fremst for landets demokrati.
Og i tåketeppet av konflikt: Det eneste som er sikkert er at demokrati og meningspluralisme representerer særegne utfordringer for et land som står overfor, eller alternativt opplever at de står overfor, en konstant trussel om militær konfrontasjon.
- Karin Abraham (f. 1977) er kunsthistoriker fra UiO og Master i Midtøstenstudier fra Ben Gurion-universitetet i Israel. Hun er for tiden bosatt i Jerusalem hvor hun arbeider som journalist for norske medier.
Det gjentas til det uendelige at Israel møter/får internasjonal fordømmelse.
Men vest-europa og midt-østen er ikke "Hele Verden" slik mange Israel kritikere formulerer det.
Usa,Kina,India,Russland og Øst-Europa har selv store problemer med Islamister så den såkalte "Verdens om spennende Fordømmelsen" av Israel er nesten fraverende.
Den eksisterer bare i hodene på venstre raddiser og Palestina aktivstene i Nrk/Tv2 med Sisel Wold i spissen
Kalle,
Ikke engang hele vest-europa.
I FNs korrupte Menneskerettighetsråd der mange stemmer kjøpes av stater som Saudi Arabia, har riktignok Israel blitt dømt, men man bør merke seg at 7 europeiske land stemte blankt i kritikken mot Israel nylig. Videre stemte USA og Nederland imot kritikken, samt et annet europeisk land. Norge, derimot, stemte for fordømmelsen av Israel sammen med våre venner Iran, Libya og Saudi Arabia.
Hele rådet er blitt et supperåd der fattige stater selger sine stemmer bemidlede araberstater. Det er likevel verdt å se hvordan Norge velger sine venner her. Vår utenriksminister kvalifiserer seg veldig godt til navnet Jamal al Gahr bin Støre.
"Norge, derimot, stemte for fordømmelsen av Israel sammen med våre venner Iran, Libya og Saudi Arabia. "
Skal dette være en vits? Hvem tror du kjøper denne slimete propagandaen?
Tør du å nevne alle de andre landene som stemte sammen med Norge, eller ødelegger det hele "poenget" ditt?
Hvis det israelske demokrati skulle være i fare henger vel dette primært sammen med trusler mot den israelske stat, som mange israelere synes å anta i dag har antatt en nærmest eksistensiell karakter. I tillegg kommer naturligvis den ekstra utfordring som den demografiske utvikling representerer som en trusel mot den israelske stats jødiske karakter.
Sett med israelske øyne igjen står landet i 2010 overfor store og velkjente sikkerhets utfordringer. Store og betydningsfulle arabisk-muslimske grupper krever ny omkamp etter oppløsningen av det britiske mandatområdet Palestina og oppettelsen av dn israelske stat i 1948. Kravet som settes fremmer ikke en tostats løsning, men snarere en
arabisk-muslimsk en stats løsning hvor den jødiske stat "kan finne sin plass."
Israel opplever at Iran bevæpner voldelige muslimske grupper både i nord og sør med den følge at Israel kan være nødt til å kjempe en to frontskrig mot Herzbollah og Hamas. Den israelske blokade av Gaza må sees i lys av dette. Israel vil undgå at Hamas i Gaza blir utstyrt med moderne våpen av Iran etter mønster av det som skjedde i Sør Libanon.
I tillegg kommer den trusel mot Israel som det iranske atomvåpen program
utgjør. Vil Iran med et kjernefysisk potensiale realisere disse trusler?
Israel tror at de nye sikkerhets trusler tar sikte på å redusere landets
forsvarspolitiske opsjoner. I tillegg anser landet at det blir utsatt for en systematisk kampanje for å delegitimisere og sverte landet for å oppnå en utenrikspolitisk isolering.
Også en annen dimensjon spiller inn i de israelske betraktninger.
Det skjer i følge mange israelere en singularisering av Israel. Historien er full av eksempler på at folk har blitt forflyttet og fordrevet etter at historiske landområder er stykket opp og fordelt. Man kan vise til at det i dag finnes et stort antall flyktninger som er rykket opp fordi historiske prosesser har medvirket til dette.
Men i følge det israelske syn er Israel bortimot det eneste land hvor omverdenen ikke har avfunnet seg med hva som er skjedd, og krever ny omkamp.
Den jødiske stat aksepterte i 1958 FN`s delingsplan; de arabiske land og den palestinske befolkning derimot ikke.
Den vedvarende kritikk mot Israel har nok medført at landet i dag lider av en form for skyttergravs- og bunkersmentalitet. Man tenker at uansett
hva vi gjør blir vi kritisert.
Jeg synes vel at den noe nær ubeherskede kritikk som har rammet Israel i den senere tid ikke bare er urettferdig, men har antatt former som gjør at
det er forståelig at enkelte bruker betegnelsen anti-jødisk.
Jeg tror vel heller ikke at denne form kritikk ansporer Israel til innrømmelser ved forhandlingsbordet.
La meg likevel tilføye at jeg ser at Israel ved kommende forhandlinger klart vil være nødt til å oppgi noen av de forhandlingsposisjoner som
den nåværende høyreorienterte regjering i utgangspunktet har lagt seg på.
Men jeg tviler likevel på at det idag hverken på palestinsk eller
israelsk side eksisterer noen særlig solid vilje eller ønske om å indgå i forhandlinger som vil være meget vanskelige for begge parter.
Det man kan håpe på i denne fase er vel en diplomatisk behendig krisehåndtering som gjør at man kan komme over de krisesituasjoner som vil
oppstå under veis.
Så får man ta i betraktning at også iMidt Østen skjer forandringer.
Den amerikanske posisjon er gjennom de siste år blitt svekket. Også den klassiske dominerende egyptiske posisjon er ikke lenger hva den var.
Tyrkia er på vei tilbake til regionen i hva som fortoner seg som en neo ottomansk operasjon.
Kan en mer aktiv og konstruktiv tyrkisk rolle i Midt Østen skape en ny bevegelse? ( For ordens skyld : jeg tenker ikke her på noen gjentakelse av det noe merkelige tyrkiske rollespill i forbindelse med Gaza
blokaden)
Vil Tyrkia kunne motvirke den innflytelse som Iran i dag har i regionen?
Anonym: Her er stemmegivningen i forbindelse med "granskningen" av Israel:
Stemte for: Angola, Argentina, Bahrain, Bangladesh, Bolivia, Bosnia and Herzegovina, Brazil, Chile, China, Cuba, Djibouti, Egypt, Gabon, Ghana, India, Indonesia, Jordan, Kyrgyzstan, Mauritius, Mexico, Nicaragua, Nigeria, Norway, Pakistan, Philippines, Qatar, Russian Federation, Saudia Arabia, Senegal, Slovenia, South Africa, Uruguay;
Stemte mot: Italy, Netherlands, United States of America;
Avsto fra å stemme: Belgium, Burkina Faso, France, Hungary, Japan, Republic of Korea, Slovakia, Ukraine, United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland].
Tror definitivt vi finner flest land vi liker å sammenligne oss med blant de som stemte mot eller avsto fra å stemme!
En meget illustrerende oppstilling som viser hvor langt ute på venstresiden
norsk Midt Østen politikk har havnet under den sittende regjering.
I FN sammenheng er det to hensyn som teller når et land vurderer sin avstemming over en tekst/resolusjon.
Det ene momentet er tekstens innhold. Det andre momentet er i hvilket selskap man vil havne i.
Begge disse hensyn skulle tilsi at Norge ved denne anledning burde ha avstått. (abstained)
Norsk Midt Østen politikk lå lenge i et leie mellom USA og EU. Ikke så Israel vennlig som USA, men ikke så Israel kritisk som EU. Det var på mange måter en komfortabel posisjon å være i.
Vi synes nå å være mer Israel kritisk enn EU.
Den norske stemmegivningen tar ikke i betraktning de sikkerhetspolitiske motiver som ligger bak Israels oppførsel i denne sak.Man kan ha en saklig grunn til å stille seg kritisk til visse sider av Israels håndtering av Gaza blokade saken. Men israelske erfaringer med MR Rådet i FN og tidligere granskingsutvalg nedsatt av dette organ tilsier at Israel har grunn til å stille seg skeptisk til Rådets vurderinger og vedtak.
Den norske stemmegivning har høyst sannsynlig blitt vurdert politisk i
Victoria Terrasse.
Kravet om å agere politisk korrekt har vunnet over kravet til saklighet og
balanse i politikken.
Er det SV som nok en gang har vunnet frem med sine synspunkter.?
Eller skal vi være velvillige og håpe på at det var en arbeidsulykke?
Det interessante med hele Israel er at det har en egen dimensjon som de fleste har vanskelig for å fatte, unntatt de såkalt ånds-kristne. Men bare ordet ånd - får jo de fleste relative mennesker til å steile. Ordet ånd har en like liten forståelse hos ateister, humanister og dess like som dagens kulturrelative og politisk korrekte mennesker har til Bibelen og kanskje langt mindre for det kristne budskap. Vi ser jo hvordan politiske myndigheter prøver å forhindre god, gammeldags kristendom å få innpass hos de yngste av oss, barna. Det anses visst som farlig og det må jo ikke være noe som uroer den gemene hob. Det kan jo få folk til å undre seg og stille spørsmål. Hadde folk flest bare gått litt dypere inn i materien og virkelig lest og studert det som BØR studeres, så hadde verden sett helt annerledes ut, hvilket den også gjør for de som ikke bare leser og holder seg til dagens tabloide presse og medier, men som også får med seg hva som skjer i den ånds-kristne verden. Sosialistene har jo vært veldig flinke til å unnlate å informere om det som virkelig kunne "gjøre en forskjell", som Jonas Gahr Støre så retorisk snakker om. Og med ånds-kristen mener jeg de kristne som har hjerte for landet Israel og jødene. Jeg finner ikke gjenhør hos kristne som sier de er kristne, mens om ikke har noe til overs for Israel. Det er det ikke bare meg som mener. Det interessante med Israel - nok en gang - er selve navnet, som rett og slett betyr Kamp med Gud. Og hvem - av den store gemene hob tenker over hvor alvorlig det er - å være i kamp mot Guds-kreftene. ALT virker jo å være likegyldig eller like gyldig, for det brede lag av folket, skal man tro tabloid-mediene.
Jeg ber dere som har den MINSTE interesse av Israel-spørsmålene sette dere LITT mer inn i materien og kanskje begynne å lese bøker om Israel skrevet av en mann som heter Arvid Bentsen. Han har studert Israel i over førti år - etter et kall han fikk som 7-åring. (Ja, undere og mirakler skjer - ikke bare når det gjelder Snåsa-mannen). Både bøkene og DVD- kan fåes ved å henvende seg til den kristne tv-stasjonen VisjonNorge på tel 32 21 13 00. Det kan være en fordel å utvide horisonten selv for de mest intellektuelle innen politikk og akademina og deres likesinnede. Det kunne jo være at noen av dere trodde horisonten var utvidet tilstrekkelig som den er. Lykke til med Israel-studiene.
Takk, Rune. Det var visst ikke propaganda det jeg kom med likevel. Interessant er det også at først så fordømmes Israel av menneskerettighetsrådet, før de så vil ha en "uavhengig" granskning av hendelsenene.
Er det rart Israel takker nei??
De er allerede fordømt av rådet, så hva er sannsynligheten for at de skal legge frem en rapport der de frikjenner Israel?
Det er rett og slett en skam at Jamal al Gahr bin Støre har ført Norge inn skyggenes dal i utenrikspolitikken.
Rolf O. Berg,
Det er et 3. moment som også burde vært vurdert. Og det burde vært det første momentet som ble vurdert: Har vi noe grunnlag for å fordømme Israel? Veit vi hva som skjedde der?
Neppe. I mellomtiden kan dere kose dere med et bilde av feiringene i moderate Tyrkia etter at frihetsforkjemperne kom tilbake fra Israel.
http://www.thereligionofpeace.com/index_files/turkey-flotilla-rally.jpg
Rune,
Det skal sies at OIC stemmer som en blokk og koordinerer sin stemmegiving. I tillegg kjøper de opp fattige lands stemmer. Det kommer ganske tydelig frem av listen din. Igjen, takk. Jeg fant ikke stemmegivingen i farta.
Sviket mot Israel er vår tids aller største svik.
Totalitære og islamske diktaturer bruker FN for alt det er verdt i sin kamp for Israel-fordømmelse. FN og all verdens NGO`er brukes av mange vestlige land (ikke minst Norge) i deres kamp for Israel-fordømmelse. Kirken har foretatt en teologisk snuoperasjon i sitt arbeid for Israel-fordømmelse. I kirkens erstatningsteologi har den kristne kirke overtatt Israels og jødenes plass i Bibelen. Det siste i kampen for Israel-fordømmelse nå er de bokstavelig talt blåøyde fredsapostlene. I dette "humanitære" arbeidet spiller også virkelighetens fortolkere, kunstnerne, en viktig rolle.
Media bærer et stort ansvar i kampen for Israel-fordømmelse. Media, med lisens-innkreveren i spissen kjører et aldeles rått løp mot Israel.
Mange vet imidlertid at det snart er hjelp underveis til Israel, moralsk støtte og hjelp fra Europa. Et Europa med stadig større innslag av innvandrere fra den islamske verden, vil før eller senere måtte innse at Midtøsten-konflikten ikke handler om landområder som Gaza eller Judea og Samaria (Vestbredden). Den virkelige Midtøsten-konflikten er bare et lokalt eksempel på den evigvarende krigen islam fører mot annerledes troende.
Jødene i Israel er å sammenligne med gruvenes kanarifugler. Dør de, dør vi. Lever de, lever vi!
Jødene er den eneste folkegruppen fra oldtiden som har vært i stand i å ta vare på sine tradisjoner og sin gamle høykultur.
Det er arabere som utrettmessig har trengt inn i deres landområder hvor jøder har bodd siden tidenes morgen.
Den informasjonen media gir om Israel vedrørende krisene siden 1945 er meget lite troverdig i forhold til de faktiske begivenheter.
Palestinere har flere ganger gått til krig mot Israel - og tapt.
Det skulle bare mangle at jødene ikke har rett til å forsvare seg.
Det ville gangne den jevne palestiner at jødene fikk utvikle sitt demokrati i fred og ro.
Det er vel nettopp det muslimene ikke ønsker.
Muslimer og palestinere baserer sitt samfunn på et foreldet klansystem- klaner som ikke er i stand til å samarbeide seg imellom.
Media burde drive mer undersøkende journalistikk vedrørende terror og korrupsjon i begått av "palestinere".