Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er medredaktør i Minerva. Han er også stortingsrepresentant fra Telemark for Høyre og tidligere leder for Unge Høyre, har en mastergrad i statsvitenskap fra UiO om F. A. Hayek og ga i 2008 ut boken Høyre om! For en ny konservatisme.
Lars Gauden-Kolbeinstveit (f. 1980) er filosof og rådgiver i Civita. Han er medlem av Minervas redaksjonsråd.
Jernladyen
Ingen statsminister i moderne tid har søkt å endre Storbritannia og dets plass i verden så radikalt som Margaret Thatcher. Hennes regjering skulle, sier hun, implementere en filosofi, ikke et administrativt program.
I anledning Civita og Universitetsforlagets utgivelse av antologien Konservatisme — hvor Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse var redaktører — presenterer Minerva denne høsten bearbeidede utdrag fra antologien. Bearbeidelsen er gjort av antologiens redaksjonssekretær og medforfatter Lars Gauden-Kolbeinstveit. T.S. Eliot og Konrad Adenauer har tidligere blitt presentert. Nå er det Margaret Thatchers tur.
Radikal?
Ingressen over er hentet fra biografien The Downing Street Years (1993). Gitt Margareth Thatcher status som selverklært konservativ, dukker ordet «radikal » påfallende ofte opp i forbindelse med jernladyen. På omslaget av hennes selvbiografi beskrives hun slik: Delvis skyldtes hennes vei til toppen en misnøye med de mange snuoperasjonene mot sentrum som ble foretatt under hennes forgjenger som leder for de konservative, Edward Heath. Myten om at Thatcher nærmest egenhendig omformet det konservative partiet stemmer ikke. Grunnfjellet i partiet flyttet seg allerede fra 1970-tallet gradvis mot høyre, mens parti-ledelsen flyttet seg mot sentrum. Samtidig hadde økonomer som Milton Friedman og Friedrich Hayek i mange år jobbet med alternativer til keynesianismen. Dermed fantes det både et økonomisk program og en politisk filosofi som Thatcher kunne bygge reformene sine på.
Sosialismen var i ferd med å ødelegge Storbritannia
Reformbehov
Thatchers diagnose var klar: Sosialismen var i ferd med å ødelegge Storbritannia. Reguleringene kvalte næringslivet, fagforeningene gjorde de folkevalgte til latter og svekket statens autoritet, og i utenrikspolitikken bøyde man kne for kommunismen. Det var et dramatisk behov for grunnleggende og gjennomgripende reformer. I 30 år var konservatismen bevisstløst blitt med på ferden mot mer statlig styring, mente Thatcher. Nå var det på tide å slå tilbake. Det gjorde hun med en politikk som siden fikk navnet «thatcherisme, » en blanding av frie markeder, finanspolitisk disiplin, streng kontroll over offentlige utgifter, skattekutt, nasjonalisme, viktorianske verdier, privatisering og en porsjon populisme. Hennes regjeringer satte også hardt mot hardt i kampen mot fagforeningene, kuttet subsidier og solgte statlige eiendeler til private.
Brudd med konservativ tradisjon
Thatcher ble dypt upopulær på venstresiden, men møtte også til dels sterk kritikk fra mange innenfor de konservatives egne rekker. Toryene sto tradisjonelt for en paternalistisk politikk som på mange vis la vekt på å bevare sentrale trekk ved det britiske samfunnet. Den tradisjonelle konservatismen i Storbritannia har vært skeptisk til politiske ideologier og snarere hatt varsomhet, gradvise endringer og etablerte tradisjoner som ledesnorer. I praksis innebar det en blandingsøkonomi og fortsatt utbygging av velferdsstaten etter krigen. Politikken som ble ført under toryenes statsministre Anthony Eden, Harold Macmillan og Edward Heath, kan best beskrives som moderat, reformvennlig konservatisme med en ikke ubetydelig inspirasjon fra Benjamin Disraelis tanke om One Nation. Thatchers ideologiske reformagenda brøt delvis — eller fullstendig, hevdet kritikerne — med denne linjen. At Thatchers forgjenger Heath også ivret for en mer aktiv britisk deltagelse i det europeiske samarbeidet skapte skillelinjer mot Thatcher, som i stedet ville vektlegge det transatlantiske samarbeidet med amerikanerne.
Markedsreformene til Thatcher gikk amok
John Grays kritikk
En av Thatchers skarpeste konservative kritikere er professor John Gray, som tidlig på 1980-tallet var en av hennes støttespillere. Hans kritikk er representativ for de innvendingene mange konservative har hatt mot Thatcher. Gray hevder at det er umulig å forene markedets permanente revolusjon med et forsvar for de permanente tingene, de små fellesskapene, institusjonene og sivilsamfunnet. Markedsreformene til Thatcher gikk amok og trengte etter hvert inn i alle deler av samfunnet, hevder Gray. Dermed endte Thatcher, som i sosiale spørsmål var verdikonservativ, opp med et samfunn hvor individualismen sprengte de gamle fellesskapene. Hun ville redde England, men endte opp med å berge økonomien og la resten drukne, slik Gray ser det.
Finnes det et samfunn?
I de siste årene har det konservative partiet markert en viss avstand til Thatchers politiske filosofi. David Cameron, som i skrivende stund er statsminister og leder for de konservative, sier for eksempel at «samfunnet finnes, det er bare ikke det samme som staten » — en liten, men viktig omskriving av Thatchers berømte, men misforståtte, sitat «(…) det finnes ikke noe slikt som samfunnet ».
Hele sitatet, fra Woman’s Own, 31.10.87, lyder slik: «They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations. »
Både kritikere og tilhengere har med årene beskrevet jernladyen mer nyansert enn det som preget reaksjonene i hennes regjeringstid og umiddelbart etterpå. Det skyldes kanskje at få av reformene ble reversert av Labour, men også at flere i ettertid mener den tøffe hestekuren var nødvendi
Denne artikkelen er en forkortet og bearbeidet versjon av Torbjørn Røe Isaksens innledning om Margaret Thatcher i Konservatisme, Universitetsforlaget/Civita (2011). Boken kan bestilles her.
Kommentaren er slettet - off-topic (red.)
Som få, om noen, andre demokratisk valgte politikere klarte Baroness Thatcher å splitte en nasjon i de som elsket henne og de som hatet henne. Vi er nok ennå langt unna at noen - i alle fall briter som opplevde hennes regjeringsår - kan komme i nærheten av en nyansert og tilnærmet objektivt fremstilling av hennes betydning.
Uansett hvor mange ganger man får presentert sitatet om "no such thing as society" i sin rette kontekst vil det store publikum aldri få det med seg.
For min egen del (og jeg bodde i England og betalte koppskatten min!) ser jeg Thatcher som dels fantastisk, og dels forferdelig. Slik kombinerer jeg de to eneste syn jeg noen gang har opplevd hos "de innfødte".
En interessant dame, fru Thatcher, som "ryddet opp" via delvis umulige fagforeninger. Men minnet om henne vil alltid være knyttet til hennes forsvar for diktator Augusto Pinochet. Få grunner til å savne Thatcher.
"Europe is a monument to the vanity of intellectuals, a programme
whose inevitable destiny is failure: only the scale of the final
damage is in doubt."
- Margaret Tatcher
Har nylig mottatt boken "There Is No Alternative: Why Margaret Thatcher Matters", og ser frem til aa lese den. Her er et godt intervju med forfatteren, Claire Berlinski: http://www.youtube.com/watch?v=Gc3L_n2iLO0
Skulle gjerne sett at norske konservative og klassiske liberale delte Thatcher's sterke skepsis mot EU. http://www.youtube.com/watch?v=QoTXV-lySw0
Jeg liker sitatet Prowl refererer til. Enda mer passende ville det nok vaert aa si "EU is a monument to the vanity of the political class."
Det siste norske konservative trenger er anti-europeiske strømninger. Riktignok er byråkratiet i Brussel forferdelig, men nasjonal-populisme a la Thatcher trenger ingen. Skal norske konservative i det hele tatt bevise at de har en intellektuell fløy, som ikke er utopister og gale, slike mange på venstresiden er, kan de ikke av den grunn flykte til gamle løsninger. Og Thatcher og hennes program er og blir et gammelt utdatert program.
"Dermed endte Thatcher [...] opp med et samfunn hvor individualismen sprengte de gamle fellesskapene. Hun ville redde England, men endte opp med å berge økonomien og la resten drukne, slik Gray ser det."
Det ville vaert interessant aa hoere litt mer om dette. Mener Gray at disse gamle fellesskapene ble sprengt fordi de ikke lenger ble subsidiert av skattebetalere, eller fordi Thatcher gav mennesker friheten til aa forlate fellesskapene? Vet noen hvilke fellesskap det dreier som om?
Uansett, inntrykket mitt er at sivilsamfunnet historisk sett har staatt aller sterkest i USA, gjennom periodene der staten har vaert veldig begrenset. Dersom det er en kultur hvor mennesker regner med at staten skal haandtere problemer, blir det ikke like mye initiativ for aa delta i sivilsamfunn.
Jeg synes foroevrig ikke at Thatcher var like radikal som mange skal ha det til. For eksempel roerte hun ikke det nasjonale helsevesenet, saa vidt jeg vet.
Johan: At man er kritisk til EU betyr ikke noedvendigvis at man er noen ukultivert og populistisk anti-Europa type nasjonalist. Personlig synes jeg det er en liberal og opplyst posisjon aa kritisere hva jeg anser som en udemokratisk organisasjon og dens overdaadige sentralisering av politisk og oekonomisk makt. EU ekspanderte for raskt og tok for mange udemokratiske snarveier til makt, og vil nok derfor ikke gaa noen positiv fremtid i moete. Etter hvert vil det nok bli klart at man er paa gal side av historien dersom man stoetter EU.
"Uansett, inntrykket mitt er at sivilsamfunnet historisk sett har staatt aller sterkest i USA, gjennom periodene der staten har vaert veldig begrenset. Dersom det er en kultur hvor mennesker regner med at staten skal haandtere problemer, blir det ikke like mye initiativ for aa delta i sivilsamfunn."
På den annen side kan man jo spørre seg hvorvidt det sivile samfunn noengang har fungert godt nok? Etter det jeg har lest så dekket det sivile samfunn i Storbritannia aldri mer enn halvparten av befolkningen, noe som betyr av svært mange falt utenfor. Det er jo også mye som tyder på at sivilsamfunnet avhenger mer av kulturelle faktorer enn størrelsen på staten. Det sivile samfunn var sterkest mens religiøse kristne verdier fortsatt sto sterkt og samfunnet var preget av større grad av kulturell konservatisme. I de østasiatiske land har man f.eks. ikke noe spesielt sterkt sivilt samfunn eller omfattende veldelighet, selv om staten der har holdt seg relativt liten hele tiden.
Om eg får lov å bruke debattplass på å støtte utsegn (kanskje de bør lage "like-knapp", minerva?):
Einig med denne talaren!
"Johan: At man er kritisk til EU betyr ikke noedvendigvis at man er noen ukultivert og populistisk anti-Europa type nasjonalist. Personlig synes jeg det er en liberal og opplyst posisjon aa kritisere hva jeg anser som en udemokratisk organisasjon og dens overdaadige sentralisering av politisk og oekonomisk makt. EU ekspanderte for raskt og tok for mange udemokratiske snarveier til makt, og vil nok derfor ikke gaa noen positiv fremtid i moete. Etter hvert vil det nok bli klart at man er paa gal side av historien dersom man stoetter EU."
EU er ikkje lenger ein felles marknad, når penge- og finanspolitikk samt handelsavtalar blir styrt frå leiinga i den politiske unionen. EU har gruvekkande lite demokratisk legitimitet i tillegg til at unionen ikkje løner seg for noken, verken for fattig eller rik.
Bra sitat frå profet Thatcher: http://www.youtube.com/watch?v=QoTXV-lySw0
"For min egen del (og jeg bodde i England og betalte koppskatten min!) ser jeg Thatcher som dels fantastisk, og dels forferdelig."
Virker som et interessant utgangspunkt for artikkel/bloggpost det :)
Det er en ting jeg har ment aa undersoeke, men som har gaatt i glemmeboken en stund. Kanskje noen her kan hjelpe meg.
Naar jeg besoekte Norge i sommerferien, var det en tidlig natt hvor jeg satt og klikket gjennom fjernsynskanaler i haap om aa finne noe interessant aa se paa. Naar jeg kom til NRK4 viste de et utdrag fra et intervju med Milton Friedman, noe som overrasket meg ettersom jeg ikke hadde sett han paa norsk fjernsyn foer. Utdraget som ble vist var det samme dere finner dersom dere soeker paa "milton friedman greed" paa YouTube. Deretter ble det vist noen videosnutter med Thatcher, og flere med Friedman, fra hans utmerkede serie "Free To Choose").
Alt dette synes jeg foreloepig var helt fantastiskt, men jeg var skeptisk over hvorfor NRK4 ville sende det, og spesielt over hvorfor de valgte aa fokusere paa de mest kontroversielle utsagnene som setter store smil paa kapitalisters fjes, men som provoserer mange andre. Deretter fikk jeg litt hakeslipp, fordi programmet plutselig begynte aa vise en slags bisarr remix av de mest kontroversielle uttalelsene paa repeat om og om igjen, satt til dyster og monoton musikk (den type musikk som spilles i konspirasjonsvideoer som aa faa ting til aa hoeres skummelt ut). Det er vanskelig aa beskrive hvor bisarrt det var. Denne merkelige remixingen varte i mange minutter, og det var renspikket manipulert propaganda som rett og slett gjorde meg kvalm. Jeg slo av programmet, men i ettertid andrer jeg paa at jeg ikke proevde aa finne ut mer om det, ut av nysgjerrighet.
Uansett, spoersmaalet mitt er om det er noen andre her som fikk med seg propagandaprogrammet, og som vet hva det heter? Det eneste jeg vet er at det ble vist paa NRK4 etter midnatt under sommerferien (slutten av juli eller starten av august).
NRK har 3 TV-kanalar.
Marielle: Ok, da var det NRK3. Tar det som et "badge of honor" at jeg ikke aapenbart ikke har god kjennskap til NRK. ;)