Kampen om sentrum

Valgvinneren Høyre dyttes fram i opinionen, mens valgtaperne SV og Frp sliter. KrF og Venstre ligger an til å bli maktnøkler mot valget i 2013.  

Et lokalvalg med sterkere opinionsendringer enn normalt, er tilbakelagt. Høyre ble den store vinneren, mens Frp og SV ble de klare taperne. Både Frp og SV kan trøste seg med at de som regel ligger høyere når velgerne spørres om stortingsvalg. Trøsten er imidlertid av det magre slaget. Som det framgår av grafene under, basert på gjennomsnittstall, så har begge partiene hatt en dårlig utvikling også på stortingsmålingene dette året — en utvikling som ble forsterket av det elendige lokalvalget.

SV og Frp baler med noen av de samme typer utfordringene. De lekker velgere som en sil til hovedkonkurrenten, hhv. Ap og Høyre. Mye av velgertilliten på deres kjernesaker; skole og innvandring, har gått tapt. Og de har ikke den saksbredden som skal til i et velgerklima som i økende grad etterspør trygghet og “catch all”-partier. SV sitter i regjering med Ap og har beveget seg nærmere sentrum, mens Frp gjerne vil sitte i regjering med Høyre og må gå i samme retning. Det åpner opp for en situasjon der deler av partienes identitet og sjel ofres til fordel for kompromisser, regjeringstaburetter og makt. Flukt av velgere som ikke kjenner seg igjen i partiene, er en konsekvens. Partienes strategi og posisjonering i dette velgerklimaet som nå foreligger, blir meget interessant å følge. Jeg tolker omrokkeringen av moderate Ketil Solvik-Olsen til det viktige vervet som finanspolitisk talsmann og ansettelsen av Finn Egil Holm som ny generalsekretær, som tegn på at Frp akter å kjøre regjeringslinjen videre — tross årets valgnederlag.

Hva SV vil gjøre, framstår foreløpig noe uklart. Inntil videre synes ikke de interne røstene som vil ta partiet ut av regjering, å være de sterkeste. Kommer partiet virkelig til å satse på to nye år i en rødgrønn regjering som gjennom de foregående seks år har vært en velgerkatastrofe for dem? Hvis ja, så vil kampen mot sperregrensen fort kunne bli den realiteten som partiet må forholde seg til. Og skulle SV ramle under fire prosent, så har de kun ett eneste sikkert mandat: Oslo (Heikki Holmås?). Risikoen for at partiet nærmest vil bli radert bort og kun stå igjen med en enmannsgruppe 2013-17, er således overhengende.

Vel så interessant i mine øyne er imidlertid det som skjer i sentrum og posisjoneringen her. La oss ta en titt på siste måneds gjennomsnittstall, som bygger på åtte oktober-målinger fra ulike byråer, for å motivere det synspunktet.

Den rødgrønne regjeringsblokken har 42,9 prosent inne på disse tallene. Ved valget i 2009 oppnådde den 47,8 prosent. Det holdt til flertall da, og den kan kanskje klare seg med 46-47 prosent og likevel holde flertallet. Men nivåene den ligger på nå, holder uansett ikke. H og Frp har samlet sett 43,3 prosent og dermed er det helblå flertallet som lå inne så sent som i mars, et godt stykke unna. Dermed er det umulig å komme utenom KrF og Venstre, enten man nå vil eller ei.

Dette illustreres enda bedre når vi omsetter prosentene i en tenkt mandatfordeling, forutsatt at dette ble valgresultatet og de fylkesvise endringene i partioppslutning samsvarer med hvordan fordelingen var i 2009.

Mandatberegningen bygger på den nye fylkesvise mandatfordelingen som vil bli endret ved 2013-valget i tråd med Grunnlovens  § 57. Oslo ligger an til å få to nye mandater, mens Akershus, Hordaland, Rogaland får hvert sitt. Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms vil miste ett mandat hver.

Det kreves ingen langt framskredne analyseevner for å forstå at KrF og Venstre kan bli Norges mest omsvermede partier de kommende to årene. Deres maktstrategisk gunstige sentrumsplassering på høyre-venstre-aksen, koblet sammen med de ovennevnte matematiske elementene, gir dem nå friere til begge kanter. Derfor vil den av Ap eller Høyre som vinner kampen om sentrum, trolig også vinne regjeringsmakten den kommende perioden.

Unge Venstre vedtok på sitt landsmøte at de kan samarbeide med Frp også i regjering, av årsaker som tidligere nestleder Haakon Riekeles har gjort rede for.   KrFu var mer avmålte under sitt landsmøte. For begge moderpartiene sitter regjeringsdeltakelse med Frp uansett langt inne. Både en firepartiregjering, en H+Frp+KrF-variant ala Bergen eller H+Frp+V ala Tromsø, virker pr. i dag lite trolig. Selv om man ut i fra dagens opinionsnivåer slett ikke kan utelukke at ett sentrumsparti og de to blå i sum kan bli store nok for å vinne flertall. De to mest trolige regjeringsalternativene, slik jeg vurderer det, er de to mindretallsvariantene H+V+KrF eller ren H-regjering. Den første etter mønster fra Bondevik 2, og den andre ala Willoch 1981-83.

Det er flest elementer som peker i retning av at både KrF og Venstre vil velge å holde seg på borgerlig side. For det første bekrefter den siste valgundersøkelsen at begge partienes velgere fortsatt er noe høyreorienterte. Dernest har begge en tradisjon for å velge Høyre når det kommer til stykket, selv om særlig Venstre ved ulike anledninger har flørtet med Ap. Begge valgte også Høyre så sent som ved valget i 2009, og rent bortsett fra at begge partiene har fått nye partiledere siden den tid, så er ikke så mye endret. Og til slutt skaper dagens politiske situasjon, med en rødgrønn regjering, en dynamikk som fører til at alle de fire opposisjonspartiene har en felles motstander — noe som også fører dem sammen. I en stortingsvalgkamp der posisjon vs. opposisjon alltid er et viktig moment, så blir det bortimot umulig for sentrumspartiene først å føre kamp mot Ap, for deretter plutselig slå om til vennskap dagen etter valget. Dette siste punktet kan selvsagt se annerledes ut om den rødgrønne alliansen sprekker før valget.

Mye dreier seg om Ap og Høyre i norsk politikk for tiden. Kampen om sentrum vil stå sentralt i nær framtid. Jeg tror Høyre vinner den kampen.

• Svein Tore Marthinsen (f. 1974) er valganalytiker, statsviter, skribent og foredragsholder. Han kan følges på Facebook, blogg og Twitter