26. oktober, 2007

Jan Erik Grindheim

Jan Erik Grindheim er førsteamanuensis II ved Universitetet i Bergen

Kjønn og religion splitter Europa

Synet på kjønn og religion varierer sterkt i Europa. Problemene oppstår når prinsippet om den enkeltes individuelle religionsfrihet utvides til å bli en kollektiv frihet for religionen til å undertrykke individet.
 
De siste utvidelsene av Den europeiske union (EU) har styrket den katolske og de ortodokse kirkenes innflytelse på europeisk politikk, og på en helt ny måte politisert problemstillinger knyttet til spørsmål som kvinners rettigheter, stamcelleforskning, homoseksualitet og HIV/Aids i Europa. Det samme har diskusjonene rundt etableringen av et nytt traktatgrunnlag for EU og den katolske kirkes krav om å basere den fremtidige unionstraktaten på kristne fremfor humanistiske verdier i europeisk idéhistorie. Religion er igjen blitt politikk i Europa. Denne gangen på overstatlig nivå i Den europeiske union. Hva er bakgrunnen for denne utviklingen? Hvor står forholdet mellom religion og politikk i dag med hensyn til kvinners rettigheter spesielt? Hvilke utfordringer står EU overfor i møtet med nasjonalstatlige og overstatlige religiøse regimer og doktriner som bryter med prinsippet om kvinners rettigheter?
 
Religion og rettigheter
Etter at EU ble utvidet med ti nye medlemsland i januar 2004, og stats- og regjeringssjefene i Det europeiske råd senere på året ble enige om å gi Unionen et nytt traktatgrunnlag uten henvisning til kristendommen eller andre religioner, spurte Agustín José Menéndez (2005) retorisk hvorfor Europa ikke burde definere seg som kristent. Han gjorde dette etter å ha lest Un’Europa cristiana av Joseph Weiler (2003), om behovet for det motsatte — og svarte med å si at ved å holde fast på kristendommen ville også de tragiske konsekvensene av dennes imperialisme, krigerske tradisjon og manipulasjon av menneskers følelser i kirkens egen interesse, vanskeliggjøre den demokratiseringen i forhold til religion og trosfrihet som er nedfelt i EUs Charter for fundamentale rettigheter fra 2000.
 
Debatten Weiler versus Menéndez illustrerer et konfliktfylt forhold mellom religion og rettigheter i europeisk idéhistorie. Helt fra senantikken har kristendommen hatt innflytelse på de verdiene som ligger til grunn for de universelle menneskerettighetene. Den har vært med på å fremme så vel som hemme deres institusjonelle utvikling; spesielt etter den franske revolusjon og konflikten mellom kirke og stat i etableringen av de konstitusjonelle og representative demokratiene i Europa på 18- og 1900-tallet (Rokkan 1975).
 
Det var kristendommen som gjorde slutt på den formen for religionsfrihet vi kjenner fra Romerriket frem til ca. år 400. Den dominerte europeisk idéhistorie i 1300 år før opplysningstidens filosofi brakte menneskerettighetene inn i politikken. Og selv etter dette erkjente ikke den katolske kirke de universelle menneskerettighetene før i 1961, da med unntak av kvinners rettigheter til kontroll over egen fruktbarhet slik disse er nedfelt i et sett av internasjonale konvensjoner som alle de europeiske landene har skrevet under på.
 
Problemet er at parallelt med disse konvensjonene har en rekke av de europeiske landene konkordater med Den hellige stol, som i motsetning til andre religiøse samfunn er representert på statsnivå gjennom Vatikanstaten og det faktum at paven er statsoverhode for denne. Derved opptrer den katolske kirke på samme nivå som stater i henhold til folkeretten, ved at Den hellige stol er permanent observatør i De forente nasjoner (FN) og i andre internasjonale organisasjoner (Bathon 2003), og kan, som i forholdet til EU, påvirke de politiske beslutningsprosessene i saker som for eksempel etableringen av et nytt traktatgrunnlag for Unionen (Børresen 2006).
 
Konkordatene er bilaterale avtaler mellom stater og paven, som regulerer forholdet mellom kirke og stat innenfor denne statens territorium. For Richard Bennett (2007) betyr konkordatene en garanti for katolikkers religionsfrihet i de statene Vatikanstaten har avtaler med, og at kirken sikrer praktiseringen av katolske doktriner gjennom påvirkning av utdannelsessystemet, forhandlinger om lovgivning i forhold til eiendomsrett, utnevnelsen av biskoper og anerkjennelsen av kanonisk rett ved inngåelse og opphevning av ekteskap.
 
Den sivile menneskerettsorganisasjonen Concordat Watch (2007) ser imidlertid helt annerledes på betydningen av konkordater, og mener at måten disse gjennom kanonisk rett for eksempel fordømmer skilsmisse på, kan sammenlignes med sharia i islam. De er begge kontradiktoriske til de grunnleggende prinsippene i de universelle menneskerettighetene, og i følge en rapport fra et nettverk av uavhengige eksperter innen EU, er det viktig at EU som organisasjon og i forhold til sine medlemsstater, motarbeider alle former for konkordater som gjennom det de kaller en individuell samvittighetsargumentasjon forsøker å innføre kollektive religiøse doktriner som motvekt til menneskerettighetene i de europeiske samfunnene.
 
Når Den hellige stol, sammen med åtte muslimske land og USA, fremdeles ikke har skrevet under konvensjonen om diskriminering av kvinner (CEDAW) fra 1979, eller ikke har godtatt at kvinners rettigheter skal dekkes av de universelle menneskerettighetene ved FNs konferanser om dette i Kairo 1994 og Beijing 1995 (Abdullah 1996), bidrar den katolske kirke blant annet gjennom konkordatene til å skape et motsetningsforhold mellom EUs offisielle mål om likestilling mellom kvinner og menn, og gjeldende kjønnsrollemønstre med røtter i kristen tro og doktriner på overstatlig, så vel som nasjonalstatlig nivå, i dagens Europa (Børresen 2001).
 
Religiøse variasjoner
Etter utvidelsen av EU med Bulgaria og Romania i 2007 er denne konflikten blitt ytterligere forsterket ved at befolkningen i de to landene i overveiende grad er ortodokse kristne med et enda mer konservativt syn på kvinners menneskerettigheter enn det den katolske kirken forfekter (Børresen 2007). Og den aksentueres av at islam, som i likhet med kristendommen og jødedommen i all hovedsak utøver et konservativt og undertrykkende kvinnesyn når det gjelder kontroll over egen fruktbarhet, er den hurtigst voksende religiøse grupperingen i Europa i dag. Dette skjer gjennom økt immigrasjonen fra ikke-kristne områder av verden og ved at de muslimske befolkningene føder flere barn enn de tradisjonelt kristne europeerne (Windorf 2006).
 
Antallet muslimer i Europa vokste med ett hundre prosent i løpet av 1990-tallet, og ifølge BBC News (2005) er det i dag i underkant av 15 millioner som bekjenner seg til islam i Europa. Av medlemsstatene i EU er det Frankrike som har den største muslimske befolkningen med mellom fem og seks millioner, eller rundt ni prosent av det totale folketallet. Deretter kommer Tyskland med i overkant av tre millioner (3,6 prosent av befolkningen) og til slutt Storbritannia med ca. 1,6 millioner (2,8 prosent av befolkningen). De resterende fordeler seg på de øvrige landene med rundt 300  000 til en million muslimske innbyggere, som utgjør rundt tre til fem prosent av befolkningen.
 
Jocelyn Cesari (2006) påpeker imidlertid at det er store variasjoner i hvordan religionen praktiseres i forskjellige etniske og kulturelle grupperinger innen islam, ikke minst i forhold til kvinners rettigheter, familieforhold og synet på andre religioner og statlige rettsregimer overfor kvinner. Generaliseringer i forhold til kjønn og religion kan derfor være like vanskelig for islamske samfunn som for kristne.
 
Tall fra Eurobarometeret (2005) viser markante variasjoner i hvordan de europeiske befolkningene ser på sitt forhold til religion. Men det er en generell tendens til at flere europeere i dag enn tidligere sier at de ikke tror det finnes noen Gud. Nedgangen er sterkest i de protestantiske befolkningene i Danmark og Sverige, det blandede katolske, protestantiske og sekulære Nederland, og i Belgia og Frankrike, som begge har lange tradisjoner for sekulært politisk styre av religiøse institusjoner. Mens det i land hvor kirken og religiøse institusjoner tradisjonelt har stått sterkere, det vil si Hellas, Irland, Kypros og Portugal — og i Polen og Slovakia, hvor kommunismen aldri helt klarte å kontrollere kirken — ser ut til at troen på at det finnes en Gud fremdeles er levende. Det er også en generell tendens til at nye religiøse retninger vokser frem hvor det er ”some sort of spirit or life force”, som det heter i undersøkelsen. Disse står sterkest blant de protestantiske befolkningene i Danmark, Estland og Sverige, så vel som i den primært sekulære og katolske befolkningen i Den tsjekkiske republikk (Eurobarometer 2005:11).
De samme tendensene ser vi i undersøkelser fra World Values Survey (diverse år), European Value Survey (2002) og en undersøkelse utført av Growth for Knowledge i 2004. Europa opplever en nedgang i antall mennesker som går til kirke og som sier de tror på Gud. Men, som tabellen nedenfor viser, er det fremdeles mange som definerer seg selv og sin identitet i forhold til religiøs tilknytning.
 

Religiøse variasjoner i Europa (prosent av befolkningen som sier de tror det finnes en Gud)

 

 

 

KATOLSK

 

 

PROTESTANTISK

 

KATOLSK/

PROTESTANTISK

 

ORTODOKS

 

 

 

 

 

> 75

 

Malta 99,1

Polen 96,2

Irland 93,7

Kroatia 91,4

Italia 87,8

Portugal 84,0

Østerrike 82,7

Spania 78,4

Slovakia 75,9

 

 

Island 76,9

 

 

Sveits 76,4

 

 

Moldova 91,8

Romania 91,6

Hellas 83,7

Bulgaria 82,6

 

 

 

 

 

50-75

 

Litauen 69,9

Luxembourg 68,0

Belgia 65,9

Ungarn 64,9

Slovenia 62,1

Frankrike 56,1

 

 

Finland 73,8

Norge 65,1

Danmark 62,1

Storbritannia 60,6

 

 

Latvia 70,1

Nederland 58,0

 

 

Serbia og

Montenegro 72,9

Hviterussland 72,2

Ukraina 69,1

Russland 59,3

 

 

< 50

 

Den tsjekkiske

Republikk 33,1

 

 

Sverige 46,6

Estland 41,0 *

 

Tyskland 49,5

 

 

Kilde: World Values Survey (www.worldvaluessurvey.com). * 12,8 % ortodokse, i flg. CIA Fact Book.

 
Religion og kjønn
Dette viser også en undersøkelse fra det franske meningsmålingsinstituttet SOFRES fra 2005, hvor et utvalg av befolkningene i Den tsjekkiske republikk, Finland, Frankrike, Italia, Nederland, Polen, Portugal, Spania, Storbritannia og Tyskland ble spurt om alt fra betydningen av religion til synet på homoseksualitet og kvinners deltagelse i yrkeslivet.
 
Det var forskjell på de protestantiske og katolske respondentene, der 86 prosent i Polen, 74 i Italia, 72 i Portugal og 60 prosent i Spania sa at religionen spilte en viktig rolle i deres liv, mens tallene for det mer sekulariserte Frankrike var 46 prosent og Den tsjekkiske republikk 34 prosent. I de primært protestantiske befolkningene i Finland og Storbritannia var tallene 53 og 40 prosent, mens de blandede katolske og protestantiske landene Nederland og Tyskland hadde henholdsvis 46 og 56 prosent som mente at religionen spilte en viktig rolle i deres liv.
 
Tendensen til splittelse på generelt nivå mellom katolske og protestantiske land med hensyn til synet på homoseksualitet og kvinners deltagelse i yrkeslivet var mindre enn i forholdet til betydningen av religion generelt. Men i synet på homoseksualitet var det to lands befolkninger som skilte seg klart ut. Det var Polen, hvor bare 36 prosent aksepterte dette, mens 57 prosent sa nei, og Nederland, hvor 89 prosent aksepterte dette, mens bare 9 prosent sa nei. Et unntak i denne sammenheng var det overveiende katolske Spania, hvor 80 prosent sa de aksepterte homofili, mens bare 15 prosent svarte nei.
 
Dette illustrerer at holdningene til religion og spørsmål som tradisjonelt har vært konfliktfylte mellom religiøse og sekulære politiske krefter i Europa, kan endres. I Spania er det en sekularisert og til tider antiklerikal venstreside som har stått for dette i politikken. Hvordan gir slike holdninger seg uttrykk i spørsmålet om kvinners rettigheter i et moderne nasjonalstatlig og for EUs tilfelle overstatlig demokrati?
 
Det er store variasjoner mellom de europeiske landene i synet på kvinners stilling i forhold til barn og familie, og i forhold til deres mulighet til å kontrollere egen fruktbarhet gjennom bruken av prevensjon og selvbestemt abort. I forholdet til barn og familie viser for eksempel SOFRE-undersøkelsen fra 2005 at 39 prosent av de spurte i de ti landene sa at kvinner heller burde være hjemme med sine barn enn i arbeid. Dette synet står sterkest blant de som er spurt i Portugal, hvor 58 prosent sier ja og 38 prosent nei, mens det er 52 prosent ja og 46 prosent nei blant de spurte i Den tsjekkiske republikk. For de øvrige landene er tallene (ja/nei i prosent): Spania 47/48, Tyskland 44/54, Polen 38/58, Italia 35/63, Frankrike 33/66, Storbritannia 33/63, Nederland 29/70 og Finland 23/75 (www.tns-sofres.com).
 
I Eurobarometerundersøkelsen (2005) av hvorvidt europeerne tror det finnes en Gud, svarer 58 prosent av kvinnene og 45 prosent av mennene ja. Tallene bekrefter en trend blant kvinner til å være mer opptatt av religiøse spørsmål enn menn. Og, som Ursula King har uttalt, har kvinner en annen form for religion enn menn: ”De er mer opptatt av omsorg, opplevelser og fellesskap. Men det har vært liten plass til kvinnenes religiøsitet i den tradisjonelle teologien” (King 1999:1).
Kvinners manglende plass i den tradisjonelle teologien er i følge King ikke bare et problem i kristendommen. Undertrykking av kvinner er felles for de fleste religioner. ”Hvordan dette gjøres, varierer fra religion til religion. Men fundamentalister og konservative religiøse gir alltid kvinnene tradisjonelle, undertrykkende og begrensende roller. Og noen kvinner ønsker slike tydelige roller, de ønsker at alt skal være klart og sikkert” (King 1999:2).
 
Religion og Union
Denne problemstillingen opptar også Barbara Einhorn (2007), men fra en annen synsvinkel. Som Einhorn viser har EUs arbeid for de universelle menneskerettighetene og etableringen av et europeisk medborgerskap møtt motstand blant det hun kaller radikale nasjonalistiske kulturer, bevegelser og partier, spesielt i de nye medlemslandene i EU og i tilgrensede land som Hviterussland, Russland og Ukraina. Bakgrunnen for dette er synet på nasjonen som et a priori gitt fellesskap som trues av globalisering, europeisering og individualisering, og som for mange av de nasjonalistiske bevegelsene også sees på som en trussel mot familien og de tradisjonelle samfunnsstabiliserende verdiene i mindre og nære samfunnsstrukturer.
 
Synet på nasjonen-som-familie får spesielle følger for kvinner fordi de betraktes som bærerne av de verdiene som ligger i nære og familiebaserte samfunn, og derved ansvarlige for videreføringen av nasjonen som identitetsbyggende fellesskap i en tid da denne er under press. Debatten rundt dette har vært spesielt sterk i Polen, hvor konservative krefter innen den katolske kirke har støttet seg på et utsagn fra tidligere Pave Johannes Paulus II som kom i forbindelse med spørsmålet om fødselskontroll og kvinners rett til å bestemme over egen fruktbarhet: ”the nation which kills its own children, [is] a nation without a future” (sitert i Kramer 2005:131 og 135).
 
Pave Johannes Paulus II het opprinnelig Karol Józef WojtyÅ‚a og var erkebiskop i Krakow før han flyttet til Roma i 1978. Han hadde allerede da markert seg som opponent mot kommunismen i sitt hjemland, og som pave ble han for mange en av de store frontfigurene i kampen mot de undertrykkende regimene i Sentral- og Øst-Europa frem til Berlinmurens fall i 1989. William Buckley Jr. i Time Magazine, beskriver Pave Johannes Paulus II som ”the most tireless moral voice of a secular age, he reminded humankind of the worth of individuals in the modern world” (Buckley Jr. 1998:1).
 
Men Kari Elisabeth Børresen (2001) har et annet syn på kardinal WojtyÅ‚a som pave. Hun mener at han satte forsøkene på å modernisere den katolske kirkes konservative syn på kvinners rettigheter mange år tilbake i tid ved å påstå at Europa går mot et demografisk selvmord gjennom forsømmelsen av religionen og familien som følge av at fødselstallene går ned. I et intervju med Weekendavisen 16. februar i år får Børresen frem sin uenighet ”Det handler jo ikke om, at der er for lidt religion, men at der er for lidt velfærdssamfunn. De nordiske landene er dem, der har de højeste fødselstal, og hvor der er de færreste tilfælde af abort” (Børresen 2007:9).
 
Børresen ser ikke noen motsetning mellom rettigheter og religion. Problemene oppstår når prinsippet om den enkeltes individuelle religionsfrihet utvides til å bli en kollektiv frihet for religionen til å undertrykke individet. Hennes kritikk retter seg i første rekke mot den katolske kirke, som ikke anerkjenner at kvinner også er omfattet av menneskerettighetene når det gjelder kontroll over egen fruktbarhet, men den kan, som Europarådets komité for like muligheter for kvinner og menn (2005) har påpekt, sies å gjelde alle religioner. ”For den [kirken] er kvinden kun skabt som et nødvendig redskap for mænds forplatning […] Det er kun, fordi vi har en politisk statsfeminisme, og at kirken har været under politisk kontrol, at det er lykkedes for kvinner at få den status de har i Norden i dag,” sier Børresen (2007:9).
 
Konklusjon
Samtlige europeiske land anerkjenner og garanterer i dag innbyggerne religionsfrihet i sin statlige lovgivning, men denne varierer på tvers av medlemsstatene i EU og det er ikke alle religioner som har samme status i alle landene eller alle landene som har samme status overfor religionene. Vi har ovenfor sett at ved de to siste utvidelsene av EU har den katolske og de ortodokse kirkenes innflytelse på det europeiske integrasjonsprosjektet økt, og jeg har vært spesielt opptatt av hva dette har betydd og vil bety for kvinners rettigheter i forholdet til praktiseringen av de universelle menneskerettighetene i europeiske lovning på nasjonalstatlig og overstatlig nivå i Unionen. I forslaget til et nytt konstitusjonelt grunnlag for EU heter det i Artikkel I-52 (1) følgende: ”The Union respects and does not prejudice the status under national law of churches and religious associations or communities in the Member States.” Dette harmonerer dårlig med uttalelsen fra Europarådets komité for like muligheter for kvinner og menn fra 2005: ”States must not accept any religious or cultural relativism of women’s human rights.” Kjønn og religion splitter Europa. Ikke bare på nasjonalstatlig, men også på mellom- og overstatlig nivå i Europarådet og Den europeiske union.
 
Referanser
Abdullah, Yasmin (1996): ”The Holy See at United Nations Conferences: State or Church?”. Columbia Law Review, Vol. 96, No. 7 (Nov., 1996), pp. 1835-1875.
 
Bathon, Matthew N. (2003): “The Atypical International Status of the Holy See”. http://law.vanderbilt.edu/journals/journal/34-03/Bathon9.htm.
 
BBC News (2005): ”Muslims in Europe: Country Guide”. http://news.bbc.co.uk/go/pr/fr/-/2/hi/europe/4385768.stm, Published: 2005/12/23 19:57:02 GMT
 
Bennet, Richard M. (2007): “Vatican Prepares to Control Through Civil Law”. http://www.bereanbeacon.org/VaticanControl.htm.
 
Buckley, William F. Jr. (1998): “Leaders & Revolutionaries: Pope Lohn Paul II”. Time Magazine 13. april 1998. http://www.time.com/time/time100/leaders/profile/popejohn.html
 
Børresen, Kari Elisabeth (2001): ”Religion Confronting Women’s Human Rights: The Case of Roman Catholicism”. I Tore Lindholm, W. Cole Durham Jr. og Bahia G. Tahzib-Lie (red.): Facilitating Freedom of Religion or Belief: A Deskbook. Kluwer Law International.
 
Børresen, Kari Elisabeth (2006): “Sexologie religieuse et droits humanins des femmes”. I Journal of the European Society of Women in Theological Research 14 (2006), pp. 119-131.
 
Børresen, Kari Elisabeth (2007): “Forår for kirken”. Intervju i Weekendavisen Nr. 07 — 16. februar 2007, laget av Rikke Albrechtsen.
 
Catholics For a Free Choice-Europe (2004): ”L’Église Catholique aux Nations Unies — Église ou État?” CFFC/AC/2004/1099/2.4.1 — 16/05/2004.
Cesari, Joycelyn (2006): “Securitization and Religious Divides in Europe. Muslims In Western Europe After 9/11: Why the term Islamophobia is more a predicament than an explanation”. Submission to the Changing Landscape of Citizenship and Security, 6th PCRD of European Commission, 1. juni 2006.
 
Concordat Watch (2007): “What concordats are there?”. http://www.concordatwatch.eu/showsite.php?org_id=870.
 
Council of Europe (2005): “Women and religion in Europe”. Parliamentary Assembly. Report from Committee on Equal Opportunities for Women and Men. Doc. 10670.
 
Einhorn, Barbara (2007): “European Citizenship or Narrow Nationalisms? The Challenge of Gender”. Upublisert paper fra Department of Sociology, University of Sussex.
 
E.U. Network of Independent Experts on Fundamental Rights (2005): “The Right to Conscientious Objection and the Conclusion by EU Member States of Concordates with the Holy See”. Opinion N º 4-2005, 14. desember 2005. CFR-CDF.Opinion 4.2005.doc
 
Eurobarometer (2005): ”Social values, Science and Technology”. Special Eurobarometer 225/Wave 63.1 TNS Opinion & Social. Brussel: Europakommisjonen.
 
European Commission (2005): Treaty Establishing a Constitution for Europe. Luxembourg: European Communities.
 
European Value Survey (2002): “Religion: l’Europe à un tournant”. Futuribles, n º 277, juillet-août 2002, www.eurel.info.
 
Growth for Knowledge (2004): “Religion — a personal matter”. http://www.gfk.hr/press_en/religion.htm.
King, Ursula (1999): “Med tro på kvinners religiøsitet”. Intervju av Marianne Tønnesen i Apollon, Universitetet i Oslo, publisert 1. januar 1999.
Kramer, Anne-Marie (2005): ”Gender, Nation and the Abortion Debate in the Polish Media”. I Vera Tolz og Stephanie Booth (red.): Nation and Gender in Contemporary Europe. Manchester: Manchester University Press.
 
Menéndez, José Agustín (2005): ”A pious Europe? Why Europe should not define itself as
Christian”. E. L. Rev. Feb. 30, pp. 133-148.
 
OLIR (2007): “Aree Tematiche. I concordati di Giovanni Paolo II”. http://www.olir.it/areetematiche/63/index.php.
 
Rokkan, Stein (1975): “Dimensions of State Formation and Nation-Building: A Possible Paradigm for Research on Variations within Europe”. Charles Tilly (red.): The formation of National States in Western Europe. Princeton/New Jersey: Princeton University Press.
 
SOFRES (2005): “La valeurs des Européens”. Spørreundersøkelse foretatt per telefon mellom 12. og 19. april 2005 for EURO-RSCG med rundt 1000 respondenter i hvert land (www.tns.sofres.com)
 
Weiler, Joseph H. (2003): Un’Europa Cristiana. Milano: Rizzoli.
 
Windorf, Robert J. (2006): “The Future of Religion in Europe?” Financial Sense Guest Editorials, 28. mars 2006, www.financialsense.com.
 



Denne problemstillingen tas også opp av organisasjonen Catholics for a Free Choice-Europe (2004) i artikkelen “L’Eglise Catholique aux Nations Unies — Église ou État?”.
E.U. Network of Independent Experts on Fundamental Rights, Opinion N º 4-2005. I følge den italienske sivile organisasjonen Osservatorio delle libertà ed istituzioni religiose (OLIR) hadde følgende europeiske stater forskjellige former for konkordater og konkordatlignende avtaler med Vatikanet i 2005: Den tsjekkiske republikk, Estland, Frankrike, Italia, Kroatia, Latvia, Litauen, Malta, Monaco, Polen, Portugal, San Marino, Slovenia, Spania, Tyskland (og de enkelte delstatene), Ungarn og Østerrike. Listen er i følge OLIR ikke uttømmende (http://www.olir.it/areetematiche/63/indez.php), fordi Vatikanet, i følge Concordat Watch, ikke ønsker åpenhet rundt disse prosessene og avtalene fordi de ofte bryter med grunnleggende demokratiske prinsipper og rettigheter i de statene det gjelder (http://www.concordatwatch.eu).
 
The Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women.
Verdikategoriene i denne undersøkelsen er helt og delvis enig, delvis og helt uenig, som jeg har slått sammen til enig eller uenig, og vet ikke, restkategorien som ikke rapporteres her.

Nr 3 - 2007

002 Nils August Andresen: Religion, politikk og mistro
    
TEMA: Religion og politikk
004Jan Erik Grindheim: Kjønn og religion splitter Europa
012Nils August Andresen: Den frie synder
018 Jan Arild Snoen: Religionen forgifter alt
026Kristian Meisingset: Frihetskampen
032 Francis Fukuyama: Identitet og migrasjon
042 Walid al Kubaisi: Europas framtid i muslimenes hender?
050Paul Berman: Hvem er redd for Tariq Ramadan?
062Jan Arild Snoen: Islam kan ikke stå stille!
  
MINERVAKLASSIKEREN
066Magnus Tollefsrud: Et kristent folk
068Trygve Bull: Et kristent folk?
072Jan Arild Snoen: Meningsmåling: Stabilt flertall for aktiv dødshjelp
074Enquete: Brister demningen?
076Ulla Schmidt: Religion og eutanasi – intet enkelt svar
080Lev Fragell: Dødshjelp er humant
  
MINERVASAMTALEN
 086 Torbjørn Røe Isaksen: På den andre siden av veggen: I samtale med Hans Fredrik Dahl
  
POLITISK FILOSOFI: Mont Pelerin Society
094Kristian Meisingset: En moderne middelalder
100Jan Arild Snoen: Sentrale økonomer
102Marius Gustavson: Hverdagsøkonomen
104Jan Arild Snoen: Økonomi i laboratoriet
106Hans Chr. Garmann Johnsen: Frihetstenkeren Trygve J. B. Hoff
  
KULTUR
112 Kristian Meisingset: Outside eins eigen skugge
114 Marius Fossøy Mohaugen: «Alle ser alltid en annen» – om Thomas Bernhards kunnskapssyn
118Cecilie Wiik: Den alternative tegneseriens klassereise
124Nicolai Strøm-Olsen: Kitsch is back – et forsvar for det sentimentale
130Petter Wettre: Hit med penga! Kulturkroner på avveie
  
ANMELDELSER
134Peder Anker: Et gufs fra den kalde krigen – Gaias hevn av James Lovelock
137Bent Johan Mosfjell: Hvorfor blir verden bedre? – När menniskan skapade världen av Johan Norberg
  
DEBATT
140Leif Arne Heløe: Forvaltningsreformen – havre til død hest?
Forside 3-07

Annonse til hjemmesiden 580x201