Klimakamp i det åpne

CRU-affæren avslører ingen stor klimakonspirasjon, men viser hvordan en tett sammenblanding av politikk og vitenskapen har oppstått i et sjeldent polarisert politisk klima.

Les også Fredrik Gierløffs artikkel om politiske dimensjoner ved FNs klimapanels arbeide, ”Med sannheten på sin side”, publisert på Minerva 2. oktober 2008

Nylig ble hundrevis av filer og e-poster fra Climatic Research Unit (CRU) ved University of East Anglia lekket på nettet.   CRUs data og deres forskere har vært viktige premissleverandører for arbeidet i FNs klimapanel (IPCC) og deres tilstandsrapporter. Å løse klimakrisen vil kreve enorm innsats og koste store summer. Derfor bør vi vite hva vi gjør, og hvorfor. Lekkasjene fra CRU slår tvil om hvor sikre vi kan være på at dette feltet er preget av den sunne og åpne kultur man bør forvente.

Dårlig timing
Denne uken starter klimatoppmøtet i København. CRUs leder Phil Jones, som midlertidig har fratredd sin stilling i påvente av en uavhengig granskning, og antydet selv at lekkasjen ”may be a concerted attempt to put a question mark over the science of climate change in the run-up to the Copenhagen talks.” Det ser ikke ut til at agendaen påvirkes av dette, hvilket er bra, men det er ingen grunn til å avfeie innholdet i lekkasjene som trivielle.

Filene avslører et bilde av vitenskap som strider mot det opphøyde bildet av objektiv sannhetssøken som de vitenskaplige miljøer delvis tillegges og delvis selv skaper. E-postene og filene viser krangling og frustrasjon, sletting av informasjon for å hindre innsyn, kart/terreng-konflikter der terrenget får skylda, forsøk på å kneble kritiske stemmer, statistiske grep for å fremheve bestemte inntrykk, med mer. Det ser også ut til at en stor del av rådataene er slettet, og hvordan de er omarbeidet ikke er lagret. Mye av dette i en alt annet enn akademisk språkdrakt, som tydeligvis overrasker en del observatører. Det fremstår til nå som om en klikk har en svært stor innflytelse over prosessen, selv om man skal være forsiktig med å tilkjenne dem en for stor rolle og tro at alt som rammer CRU også rammer IPCC. Det ville nok være forhastet.

Man kan mene mye om informasjon frembragt på denne måten, tilsynelatende via hacking. Nå er det ute i offentligheten, skaden er skjedd, og gitt det som er blitt kjent vil det være uansvarlig å ikke sette seg inn i materialet. Hva avsløres så her? Mobbementalitet, utfrysning, frustrasjon og usikkerhet, forsøk på å skjule informasjon, fortielse og underkjennelse av kritiske perspektiver, og uryddige forskningsprosesser… Mange reagerer med vantro, andre med sinne. Jeg er mindre overrasket selv. Er det ikke slik mennesker stort sett oppfører seg, når de får sjansen og har både en agenda og eget ego å beskytte? Det er ikke overraskende at det likt blant vitensskapere.

Lever ikke opp til idealet
Vitenskapssamfunnet er nettopp det: et samfunn. Det kan selvsagt bli preget av de samme problemene som plager andre samfunn. Ideen om at vitenskap bare er en klar og åpen kumulativ prosess der ideer fremsettes, testes mot data og så enten godtas eller forkastes, er overdrevent romantisk.

Det betyr ikke at vi skal slå oss til ro med å si at det bare er slik. Snarere er det en oppfordring om å ta høyde for at også vitenskapen må underlegges åpenhet, og mistros sine motiver og handlinger om den får operere fritt og uten innsyn.

Samtidig er alt pratet om korrupsjon og konspirasjon fra forskerne i CRU sin side dypt urettferdige. Selv om en del metoder vi oppfatter som skitne avsløres, kommer det helt tydelig frem at forskerne er genuint dedikerte til den vitenskaplige metode og oppriktig tror på sitt eget arbeide, sine teorier og sine konklusjoner. Papers som forsøkes hindres publisert oppfattes virkelig som elendige. Noen mener dette viser at hele IPCCs prosess er korrupt. Jeg klarer ikke se noe slikt. Men, det avsløres et stort gap mellom den sikkerheten forskerne påberoper seg offentlig, og den kludrete, klønete og frustrerende prosessen som har ledet frem til resultatene. For forskere kan det virke naturlig, men for lekfolk som meg selv virker det besynderlig.

Mye kan sies om hva som faktisk er skjedd, og hvordan det bør reageres overfor de impliserte. Mitt anliggende her er et annet, nemlig å sette avsløringene i en kontekst for å forstå hvilke bredere krefter som har drevet frem dette. Jeg skriver dog dette med en ydmykhet for at mine perspektiver har røtter i samfunnsvitenskapen, og jeg på ingen måte har den fullgode oversikt over klimaforskningen som jeg gjerne skulle hatt.

Politisk bestilt kunnskap

Klimapolitikk kan ikke analyseres løsrevet fra det vitenskaplige arbeidet som gjøres på feltet. Og, samtidig kan ikke klimavitenskapen analyseres løsrevet fra politikken. Vi ser to trender som vikles inn i hverandre: vitenskapliggjøring av politikken, og politisering av vitenskapen.

At denne saken gjelder klimavitenskap får den til å blåse opp mer enn om det var et annet vitenskaplig miljø som ble avslørt her. Dette er et ekstremt polarisert område, og folk plasseres altfor raskt i leire når man ytrer seg på temaet: Skeptikerne og fornekterne mot de rettroende. I tillegg er det et tema som står høyt på den politiske dagsorden, og hvilke vitenskaplige sannheter som produseres vil ha enorme politiske og ressursmessige konsekvenser. Denne politiske konteksten påvirker det vitenskaplige arbeidet som gjøres på feltet.

Parallelt ser man også at politiske konflikter kamufleres som uenighet om kunnskapsgrunnlag. Kampen blir derfor ofte om ”rett” vitenskap, og de virkelige politiske stridsspørsmålene blir skjult bak kampen om vitenskapen. Vitenskapen blir et instrument brukt til å legitimere politiske agendaer som kan være utviklet av ikke-vitenskaplige grunner. Samtidig sliter man med at vitenskapen er så mangfoldig og kompleks, at det kan være legitim forskningsmessig base for vidt sprikende politiske posisjoner.

IPCC som bindeledd
Derfor trenger politikere kunnskap. Og, mer enn det: De trenger sikker kunnskap, og konkrete resultater. Hele ideen bak IPCC var at man kunne komme frem til en vitenskaplig enighet om en objektiv sannhet, slik at politikere så kunne handle på bakgrunn av disse funnene. IPCC ble etablert av WMO og UNEP i 1988. Tanken var, slik uttrykt av panelets føste leder, Bert Bolin, å ”present knowledge objectively”, slik at politikere kan ta avgjørelser ”based on a combination of factual scientific information as provided by the IPCC and [their own] value judgements”.

IPCC ble dermed en måte å definere spillereglene for klimapolitikken, slik at politiske aktører med klare ideologiske, politiske og økonomiske interesser ikke skulle kunne stå fritt til å shoppe blant i blant sprikende vitenskaplige publikasjoner og konklusjoner etter eget forgodtbefinnende. I praksis blir det annerledes, og IPCCs rolle som bindeledd mellom politikk og vitenskap gir dem en helt spesiell rolle, med ansvar for å gjøre vitenskapen forståelig og anvendelig for politisk oppfølgning — som også har konsekvenser for hvordan resultatene deres legges frem (se mitt avsnitt om klimasensitivitet her). For eksempel skriver Keith Briffa i en av e-postene at han sliter med å balansere hensyn til både IPCC og vitenskapen, og at de ikke alltid er forenlige.

Skal IPCC derfor fungere som legitimt organ er det helt nødvendig at folk har tillit til at deres arbeid styres av åpenhet og ærlighet, i en kontekst preget av det popperianske vitenskapsideal.   Skal de som også er kritiske til det vitenskaplige grunnlaget for å si klimaendringer påvirkes av menneskelig aktivitet kan slutte opp om IPCC, er det helt nødvendig at de, politikere og folk flest har tillit til at de kommer til orde og tas på alvor i prosessen. Det mest alvorlige med CRU affæren er at den slår tvil om akkurat dette.

Skyttergravskrigere
Derek Lowe er kritisk til oppførselen til CRUs forskere og skriver: ”I tend to err on the side of ‘publish and be damned’, preferring to let the scientific literature sort itself out as ideas are evaluated and experiments are reproduced”. Selv om jeg sympatiserer med dette idealet, og skulle ønske det hersket, så er det en del detaljer ved nettopp klimaforskningen som er med på å undergrave dette idealet, som man må forstå. For klimadebatten føres på to arenaer parallelt. Det er både en vitenskaplig prosess, og samtidig er vitenskapen en aktiv faktor i den bredere offentlige debatt. Disse hensynene kommer i konflikt.

Skal man forstå hvordan den kulturen som avsløres i CRU-lekkasjen har oppstått, tror jeg det er nødvendig å se på den ekstreme polariseringen som preger klimadebatten. Man deles her i to leire, skeptikere/fornektere og konsensustilhenger. CRU-forskerne avslører i e-postene en opptatthet av å finne ut om bestemte andre forskere er ”in the sceptic camp” eller ikke. Spesifikt nevnes Hans von Storch i tidsskriftet Climate Research i denne sammenheng.

En av grunnene til dette skyldes eksterne faktorer. Klimaforskere jobber i praksis under et enormt press fra eksterne interessegrupper, og kritikere som går dem etter i sømmene på alt de gjør. Judith Curry ved Georgia Institute of Technology påpeker at ett av problemene med en så polarisert atmosfære er at ”scrutiny from [politically motivated] contrarians and deniers and the noise generated by such people distract scientists from their real work.”

Gjennom vitenskapliggjøringen av klimapolitikken, IPCC og dets forskere blitt portvoktere for å passe på at klimapolitikken utvikles på de riktige premissene. Som jeg nevnte over, har den fragmenterte forskningen som konsekvens at det finnes legitimerende vitenskap for flere posisjoner — og, vel så viktig, middelmådig forskning plukkes i dette henseende, av folk som ikke har noen forutsetninger for å bedømme kvaliteten på forskningen. Som George Monbiot korrekt påpeker: ”Jones knew that any incorrect papers by sceptical scientists would be picked up and amplified by climate change deniers”.

Politisert
Den viser hvordan klimaforskere per definisjon er puttet inn i en dypt politisk rolle. De står midt i en kamp. Dette er et av klodens mest akutte politiske spørsmål, og de er overbevist om at de sitter på rett side av gjerdet. Og, de vet at de selv kjemper i frontlinjen for å hindre at skeptikere og aktører med interesse i å undergrave teorien om menneskemedvirkning i globale klimaendringer for ny ammunisjon — enten den er legitim eller illegitim.

Det som i praksis skjer som en følge av dette, er at frontlinjene for den klimavitenskaplige debatt forflytter seg, og det er dette som jeg mener forklarer hvorfor Jones og hans kolleger forsøker å hindre publisering av kritiske arbeider. Når folk som Von Storch vil tillate å publisere papers som er kritiske til menneskeskapt global oppvarming for å stimulere debatt, oppfattes han å legitimere skeptikernes posisjon.

Derfor tvinges de til å drive politikk. Der en vitenskaplig disputt kunne vært sunn i en annen sak, blir i klimavitenskap eksistensen av dissens et selvstendig argument for å undergrave en politisk agenda for å begrense utslippene av klimagasser. Mange skeptikere utenfor vitenskapen lener seg ofte på argumenter av typen ”vi vet ikke sikkert, og derfor bør vi ikke handle overilt”. Mangfold i forskningen er en trussel mot handling. Vitenskapsmennene får et nytt mandat: å forsvare premissene for klimapolitikken, uavhengig av den tradisjonelle vitenskaplige prosess.

Særlig er hele saken alvorlig fordi den strider så med det opphøyde bildet av vitenskapen og deres eget arbeide som er forsøkt gitt fra klimavitere. Ifølge Wall Street Journal har Michael Mann, en av de impliserte i e-postene — og hockeykøllegrafens skaper — på spørsmål om han og hans kolleger undergraver motstridende syn, svart at han ”won’t dignify that question with a response.”

Kravet om konsensus
Noe av røttene til denne polariseringen stammer også fra den politiske diskursen, der vitenskapen tolkes som langt mer sikker enn den er — og samtidig forventes å bli presentert av forskere som langt sikrere enn de selv vet den er. Problemer ligger i både at vitenskapsmennene kommuniserer eksternt en sikkerhet som e-postene avslører at de verken kan begrunne og faktisk heller ikke har.

La oss huske hvilket klima forskere operer i. Da Gro Harlem Brundtland holdt en tale bare åtte dager etter hun 1. Mai 2007 ble utpekt som FNs spesialutsending om klimaendringer uttalte hun: ”Det er uansvarlig, uforsvarlig og høyst umoralsk å stille spørsmål ved dagens situasjon».   Sir Nicholas Stern, hvis Stern Report har blitt en viktig premiss i klimadebatten, uttrykte seg slik om lekkasjen: ”It has created confusion and confusion never helps scientific discussions. The degree of skepticism among real scientists is very small.”

Dette er holdningen som er den bakenforliggende årsaken til alle disse problemene: ved at man notorisk overdriver hvor sikker man er på forskningen, blir man sårbar når sannheten kommer ut om det usikre slitet det innebærer å gjøre arbeid på klimafeltet.

Disse aktørene har, i likhet med dem som shopper konklusjoner basert på egeninteresse, en stor del av ansvaret for å påvirke det politiske klimaet som klimavitenskapene tvinges til å operere i. Politikernes bruk av vitenskap får konsekvenser for hvordan forskere oppfatter sin egen rolle, og presenterer sitt arbeide.

Behov for åpenhet
Det er to konklusjoner som stikker seg ut i lys av CRU-affæren, og de henger tett sammen. Den første er at flere forskere tilknyttet IPCC ikke operer isolert fra politikken. Vitenskapen klarer ikke å være frikoplet fra det politiske spillet den opererer i, men opplever å selv ta en politisk rolle.   Og, for det andre, at å la vitenskapen operere for seg selv ikke fungerer slik som de opphøyde idealer om en objektiv og nøytral vitenskap tilsier. Den er åpenbart preget av en rekke sosiale og subjektive faktorer.

Formålet har vært å beskytte både egne forskningsresultater og den klimapolitiske agenda de legitimerer. Dessverre er nok effekten tvert i mot at oppførselen de har tillagt seg er skadelig for å få en god klimapolitikk. Jeg har til gode å se noen nye argumenter her som svekker troen min på at menneskeskapte klimaendringer er en realitet, og at det må handles. Derfor har ikke forskere råd til å spille bort den tilliten de må ha, om vi skal komme i mål i klimapolitikken.

Forskerne har forsøkt å øke vår tillit til deres konklusjoner ved å gjøre alt de kan for å fremstå som entydige og tydelige, men på veien dit har de følt seg tvunget til å benytte metoder som øker temperaturen i konflikten ytterligere — og som potensielt kan undergrave tilliten til deres videre arbeid.

Jeg støtter opp om motivet for å etablere IPCC, og jeg har fortsatt tillit til at deres konklusjoner om antropogenisk global oppvarming er korrekte. Men, vi er for det meste, i samme bås som Atlantic-journalisten Megan McArdle: ”I am prey to other errors, not least the fact that I am still quite dependent on information from very motivated and often angry experts on both sides.”

Lekkasjer som dette forverrer et allerede høyst polarisert debattklima. Om sidene i denne debatten manglet tillit til hverandre før, er det enda verre nå. Kritikere får bekreftet sine mistanker om at det ligger en politisk motivasjon til grunn for ønsket om å holde dem ute. E-postene som er lekket bærer preg av en holdning om at klimaskeptisk forskning per definisjon er dårlig forskning — tydeliggjort i kritikken mot tidsskrifter som har publisert skeptikere.

Det fremgår av e-postene fra CRU at de er redde for at åpen debatt skal legitimere kritiske perspektiver. Jeg tror de tar feil. IPCC er nok en nødvendig konstruksjon, om man skal kunne få faste spilleregler for politikere, som ikke lar dem shoppe vitenskaplige konklusjoner vilkårlig basert på egen ideologi og personlige interesser. Men, skal IPCC kunne få den rollen er panelet fullstendig avhengig av at politikere og legfolk har full tillit til at de på en rimelig måte kan forventes å faktisk representere et rimelig grunnlag for konsensus.

Avsløringene svekker tilliten til klimakonsensusen. Det er både en faktisk observasjon av reaksjoner blant mange, og en oppfordring om å gjøre noe med det og innføre større åpenhet og rom for vitenskaplig debatt.

• Fredrik Gierløff (f. 1984) er mastergradsstudent ved Senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur. Han er medlem av Minervas redaksjonssråd.

Les også Jan Arild Snoens omtale av de viktigste lekkede e-postene.