Konservative idéer

I sin nye antologi Konservatisme gir Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse oss en innføring i konservatismens viktigste tenkere og tekster. Vi publiserer her et utdrag fra boken.

Konservatisme
Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse (red)
392 sider
Universitetsforlaget 2011

Konservatisme kommer av det latinske ordet conservare, som betyr å bevare. Der liberalismen og sosialismen oftest har endring som sin fremste ambisjon, søker med andre ord konservative å bevare noe av det bestående. Men en gjennomgang av hva konservative har søkt å bevare, er ikke umiddelbart klargjørende. Til forskjellige tider og på forskjellige steder har konservative forsvart kongehusets makt, konstitusjonelt monarki, aristokratiets privilegier, representativt demokrati, høye tariffer, frihandel, nasjonalisme og internasjonalisme, sentralisering og desentralisering, kapitalisme og velferdsstat, for å nevne noe. For å komme til kjernen i konservativ tankegang må vi angripe problemstillingen på en annen måte. Vi kan ikke spørre hva som skal bevares, men hvorfor noe skal bevares.

Konservative holdninger finnes i en eller annen grad naturlig hos de fleste mennesker. De fleste foretrekker et visst minstemål av stabilitet og gjenkjennelighet i hverdagen. Få ønsker et liv hvor alt kontinuerlig flyter og er i endring. At noe endrer seg er greit, til og med ønskelig. Hvis alt endres i et rasende tempo, vil imidlertid de fleste av oss bli utrygge og usikre. Denne typen skepsis til rask og omfattende endring er et viktig element i konservatismen, men den utgjør bare ett element av flere.

Konservative har ofte motsatt seg påstander om at de sogner til en ideologi. Man kan i stedet kalle konservatismen en disposisjon eller tilbøyelighet, et tankesett eller temperament, for å markere avstand til mer dogmatiske teoribygginger. Svakheten ved en slik innfallsvinkel er imidlertid, som T.S. Eliot sa det, at man risikerer ikke å kunne skille mellom hva man skal holde fast ved, og hva man skal gi slipp på. Konservatismen blir dessuten også en slags politisk ideologi eller teori i det øyeblikket den forsøker å forklare hvorfor et samfunn og dets trekk kan forklares av konservative innsikter, og hvorfor politikken bør bygges på et konservativt grunnlag. At konservatismen er skeptisk til dogmer og utopier gjør den kritisk til ideologier som bygger på slike ideer, men fritar den ikke fra selv å være en form for ideologi i betydningen et mer eller mindre konsistent sett med ideer om mennesket og samfunnslivet. Til en viss grad kan man endog si at konservative tenkere ofte støtter seg nettopp på dogmer, om mennesket, om dets forhold til tradisjonen eller Gud, eller om kulturen, i stedet for å bygge på en rasjonell, filosofisk utlegning av ideer eller en blind tro på autoriteter. Kort sagt er konservatismens selvbilde som anti-dogmatisk og anti-ideologisk ikke nødvendigvis lett å fastholde. Samtidig er det liten tvil om at konservatismen mangler de klare ideologiske aksiomene — grunnsetningene — som ligger i mange former for liberalisme og sosialisme, og at dens selvbilde i mangt består i at den er antiideologisk, anti-teoretisk og til en viss grad anti-dogmatisk.

En fruktbar innfallsvinkel kan i lys av dette være å undersøke noen tilbakevendende  konservative antagelser om mennesket, samfunnet og politikken.

a) Menneskelig feilbarlighet
Den franske opplysningstenkeren Jean-Jacques Rousseau hevdet at mennesket var godt fra naturens side, men ble ledet til ondskap av sivilisasjonens korrumperende kraft. Marxismen mener at de økonomiske strukturene gir opphav til konflikter mellom mennesker. Hvis strukturene endres, vil også mennesket endres. Under kommunismen er behovet for en stat borte fordi de objektive årsakene til menneskets ondskap er fjernet. Liberalisme i tradisjonen fra Thomas Paine eller Jeremy Bentham tenderer også mot å se mennesket som godt, i hvert fall potensielt. Det er manglende kunnskap og mangel på frihet som leder til onde handlinger.

Hvis det er ytre, menneskeskapte institusjoner som er den viktigste kilden til menneskets ondskap, er det en naturlig ambisjon å endre eller fjerne disse institusjonene gjennom fremskritt og opplysning slik at ondskapen forsvinner. Hvis  «mørkets hjerte » derimot ligger i mennesket selv, som en mulighet i vår natur, er det langt vanskeligere. Da må vi forsone oss med at verden alltid vil inneholde ondskap, og at menneskets moralske plikt er å opprettholde rettferdigheten og medmenneskeligheten etter beste evne.

At mennesket kan velge både godt og ondt kan begrunnes både religiøst og sekulært, men får en billedlig og konsis fremstilling i den kristne læren om arvesynden. Det blir ofte sagt at konservative har et pessimistisk menneskesyn, og til dels er det riktig. Autoritære konservative tenkere som Joseph de Maistre har et beksvart syn på mennesket: Vi er egoistiske, blodtørstige og hungrer etter ære og rikdom. Bare sterke autoriteter kan holde oss i sjakk. På den annen side kan konservatismens menneskesyn også kalles realistisk. Det forsøker å ta innover seg at mennesket faktisk har en særegen evne, under gitte omstendigheter, til å utøve ondskap, endog bestialsk ondskap, og denne ondskapen synes det vanskelig å utrydde. Derfor vil konservatismen typisk helle kaldt vann i blodet på den som tror at det finnes perfekte, institusjonelle løsninger på ondskapens problem, og samtidig søker den å vektlegge ansvaret for å velge — og gjøre — det gode som ligger hos den enkelte.

I tråd med dette finner vi blant mange konservative tenkere skepsis til sterke autoriteter og mer vekt på de frivillige fellesskap som må få blomstre i et samfunn preget av frihet og åpenhet. Mye av det 20. århundrets konservatisme er blitt gitt en slik utforming med Friedrich Hayek som en sentral representant. Han er også tatt med i denne boken (om enn han selv nødig kalte seg konservativ). Røttene til en slik konservativ vektlegging av begrenset makt, kombinert med privat eiendom og desentraliserte autoritetsstrukturer, finner vi faktisk helt tilbake hos Aristoteles i den greske antikken og hos Thomas Aquinas i den kristne middelalderen.

Vi ser allerede her konturene av hvorfor konservatismen, i sine forskjellige utforminger, har en så dyp skepsis mot de utopiske drømmene. Hvis det onde ligger i mennesket selv, er det perfekte samfunn uoppnåelig. Gjør vi likevel den feil å søke etter det uoppnåelige, det utopiske, kan veien bli ikke bare ørkesløs, men lang og blodig.

b)  «Epistemologisk beskjedenhet »
 «Vi er redde for å la menneskene leve på sitt private forråd av fornuft, » skrev Edmund Burke. Friedrich Hayek kritiserte planøkonomien for å bygge på urealistiske forutsetninger om hva det er mulig å innhente og samle av kunnskap. David Humes filosofiske skepsis satte spørsmålstegn ved om vi i det hele tatt kan kjenne verden slik den egentlig er. Francis Fukuyama har fremholdt at tanken om det fornuftige, målstyrte menneske representerer en grov forenkling av virkeligheten.

Kontrasten til konservatismens beskjedenhet utgjøres av  «rasjonalisten », beskrevet på denne måten av Michael Oakeshott:

Rasjonalisten tviler aldri på  «fornuftens » makt til (når den anvendes riktig) å avgjøre hva en ting er verdt, hvorvidt en oppfatning er sann eller en handling berettiget. Han styrkes dessuten av sin tro på en  «fornuft » som er felles for alle mennesker, en felles evne til rasjonell overveielse.

Konservatismens betoning av våre kognitive begrensninger og fornuftens grenser er ingen appell om å kaste tanken til side og erstatte den med rent føleri eller irrasjonalitet. Det er nettopp gjennom kritisk bruk av fornuften vi forstår at vi av natur har noen kognitive begrensninger. Konservative avviser verken fornuftsbasert kunnskap eller rasjonalitet som sådan, men har understreket at fornuften må suppleres av erfaring og ledsages av ydmykhet. De som med vitenskapen eller fornuften i hånd har trodd at samfunnet kan dekonstrueres, tas fra hverandre og settes sammen på nytt, har alltid møtt motstand hos konservative. Dette kan derfor kalles en  «epistemologisk » beskjedenhet. Epistemologi er læren om hva vi kan ha kunnskap om og om erfaringens muligheter og begrensninger. Nettopp ved å vektlegge begrensningene for hva mennesket sikkert kan vite og klare, gitt menneskets feilbarlighet, fremstår konservatismen som en epistemologisk beskjeden form for tenkning. Den er anti-rasjonalistisk og vil advare mot utopier som ikke er basert på en rotfestet virkelighetsoppfatning. Dette finner vi både hos Burke, Hayek og Voegelin, for å nevne tre forfattere i denne boken. Konservatismen tror kort sagt at fornuftstenkning og logikk har alvorlige begrensninger når politiske og etiske problemer i samfunnet skal løses.

c) Institusjoner
Dyrs handlinger styres av instinkter, automatiske responser på eksterne begivenheter. De har ingen forestillinger om hva som har vært før dem, eller hvordan deres forfedre har levd. Menneskelige samfunn, derimot, må bygge på erfaring og akkumulert kunnskap som er større enn hva den enkelte kan inneha. Denne arven er ikke bare nedskrevet, men lever som praksis, vaner og mønstre for samhandling eller gjennom institusjoner som har tålt tidens tann.

For konservative har etablerte institusjoner en verdi fordi de er stabile og gjenkjennelige. Konservative antar med andre ord at institusjonene fyller en viktig rolle i samfunnet. Hvis en etablert institusjon plutselig blir borte, lar den seg ikke umiddelbart gjenskape. Resultatet av radikal reformiver kan lett bli utrygghet og usikkerhet.

Institusjonene er også kunnskapslagre, de  «har i seg » erfaringer og visdom fra tidligere tider. Den romerske politikeren Cicero peker på at Romas lover er gode, nettopp fordi de  «ikke er basert på genialiteten til én mann, men til mange; fordi de ble skapt ikke i én generasjon, men gjennom en lang periode på flere århundrer av mange tiders menn ». En annen innfallsvinkel finner vi hos Alexis de Tocqueville som la avgjørende vekt på at det sivile samfunnets institusjoner — det han kalte les corps intermédiaires (de mellomliggende fellesskap) — gir enkeltmennesket tilhørighet til et større hele.

Et illustrerende eksempel er den konservative kritikken av den såkalte 68 -generasjonen. Kampen mot et samfunn som var for tilstivnet og tilkneppet hadde mye godt ved seg, men, vil konservative spørre, var det kanskje også slik at noen av foreldregenerasjonens normer var verdt å ta vare på eller videreutvikle? Ved universitetene fikk det gamle, hierarkiske systemet hard medfart. Men da det gamle systemet ble svekket, hva kom i stedet? Professor Asbjørn Aarnes har hevdet at det radikale angrepet på det etablerte universitetet med årene banet vei for markedstenkningens inntog. Studentene ønsket seg noe helt annet, men da de gamle barrierene som hadde holdt universitetsidealene ved like, forsvant, ble også forsvarsverket mot kommersialisering vasket bort. Når T.S. Eliot advarer dem som ikke vil ha Gud, om at de må være forberedt på å bøye kne for Hitler og Stalin, er det fordi vi ikke vet hvem — eller hva — som vil fylle vakuumet etter det som blir borte. Hvis syndfloden tar oss, kan det være fordi det tar lang tid å bygge nye demninger.

Institusjoner i denne sammenheng betyr ikke bare administrative strukturer. Også slike enheter og fellesskap som familien, ekteskapet, eiendomsretten og til og med språklige og litterære konvensjoner er  «institusjoner ». De har vokst frem over tid, bærer i seg verdier og har vist seg slitesterke. Ofte hegner de om ting som folk knytter sterke følelser til: seksualliv, barn, nedarvede verdier eller tanker og ideer. Slike menneskelige gjenstander og praksiser trenger rammer for å kunne eksistere. Det er nettopp slike rammer som institusjonene, i sine forskjellige former, tilbyr. Skal vi forandre dem, må det være på en måte som like godt eller bedre tar var på de underliggende verdiene som institusjonene var ment å beskytte.

d) Vaner, tradisjoner og for-dommer
I dagligtalen har ordet fordommer en negativ klang. Det smaker av fordømmelse, sneversynthet og forutinntatte generaliseringer. Det er ikke rart at en idé som fordommenes verdi lett kan misforstås.

Fordommer er enkelt forklart automatiske reaksjoner på eller bedømmelser av verden rundt en, forut for organisert teoretisering eller omfattende gjennomtenkning. De er handlingsmønstre som hver enkelt holder seg til selv om han eller hun ikke nødvendigvis kan forklare hvorfor. Hvis slike handlingsmønstre gjentas, blir de vaner. Gjentas de av mange over lang nok tid, blir de konvensjoner. For å få frem denne tanken om  «dommer som felles på forhånd », skriver man i den filosofiske litteraturen ofte ordet med en bindestrek:  «for-dom ».

For konservative er vaner og konvensjoner sentrale bærebjelker for menneskelig trygghet. Å ha klare og enkle overenskomster om skikk og bruk, slik at man til enhver tid vet hvor man har hverandre, er noe vi ikke kommer utenom hvis vi ønsker åpent og ærlig spill, og dermed trygghet og balanse mellom den enkelte og samfunnet rundt. Av den grunn snakker en konservativ tenker som Burke positivt om  «prejudices » — for-dommer. Vi trenger slike mønstre og vaner som en trygg grunnmur i våre liv.

Selvsagt kan også de diskuteres og kritiseres. Kanskje må de endres eller endog forkastes. Det gjelder jo også, fysisk sett, for de grunnmurene som ligger under våre hus. Men vi skal behandle for-dommene med forsiktighet og være åpne for at mange av dem kan ha verdi. David Hume uttrykker noe av den samme tanken i sin vektlegging av menneskelig sympati som forutsetning for moralen. Et bolverk av naturlige følelser og uegennyttig omtanke er viktig for all moral, ifølge Hume, og de sier mer om hva som er rett og galt enn fornuftsbaserte teorier.

Tanken om det som er blitt kalt menneskets  «annen natur » ( «second nature », et uttrykk vi finner hos blant andre Burke), bidrar til å utdype dette poenget ytterligere. Vår medfødte natur som sådan har ikke det vi kan kalle fullt utviklede egenskaper, men bare disposisjoner eller tilbøyeligheter. Blant disse disposisjonene finner vi instinktet for overlevelse og menneskets egeninteresse, men også et behov for fellesskap og tilhørighet. Slike tilbøyeligheter forteller ikke i seg selv hvordan mennesket skal leve, eller hva som er riktig og galt. Vår annen natur formes av normer, verdier, tradisjon og kultur, og disse kanaliserer menneskets grunnleggende disposisjoner inn i former som er forenlige med å leve i et samfunn. Den animalske naturen som sådan trenger oppdragelse og rammer. Som Jerry Muller påpeker, er dette et syn med brodd mot både svært optimistiske og overdrevent pessimistiske menneskesyn. I motsetning til dem som mener at mennesket av natur er godt og altruistisk, vil læren om menneskets  «second nature » understreke nødvendigheten av dannelse og tradisjon for at mennesket skal kunne fungere godt og leve i fred. Men mot dem som mener at mennesket ikke er i stand til annet enn egeninteressert handling og brutalitet, fremmes her et syn om menneskets mulighet til dannelse og oppdragelse. Heri ligger grunnlaget for reelt menneskelig fellesskap: et samfunn som er bundet sammen av noen felles oppfatninger og verdier som det enkelte mennesket identifiserer seg med og opplever som viktige. Dette finner vi igjen for eksempel i Hegels lære om Sittlichkeit: samfunnsmoral, sed og skikk, og også i vektleggingen av dannelse og utdannelse hos Hegels samtidige, Wilhelm von Humboldt. På dette grunnlaget kan det bygges et sivilt samfunn som ikke er identisk med staten. Dette er en sentral tanke for mange konservative.

e) Organisk samfunnssyn
Konservatismens samfunnssyn blir ofte beskrevet som organisk. En nyttig kontrast kan være liberalismens utgangspunkt i enkeltindividet. Mange moderne konservative vil også tillegge enkeltmennesket avgjørende vekt (i mange land er det nettopp konservative partier som snakker om frihet og individuelt ansvar), men individet er ikke på samme måte utgangspunktet i konservatismen. Konservative har beskyldt liberalismen for et  «atomisert » menneskesyn og, kanskje litt urettferdig, hevdet at liberalismens individ er en ren

abstraksjon som verken har familie, venner, historie eller er født noe bestemt sted. Nettopp disse trekkene er avgjørende for å forme personen, hevder den konservative. Vår identitet som enkeltmenneske skapes i møtet med andre, fra vår første time på jorden. Mennesker kan ikke forstås uten fellesskap.

Bildet av samfunnet som en organisme stammer fra Edmund Burke, men har røtter helt tilbake til Aristoteles. Et land, en by eller en familie er ikke simpelthen en tilfeldig samling individer. De utgjør snarere små og store fellesskap hvor følelser, gjensidig kjærlighet og tillit kan vokse og gi den enkelte en trygg plattform for å utvikle sin egen person. Motsetningen til dette kan være både det liberale bildet av mennesket som et helt fritt individ — et slags atom uten naturlige forpliktelser overfor fellesskap eller tradisjon — så vel som tanken om at man kan konstruere et samfunnsmaskineri slik man konstruerer en mekanisk maskin, en tanke som fikk sin mest brutale utforming i Stalin, Mao og Pol Pots kommunisme så vel som i Hitlers nasjonalsosialisme.

Burke brukte organismemetaforen for å beskrive det britiske klassesystemet med gjensidige forpliktelser. Hos Hayek blir markedsøkonomien det fremste eksemplet på et organisk system. Michael Oakeshott bruker ikke organismemetaforen direkte, men hans ideer om sosial samhandling hviler på den samme forståelsen av samfunnet. Hos politikere som Disraeli, Churchill og Thatcher finner vi tanken igjen i betoningen av det nasjonale fellesskapet som er formet av en delt historisk erfaring. Hos Hegel er det også historien som blir vektlagt. Ånden utvikler seg gjennom historien, ikke som noe løsrevet, abstrakt fenomen, men i et samfunn av mennesker med sine seder, skikker, tradisjoner og oppfatninger.

f) Motstand mot kontraktstenkning
I nær tilknytning til det organiske samfunnssynet har konservative i det store og hele avvist ideen om en samfunnskontrakt, et begrep som er brukt i politisk filosofi om en tenkt kontrakt inngått av mennesker i en opprinnelig statsløs tilstand der de avgir frihet til en statsmakt. Samfunnskontrakten spiller en viktig rolle hos blant andre John Locke som ser kontrakten i lys av naturgitte rettigheter som menneskene dels gir fra seg og dels sikrer gjennom kontrakten. Hos en moderne tenker som John Rawls er samfunnskontrakten en rasjonell overenskomst mellom individer som i en tenkt  «opprinnelig tilstand » ikke har kunnskap om hva slags posisjon de vil ha i samfunnet de blir enige om.

Edmund Burke viser i Reflections on the Revolution in France til en annen type kontrakt, et fellesskap av  «de levende, de døde og de ennå ufødte ». Hvert enkelt menneskes liv gir først mening hvis det forstås som en del av denne lange, ubrutte kjeden av slekter som følger slekters gang. Uten et slikt perspektiv på historien og menneskets plass i den er vi lite annet enn døgnfluer, mener Burke. Vi er historiske vesener i evig samspill med andre mennesker, vår kultur og vår arv. Vi mennesker er ikke produkter av historien, men bærer den med oss.

Vi omgis av fortiden, av minnene og arven fra tidligere generasjoner, men denne arven er ikke museal — noe som først og fremst hører hjemme som utstillingsobjekt på et museum. Den lever og virker også i dag. Samfunnet er et slags menneskelig bibliotek, men mye av kunnskapen er ikke skrevet ned. Den er implisitt — underforstått — og ikke-artikulerbar. Forfedrenes visdom er ikke  «død » kunnskap, men har tyngde nettopp fordi den overleveres til neste generasjon som sedvaner, tradisjoner, praksiser eller normer. Akkurat som en tusen år gammel katedral ikke bare kan reduseres til  «et gudshus for dem som er medlem av menigheten », eller enda verre  «en ansamling murstein », kan heller ikke samfunnet reduseres til bare enkeltmenneskers gjøren og laden i dag.

Generasjonsfellesskapet har også en moralsk dimensjon som begrenser enhver generasjons handlefrihet. Hvis samfunnet ikke er vårt til odel og eie, men til låns fra fremtidige generasjoner, er det vår moralske plikt å gjøre byggverket sterkere. Vi har ingen rett til å skalte og valte med samfunnet som vi vil, og heller ikke det omkringliggende miljø, et poeng med stor relevans i en tid med trussel om store klimaforandringer og andre miljøendringer og -ødeleggelser. Det konservative synet har, med en viss nostalgi, ofte blitt beskrevet som bondens etikk. Hans ansvar ligger i å overlevere gården han arvet av sin far videre til neste generasjon i minst like god stand som han selv fikk den. Det er altså ikke for å glede våre døde forfedre at vi skal behandle samfunnet med varsomhet, men av hensyn til kommende generasjoner.

Dette gjør at det er unaturlig å se på samfunnsfellesskapet som en konkret kontrakt mellom mennesker. Teorien om en samfunnskontrakt leder oss for lett til å tenke på samfunnet som noe som skapes — eller gjenskapes — gjennom engangshendelser og ved gjensidig enighet mellom enkeltmennesker. Et slikt bilde på samfunnet er utillatelig abstrakt, vil mange konservative mene, og undervurderer historiens betydning og samfunnets kompleksitet.

[…]

Med utgangspunkt i slike grunnleggende antagelser og innfallsvinkler som vi her har gjennomgått, er det mulig å se omrisset av noen konservative standpunkter. Konservatismen er anti-utopisk og mener man må ta utgangspunkt i det samfunnet som faktisk eksisterer — og i mennesket slik det faktisk er. Konservatismen er skeptisk til abstrakt, politisk teori fordi denne ofte bygger på urealistiske og forenklede forutsetninger. Samfunnet er uendelig komplekst og kan ikke presses inn i en A4-form. Konservative søker å bevare, ikke nødvendigvis de konkrete forordninger som til enhver tid eksisterer, men noen grunnleggende trekk, verdier og tradisjoner som gjennom århundrene har formet fellesskapet. Og konservative ser menneskene som åndsvesener som har sin verdi fra noe større enn menneskelige viljeshandlinger eller sin blotte fysiske eksistens.

Boken lanseres på frokostmøte i regi av Civita 7. juni 2011.