Olemic Thommessen (f. 1956) er Høyres kulturpolitiske talsmann.
KULTURPOLITIKK: Høyres posisjon
DEBATT: Frp mangler ideologisk konsekvens, og de rødgrønnes politikk bygger på Bondevik-regjeringen. Høyre vil styrke det frie feltet og ha mer private penger til kulturen. Det vil stimulere kvalitet og maktspredning.
Minervas debatt om borgerlig kulturpolitikk: Minervas kulturredaktør Kristian Meisingset 17.11: Kulturpartiet Frp. Olemic Thommessen (H) 29.11: Høyres posisjon. Magnus Mæland (H) 8.12: Høyres liksomprinsipielle kulturpolitikk. Ib Thomsen (FrP) 8.12: FrP er kulturpartiet.
Under overskriften Kulturpartiet Frp lovpriser Kristian Meisingset Frp i en leder på Minerva 17. november. Han mener de er et parti med en stringent ideologisk kulturpolitikk, samtidig som Høyre og Venstres profil etterlyses.
Artikkelen er skrevet på bakgrunn av merknadene til finanskomiteens innstilling for årets statsbudsjett. Det var synd Meisingset ikke hadde tid å vente på kulturkomiteens budsjettinnstilling der partienes kulturpolitikk faktisk formuleres.
Frp mot privat sektor
Når det gjelder Frps kulturpolitikks ideologiske forankring, er det flere sammenhenger vi fra Høyre undrer oss over.
Frp velger for eksempel å legge inn store kutt i det vi kan kalle privat sektor innenfor kulturområdet. Frp kutter dramatisk i tilskuddsordningene for de selvstendig arbeidende kunstnerne og de frie gruppene innenfor teater, dans og musikk.
De er alle selvstendig næringsdrivende som jobber hardt for å bygge kunstneriske uttrykk og profil til å være et levebrød.
Frp har gjennom flere artikler angrepet de næringsdrivende kunstnerne.
For Høyres del representerer dette viktige kvaliteter vi ønsker å styrke. Frp har gjennom flere artikler angrepet de næringsdrivende kunstnerne ved å beskrive dem som en elite som bemektiger seg på statens penger på bekostning av den folkelige kulturen.
Kultur for folket kvitterer Frp ut gjennom en satsing på frivilligheten, altså amatørene, som i henhold til Frps politikk skal få direkte statsstøtte gjennom bredt anlagte fond.
Sammenheng i politikken
I en liberalistisk tradisjon er det påfallende at partiet som vil markedsutsette den profesjonelle kulturen (i de store institusjonene), først vil slå beina under de som driver privat, for så å bruke pengene til direkte tilskudd til folks fritidsaktiviteter, altså frivilligheten.
For Høyre er det sivile samfunns selvstendige stilling et viktig ideologisk prinsipp. Det burde det også være for et liberalistisk parti som Frp, også i praktisk budsjettpolitikk.
Høyre ser frivilligheten som en sentral del av det sivile samfunnet. Men vi ønsker primært å bygge opp om frivilligheten gjennom gunstige avgiftsordninger (momsrefusjon), ikke tilskuddsordninger til konkrete formål som fort vil virke førende og snarere undergrave selvstendigheten enn å styrke den.
Verdsettelsen av frivilligheten deler vi med Frp, men Høyre mener ikke at frivilligheten kan erstatte det profesjonelle kulturlivet slik Frp i mange sammenhenger tar til orde for.
Et selvstendig kulturliv
Høyres kulturpolitikk er bygget på ønsket om et sterkt og selvstendig kulturliv med reelt mangfold, maktspredning og ønske om kvalitet.
For Høyre handler kulturpolitikken om å gi den enkelte best mulige rammer for å utvikle seg til det beste for de fellesskap vi lever i gjennom livet. Altså en kulturpolitikk som vokser nedenfra, og som best mulig ivaretar enkeltmenneskets behov og initiativ.
I praktisk politikk blir det viktigste da å ivareta et reelt mangfold og gi gode rammebetingelser for utvikling.
Vi ønsker å ta markedet i bruk, men erkjenner også at markedet ikke makter å levere den bredde og de kvaliteter en moderne borger i et vestlig samfunn etterspør.
Særlig gjelder det i et lite marked som det norske. I praktisk politikk blir det viktigste da å ivareta et reelt mangfold og gi gode rammebetingelser for utvikling.
Skillet Høyre og Arbeiderpartiet
Der Arbeiderpartiet styrer etter en kurs som handler om ensidig statlig finansiering, ønsker Høyre en bredere anlagt finansiering der private aktører i sterkere grad er til stede, og der statens bidrag organiseres ut fra et ønske om maktspredning.
Høyre ønsker derfor mindre makt til Kulturrådet og vil etablere et miljø ved siden av Kulturrådet der private aktører er viktige deltagere.
Der Arbeiderpartiet ønsker å trekke midler inn gjennom skatter og styre den ut til sine politisk bestemte formål, ønsker Høyre skattestimuli for å bygge opp under private aktørers deltagelse, enten som fradragsordninger, eller eksempelvis som gaveforsterkning.
Der Arbeiderpartiet ser på kunstnere som ”frie statsansatte”, ønsker Høyre å styrke privat entreprenørskap i kulturlivet og flytter midler fra institusjonene over til det frie feltet.
Høyre vil ha mindre overstyring
For oss er god småbedriftspolitikk også god kulturpolitikk. Vi vil styrke det frie kulturlivets tilgang på kompetanse (nettverksbygging, ikke minst internasjonalt) for å møte en ny tid der formidling skjer på nye plattformer og stiller andre krav til møtet med publikum.
Høyre vil stille kulturlivet fritt, og i motsetning til Arbeiderpartiet ikke stadig true med kjønnskvotering slik vi eksempelvis ser det for filmens del.
Der Arbeiderpartiet gjennom de årlige tildelingsbrev ramser opp politiske målsettinger som mangfold (her å forstå som integrering), likestilling, internasjonal solidaritet også videre, vil Høyre stille kulturlivet fritt, og i motsetning til Arbeiderpartiet ikke stadig true med kjønnskvotering slik vi eksempelvis ser det for filmens del.
Høyre er opptatt av at kulturlivet består av flere og helst faglig konkurrerende miljøer. Det skaper et godt utgangspunkt for levende faglig kulturdebatt, ikke bare en debatt om penger.
Etter Høyres syn er det i den faglige kulturdebatten vi finner veien til kvalitet, oppfatninger om kunstens rolle og dens forhold til publikum.
Uenighet om mål og organisering
Dagens kulturpolitikk bygger i stor grad på Bondevik-regjeringens kulturmelding. Regjeringens program, Kulturløftet, ble formulert i kjølvannet av denne og har i stor grad videreført en politikk det i mange år har vært ganske bred enighet om, i alle fall når det kommer til pengene.
Også de borgerlige partiene mener det har vært riktig med en oppjustering av kulturbudsjettet for at Norge skulle henge med i utviklingen vi har sett på kulturområdet i vestlige land.
Forskjellen på Ap og Høyre ligger altså ikke i pengebruken, men i organiseringen og den reelle viljen til å prioritere andre aktører enn staten inn på finansieringssiden.
Forskjellen på Arbeiderpartiets kulturpolitikk og Høyres ligger altså ikke i pengebruken, men snarere i organiseringen og den reelle viljen til å prioritere andre aktører enn staten inn på finansieringssiden.
Der Arbeiderpartiet mener det holder med statlige midler, ønsker Høyre en annen vekting i favør av de private aktørene, større bredde i finansieringen og gjennom dette et større reelt mangfold.
Et vitalt og selvstendig kulturliv
Høyre driver realpolitikk. Et kutt på en og en kvart milliard i budsjettet på de postene Frp har foreslått, vil være en rasering av de frie kunstnernes og gruppenes muligheter til å skape kunst av kvalitet.
Høyre vil aldri gå inn på en slik politikk, men snarere bygge opp under kvalitetene de aktørene representerer, og gjennom det legge grunnlaget for et mer vitalt og selvstendig kulturliv.
- Olemic Thommessen (f. 1956) er Høyres kulturpolitiske talsmann.
Fascinerende nytale. Bare smak på det. "Manglende ideologisk konsekvens."
Hihi.
Hvorvidt uttrykket er dekkende for Frps kulturpolitikk skal jeg egentlig ikke mene noe om. Det passer sikkert. Men så er det heller ikke mye politisk norsk "håndtverk" det *ikke* passer på, stort og smått iberegnet.
:-)
Vil takke Thommessen for saklige innspill i debatten og for å fremheve viktigheten av de profesjonele kunstnerne: "Frp velger for eksempel å legge inn store kutt i det vi kan kalle privat sektor innenfor kulturområdet. Frp kutter dramatisk i tilskuddsordningene for de selvstendig arbeidende kunstnerne og de frie gruppene innenfor teater, dans og musikk.
De er alle selvstendig næringsdrivende som jobber hardt for å bygge kunstneriske uttrykk og profil til å være et levebrød.
Frp har gjennom flere artikler angrepet de næringsdrivende kunstnerne.
For Høyres del representerer dette viktige kvaliteter vi ønsker å styrke. Frp har gjennom flere artikler angrepet de næringsdrivende kunstnerne ved å beskrive dem som en elite som bemektiger seg på statens penger på bekostning av den folkelige kulturen"
Kultur for folket kvitterer Frp ut gjennom en satsing på frivilligheten, altså amatørene, som i henhold til Frps politikk skal få direkte statsstøtte gjennom bredt anlagte fond.
Jeg synes kulturstøtten har samme problem som pressestøtten. Hvis kunsten og kulturen skal være kritisk blir det et problem at den er avhengig av statsstøtte. Hvis kulturen på den annen side bare skal være til allmenn glede, så lurer jeg på hvor mye poeng det er i den hvis de som skal ha glede av den er så lite interessert i den at de ikke er villige til å betale det den koster, eller at staten skal subsidiere kultur som bare et mindretall er interessert i. Det hadde vært bedre å jobbe for å redusere stigmatiseringen av private mesener som ønsker å subsidiere kulturen.
Som kunstner kan jeg si at de midlene jeg tildeles fra Norsk Kulturråd bidrar til å realisere prosjekter som ikke kunne blitt realisert uten denne støtten. En stor andel av de profesjonelle kunstnere produserer utrykk som et mindretall er interessert i. Norge har gjennom kunsthøyskolene og utdanningsystemet valgt å satse på profesjonelle kunstnere. Den offentlige statlig støtten kulturdepartementet gir gjennom kulturrådet er i motsetning til det private, bygget på faglige kriterier forvaltet av personer med kunstfaglig komptanse. Og kunstnerne som blir tildelt prosjektstøtte har full rett og mulighet til å være uavhengig og kritisk. Det er rett og slett sånn at midler fra kulturrådet gir frihet gjennom at man kan finansiere de prosjektene man har søkt om finansiering til. Det som gir meg kunstnerisk frihet er penger til å realisere de prosjektene jeg holder på med.
Stigmatiserng av private mesener?
Private mesener som ønsker å subsidiere kunst og kunstnere er hjertelig velkommen til det. Begge deler er flott.
Synes de som ønsker et privat finansiert kunstfelt kan sette i gang med det- ingen som stopper dere- men det må selvfølgelig bygges opp av private, av private midler osv. Får man flere aktører som finansierer kunstfeltet så er det positivt for fagfeltene.
Det er nettopp poenget mitt - jeg ser ikke hvorfor det er statens oppgave å betale for kunst og kultur som kun et mindretall er interessert i. Slik jeg ser det så blir det ikke automatisk statens oppgave å betale for kunst og kultur fordi den har mye penger. Et unntak er utsmykning av offentlig eide plasser og bygg siden dette er offentlig eiendom der staten har en interesse av hvordan deres egen eiendom skal se ut.
Hei Per Verlo.
Da har vi forskjellig syn på statlig kunstpolitikk. Om kunstnere skal lage det majoriteten vil ha, vil jo i mine øyne føre til rimelig merkelig prosess. majoriteten vet jo ikke hva den vil ha før den preseneteres for noe..Skal kunstnerne spørre folk hva de vil ha? Om "majoriteten" skal bestemme hva som skal lages så vil medføre et markedsorientert kunstfelt. At staten bidrar til at marginale uttrykk blir en del av mangfoldet er slik jeg ser det berikende. Og jeg mener det er vesentlig for utviklingen av fagfeltet. Siden vi alle betaler skatt, også det mindretallet som utvikler marginale uttrykk, så opplever jeg det som rimelig at noe av skattepengene går til det mindretallet også ønsker seg. hvis man skal trekke dette med mindretall og majoritet langt så vil det være fryktelig mye sport og andre aktiviteter som skal fritas fra statlig støtte..
Da har vi nok forskjellig syn ja. Mitt poeng er ikke om staten skal betale for det mindretallet eller flertallet vil ha. Mitt poeng er om staten skal betale for det i det hele tatt. Jeg mener også at det er en god del sport og andre aktiviteter som kunne vært fritatt for statlig støtte. Man har drevet med sport og kunst og kultur lenge på ideelt grunnlag før det ble statsstøttet. Det var først når man staten fikk så mye penger at det ble statens oppgave å subsidiere det. Man hadde mangfold før statsstøtten også. Såvidt jeg vet fikk hverken Munch, Ibsen, Kielland eller Tidemand og Gude statsstøtte for å lage kunst og litteratur, men de greide å skape nye ting allikevel.
Når det gjelder hva man skal kunne kreve å få igjen for skattepengene så har man "fått sitt" lenge før man kommer til kunst og kultur. Hvis man fordeler utgiftene staten har pr. innbygger til helsevesen, infrastruktur, forsvar, utenrikstjeneste, offentlig administrasjon og andre basisoppgaver så dekker ikke personskatningen opp dette. Resten dekkes inn med oljeinntekter, moms, avgifter og andre statlige inntekter. Men det blir en annen diskusjon som går utenfor det opprinnelige temaet.
Per Verlo:
Det jeg lurer på er om du ser verdien i å ha kunsthøyskoler, profesjonelle kunstnere, statlige og fylkeskommunale visningssteder for kunst osv.
Jeg ser verdien i å ha kunsthøyskoler og kunstnere som kan ta oppdrag på utsmykning og andre kunstneriske oppdrag som noen bestiller. Når det gjelder gallerier så tror jeg private gallerier og samlinger kan gjøre jobben like bra som fylkeskommunale visningssteder.
Det er jo litt deprimerende hvis man ikke kan lage nyskapende kunst i Norge uten statsstøtte. Det betyr jo i såfall at om ca. 30 år, når det ikke er særlig mye oljepenger igjen, og statens utgifter til pensjoner og helse er mye større, og staten må tenke seg om både to og tre ganger før den bruker penger så vil det ikke bli laget særlig mye nyskapende kunst i Norge. Jeg tror da at det fortsatt vil bli laget nyskapende kunst, men det blir kanskje færre som er kunstnere på heltid.
Jeg tror det går an å organisere flere private alternativer til statsstøtte, men siden staten har så mye penger og deler villig ut så henvender de fleste seg til staten først. Det gjelder ikke bare kunst, men andre områder som idrett, grundervirksomhet, ideelle organisasjoner, landbruk osv. Jeg mener at det er et problem når man begynner å tenke at statsstøtten må være på plass for at man skal kunne foreta seg noe kreativt eller noe på ideell basis. I tillegg har ikke staten bare de direkte utgiftene til pengene som deles ut. Det er også et stort byråkrati bak som skal behandle søknadene, følge opp at kriteriene for pengestøtten oppfylles, evt. sørge for at støtten inndras eller ikke fortsetter hvis kriteriene ikke oppfylles osv. Dette koster også staten en hel masse penger som kunne vært brukt bedre på andre områder i samfunnet.
Jeg vil bare si at jeg ikke er ute etter å kverulere, og jeg er ikke motstander av kunst og kultur, og jeg tror sikkert at du er en god kunstner. Det jeg stiller spørsmål ved er om dette er statens oppgave, og der er vi uenige.
Hvorfor skal kunstnere sponses bare fordi det er "kultur"? De som produserer god kunst tjener penger. Jeg bryr meg fint lite om kunstnere som trenger støtte for å overleve som kunstnere, i et post-industrialistisk samfunn er det ingen gyldige grunner for at kunstnere skal være en værnet arbeidsgruppe.
Et kutt på 250 mill. vil være et bra tiltak for å redusere horden av kunstnere som delvis lever på statsstøtte for å holde på med det som heller burde vært hobbyen deres. De aller fleste ville ikke bli savnet et eneste sekund. De kunne derimot omskoleres til å ta seg arbeid i bransjer der det er mangel på arbeidskraft (de fleste er flinke håndtverkere). Så kunne de bruke fritiden sin til å dyrke hobbyen sin, slik jeg gjør.