Kommentarer: 3
13. juni, 2012

Nicolai Strøm-Olsen

Nicolai Strøm-Olsen (f. 1982) er redaktør i Frekk Forlag, sitter i Minervas kulturråd og er Minervas scenekunstkritiker.

Kunstnerne må bli mer kommersielle

Arnfinn Bjerkestrand i Kulturrådet mener kulturen må styrke sin posisjon ved å bli en motor i næringslivet.

Arnfinn Bjerkestrand er en av arkitektene bak det rødgrønne kulturløftet.

Hvorfor investerer ikke næringslivet i kulturlivet?

– Det er for lav innovasjonsgrad i norsk kulturliv.

Arnfinn Bjerkestrand er 2. nestleder i Kulturrådet, leder for Fond for utøvende kunstnere og en av arkitektene bak det rødgrønne kulturløftet. Den siste tiden har han med flere innlegg, senest i Aftenposten 8. mai, tatt til orde for styrke den delen av kulturlivet som er næring. Dét er ikke hva man forventer fra en rødgrønn kulturpolitiker.

– Tradisjonelt har jeg vært en fanebærer for at mer av statsbudsjettet skal gå til kultur. Kulturen er en viktig del av velferdsstaten, kultur bør prioriteres, og det vil jeg fortsatt arbeide for!

Bevilgningene har økt. Fra 2006 til 2011 har de statlige kulturbudsjettene økt fra 5,5 til 8,4 milliarder. Store nasjonale institusjoner som Den Norske Opera & Ballett og Nasjonalmuseet har mellom 2008 og 2010 fått økninger fra henholdsvis 347 til 440 millioner og fra 222,3 til 244 millioner. Kilden i Kristiansand (1,6 mrd.) og Stavanger konserthus (1,2 mrd) står ferdig i 2012. Med alle pengene og byggene skulle man tro alt var vel i kulturlivet.

Det er det ei. Man kan stille spørsmål ved om de økte bevilgningene gir den forventede avkastningen i form av mer kultur, og det er akkurat det Bjerkestrand gjør.

– Vi ser en tendens: Det blir stadig flere søknader. Innen musikk har alle sjangre kommet inn på ordninger som før tradisjonelt gikk til «smale» sjangre, og artister med fungerende markeder søker i økende grad støtte etter fallet i salg av CD. Samtidig har man ikke turt å spisse bevilgningene nok, og konsekvensen er at kunstnerøkonomien er like lite bærekraftig i dag som i 2005. Samtidig med å tørre å spisse bevilgningene, tror jeg man må satse mer på kultur og næring. Vi må gjøre én offentlig kulturkrone til fire.

– Man ikke har turt å spisse bevilgningene, og konsekvensen er at kunstnerøkonomien er like lite bærekraftig i dag som i 2005.

Maktkonsentrasjon

Fra et liberalt perspektiv er det et annet problem ved den store veksten i offentlige bevilgninger: Beholder kulturlivet sin frihet?

Den siste tiden har kulturministeren havnet i klinsj med blant annet Tom Remlov, direktør for Den Norske Opera, om hvilken rolle kulturlivet skal spille i grunnlovsjubileet etter at departementet har skrevet i tildelingsbrevet at kulturinstitusjonene forventes å spille en sentral rolle. Teatersjef Terje Lyngstad ved Sogn og Fjordane Teater mener valget når står mellom frihet og penger. Altså: Kulturlivet blir mindre fritt og et middel for å oppnå statlige mål.

Les også intervju med Lyngstad: Kunstens legitimitet er at den finnes.

Det sentrale problemet er at kulturlivet nesten utelukkende er avhengig av offentlige budsjetter. Hvis ministeren sier hopp, kan institusjonene sutre, men hvis ministeren ikke er redd for grinete kulturarbeidere, har de til syvende sist intet annet valg enn å hoppe. 

Den vanligste løsningen på problemet har vært å peke på behovet for en motmakt i form av private penger fra donasjoner og gaver fra stiftelser som Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DNB NOR. En annen løsning er å styrke samarbeidet mellom kultur og næringsliv. I Stortingsmeldingen om visuell kunst har man et helt kapittel om temaet.

Den siste løsningen er å styrke den delen av kulturlivet som ikke er avhengig av støtte. Hvem er det? For å nevnte noen: Det er galleriene, kunsthandlerne og auksjonshusene som omsetter for 658 millioner i året, det er Folketeateret som spiller Mamma Mia, Spamelot og My Fair Lady på Youngstorget, Chat Noir og Edderkoppen, og det er festivalen Norwegian Wood.

Bli næringspolitikk

Om målsetningen med å styrke kulturnæringene er maktspredning, bedre kvalitet i kulturen eller at kunstnere skal få bedre lønn, så gjenstår uansett spørsmålet: hvordan?

I Bjerkestrands innlegg i Aftenposten 8. mai legger han frem 10 punkter for hvordan man kan styrke den delen av kulturlivet som er næring. Det første punktet var å la kulturnæringene inngå i næringspolitikken.

– Kulturdepartementet må i større grad forholde seg til næringsutvikling. For eksempel er det Landbruksdepartementet som arbeider med næringspolitikk innen landbruk. I dag er budsjettene til Kulturdepartementet begrunnet med at kultur skaper mangfold og kvalitet. Jeg kaller det kulturpolitikkens to søyler. Jeg vil ha en tredje søyle som handler om næringsutvikling.

– Man kjenner i liten grad til næringenes utfordringer. Departementet må spørre hva de trenger for å vokse og tiltrekke seg investorer.

Poenget er ikke å øke offentlige bevilgningene til kulturnæringene.

– Det oppstår det en rekke problemer når man begynner å støtte næring. Man må for eksempel ta hensyn til om offentlige midler kan føre til konkurransevridning. Poenget er også å gjøre næringene attraktive for investorer, ikke bare å gi mer offentlig støtte.

Bjerkestrand påpeker at ingen egentlig vet hva de kommersielle aktørene trenger.

– Kulturdepartementet har ikke oversikt over rammevilkårene til private teatre, gallerier eller kulturinvestorer. Man kjenner i liten grad til næringenes utfordringer. Departementet må spørre hva de trenger for å vokse og tiltrekke seg investorer. Derfor har jeg foreslått å opprette en egen næringsutviklingsavdeling i Kulturdepartementet.

Mangler innovasjon

Spørsmålet som bør få enhver tilhenger av kulturnæringene til å klø seg i hodet, er:

Hvorfor investerer ikke næringslivet i kulturlivet?

– Det er ikke mye innovasjon i norsk kulturliv, svarer han før jeg rekker å tenke.

– En forretningsidé i kulturlivet må ha en innovasjonsgrad, slik streaming hadde for musikkindustrien. I dag har Munch stor verdi, men man skulle vært en meget tålmodig investor for å vente i hundre år på realisere verdiene ved salg av Skrik. Poenget mitt er at de kommersielle verdiene raskere må bli tydelige.

Hvorfor er ikke kulturlivet mer innovative?

– Feltet er for prosjektdrevet. Kunstnere driver gjerne prosjekter med maks treårig perspektiv, fordi det ofte er prosjektstøttens varighet. Hvordan skal vi hjelpe dem til å drive næring og endre prosjektene slik at de blir mer kommersielt lønnsomt? I kunstnerøkonomien er kunstnerne i sentrum. I næringen bør bransjen være i sentrum. Departementet må fokusere på å utvikle bransjen rundt kunstnerne.

Bjerkestrand tar en pause.

– Jeg kommer fra musikkfeltet. Der har vi gode produkter, men mangler en bransje som kan kommersialisere produktene i stor nok grad. Dagens bransje er lite bærekraftig og avhengig av at kunstnerne får støtte til å utgi plater. Markedet for fysiske CDer er borte. Det er et glimrende eksempel på en bransje som trenger omstilling for igjen å øke salget. Og som kjent: omstilling koster.

Mangler mot

Det er ikke bare musikkbransjen som sliter med omstilling. I Norge lager forlagene en e-bokløsning som møter sterk kritikk for å ha dårlig utvalg og får Forbrukerombudets fagdirektør Thomas Nortvedt til å uttale: «Det er trist at de ikke lærer av andre innholdsbransjer om hvordan tilby produkter elektronisk til forbrukerne.» I tillegg arbeider forlagene for en boklov som beskytter mot nødvendig innovasjon.

Les også Kristian Meisingset: Det beste for litteraturen.

Også andre kulturfelt har problemer: Norske gallerier er mindre aktive på internasjonale messer enn gallerier i våre naboland. Musikkindustrien er, mener Bjerkestrand, avhengig av statsstøtte.

– Kulturøkonomien vår har vært begrunnet i mangfold, derfor har vi ikke satset på talent, eller på det beste, i samme grad som andre land.

Er lite innovasjon et resultat av at norsk kulturliv ikke eier mot?

– Vi ser absolutt mangel på mot. Kulturøkonomien vår har vært begrunnet i mangfold, derfor har vi ikke satset på talent, eller på det beste, i samme grad som andre land. Å satse på talent betyr å ta risiko og ofte også å feile. Samtidig mangler vi risikokapital.

Bjerkestrand vil ha et statlig investeringsselskap innen kulturnæringene, skriver han i Aftenposten. At denne journalisten kaldsvetter bare av tanken på at byråkrater skal bestemme hvilke kulturbedrifter som har en spennende fremtid, avfeier han.

– Jeg har ikke konkludert med at et statlig investeringsselskap er løsningen, men for å stille motsatt spørsmål: Hvordan får vi næringslivet på banen? Det er det spørsmålet du må svare på.

Prosjekter må kunne dø

Bjerkestrand mener også det er viktig at prosjekter som ikke går bra eller faller i kvalitet, må kunne avsluttes.

– I Norge gjennomfører man ofte prosjektene uansett. Men mange prosjekter er lite bærekraftige. I Sverige er støtteordningene mindre rause, så man tvinges til å være mer kritisk.

Er det et argument for å gjøre ordningene mindre sjenerøse?

– Nei. Men en kulturøkonomi som bare fokuserer på kunstnerne, holder kulturnæringene igjen. Bransjen blir ikke utviklet fordi man blir straffet hvis man går med overskudd. Det fører til at aktører i kulturlivet ikke driver med næringsutvikling.

Og da holder også investorene seg unna.

Rom for private

Kan det tenkes at statsstøtten i seg selv er et problem?

Bjerkestrand nevnte konkurransevridning som en utfordring i næringspolitikken. Men er ikke konkurransevridning et problem allerede? Hva er den store forskjellen mellom Evita på offentlig finansierte Det Norske Teatret i høst og Spamelot på private Folketeateret? For et par år siden så vi Cats på private Chat Noir og Singin in the Rain på det offentlige Oslo Nye Teater.

På Ballade.no gikk Bjerkestrand selv inn i en debatt om at kirkemusikkfestivalen i Trondheim, Olavsfestdagene, nå har et omfattende program av popmusikk som Norsk Rockforbund mener er konkurransevridende. Hvis den kommersielle delen av kulturlivet skal vokse og få investorer, bør de da ikke bli nedløpt av offentlige finansierte konkurrenter?

– Som jeg sier på Ballade, får noen offentlig støtte slik at de kan ta større kunstnerisk risiko. Denne diskusjonen etterlyser jeg. Kanskje skal det private ta ansvar for deler av repertoaret. Nå som vi øker kulturbudsjettene, må vi diskutere hvilket ansvar de offentlige institusjonene skal ta. Ansvarfordeligen må også sees i sammenheng med det frie feltet, altså små, uavhengige grupper eller enkeltmennesker.

– Rikskonsertenes helsides annonse i Dagbladet nylig koster trolig like mye som en turné for en artist.

Bjerkestrand mener man får påfallende mye kunstnerisk nyskaping per krone i det frie feltet.

– Rikskonsertenes helsides annonse i Dagbladet nylig koster trolig like mye som en turné for en artist. Kan institusjonene ta større ansvar for det frie feltet, eller fungere som et nav inn i det frie feltet? Kan det gi mer kultur igjen for pengene?

Se hverandre i øynene

Bjerkstrand mener at det innenfor teater nok er spesielt viktig å starte en samtale mellom de offentlige og private teatrene i Oslo.

– Men det gjelder hele feltet: Private og offentlige må se hverandre i øynene og snakke sammen.

Hvorfor gjør man ikke det?

– Å drive kommersielt har nok vært litt uglesett. Og Kulturdepartementet har ikke vært opptatt av de private aktørenes rammevilkår i stor nok grad.

Så er vi tilbake der vi startet. Kulturdepartementet må se på den kulturen som er næring og behandle den som det. Hvis de mange små gründere i kulturlivet begynner å synge av glede, kanskje en av dem synger noe helt nytt, og kanskje Stein Erik Hagen liker låten.

Kommentarer: 3

Annonse kulturredaktør

  • Even Tømte

    Jeg sliter med å forstå hva som menes med dette sitatet:

    «En forretningsidé i kulturlivet må ha en innovasjonsgrad, slik streaming hadde for musikkindustrien. I dag har Munch stor verdi, men man skulle vært en meget tålmodig investor for å vente i hundre år på realisere verdiene ved salg av Skrik. Poenget mitt er at de kommersielle verdiene raskere må bli tydelige.»

    Er konklusjonen at Skrik ikke burde blitt malt, fordi de kommersielle verdiene ikke ble tydelige raskt nok? At Munch burde brukt mer tid på markedsføringspitcher og å utvikle forretningsplaner for spin off-produkter?

    • Nicolai Strøm-Olsen

      Jeg tror ikke han mener at Skrik ikke burde blitt malt, men at det ikke alltid er slik at man ikke alltid kan vente på den kunstneriske verdistigningen. Derimot vil alle se at «formidlingsprodukter» som Spotify, Kindle har et stor kommersielt potensiale, og norsk kulturliv er ikke gode til å utvikle eller peke på disse. Det gjør at det er vanskelig å tiltrekke seg investorer.

  • gunnar

    Dette var jo forsåvidt et godt argument på den tida da næringslivet fortsatt hadde et slags dannelsesideal, da investorer var opptatt av annet enn penger og private bedrifter verdsatte humaniorakompetanse (slik det fortsatt t.d. er i Storbritannia, Tyskland etc). På 80-tallet oppsto et totalt brudd her, hvor privat sektor i praksis overlot alt dette til staten men gikk med på å finansiere gjennom skattepenger. Og hva nå – har de fått kalde føtter?