Kommentarer: 15
18. mai, 2012

Nils August Andresen

Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Han er også doktorgradstipendiat i økonomi på ESOP ved UiO. Tidligere stoppesteder er Econ Pövry, med fokus på Russland og energi, og Høyres stortingsgruppe. Han synger i Oslo Kammerkor. Twitter: @nilaug.

Kvinnehathateren

Mona Eltahawy venter på den andre revolusjonen i Midtøsten, den som skal frigjøre kvinnene. 

En engelsk versjon av dette intervjuet er også tilgjengelig. 

Mona Eltahawy, få artikler i Foreign Policy har skapt så mye opphetet debatt som din artikkel om kvinnehat i Midtøsten – ”Why do they hate us?” – i siste utgave av bladet. For en utenforstående er det slående hvor smertefullt selvkritikk og offentlig skittentøyvask later til å være i mange kontekster. Det er ikke unikt for den arabiske verden; vi ser kanskje noe av det samme i den ilske tyrkiske reaksjonen på enhver diskusjon om folkemordet på armenerne, eller i den forsinkede og halvhjertede russiske unnskyldningen for Katyn-massakren. Hvorfor tror du essayet har skapt så sterke reaksjoner?

– I den arabiske verden er det mange som opplever at regionen lenge har vært et offer for Vesten, og et offer for vestlig intervensjon – fra kolonisering i forrige århundre til ulike invasjoner, som den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Det gir en følelse av sårbarhet, en følelse av at den som bidrar til å skape et negativt bilde av regionen i omverdenen, oppmuntrer utenverden, og særlig Vesten og særlig USA, til å invadere og intervenere. Etter denne litt skrudde teorien er det man gjør når man kritiserer – det jeg gjorde i mitt essay – egentlig å oppmuntre amerikanerne til å invadere. Det blir en automatisk reaksjon, en forsvarsposisjon.

Som skribent ser jeg min rolle som en som stikker der hvor det gjør vondt. 

– Og den er ikke unik for den arabiske verden. Jeg tror vi ser noe av det samme i alle samfunn som opplever at det er sårbart.  I USA er Alice Walkers bok The color purple et godt eksempel. Mange i det afroamerikanske samfunnet i USA var rasende, fordi boken viste frem grove brudd på kvinners rettigheter blant afroamerikanere. Hun skrev om kjønnslemlestelse, vold mot kvinner, motstand mot lesbiske – om mangt som det afroamerikanske samfunnet ikke ønsket belyst, igjen fordi de følte seg sårbare overfor majoritetssamfunnet i USA.

Vil stikke der det gjør vondt
Hva gjør du for å få slike essay, som provoserer mange mennesker, til å være katalysatorer for endring snarere enn noe som leder til polarisering?

– Jeg tror det er mange veier til endring. Som skribent ser jeg min rolle som en som stikker der hvor det gjør vondt. Og det er det jeg har gjort i dette essayet. Selvsagt ønsket jeg å provosere. Da jeg sendte første utkast til redaktøren, skrev han til meg at dette kunne bli en liten bombe. Jeg svarte at jeg ville gjøre flest mulig folk forbannet. Så jeg visste hva jeg gjorde. Jeg har skrevet i 20 år, og jeg vet hvordan man skriver mildt, og hvordan man skriver hardt. Jeg foretrekker ofte å skrive hardt, jeg liker en provoserende og kontroversiell tilnærming, fordi det er en slik type skribent jeg er.

– Det er andre skribenter som har en mer forsonlig tilnærming, ”la oss sette oss ned og diskutere dette, la oss involvere menn og kvinner”. Det er rom for alt det. Men jeg, som skribent, prøver å sparke der det gjør vondt for å komme rundt det jeg oppfatter som den viktigste hindringen for debatt, nemlig fornektelse, og et forsøk på hele tiden å bringe selvkritikk til taushet.

Hva er forholdet mellom skribenter som deg og dem som har en mer forsonlig tilnærming? I Norge frustrerer det meg ofte at debattanter som egentlig deler mange mål, men som har ulike tilnærminger, bruker mye tid på å krangle med hverandre.

– Jeg ser dem av oss som skriver på en provoserende måte som ytterkanten av et spektrum. Jeg bekjemper ytterste høyre fløy, hva enten det er det politiske høyre eller ytterste muslimske høyre. I denne konflikten er jeg på et vis i midten. I dette essayet fokuserte jeg på det ytterste muslimske høyre, og diktaturene som opprettholder kvinnehat. Men man kan også se meg som en som er på en form for ytterste venstre, eller en ytterste liberal fløy, og som ser at mange er på vei til det ytterste høyre, både det ytterste politiske høyre i Europa, og det ytterste muslimske høyre. Da er det jeg, og skribenter som meg, prøver å gjøre å dra spektrumet mot oss, slik at de mer forsonlig innstilte debattantene kan peke på oss og si ”jeg er ikke så gal som Mona”, eller ”Så du Monas essay, herregud! Jeg tror ikke muslimske menn hater oss! – men la oss likevel snakke om dette og dette og hint.”

– Så jeg sparker der hvor det gjør vondt, og så kan noen andre komme og si ”Jeg skal ikke sparke deg, jeg skal bare sette meg ned ved bordet og snakke til deg, men ikke på den fæle måten som Mona snakker på.”

Det er god gammeldags “good cop, bad cop”?

– Ja. Og da er min rolle å være den rabiate, og så kan andre si at, jo, la oss snakke om noen av tingene hun snakker om, men ikke på den rabiate måten. Og det passer meg fint å spille den rollen.

De lave forventningers rasisme
Noen av dine kritikere har hevdet at du ved å fokusere på undertrykkelsen av kvinner mister av synet den mer omfattende undertrykkelsen i arabiske samfunn: Jo, kvinner kan ikke stemme i Saudi-Arabia, men menns stemmer spiller heller ingen rolle; jo, kvinner blir utsatt for vold av menn, men menn er i sin tur ofre for vold begått av regimet. Disse innvendingene peker kanskje i retning av at det er regimene snarere enn kulturen som skal kritiseres. Hva er ditt svar?

Det handler ikke om hvilke stemmer som teller, det handler om at kvinner behandles som barn hele livet.

– Jeg har bodd i Saudi-Arabia i seks år, og har besøkt landet minst tre ganger årlig i ytterligere tolv år. Å fokusere på områder der du kan sammenligne menns og kvinners stilling i et land som Saudi-Arabia, eller på områder der man kan sammenligne kvinnehatet vestlige kvinner og saudiske kvinner utsettes for, er for meg symptomatisk på hvor langt enkelte er villige til å gå for å ignorere de groteske rettighetsbruddene kvinner i Saudi-Arabia utsettes for. Jeg tror ikke det finnes noe annet land som slipper unna med så groteske brudd på kvinners rettigheter. Det handler ikke om hvilke stemmer som teller, det handler om at kvinner behandles som barn hele livet.

– Det som har skjedd i Europa de siste årene er at venstresiden har forholdt seg tause i kulturrelativismens og den politiske korrekthets navn, fordi man ikke har ønsket å gi ammunisjon til det ytterste høyre. På det ytterste høyre er i hvert fall rasismen åpen. Vi kan gjenkjenne denne rasismen, og vi kan ta til motmæle mot den. Men venstresidens rasisme er de lave forventningers rasisme. Den forventer ingenting av meg som muslim.

De lave forventningers rasisme – ”the soft bigotry of low expectations” – det er faktisk et sitat fra George W. Bush.

– En venn av meg var den første som brukte begrepet slik. Hvis Bush sa det først, er det et uheldig sammentreff! Ikke fortell det til noen, ellers vil folk begynne å si at jeg er en neocon!

– Men venstresiden har forventet så lite av muslimer, og har godtatt at mange rettighetsbrudd er ”deres kultur”. Og, vel så viktig, selv når de har hatt høyere forventninger, har så mange av dem kviet seg for å kritisere åpent, fordi de har vært redde for å gi ammunisjon til høyresiden. Og ved å forbli tause har de sviktet muslimske kvinner.

Venstresidens rasisme er de lave forventningers rasisme. Den forventer ingenting av meg som muslim.

– Dette handler ikke om å argumentere for at Vesten er overlegen, det handler om alvorlige brudd på kvinners rettigheter som må fordømmes av alle, men som løses av samfunnene selv.

Det kan synes som hver gang det kommer kritikk av ikke-vestlig kultur, kommer det også et skred av kritikk av kritikken som vil peke på at Vesten også sliter med lignende problemer, for eksempel kvinnehat – slankepress og skjønnhetsidealer, vold i hjemmene og hersketeknikker i politikken; en slags ubendig trang til å skape moralsk balanse i regnskapet.

– Nettopp – jo, det er problemer med kvinnesynet overalt, kanskje bortsett fra i Skandinavia, selv om det fortsatt finnes utfordringer. Jo, kvinnehat finnes overalt, men ikke på samme måte, og i noen land kan du bekjempe det gjennom lovverket, mens i Midtøsten kan du ikke det. Det er ingen moralsk balanse.

Den andre revolusjonen
Noen mener at du fremmedgjør muslimer – både menn og kvinner. Bloggen Loonwatch, som søker å avdekke urimelig islamkritikk i Vesten – skrev at du forsøker å knytte bånd til muslimske kvinner basert på kjønn, samtidig som du angriper andre aspekter ved deres identitet: Rase, religion og kultur. Andre har hevdet at du skyver muslimske menn vekk gjennom å fremstille dem som onde.

– Mye av denne kritikken var forventet. Slikt kommer alltid når man peker på noe som er smertefullt. Det jeg ikke forventet, var all støtten jeg har fått. Og mye av støtten har kommet fra muslimske menn.

Hvordan bedømmer du utsiktene for endring i kjønnsrollemønstre i Midtøsten? Vi hørte fra Mir Ahmad Nasr på Oslo Freedom Forum om hvordan Den arabiske våren har vært ledsaget av en endring i familierelasjoner, en ny vilje til å stille spørsmål ved autoritet, også i familien. Er dette også relevant for kvinners situasjon? Deler du Nasrs optimisme?

– Ja, jeg har vært optimistisk lenge, siden før revolusjonene begynte. Husk at disse revolusjonene ikke har skjedd over natten, det har boblet og sydet i flere året. Ingen våkner opp en morgen og tenker ”hei, jeg tror jeg skal styrte diktatoren som har sittet ved makten 30 år, i dag”. En av de viktigste prosessene har å gjøre med at flertallet av befolkningen er under 30 år. 70 prosent av saudiaraberne er under 30, mens kongefamiliens ledere er over 80 år – det er en enorm forskjell. Inn i dette bildet kommer internett. Unge kvinner og menn som har hatt tilgang til internett, har de siste årene brukt nettet til å utfordre autoriteter. Og ved å gjøre det har de skapt et rom for seg selv der de opplever at det spiller en rolle hva de gjør, og de tok den følelsen av å spille en rolle ut på gaten, og de gjennomførte en revolusjon.

Om samtalen eies av det ytterste høyre blir det lettere å undertrykke de viktige stemmene internt i disse miljøene, de stemmene som prøver å endre og gjøre ting bedre.

Og du tror det også vil manifestere seg i form av kamp for kvinnerettigheter?

– Ja, selvfølgelig. Ikke glem alle kvinnene som ble utsatt for seksuelle overgrep ved revolusjonens frontlinjer, i Egypt, i Jemen, i Syria, i Bahrain; etter å ha utkjempet en revolusjon side om side ved menn kan disse utrolig modige kvinnene aldri gå tilbake slik det pleide å være. Det er derfor jeg nevner Samir Ibrahim, den modige aktivisten som ble utsatt for såkalte ”jomfrutester” etter at militæret brøt opp Tahrir-plassen under revolusjonen. Hun prøvde å gå til sak mot militæret. Kan du forestille deg det, en 25 år gammel kvinne, fra det sydlige Egypt, fra en svært konservativ bakgrunn, som jobbet som selger før krigen – hun saksøkte militærjuntaen, og sa at det de gjorde mot henne var galt! Kvinner som henne kommer ikke til å akseptere å gå tilbake til slik ting pleide å være, og de kommer ikke til å akseptere noe annet enn full frihet.

– Det jeg prøver å gjøre i essayet mitt, er å si at kvinner som Samir nå har to revolusjoner som begge må fullføres: Revolusjonen mot regimet, som undertrykker alle; men også en revolusjon nummer to mot et samfunn som undertrykker oss som kvinner.

– Da jeg ble slått, arrestert og utsatt for seksualisert vold, var jeg sammen med en mannlig venn. Han ble også slått og arrestert, så ja, regimet slo oss begge to. Men etter å ha blitt sluppet fri møter jeg fortsatt et kvinnefiendtlig samfunn og krenkelser av mine rettigheter som han ikke møter. Der ligger den andre revolusjonen.

Hva er forskjellene og likhetene i utfordringene vi har med å snakke om kvinnehat i Midtøsten og å snakke om kvinnehat i arabiske og muslimske miljøer i Europa og USA? I Midtøsten er arabisk kultur dominant. Du sa innledningsvis at selvkritikk i Midtøsten for ofte blir tolket som nærmest en invitasjon til invasjon. Det er en urimelig tanke. For å oppnå endring må negative holdninger til kvinner møtes med styrke. Men i Vesten, hvor muslimer og arabere er minoriteter, er situasjonen også slik at de ofte møter stereotypier og intoleranse fra elementer i majoritetssamfunnet. Hvordan snakker vi om disse spørsmålene på en måte som ikke gir grobunn for illiberale tiltak mot muslimer generelt?

– Man balanserer alltid på en line i disse spørsmålene, og balansepunktet er ulikt i Vesten. Når jeg blir beskyldt for å nøre opp under islamofobi når jeg snakker om bruddene på kvinners rettigheter, er det også fordi det finnes reelle grunner til å bekymre seg for islamofobi i Vesten. Men det kan ikke implisere at vi ikke skal snakke om rettighetsbruddene i muslimske miljøer. Jeg tror den beste måten å gjøre det på er å finne samtalepartnere i disse miljøene slik at man kan starte en samtale som alle kan delta i.

– Men det har vært et problem at det ytterste høyre har vært mest aktive i å snakke om brudd på kvinners rettigheter, barns rettigheter, eller om hvordan alternative meninger undertrykkes; og altfor mange andre har gått i forsvarsposisjon, og ikke ønsket å delta i samtalen. De har ønsket å forsvare muslimer – men det fører ikke til noe godt.

Og hvordan skal vi finne disse samtalepartnerne?

– Man må finne folk som jobber i miljøene, og som forstår at det ikke hjelper noen å fornekte problemer – og det finnes. Det kan for eksempel være sosialarbeidere, som forstår at vold i hjemmene, om vi ikke tar tak i det, kan være dødelig, og er en trussel mot kvinner og barn. Finn dem, fordi miljøene kan stole på dem, og fordi de har tillit til å være en bro mellom muslimske miljøer og storsamfunnet. Og gjennom dem kan man finne de stemmene i miljøene som kan bringe endring, fordi dette er en samtale som må eies av det ytre høyre. For om samtalen eies av det ytterste høyre blir det lettere å undertrykke de viktige stemmene internt i disse miljøene, de stemmene som prøver å endre og gjøre ting bedre.

Mangfold av muslimske stemmer
Etter 11. september opplevde vi til dels at radikale identiteter har blitt tydeligere blant europeiske muslimer. Samtidig har det kommet til nye identiteter, ofte definert av forholdet til islam, på det ytre politiske høyre. Man kunne si at debatten om islam endelig tok til. Før 11. september tenkte mange nordmenn knapt nok over at det var muslimer i Norge. Det var pakistanere, det var marokkanere, men i mindre grad tenkte vi at det var muslimer. Men så opplevde vi 11. september, og vi fikk karikaturstriden, og plutselig hadde man en debatt. Og av forståelige grunner gikk mange i forsvarsposisjon i den debatten. Samtidig har også mer liberale, vestlige muslimske identiteter begynt å tre frem. De siste tre–fire årene har debatten om islam i økende grad vært karakterisert av en differensiering blant de muslimske stemmene som deltar. Du har snakket om at det ytterste høyre har monopolisert debatten om islam, men ser det ikke ut som vi går i riktig retning her?

– Jo, jeg tror vi går i riktig retning. Mange i Vesten ble introdusert til islam gjennom svært smertefulle episoder. Den første gangen amerikanere ble klar over at deres naboer var muslimer, var 11. september. Så introduksjonen var til det verste eksempelet på vold i religionens navn. Det var en dårlig start på samtalen om islam, og den var preget av at mange gikk i forsvarsposisjon, og et av resultatene har vært at muslimer har vært med på å dysse ned dissenterende stemmer innad i miljøet, alt for å opprettholde en forenet front. Men en forent front er ikke til hjelp for noen, fordi det ender med å kvele det mangfoldet som er nødvendig for at et miljø skal ha en sunn utvikling. Ikke bare det, et mangfold av stemmer er en styrke for muslimske miljøer i Vesten, også fordi det er den beste måten å motvirke stereotyper på, den beste måten å motvirke bildet av vi er en monolittisk gruppe på.

bin Laden døde symbolsk allerede før han ble drept av amerikanerne i fjor.

– Jeg tror revolusjonene vi nå ser i Midøsten og Nord-Afrika kan være en positiv reintroduksjon til islam for mange i Vesten, fordi de viser at Osama bin Laden-modellen for endring har slått feil. Ingen var ute i gatene og ropte etter Al-Qaida. Så bin Laden døde symbolsk allerede før han ble drept av amerikanerne i fjor. Selv i Jemen, hvor Al-Qaida avdeling på den arabiske halvøy har stått sterkt, var demonstrantene fredelige og ubevæpnede, og de ropte ikke Al-Qaida-slagord. Så denne reintroduksjonen til islam, til andre typer av islam, tydeliggjør endelig at det finnes et mangfold av muslimske stemmer.

Hva vil være islams rolle fremover i Midtøsten? På Oslo Freedom Forum hørte vi den marokkanske journalisten Ahmed Benchemsi, som sa at vi vil se ulike stadier i utviklingen av demokratiske regimer i Midtøsten, og at det er naturlig at Det muslimske brorskapet, som den eneste organiserte opposisjonsgrupperingen i de gamle autoritære regimene, vil spille en viktig rolle på det stadiet vi er nå. Samtidig gir dette stadig et sterkt incentiv for mer sekulære politiske krefter til for første gang å organisere seg som demokratiske politiske bevegelser.

– Jeg er ingen fan av Det muslimske brorskapet. De har vært i parlamentet i Egypt siden november, og har ikke klart å levere på de fleste spørsmålene som var viktige for deres velgere. Men alt før parlamentsvalgene tenkte jeg at det som nå skjer med Brorskapet etter revolusjonen, kan vise seg å være begynnelsen på slutten for dem i deres nåværende form. Tidligere kunne nemlig Brorskapet alltid spille offerkortet: De sa ”Mubarak fengsler oss, Mubarak torturerer oss, han lar oss ikke delta i valg”. Men de er ikke lenger ofrene. De har en majoritet i parlamentet. Offerkortet kan ikke lenger spilles.

– Det muslimske brorskapet har hatt en ideologi, men ideologien er nå blitt tranformert og blitt et politisk parti, Frihets- og rettferdighetspartiet. Og Brorskapet må bestemme seg: Er de en ideologi eller er de et politisk parti? Når du etablerer et politisk parti, vil du bli skitnet til av politikken. De kan ikke på samme måte fremstille seg som moralsk overlegne, fordi de er nødt til å inngå kompromisser. Å finne sin plass i dette landskapet vil være den største prøven Brorskapet er blitt satt på. Og hvordan vil brytingen i den politiske gjørmen påvirke bildet folk har av Brorskapet? Det pleide å fremstille seg i et nærmest mystisk lys, og med slagord som ”islam er løsningen”, slagord som aldri egentlig betydde noe – hvordan vil folk nå oppfatte slike slagord? Det er en positiv utvikling her.

 Brorskapet må bestemme seg: Er de en ideologi eller er de et politisk parti? Når du etablerer et politisk parti, vil du bli skitnet til av politikken. De kan ikke på samme måte fremstille seg som moralsk overlegne.

Hva tenker du om den liberale opposisjonen? Har de begynt å organisere seg på en meningsfull måte?

– Det var ikke overraskende at Det muslimske brorskapet gjorde det bra i valget. De var den eneste organiserte gruppen, de hadde velledige institusjoner, de leverte sosiale tjenester som regimet ikke leverte, og, vel så viktig, regimet kunne ikke stenge moskeene, og Brorskapet brukte moskeene som politiske talerstoler. Andre politiske grupper kunne ikke bruke moskeene slik, og de fleste andre plattformer var kontrollert av regimet. Men andre politiske grupper leverte heller ikke sosiale tjenester til de fattige og vanskeligstilte.

– Men hvis vi tenker fem eller ti år fremover i tid, endrer bildet seg. Ikke-islamistene innser nå at de må begynne å forberede seg på neste valg. Så Egypt forblir spennende, og jeg forblir optimist, fordi jeg ser fem og ti år fremover i tid. Det vil være et salig rot de neste fem og kanskje ti årene. Men ved neste valg, så lenge vi garanterer at det vil bli et valg, vil den politiske sammensetningen bli helt annerledes, fordi flere partier vil være forberedt på valgene.

– Ifølge en meningsmåling som kom for ikke lenge siden, svart 45 prosent av dem som stemte for Det muslimske brorskapet ved valget, at de ikke ville gjøre det igjen. Brorskapet er en disiplinert organisasjon, og medlemmene vil fortsette å stemme på dem; med det er ikke mer enn kanskje 10–15 prosent av befolkningen i Egypt. Og resten av dem som stemte på dem, men som ikke tilhører bevegelsen, har sett hva de har gjort, og har blitt skuffet. Det muslimske brorskapet snakker ikke med troverdighet om å skape jobber, om å fikse økonomien; de snakker ikke om å stille dem som drepte egyptere under revolusjonen til ansvar. Så egyptere spør seg selv hvorfor de stemte på Brorskapet.

Egypt forblir spennende, og jeg forblir optimist, fordi jeg ser fem og ti år fremover i tid.

En ny rolle for islam i Egypt
Hvordan ser du på islams rolle i alt dette? Kan islam spille en konstruktiv og positiv rolle? Må mainstream islam i så fall endre seg for å spille en slik rolle? Og er islam i ferd med å endre seg?

– En jeg misliker, er når folk sier: ”Om vi bare praktiserte ekte islam, ville alt bli bra.” Det finnes ikke noe slikt som ekte islam. Det er 1,5 milliarder muslimer i verden, og det er 1,5 milliarder islamer. Hver eneste muslim, som identifiserer seg som muslim, bærer i seg en egen form for islam. I et land som Egypt, hvor islamistene har 70 prosent av setene i parlamentet, er det mange i opposisjonen som forstår at de kanskje må bruke et religiøst språk for å argumentere mot islamistenes budskap, for å appellere til den jevne egypter, som har sans for et religiøst budskap.

– Og de som bruker religion for å fremme slike verdier, finnes. Generalsekretariatet til en bevegelse som jeg tilhører, som heter Musawah, åpner snart i Kairo. ”Musawah” er det arabiske ordet for likhet. Denne bevegelsen startet i Kuala Lumpur i Malaysia i 2009, og det er en bevegelse som slåss for likhet og rettferdighet i muslimske familier. Målet er særlig familielov i majoritetsmuslimske land og i muslimske miljøer som har tilgang til muslimske forliksråd i land som Storbritannia og USA.

– Familielov er ofte det eneste rettsområdet i majoritetsmuslimske land som fortsatt er underlagt religion. Og for utviklingen på dette feltet vil religion spille en rolle. I Egypt, for eksempel, er hele rettssystemet blitt modernisert, bortsett fra familielov. Hvis du for eksempel er kristen, må du rette deg etter kirkelige lover om ekteskap og skillsmisse. Det innebærer at koptisk kristne i Egypt ikke kan skille seg, siden kirkeloven ikke tillater det. Noen ganger konverterer kristne til islam for å skille seg, og blir så kristne igjen, drevet av desperasjon etter å skille seg. Muslimer, på den annen side, er underlagt Egypts fortolkning av islamsk lov. Her kan en mann si til en kvinne tre ganger at de er skilt, og så er de skilt. Men det er etter den samme religiøse loven at en mann arver dobbelt så mye som en kvinne.

– Musawah forsøker å bekjempe diskriminering og urettferdighet mot kvinner i familielov. En av deres tilnærminger kalles islamsk feminiske. Jeg er ikke en islamsk feminist – jeg er muslim, og jeg er feminist, men ikke en islamsk feminist. Jeg begrunner ikke min feminisme med islam. Jeg pleide å gjøre det, men ble lei av å leke ”mitt vers mot ditt vers”. Jeg ville si ”dette verset kan tolkes slik”, og så ville mine motstandere si ”nei, det burde tolkes slik”, og jeg ble lei av det. Jeg er en feminist, og baserer det på sekulære argumenter, og jeg er også muslim, men jeg vil ikke krangle dag ut og dag inn om tolkningen av hvert vers i koranen.

– Men noen av dem som er aktive i Musawah bruker slik nytolkning, og lar tekstene tolkes av progressive, liberale, kvinnelige akademikere. Og Musawah skal nå legge sitt generalsekretariat til Egypt, som er et viktig skritt under dagens omstendigheter, mens vi diskuterer kvinners rettigheter i disse landene som har gått igjennom revolusjoner. I det nye Egypt vil det måtte være rom for det religiøse argumentet for feminisme og for kvinners rettigheter. Og dette er et nytt rom som revolusjonene har åpnet opp for en ny rolle for islam, og vi har fått et nytt rom for å utfordre de konservative og de radikale tolkningene av islam som henholdsvis Brorskapet og salafistene har fremmet i Egypt.

Mange i Vesten ser det som bekymringsfullt at islam vil spille en større rolle i politikken med Brorskapet ved makten. Ser du det mer som en mulighet for å få mer mangfold inn i debatten om religionens rolle i Midtøsten, som kan bidra til at man i enda større grad er villig til å stille spørsmål ved illiberale autoriteter i disse samfunnene?

Den arabiske våren handler ikke om islam. Den handler om at folket kan holde myndighetene ansvarlige.

– Absolutt. Poenget for meg er ikke om parlamentet på dette første stadiet har et flertall av religiøse eller av sekulære, men at parlamentet, uansett flertall, holdes ansvarlige, og at de utfordres. Og i den forstand har Egypt endret seg for alltid. Mitt foreløpig siste besøk i Egypt var på kvinnedagen. Og jeg dro ditt for å marsjere mot parlamentet og kreve at parlamentet respekterer kvinners rettigheter. Vi ropte slagord mot militæret, og mot Det muslimske brorskapet. Og dette viser for meg hva revolusjonen har oppnådd: At når myndighetene gjør noe jeg misliker, da kan jeg demonstrere mot det, og holde dem til ansvar. Den arabiske våren handler ikke om islam. Den handler om at folket kan holde myndighetene ansvarlige.

Kommentarer: 15

Annonse til hjemmesiden 580x201

  • Tom K

    Jeg ønsker kvinnene i midtøsten lykke til, og registrerer at norske «feminister» er mer opptatt av å kvotere kvinner en sine søstre i land hvor kvinners rettigheter er mer eller mindre fraværende.

  • Rasah Asidi

    Det viktigste i dette intervjuet er det Mona sier om kvinners deltakelse i revolusjon side om side med menn.

    I Iran, under revolusjonen i 1979, var kvinner fra alle lag i samfunnet for første gang deltakende i en bred og folkelig bevegelse (selv om denne revolusjonen senere ble kuppet av konservative muslimer som gjorde alt for å holde disse kvinnene unna deltakelse i politikk og samfunnet for øvrig). Likevel, disse kvinnene hadde opplevd noe helt annet, de hadde opplevd å delta i noe hvor de spilte en større rolle, og etter dette kunne faktisk ingen gå tilbake til deres «vanlige» liv.

    De konservative gjør alt for å få samfunnet tilbake til status quo, men det kan de ikke lykkes med (på samme måte som konservative ikke lykkes i vesten). De kan stoppe utviklingen midlertidig, og da med slik retorikk som nevnes her (gjøre seg selv til offer er jo vanlig praksis, spesielt i Shia islam). Denne offerrollen er også noe som man begynner å gjennomskue. Det er få som har lagt merke til det i Norske medier, men Iran er et godt eksempel på at dette ikke fungerer lenger, og at retorikken har nå skiftet over til en ny form for nasjonalisme. Dette er også tegn på at demonstrasjonene for to år siden har på sett og vis lykkes, men det er en annen sak.

    Hva som burde gjøres i en slik situasjon er å starte stipender, studieplasser, organisasjoner, politiske grupper, som retter seg mot kvinner i muslimske land. En slik prosess fører også til at Vestens «myke» makt øker betraktelig.

    I Norge burde vi få i gang mange flere stipender som samarbeider med universiteter i Midg-Østen hvor disse kan få mulighet til å komme til Norge for å studere, for så å måtte dra tilbake (det bør ikke være noen mulighet for å bli i landet). På denne måten kan vi i et lengre perspektiv bidra med noe substansielt i endringen av kvinners situasjon i Midt-Østen.

    • RuneT

      det bør ikke være noen mulighet for å bli i landet

      Er ikke muligheten for at nettopp det kommer til å skje, betyelig større enn at de kommer til å reise tilbake?

    • Rasah Asidi

      Ikke hvis man setter opp regler for at de som får slike stipender ikke får oppholdstillatelse (og arbeidstillatelse).

      En som kommer hit for å ta en doktorgrad, og som så ikke kan få lov til å verken bli eller jobbe her vil jo i aller høyeste grad dra tilbake. Vi har flere doktorgradsstipendiater på mitt institutt fra Iran, og ingen planlegger å bli nettopp fordi de ikke får oppholdstillatelse (ettersom de er her på utvekslingsprogram). Så det er fullstendig gjennomførbart.

      Vi bør også sende studenter til disse landene for å ta grader, undervise, osv., gjennom ordninger hvor vi tar i mot stipendiater fra Iran, Tyrkia, Egypt, og sender stipendiater til deres universiteter. Det er mange institutter i Iran og Tyrkia som er prestisjetunge institutter (som fysisk institutt i Tehran University) som våre studenter kunne hatt nytte av å studere ved. Dette hadde også ført til at vi fikk en relasjon utover ren diplomati og handel med disse landene, som hadde økt vår «myke makt.»

      Så jeg tror det er mulig, men man må få på plass veldig strenge regler, og programmene må aldri overskride 3 år (som er den lengste perioden for vanlig studieprogresjon på bachelor og Phd, master er 2).

  • Rasah Asidi

    Jeg synes det er litt interessant at denne artikkelen har så få kommentarer.

    En av artiklene på Minerva med flest kommentarer i den siste perioden (over 200 tror jeg), er en artikkel om jødehat i muslimske land, og at muslimer ikke gjør noe med dette.

    Denne artikkelen er jo på en måte en slags motpol ettersom det er en kvinne som faktisk gjør det mange beskylder ikke eksisterer blant muslimer/mennesker i Midt-Østen. Det er klart at Mona’s artikkel er rettet mot mennesker i Vesten, men jeg tror ikke man skal undervurdere det faktum at mange i Midt-Østen i dag leser Vestlige medier, og som sikkert får med seg slike synspunkter. Dette gir enormt håp på vegne av denne regionens fremtid, som jeg tror kan være veldig lys dersom USA og Europa ikke blander seg inn i politikken direkte ved å utføre statskupp, støtte diktatorer, og legge press på demokratiske regjeringer dersom de planlegger å gjennomføre sosiale programmer som strider med IMF, WTO og andre organisasjoners forskrifter (som EU land selv bryter).

  • Rolf O. Berg

    Kvinners stilling i Iran før revolusjonen i 1979 viste hvor langt fremme i utviklingen de iranske kvinner lå.

    Nå er jo Iran ikke et arabisk land, og i alle tilfeller satte den konservative reaksjon i Iran en foreløpig stopper for den videre frigjøring av kvinner i dette land.

    Jeg har naturlig nok sans forådyrke frem»endringsagenter» i enne del av verden som kan fungere som en surdeig i dette trege samfunn.
    Forhåpentligvis har FN`s serie Arab Human Development Report også hatt en effekt i regionen, hvor jo nettopp understrekingen av kvinners rolle var et viktig element.

    Jeg har imidlertid liten tro på en annen bølge revolusjoner i regionen hvor kvinner skal spille en fremherskende rolle,
    Jeg tror at dette lett kan bli kontraproduktivt.

    Jeg synes vel heller at kvinner har en stor rolle å spille i å reise en moderniseringsbølge i hele regionen hvor kvinner har en naturlig rolle å spille i en sekulær mobilisering av en samlet arabisk middelklasse, som på tradisjonell vis vil målbære
    middelklassens verdier med hovedvekt på demokrati, rettigheter og muligheter og modernisering.

    Uten kvinners deltakelse vil det bli vanskelig fullt ut å utnytte det potensiale som ligger i de arabiske land.

    • Rasah Asidi

      Nei, du må ikke forveksle kvinners utvikling, rettigheter, og stilling i samfunnet med lovgivning og styresett.

      Ja, rent juridisk hadde kvinner langt bedre rettigheter i Iran før revolusjonen, men i samfunnet så var de langt mer undertrykt enn i dag. Da mener jeg innad i familien. Før revolusjonen var det mange konservative som nektet sine døtre utdannelse, og mange lot ikke døtrene sine å gå på universitet ettersom det ble sett på som en synd å la jenter studere med gutter.

      Så det har ikke vært en foreløpit stopper for frigjøring, men en faktisk utvikling i Iran. Ingen kan lenger nekte døtrene sine å ta utdannelse (60% av universitetsstudenter er kvinner).

      Viktigst er det at kvinner har fått en annen selvfølelse, og selv konservative kvinner har begynt å stå mot den dominerende rollen menn hadde før revolusjonen (se bare på døtrene til Rafsanjani, konen til Moussavi, kvinner i demonstrasjonene for to år siden). Det er viktig å få med seg de mer subtile endringene som har funnet sted. Vestlige som ikke har kjent disse undertrykkende mekanismene på nært hold har store vanskeligheter med å se de faktiske forholdene, og tror at de kan sammenligne Midt-Østen med Europa og USA. Det er snakk om ekstremt annerledes samfunn, hvor familie er den mest sentrale enheten i samfunnet, og som sådan er der de største endringene har funnet sted.

      Jeg tror ikke noen i Norge fullt ut forstår hva slags rolle familie spiller i land som Iran, Tyrkia og Egypt. Jeg tror også mange ikke forstår at politikken i disse landene er langt mer subtil, kryptisk, full av symbolikk (som ikke finnes i Vestlig politikk i verken samme grad eller på samme måte). Dermed får de ikke med seg de faktiske forhold og endringer som har funnet sted.

    • Tom K

      Her kan man se Iransk tv fra 70 tallet. Kunne likesågjerne ha vært i Europa

      http://www.youtube.com/watch?v=NvJXmgbAeU0

    • Rasah Asidi

      Du må huske på at dette representerte et veldig lite segment av samfunnet. Som du kan se så virker det også som det er en Vestlig skuespiller i filmen (ikke den erke-Iranske kvinnen uansett).

      Det var også nettopp denne autoritære modernismen som kongen hadde frontet på 70-tallet som mange kjempet mot. Iranere var i det store og hele veldig konservative og tradisjonelle på 70-tallet.

      En slik video sier nærmest ingenting om det aktuelle i samfunnet.

  • Tareq

    «Før 11. september tenkte mange nordmenn knapt nok over at det var muslimer i Norge. Det var pakistanere, det var marokkanere, men i mindre grad tenkte vi at det var muslimer. »

    Jeg tror jeg er litt for ung, men er dette sant? (dette er kun et spørsmål, ikke en påstand om at det ikke er sant).

    • Rasah Asidi

      Før 11 september hadde jeg ikke en eneste gang blitt spurt om hva slags religiøs tilhørighet jeg har. Siden 2001 har jeg blitt spurt om dette ved flere anledninger. Dette viser jo ingenting, det er jo bare min individuelle erfaring, men jeg har en mistanke om at det gjelder for flere enn meg.

    • Tom K

      Jeg voskte opp i groruddalen og jeg kan si at det var færre hijaber da jeg var ung. Ikke bare fordi demografien var annerledes, men fordi det var en helt annen holdning i innvandrermiljøene. De eneste som hadde noe på hodet kunne være pakistanske jenter og det de brukte var et slags tynt, halveis gjennomsiktig silkeslør som dekket litt av håret. (vet ikke hva det heter)

    • Rasah Asidi

      Du har et Poeng der Tom K. Det er nok mange muslimer som har blitt mer konservative med årene i Norge. Det har jeg også lagt merke til. Religion spiller plutselig en viktigere rolle i deres liv. Det er kanskje en måte å skape en identitet utenfor det Norske samfunnet.

    • Marielle

      eg er 43, dette stemmer ikkje heilt. Prøv med «før 1990″. Det var på midten av 80-tallet at vi lærte at det heiter «muslimar» og ikkje muhammedanarar. Då eg gjekk på skolen var det også ein religion, ikkje ein kultur eller ei rase (som ein kan få inntrykk av i dag).

  • Pingback: » The women-hater hater