Kvinnen og det svarte Intet

Gunn Hild Lem utkjempet en jakobskamp med de store spørsmålene etter at hun mistet sin ektemann Steinar Lem. Slikt blir det stor skrivekunst av.

Sorg & sommerfugler
av Gunn Hild Lem
Aschehoug 2010. 224 sider.

Et tilfeldig veivalg i et gatekryss endret Steinar Lems liv. Hadde han gått motsatt vei, ville han ikke ha ramlet inn på samme kafé som sin senere kone. Det førte til et ekteskap og to barn — og indirekte også til denne boken, som handler om det ti år lange forholdet, men først og fremst om ektemannens to måneder korte og nytteløse kamp mot kreften.   Helt i begynnelsen av boken møter vi hennes noe ungpike-naive visjon av forholdet som et felles strikkhopp fra verdens høyeste bro. Men ektemannen hopper uten strikk, skal det vise seg.

Warts and all

Boken minner for så vidt om mange andre sorg- og sykdomskrøniker.   Når den likevel gjør langt sterkere inntrykk enn disse, skyldes det først og fremst at forfatteren helt kompromissløst identifiserer seg med mannen i hans lidelse, ja blir en med-lidende i det ordets mest bokstavelige og forferdelige forstand.   Gunn Hild Lem saumfarer nettet etter alt som finnes av behandlingsmetoder, blir ved mannens side til det siste og fyller sykeværelset med den klassiske musikken han elsker.   Men kroppen hans begynner å dø lenge før han utånder, og ingen selvoppofrelse kan gjøre noe med den atskillelsen som begynner alt i levende live: ”Steinar er ikke hos meg. Steinar er hos døden.”   Rundt dem raser familielivet sammen. Barna havner i bakleksa og må dumpes på dørstokken til barmhjertige sjeler i familiens nettverk. Forfatteren/ektefellen/den medlidende selv må rett som det er skylle ned dagens overdose av elendighet med øl og valium.

Warts and all! Det er særlig disse skildringene som ”gjør” denne boken.   Det er et frenetisk driv i den første delen av boken, en utblåsning av fortvilet energi som virker desto sterkere fordi den er holdt i stramme stilistiske tøyler. Gunn Hild Lem har et våkent blikk for den nitriste norske sykehusvirkeligheten, der sykepleiere ikke har tid og leger må nøye seg med provisoriske kontorer.   Humor er det også plass til, særlig i skildringen av alle healerne og mirakelmakerne som tiltrekkes av fjøslykt-effekten i den etter hvert svært så medieeksponerte sykehistorien.   Kreft skyldes traumer, eller kan behandles med hvetegress — ifølge de upåkalte rådene som strømmer inn.   Når en dypt religiøs person føler et guddommelig kall til å frelse Steinar på gravens rand, bemerker Gunn Hild tørt at det er påfallende hvordan Herren velger seg frelsesobjekter som har vært på forsiden av Dagbladet.

Gunn Hild Lem turnerer alt dette på imponerende vis, i en komposisjon der minner om livet med Steinar er ”kryssklippet” inn i denne kronologien av slanger og dren, brekninger og morfinrus, angst og absurditeter, mens urverket i ektemannens celler ubønnhørlig tikker ned mot null og Gunn Hilds spørsmål ”hvor lenge til..?” undertiden dukker opp som feberfrysninger i tekstens også ellers spente, sitrende overflate.     Før det hele ender som det må:

”Vi har falt sammen til strikken ikke gikk lenger. Ti over halv tolv griper hans siste pust tak i hjertet mitt før han faller inn i intet mens jeg slynges opp igjen mot en dag og en virkelighet jeg ikke ønsker å møte.”

Den siste og største realitet

Verden er og har alltid vært full av mennesker som sier de ikke frykter døden.   Med en bok som dette mellom hendene spør man seg uvilkårlig om dette er et uttrykk for en genuint epikureisk holdning, eller ren og skjær fortrengning. Våre grenseløse forventninger til helsevesenet og det like grenseløse markedet for mirakelkurer og kvakksalvere tyder vel nærmest på det siste.   For Gunn Hild Lem, den frafalne troende, hvelver det seg likevel et høyere, metafysisk tankerom over disse spørsmålene.   I en verden der Gud ikke finnes, blir døden den siste og største av alle realiteter. Når Intet blir det største av alt, null faller sammen med uendelig og mennesket havner utenfor regnestykket, blir det umulig å forholde seg til sin egen dødelighet, annet enn gjennom de mest primitive biologiske overlevelsesinstinkter, som oppsto ”lenge før Sokrates og Alice Miller og Bill Gates lærte oss å bli sofistikerte og reflekterte, produsert et sted bakerst i hjernen der forskjellen mellom mennesker og dyr er minimal. ”

Ikke rart folk griper til hvetegress, valium eller et hvilket som helst annet halmstrå.   Men Gunn Hild Lem velger altså å utkjempe den reneste jakobskamp mot det svarte Intet som har tatt Guds plass. Man må lure på om det egentlig er de store metafysiske spørsmålene snarere enn de rent medisinske Gunn Hild Lem vil ha svar på der hun sitter og surfer på laptopen sin, mens Bach bølger gjennom rommet og ektemannen ligger noen meter unna og er et helt annet sted.

Nærhet gjennom distanse

Gunn Hild Lem insisterer altså kompromissløst på den monumentale sorgens udiskutable autoritet og gyldighet, på å la det sterke personlige engasjement ”bære” teksten. Dette fungerer som bare det, men reiser samtidig flere spørsmål knyttet til hvilke kvalitetskriterier en slik tekst skal vurderes ut fra. Ikke minst reiser det store problemstillinger knyttet til nærhet kontra distanse, og leserens med-innlevelse i teksten. Hvis jeg lar meg rive med av sentimental medfølelse med forfatteren, viser det i så fall at jeg er lettpåvirkelig, at Gunn Hild Lem skriver uhyggelig godt, eller at vi begge mangler distanse til stoffet? Er det kanskje slik at bokens tema blir meningsløst og irrelevant dersom man distanserer seg fra det og behandler det ”objektivt”?

Noe av svaret ligger i at akkurat denne forfatteren viser en evne til selvransakelse og objektivitet som mange andre kunne hatt noe å lære av. Det er hennes evne til å distansere seg fra seg selv som gjør det mulig for leseren å komme tett innpå hennes personlige sorg — uten den klamme kikker-følelsen som ellers ofte ledsager en slik innlevelse. Samtidig er det paradoksalt nok det litterært kunstferdige ved denne fortellingen som får den til å føles som ”ekte vare.” Det er nettopp det noe formelpregede og gjenkjennelige ved de retoriske og litterære grepene som løfter denne historien ut av det private erfaringsrommet og gir den en universell gyldighet.

Ensom sorg

All dysterheten til tross: Dette er likevel en bok som handler like mye om kjærlighet som om tap. Mens døden i denne boken er et ikke-rom, utilgjengelig for språket, skildres kjærligheten til Steinar med de virkelig store ordene. Selv den mest fantasiløse leser innser at dette var et forhold med helt spesielle åndelige klangdybder, mellom to mennesker som i helt sjelden grad var på nett — sjelelige trapesartister som alltid visste hvor de hadde hverandre, selv i de mest umulige intellektuelle rundkast. Boken gir et morsomt bilde av økosofen og renessansemennesket Steinar Lem. mannen som improviserte utallige dikt til melodien til ”Rudolf er rød på nesen”, husket at noen hadde sagt noe fint om katter i et intervju for fjorten år siden og ønsket at hele livet hadde vært en tv-debatt: ”Da hadde jeg klart meg bra.”

Kjærlighet handler det også om i den siste delen av boken, der sorgarbeidet ender med at forfatteren finner seg en ny sjelevenn. Mer interessant er den erkjennelsen som i det minste denne anmelderen leser inn i denne delen av boken. Sorgen er en forferdelig ensom ting, skriver Gunn Hild Lem. Kanskje må vi finne veien ut av den alene? Gleden er et annet sted — den kjenner ikke sorgen, slik den sørgende ikke kan oppleve gleden. Det betyr ikke at sorgen er ulegelig, eller at gleden er falsk og overflatisk, men at hver av disse følelsene er for stor til å romme den andre.

Klingende vekter

Det er en innsikt som i det nærmeste er hinsides språket. Kanskje finner den sitt egentligste og sanneste uttrykk i kunsten — som i Tomas Tranströmers monumentaldikt om Schubert (en av Steinar Lems yndlingskomponister) der pianoets mekanikk illustrerer den store sannheten: ” Händerna tycks flytta klingande vikter fram och tillbaka, som om vi / rörde motvikterna / i ett försök att rubba den stora vågarmens ohyggliga balans: glädje   / och lidande väger precis lika.”   En av ikke alt for mange som har rørt ved, eller blitt berørt av, denne innsikten, er forfatterdebutanten Gunn Hild Lem.

Slik blir dette en bok om Meningen med stor M, om hvordan vissheten om vår egen dødelighet tvinger oss til å spørre hva vi egentlig lever for. Om vi går rundt og kjenner på dødsangsten, skriver Gunn Hild Lem, er den til slutt alt vi står igjen med.   Eller som hun selv sier det: ”Som Steinar vil jeg vite at livet mitt var større enn mine egne dager. Jeg gjorde noe for at andre også skulle få gledesfylte dager i det korte, ubegripelige øyeblikket vi bebor denne vakre, skremmende planeten som svever rundt i tomheten.”

• Eystein Halle (f. 1968) studerer medievitenskap og er skribent.