Løvehjerte og Saladin
Ole Jørgen Benedictows innlegg ”Korsriddere og månesigdryttere” har mange udokumenterte påstander. En av dem er så vidt grov og angår meg personlig, derfor tar jeg ordet.
Benedictow karakteriserer teaterstykket ”Ørkenstormer” fra våren 2010, skrevet av Tariq Ali og undertegnede, som ”det propagandistiske proislamske teaterstykket”. Påstanden hans er uten en eneste referanse, eller antydning til empirisk dokumentasjon. Tariq Ali er en engelsk-pakistansk forfatter, journalist, filmskaper og historiker. Vi har begge skrevet om Saladin og Richard Løvehjerte i fiksjon og sakprosa de siste tolv år. For Tariq Alis del, enda lenger. Ingen av oss er muslimer. Vi er ikke engang troende og er ikke av den oppfatning at én religion er mer fredelig enn en annen. Det er nok heller en kombinasjon av religiøse, sosiale, politiske og historiske faktorer som avgjør om det er de tolerante eller fundamentalistene som er toneangivende innenfor de store religionene. For ordens skyld; etter min mening er det ingen grunn til å påstå at agnostikere eller ateister per definisjon er mer fredelige eller mindre voldelige enn religiøse mennesker.
”Ørkenstormer” ble oppført i mars 2010 på Litteraturhuset i Oslo, i samarbeid med Nationaltheatret og Riksteateret i Stein Winges regi — med Bjørn Sundquist og Christian Skolmen som henholdsvis Saladin og Løvehjerte,
Verken i Winges oppsetning eller i stykkets tekst, som foreligger på engelsk og norsk, er det noe som gir grunnlag for Benetictows påstand. Vi har derimot skrevet et stykke som viser kampen mellom fundamentalistisk og menneskelig tvil. På det tidspunktet teaterstykket starter, er Richard Løvehjerte preget av pave Gregorius VIIIs synspunkter. Etter deres oppfatning skal Jerusalem være forbeholdt de rett-troende kristne. De andre skal omvendes, drepes eller fordrives. Dette synspunktet er godt dokumentert i flere kilder, til like med Richards sterke anti-semitisme.
Når det gjaldt synet på jødene var Richards far, kong Henry II, av en annen oppfatning. En av kong Henrys jødiske venner, Jacob av Orléans, ble drept under massakren av jødene samme dag som kroningen av Richard fant sted 3. september 1189.
Benedictow skriver (s. 3): ”Richard Løvehjertes uansvarlighet som engelsk konge og brutal krigfører både i Normandie og under korstoget må anses hevet over tvil.”
Jeg er enig, men det er viktig å se Løvehjertes liv i en større sammenheng. Han ble oppdratt og bodde sammen med sin mor, dronning Eleanor, som var en sterk tilhenger av å utvide korstogene. Hun hadde selv deltatt i nærkamp i det andre korstoget. Faren, derimot, var skeptisk. Kone og sønn oppfattet Henry II mer og mer som en forræder. Dette kuliminerte da Richard, 16 år gammel, dannet en hær som gikk mot farens styrker. Selv om Richard åpenbart var det mange av oss i dag vil kalle en kristenfundamentalist da han gikk i land i Det hellige landet 8. juni, er det flere kilder, også blant de arabiske, særlig de shiamuslimske, som omtaler ham som modig. Han gjemte seg ikke unna når det skulle kriges, slik mange kongelige og aristokrater gjorde.
Hva så med Saladin? Som hærsjefer flest hadde han begått overgrep. Det fantes sufier og shiaer i Egypt som ville ha delt en slik oppfatning. Men i synet på de som hadde en annen tro enn hans egen, var Saladin diametralt forskjellig fra Richard, hans mor og paven. Korsfarerne tok Jerusalem i 1099 og massakrerte eller fordrev de ikke-kristne. Da Saladin inntok byen 2. oktober 1187 ville han ikke hevne massakren i 1099. Han ville tvert imot at kristne, jøder og muslimer skulle få praktisere sin tro i Jerusalem. Selv hadde han jødiske livleger og flere venner blant de kristne biskopene og prestene. Benedictow nevner en kilde for sine synspunkter om korsfarerne og Saladin. Det er Steven Runcimans trebinds verk History of the Crusades 1951—54. Selv har jeg hatt stor nytte av dette verket under arbeidet med romanene Kamelskyer (2002) om Saladin, og Løvehjerte (2010), samt teaterstykket ”Ørkenstormer”. I Løvehjerte har jeg takket Steven Runciman eksplisitt i romanens etterskrift.
Hva skriver så Runciman, som både Benedictow og jeg viser til? Primært bør man lese verket i sin helhet. Særlig bind to og tre. Her må jeg nøye meg med tre sitater: ”Saladin was always courteous to any enemy that he respected” (s. 463, bind 2). Om 2. oktober 1187 etter erobringen av Jerusalem, skriver han (s. 466, bind 2): “The victors were correct and human. Where the Franks, eighty-eight years before, had waded through the blood of their victims, not a building now was looted, not a person injured. By Saladin’s orders guards patrolled the streets and the gates, preventing any outrage on the Christians.” Bind 2 avslutter Runciman slik, med å karakterisere Saladin: “At the Horons of Hattin [der Saladins hær i juli 1187 beseiret korsfarerne] and the gates of Jerusalem, he had avenged the humiliation of the First Crusade, and he had shown how a man of honour celebrates his victory.” Det er altså ikke en “propagandistisk, islamistisk forfatter som har skrevet disse ordene, men en anerkjent historiker både Benedictow og undertegnede setter pris på. Runciman er en historiker som selvfølgelig bør være gjenstand for kritisk lesning og diskusjon, men som så langt jeg har brakt i erfaring, prøver å være etterrettelig.
De kristne forfatterne Boccaccio og Dante Alighieri uttaler seg i lignende vendinger om Saladin. I ”Ørkenstormer” og i enda større grad i Løvehjerte, har jeg bestrebet meg på å være så nøktern som mulig. For de som vil lese mer om korstogene, Saladin og Richard vil jeg anbefale følgende historikere:
Steven Runciman: A history of the Crusades 1—3, Penguin Books, 1971.
Det beste oversiktsverket den dag i dag, selv om det opprinnelig ble utgitt I 1951—54.
Piers Paul Read: Tempelriddarna, Norstedt, Stockholm, 2005. Det informative forordet er skrevet av Dick Harrison, professor i historie ved Lunds Universitet.
The politics of the Holy War av Malcom Corneron Lyons and D.E.P. Jackson, Cambridge University Press, 1983.
Jean Flori: Richard the Lionheart — King and Knight, Edinburgh University Press, 1998.
Beha ed-Din: The life of Saladin, Palestine Exploration Foundation, 1979.
The Crusaders in the Holy Land av Meron Benvensti, Israel University Press, Jerusalem, 1976.
For de som er interessert i å lese om forskjellen i vitenskapens nivå i Europa og Midtøsten på Løvehjertes og Saladins tid, vil jeg anbefale Oxford-professoren Charles Singers: A short history of scientific ideas to 1900, Oxford University Press, 1972.
For de som vil lese mer om Richard Løvehjerte og Saladin, kan artiklene i Dagsavisen 2. oktober, 6. november og 4. desember, muligens være av interesse.
22. januar 2011 kl 14, vil undertegnede snakke om Løvehjerte på Litteraturhuset i Oslo.
Hva er det som gjør at korsfarere og korstogene blir sett på som noe umoralsk og feil, mens erobringen av Spania blir sett på som riktig? Er det fordi man i Midt-Østen tapte, mens man i Spania vant?
Bravo Chris! Det er den beste kommentaren!
Hvorfor den kuriøse merknaden "For de som er interessert i å lese om forskjellen i vitenskapens nivå i Europa og Midtøsten på Løvehjertes og Saladins tid..."?
Det forsterker jo det underliggende inntrykket man har av at Saladin primært brukes som en vestlig ydmykhetsøvelse og lite annet.
Slike gullalderdrømmer som disse herrer setter i gang med, blir nemlig fort slørete, vil jeg innvende.
Jeg syntes Thorvald Steen her bruker Runciman ganske selektivt. Sitatene valgt ut er i det store og det hele uinteressente. Når man analyserer historiske hendelser er det ganske uinteressant å få vite hva som skjedde (da dette i all hovedsak er opp til historikerne og deres metoder), men heller hvorfor. En kan ikke konkludere med at Saladins fravær av nedslaktning var av humanistisk karakter bare ved å vise til at "ingen" ble drept. Altså er det viktig å skille mellom det narrative og det analytiske hos historikere. En god historisk bok inneholder begge deler. På dette området vil jeg anbefale Thomas Asbridge med "The Crusades".
For Steen, som jo er en forfatter, vil jeg tro at en bok som Runcimans vil være meget tiltalende, da den er meget godt narrativt gjennomført.
Steens sitater fra Runciman er i så måte lite informative - de gir overhodet ingen forklaring på hvorfor Saladin ikke plyndret Jerusalem. Det skal også sies at Runcimans verker begynner å bli gamle, og hans verk bør i dag ansees som mer underholdende enn historisk gyldige. Korstogene er et område hvor historikerne langt i fra er enig den dag i dag, og mye har skjedd siden 50-tallet.
Jeg mener Benedictow henviste til (de muslimske) kildene som sier at Balian av Ibelin truet med å henrette samtlige muslimer innenfor bymurene, samt desekrere alle muslimske helligdommer dersom Saladin ikke ingikk en avtale om å slippe byens innbyggere fri. For Saladin, som ønsket å fremstå som Islams beskytter, ville dette være en dyr pris å betale. Det er også viktig å huske at Saladin var en erobrer - han angrep aggressivt en rekke stater, og sloss for det meste mot andre muslimer (22 av 33 måneder i felten var mot andre muslimer hvis hukommelsen stemmer).
Saladin visste også meget godt hva som hadde skjedd i 1099 - han visste at ved å la vær å plyndre byen, ville han (og i forlengningen, kanskje også Islam) fremstå som moralsk overlegen. I brev til Kalifen skrev Saladin selv at hans intensjoner var å plyndre byen, og hans sekretær, Imad al-Din bekrefter dette.
I tillegg er det også verdt å nevne at plyndringen av Jerusalem overhodet ikke var noe så ufattlig uvanlig ut i fra sin tidsepoke. På denne tiden var det vanlig doktrine at en by som ikke overgav seg ville bli plyndret, med befolkningen i erobrerenes nåde. Der dette skilte seg ut fra krigene i europa var det ofte at erobreren ville ha byen mest mulig inntakt - men likevel også måtte gi sine menn belønningen av å plyndre. I samme tidsrom drev mongolene en ufattlig mer ødeleggende utslettelse av byer. Eller så kan man jo trekke frem eksempler fra korstogseraen. Edessa ble av Zangi fullstendig rasert. Dette var en langt mer brutal plyndring enn den Jerusalem ble utsatt for av korsfarerne. Edessa, en strategisk by sentralt i den "fruktbare halvmånen" kom seg aldri igjen etter beleiringen.
Ser at Thorvald Steen har stor interesse for Saladin i form av skuespill og bøker nylig utkommet.
Synd at han ikke klarer å sette ham inn i sin historiske rolle i det hele tatt. Saladin er kjent fordi han er så mye beskrevet i Europeisk historie som er den som har vunnet fram og dominert hele verden. Saladin er kjent i Europa fordi han var en av de vi møtte utenfor Europa som gjorde denne berømte handlingen da Jerusalem ble spart for plyndring. Dette er trukket fram i Europeisk historie fordi vi har drevet en nitidig gransking av våre egne voldelige handlinger for å forstå de og redusere de. I kulturen til Saladin har de den langt mer intuitive holdning at egne misgjerninger skal skjules mest mulig og lengst mulig.
Sammenliknet med hva som skjedde utenfor Europa, var det de kristne på korstog drev på med småting. Vi massakrerte og drepte langt færre av både egen og andres innbyggere enn hva som foregikk i kulturkretsen til Saladin. De kristnes herjinger er langt fra det verste innbyggerne i disse strøkene måtte tåle. Vår selvransakelse er med på å framheve de kristnes uskyldighet og ikke-voldelige historie. Saladin ville ikke vært kjent i sitt eget lands historie heller derom det ikke var for den effekt hans handling hadde i Europa.
Desverre kan dette misfortås og ut fra en enkelt episode kan man bygge opp en fantasioppfatning lik den Thorvald Steen og Aslak Sira Myhre har gjort. Dersom man leser deler av de Europeiske skriftene og nekter å se på skrifter fra andre steder, kan man begå i denne navlebeskuende misforståelse. De er ikke alene om det i det hele tatt, men det er kun mulig dersom man nekter å forsøke å forstå tidligere tider og andre kulturer.
Synd at de ikke er villig til å foreta mer enn en sjekk i tilgjengelig historie fra hele verden for å finne bekreftelse eller avkreftelse.