Kristian Tonning Riise (f. 1988) er folkevalgt for Høyre i Stange kommune og Hedmark fylke. Han jobber som prosjektmedarbeider i Civita, og har tidligere jobbet som informasjonsrådgiver i Unge Høyres Landsforbund. Han blogger også på grenserforpolitikk.com.
Landesorgen Chávez
Myndighetene i Venezuela har erklært syv dager med landesorg etter president Hugo Chávez’ bortgang. For mange har landesorgen allerede vart i over 14 år.
”Den eneste sinnstilstanden som bodde i hjertet til comandante Chávez, kjærlighet, må få råde”, erklærte visepresident Nicolas Maduro, da det ble klart at Hugo Chávez hadde gått bort i går kveld. At mange hadde et kjærlighetsfylt forhold til den venezuelanske presidenten er det liten tvil om, men det var ikke kjærlighet som preget hans 14 år ved makten.
Det hadde ikke gått mange timer etter at Chávez’ bortgang var annonsert, før nyhetsmediene begynte å melde om voldelige aksjoner mot opposisjonelle studenter og journalister. Universitetsstudenter som flere dager tidligere hadde satt opp en protestleir for å få mer informasjon om helsetilstanden til presidenten, fikk teltene og madrassene sine påtent. I dag tidlig kunne vi se bilder av det blodige ansiktet til den kvinnelige reporteren Carmen Andrea Rengifo, etter at hun måtte flykte på motorsykkel fra et ublidt møte med rasende Chávez-tilhengere.
Fjorten år med Chávez har gitt Venezuela like mange drap hver eneste måned som på Gazastripen totalt under krigen mellom Israel og Hamas i 2008/2009.
For mange er dette lite annet enn hverdagen i Venezuela. Hendelsene er dessverre en god illustrasjon på et kaotisk voldssamfunn, det synligste ettermælet av Chávez’ presidentperiode, som hans etterfølger(e) (uansett hvem det blir) vil måtte slite med i lang tid fremover. I 2012 ble mer enn 21.600 mennesker drept i Venezuela. Til sammenligning var tallet 4.550 da Chávez kom til makten i 1999. Fjorten år med Chávez har gitt Venezuela like mange drap hver eneste måned som på Gazastripen totalt under krigen mellom Israel og Hamas i 2008/2009. Men i stedet for å gjøre noe med mordratene, sluttet regjeringen bare å offentliggjøre de grufulle statistikkene.
Overalt forvitrer infrastrukturen, til tross for hemningsløs innsprøytning av oljepenger. Innenlands produksjon av så å si alt har falt og korrupsjonen eskalerer. Samtidig har befolkningen måttet vende seg til mange hundre timer i året med TV-monologer, der Chávez langer ut mot alt og alle og legger ut om regjeringens fortreffelighet.
Tosidig bilde
Dette bildet forklarer imidlertid ikke hvorfor det nå er ektefølte sørgetilstander i gatene, hos en befolkning der Chávez fortsatt er en helt for mange.
Da Chávez kom til makten var politikerforakten så stor at ingen av de etablerte partiene hadde aktuelle kandidater. Med løfter om ”revolusjonær forandring” slo Chávez sin motkandidats løfter om ”radikal forandring”. Chávez lovet å eliminere korrupsjon, utrydde fattigdom og gi landet en ny grunnlov med et nytt politisk system. Chávez’ revolusjonære populisme hadde stor appell i en politikertrett befolkning, men hans personlige bakgrunn og fremtoning hadde minst like stor betydning. Chávez var ingen hvit, blåøyd aristokrat med utdannelse fra eliteuniversiteter, slik den etablerte politikereliten gjerne fremsto.
Chávez kom fra den lavere middelklassen, og fra en familie som hørte til den klare majoritetsbefolkningen i Venezuela med blandet etnisk opphav. Chávez drev valgkamp til fots, og både så ut som og snakket som den gjennomsnittlige venezuelanske «mestizo». Chávez lykkes med å identifisere seg med en stor del av befolkningen som følte seg ekskludert av tidligere regjeringer. De fattigere «klassene» så i Chávez en vei til bedre levekår, fri fra fortiden. For dem representerte Chávez nytt håp. Dermed kunne en mann som få år tidligere gjennomførte et blodig (mislykket) kuppforsøk innta rollen som landets nye demokratiske håp.
Chávez hadde knapt rukket å bli president før han benyttet anledningen til å håne demokratiet, en presedens han fulgte resten av sin levetid.
Liten respekt for demokratiet
Ved innsettelsesseremonien, i februar 1999, kom det allerede sterke indikasjoner på hvordan Chávez hadde til hensikt å styre landet. ”Over denne døende Grunnloven”, leste Chavez, mens han ble tatt i ed foran Kongressen. Chávez hadde knapt rukket å bli president før han benyttet anledningen til å håne demokratiet, en presedens han fulgte resten av sin levetid.
Under Chávez’ styre ble både de lovgivende, utøvende og dømmende organer underlagt personkulten rundt presidenten, en mann som oppriktig hevdet å være reinkarnasjonen av den søramerikanske frigjøringshelten Simon Bolivar. Chávez var kjent for å sette av en tom stol på møter i regjeringskabinettet i tilfelle skyggen av Bolivar skulle finne det for godt å overvære møtet. Besettelsen nådde sitt klimaks i 2010 da Chávez fikk Simon Bolivars levninger gravd opp, og tvang alle landets medier til å vise en morbid kavalkade av Bolívar i historiske malerier, bilder av Bolivars oppgravde skjelett og bilder av Chávez, mens nasjonalsangen dannet lydsporet for denne lite subtile sammenkoblingen.
Christopher Hitchens omtalte hendelsen som ”det mest skamløse forsøket på å skape et nekrokrati, eller kanskje mausolokrati, der en levende postulerer å innta den avdødes kjødelige vesen, siden nordkoreansk media erklærte Kim Jong-il for å være reinkarnasjonen av Kim Il Sung.”
Fiendebilder
Chavez langet ut mot oligarkiet, med en tilsynelatende utømmelig mengde nedsettende adjektiver, hver gang han fikk mulighet. De var heller ikke rent få, ettersom han kunne kommandere samtlige medier til å sende hva enn han måtte ha på hjertet, når som helst. Dette hatet mot de rike hindret ham imidlertid ikke i å tilrane seg en estimert formue på to milliarder dollar. Med en tidobling av oljeprisen kunne han øse ut penger ukritisk til alle mulige tiltak, som for mange likevel utgjorde en stor forskjell. En befolkning som opplevde tilgang på flere materielle goder enn tidligere, tillot Chávez effektivt å glatte over korrupsjonen og nepotismen i sin egen indre sirkel, mens han løftet sin egen familie fra lavere middelklasse til styrtrikt politisk dynasti.
Chávez’ populistiske klasseretorikk og innbitte hat mot USA har for alltid gitt ham en plass i revolusjonsromantikeres hjerter. Hans presidentperiode kjennetegnes imidlertid av en voldsom militarisering, en dramatisk maktkonsentrasjon, og en kontinuerlig og utilslørt ignorering av særlig sivile og politiske menneskerettigheter.
Det vil være umulig for noen presidentkandidat i all overskuelig fremtid ikke å ha fattigdomsbekjempelse og sosial omfordeling på toppen av sin agenda.
Ut av revolusjonen
I det blodige kaoset som Chávez etterlater seg, finnes det likevel lyspunkter. Det vil være umulig for noen presidentkandidat i all overskuelig fremtid ikke å ha fattigdomsbekjempelse og sosial omfordeling på toppen av sin agenda. Skal Venezuela bygge et institusjonalisert demokrati og et bærekraftig velferdssamfunn for fremtiden, må de imidlertid komme seg ut av det polariserte voldsklimaet de befinner seg i.
Jeg kan i grunn avslutte med å sitere den amerikanske skribenten Michael Moynihan. ”Fra sine revolusjonære kamerater på Cuba, lånte Chavez slagordet ”patria, socialismo o muerte” – fedreland, sosialisme eller døden. Fedrelandet er i ruiner, Bolivariansk sosialisme har feilet, og Comandante Chávez er død. Måtte revolusjonen dø med ham.”
"Chavez langet ut mot oligarkiet, med en tilsynelatende utømmelig mengde nedsettende adjektiver, hver gang han fikk mulighet" Hmmm, minner litt om en viss Kristian Tonning Riise når han skriver om Hugo Chavez. Lurer ofte på om du sto opp en dag og bestemte deg for å gjøre unyansert kritikk av Chavez til ditt livsverk. Noe må det være som skygger fullstendig for evnen til å foreta rasjonelle politiske analyser. Du har latt deg forlede like mye av Chavez som det Erik Vold har, om enn i en litt annen retning.
Jeg tilhører selv ingen politisk fløy, men det er lite som irriterer meg så mye som å høre på dere to fyre av tendensiøse kruttsalver av billigste retoriske sort. Jeg skal avslutte med en tankevekker: Hvilket land er fortsatt Venezuelas viktigste handelspartner og soleklart største importør av landets olje, etter 14 med Chavismo? Svaret burde innby til en mer nyansert debatt.
Jeg skriver selv om dette paradokset mellom Chávez fiendtlige retorikk mot USA, og det faktum at han likevel er avhengig av USA som oljeimportør i boken min. Synes imidlertid ikke at det forandrer på noe i denne kronikken.
Dine beskyldninger om mangel på rasjonelle politiske analyser skal jeg svare på når du kommer med noen konkrete eksempler.
"Fjorten år med Chávez har gitt Venezuela like mange drap hver eneste måned som på Gazastripen totalt under krigen mellom Israel og Hamas i 2008/2009"
Hva i all verden har dette med noe som helst å gjøre? Er det liksom et stikk til venstresiden; se Israel dreper ikke så mange men se hvor mange som dør i landet til helten deres?
"Overalt forvitrer infrastrukturen, til tross for hemningsløs innsprøytning av oljepenger" Tendensiøst.
"Under Chávez’ Styre ble både de lovgivende, utøvende og dømmende organer underlagt personkulten rundt presidenten". Dette var da en voldsom uttalelse. Lett å kaste ut sånne påstander, vanskeligere å bevise. Problematisk aspekter, absolutt, men rettsvesenet har ikke vært underlagt Chavez. Det er rett og slett ikke riktig.
"Dette hatet mot de rike hindret ham imidlertid ikke i å tilrane seg en estimert formue på to milliarder dollar." Estimert av hvem? Kildene i denne saken har jo vist seg i beste fall å være tvilsomme.
"De var heller ikke rent få, ettersom han kunne kommandere samtlige medier til å sende hva enn han måtte ha på hjertet, når som helst" Jamfør HRW sin rapport fra 2012: Venezuela enjoys a vibrant public debate in which anti-government and pro-government media criticize and defend the president. However, the government has discriminated against media that air political opponents’ views, strengthened the state’s ability to limit free speech and created powerful incentives for government critics to self-censor” Det er altså en mer balansert virkelighet enn den du tegner.
«En befolkning som opplevde tilgang på flere materielle goder enn tidligere, tillot Chávez effektivt å glatte over korrupsjonen og nepotismen i sin egen indre sirkel, mens han løftet sin egen familie fra lavere middelklasse til styrtrikt politisk dynasti» Er Chavez sin familie et styrtrikt politisk dynasti? Dette vil jeg gjerne vite mer om.
Mye var problematisk med Chavez, men han var ikke særlig verre enn de fleste statsledere i skjøre demokratier. Du mener han var en grufull diktator, for venstresiden var han en revolusjonær helt. Sannheten finnes et sted midt i mellom. Chavez var en retorikkens mester, men i handling var han ikke like aktiv som alle vil ha det til. Hverken i positiv eller negativ retning.
Nå som Chavez er borte, får du finne en ny venstresideleder å radbrekke, Riise. Det blir vel Correa eller Morales. Lykke til.
Dessverre finnes det ingen minusfunksjon på kommentarfeltet i Minerva, Ofstad, ellers skulle jeg ha trykket på den med stor iver og glede.
Og skjellsord er fortsatt ikke argumenter, om de kommer fra Chaves, Morales eller deg,
Ofstad: finner mye informasjon i nekrologen i NY times.
http://www.nytimes.com/2013/03/06/opinion/in-the-end-chavez-was-an-awful-manager.html?pagewanted=1&_r=3
NB, journalisten er tidligere korrespondent for Guardian.
Er det ikke ganske ironisk, "kjell", at du kritiserer en person for å mangle argumenter når du ikke kommer med et eneste argument selv?
Ofstad sine innlegg om Chavez/Venezuela er merkelig nok de lengste og mest balanserte av kommentarene her inne, og det virker åpenbart at mannen besitter dybdekunnskaper om emnet. Men av en eller annen grunn mener "kjell" at det er nettopp disse som fortjener minuspoeng. Grunnen er selvsagt at folk på den ekstreme høyresiden hater nyanser og fakta. Et innlegg er kun godt nok dersom det er ideologisk rent. Ja, akkurat som kommunistene som dere angivelig hater. Tipper høyreraddiser egentlig har en dyp beundring for kommunister. Retorikk og lojalitet til ideologi er nemlig slående lik.
Jeg får svare på disse og da, slik jeg sa at jeg skulle gjøre.
Du reagerer på min sammenligning mellom drapene i Venezuela hver måned, og totale drap på Gazastripen totalt under krigen mellom Israel og Hamas i 2008/2009. Hva er poenget med det? Jo, poenget er å illustrere hvor enorm voldseksplosjonen har vært. At du ikke liker bildebruken min kan kanskje være fordi den er treffende. Statistikk er som regel litt mer treffende når den settes inn i en sammenheng.
"Overalt forvitrer infrastrukturen, til tross for hemningsløs innsprøytning av oljepenger".
Ja, hvorfor er dette tendensiøst? Det er et faktum.
Venezuela har tidoblet sitt viktigste inntektsgrunnlag og likevel forvitrer infrastrukturen i hele landet, motorveier, bygninger, fabrikker, oljeplattformer, osv… Du synes ikke det er ganske alvorlig?
"Under Chávez’ Styre ble både de lovgivende, utøvende og dømmende organer underlagt personkulten rundt presidenten". Ja, i realiteten stemmer dette. Rent formelt er det selvsagt ikke slik, men i praksis er disse blitt en forlenget arm av presidenten. Det er ikke et uavhengig rettsvesen i Venezuela lenger. De fleste dommerne er provisoriske dommere som kan sparkes hvis de dømmer mot presidenten. Det har også blitt gjort flere ganger. En av dem sitter også i fengsel for nettopp dette.
"Dette hatet mot de rike hindret ham imidlertid ikke i å tilrane seg en estimert formue på to milliarder dollar."
Jeg vedgår at jeg skulle lagt ved kilde her, men denne saken har vært så hyppig gjengitt i flere medier de siste dagene at jeg må ha tenkt at de fleste hadde fått det med seg. Men, som jeg også skriver under her: Jeg skriver ikke at dette er et bevist faktum, men at det er et estimat. Det kan være at dette tallet er feil, men det er ikke bare radikale høyreaviser som har skrevet om dette, slik du sier lenger nede i denne diskusjonen. NY Times har f.eks. gjort det (så om det er feil må den dirrende pekefingeren din rettes til flere enn meg og Minerva).
Uansett: Om det er 2 milliarder eller ikke er strengt talt ikke det viktigste. Poenget er at Chávez har beriket seg selv med landets formue, det er det ikke mulig å være uenig i. Chavez sin familie var lavere middelklasse. Nå er den en av de rikeste i Venezuela, med store eiendommer, og politiske posisjoner fordelt utover hele familien. I Venezuela har man begynt å bruke slangbegrepet "boligarki" for å beskrive det nye "oligarkiet" i Chavez familien.
"De var heller ikke rent få, ettersom han kunne kommandere samtlige medier til å sende hva enn han måtte ha på hjertet, når som helst"
Dette betyr ikke at det ikke er debatt. Det har jeg aldri skrevet. Det er lov å kritisere regjeringen i Venezuela, og det skjer også hele tiden. Det denne teksten referer til er at presidenten har en uforholdsmessig stor makt over mediene. Alle landets medier er pålagt ved lov å sende Chávez og regjeringens obligatoriske offentlige sendinger. De beløper seg til flere hundre timer i året, og kan sendes når de måtte finne det for godt. Det er ikke spesielt demokratisk.
«En befolkning som opplevde tilgang på flere materielle goder enn tidligere, tillot Chávez effektivt å glatte over korrupsjonen og nepotismen i sin egen indre sirkel, mens han løftet sin egen familie fra lavere middelklasse til styrtrikt politisk dynasti»
Ja, Chavez sin familie er styrtrik, og brødrene hans, faren hans og moren hans har inntatt alle mulige politiske posisjoner etter at Chavez kom til makten. I Chavez’ hjemstat har ingen andre enn familien hans hatt makten siden Chavez ble president.
Jeg har et lengre avsnitt om dette i boken min. Jeg kan gjengi det her, hvis du er interessert.
Og ja, jeg er ikke spesielt positivt innstilt til Correa og Morales nei. Menneskerettighetssituasjonen der er ikke bra.
Vet ikke hvor jeg har brukt skjellsord jeg, men du må gjerne gi meg så mange minus du vil Kjell. Gi meg gjerne ditt fulle navn også, liker å vite hvem jeg debatterer mot.
Kjoygard: Lest den kronikken ja. Den er god og jeg er enig i det meste. Men den treffer spikern på hodet i mye større grad enn Tonning Riise. At Chavez ikke var noen god administrator er vel de fleste enige om (bortsett fra på ytterste venstre) Det gjorde ham ikke til noen despot. Jeg tror dere kritiserer meg fordi dere tror jeg tilhører venstresida. Så er ikke tilfelle.
Du skriver veldig nyansert og godt, Ofstad!
Ofstad: jeg er enig i at Chavez ikke var en despot, men det er flere problematiske trekk ved en mann som personlig tar kontroll over deler av et lands nasjonalinntekter og utnevner familie til å styre nasjonaliserte bedrifter. Dette smaker av klassisk nepotisme og den sær-søramerikanske caudilloismen som rir det kontinentet som en mare. For meg fremstår han mer som en Peron enn som en Castro, men det er i seg selv et problem.
Jeg må nesten be om at Kristian Tonning Riise dokumenterer at Chavez skal ha hatt en formue på to milliarder dollar. Påstanden verserer på en rekke høyreradikale amerikanske blogger, men ingen seriøse tidsskrifter har trykket det - kun The Daily Mail. De viser alle til den samme kilden: Et obskurt firma ved navn "Criminal Justice International Associates LLC" som visst nok skal ha skrevet en rapport om Chavez' formue. Her er hjemmesiden til dette firmaet: https://sites.google.com/a/cjiausa.us/www/
Se og le.Hvis dette virkelig er kilden til Tonning Riise, er det ganske graverende. Et firma som ikke har råd til eget domenenavn og som lager hjemmesiden sin med Google Sites, skal liksom ha hatt ressurser til å estimere verdien til Venezuelas tidligere president.
Denne flausen kommer vel i Minervas mediekritikkspalte, regner jeg med?
Påstanden om at Chavez har tilranet seg 2 milliarder dollar har vært hyppig gjengitt i flere medier de siste dagene. Jeg skriver forøvrig at det er et estimat, ikke at det er et bevist faktum. Og det er ikke bare radikale høyreaviser som har skrevet om det. NY Times har også gjort det (så om det er feil må den dirrende pekefingeren din rettes til flere enn meg og Minerva). Men ja, uansett: Om det er 2 milliarder eller ikke er strengt talt ikke det viktigste. Poenget er at Chávez har beriket seg selv med landets formue, det er det ikke mulig å være uenig i.
Chavez sin familie var lavere middelklasse. Nå er den en av de rikeste i Venezuela, med store eiendommer, og politiske posisjoner fordelt utover hele familien. I Venezuela har man begynt å bruke slangbegrepet "boligarki" for å beskrive det nye "oligarkiet" i Chavez familien.
Jeg retter gladelig den dirrende pekefingeren min mot NY Times dersom det stemmer at de har gjengitt fantasiestimatet på 2 milliarder dollar. Men jeg har svært vanskelig for å tro at en så seriøs avis ville trykket denne informasjonen uten å sjekke kilden - som er en vits.
Jeg ber på nytt om at du dokumenterer påstanden om Chavez' estimerte verdi på 2 milliarder USD. Hvis estimatet er gjengitt i "flere medier de siste dagene", så burde det være enkelt å bevise.
Kjoygard: Du argumenterer mot stråmenn. Jeg er jo helt enig i at mye var problematisk med Chavez. Mitt anliggende her er å påpeke Tonning Riise sin lemfeldige omgang med fakta, hentet fra flere useriøse kilder, samt det bildet han tegner av en mørkets diktator.
Jeg ønsker en balansert debatt om Latin-Amerika, hevet over retorikk og fasade. Derfor mener jeg det er viktige å stille Tonning Riise til ansvar, ettersom han i kraft å være en av få som faktisk uttaler seg om LA i Norge, blir omtalt som ekspert. Det er han i like liten grad som Eirik Vold.
Takk for meg.
Her er forøvrig noen ytterligere kjappe fakta, som jeg nettopp la ut på facebook:
1) Underernærte som andel av befolkningen fra 1992 til 2008 gikk fra 10 prosent til 7 prosent i Venezuela, i Brasil var utviklingen fra 11 - 6.
2) Forventet levealder i Venezuela i 1990 var 71, i dag er den 74. Utviklingen i Syria har imidlertid vært høyere, fra 71 - 76.
3) Når det gjelder småbarnsdød (under 5 av 1000 levendefødte), var tallet 33/1000 i Venezuela i 1990 mens det er 18/1000 i dag. Det er imidlertid en begrenset utvikling sammenlignet med Peru som har gått fra 78/1000 til 19/1000.
4) Andelen av befolkningen som lever på inntekter ute av stand til å dekke deres grunnleggende behov har gått kraftig ned i Venezuela mellom 2002 og 2011, men ligger omtrent på gjennomsnittet i Latin Amerika. I Peru var utgangspunktet mye verre i 2002. I dag scorer de mye bedre enn Venezuela.
I Brasil og Peru bygger man samtidig bærekraftige institusjoner, et velferdssamfunn for fremtiden, og pragmatiske relasjoner med andre land. I Venezuela er det kaos og voldseksplosjon.
Jeg undres derfor: Hvorfor det er Venezuela som er forbilde til norsk venstreside, og ikke Peru eller Brasil? Kan det kanskje være fordi Lula er en kjedelig sosialdemokrat, mens Chávez slår på de sedvanlige revolusjonspaukene....?
Jeg lar den henge i luften.
(De tre første tallene er forresten hentet fra Verdensbanken, og det siste eksempelet er fra ECLAC - Economic Comission for Latin America and the Caribbean, gjengitt i The Economist)
Veldig "biased" og tendensiøst fra Riise det her. Men mye må man tåle i ytringsfrihetens navn.
Å sammeligne forholdene i Venezuela med Syria eller Israel/Libanon eller andre land som Norge, USA eller hvilket som helst annet land kaller vi for "cherry picking".
Når det gjelder antall mord pr. tusen innbyggere så er de høyere i Hondura og El-Salvador. Et "sivilisert" land som Mexico hadde flere enn 27.000 drap i 2012. Et "sivilisert" samfunn som New Orleans i USA hadde høyere drapsrate enn i Venezuela (56 mot 48).
At økonomien i Venezuela tendenderer mot "hollandsk syke" er ikke noe nytt. Norge var også preget av Hollandsk syke på 1980-tallet. Det er heller ikke noe nytt. Norge lider enda til av "norsk syke" som er særkarakteristisk for Norge.
At Chavez skulle ha liten respekt for demokratiet og folket som har valgt han er rent oppspinn og propaganda. De fattige har trykket Chavez til sitt bryst for de han har hjulpet dem i motsetning til forholdene før Chavez. Under Chavez ble det også innført mer deltakende demokratier i landet ("demokratisk utviikling" er forresten et fremmed ord i Norge).
Stort sett er artikkelen rent oppspinn og tendensiøst fra ende til annen. For en mer balansert fremstilling av Chavez så anbefaler jeg å lese denne artikkelen av en som har mer peiling på forholdene i Venezuela: http://www.tni.org/article/venezuela-and-latin-america-after-chavez
Ofstad: ser egentlig ikke at jeg kjører mot stråmenn her, jeg forsøkte å underbygge noen av de påstandene du etterspurte kilder/begrunnelser for.
Jeg ser vel heller ikke at du hever deg over retorikk og fasade, du kommer med mange påstander som du ikke underbygger. F.eks. hvorfor er det tendensiøst at infrastrukturen forfaller? Noe kilder på at det ikke gjør det som kan oppveie for rapportene om at det faktisk foregår et forfall? Sjekk NY times en gang til, der beskrives forfallet som preger Venezuela godt.
Jeg kunne fortsatt, men ser at Riise selv har svart brukbart på dine innsigelser.
Eriksen: hvorfor mener du at det er cherry-picking å sammenlikne med naboland i regionen?
Frans Eriksen,
hva er tendensiøst ved å sammenligne Venezuela med Syria," eller Israel/Libanon eller andre land som Norge, USA eller hvilket som helst annet land"?
Kan man ikke sammenligne land lengre?
Dette er ytterst sært fra deg (Å sammenligne et land (Venezuela) med en delstat (New Orleans) - se det er å samenligne kirsebær med kokosnøtter.)
Hva gjelder drapstallene for Venezuela er vel poenget at de har steget KOLOSSALT under Chavez. Hvis mannens sosialpolitikk er så forbannet god, hvorfor eksploderer kriminaliteten?
Cherry picking
Choosing to make selective choices among competing evidence, so as to emphasize those results that support a given position, while ignoring or dismissing any findings that do not support it, is a practice known as "cherry picking" and is a hallmark of poor science or pseudo-science.
— Richard Somerville, Testimony before the US House of Representatives Committee on Energy and Commerce Subcommittee on Energy and Power, March 8, 2011.