Kommentarer: 87
3. januar, 2011

Nils August Andresen

Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Han er også doktorgradstipendiat i økonomi på ESOP ved UiO. Tidligere stoppesteder er Econ Pövry, med fokus på Russland og energi, og Høyres stortingsgruppe. Han synger i Oslo Kammerkor. Twitter: @nilaug.

Legaliser. Alt. Nå.

Det finnes viktigere ting i verden enn det presise tallet på norske hasjrøykere. Statskollaps, terrorisme, bandekriger, korrupsjon, vold og ødelagte samfunn er noen av dem.

2010 avsluttet med en ny debatt om narkotikapolitikk. Aftenposten stilte forrige uke spørsmål om hva vi kan lære av Portugals avkriminalisering. Justisminister Knut Storberget og helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen forsikret etter en studietur at det ikke er mye. Vi skal «klare å etablere strafferettslige reaksjoner som er annerledes, uten å avkriminalisere», forklarer Storberget.

Ikke å avkriminalisere —  for ikke snakke om legalisere —  fremstår som et mål i seg selv. En artikkel av internasjonal sjef i rusfeltets samarbeidsorgan Actis, Anders Ulstein, publisert i forbindelse med læringsturen til Portugal, illustrerer godt den negative holdningen som dominerer norsk politikk. Blant annet er det ikke grunnlag for å hevde at avkriminaliseringen har ført til en nedgang i bruk eller overdosedødsfall i Portugal, mener Ulstein, og viser til at utviklingen har vært ganske lik i Frankrike og Italia. Javel: Det er kanskje ikke grunnlag for å konkludere med at avkriminaliseringen i Portugal har påvirket hverken forbruk eller overdosetall. Men om avkriminalisering er irrelevant for forbruk, hvorfor er forbudet viktig? Den absurde logikken som dominerer debatten er at et forbud er å foretrekke, selv om ikke heller Ulstein kan vise at avkriminalisering har hatt en negativ effekt på bruk.

Ulstein hevder videre at vi ikke trenger en avkriminalisering for å møte brukerne på den måten Portugal møter dem. Også her vil jeg gi Ulstein rett. Vi kan møte brukerne med verdighet hva enten narkotika er forbudt eller tillatt. Skal det tale for forbud?

Et siste viktig poeng Ulstein trekker frem er at et forbud over tid gir normer som holder forbruket lavt. «Beviset» later til å være at forbruket av cannabis blant ungdom i dag er lavere i Norge enn i Portugal. Ulstein ser bort fra at slike land-til-land sammenligninger har begrenset verdi. Vi har mye  internasjonal forskning som tyder på at grad av bruk i bestemte samfunn er langt mer påvirket av kultur enn strengheten i narkotikakontrollen. Utover det er det ingen forskning som belegger at forbudet har en normdannende effekt. Som en lengre trend ser vi da også at cannabisforbruket øker eller er stabilt nærmest overalt, til tross for alle verdens forbud; de som vil kan glede seg over at FNs narkotikaorganisasjon, UNODC, har et kart som viser at Algerie ser ut til å være et unntak. Og mange har påpekt at forbudet både skaper en spenning rundt cannabis, og knytter lettere narkotiske stoffer sammen med de tyngre i markedet.

Til sist snakker Ulstein bare om avkriminalisering, ikke legalisering. Avkriminalisering vil først og fremst gjøre hverdagen litt lettere for brukerne. Det er et gode i seg selv, men rokker ikke ved fundamentet i narkotikapolitikken. Det gjør legalisering, fordi det også angriper distribusjonsnettverkene som i dag pusher narkotika, og da særlig tyngre stoffer, over hele verden.

De som har fulgt debatten, vil være godt kjent med argumentene presentert overfor. Minerva har presentert dem også tidligere. Mange norske rusforskere vil komme med innvendinger: Legalisering av cannabis vil gi økt forbruk, æresord! Heroinutdelingen i Sveits har også negative konsekvenser! Det er ennå mye uprøvet i narkotikapolitikken før vi trenger å ty til legalisering!

Snarere enn bare å forsøke å gjendrive argumenter som virker preget av en en ekstrem motvilje mot legalisering som idé, vil jeg ha andre premisser for debatten. Misforstå meg rett: Fokus på norske brukere er viktig, selv om det kan betviles at en noe økt cannabisbruk virkelig er en stor trussel mot samfunnet. Overdosedødsfall, bruksmønstre blant ungdom, bruksmønstre over tid, rusomsorg, muligheter for tvangsbehandling — selvsagt er det viktig. Brukerne kan og skal vi hjelpe — men forbud eller ikke er ikke et bære eller briste i den bestrebelsen.

Problemet er snarere at en slik forståelse av «krigen mot narkotika» skygger for mange andre minst like viktige spørsmål, ikke minst tatt i betraktning den store usikkerheten rundt hvilken politikk som er best for brukerne. Det blir litt som å spørre seg om man skal seile i bidevind eller krysse når problemet er at båten er lekk og svaret er alle mann til pumpene.

For krigen mot narkotika, i form av forbud, har ikke vært vellykket. Det er ikke et spørsmål om å akseptere eller ikke akseptere at narkotika er tilgjengelig. Det er tilgjengelig. Krigen er tapt. Og mens effekten av forbud eller liberalisering for brukerne ofte er usikker og omstridt, har den globale «krigen mot narkotika» og forbudspolitikken en rekke konsekvenser som er ualminnelig alvorlige, som direkte skyldes forbudet, og som ikke er omstridte. Narkotikaforbudet er den viktigste og mest direkte årsak til den globale illegale narkotikahandelen, med en rekke nasjonale undergrupper, også i Norge. FN anslo i 2003 at handelen utgjorde omtrent 320 milliarder dollar, nesten 50 prosent mer en Norges totale BNP i samme år.

Vår militære fiende i Afghanistan, Taliban, finansieres mellom 40 og 60 prosent av heroinhandel. Salget av heroin fra Afghanistan har gått noe ned i høst — og ført til problemer for Taliban — men dette skyldes mer plantesykdom enn politikk. Veibombene som dreper norske og andre vestlige soldater, for ikke å snakke om den afghanske sivilbefolkningen, er i stor grad betalt av vestens narkotikabruk. Natos største sikkerhetspolitiske utfordring etter Murens fall finansieres av heroinister i Oslo, Marseille, Bradford og Baltimore. Fordi vi lar det skje.

Det diskuteres stadig oftere om Mexico, et land med mer enn 110 millioner innbyggere, er i ferd med å bli en «failed state». Narkotikakrigene i landet krever tusenvis av liv årlig — anslagsvis 12000 bare i 2010. Narkotikarelatert korrupsjon brer om seg. Domstoler og politi settes i umulige posisjoner. Flere og flere i Mexico ønsker legalisering, trass sterkt amerikansk press. I Colombia er den illegale narkotikatrafikken — og kampen mot den — et sentralt element i langvarige og blodige interne kamper. I økende grad sprer narkotikakonflikten seg også til naboland. Problemer knyttet til narkotikahandel øker i Afrika, Russland og mange andre land. Både vestlige og andre land har til dels svært alvorlig organisert kriminalitet basert i stor grad på narkotikapenger.

Også i Norge er det betydelige kriminalitetsproblemer knyttet til narkotika: Vinningsforbrytelser for å skaffe penger til forbruk, gjengoppgjør og organisert kriminalitet knyttet til omsetning. En kveldstur ved Akerselva viser med uønsket tydelighet at ulovlig narkotikaomsetning lett fører innvandrere med svak arbeidsmarkedstilknytning inn i organisert kriminalitet. Over 100 personer fengsles årlig for personlig bruk av narkotika i Norge. Betydelige politiressurser går med til å følge opp forbudet og den medfølgende kriminaliteten, på bekostning av andre politioppgaver.

Flere forbudstilhengere erkjenner at forbud fører til betydelig kriminalitet i tillegg til selve konsumet. Men mange av dem fremstiller det som om å ta hensyn til dette er å svikte «de svakeste« —  misbrukerne — til fordel for det ressurssterke storsamfunnet. Men ikke bare er dét tvilsomt —  å avvikle forbudet er intet hinder for å hjelpe brukerne; argumentet snur ting fullstendig på hodet. De viktigste voldelige konsekvensene av Vestens narkotikakamp er i andre land. Norge er rangert som verdens mest stabile land; Colombia er plassert mellom Iran, Syria og Kirgistan — mellom femti og åtti plasser bak land med samme BNP-nivå, som Makedonia, Peru og Tunisia. Mexico er tilsvarende langt bak land som Uruguay og Argentina, som er på samme BNP-nivå. Krigen mot narkotika er å svikte disse landene, og menneskene som bor der. Det er de som er de svakeste. Vi svikter dem. Alt sammen for helt usikre og kanskje negative konsekvenser for narkotikabrukere i Vesten. Skit i verden. Leve Toten.

Hadde skadevirkningene av forbudspolitikken vært synlige for oss, i stedet for å ramme mestizoer i en jungel, våre soldater —  eller unge skolejenter —  i Afghanistans fjell eller ungdom i Mexico City, da hadde den vært avviklet for lenge, lenge siden. Det var nettopp det som skjedde med vestlige eksperimenter med alkoholforbud i mellomkrigstiden, et forbud som gav avgjørende drahjelp ikke bare til storstilt norsk smugling, men også til den amerikanske mafiaen. Også disse forbudene var drevet frem av de beste intensjoner, i USA fremmet av norskættede Andrew Volstead, og støttet av gode skandinaviske lutheranere. I Norge falt forbudene etter et snaut tiår, etter hvert som folk fikk se effektene. I mellomtiden hadde vi utviklet en legestand som skrev ut oppunder én liter ren sprit til hver eneste nordmann i året «for medisinske formål». Studier fra USA tyder på at totalt forbruk i forbudstiden gikk noe opp, samtidig som mordraten økte dramatisk og kriminaliteten og korrupsjon bredte om seg.

En legalisering i Norge vil selvsagt ikke løse alle verdens problemer. Men det vil redusere noen av kriminalitetsproblemene i Norge. Mange av oss mener også, med god grunn, at det vil redusere en del av skadevirkningene knyttet til narkotikabruk. Å løfte debatten om legalisering og utarbeide gode reguleringsregimer for narkotiske stoffer kan tvinge frem en debatt i et Europa som i økende grad synes klar for å endre tilnærming til krigen mot narkotika. Det er ikke bare Portugal som går foran Norge. Storbritannias statsminister David Cameron har tidligere vist at han har mot til å bli kalt «soft» i denne debatten. Selv i USA er en endring på gang, om det enn er langt frem ennå. Ikke bare er bevegelsen for legalisering av cannabis sterkere enn noensinne i flere og flere delstater; føderale myndigheter sluttet ifjor å bruke termen «war on drugs», som har vært utgangspunktet for mye av elendigheten narkotikapolitikken i Vesten har ført med seg. Og også amerikanerne har vært i Portugal for å lytte.

Ikke minst etter at Economist løftet saken ifjor, har flere begynt å se Vestens forbudspolitikk i sammenheng med de globale skadevirkningene av krigen mot narkotika. Norge kan gå foran, og bør gå foran, fordi det i alle tilfeller er den riktige politikken for Norge, og fordi det vil tjene både oss og verden om Vesten finner en ny narkotikapolitikk.

Noen tenker at det i første rekke er naivliberalere, krampeliberalister eller gamle hippier som støtter en legalisering av narkotika. Det kan være en trøst for konservative at tanken om at forbud er veien å gå på rusfeltet, ble tilbakevist allerede av Edmund Burke:

«Under the pressure of the cares and sorrows of our mortal condition, men have at all tims, and in all countries, called in some physical aid to their moral consolations, — wine, beer, opium, brandy, or tobacco. I consider therefore the stopping of the distillery, economically, financially, commercially, medicinally, and in some degree morally too, as a measure rather well meant than well considered. It is too precious a sacrifice to prejudice.»

Det er nettopp en praktisk vurdering av de negative effektene av forbud, som Burke forstod ut fra en konservativ forståelse av menneskenaturen og politikkens begrensning, som er avgjørende for argumentet om legalisering. Vi har sluttet å forby vin, øl og brandy, og trass stadig tøffere lover er det fortsatt lov å ta en røyk. Krigen mot opium og andre narkotiske stoffer har derimot antatt en mer global karakter enn noen gang, og tar flere liv enn noen gang.

Argumentene mot narkotikaforbudet er i dag bedre og viktigere enn de noen gang har vært. Selvsagt forstår jeg at politikere har en instinktiv motvilje mot at staten skal selge eller akseptere salg av narkotiske stoffer, om det enn er aldri så regulert. Likevel er vi nå i en situasjon der vi nå må begynne å forberede legalisering. Ikke bare avkriminalisering, ikke bare cannabis — men legalisering og regulering som en tilnærming til hele rusfeltet. Selvsagt ikke over natten. Ikke uten å utrede reguleringsregimer. Ikke uten å høste erfaringer underveis.

Men prosessen må begynne nå. For som Burke fastslo for 215 år siden, er forbud ikke bare en økonomisk og finansiell og medisinsk uklokhet; det er et moralsk problem.

  • Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Twitter: @nilaug
Kommentarer: 87
  • hermoda

    Om konservative Minerva kan stille seg bak legalisering, er det kanskje håp for å få litt fornuft inn i debatten om narkotika. Man kunne tro at konservative var siste bastion for status quo, men i Norge har man allmektige DNA. Forresten: skulle ikke SV være åpne og liberale på slike «sosiale» spørsmål? Hvor blir det av hippiene?

  • Tom K

    Det illegale narkotikamarkedet omsetter for noe slik som Tysklands stadsbudsjett….hvis jeg husker riktig. Det er snakk om enorme summer. Man vil ALDRIG kunne forby seg ut av narkotikaproblematikken. Det er galskap å tro man kan stanse det med forbud.

    Hvis man legaliserer noen typer slik som canabis, så får ikke bare staten betydelige økte inntekter, men de kriminelle får også mindre.

  • Pravda

    Først et spørsmål:
    Har du en kilde til denne påstanden:
    «Over 100 personer fengsles årlig for personlig bruk av narkotika i Norge»?

    Bruk og besittelse av narkotika til personlig forbruk reguleres av legemiddelloven, jeg har store problemer med å tro på at det skjer 100 fengslinger i året med legemiddelloven som grunnlag.

    Videre forstår jeg innlegget som et forsvar for legalisering av alle typer narkotika, jfr tittelen «Legaliser.Alt.Nå»
    Det er for lettvint å mene uten å samtidig presentere en oppfatning av hvordan man ønsker å praktisere dette i samfunnet.
    Skal en hver som ønsker det kunne gå på apoteket å kjøpe heroin?
    I så fall vil jo hele systemet med medisinske resepter falle bort. Ingen grunn til å få resept på paralgin forte dersom du får heroin uten resept.

    Hvis forslaget er å kreve resepter for å få heroin er det jo snakk om en kvalifiering, og hva skal da være vilkårene? Hvis vilkårene blir strenge faller jo ikke det illegale markedet bort allikevel. Det er vel da heller ikke formelt snakk om en legalisering.

    Hva mener vi om avregistrerte legemidler som vi har gått bort fra fordi de er sterkt vanedannende, eksempelvis Somadril og Rohypnol. Skal de tilbake i butikkhyllene?

    Artikkelforfatteren hopper over utgangspunktet, nemlig at samfunnet har funnet et behov for å regulere tilgangen til en god del stoffer. Land hvor man har mistet kontrollen med, eller tillat bruken av noen typer stoff lider tungt under dette. Eksempelvis Jemen og Khat og afghanistan og opium. Store deler av befolkningen forblir ute av stand til å være reelle samfunnsdeltakere på grunn av stoffavhengighet.

    Jeg kan akseptere en slik tanke, at det er opp til den enkelte om man vil vie livet sitt til stoffmisbruk, men jeg synes et slikt samfunn er uforenelig med en omfattende velferdsstat.

    Heroinavhengighet er eksempelvis uforenelig med å delta i arbeidslivet, skal heroinavhengighet da kvalifisere til uføretrygd?

    Forbudet stanser ikke narkotikaen, men det er ingen tvil om at det holder tilgangen nede og prisen oppe. Forbudet gir også muligheter for å bruke tvang mot misbrukere.

  • Ole Petter

    …dessuten: Åpner ikke dette opp for innføring av LSD i psykiatrien igjen?

  • http://stemdlf.no tore

    Flott og se at andre liberale krefter er enig i Det Liberale Folkepartiet sitt syn på narkotikapolitikk.

    http://stemdlf.no/stortingsprogram#SECTION00620000000000000000

  • http://www.minerva.as Nils August Andresen

    Pravda: Det er nettopp berettiget tvil om forbudet holder tilgangen nede og prisen oppe for flere av stoffene det snakkes om – sammenlignet med et hensiktsmessig reguleringsregime. Det er flere linker til forskning som behandler dette i artikkelen.

    Det er riktig at jeg ikke presenterer den fulle løsningen for hvordan reguleringsregimet skal se ut. Man kan tenke seg en skala fra noe som ligner vinmonopolet eller lisensierte utsalg for hasj til reseptregulering for heroin. Kravene må være strenge, men ikke for strenge. Det vil ikke fjerne hele det illegale markedet, men det vil fjerne svært mye av det. På samme måte finnes det fortsatt et illegalt marked for alkohol, men det er ikke et globalt samfunnsproblem på samme måte som de forbudte stoffene.

    For øvrig var narkotiske stoffer tidligere tillatt, uten at Norge, England eller andre land ble omgjort til Jemen eller Afghanistan av den grunn. Det er de aller, aller færreste som vil velge heroin snarere enn paralgin forte som smertestillende. Uansett er det altså mulig å regulere dette slik at det ikke er en spesielt vektig problemstilling.

    Ellers: Ifølge Odd Hordvin ved SIRUS fengsles mellom 100 og 150 årlig for lovbrudd der bruk av narkotika er det mest alvorlige straffbare forholdet: http://www.rus.no/id/519.0

  • Pingback: Tweets that mention Legaliser. Alt. NÃ¥. « minerva -- Topsy.com

  • Pingback: Minerva for legalisering : Liberaleren

  • Morten

    «det kan betviles at en noe økt cannabisbruk virkelig er en stor trussel mot samfunnet» Helt enig. Men jeg tror politikerne vanskelig kan fatte dette etter mange år med skremsel og hjernevask. Bortsett fra kanskje Jens da, som har egen erfaring.

  • http://www.actis.no Anders Ulstein

    Takk for visitten. Poenget er at når noen fremmer portugals dekriminalisering i 2001 som en mulig løsning for Norge må en kunne vise til positive resultater som skiller seg ut fra andre sammenlignbare land og tendenser, og som ikke skyldes andre årsaker (flere behandlingsplasser osv). Så synes ikke å være tilfelle.

    Portugal er fremmet som et soria moria. Jeg synes en ryddig debatt vil da være å se nærmere på dette før en går videre med alle slags luftige tankesprang.
    Redaktøren forsøker igjen å lage et svart hvitt bilde med krigen mot narkotika på en side og et liberalt legaliseringsregime på den andre. Dette holder ikke mål i noen som helst sammenheng. Hvor skal man begynne…? Europeiske land (også USA) har i dag både en liberal og streng politikk samtidig, det er kortversjonen. Ikke noe tyder på at dette vil endre seg. Og kan Minerva peke på hvor i Oslo sentrum krigen mot narkotika foregår? Det er en ca 30 lavterskeltilbud for personer i aktiv rus og et åpent marked foran Oslo S. Hvorfor er de hundretals ikke i fengsel hvis vi driver krig? Hvorfor har ca 1500 nå lov til å ha en brukerdose i lomma i Oslo om de er registrert på Sprøyterommet dersom vi har en krig mot narkotika? Hvorfor har vi 5500 på substitusjon om det er en krig vi er inne i? Da er det ikke mye til krig.

    Narkotika utgjør en stor sykdomsbyrde i verden, men en 4-5 ganger mindre enn for tobakk og alkohol (WHO Global Burden of Disease). Det er ikke noe som garanterer oss at det ikke kan bli like høyt. Det er ingen støtte i befolkningen for legalisering og ingen helseminister i verden ser ut til å ønske ta den sjangsen. Heller ikke er det støtte i forskningen for legalisering. Det er støtte for at å fylle opp fengslene med særlig småkriminelle og brukere er problematisk, kostbart og ineffektivt, det er der disksjonen bør være og ikke prinsipiell der Minervas redaktør ønsker den.

    De ca 100 personene som er innom norske fengsler årlig for bruk/innehav kan man diskutere alternativer for – helst utenfor murene. Om de kan lages gode alternative reaksjoner er det fint. Skulle ikke være umulig. Dette er få men nok ganske sammensatte saker. En skal heller ikke utelukke at flere synes en periode innenfor er et kjærkommen pause.
    De ca 4000 foreleggene som ilegges årlig er en langt større utfordring, her mener Actis at de bør tilbys programmer med påtaleunnlatelse i stedet. Dette blir et skikkelig løft og vil kunne gjøre noe vesentlig med svingdørsproblematikken. Disse programmene må ha en behandlende og forebyggende målsetning. Dette kan en gjøre uten å fjerne den almennpreventive effekten av et forbud.

  • Pravda

    Ser at kilden din Odd Hordvin heller ikke viser til noen dokumentasjon på at over 100 personer idømes ubetinget fengsel hvor legemiddelloven er det groveste forholdet. Legemiddelloven har en strafframme på seks måneder, det samme som eksempelvis nasking, vi har knapt straffebud med lavere strafferamme. Skulle gjerne sett underlagsmaterialet der.

    Hvis synet ditt er at stoffene skal være tilgjengelige på apoteket mot resept så er jo det systemet i dag. Både amfetaminpreparater og morfinpreparater finnes i store monn der. Men ikke alle preparatene. Du er altså for en mer liberal praksis blant norske leger mer enn en endring av narkotikalovgivningen.

    Som nevnt avregistreres jevnlig legemidler fordi de negative effektene overstiger de positive. Det er tilfellet med heroin, og nyere eksempler er rohypnol og somadril.
    Det vil jo stille betydelige krav til legemiddelindustrien og deres forskning hvis ingenting av det de finner opp kan holdes unna markedet…

  • http://www.minerva.as Nils August Andresen

    Takk for kommentar, Anders Ulstein.

    Det er mulig det ikke per i dag ikke er støtte for legalisering – men dette kan jo ikke være et argument for ikke å argumentere for det? Du skriver: «Det er ikke noe som garanterer oss at (narkotikabruk) ikke kan bli like høyt.» Nei, det er ikke noe som garanterer det, forbud eller ikke, men det finnes ikke mye forskning som tyder på at forbud er spesielt effektivt sammenlignet med gode reguleringsregimer i vesentlig å begrense bruken. Tvert imot, mye forskning går langt i å antyde at forbudsgrad ikke er blant de viktigste faktorene for utviklingen i forbruket. Bevisbyrden må hvile tungt på tilhengerne av et forbud, ikke motstanderne.

    Jeg er enig i at det ikke foregår en aktiv krig mot norske narkotikabrukere. Situasjonen er rett nok langt verre i USA, der et uhorvelig antall fengsles årlig. Men det er ikke det som er mitt poeng: Snarere at fokuset på brukerne i denne sammenhengen lar oss miste det større bildet av syne. Det er kampen, som Norge er en del av, for å stoppe omsetning og handel med narkotika som har muliggjort den enorme organiserte kriminaliteten knyttet til narkotika globalt. Det er ikke omstridt. Er du uenig i den vurderingen?

    Jeg er enig i at den portugisiske politikken ikke er en panasé som vil løse rusproblemene i samfunnet. Det tror jeg slett ikke! Poenget er mer beskjedent på det feltet: Legalisering (og forresten altså ikke bare avkriminalisering) vil heller ikke gjøre det verre. Derimot vil legalisering i Vesten direkte angripe – om enn selvsagt ikke utrydde – den enorme globale kriminaliteten, korrupsjonen, volden og terrorismen knyttet til den illegale omsetningen av narkotika. Det er altså det som er temaet for artikkelen. Jeg kan ikke se at din kommentar i nevneverdig grad rokker ved den argumentasjonen.

  • Per ll

    I denne brannfakkelen av et drøftes ikke de medisinske skadevirkningen av narkotika noe særlig. En ser også helt bort fra at utgifter til kontroll av rusmidlene.

    Hva gjelder cannabismisbrukere har disse en overhyppighet på statisitkker over mennesker som utvikler schizofreni. Dette «uskyldige» stoffet kan også medføre insomnia med tilhørende angst og depresjoner. Ved å bedre tilgjengelighet og senke prisene på dette stoffet vil flere mennesker utvilsomt ramle ut av arbeidslivet og bli en belastning på det psykiatrikse behandlingsapparatet.

    Andre «harmløse» stoffer slik som finnes i magic mushrooms frembringer hallisunasjoner og har i noen tilfeller endt med dødsfall. Denne stoffet er farlig på den måten at det lagres i hjernen og kan ukontrollert aktiviseres på ugunsige tidspunkt.

    Stoffer som feks amfetamin har langt alvorligere og mer akutte skadevirkninger enn cannabis. Her er det snakk om psykoser og svært tunge depresjoner. Jeg regner med at Minerva også ønsker å legalisere disse sammen med feks. LSD som endrer den kjemiske balansen i hjernen på en irreversivel måte.

    Hva gjelder heroin er det slik at når du først er hekta er det nesten umulig å slutte. Mange rusmisbrukere angerer på det første skuddet de satt. Det hevdes at ren heroin ikke er skadelig og det kan godt stemme om en har et godt oppfølginghsapparat for å påse at heroinen ikke er blandet ut med feks rottegift og vaskemiddel. Men dette blir jo også en utgift.

    Å legalisere narkotika vil øke tilgjengeligheten og dermed ramme flere mennesker. At staten totalt sett vil tjene på dette økonmisk er etter mitt syn usikkert. Jeg mener det uansett er etisk forkastelig at staten skal være dopdealer og spre død og fordervelse

  • Tom K

    @Pravda

    «Hva mener vi om avregistrerte legemidler som vi har gått bort fra fordi de er sterkt vanedannende, eksempelvis Somadril og Rohypnol. Skal de tilbake i butikkhyllene?»

    Det du her snakker om er medisin, ikke narkotika. Det er en forskjell, kanskje du skal lære deg den?

  • Morten

    «Jeg er enig i at det ikke foregår en aktiv krig mot norske narkotikabrukere.»

    Er nok ikke helt enig i det, Nils August. Selv om straffereaksjonene i Norge er mildere enn i USA, straffer vi likefullt narkotikabruk. Folk med narkotikaproblemer fyller opp fengslene, også i Norge. Folk dør som følge av måten de behandles på.

    I tillegg kan en sanksjon som kan virke ganske mild ødelegge livet for en person eller redusere kvaliteten betraktelig. Et par timer på glattcelle, masse problemer med barnevernet, vettskremt familie, å miste jobben etter urettmessig varslig/rykter/inndragelse av førerkort etc. kan være konsekvensene av å bli tatt for cannabisbruk. Spesielt ille er utstøtelsen og trakasseringen på småsteder, der folk som blir tatt for et par gram gjerne blir regelmessige ofre for hjemransakelser fra politi med fritidsproblemer. De kommer på en liste over såkalte «kjenninger» og er dermed fritt vilt. Dette er urettferdig statsstøttet plaging av borgere, middelaldersk vil jeg si, samtidig som det er dyrt: det skyver potensielt produktive samfunnsmedlemmer inn i NAV-systemet.

  • http://www.twitter.com/FredrikESP Fredrik G.

    @Anders Ulstein:

    Innlegget ditt illustrerer nok et av de sentrale poengene i lederen: At det er en uvilje mot å ta med i diskusjonen også de globale dimensjonene i krigen mot narkotika (som merkes hardt i bl.a. Mexico, Afghanistan, deres omkringliggende land og i økende grad Afrika). Det samme gjelder de kriminalitetsgenererende effektene av forbudet, både med hensyn til brukernes finansiering av forbruk, finansieringen av organiserte kriminelle og de enorme politiressursene som brukes på disse forbrytelsene.

    At det ikke er støtte for legalisering «i forskningen» er en misvisende påstand. Likevel, det forbudet eventuelt oppnår nasjonalt – som jeg mener kan og bør betviles, og det med forankring i forskning på feltet fra flere og varierte fagdisipliner – må også veies mot de enorme byrder krigen mot narkotika (som startet som relativt metaforisk, men er blitt en mer og mer bokstavlig beskrivelse) medfører globalt, og kriminaliseringen medfører nasjonalt.

  • Ole Petter

    Hvis Mexico er nær en «Failed States»-liste er vel krig mer realistisk enn legalisering, eller? Jmfr. denne:
    http://www.minerva.as/2010/10/27/%e2%80%9cevents-my-dear-boy-events%e2%80%9d/

  • Karsam

    Har den norske stat i det hele tatt noe med hva slags rusmidler folk ønsker å bruke? Selv pusher de, og tjener milliarder, på et av de mest skadelige stoffene som finnes. Personlig syns jeg alkohol har for mange negative sider, det er ekstremt helseskadelig, det smaker ikke spesielt godt, folk blir dessverre også ofte voldelige eller utagerende av det, det er et middel som ødelegger familier og gir oss millionutgifter i form av sykehusopphold og fengsling. For oss som sliter med nevrologiske sykdommer som cannabis faktisk gir en lindring mot, så er det fortvilende at vi ikke skal ha lov til å dyrke våre egne planter og vår egen medisin. Jeg røyker cannabis relativt ofte, jeg får ingen voldsom rus av det, men jeg blir i godt humør og det gjør meg i stand til å utføre mine daglige plikter uten altfor mye problemer. Man kan vel si at bruken av cannabis gjør meg «normal». Da er jeg altså en forbryter? Hva består i så fall selve forbrytelsen av?

    De negative sidene ved kriminalisering er jo dessuten enorme og går ut over samfunnet.

    Tyveri og ran foretatt av narkomane som trenger penger til stoff, selv opplevde jeg at bilen min ble stjålet av en sprøytenarkoman. Jævla irriterende.

    Normale småbarnsforeldre som foretrekker cannabis, et langt mindre skadelig stoff enn alkohol, risikerer et møte med barnevernet dersom de blir tatt med et gram hasj på gata. Helt umenneskelig.

    Folk som røyker cannabis og hasj må kjøpe dette i miljøer der langt hardere stoffer er tilgjengelig. De sponser i tillegg kriminelle nettverk.

    Narkomane som kjøper stoff på gata vet aldri hva de får. Heroin kan være utblandet med hva som helst, cannabis kan inneholde knust glass for å øke vekten og få det til å se mer potent ut.

    Krigen mot narkotika koster enormt mange menneskeliv, hver eneste dag. Se på Colombia og Mexico.

    Gi gratis heroin til registrerte narkomane (i dertil egnede sprøyterom med helsepersonell til stede), det vil fjerne stoffet fra gata, sørge for at det blir mindre nyrekruttering, og man vil få en bedre oversikt over brukerne, og dermed en mulighet til å gi dem et tilbud om avrusing og hjelp. Overdosedødsfall vil dessuten bli en saga blott.

    Mennesker med nevrologiske sykdommer, blant annet ms, vil få en bedre hverdag og slippe å bli definerte som kriminelle fordi de bruker cannabis som medisin.

    Man vil kunne begynne å dyrke industriell hamp, en plante som har et enormt potensiale, både som mat og 10000 andre ting. Man vil kunne bytte ut bomull, en plante som krever masse sprøytemidler for å gi en god avling, med hamp, som har fibre som er fire ganger sterkere og som ikke trenger sprøytemidler eller pesticider i det hele tatt.

    OG SÅ VIDERE…!

  • Marielle

    Kva er tankane vedrørande produksjonen av heroinen/kokainen/hasjen, skal denne produserast av staten/fellesskapet her, eller skal vi støtte våre allierte krigsherrar i Afghanistan direkte ved å kjøpe stoff frå (mellom andre) desse?

  • http://www.vindheim.net Jan B Vindheim

    En utmerket artikkel, måtte mange i Høyre og andre steder ta den til seg! Det er interessant at mange kommer trekkende med «Skal alle kunne kjøpe heroin?». Dette er et av flere viktige spørsmål bl.a. den britiske tenketanken Transform har arbeidet med. Jeg omtaler Transforms løsningsforslag i denne bloggen:
    http://vindheim.wordpress.com/2010/03/03/hvordan-regulere-narkotika/

  • http://www.minerva.as Nils August Andresen

    Marielle: Opium kan dyrkes nær sagt overalt. I dag dyrkes det i stor grad der hvor lovløsheten er størst – slike steder er det dessverre alltid nok av. For øvrig hadde det vært langt bedre for alle parter om vestlige myndigheter kjøpte opium direkte fra bøndene i Afghanistan, snarere enn at det gikk gjennom ulovlige kanaler kontrollert blant annet av Taliban. Men Afghanistan ville altså muligens ikke vært konkurransedyktig på denne planten dersom den etterspørselen kunne møtes med lovlig dyrket opium. Så kunne de dyrke mat til konsum og eksport i stedet.

  • Pravda

    @Tom K.
    Det jeg snakker om er medisiner som inneholder narkotiske stoffer, det er altså ingen forskjell på det.
    Nesten all narkotika er først utviklet som medisin, forkastet som det men blitt værende som rusmiddel. Heroin, LSD og exstacy er eksempler på det. Utviklet og brukt som medisin avregistrert og er idag utelukkende benyttet illegalt.

    Mange stoffer lever parallellt både som medisin og som rusmiddel i dag. Dette gjelder de fleste benzodiasepinene som vival og valium. En rekke opiater har samme stilling, eksempelvis Kodein.

    Definisjonen på narkotika i Norge er hvorvidt stoffet står på narkotikalisten http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/for/ff-19780630-0008.html

    Definisjonen på medisiner er hva som er registrerte legemidler. Mange stoffer står på begge listene. Rohypnol og Somadril som jeg brukte som eksempel var inntil nylig på begge lister, nå er de avregistrert som medisin og er følgelig bare narkotika.

    Poenget mitt er at ved en legalisering av narkotika får vi heller ingen mulighet til å regulere tilgangen til lovlige og ulovlige medisiner.

  • Morten

    «Poenget mitt er at ved en legalisering av narkotika får vi heller ingen mulighet til å regulere tilgangen til lovlige og ulovlige medisiner.»

    Hvorfor? Klart vi kan regulere. Det er jo nettopp forbudet som hindrer regulering. Ved legalisering kan vi tilby tryggere rusmidler, bedre regulert. I et lovlig marked velger folk trygge varianter.

  • http://www.vindheim.net Jan B Vindheim

    Pravda har ikke forstått problemstillinga. Legalisering betyr ikke «ukontrollert omsetning». Alkohol er legalt i Norge, men omsettes ikke ukontrollert. Tobakk er legalt i Norge, men omsettes heller ikke ukontrollert. Omsetning av alkohol og tobakk er regulert på ulike måter, og det finns utallige andre måter som omsetning av legale substanser kan reguleres på.

  • Morten

    Selv om jeg mener cannabis burde legaliseres og selges lovlig, ønsker jeg å få øl og tobakk ut av matbutikken og inn i egne butikker.

  • Ole Petter

    Morten, Jan:
    Når Pravda sier «vi» snakker han om sinnssyke folk. Og hvorfor ikke? Er det ikke lett å se for seg at psykiatrien kan få noe sektaktig over seg hvis man skulle f.eks. følge Det Liberale Folkepartiets program? (privatisering+dop-eksprimentering)

  • Pingback: Juanamagazine

  • http://www.geeljire09.wordpress.com Mohamed

    Mitt standpunkt (som alltid): Avkriminalisere narkotikamisbruk? Ja. Legalisere det. Nei (med unntak av cannabis).

    Det ironiske i dette her er at med ønsket om såkalte «reguleringsregimer» som NAA vil ha, er jo i realiteten det samme som å ønske mer byråkrati eller hva sier folket? Hvordan henger dette her sammen med den ideologien NAA og likesinnede står for (konservatismen/liberalkonservatismen)?

    Jeg er delvis enig med NAA. Jeg er ikke en av de såkalte erke-moralistene som går rundt med pekefingeren som enkelte gjør i denne debatten her, men Bent Høie og hans likesinnede har en del vesentlige poeng.

    NAA nevner at «narkotikakrigen» (som er en mer abstrakt krig enn til og med krigen mot terror) er tapt. Når den er tapt så er det å gå inn for legalisering av tyngre stoffer, det er de facto en fallitterklæring….

  • http://www.vindheim.net Jan B Vindheim

    regulert omsetning gjør det mulig både å få alhol og tobakk ut av matbutikkene OG å få cannbis og opiater ut av hendene på de kriminelle.

  • Pravda

    Poenget mitt er jo nettopp at regulert omsetning av narkotika er det vi har i dag.

    Enten snakker vi om et paradigmeskifte, legalisere bruk av narkotiske stoffer. Eller så snakker vi om en justering av dagens system hvor det meste av narkotika finnes på apoteket og fås ved resept.

    Samfunnet sier at har du sykelig uro og tankekjør vil både vival og rohypnol hjelpe deg. Fordi det er færre vanskelige bivirkninger ved vival er det det vi tilbyr. Det skaper et stort marked for ulovlig salg av rohypnol. Det å forby Rohypnol og legge begrensninger i form av resept på vival er da den regulerte omsetningen vi har valgt.

    Har du store smerter vil både Kodein og Heroin hjelpe deg, vi har valgt å forby heroin og Kodein kommer på resept.

    (Rohypnol og vival har på samme måte som Heroin og Kodein samme virkesoff, forskjellene er at rohypnol og Heroin har bratter virkekurve, noe som gir en tilleggseffekt i form av en «høy» på samme doser som Kodein og vival)

    Ønsker man en legalisering vil det si at man vil fjerne forbudet for de stoffene som i dag er uønsket.

    Vi har i dag altså en godt regulert omsetning av narkotika.

    Ønsker man seg en annen regulering må man være mer presis, hvem skal bestemme hvilke stoffer som skal være til salgs?
    For alt annet enn rusen er Kodein like godt egnet som heroin, hvem skal få heroin og hvem skal få Kodein. Hva skal være vilkåret for å havne i den ene eller den andre gruppen.

    Eventuelt, skal det være fritt frem for salg av alt altså legalisering.

  • Morten

    «Vi har i dag altså en godt regulert omsetning av narkotika.»

    Er den godt regulert, når det er lettere for ungdom å få tak i hasj enn sprit? Er den godt regulert, når folk bruker urene stoffer vi ikke aner konsekvensene av?

    Og hvorfor skal f.eks. cannabis eller khat være uønsket? Og hvor lenge kan elitistiske politikere som aldri har forsøkt cannabis holde på sitt syn når 200 tusen borgere i Norge velger å bruke det uansett hva de mener?

  • Pravda

    Mange hundretusen nordmenn velger å bryte fartsgrensene. Det er ikke et argument imot å ha fartsgrenser.

    Et problem med narkotika er at vi ikke helt kjenner konsekvensene av bruken. Siden stoffene er ulovlig har det ikke vært gjort undersøkelser som kartlegger konsekvensene av typisk cannabis. Ingen har kunnet følge en gruppe brukere og en kontrollgruppe over lang tid for å avklare hvordan det påvirker kropp og sinn.

    Hva med LSD som er kjent for å fremkalle alvorlige og varige psykoser. Hva med GHB hvr rusdosen er hårfint i nærheten av dødelig dose. Skal staten velsigne omsettning av dette fordi mange tusen bruker det uansett?

  • Morten

    Fartsgrenser er fornuftig. Å oppheve fartsgrenser er ikke like fornuftig. Dagens narkotikapolitikk har ingen fartsgrense. Å overføre fartsgrenser til narkotika hadde vært å f.eks. tillate bruk av midle ecstasy- og amfetamintabletter i lukkede klubber for folk over 22, der man må gjennomgå kurs i trygg bruk, og med en rasjoneringsordning først.

    Vi har kjent til effektene av cannabis i årtusener og det er gjort over tjue tusen studier på stoffet. Å si at vi ikke kjenner godt nok til det, er absurd.

  • Tom Christensen

    En kommentar over her viser til at «samfunnet har tatt en avgjørelse» om kriminalisering.
    Det er vel heller slik at det en gang var USA, som gjennom FN, fikk vedtatt den såkalte «Single act convention» som påla alle FN-land å forby alle substanser på en til da, lite spesifisert «narkotikaliste»

    Denne overenskomsten ble vedtatt av FN, uten realitetsbehandling.
    Alle FN land har etter dette vært underlagt konvensjonen og kan ikke, uten å bryte FN avtalen, legalisere substanser som er inne på «narkotikalisten»

  • Ole Petter

    ja, det var i det hele tatt en merkelig visjonær sak fra NAA.

  • Hiro Protagonist

    Pravda: Det er en mengde ting du problematiserer som egentlig ikke er problemer. Dette vil, etter hensikt, kunne reguleres i lov og forskrift.

    Det er nyanser av dekriminalisering/avkriminalisering og legalisering, samt hvilke reguleringer som skal pålegges, det er ingen automatikk i at et legalt stoff skal være fritt tilgjengelig. Tvangsreaksjoner ved misbruk er heller ikke noe som er betinget av den juridiske statusen til stoffet.

    Når det gjelder dokumentasjonen du etterspurte er det bare å sjekke SSB sin kriminalstatistikk. http://www.ssb.no/emner/03/05/a_krim_tab/tab/tab-2010-06-22-28.html viser at det i 2009 var 110 tilfeller av ubetinget fengsel ift. lov om legemidler.

    Det er mye å ta tak i, men jeg har for øyeblikket ikke tid til å redegjøre for hele denne debatten for øyeblikket. Jeg tror dessuten at vi er for langt fra hverandre til å nå en fruktbar konsensus, ettersom det virker som om du ikke vil forstå. Med formuleringer som:

    «Skal en hver som ønsker det kunne gå på apoteket å kjøpe heroin?
    I så fall vil jo hele systemet med medisinske resepter falle bort. Ingen grunn til å få resept på paralgin forte dersom du får heroin uten resept.»

    Selv tror jeg ikke at vi vil sitte og injisere opiater mot tannpine, men deg om det. Det er dessuten ingen som har tatt til ordet for dette i denne debatten. Helt klart er det detaljer og gjennomføring som må, og er, gjenstand for diskusjon. Sett deg heller inn i debattens innhold, ikke konstruer standpunkt som ingen har.

  • Hiro Protagonist

    Et viktig poeng er også at hensikten ved en nedkriminalisering ikke er fri flyt av narkotika, men er basert på en forståelse av at forbudet har en negativ effekt, heller en positiv, ovenfor brukerene. I tillegg kommer de økonomiske årsaker nevnt i artikkelen.

    Det er moralske problemer tilknyttet å straffe 5583 personer årlig for en offerløs handling og hvor straffen medfører en ytterligere byrde for gjerningspersonen. (her ift. lov om legemidler). På toppen av dette kommer straffelovens §162, som rammer LANGT bredere enn å ta ‘storfiskene’ og ‘bakmennene’, det får bli en annen diskusjon.

    Hensikten er, med andre ord, å bedre livssituasjonen til de som er så uheldige å havne i et misbruk og forsøke å istandsette dem til å komme ut av det, snarere enn en heisatur gjennom straffeapparatet. Det er også et forsøk på å slå beina under den enorme svarte økonomien.

  • AHO

    Pravda:
    «Mange hundretusen nordmenn velger å bryte fartsgrensene. Det er ikke et argument imot å ha fartsgrenser.»

    Det er kanskje et poeng at han som bryter fartsgrensen kan risikere å peise inn i en annen bil, og avlive en familie som på alle måter er helt uskyldige.

    Å gjøre dårlige valg bør være en menneskerett. Det samme bør det å ta livet av seg være. For øvrig synes jeg denne debatten er alt for fokusert på brukeren. Jeg har mer sympati for det barnet som dør i en slum i Mexico under en drive-by fordi narkokarteller kriger seg i mellom, enn han som av fri vilje begynner med narkotika.

    Narkotikadebatten berører riktig nok økonomiske spørsmål, men først og fremst er det en moralsk debatt.

  • Morten

    Narkotikaforbudet går utover de som ikke har valgt det selv, som i Norge er ofre for innbrudd eller splittelse i familien, og i Mexico gjennom drap på de som vikles inn i dette mot sin vilje. Dersom det legaliseres vil det bare gå utover de som velger det selv. Ser vanskelig for meg at legalisert narkotika på noen som helst måte kunne drepe like mange som krigen i Mexico.

  • http://www.actis.no Anders Ulstein

    Det er riktig at kampen mot narkotika skaper grobunn for kriminalitet. Det en må likevel huske er at en legalisering vil ha en stor kostnadsside. Denne er det naturlig nok knyttet en del usikkerhet til. En kan ikke vite hvor stort forbruket vil bli. Men en bør tenke over at alkohol og tobakk i dag er de ledende årsaker til sykelighet og tidlig død i Europa blant ikke-smittsomme sykdommer. Alkohol er den største enkelte årsak til tidlig død blant unge menn. I Norge har 80 prøvt alkohol men kun en 10 prosent prøvd narkotika – noen gang. Noen få prosent er regelmessige brukere, mens helgefylla er som du vet ganske massiv. En helseminister vil måtte tenke over dette. Selv tobakk som har falt i flere år er langt mer vanlig enn narkotika, tross det relativt tøffe reguleringen. Vi har 800.000 røykere. Illegal bruk av legemidler som er enda mer kontrollert er i dag i ferd med å bli kanskje vårt største rusproblem. Det har tatt svært lenge å kjempe fram en regulering av alkohol og tobakk, og reguleringen er hele tiden utsatt for press. For å unngå nettopp et svart marked og smugling har vi idag en svært omfattende tilgjengelighet og kunderservice. Det er derfor viktig å ta med i betraktningen at alternativene kan være svært usikre og risikable og medføre vesentlig økt konsum.
    Når det gjelder illegal produksjon og handel glemmer mange at det er faktisk gjort store framskritt. Ser en på hvor opium og coka i dag dyrkes i en viss skala er dette bare en håndfull steder. Før fant en illegal opium fra Kina til Balkan, i dag er selv Det Gylne Triangel kraftig redusert tross en liten oppgang i Myanmar siste årene. I Afghanistan er det kun en håndfull provinser som nå produserer det meste, og dette er opprørsprovinsene som Helmand. Over 20 av 34 provinser er i dag opiumsfrie – noe som kan endre seg selvsagt, men denne utviklingen er konsistent over flere år nå. Ganske oppsiktsvekkende tatt i betraktning korrupsjonen. Afgh produserer ca 93 % av hele verdens heroinforbruk. Lykkes en i Hellmand vil dette få konsekvenser selv om det finnes mye heroin «på lager».
    Det samme med cokabusken. Før ble den dyrket mange steder også i Asia; i dag kun i Andes. Columbia har redusert med over 60% siste 10 årene, blant annet som resultat av «Plan Columbia». Noe av dette er kompensert ved økt prod i Bolivia, men langt i fra alt. Kartellene i Columbia som var verdens mektigste er knust. I samme periode har vi sett en kraftig reduksjon i bruken av kokain i USA.
    Volden i Mexico i dag er ingenting mot det som Columbia opplevde på 80 og 90-tallet. mordratene i Chichuahua hvor Juarez ligger var i 2009 på 143 per 100.000 dette er en tredjedel av hva en hadde i regionen Medillin i Columbia mens Medillin-kartellet rådet grunnen (dere husker Pablo Escobar…). Kartellene er i dag borte, kokaproduksjonen er kraftig redusert. Fortsatt vil det kreves en langt bredere sosioøkonomisk satsning for å få grupper av bønder inn i samfunnets økonomi og politikk før en kan få bukt med mer.
    Og det er dette som er nøkkelen selvsagt, stabile styresett som ønsker gode internasjonale relasjoner klarer å redusere produksjon.
    Volden i Mexico er fryktelig, men den finner sted stort sett i en eller to av de 32 statene i landet, og landet har fortsatt (2009 tall) langt lavere mordrater enn land som la oss si Brazil eller Venezuela. Dette er ikke for å bortforklare Mexico, men for å sette dette i perspektiv.
    Kriminaliteten vil dessuten bare reduseres mens en betydelig del vil forbli, det vil avhenge av blant annet prispolitikken og markedsdynamikken. Og for store grupper vil kjøp av narkotika være forbudt og videresalg og svartmarked vil kunne bli stort (ungdom, problembrukere).

    Et sentralt underliggende langsiktig mål i narkotikapolitikken gjelder å holde de harde stoffene marginale fenomener, det er ikke vanlig å skille mellom soft og hard men det er i noen sammenhenger viktig. Det er de harde stoffene (heroin, cocain/crack, amfetamin, metamfetamin) som er de dyre stoffene og det er disse som «lager» den store kriminaliteten, ikke cannabis.

    De «dyre» stoffene brukes i dag av svært, svært få i Norge. Det er rundt 2 prosent eller mindre av ungdom som noen gang har forsøkt noen av disse stoffene. Regelmessig er det selvsagt enda færre. Dette er stoffer som er svært avhengighetsskapende og som har store helsemessige og andre konsekvenser.

    Det store spørsmålet som bør prege debatten er at det i Norge er svært få unge som prøver og enda færre som bruker narkotika jevnlig, ikke minst de «dyre» og mest farlige stoffene. En legalisering vil gjøre det vanskelig å holde dette lave nivået. Det vil utsette trolig langt flere unge, i en vanskelig og sårbar alder, for stor risiko.

    Man kan intellektuelt sett fabulere så mye en vil, men det er dette det koker ned til. Jeg har ennå ikke sett noen klare forklare overbevisende hvorfor ungdom skal eksponeres for harde stoffer og lavere priser for å redusere noe av «krigen mot narkotikas» negative konsekvenser rundt om i verden … Er ikke her også noen moralske dilemmaer for en liberaler?

  • Jon

    Der finnes en debatt om hvilke sykdommer staten skal behandle. Det er nemlig stadig flere sykdommer det går an å bli frisk av, men noen av de nye behandlingsmetodene er svært dyre. Da må man etter hvert begynne å prioritere hvilke sykdommer det offentlige skal behandle, siden man ikke har råd til alt.
    Jeg ser da for meg at behandlingens kostbarhet og årsak til sykdommen/skaden kan være kriterier når man skal prioritere.
    Er det da naturlig å tenke seg at sykdommer pga narkotikamisbruk ikke bør prioriteres?
    Dette er et relevant spørsmål fordi et argument mot legalisering hevder at utgiftene vil øke når det gjelder behandling av narkomane fordi legalisering vil kunne føre til økt misbruk. Det kan være nyttig å se disse debattene litt i sammenheng.

  • http://www.minerva.as Nils August Andresen

    Anders Ulstein:

    Jeg opplever fremstillingen din av kampen mot narkotikaproduksjon som i overkant optimistisk. Det er litt som da «The French Connection» ble rullet opp og Tyrkia forbød heroinproduksjon rundt 1970: NÅ skulle kampen mot heroin vinnes!! Det ble selvsagt en Pyrrhos-seier – produksjon og handelsmønstre flyttet fra Tyrkia og Frankrike til andre land.

    Om produksjonen i Afghanistan kommer under kontroll – og det håper jeg selvsagt den vil – vil det høyst sannsynlig være en ny Pyrrhos-seier. Når produksjonen i dag er så konsentrert et par steder, er det ikke fordi det ikke er mulig å produsere andre steder, men i stor grad fordi de kriminelle miljøene som kontrollerer produksjon og handel, lever godt med den strukturen, som per idag gir dem minst risiko og mest profitt. Selvsagt kan man håpe at krigen en dag kan vinnes, at vi virkelig kan utrydde all produksjon. Men jeg tror at dette – forståelige – ønsket om at man endelig skal komme over den siste kneiken, at man endelig skal få tatt ut de siste bad guys, er en dårlig rettesnor for politikk.

    Hvis vi ser på http://www.unodc.org/documents/wdr/WDR_2010/World_Drug_Report_2010_lo-res.pdf – som jeg regner med også er ditt utgangspunkt? – ser vi ikke bare at kokadyrkingen, etter reduksjonen i Colombia, delvis kompensert ved et skift til – eller tilbake til – Peru og Equador, nå er tilbake på 2003-nivå, at heroinbruk øker, og at kokainbruk øker i Europa og de fleste andre steder enn USA; vi ser også at konsumet ved en eventuell – og sannsynligvis kortvarig – reduksjon kokainproduksjon, raskt erstattes av andre stoffer. Tilbudet av en hel rekke syntetiske stoffer er elastisk, og kan fylle svingningene i opiums- og kokabaserte stoffer.

    Jeg skjønner ærlig talt ikke helt heller hvorfor det å minne om at Pablo Escobar og den ekstreme volden knyttet til ham var en følge av forbudspolitikken, skal være noe argument her. 20 år senere er kokainproduksjonen ikke vesentlig redusert, total narkotikabruk betydelig – betydelig – økt, og både Colombia og dets naboland har fortsatt stor ustabilitet og mye vold, selv om det for tiden ikke er like ille i Colombia som det var i en annen fase av krigen mot narkotika.

    Du gjentar påstanden: «En legalisering vil gjøre det vanskelig å holde dette lave nivået.» Jeg opplever her at du nesten ikke forholder deg til argumentene og forskningen som refereres. Jeg savner altså belegg for dette. Alle land har altså forbud, men forbruket varierer betydelig. Svært mye seriøs forskning antyder at avkriminalisering-/legaliseringsforsøk ikke har ført til økt forbruk eller flere nye brukere. En regulert, snarere enn en forbudt, omsetningsform er et helt annerledes interaksjonssystem, og det er langt fra gitt at virkningen på marginen er økt tilgjengelighet (gitt dagens allerede høye tilgjengelighet); og mye forskning går altså langt i retning av å stadfeste at forbruket ikke øker signifikant.

    Det er her også avgjørende å være tydelig på hva man snakker om. De fleste narkotiske stoffer har skadevirkninger, men i ulik grad og på ulikt vis. I strid med hva Actis stundom hevder, tyder mye forskning på at ulike stoffer erstatter hverandre i noen – og stundom i stor – grad. Cannabis-bruk hos unge har for eksempel sjeldent forekommende skadevirkninger, særlig knyttet til psykoser hos yngre brukere; men både graden og alvoret i skadene er mindre enn for tilsvarende bruk av alkohol. Også om bruk av cannabis skulle gå noe opp ved en legalisering – og forskning tyder altså på at sammenhengen er svak – er det ikke gitt at samfunnsskadene ville gå opp.

    Når det gjelder de tyngre stoffene, og særlig heroin, er en vesentlig fordel med legalisering at narkopusherne blir mindre viktige, om enn neppe helt eliminert. Det i seg selv vil sannsynligvis begrense nyrekruttering. Forsøkene i Sveits tyder klart på dette. I tillegg kommer selvsagt at hverdagen for heroinavhengige på viktige måter blir bedre.

    Du innleder med å beklage deg over skader knyttet til alkohol. Skader er selvsagt alltid beklagelig. Imidlertid er alkohol ikke bare et viktig eksempel på at de fleste mennesker i samfunnet vårt setter stor pris på muligheten til å nyte slike rusmidler innimellom; det er først og fremst et eklatant eksempel på at forbudspolitikk er problematisk; og på at det er normer – og i noen grad valg av reguleringsregime – som er viktige for art og omfang av bruk, ikke spørsmålet om forbud.

  • Tareq Al Sheikh

    Veldig godt skrevet Nils August Andresen!

  • Morten

    Anders Ulstein: Det er ikke gitt at det blir mer rus ved legaliesring, bare flere valgmuligheter. Dessuten vil legaliserte varianter av rusmidler kunne være tryggere enn i en illegal situasjon. Styrken og tilgjengeligheten vil kunne reguleres. Slik jeg ser det er måten folk behandles på ved kriminalisering en større kostnad uansett. Når det gjelder cannabis, tror jeg faktisk det bare er positivt om flere bytter ut alkoholen med en joint. Og jeg tror faktisk ikke man ville fått et skrekkscenario ved legalisering av alle andre stoffer heller. Men som Nils August poengterer i sine siste to avsnitt, det må skje forsiktig og på en pragmatisk måte. Dersom vestlige kapitalstater makter å føre en politikk der det frie markedet ikke får råde slik det gjør på så mange andre områder, tror jeg vi kan lykkes meget bra. Rus har vært med oss siden tidenes morgen. Å nekte for det og kriminalisere er middelaldersk fornektelse. Å regulere og legge til rette for tryggest mulig bruk, er ansvarlighet.

  • Morten

    Forøvrig må selskaper som utvikler lovlige rusmidler utvikle relativt trygge varianter, for de vil bli holdt ansvarlige. Ser egentlig bare positive ting ved å få dette innunder loven.

  • T.G

    Takk, Nils August. Takk.

  • Pravda

    Merker at jeg ender opp med å ikke forstå dette forslaget.
    Man ønsker å få bukt med den ulovelige handelen, men skal ikke åpne for handel med all narkotika, til alle. Hvordan er dette forskjellig fra dagens system.
    Morten skriver over her:Forøvrig må selskaper som utvikler lovlige rusmidler utvikle relativt trygge varianter, for de vil bli holdt ansvarlige. Ser egentlig bare positive ting ved å få dette innunder loven.

    Slik er det jo i dag, problemet oppstår når noen allikevel vil ha de utrygge variantene. Da får vi illegal handel med disse stoffene.
    De trygge variantene er gjennomgående mindre morsomme enn de utrygge, Heroin kan erstattes med metadon (ikke like gøy.)
    Rohypnol erstattes med vival (ikke like gøy).

    For at jeg skal forstå dette forslaget, kan noen forklare ved bruk av dette eksempelet.

    Peder Ås er 27 år og jobber i finansbransjen, fra to til tre helger i måneden liker han å gå på byen og kjøre på med Kokain. Det går ca 5 gram på en vill helg. Siden han har god økonomi spanderer han også kokain på andre for å være litt mer konge. Noen helger drar han til Hemsedal, da trenger han litt større mengder.

    Er forslaget at Peder skal kunne gå på apoteket på torsdag og handle fem gram kokain til bruk i helgen? Kanskje få med seg et glass Rohypnol for å toppe rusen?
    I dag koster 5 gram kokain ca 3500 kroner i Oslo, hva skal apoteket ta?

    Skal det være krav om at Peder får resept?
    Skal det være en månedlig begrensning på hvor mye han får kjøpe?

  • Rolf O. Berg

    Jeg kan godt skjønne at de medisinske, sosiale og kriminelle aspekter av det globale narkotika problem oppfattes så store at man føler behov for å etterlyse nye veier å gå.

    Jeg mener imidlertid at din tilnærming er for generell, for lite empirisk og i tillegg åpner opp for å marsjere i en stor moralsk felle.

    Det er intet som er fremført hittil som på en avjørende måte viser at avkriminalisering har noen vesentlig innvirkning på omsetning av narkotika og relaterte dødsfall.
    Men det er mulig man kan se på andre behandlings/reaksjons former når man ser det store antall fengselinnsatte som soner for besiddelse/omsetning av mindre kvanta narkotika.

    Men jeg synes din tilnærming til hele legaliserings problemet bringer deg på ville veier.
    Du ønsker ikke å omtale hvilket legalisringsregime du ser for deg og hvilke modaliteter dette vil inneholde.
    Du synes ikke å ta i betraktning at Norge er bundet av tre meget viktige FN internasjonale narkotika konvensjoner. som alle setter opp strenge reguleringer for godkjent bruk og omsetning av narkotiske stoffer. En legalisering vil bryte meed sentrale prinsipper i alle disse tre, etter hva jeg kan se.

    Mine innvendinger ligger imidlertid på det moralske felt. En stat som legaliserer narkotia vil legge seg åpent for beskyldninger om å tillate drap og lidelser mot sin befolkning i og med at en legalisring nødvendigvis vil måtte innebære i hvertfall under gitte omstendigheter en økning i bruk og omsetning av narkotika.
    En stat som oppmuntrer til en slik utvikling vil risikere å bli stemplet som moralsk fallitt og kan miste en betydelig del av den moralske legitimitet som vil svekke befolkningens oppslutning om dens politikk også på andre måter. Det er neppe tilfeldig at det er svært få betydningsfulle politikere som hittil åpent våger å fremstille seg som legaliseringstilhengere.

    Jeg tror det er få som vil argumenterer mot at tatt i betraktning de narkotiske stoffers ødeleggende virkning, må tilgangen og bruken av disse stoffer på en eller annen måte reguleres.
    Jeg tror neppe at man en gang for alle har motbevist den verdi en forbudslinje fremdeles har.(Men man kan nok vurdere nærmere innholdet i en
    forbudslinje).
    Så er det også fristende å legge til at jeg ikke helt er overbevist om å føre som sannhetsvitne i denne sak filosofen Edmund Burke.Jeg minnes i denne sak et råd som din partifelle Lars Roar Langslet kom med ien annen anledning, nemlig å legge «Burke på burk».

    Uten tvil er det sammenheng mellom narkotikaforbudet og den globale og nasjonale kriminalitet.
    Jeg har i flere år fulgt narkotikautviklingen både i Colombia og Mexico samt Afghanistan ,og kan ikke uten videre slutte meg til din konklusjon om at krigen mot narkotika er tapt. En annen ting er at den kan være vanskelig å vinne i hvertfall så lenge som narkotikabehovet i sentrale konsum land som USA ikke synker signifikant.
    Men i Colombia har det funnet sted en positiv utvikling, og kartellenes makt er på mange områder vesentlig redusert. Mexico står p.t. midt i en omfattende og blodig narkotikakrig, men det er altfor tidlig å prognostisere at krigen er tapt. De høye tapsfall er jo det fremste bevis på at den sittende regjering tar problemet seriøst og ønsker å motvirke at Mexico blir en «failed state». Jeg tror det er lite som tyder på at den meksiskanske regjering seriøst ovverveier å legalisere bruk og omsetning av narkotika. Dette vil stille regjeringen i en vanskelig situasjon vis a vis Washington og true landets posisjon i OECD.
    Det virker naivt å tro at de mektige narkotikakarteller vil innstille sine kriminelle handlinger grunnet et legaliserings vedtak. De vil snarere finne andre virkefelter.(Menneskesmugling. våpensmugling og også narkotika)

  • Odd Erling N. Eriksen

    Anders Ulstein, Per II og Pravda –

    For å begynne med det siste først – om man flyttet narkotikaomsetningen fra gatene og inn på Vinmonopolet eller apotekene, eksempelvis, ville man oppnå flere fordeler.

    Én av de mest opplagte, er at man kunne garantere kvaliteten på rusmidlene; heller enn å få litt heroin mikset opp med rottegift, oppvaskmiddel og gipspulver kunne man fått heroin av en kjent renhet. Færre skadevirkninger (Som i stor grad følger av stoffene dopet er blandet ut med) og færre overdoser (Det er ikke godt å vite hvor rent dop kjøpt på gata er…)

    En annen er at man ville slå bunnen ut av en illegal økonomi. Om stoffer med garantert renhet ble solgt på polet etter samme prinsipper som alkohol i dag – til kostpris, pluss et lite, fast påslag og et mer eller mindre hensiktsmessig avgiftsnivå på toppen, ville det bli langt mindre lukrativt å selge stoffer av uvisst opphav.

    I dag har vi i praksis fri omsetning av narkotika, i og med at enhver kan gjøre det, bare risikoviljen er til stede. Om Vinmonopolet utkonkurrerer dagens langere på pris og kvalitet, vil omsetningen bli langt mer velregulert enn den er i dag.

    Som en ekstra bonus vil finansieringen av andre aktiviteter vi ikke liker bli vanskeligere.

    Om vi hadde noe ønske om å føre en konsekvent ruspolitikk her i landet, hadde tobakk og alkohol også vært forbudt. (Merk: jeg sa konsekvent, ikke hensiktsmessig.)

    Begge disse rusmidlene påfører samfunnet langt større kostnader enn samlesekken ‘narkotika’ gjør. Å tillate det ene og forby det andre er direkte hyklersk.

  • http://www.twitter.com/FredrikESP Fredrik G.

    @Rolf O. Berg

    Fornuftige kommentarer, men jeg tror likevel du underkjenner hvor problematiske konsekvenser forbudet faktisk har. Legalisering vil by på mange problemer, men det er viktig å påpeke at mange av dagens narkotikaproblemer er uløselig knyttet til at forbudet ligger til grunn for produksjon, utvinning, frakt, distribusjon og konsumpsjon av narkotika.

    Forøvrig er det korrekt at den meksikanske regjering ikke selv seriøst overveier legalisering, men Calderón har faktisk åpnet for debatt om temaet. Tidligere president Vicente Fox er tilhenger, tidligere president Ernesto Zedillo er tilhenger og tidligere utenriksminister Jorge G. Castañeda er tilhenger. Det blir stadig flere konvertitter til saken.

    Jeg tror også det er farlig å ta det økende konfliktnivået i Mexico som et tegn på fremgang. Uten tvil er det en konsekvens av at Calderón har «tatt problemet på alvor», men det betyr ikke at det er en fornuftig tilnærming. I tillegg kommer det anklager om at kampen mot kartellene har favorisert Sinalóa-kartellet, noe tall samlet av NPR kanskje ikke beviser, men i det minste indikerer.

    Og, med fare for å ta feil, fordi jeg tar dette fra hukommelsen, så mener å huske følgende: Selv om det er korrekt at man fikk tatt de colombianske kartellene kraftig ved hard og målrettet kamp, særlig rettet mot deres ledere, så har det ikke nevneverdig endret produksjon og forbruk av narkotika i Colombia. Man har først og fremst begrenset de kriminelle elementene og skadevirkningene. Dette sier jeg dog med et forbehold.

    Når det gjelder at de kriminelle syndikatene vil gå over til andre felter: Ja og nei. Den kriminelle virksomhet i et land er ikke noen fikset mengde, men et produkt av muligheter, risiko og insentiver. Narkotika er en lett omsettlig, billig produsert og høyt etterspurt vare. Det gjør det særdeles lett å tjene penger på. Det betyr ikke at personer som ikke finner sin plass i den legale økonomien, ikke vil lete etter alternative måter å tjene penger på. Likevel, uten narkotika å ty til, vil det være langt farligere, mer krevende og mindre profitable (i totalvolum) kriminelle næringer. Det er rett og slett lite sannsynlig at hele den enorme mengden mennesker som idag er involvert i den illegale narkotikahandelen vil trekke over til illegal prostitusjon, ran osv. Narkotika er en enkel vei til store penger – endel andre kriminelle aktiviteter er det ikke. Slik sett fungerer jo på et vis markedet – også utenfor loven.

  • Marielle

    NAA: «…For øvrig hadde det vært langt bedre for alle parter om vestlige myndigheter kjøpte opium direkte fra bøndene i Afghanistan, snarere enn at det gikk gjennom ulovlige kanaler kontrollert blant annet av Taliban. Men Afghanistan ville altså muligens ikke vært konkurransedyktig på denne planten dersom den etterspørselen kunne møtes med lovlig dyrket opium. Så kunne de dyrke mat til konsum og eksport i stedet.»

    Ja, tenk det,å dyrke mat og for istadenfor opium. Det hadde no vore fint, gitt. Korleis ser du for deg at norske bønder skal gå over frå mat/forproduksjon til narkotikadyrking? Samme for dei, bare dei får statleg støtte? Har vi komme så langt i den politiske liberalismen her til lands, at vi har mista all samfunnskjensle? Trur du bøndene og majoriteten har komme så langt?

    Eg ser ikkje for meg bønder i bunad som dyrkar opium. Opiums-dyrkarar er desperate og/eller kyniske menneske som lever i røvarstatar. Det hadde vore krona på verket om NATO i tillegg til militære og politiske alliansar med kvinneundertrykkande krigsherrar i tillegg skulle kjøpe opium frå desse.

    Dei narkomane kjem heller ikkje til å vere i stand til å dyrke sin eigen opium i eigne «kibbutzar», ettersom ein hereonist ikkje er arbeidfør.

    Muleg at amfetamin-istar eller kokainistr kan jobbe litt mens dei er høge, men korleis skal dei får tid til festeorgiene sine, då?

    Nei, legalisering kjem aldri til å løyse problema. Alkohol er i dag det største helse- og sosiale problemet den store sosialstaten har. Alkohol hadde aldri blitt lovleg hadde det vore eit nytt stoff. Det innser dei fleste av oss, sjølv om vi liker å ta oss eit glass i ny og ne.

  • Even_S

    Først og fremst minner vel dette meg (nok en gang Andresen) om venstresidens utopiske svermerier. «Prosjektet» høres jo i og for seg ut som flott idé med det første, når man maler med den brede penselen over bandekriger i Mellom-Amerika og terrorfinansiering i Afghanistan, til ondskapen rett som det er opphører sin eksistens. Slik uttrykk som flerkultur, diversitet, sosial rettferdighet og annet ideelt tankespinn riktignok høres flott ut, dersom man ikke ofrer de mange tankene til medaljens bakside.
    I et tilfelle som dette bør det påpekes at baksiden har et potensiale til å vokse seg meget stor, og den eventuelle prisen må nødvendigvis betales i tapte menneskeliv og livskvalitet. Kanskje er ikke konsekvensene særlig forferdelige og omfattende, kanskje er de det, det finner man imidlertid først ut av når prosjektet er vel gjennomført. I mellomtiden finnes kun synsing og spådommer.

    Saken har imidlertid en viss gehør hos meg, da man kan strekke seg så langt som å si at dette i bunn og grunn er et spørsmål om individets frihet. Selv jeg kan se ironien i å tale saken for et frihetssamfunn om det så er økonomisk eller sosialt for så å hevde statens rett og plikt til å beskytte mennesket mot seg selv i form av noen plantevekster som gror fritt i naturen. Hvor latterlig og smålig er ikke et slikt forbud. For det vedgår ikke meg det kan jeg forsikre om, hva en vilt fremmed person gjør i eget selskap, om denne så velger å skyte seg med heroin eller tar snarveien og skyter seg selv med salongriflen. Men vi vet alle at narkotika ikke kun handler om noe så uskyldig som noen plantevekster i disse dager. Hobbylaboratorier kan settes opp hvor som helst, og diverse kjemikalier blandes til de gir ønsket effekt, forhåpentligvis.

    Det som angår meg er om fremtidens ungdomsskoleelever, slik man i dag ser dem fredag etter skolen utenfor ett alkoholutsalg og ber fremmede kjøpe en flaske Absolut til dem, om neste generasjon av disse ungdommene står utenfor et utsalg og ber om hjelp til å kjøpe et gram heroin. Dette er min hovedinnvending, i tillegg til en rekke av mer praktisk art hvis flere allerede er nevnt, og hvis tyngde gjør at jeg tillater meg et lettelsens sukk over at denne drøm, eller mareritt alt ettersom, aldri vil bli virkelighet.
    For all del, avkriminaliser, legaliser gjerne hasj for min del – et stoff som kjent nok ikke dreper annet enn ved store mengder, og da om det faller på en fra stor høyde. Men å tillate kommersialisering av lidelse og død, på fordervelsen av påvirkelige unge. Det forstår jeg ikke hvordan noen kan tenke er en god ide, selv ikke i frihetens navn. Da velger jeg å tro at de ikke har tenkt saken skikkelig igjennom.

  • http://www.liberaleren.no Pleym

    Liberaleren kan bare si: Tiltredes!

  • Hiro Protagonist

    Pravda:

    «Slik er det jo i dag, problemet oppstår når noen allikevel vil ha de utrygge variantene. Da får vi illegal handel med disse stoffene.
    De trygge variantene er gjennomgående mindre morsomme enn de utrygge, Heroin kan erstattes med metadon (ikke like gøy.)»

    Metadon er et tungt, avhengihetsskapende opiat. Forskjellen til heroin er at det er syntetisk og at halveringstiden er lenger, noe resulterer i at dosen må vedlikeholdes færre ganger daglig.

    Den eneste grunnen til at det *kan* være ‘tryggere’ er at det deles ut, og til dels tas, under kontroll og produsert slik at det kan intas oralt. Dessuten har man kontroll med renhetsgraden.

    Dette er direkte konsekvenser av en regulering, som et resultat av at stoffet er lovlig. La meg gjenta, metadon er tryggere fordi det er lovlig og regulert.

    Metadon er også etterspurt på det illegale markedet, noe som videre taler imot din resonnement.

  • Morten

    Det er ikke gitt at folk vil bruke det dersom all narkotika legaliseres. Det kommer an på hvordan man gjør det. Vi burde i hvert fall forsøke. Hvis det viser seg å være negativt å legalisere f.eks. kokain, kan det alltids rulles inn igjen, og man kan i stedet bedrive skadereduksjon. Det vi gjør nå er som å slå med en slegge med bind for øynene.

  • Fredrik

    Jeg legger merke til at de som bruker narkotika ALLTID blir omtalt som missbrukere..

    Jeg røyker en joint eller to ca 1-3ganger i mnd, jeg drikker derimot ikke.

    «Venner» og familie jeg har fortalt dette til har omtalt meg som narkis og rusmissbruker. Selv drikker flere av de oftere enn jeg nyter cannabis, men jeg er rusmissbrukeren…

    Dette er nesten utelukkende mennesker som ikke vet noe om stoffet eller virkningen. (mannen i gata med andre ord)

    Poenget mitt er vel: Hvorfor skal ikke jeg, en 39 år gammel hardtarbeidende mann få lov til å sitte på sin egen terasse og røyke seg en joint med samboeren og et godt vennepar en fredags kveld? INGEN har svaret på det….

    Jeg støtter heldigvis heller ikke kriminalitet og terror, siden cannabis vokser finfint i norge om sommeren:)

  • Geir

    Enig. Måtte hanskes med en idiot av en onkel på julaften som trodde han visste bedre enn meg. Man blir sløv av å røyke hasj, og slikt skal man slutte med. Jeg svarte at han blir en idiot når han drikker, og at han burde røyke hasj istedet. Det er jeg som har lest kilovis med forskningsmateriale om hasj, ikke han. Allikevel skal han stille seg til doms over andre, med hatefulle og uriktige påstander, og selv om han gjør langt mer idiotiske ting selv.

  • charras

    alltid artig å se hvor mye respons det er på dette temaet. tydeligvis er dette spørsmålet viktig for begge parter. det som er merkelig er at den ene parten, den som er imot en legalisering stort sett består av folk som aldri har vært i nærheten av temaet. på hvilket grunnlag diskuterer disse menneskene egentlig?

    denne problematikken er ikke vanskelig i utgangspunktet. vi må først og fremst slutte å bruke den latente terminilogien som forbudet har skapt, narkotika feks. narkotika er medisiner som opiater og andre dempende smertestillende medisiner. cannabis er ikke narkotika. poenget er ikke å definere hva de forskjellige rusmidlene er, men å ikke snakke i samme «ignorante» terminologi som propagandaen har lært oss.

    hele denne debatten er et medisinsk og psykiatrisk spørsmål. alt som ikke er det, er en overtredelse inn i folk sitt private liv. det eneste kriminelle med rusmiddler er at de er kriminalisert. enkelt og greit.

    for meg er kriminalitet når noen utsetter andre for urett. å kjøre på en barnevogn med en baby i, og stikke av, det er kriminelt. den personen skal forfølges. men vi skal ikke forby folk å kjøre bil.

    det er ikke noe hokkus pokus dette her. det finnes hundre tusenvis av mennesker her i norge som helt fint får tak i og som har prøvd, opptil flere ganger, massevis av forskjellige rusmiddler, og spesielt cannabis, som ikke bruker eller syns det er noe å bry seg om med disse rusmiddlene.

    det er ikke noen demon som om vi slipper den løs vil storme inn i folks hjem og binde dem fast i misbruk. herregud, hadde det vært sånn hadde vi alle lugget døde for lenge siden.

    husk, et forbud slik det er idag ØKER tilgjengligheten. det er mye lettere å få tak i rusmiddler for alle i alle aldre så lenge det er forbudt!

    prøv å gå på plata og få tak i ei flaske rødvin. eller ei flaske cognac.

    som artikkelen sier så handler dette om vi ønsker å ha en mafia og organisert kriminalitet som tilbyder av disse varene. så langt har vi sagt ja.

    når vinmonopolet utvider sitt sortiment til å omfatte alle rusmiddler, og alle myndige kan handle det der, trygt, rent og til en rett pris, da skal jeg love deg at vi kan legge ned fengsler, kutte massivt i politiet og advokatstanden går tom for arbeid.

    det er dette som er spørsmålet, narkotikapolitikken slik vi har den idag er en ENORM økonomisk motor i samfunnet på så mange lag at om vi plutselig skulle fjerne den så ville det få enorme konsekvenser som vi kanskje ikke helt klarer å forestille oss.

    så for politikerene er dette makroøkonomi. de driter i om du har lov til å røyke rev, de vet jo like godt som alle at om du liker å røyke det, så gjør du det uansett hva de sier.

    så til slutt, kriminaliseringen er makroøkonomi for politikere. problematikken er medisinsk og psykiatrisk.

  • Jon BrÃ¥te

    Det er vel ikke bare bare å legalisere narkotika heller?
    Jeg tenker liksom, skal staten stå for dyrking/import produksjon og salg? Hvordan skal de klare å produsere alle de ulike typer dop som folk har «lyst» på? Det vil vel fortsatt være en masse smugling av illegalt dop som staten må kunne utkonkurrere. Vi har jo vinmonopolet i dag, men de produserer jo ikke selv.

  • http://mercannabis.blogspot.com/ morecan

    Legalisera cannabis! Heja Norge! Hälsningar från Sverige!

  • http://www.actis.no Anders Ulstein

    @Andresen
    Narkotikamarkedet. Optimistisk? Nei, men jeg synes ofte at bildet svartmales: at ingenting nytter. Det er ikke riktig. Jeg beskrev over noen lange trender når det gjald opium og coka som tyder på at dette ikke er predeterminert. cokaproduksjon i Columbia har gått ned en 60% siste 10 år. Og dette har ført en til total reduksjon i verdens kokain produksjon med en 20-30 prosent. En har dessuten klart å ta relativt mye av den illegale kokainen, jeg tror ca en tredjedel tas. Også for heroin, opium, morfin tas det i dag svært mye mer enn for en 10-20 år siden. Vi snakker om en massiv økning i beslag. Det er også et faktum at Det gylne triangel produserte nesten halvparten av verdens opium på80-90 tallet, men nå er det vel en 3-4 prosent eller så. Nå er det Hellmand og de tre-fire naboprovinsene som produserer så og si all verdens heroin. Profitmulighetene er enorme, likevel er det altså kun i verdens mest lovløse områder en finner aktører og bønder som nå i et visst omfang tar risikoen.
    «Escobar» er relevant fordi vi nå ser stadig argumentet om at det ikke nytter å slåss mot kartellene, og at det beste svaret er å legalisere. Vel i Columbia klarte en å ta kartellene og produksjonen er kraftig redusert.
    Den langsiktige utfordringen er syntetiske stoffer og illegal bruk av legemidler.
    Det er da ikke slik at et hvert land som klarer å stanse produksjonen (som Tyrkia) representerer bare en Pyrrhosseier. Ser ikke logikken her i det hele tatt. Som sagt ble det dyrket opium for rusbruk fra Kina langt inn i Balkan for 100 år siden. Produksjonen og antall brukere var svært mye høyere enn i dag, selv om det mest ble røyket (og en hadde da ikke den intravernøse smitteproblemene og akutte overdoser som den moderne bruken har ført med seg). Det var en ca 4 ganger større opiumsproduksjon. og prevalensen i Asia var på 3,3% sammenlignet med 0,24% i dag for opiatmisbruk (UNODC).
    «Legalisering vil gjøre det vanskelig å holde det lave nivået», skrev jeg. Ja. Dette er det ikke særlig mye tvil om, så jeg er forbauset over at du mener at legalisering vil faktisk kunne sikre dagens lave nivå og ja kanskje redusere bruken?! Det må jeg si er ganske oppsiktsvekkende uttalelse.
    En legalsering vil måtte konkurrere ut det svarte markedet – det er jo poenget. Dermed vil det være en tilgjengelighet og pris som gjør at det er mer attraktivt og økonomisk å gå til et narkopol eller til en dealer på gata. Dermed vil tilgjengeligheten tvinges til enhver tid å være god. Samtidig vil en hver restriksjon, slik som aldersgrenser, kunne bidra til et svart marked, feks for unge og problembrukere.
    Det er derfor ingen tvil om at forbruket går opp, men ingen kan vite hvor mye, og det vil være mange faktorer. En kan likevel hevde at det en riktig ting å gjøre. La oss si at en på plusssiden får mindre kriminalitet og en får større orden på brukerne. Noen vil mene at da får vi leve med litt større bruk og kanskje sette inn ekstra innsats for å forebygge med andre midler. Dette er en plausibel argumentasjon, jeg er uenig i konklusjone men det er ikke urimelig å tenke i slike baner. Jeg tror den totale belastningen for individ og samfunn kan bli langt større.
    RAND corp gjorde en beregning på hva som kan skje om en legaliserte cannabis i California. Her er noen av verdens fremste forskere, Peter Reuter blant annet, og han er jo ikke kjent for å være restriktiv. http://www.rand.org/pubs/occasional_papers/OP315.html
    Det de sier her er ganske gjengs blant forskere. Poenget er at bør se på noen av de negative og kostbare sidene ved forbudet – og at en kan og må gjøre dette uten å legalisere.
    Forskningen om ulike tiltak rundt regulering av narkotika viser litt forskjellige resultater, det er riktitg, men det er som sagt mange faktorer som spiller inn. At forbudet har en avskrekkende virkning og at tilgjengelighet er helt sentralt er isolert sett ubestridt. Det betyr ikke at forbruket går til himmels eller at man ikke kan gjøre noe.
    Poenget er at den liberale linjen her er ganske forvirrende. Mener man at stoffene kan reguleres så må jo det bety at man mener at å begrense tilgjengelighet virker og at det er hensiktsmessig innenfor en legalt regime. Det er jo tross alt et kontinuum her. Men på meg virker det som om dere ikke klarer bestemme dere om dere vil ha det helt fritt eller regulert.
    Du sier alkohol er et eklatant eksempel på at forbud ikke virker. Det er helt feil. For det første har du selvsagt rett i at normer og kultur betyr mye, ja kanskej mest av alt. Problemet er at kultur og nromer er veldig vanskelig å endre. Mens å endre pris er veldig enkelt og gjennomførbart. Ut fra hva som er mulig å få til for å regulere volumet som drikkes så er pris og tilgjengelighet de åpenbare virkemidlene. Alt annet er flat earth …
    For det andre så er en myte som man elsker å spinne videre på at forbudstiden «ikke virket». Dette er ikke riktig. Det som er riktig er at det selvsagt er en balanse mellom kostnader og nytte. Kriminaliteten økte i USA, men den totale kriminaliteten økte ikke. Antall leverskader gikk dramatisk ned osv. Noe lignende så en i Norge, men forbudet i Norge var jo egentlig ikke så omfattende, en hadde vin og senere øl. Smuglingen var et problem, men ikke så stort.
    Det er publisert flere artikler nylig om forbudstiden i USA av ledende forskere som viser dette bla. skriver I artikkelen Wayne Hall i Addiction i fjor:
    «National alcohol prohibition in the United States between 1920 and 1933
    is believed widely to have been a misguided and failed social
    experiment…. The standard view of alcohol prohibition provides policy
    lessons that are invoked routinely in policy debates about alcohol and
    other drugs. The alcohol industry invokes it routinely when resisting
    proposals to reduce the availability of alcohol, increase its price or
    regulate alcohol advertising and promotion. Advocates of cannabis law
    reform invoke it frequently in support of their cause…. It is
    incorrect to claim that the US experience of National Prohibition
    indicates that prohibition as a means of regulating alcohol is always
    doomed to failure.»

  • Lars Reinertsen

    Jeg merket meg at noen skrev at det er etisk forkastelig as staten skal være ”dop dealer”.
    Foreloepig har jeg ikke sett noen forslag om at dopet skal selges i statelige utsalg. Men la gå.
    Staten er allerede den største dealeren i Norge. Og av det rusmiddelet som krever flest dødsoffer — alkohol. Så den uttalelsen faller på sin egen tåpelighet.
    Det er klart at rusmidler og andre kjemiske stimuli dreper tusenvis av mennesker i Norge vært år. De fleste av disse dør av det som fortiden er lovlige og ganske fritt tilgjengelige stoffer. En hel del dør også av stoffer med mer begrenset tilgjengelighet (fås på resept, brukes på sykehus etc.). De stoffene som fortiden er ulovlige (listen er stadig i endring) dreper færrest, men det er de vi hører mest om.
    I tillegg er det skader som opp staar underveis. Her er igjen alkohol på topp. Fylle kjøring dreper mange, i tillegg er antall ulykker under rus på lovelige narkotiske stoffer betydelig og økende.
    Det er rimelig klart at konsumet vil gå opp ved legalisering. I hvert fall innledningsvis. Det er ikke klart at skadene vil gå opp eller ned. Kvalitets kontroll vil redusere overdose dødsfallene om ikke annet. Hva som skjer med omfanget av de lagsiktige medisinske skadene er heller ikke helt klart, men dette vil vise seg.

    Kjemiske stimuli er forbundet med fare. Er koffein plutselig så bra for helsen ? Hva med nikotin — som selges fritt i plaster form ?
    Noen av de illegale stoffene er livsfarlige. Men det er noen de legale også. Argumentet om medisinsk fare overbeviser derfor ikke.
    Dessuten er noen av dem identiske: Diamorfin er navnet på heroin når det brukes innenfor ett sykehus. Og det er farlig. Folk dør av det, både innefor og utenfor sykehus.
    Men rus er faktisk lovelig; hvorfor skal noen stoffer være ulovlige og andre ikke. Intet overbevisende svar foreligger.

    Spørsmålet om legalisering er fundamentalt om hvor mye kriminalitet vi ønsker sammen med vårt konsum av kjemiske stimuli. Og vi kan få akkurat så mye som vi ønsker.
    Forbuds tiden skapte som kjent en organisert kriminalitet i industriell skala. Den forbudstiden vi praktisere nå gjør, det samme. Mengden kriminalitet vi har forbundet med avgiftene på alkohol og tobakk kan vi justere fritt etter ønske. Høyere pris redusere forbruket noe, og dermed får vi litt færre skader. Muligens er dette i sum verd mer for samfunnet en kostnadene med denne kriminaliteten. Så lenge det er slik, er avgiftene ikke før høye. Og disse pengene er en form for frivillig skatt som komme de andre i samfunnet til gode. I motsetning til de ulovlige narkotiske stoffene vis fete fortjeneste marginer kommer i høyeste grad uønskede elementer til gode. De som ønsker ett forbud mot noen stoffer ønsker også konsekvensene av forbudet. Slik er det for tenkende mennesker: Det forutsigbare er det tilsiktede. Både pluss og minus. Når man osker å forby heroin ønsker man å gi penger til Taliban. Det er en uungaaelig konsekvensen av ett heroin forbud, og er derfor er ønsket på lik linje med forbudet som forårsaker det. Å påstå noe annet er virkelighets fornektelse.

    Det ble lansert en kampanje mot ”blods” diamanter ut fra samme argument. De som kjøper disse diamantene støtter opp under grupper som hogger hender av barn i Afrika. Argumentet er likt. Våre handlinger har konsekvenser. De som kjøper heroin støtter Taliban. Den eneste realistiske måten å bryte denne forbindelsen er å dyrke det heroinet her. Vi trenger likevel morfin så hvorfor skal vi ikke lage det selv ?

    Moralske argumenter i debatten om personlig konsum av kjemikalier har spilt fallitt i den forstand av at de ikke verken praktiseres konsekvent eller kan iverksettes på noen måte som overbeviser om at det kan oppnås noe som er mer verdifullt enn kostnadene forbundet med ”forbud”.

    Fundamental er dette er spørsmål om tilbud og etterspørsel. Så lenge etterspørselen er det, vil tilbudet være der også. Det er etterspørselen som det må gjøres noen med om man virkelig ønsker å redusere konsumet. All den stund reklamen hele tiden understreker personlig vel-være oppnås ved konsum av kjemikalier, være seg til innvortes eller utvores bruk, er det helt fåfengt å tro at etterspørselen kan reduseres med ett forbud. Og å i det hele tatt forsøke er som vi ser forbundet med enorme samfunnsmessige kostnader.

  • http://www.minerva.as Nils August Andresen

    Anders Ulstein: Som du sikkert har sett i artikkelen fra Rand Corporation, er prisen på cannabis i et regulseringsregime avhengig av hva slags avgifter man setter på cannabis. Jeg er selvsagt enig i at pris og tilgjengelighet spiller en rolle for bruk, spesielt for lettere rusmidler (heroin er litt annerledes, og jeg kommer tilbake til det); men det er altså ikke åpenbart at prisen på cannabis må mye ned. Tvert imot er det slik at fordi folk flest foretrekker å kjøpe lovlige produkter, kan prisen på lovlig omsatte produkter sannsynligvis holdes over dagens pris, og likevel tiltrekke seg det meste av markedet. Det ser vi med alkohol og tobakk. Et visst ulovlig marked vil selvsagt eksistere i alle fall. Rand Corporation-studien er en modell. Den inneholder flere svakheter, både i forhold til det arbitrært fastsatte avgiftsnivået, og i forhold til modelleringen av avgiftsomgåelse, basert på spekulasjoner om 30-tallet. Vi har mye bedre data på dette fra land som faktisk har høye tobakksavgifter idag. Dertil er tobakk et annet produkt enn cannabis. Dertil har vi empiriske studier som viser utvikling av forbruk når reguleringer og kriminaliseringsgrad endrer seg, f.eks. http://www.jstor.org/stable/3343342 og mange andre. Det har sannsynligvis langt større prediksjonseffekt enn en studie som utelukkende baserer seg historisk svingning basert på prissvingninger innad i et reguleringsregime (forbud), dertil med antagelser om fremtidig prisnivå som i et reguleringsregime enkelt kan unngås.

    Som tidligere nevnt, viser mange studier også betydelig substitusjon mellom cannabis og alkohol – se f.eks. Thies og Register «Decriminalization of marijuana and the demand for alcohol, marijuana and cocaine» i Social Science Journal, Volume 30, 4. Rand-studien forholder seg til substitusjonsproblematikken, men fordi deres studie er interessert i å modellere ut i fra priser, ikke legal status, har de mindre å basere seg på, og tar ikke hensyn til noen slik mulig substitusjon for å estimere andre typer skader.

    Å legalisere cannabis betyr altså ikke «full liberalisering». Jeg er heller ikke tilhenger av full liberalisering på alkoholfeltet. Det bør derfor ikke være noe forvirrende her. Du sier at «dere» ikke klarer å bestemme «dere». Det er en stråmann – eller kanskje snarere flere. Jeg er altså bare én, og jeg ønsker en relativt stram regulering, i et legalisert regime, der prisene ikke vil gå vesentlig ned. Så får man høste erfaringer over tid og tilpasse avgiftspolitikken, slik vi også gjør det med alkohol.

    Når det gjelder tyngre stoffer, er situasjonen som nevnt annerledes. Heroin er en helt annen type rusmiddel enn alkohol og tobakk. Priselastisiteten og avhengigheten er annerledes. Rekrutteringsmekanismene er annerledes. Et reseptregime vil for eksempel sørge for at kontaktpersonene brukeren forholder seg til i mindre grad er pushere og narkodealere, og i større grad leger og sosialarbeidere. Igjen viser erfaringene fra Sveits at selv gratis heroin ikke fører til økt forbruk, og at nyrekrutteringen har gått ned. Det skyldes selvsagt at de færreste ønsker å begynne med heroin. Hvis du er i en vanskelig situasjon, og personer rundt deg har et sterkt økonomisk motiv (enten det er motivert av egen rusbruk eller bare grådighet), er sjansen større for at de overbeviser deg om å sette et skudd. Dette vil ikke elimineres, men det kan reduseres gjennom legaliering, fordi antallet pushere synker. Igjen, empirien viser ikke at legal tilgang gir økning i antall brukere eller i bruk.

    Når det gjelder global opiumsdyrking: Sammenligningen med 1800-tallet og tidlig 1900-tall halter. Det var da et lite regulert marked, og tidligere til dels et marked frememt av og skapt av statsmakter med våpenbruk. Siden har Øst-Asia sett enorme samfunnsomveltninger: Revolusjonen i Kina, som fikk bukt med en del av opiatproblemet gjennom kollektivisering, urbanisering, kultursprang, undertrykkelse og drap; dramatisk økonomisk vekst i store deler av regionen; økt bevissthet rundt skadevirkningene av opiater globalt etc. etc. For øvrig er opiumsproduksjonen i Det gylne triangel på rask vei opp.

    Du tolker det at det i dag bare dyrkes opiater i lovløse strøk som at risikoen er for høy andre steder. En alternativ tolkning basert på økonomisk teori vil være at dagens allokering er profittmaksimerende i forhold til markedets størrelse, fordi omkostningene ved å dyrke disse stedene er lavest. Det betyr slett ikke at man vil komme langt i retning av å utrydde produksjonen om man skulle få kontroll i Afghanistan. Den raske svingningen mellom ulike produksjonssteder viser nettopp hvordan aktørene tilpasser seg vilkårene. Uansett er det ganske langt frem til vi får en verden uten lovløse områder. Er det slik at du baserer narkotikapolitikken på en tanke om at det skal oppnås? Når vi i tillegg altså ser at eventuelt bortfall, som du selv nevner, raskt erstattes av syntetiske stoffer som produseres over den ganske verden? Ellers er en alternativ tolkning av Escobar-historien at den viser potensialet for at slike karteller vokser opp ved forbudspolitikken – slik vi ser i Mexico nå – og også de enorme omkostningene ved å bekjempe det i form av menneskeliv. Det finnes aldeles ingen garanti for at en ny Escobar ikke gjenoppstår, i Colombia eller andre steder. Kanskje kan det i så fall bekjempes på ny, men prisen er altså kontinuerlig krig. Gevinsten er en moderat reduksjon i kokainproduksjon, oppveiet av en økning av syntetiske stoffer.

    Til sist om forbudstiden: Hvilket studie basert på leversykdommer viser du til? Den beste studier jeg kjenner på feltet, er Miron og Zwiebel – http://www.jstor.org/stable/2006862 Den viser at konsumet gikk ned i 1919, men raskt gikk betydelig opp igjen, og nærmet seg 1918-nivå i 1933. Forbruket gikk ikke opp etter at forbudet ble opphevet i 1933. Det hører med til historien at forbruket falt dramatisk, som en del av en sosial bevegelse, allerede før forbudet ble innført. Det samme gjelder leverskader, som du vil se av figurene hos Miron og Zwiebel. Wayne Hall tar overhodet ikke hensyn til den sterkt nedadgående trenden som eksisterte FØR forbudet ble innført. Og han reflekterer ikke over at opphevelsen av forbudet ikke hadde noen umiddelbar effekt på forbruket. Artikkelen er altså ualminnelig dårlig egnet til å gi en forståelse av årsakssammenhengene. Det samme gjelder alle de alkoholrelaterte effektene Hall referer, med unntak av dødsfall knyttet til alkoholisme, som skjøt i været på 1920-tallet grunnet dårlig sprit og andre forhold.

    At forbudstiden var viktig for oppblomstringen av organisert kriminalitet, er vel heller ikke omstridt. Jeg vet ikke hva slags annen kriminalitet du sikter til. Allerede i 1923 var antall fyllearrestasjoner like høyt som i 1918.

    Oppsummert: Du referer to forskere, en modelløvelse med tvilsomme forutsetninger fra Rand og en sak fra Hall med tvilsom kausalforståelse. Jeg tror du vil være enig i begge disse kritiske innvendingene. Likevel konstaterer du igjen med: «Det er derfor ingen tvil om at forbruket går opp.» Men det er jo nettopp tvil det er!

    Det finnes altså andre studier enn de du referer – jeg har referert noen av dem – som nettopp stiller spørsmål ved om det er tilfelle at legalisering vil gi økt forbruk, både i forhold til cannabis, og ikke minst i forhold til heroin. Du kan ikke plukke de studiene som støtter ditt syn – atpåtil befengt med betydelige svakheter – og så konkludere at det ikke finnes tvil. Metastudier over heroinutdeling finner ikke noen konklusjon i retning av økt forbruk. Studier over avkriminalisering og legalisering av hasj har sprikende konklusjoner. Flere studier tyder på substitusjon mot alkohol ved endring av legal status.

    I begge tilfeller vil selvsagt reguleringsregime ha meget å si. Hasjmonopol med relativt høye priser vil for eksempel være i den strenge enden av skalaen. Det står fast at det fortsatt er forskningsmessig usikkerhet om sammenhengen mellom forbruk og legaliseringsgrad og at svært mange forskere tror på positive effekter for heroinavhengige ved legalisering. I hvert fall hvis man forholder seg også til den forskningslitteraturen som ikke støtter det synet man har inntatt på forhånd.

  • Even_S

    Lars Reinertsen: Ditt fundament, slik det oppgis i ditt avsluttende avsnitt, er bygget på utrygg grunn. At etterspørsel genererer tilbud er kun en side av ligningen. Tilbud genererer i høyeste grad også etterspørsel. Heldigvis, for om det ikke var slik ville vi leve i en ganske kjedelig verden. Strømmen av nye produkter, slike som ingen av oss enda har hørt om ville tørket ut kontant hvis det ikke var slik. Etter din regning er det jo ikke etterpørsel for dem. Innovasjon er da verdiløst, dog er narkotika veien til velstand.

  • Ole Petter

    @Andresen
    Hva med den symbolske siden av legalisering (på lengre sikt)?
    Norge er som kjent en idrettsnasjon. Blir ikke dette en voldtekt av denne tradisjonen? Du har forøvrig ikke svart på Marielle sitt spørsmål angående norske bønder og opiumdyrking..

  • per

    Har man et land fullt av steining av kvinner. Har man da et steinproblem. Bør man da starte krigen mot stein – «War on stones». Et land fullt av knivdrap. Har man da et knivproblem. Bør man starte krigen mot kniv – «War on kvives». Har man et land fullt av narkotika. Har man da et narkotikaproblem. Bør man starte kampen mot narkotika – «War on drugs».

    Nei, man har et irrasjonalitetsproblem, og man bør starte krigen over alle kriger. Krigen mot irrasjonalitet. Men da vil disse som kriger mot narkotika krige mot seg selv, og det er strevsomt med disse identitetskrisene.

    Forøvrig representerer den sprøytenarkomane som raver rundt i gatene det etiske idealet i Norge. Hun som har gjort akkurat det hun har blitt fortalt at hun burde gjøre.

    Sprøytenarkomane er uegoistisk så det holder. Og det er vel slik vi vil ha dem, eller hva?

  • charras

    jeg har ingen tro på at ikke jens stoltenberg og familie ikke har hatt en diskusjon hjemme ang. realistiske og konkrete tiltak som faktisk kan hjelpe. faktisk tror jeg at de fleste på stortinget vet hva som er best. de er ikke idioter, og de er alltid sultne etter noe som kan gi skatter og avgifter (virker som om moderne politikk stort sett handler om dette, skatter og avgifter, null visjoner, null idealer).

    problemet er oss, massen. problemet er deler av samfunnet som «charterreiser», «paradise hotel», osv osv. jeg tror faktisk at hadde de solgt MDMA på polet, ellet metamfetamin eller heroin, så hadde faktisk den saueflokken gått rett til helvete.

    spørsmålet er, er det en dårlig ting?

  • Morten

    @Ole Petter
    Hvor er motsetningen mellom idrett og narkotika? Cannabis er ikke akkurat prestasjonsfremmende. At det er på dopinglisten er ganske merkelig, egentlig. Mer et uttrykk for en moralsk panikk som har spredd seg til steder det ikke har noe å gjøre, enn noe annet. Det er ikke lov for idrettsfolk å innta store doser koffein før en kamp heller, men kaffe er fullt lovlig.

    Noen av de beste norske snowboardutøverne har forøvrig røyket hasj regelmessig uten at det har hindret dem i å beholde sin posisjon i verdenstoppen.

  • Ole Petter

    http://www.snl.no/Norge/idrett
    Navnet du skal merke deg her er Hofmo. Hvorfor Norge ble gjort til en helse og idtrettsnasjon kan igjen kanskje skyldes idrettsorganisasjonenes sterke trykk mot Terboven under 2. verdenskrig. Cannabis sier du, ha! Her er det snakk om legalisering over hele linja. Høres ikke dette usunt ut?

  • Lomas

    Legaliser det! La oss vise verden at vi kan være ett foregangsland i noe.

  • helse

    Vi har fått en røykelov- og omfanget at canser er redusert.
    Vi har vinmonopol og høye priser for å motvirke alkoholisme.
    Hvorfor skulle vi legalisere farlige narkotiske stoffer fordi myndighetene ikke stiller opp hverken med helsetilbud eller kriminalitetsforkjempelse?
    Narkotika må fortsatt være forbudt både i kjøp og salg samt bruk.
    Ellers vil vi få helt uholdbare tilstander.

  • Odd Erling N. Eriksen

    helse:

    Vi har helt uholdbare tilstander i dag. Dette etter gode førti år med forbudslinje.

    Hva får deg til å tro at førti år til vil gjøre situasjonen bedre?

    En legalisering og regulering ville føre til et langt mer oversiktlig marked enn i dag, der hvemsomhelst kan selge hvasomhelst.

    Et narkotikafritt samfunn er en illusjon; vi klarer ikke engang å holde dopet ute av fengslene. Hvordan skal vi da kunne forvente å holde det ute av landet som sådan?

    Man skulle tro ordnet omsetning gjennom pol eller apoteker ville være langt å foretrekke fremfor dagens ordning der det er ‘utsalg’ på annethvert utested og gatehjørne.

  • Odd Hordvin

    Pravda etterspør dokumentasjon for fenglinger for bruk og besittelse. Kilden er SSBs kriminalstatistikk. Lenke: http://www.ssb.no/emner/03/05/a_krim_tab/tab/tab-2010-06-22-28.html

    I 2009 var det 110 tilfelle (NB gjelder antallet reaksjoner, ikke personer) hvor det ble idømt ubetinget og ubetinget/betinget fengsel for bruk eller besittelse. Av disse var det 94 (igjen tilfeller) som ble fengslet for bruk som hovedlovbrudd. Tilsvarende, i 2007 var antallet fengslinger for bruk 156. Bøtesonere er her ikke medregnet. Altså de som ikke klarer å betale boten eller nekter. Antallet er ukjent.

  • Odd Hordvin

    Det jeg omtalte var brudd på Legemiddelloven, og kun den. Det glapp.

  • http://www.gateavisa.no/2010/06/07/den-norske-rusforakten/ Reynolds

    Flott at Andresen tar opp en viktig debatt som mange vil være foruten. Norges byer har store etterspørsler for narkotiske rusmidler. Heroin, som det tyngste og mest vanedannede har et stort antall brukere med behov for daglig medisinering. Staten har få tilbud til disse, og selv om du bruker deres sprøyterom og registreres der må man medbringe eget, ofte skittent og ulovlig kjøpt stoff. Sommeren 2006 hadde Oslo store kriminalitetsproblemer som følge av herointørke( http://bit.ly/hQKKVl ), noe som kan tyde på at skadene er minst med en god balanse mellom regulering, tilgang og forsvarlighet i bruken som forekommer. Alle disse elementene er under angrep i dagens forbudspolitikk, og det er trist å se at Ulstein og Actis igjen argumenterer mot humane tiltak og muligheter for politisk endring. Avholdsorganisasjoner er ikke de rette til å diskutere legaliseringsmuligheter, deres ideologi står fast som et ytterpunkt i debatten og har siden avholdsbevegelsen reiste seg for 100 år siden fremstått med en så sterk forakt mot rus som fenomen at det har rammet og rammer brukere og sympatisører den dag i dag. Det er på tide å se mennesker bak rusmidler, og la den utdaterte, moralske tanken om at rus står i veien for potensiale ligge. Rusfrihet kan godt være et mål, men ikke tvungent – og ikke et kriterie for behandling og hjelp. Rus og narkotika som generaliserte begrep er ikke lenger helgenerelle fiendebilder i vår del av verden, oppdater dere!

  • Lars
  • http://twitter.com/yogi Jonas

    Hvorfor legalisere cannabis, når man kan tjene så mye på å selge dødelig medisin i stedet.

  • Pingback: Legalize it, US edition « minerva

  • Ikke-røyker

    Hva med forslaget som sosiologen Willy Pedersen kom med ifjor? Å legalisere småskala dyrking av cannabis til eget bruk. Dette vil ta litt av markedet fra de organiserte kriminelle. Sjøl ser jeg heller ikke hvordan et sånn reform vil «normalisere» cannabisbruk blant «vanlige folk» Det vil trolig fortsatt være noe for spesielt interesserte, akkurat som hjemmebryygging av øl.

  • Pingback: Narkokrigfornekterne « minerva

  • Geir Gabrielsen

    En utmerket artikkel og debatt. Men bare en liten korrigering ang. Taliban og opium. Det korrupte regimet til Karzai er også dypt involvert i opiumsøkonomien. En kan vel heller ikke utelukke at amerikanerne\CIA mfl. har sine skitne fingre med. Det er isåfall ikke første gang. Eks.Iran/Contras affæeren på 80 tallet MM. Det sies for øvrig at Taliban forbød produksjon av opium før landet ble invadert av USA. Etter det har bare produksjonen økt.

  • Pingback: Minerva oppsummerer 2011, del I « minerva

  • Pingback: Hykleri « minerva

  • Pingback: » Legalize it, US edition

  • Pingback: » Hykleri

  • inge jarl clausen

    linken til denne siden ble lagt på facebook av en venn av meg i dag. når jeg forsøkte å trykke på linken kom det opp en advarsel fra fb som mistekeliggjorde siden. https://www.facebook.com/ingejarl/posts/362739373789087?notif_t=share_comment

  • Pingback: » Ingen skam å snu