Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Han er også doktorgradstipendiat i økonomi på ESOP ved UiO. Tidligere stoppesteder er Econ Pövry, med fokus på Russland og energi, og Høyres stortingsgruppe. Han synger i Oslo Kammerkor.
Lex Breivik?
I etterkant av angrepene i juli ønsker flere seg strengere straffer. Kan vi leve med at massemorderen Anders Breivik igjen skal få puste fritt? Jeg svarer ja. Vi trenger ingen Lex Breivik.
Norge prøver å ta inn over seg den verste udåden vi har sett i fredstid. Et av spørsmålene som reises, er om strafferammene vi har til rådighet i Norge er for milde til å kunne gi terroristen en rettferdig straff. Minerva-kollega Magnus Thue støtter dette synet i sin lederartikkel forrige uke. Thue anfører at 21 år er for lite til å være rettferdig straff for kaldblodig å ha myrdet 77 mennesker, et flertall barn og unge. Han avviser også tanken om rehabilitering, at samfunnet skulle prøve å føre udådsmannen tilbake til samfunnet etter endt soning.
Rettferdigheten finnes ikke
Det er lett å kjenne seg igjen i følelsen: At han skal utsettes for det han utsatte andre for: Smerten, frykten, fortvilelsen, dødsangsten. Denne impulsen er uttrykt i lex talionis, som vi kjenner fra den gamle Moseloven og den enda eldre kong Hammurabi av Babylon: Et øye for et øye, og en tann for en tann. Mer presist skulle lex talionis begrense den hevnlysten som ville slå ut kjeven for en tann, og kutte hodet av for et øye.
Men hvordan skulle vi kunne gi en rettferdig straff, slik forstått, i dette tilfelle? Ikke om vi korsfestet ham til den knuste klokken på Møllergata 19, og derfra lot ham skue over Arbeiderpartiets og LOs bygg, tvunget til å se på det flerkulturelle samfunnet han foraktet, myldre under ham; ikke om vi, mens han hang der, en gang i året drepte ham en gang for hvert liv han rev bort, men vekket ham opp igjen så han kunne oppleve alt på nytt, hvert år til han ble 100 år og så endelig steg ned til det helvete han prøvde å skape for andre på denne jord — ikke engang da ville jeg føle meg trygg på at denne dødens apostel ville forstå hva han utsatte mennesker for som elsker livet, eller lide som hans ofre og deres pårørende gjorde og gjør.
En slik form for rettferdighet ligger imidlertid utenfor det mennesker kan håndtere. Lex talionis er kanskje en akseptabel ledestjerne for å begrense impulsene til den private hevn før et organisert rettsvesen vokste frem, men er mer problematisk som ledesnor for offentlig straff, selv i — eller kanskje spesielt i — møtet med ondskap på det plan vi så på Utøya. Rettferdighet i form av gjengjeldt lidelse kan vi aldri klare å gi, og vi bør oppgi det som mål.
Retribusjon — hva er nå det?
Det betyr ikke at straff ikke har noe med rettferdighet å gjøre. Det gir et mål av rettferdighet, for ofre og pårørende, og for gjerningsmannen selv, eller i hvert fall til vår forståelse av mennesket som moralske vesener, som både kan kreve og som kan avkreves å stå til ansvar for sine handlinger. Slike tanker finnes i den tenkemåten om straff som kalles retribusjonisme, og som i mange miljøer de siste tiårene har kommet på offensiven mot mer utilitaristisk orienterte begrunnelser for straff — basert på straffens preventive virkning — eller mot en ensidig rehabiliteringstanke, der mye fokus har vært på behovet for å tilbakeføre forbryteren til samfunnet, ofte ledsaget av forklaringsmodeller for kriminalitet der gjerningsmannens eget valg nedtones og samfunnsstrukturer gis prominent plass. Så langt på vei følger jeg retribusjonismen, selv om det er nødvendig både med bevissthet rundt at straff i mange tilfeller ikke har den preventive virkning mange antar at den har, og ydmykhet for at det kan være vanskelig å vite hvordan en selv hadde utviklet seg under andre, og skjørere, livsbetingelser.
Imidlertid skiller jeg og retribusjonistene lag når disse tankene brukes som filosofisk støtte for stadige forslag om strengere straffer som visstnok skal være mer i tråd med ”den allmenne rettsfølelse”.
For denne rettferdigheten kan altså ikke bli noe annet enn et symbolsk uttrykk for det metafysiske begrepet ”rettferdighet”. Den rettferdighet en offentlig straff kan yte, kan aldri tilfredsstille den delen av vår rettsfølelse som ønsker en privat hevn. Det er rettferdig å straffe, både av hensyn til offer og forbryter, og det er rettferdig å skalere straffen etter forbrytelsens alvorlighet. Men akkurat hvor streng straff vi gir, hvor mange år i fengsel, hvilke vilkår — her bryter våre konsepter om rettferdighet sammen.
Begrenset straff
Selv i møte med de mest umenneskelige forbrytelser finnes det sterke grunner for å holde på tanken om en begrenset straff. For min del innebærer det at jeg går imot en hevelse av dagens strengeste strafferammer. Det betyr at selv den mest forferdelige forbryter kan slippe ut igjen (med mindre han dømmes til forvaring, og fortsatt vil regnes som farlig).
Grunnene har ikke først og fremst å gjøre med hensynet til forbryteren. Begrenset straff er vel så viktig av hensyn til samfunnet. Det er også samfunnet som forteller seg selv at livet går videre, og at vi må forsone oss med om ikke alltid gjerningsmannen, så i hvert fall med historien. Og selv om det er hasardiøst å uttale seg når man ikke er den som er hardest rammet — foreldre og søsken, kjærester og barn av de drepte: Det er ikke mye belegg for at jakten på stadig strengere straffer gjør sorgarbeidet lettere.
Andre vesteuropeiske land som har opplevd grotesk politisk terror, har faktisk gjort det: Sluppet terroristene ut. Brigitte Mohnhaupt, som er blitt kalt Tysklands ondeste og farligste kvinne, og Christian Klar har i løpet av de siste årene blitt sluppet ut av fengsel, etter å ha sonet henholdsvis 27 og 26 år i fengsel. De var sentrale i Rote Armee Fraktion, hvis aksjoner tok livet av 34 mennesker. Faktisk ønsket flere politikere å slippe dem ut før tiden.
Etter krigen dømte Norge ledende landssvikere og krigsforbrytere til døden. Uten å gå inn i debatten om den rettsprosessen kan vi også merke oss alle dem som fikk langvarige fengselsstraffer. Det gjaldt blant annet flere medlemmer av Rinnanbanden, mest prominent av dem kanskje Kitty Lorange. Mange av dem som fikk fengselsstraffer, slapp ut før tiden. Hevnbehovet, som var så klart og sterkt i den alminnelige rettsfølelse i 1945, så annerledes ut når vi nærmet oss 1960. Samfunnet var gått videre. Krigen var vunnet. De kunne ikke lenger skade oss. Ønsket om retribusjon var ikke borte — men synet på hva det innebar, var endret. På mange måter er det først når straffen nærmer seg ferdig sonet, at vi er best i stand til å vurdere om vi synes vi har straffet nok.
Forsoning med forbryteren?
Et slikt relativt liberalt syn på straff må forveksles hverken ”et samfunnet har skylda”-syn på ondskap og kriminalitet, eller med en naivitet i forhold til muligheten for rehabilitering. Likevel er det kanskje rimelig å si at begrenset straff også kan reflektere ideen om forsoning og nåde. Slik forsoning inneholder både nødvendig soning og straff, og at forbryteren klarer å ta inn over seg alt hva han har gjort.
I likhet med Thue har jeg problemer med å se at det skal skje i tilfellet Breivik, og vanskelig for å akseptere at det skal være mulig etter handlingene han har begått. Også om han plutselig forstår hva han har forvoldt av ondskap, og lever resten av sitt liv i brennende anger, også er det vanskelig å ønske å tilgi ham. Mange forbrytere angrer også aldri. Christian Klar og Brigitte Mohnhaupt har aldri angret det de gjorde — de mente det var nødvendig å sprenge uskyldige mennesker i luften. Kitty Lorange angret seg heller ikke. Torturistene av norske motstandsmenn var riktig den gang, mente hun.
Som Breivik er disse forbrytere som var overbevist om at de gjorde det rette — bærere av ondskapen som bare de ideologisk rene kan utvise: Jakobinere i Frankrike, bolsjeviker i Russland eller nazister i Tyskland, eller andre ideologier som glemmer mennesket og kjærligheten til mennesket i jakten på noe større. Det er de som aldri leste, eller aldri forstod, en av de viktigste setningene ideologisk drevne kan lese: ”Om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.”
Utsagnet tilhører Paulus, en avholdt leder av det tidlig kristne samfunnet. Men Paulus selv hadde vært Saulus fra Tarsus, en tidlig og ivrig forfølger av kristne, antagelig ansvarlig for mange drap, som hadde hatt all tro, men ingen kjærlighet.
Men det finnes mange flere eksempler for former for hel eller delvis forsoning. Det best kjente eksempelet på å gjøre det til et eksplisitt del av rettspleien er den sørafrikanske Sannhets- og forsoningskommisjonen. Kommisjonen ble i etterkant av enkelte kritisert for ofte å glemme at straff er første skritt på vei mot forsoning. Andre eksempler har vært etter borgerkrigene i Vest-Afrika, der barnesoldater, rusmisbruk, og absurde religiøse og animistiske forestiller gled sammen i grusom vold og krigsforbrytelser. Både barnesoldater og mer voksne soldater som har begått krigsforbrytelser har måttet bli reintegrert i samfunnet. Dokumentaren True Stories: The Redemption of General Butt Naked fra 2010 beskriver en av de merkeligste historiene om en overgriper som søker forsoning og å ny mening, og noen av ofrenes reaksjoner.
Ingen av disse tilfellene er analogier til Anders Breiviks ugjerninger. Ingen av dem har heller vært uproblematiske. Snakk om tilgivelse og å gå videre kan stundom ha noe uutholdelig lett over seg, det blir fraser som ikke klarer å fastholde alvoret i det som har skjedd. Men ideen om muligheten for forsoning og nåde forblir viktig likefullt. Ideen har i århundrer vært innbakt i britiske kroningsed, der monarken lover å utvise nåde i rettferdigheten. Nå ville vi idag ofte mene at monarken lyktes dårlig med det med dagens syn på både synd, skyld og straff. Men prinsippet var viktig for mange, også, eller ikke minst, for konservative som Edmund Burke.
Nei til Lex Breivik
Forsoningens mulighet kan synes malplassert i dagens situasjon og tilfellet Anders Breivik. Men vi trenger ikke tenke i de baner for å være kritiske til kravet om strengere straff nå. Dette er uansett galt tidspunkt for å tenke på en Lex Breivik som fastsetter nye og strengere straffer for ”den som etter års planlegging, og med perverse motiver, brutalt myrder, med bomber og skudd, barn og ungdommer, aktive i partipolitikken”.
I det hele tatt bør vi sjelden lage lover når vi er som mest berørt av en forbrytelse. Jeg tror det er klokt at vi alle, også de som er tilhengere av strengere straffer generelt, nå venter en tid før vi krever at lovgiver skal se på dette spørsmålet. Ikke bare er det generelt lettere å vurdere hva som er et godt straffenivå når straffen er sonet; det er også lettere når vi ikke gjør det på bakgrunn av unike, groteske saker, og fortsatt er sterkt preget av dem.
For Breivik vil en ny lov ikke i noe fall gjelde. Men for mange andre forbrytere, nå og i fremtiden, bør forsoningens mulighet ikke avskrives gjennom et straffesystem som eksplisitt avviser den. Ingen kan tvinge ofrene, de pårørende, og det norske samfunnet til å tilgi eller forsone seg med morderen Anders Breivik. Men vi trenger ikke av dem grunn la ham forlede oss til i affekt endre måten vi tenker om straff på. Det er han ikke verdt.
- Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Twitter: @nilaug
Et godt og sindig innlegg, som gir flere impulser til ny ettertanke. Umiddelbart er jeg enig i at det er altfor tidlig å trekke konklusjoner om nye paragrafer og/eller strafferammer. Dermed blir det også litt kjapt å trekke konklusjonen "Nei til Lex Breivik", og fastlegge at en strafferamme på 21 år stadig er passende.
Ja, det er rimelig å trekke inn rettsoppgjøret etter krigen, men da blir en bestemt forskjell særlig iøynefallende. Som Andresen skriver om de landssvikdømte, slik det fortonte seg ca. 1960: "Krigen var vunnet. De kunne ikke lenger skade oss." Dette viktige utilitaristiske argumentet er irrelevant nå, ettersom Breiviks handlinger ikke var beskyttet av en okkupasjonmakt.
Også juridisk er "almenn rettsfølelse" et hensyn. Jeg antar at manges rettsfølelse i dag tilsier at Breivik aldri noen gang igjen bør være en fri mann. Det er i hvert fall hva jeg "føler". Forvaringsinstiuttet åpner for muligheten.
Andresen føler antakelig det samme, og har helt rett i at følelser ikke skal styre oss en slik sak. Men jeg undres over det som synes å være et hovedpoeng for ham:
"Begrenset straff er vel så viktig av hensyn til samfunnet. Det er også samfunnet som forteller seg selv at livet går videre, og at vi må forsone oss med om ikke alltid gjerningsmannen, så i hvert fall med historien."
Selv om forvaring ikke er straff, er instituttet prinsipielt ubegrenset på en måte som blir uforenlig med denne tanken.
Hadde dette vært eneste måte å forsone seg med historien på, ville det vært overbevisende. Men Andresen gir ingen begrunnelse for at det er tilfellet. Og "forsoning" kan være så mangt og er sikkert svært varierende hos ofrene og deres nærmeste. Har en rekke dødsdommer etter 2. verdenskrig gjort det vanskeligere å forsone seg med historien - i en eller annen forstand? Det finnes flere vitnesbyrd som taler for det motsatte. Når Hannah Arendt skriver om Eichmann i Jerusalem, er det (såvidt jeg husker) intet som tyder på at hun er imot dødsstraff. Noe så mangetydig og vagt som "forsoning med historien" kan neppe gi oss så mye som et hint om rettferdig eller rimelig straff, eller forvaring, i tilfellet Breivik. Så jeg vil heller skjerpe et hovedpoeng i artikkelen - dette er ikke tiden for å trekke noen som helst konklusjon om slike spørsmål.
Kjell Madsen: Takk for kommentarer.
Ja, det er kanskje tidlig å trekke konklusjoner - men siden spørsmålet allerede debatteres, ville jeg slenge inn en motvekt mot det som ellers er trenden (ref. også Morgenbladet idag).
Til rettsoppgjøret etter krigen: Har dødsstraffene der gjort det vanskeligere å forsone seg med krigen? Antagelig ikke - la meg likevel trekke inn to punkter: Etter krigen, en av de største menneskelige katastrofene noensinne, hadde man det europeiske kontinent et umiddelbart behov for, tja, la oss kalle det, umiddelbar rettferdighet. Det skjedde i form av raske dødsstraffer. Det var seierherrenes rettferdighet, etter krig. Jeg tror det var grunn til å tro den gang at om det ikke skjedde, ville det være potensial for utenomrettslige konflikter, og det kan ha vært andre sikkerhetsmessige hensyn - i tillegg til at dødsstraff eksisterte hos de allierte, og å gi noe annet enn lovens strengeste straff, ville vært meningsløst. Man kunne stilt spørsmålet motsatt: Hadde forsoning blitt vanskeligere om Göring, Keitel og Kaltenbrunner hadde slått følge med Rudolf Hess, admiral Dönitz og Albert Speer i Spandau?
Med en gang det umiddelbare ikke lenger foreligger - og det gjør det i alle fall ikke når det er snakk om fengselsstraff - kommer noen av mine øvrige betraktninger inn. Admittedly, forsoning med historien er et vagt begrep. Men jeg leser nok Eichmann-historien annerledes enn du gjør. Altså, at mannen ble stilt for retten skulle selvsagt bare mangle. Men jeg holder fast ved at det å holde fast ved den form for hevn- eller rettferdighetsønske i år etter år, ikke er det beste bidraget til å gå videre. Det gjelder også det israelske samfunnet. I USA har death row noe av samme funksjonen: Hevnbegjæret ulmer i år etter år, til forbryteren til sist blir drept - men mange ofre opplever at henrettelsen ikke slukker de ulmende glørne, eller at glørne i de årene de har fått ulme, har brent hull i sjelen.
La det være klart: Det finnes argumenter både for strenge straffer, og for dødsstraff - ikke minst i krigstid, hvor jeg har en litt annen vurdering. For noen gir det kanskje mer ro, for andre ikke. Til syvende og sist er det et verdispørsmål hva det er vi ønsker å legge til rette for i samfunnets og ofrenes bearbeidelse av ufattelige ugjerninger, og min artikkel er vel et slags innspill til en slik debatt.
NAA har en merkverdig oppfatning av retribusjonisme:
1. Det er helt rett at vi ikke kan sette opp en, og bare en, felles straffestandard for alle forbrytelser (det være seg i mengden blodpenger utbetalt, antall piskeslag idømt, antall lemmer avrevet, eller antall år bak murene eller idømt som straffarbeid). Det har da ingen retributivist hevdet?
Prinsippet om forholdsmessighet i straffeutmålingen er da heller ikke hovedsak rettet inn på global oversettelse fra forbrytelsesspråket til straffespråket, men at så langt det er mulig, at vi foretar korrekte LOKALE oversettelse.
Eksempelvis at ran av verdier ledsaget av vold skal straffes strengere enn ran av tilsvarende verdier ledsaget kun med trusler skal straffes strengere enn tyveri av tilsvarende verdier.
(Kinkighetene med den GLOBALE oversettelsen dukker selvsagt allerede opp i tilfeller der et ikke-voldelig tyveri av betydelig større verdier skal måles opp mot et voldelig ran av mindre verdier..)
2. Men, i en god del tilfeller ER det mulig med hva vi kan kalle en tett, symbolsk forbindelse mellom ugjerningen og straffen, og da er det prinsipielt ingen grunn til å avvike fra det:
a) Jeg har for eksempel mer sans for det klassiske germanske prinsipp for straff av tyveri enn det moderne fengselsstraff; innen germanerrett er straffn for tyveri en materiell erstatning samt en fastsatt "tort og svie"-faktor (ulike germanske kodekser har ulike slike faktorer for forskjellig tyveritype, men typisk snakket man om seksfold eller nifold erstatning, altså en totalerstatning på enten 7 eller 10 ganger det stjålne objektets verdi), Kun unntaksvis, der gjerningsmann ikke kan forventes tilbakebetaling, bør andre straffesanksjoner tas i bruk (men nok ikke den germanske varianten, der man ble straffeslave til den man hadde stjålet fra..).
b) Tilsvarende kan vi ha om overlagt drap, der henrettelse av morderen av de fleste opplysningsfilosofer ble ansett som det riktig, eksempelvis Kant, Hegel og semi-retributivisten John Stuart Mill.
Det anbefales alle å lese Mills innlegg i Parlamentet i 1857, for opprettholdelse av dødsstraff.
Det er et rasjonelt innlegg, og ikke preget av føleri slik NAA prøver å tillegge retributivister.
3. Men, det viktigste argumentet for retributiv tenkning er at det er det eneste solide tankeverk for INNSKRENKING av tvangs/straffe-reaksjon til KUN å gå utover forbryteren.
Først en digresjon:
Gjennom å ha forbrutt seg mot samfunnskontrakten, så er det forbryteren, og kun han, som derigjennom har mistet (et passende sett av) sine rettigheter.
En forbryter har LAVERE rettsstatus enn ikke-forbrytere, og det er også grunnen til at vi kan behandle ham på en måte som ville vært URIKTIG overfor en ikke-forbryter (eksempelvis frihetsberøvelse). Straff er, som Nils Christie sier, en aktiv smertepåføring, og det er, i motsetning til hva Christie mener, en MORALSK HØYVERDIG handling. Det er kun gjennom å påføre smerte (åndelig, fysisk eller materielt ved eiendomstap) at forbryterens lavere rettsstatus synliggjøres, eller eksternaliseres som hegel formulerer det. Unnlater man å utøve handlinger overfor forbryteren som er URIKTIGE overfor den lovlydige, ja da tilkjenner man forbryteren en HØYERE moralsk status enn disse, fordi han kan utøve handlinger som er uriktige for alle kontraktsholdere, samtidig som han skal behandles som en fullverdig kontraktsholder. Altså at han står OVER kontrakten, og ikke er bundet av den.
Så tilbake til at det kun er retributivismen som gir et godt forsvar for INNSKRENKET straffereaksjon, i første omgang innskrenking av straffete (men o egentlig også innskrenking av straffereaksjon pålagt forbryteren selv):
a) Ser vi på rehabiliteringsaspektet som dominerer norsk rettsvesen fullstendig:
Det å avskrekke en forbryter ved, gjennom dårlig bevuisførsel (eller bevisst forvrengning) dømme en ANNEN enn ham selv til en skrekkelig straff, kan utmerket godt rehabilitere forbryteren selv ved at han ut av frykt for selv å bli tatt velger å bli lovlydig. Faktisk er det ofte slik at "forventet" straff føles strengere ennn "opplevd" straff.
Altså, det å dømme uskyldige kan utmerket godt rehabilitere..forbryteren likeså mye, eller endog mer, enn å straffe forbryteren selv. Hvis man dertil passer på å gi straffen til et særdeles mildt og fredsælt menneske, ja så minimaliserer man muligheten for at DENNE blir "de"-habilitert av straffen sin som sonoffer.
Har man altså "rehabilitering" som den DOMINANTE berettigelsen for straff, ja da har man prinsipielt kastet på båten det individuelle skyldprinsipp, og sitter igjen med en selvmotsigende suppe.
Rehabilitering kan aldri være annet enn et SEKNDÆRT rettsprinsipp, aldri det primære slik som skrullinger som Christie&Mathiesen går inn for.
b) En annen tøvete legitimeringsstrategi ligger innenfor det som vel kalles "transformative/healing justice":
Dette kan på overflaten ligne litt på retributivismens syn, men gjør den alvorlige tankefeil at det er den etterfølgende sosiale HARMONIEN som søkes gjenopprettet. Hvis "alle" er glade etterpå, er ikke det bedre enn idømming av slem, snevert-tenkende straff?
Problemet med sosial "harmoni" som DOMINANT modell er at "harmoni" meget lett iblandes "bevaring av tilfeldige maktforhold".
Ser vi på det tidlige 1900-talls ekstremt rasistiske USA, så var en stadig tilbakevendende myte om den sorte neger som voldtok den hvite pike.
Raseblanding var en uting, og en lang rekke afro-amerikanske menn ble dømt for voldtekt når det var åpenbart at det dreide seg om et frivillig seksuelt forhold, eller intet seksuelt forhold i det hele tatt.
Men, i en viss forstand VIRKET den grove undertrykkelsesstrategien, eksempelvis viser data fra 1950-tallet at prosentvis FÆRRE voldtekter ble utført av svarte menn overfor hvite, enn omvendt.
Slik ble den ønskete harmonien i samfunnet bevart.
Altså, det å ofre noen uskyldige, for at de "fleste" vil oppleve at verden forbedres, eller bevares i sin form er fullt ut kompatibelt med tankegang i "transformativ justice", men selvsagt ikke innen retributiv tenkning.
c) Til sist, naiv utilitarianisme.
Når det gjelder ideen om "lykkemaksimering", så detter denne fullstendig i hop når vi ser på forbrytelsers alvorlighet samt skyldprinsippet.
Eksempelvis, en mann voldtar og dreper en jente, har selv stor moro av det, men driver foreldrene hennes inn i bunnløs sorg.
Er det ikke da mer rasjonelt å "fjerne lidelsen" ved å ta livet av foreldrene (bærerne av denne lidelsen), snarere enn å påføre gjerningmannen en smerte han aldri har hatt før, og bare i marginal grad redusere foreldrenes lidelser? Vekk med mor og far også!
Tilsvarende, når det gjelder straffeutmåling, så er det ikke sikkertat en jente lider mer under en gruppevoldtekt enn å bli voldtatt av en enkelt mann.
Derfor burde disse få lavere straff, ikke sant, ikke bare fordi deres totale lykke er mer enn den enkelte gjerningsmanns, men også at de høyst sannsynlig har hatt et betdelig lykkeligere liv forut for voldtekten, fordi de er sosialt kompetente og har venner, mens den enslige voldtektsmann ofte mangler det.
--------------------------
Avslutningsvis:
Det finnes ikke noen logisk særlig gode alternativer til et straffesystem som har som sitt DOMINANTE prinsipp en retributiv holdning, selvom det finnes uendelig med diskusjonsspørsmål om hvilken konkrete modell av en slik type en bør velge.
Når det gjelder Breivik, illustrerer den saken mest at avskaffelsen av dødsstraff i sivil tid i 1902 var..feil, og ikke stort annet.
Ja, jeg har også lest Morgenbladet i dag - var ditt innlegg ment som en "motvekt" mot det som kommer frem der? Det som fremheves, er noen kriminologers avstandtagen til Nils Christies budskap om at massemorderen bør "tilbakeføres til samfunnet" - som om dette hensynet skulle være overordnet alt annet. Grotesk, i grunnen. Liv Finstad og andre kriminologer forteller oss derfor at hendelsene 22. juli har ført til at etablerte grunnforestillinger rystes. Slik har sikkert mange opplevd det, ikke bare kriminologer. Siden rystelsen er så sterk, faller vi ikke umiddelbart ned på de gamle grunnforestillingene. Nei, ikke umiddelbart. Jeg ser for min del ikke noe behov for motvekt der, ikke i dag. Dersom det blir et "folkekrav" å gjeninnføre dødsstraff, er situasjonen en annen, men det er vel lite som tyder på at noe slikt vil skje? Rettsstaten er ikke truet. Vi må kunne tillate oss å svimle. Ikke straks kalles til orden.
I sommer har jeg fulgt litt med på Fox News. Som ventet den ene smakløshet etter den andre der, selv uten den hårreisende Glenn Beck. Men det kan faktisk skje at en gammel norsk liberaler ikke gremmer seg over det som sies på Fox News, eiendommelig nok. Som i forrige uke, da det ble opplyst at den norske terroristen risikerer maksimumsstaff på 21 års fengsel. Det himles med øynene. En kort kommentar: ridiculous!
Man er så rystet at man ikke lar seg ryste mer av Fox News. En uforglemmelig hendelse.
Ingen kan i hvert fall klage på nivået til innlegg og kommentarer på denne høyreorienterte internettsiden!
Selv har jeg bare to korte kommentarer:
1. Når det gjelder retribusjon i forhold til overlagt drap. Selv om man går inn for en eksakt øye-for-øye gjengjeldelse, er det ikke nødvendig at dette skulle innbære dødsstraff. For mange er det ikkje livet som er det høyeste gode drapsmannen har fratatt offeret. Under krigen i Norge var det blant motstandskjempere vanlig at friheten ble satt høyere enn livet, uten at dette gjorde at livet ble redusert til en instrumentell verdi, slik som hos selvmordsbombere. Så drapsmannen (det er jo oftest menn) har fratatt offeret friheten, og ikke bare for en begrenset periode, men for alltid. Følgelig burde drapsmannen selv bli fratatt friheten for alltid, dvs livsvarig fengsel for resten av sitt liv.
2. På den andre siden, vi, folket, som dømmer, er jo laget slik at vi både kan reagere maksimalt aggressivt emosjonelt og kreve den verste gjengjeldelse, og slik at vi kan forandre mening og tilgi, etter en tid. Dette siste er ganske viktig: Tid er ikke bare en kvantitativ størrelse, men også noe som leger sår og forandrer perspektiv.
Fremfor alt burde vi, folket, som dømmer noen til å miste frihet, være interessert i å ta vare på vår egen frihet, bl.a. friheten til å tilgi. For meg tas denne friheten vare på gjennom den tidsbegrensede gjengjeldelse. Jo, man kan innvende at tilgivelse er farlig, inkonsistent, og emosjonelt, og uttrykk for en svakhet samfunnet må beskyttes mot. Men ved at tidsbegrensningen er institusjonalisert, og ikke har sin kilde i en enevoldsherskers vilje, eller plutselige meningsmålinger, motvirkes faren for subjektivisme. Generelt vil rasjonalister, f.eks. Kant, ønske at vi aldri skal skifte mening, og vil søke å beskytte uforanderligheten i beslutninger gjennom absolutt regler, mens de hele tiden hyller friheten som en streng tvang. Men for ikke-rasjonalister, som vi pragmatister er, blir dette nok et tilfelle av Breiviks mantra: ”Grusomt, men nødvendig”.
Jeg har allerede skrevet om akkurat dette i min Minerva-spalte:
http://www.minervanett.no/2011/07/26/grusomt-men-nodvendig/
Hei, kjell!
Du hadde mye godt, men ett punkt å huske på:
Jeg har i ca. 20 år mente at det er feil ikke å ha dødsstraff (en av de ytterst få tingene jeg liker ved Saudi Arabia er at de henretter mordere, men de kunne spart seg alle andre henrettelser de bedriver).
Det er ikke slik at det blir noe "folkekrav" for dødsstraff; jeg har fulgt den spredte målingen på dette i en 20-års periode, og tilhengere av det i Norge ligger STABILT på 25%.
Også ETTER Breiviks uhyrligheter, da VG hadde en undersøkelse på det.
Folk endrer ikke sine oppfatninger så lett på slike spørsmål.
Til Pedersen 1:
Her kan du bla. lese om John Stuart Mills avvisning av livsstidsstraff for morderem og hvorfor han går inn for dødsstraff istedet, i hans glitrende innlegg i Parlamentet fra 1857.
http://ethics.sandiego.edu/Books/Mill/Punishment/index.html
I korthet mener Mill at livsstidsstraff er sadisme av verste sort, mens en rask avretting ikke nødvendigvis er det (hans positive forsvar av dødsstraffen er mer retributivistisk av seg, mens avvisningen av livsstidsstraff har sterkt utilitaristisk preg).
Mill er hva du kan kalle en semi-utilitarist/semi-retributivist i syn på straff, selvom han i hovedsak i andre politiske spørsmål er å regne som utilitarist, men mindre "naiv" enn f.eks. bentham
(Bentham var for øvrig høyst moderne, og hans forslag til legalisering av homoseksuell praksis er vel verdt å lese. den og)
Til Pedersen 1, igjen:
Argumentasjonen:
"Så drapsmannen (det er jo oftest menn) har fratatt offeret friheten, og ikke bare for en begrenset periode, men for alltid. Følgelig burde drapsmannen selv bli fratatt friheten for alltid, dvs livsvarig fengsel for resten av sitt liv. "
er da knapt et mot-argument til dødsstraff versus livstidsstraff?
Dødsstraffen fjerner drapsmannens frihet for alltid, den og?
Men, dødsstraffen fjerner livet i tillegg, samt, hvis man skal følge John Stuart Mill, unnlater å pålegge drapsmannen den evige pine ved å sitte innesperret resten av hans liv.
For øvrig er ditt punkt 2 såpass spennende at jeg må tenke mer igjennom det.
Jeg synes godt at tilfellet Breivik kan bli stående i norsk rettshistorie som eksempelet på en ugjerning av tidligere usette dimensjoner som ble møtt med en retribusjon av tidligere usette dimensjoner. Dette ikke bare for å tilfredsstille folks rettsfølelse, men for å statuere for all fremtid et eksempel som er en moderne rettsstat verdig.
Denne form for retribusjon har for øvrig ingenting med det gammeltestamentlige hevnprinsippet å gjøre. Så hvorfor bringe det på banen? Et eksempel på moderne utøvelse av Lex talionis er den iranske mannen som ble idømt å blindes av (!) kvinnen han angrep med syre. Dersom prinsippet skulle anvendes i forbindelse med Breivik... Vel, jeg tør knapt tenke på straffeutmålingen til den samme iranske domstolen. Men det er ikke snakk om mosaisk rettsforståelse. Det er snakk om et sivilisert retribusjons- og prevensjonsprinsipp (et prinsipp en tilsynelatende har glemt betydningen av i Norge, selv i såkalt konservative kretser). Disse er simpelthen to helt forskjellige størrelser. Dermed kan en ikke kalle det ene "rettesnor" for det andre.
Jeg vegrer meg i utgangspunktet for å synse om straffeutmålinger, og enda mindre om gjerningspersonens strafferettslige tilregnelighet, men jeg mener i alle fall at han VAR tilregnelig i gjerningsøyeblikket, og at han derfor burde få livstid i fengsel. Det forventer vårt rettssamfunn. (Og det forventer Breivik selv, hvis det har noen betydning.) Fordi jeg mener at han har fornuftsevnen i behold, kan han "rehabiliteres", i psykisk/mentalitetsmessig forstand. Men hvilke rettslige prinsipper andre enn 70-talls-kriminologiens tilsier at han dermed bør slippe fri? Fengselsvesenets rolle er jo ikke bare praktisk, men også symbolsk. Å holde ham innesperret, sender et signal. Som altså IKKE er et primitivt rettsprinsipp, men et meget fornuftig et. Og jo mer grufull handlingen er, desto lettere blir retribusjonsprinsippet å forsvare.
Og når det gjelder fengselets praktiske rolle: Hva blir egentlig forskjellen på et liv i ufrihet innenfor murene og et liv i ufrihet utenfor? Dersom mannen noensinne løslates, kan jeg ikke tenke meg annet enn et liv med konstant overvåkning - utført av et politivesen som både må beskytte Breivik mot folket og folket mot Breivik. Telefonavlytting og internettovervåkning, antagelig fysisk tilstedeværelse fireogtyve timer i døgnet. Ualminnelig ressurskrevende. En uønsket situasjon for politiet, for politikerne, for folk flest - og kanskje for Breivik selv. For ham vil forskjellen være minimal - ja, det beskyttede livet innenfor murene sannsynligvis å foretrekke. Men for resten av samfunnet vil forskjellen mellom innenfor og utenfor være av enorm betydning.
Ellers er jeg glad for at så å si ingen har ropt om dødsstraff siden 22. juli. Det ville også ha vært feil. Forskjellen mellom livstid og dødsstraff er forskjellen mellom humanitet og inhumanitet. En rettsstat burde i fredstid ikke beskjeftige seg med å sanksjonere liv og død. (Dette har også andre implikasjoner.)
Norge har såvidt meg bekjent også opphevet dødsstraffparagrafen i forbindelse med krigshandlinger. Breiviks handlinger nærmer seg krigshandlinger - nærmest folkemord. Derfor er det beste domstolen kan gjøre, å føre en grundig, sikkert nokså omstendelig rettssak, Ã la Haag, bringe alle bevis på bordet i en sak med bred mediedekning - og så opprettholde dommen hvert N. år ut Breiviks levetid.
Til Arild Nordby
Jeg er ikke så sikker på at det Mill sier i sin tale for dødsstraff er relevant i dag, eller kan brukes til å argumentere for praktisk gjennomførbar dødsstraff:
Først: Mill har svært strenge krav til betingelsene for at dødsstraff eller livslangt straffarbeide skal kunne idømmes:
When there has been brought home to any one, by conclusive evidence, the greatest crime known to the law; and when the attendant circumstances suggest no palliation of the guilt, no hope that the culprit may even yet not be unworthy to live among mankind, nothing to make it probable that the crime was an exception to his general character rather than a consequence of it, then I confess it appears to me that to deprive the criminal of the life of which he has proved himself to be unworthy--solemnly to blot him out from the fellowship of mankind and from the catalogue of the living--is the most appropriate as it is certainly the most impressive, mode in which society can attach to so great a crime the penal consequences which for the security of life it is indispensable to annex to it.
Så vidt jeg kan se av dette, er det bare en guddommelig allvitende dommer som er i stand til å konstatere at disse betingelsene er oppfylt. Slik sett rammes jo dette av standardinnvendingen mot dødsstraff om at feil ikke kan rettes opp.
Dernest, selv om nå Mill har rett i at kriminelle, i likhet med krigere, ikke er særlig redde for en smertefri og rask død, og at dette derfor er en mer human straff en livslangt straffearbeide, så er jo det siste ikke noe alternativ i Norge i dag. I det norske fengsel er det utelukkende friheten som fratas. For øvrig, enten man liker det eller ikke, er livet der slett ikke uutholdelig. En av Nokas-ranerne, Erling Havnås, sier angivelig at han koser seg glugg i hjel i fengselet
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10089088
Breivik oppfyller på samtlige kriterier Mills strenge krav.
"Forskjellen mellom livstid og dødsstraff er forskjellen mellom humanitet og inhumanitet. En rettsstat burde i fredstid ikke beskjeftige seg med å sanksjonere liv og død. "
Mon det.
Dersom man aksepterer premisset at krig KAN være moralsk berettiget, og av og til er det moralsk høyverdige valg, så bør man kanskje ikke lulle seg inn i mentaliteten i fredstid at "drap er galt, uansett".
Det kan svekke forsvarsevnen-og-viljen når den ytre fare truer, og det å heller ha en borgerbevissthet bygget opp at de verste indre fiender bør avlives, så vil det berettigete forsvarstiltak kunne settes inn på et tidspunkt når man har en effektiv sjanse for å motstå det.
Har man derimot bannlyst det rettferdige drap i fredstid, så kan man meget vel vegre seg for lenge der voldelig selvforsvar hadde vært nødvendig, og det er da ikke spesielt moralsk?
Et samfunns frihet sikres gjennom borgernes årvåkenhet mot de farer som truer, ikke ved å late som, eller i det lengste håpe på, at slike farer tilhører en forgangen tid.
Jeg kan heller ikke se at det er spesielt humant å holde et menneske innesperret i 50 år.
Ikke glem hensynet til sunt bondevett:- Eneste vei ut av cella burde være i en kiste.
Til A. Nordby:
Jeg er ikke sikker på hva du mener med at det å si nei til dødsstraff "svekker forsvarsevnen og -viljen når den ytre fare truer". Det høres ut som paranoid kaldkrigsretorikk. Hva har egentlig en eksistensiell (krigs)trussel mot Norge med saken å gjøre?
Du mener at det er inhumant å holde en massemorder fengslet på livstid. Du vil heller avlive ham. Greit så langt (dog ingen "human" løsning). Det er din begrunnelse jeg stusser over. Den lyder omtrent som følger: Å henrette Breivik vil bidra til å minke borgernes responstid ved en fremmed makts invasjon.
Det er... et interessant perspektiv. Jeg lar det være med dét adjektivet.
Men, som sagt, jeg vet rett og slett ikke hva du mener. Kanskje er det noe helt annet. Jeg skulle ønske du var tydeligere. For budskapet ditt fremstår ikke bare som ubehjelpelig reaksjonært, men innhyllet i en språktåke så pompøs og syntaktisk ugjennomtrengelig at det nærmer seg, skal vi si, "landsmoderlig" nivå.
Nei.
Det var altså ikke rettferdiggjørelsen av dødsstraff, det der, men bare en sidekommentar at det å ha en viss tilvennethet til det rettferdige drap i fredstid vil kunne ha noen positive effekter når det gjelder å ta en nødvendig beslutning om krig. Ved at man ikke har bygget seg opp en irrasjonelt, og sentimentalt "begrunnet" barriere for det å ta liv.
Rettferdiggjørelsen av dødsstraff i seg selv er helt uavhengig av det.
Har alt levert, ved John Stuart Mills glimrende tale et bedre forsvar for dødsstraff enn jeg selv kunne koke ihop på stående fot.
For øvrig så har Jon Hustad i Dag og Tid et flengende angrep på norske politiprosedyrer, der det åpenbart har ligget vegring mot å ta liv, ved at man har unnlatt å trene opp politiet til å håndtere Breivik-saker ved en "Skyt for å drepe!"-strategi:
http://dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=2086
Det hadde kanskje vært mest humant å få skutt Breivik 15-20 minutter tidligere, snarere enn at rundt 20 ekstra ungdommer ble myrdet av ham?
Noe som kunne skjedd dersom politibetjentene i et landsens distrikt som Buskerud var trenet til slike skarpe oppdrag..
Jeg føler det maktpåliggende å påpeke at Moselovens anvendelse av "et øye for et øye, osv." ikke i noen historisk tid har vært brukt som retribusjon. Andresen har antagelig rett i å anta at selve begrepet var ment til å lage en kontrast til den ellers gjeldende "en kjeve for en tann". Men i bibelsk tid var det alltid tolket for å bety proporsjonal erstatning. Tvert i mot krevde både Sanhedrin (teokratiske domstoler) og ettertidens rabbinere at nåde var en høyere dyd enn rettferdighet, og at hevnlyst ikke hadde noen plass i datidens rettssystem.
Saken viser vel at noe er galt med strafferammene slik de er utformet i dag? - smugle heroin vs. sprenge regjeringskvartalet+drepe 77 mennesker gir omtrent den samme straffen...
Jeg vil si vi trenger ulike straffeformer, Fru Justitia.
Folk som begår tyveri/underslag bør i størst mulig grad få et økonomisk krav mot seg, snarere enn fengselsdom. Med saftig tort og svie.
Når det gjelder drapsmenn av Breiviks type får vi henrette dem.
Klokt og gjennomarbeidet artikkel.
Til Arild P: jeg fatter ikke hvorfor du fortsetter kampanjen mot Kant og reklameringen for pragmatisme. Det er smakløst å bruke tragedien til å ri slike kjepphester. Å gjøre et polemisk filosofisk poeng av Breiviks "grusomt men nødvendig", er det reneste vrøvl. Men i likhet med Arild N. mener jeg ditt pkt. 2 er interessant, dvs. det du skriver før kjepphestene overtar. Er det slik at vi må fastholde tidsbegrenset straff/gjengjeldelse for å beskytte vår frihet til å tilgi?
Jeg tror dette blir misvisende. Tilgivelse er ikke et juridisk begrep. Det er individer som tilgir eller ikke, uavhengig av domstolene og deres dommer. Dersom en morder dømt til døden og henrettet, er det stadig et åpent spørsmål om han blir tilgitt eller ikke. Like åpent dersom han dømmes til X antall år bak murene.
Er det tale om Gud, blir det tale om nåde. Enevoldsherskeren i sin gudelignende posisjon kunne derfor "la nåde gå for(an) rett." Moderne domstoler uttrykker seg ikke slik. Men NØDRETT kan i noen tilfeller tilsi frifinnelse, dessuten finnes "formildende omstendigheter" som påvirker straffeutmåling. Intet tyder på at noe av dette er aktuelt i tilfellet Breivik.
Forøvrig en rettelse. Jeg skrev i går at forvaring ikke er straff, men en jurist forteller meg at det blir feil å si det slik. Forvaring er et utpreget utilitaristisk institutt, det dreier seg da ikke om retribusjon (slik sett ikke om straff) men utelukkende om å beskytte samfunnet mot farlige personer. Forvaring må etter en viss periode forlenges først for 5 år, senere for ett år ad gangen. Muligheten for livslang innesperring er følgelig til stede også i vårt system. Dersom domstolen finner at forutsetning for forvaring ikke lenger er til stede, vil den dømte slippe ut. Men er han dermed tilgitt?
Det er bra at du, Arild N. ikke ser det som ønskelig at denne ekstreme saken skal føre til et nytt syn på dødsstraff. I ditt første innlegg kommer du med en tullete innvending mot "naiv utilitarisme": lykkemakismering ved å eliminere de ulykkelige. Man skal ikke være særlig subtil for å innse at noe slikt er uforenlig med alle varianter av utilitarisme. Den fryktelige usikkerhet som dermed blir knesatt, er selvsagt uforenlig med all tenkelig lykkemaksimering i samfunnet.
Arild P - du ser det som et mulig argument at ".. tilgivelse er farlig, inkonsistent, og emosjonelt, og uttrykk for en svakhet samfunnet må beskyttes mot, " Nei, tilgivelse er ikke feighet. Tilgivelse hører hjemme i hjertets sfære. Den fortapte sønn ble tilgitt av faderen - var det fritak fra straff? Nåde for rett. Er det tale om straff, eller ikke straff, da er vi i rettens sfære.
Hei, kjell!
Jeg brukte eksplisitt modifikatoren "naiv" for å spesifisere at det var en VARIANT av utilitarianisme jeg gikk inn på. Ikke spesielt tullete, syns nå jeg.
Poenget er at enhver moralsk funksjonell utilitarianisme vil trenge uavhengige balanseprinsipper.
John Stuart Mill er et godt eksempel på en slik tenker.
"Ellers er jeg glad for at så å si ingen har ropt om dødsstraff siden 22. juli. Det ville også ha vært feil. Forskjellen mellom livstid og dødsstraff er forskjellen mellom humanitet og inhumanitet."
I sånne tilfeller, kan jeg knapt se noen gode motargumenter mot dødstraff. Jeg er skeptisk til dødstraff på bakgrunn av at man ikke kan rette opp et justismord og fordi det som regel bør være et visst rom for anger. Men når situasjonen er som den er i dette tilfellet, så er det så opplagt både hvem som har drept, og graden av grusommheter at dødstraff er passende. Likevel synes jeg han bør dømmes etter dagens lover, siden vi tross alt har et forbud mot tilbakevirkende kraft på våre lover. Et godt prinsipp, og i lys av det kan våre politikere irritere seg grønne over at de ikke tidligere har hevet straffenivået vesentlig for terroraksjoner. Det er helt... HELT UBEGRIPELIG i lys av de terroraksjonene verden har sett.
god morgen Arild N. Ja, fullstendig enig i at utilitarisme trenger uavhengige balanseprinsipper, men behovet setter ikke inn allerede ved angivelig anbefaling av å eliminere de ulykkelige for å gjøre samfunnet lykkeligere. John Stuart Mill er også en av mine idoler. Hans klassiske "On Liberty" demonstrerer at utilitarismen ikke gir en tilstrekkelig sterk begrunnelse for frihet i samfunnets og politikkens sfære, men uklart i hvilken grad Mill selv innså det.
Også enig i at Mills begrunnelse for dødsstraff er minneverdig, men den forutsetter jo et fengselsregime som ikke minner så mye om dagens norske.
Jeg kan stadig ikke se annet enn at Breivik bør dømmes til forvaring på ubestemt tid. Her gjelder individualprevensjon. Almenprevensjon mindre relevant. Uansett synes det utilitaristiske prinsipp å være utslagsgivende; vi må beskytte oss mot personen Breivik så lenge han lever. Når Christie allerede nå fremhever et behov for ikke å fordømme og utstøte massemorderen for godt, synes også han å sammenblande straffeprakis med begrepet tilgivelse. Det er de etterlatte, de mest personlig berørte, som tilgir eller ikke tilgir. Andre kan knapt nok gi noe råd i den saken.
Arne Næss stilte seg spørrende til begrepet tilgivelse, han formulerte sin undring slik: "Hva er det man skal gi?"
Svaret er kanskje at man skal gi seg selv sjelefred. Men den som derfor, eller av andre grunner, tilgir massemorderen, oppnår ikke derved en spesialkompetanse når det gjelder straffeutmåling i domstolen. Det er også en side ved rettsstaten.
Hei, kjell!
Mitt poeng med de "outrerte" eksemplene var å vise hva som vil skje dersom man søker å LEGITIMERE straffen ved i dominant grad søke dette utenfor det moralske faktum at en forbryter har, igjennom i sin forbrytelse gjort seg rettslig mindreverdig.
Menneker har IKKE bestandig det samme likeverd, fordi det enkelte menneske /(og BARE han) kan rasere sitt eget verd, gjennom å utføre handlinger som er inkompatible med andre folks rettigheter (dvs, gjennomføre en forbrytelse).
Retributivismen er den mest renskårne strafferettsmodell bygget over denne lesten, og jeg har ennå til gode å se noen legitimeringsmodell for straffer som IKKE må ty til denne.
Når det gjelder Breivik, så er det viktigere at det rettsstatlige prinsipp om at lover ikke må gis tilbakevirkende kraft viktigere å opprettholde enn at han blir heenrettet, som jeg mener at han burde blitt.
Men, det å gjeninnføre dødsstraff får gå gjennom de vanlige lovgivende organer, og vi (altå jeg og andre tilhengere av dødsstraff) som er i mindretallsposisjon for denne loven får akseptere dersom flertallet vil beholde dagens ordning.
---------------
Arild, du skriver "likeverd" - mener du "menneskeverd"? I så fall er jeg uenig. Mennesker har ulik verd eller verdi langs et utall dimensjoner, men menneskeverdet er og forblir det samme for alle. Breiviks forbrytelser har ikke fjernet eller redusert hans menneskeverd. Nettopp derfor skal han stilles for retten og dømmes, ikke avlives som et skadedyr. Han har vist seg som et monster, men et menneskelig monster. Vi må skille mellom det metafysiske begrep menneskeverd, koblet til menneskerettigheter, og andre verd-størrelser, koblet til andre rettigheter. En grov forbrytelse raserer forbryterens rettighet til å leve som et fritt menneske for kortere eller lengre tid, eventuelt for resten av livet. Jeg mener menneskeverdet er prinspielt forenlig med dødsstraff; andre grunner taler imot slik straff. Det er naturligvis omstridt.
Tja, dersom det ikke er nødvendig forbindelse mellom "menneskeverd" og rettslig status, ja da er heller ikke slaveri noe som bryter med menneskeverdet.
Det er et veldig fint ord, det, "menneskeverdet", men det har altså ingen..verdi, så sant det ikke er operasjonaliserbart.
Så ja, Breivik (og andre forbrytere), ødelegger (i ulik grad) sitt eget menneskeverd, den gjenopprettelsen av de rettslige deler av hans menneskeverd skjer via sonet straff, gjenopprettelsen av de utelukkende moralske sider gjennom hans egen anger.
Anger, og skammen lutrer forbryteren, og han vinner derigjennom tilbake det moralske likeverd han kastet vrak på gjennom sin forbrytelse.
Arild Nordby har tydeligvis en helt egen definisjon av begrepet "menneskeverd".
Menneskeverdet er en absolutt størrelse, ikke en som skifter i takt med menneskets gjøren og laden. Det være seg om en gjør rett eller galt. Her er jeg helt på linje med Madsen. Denne definisjonen av menneskeverdet er hjemlet såvel i FNs menneskerettighetserklæring som i de store religiøse tradisjonene.
Slaveriargumentet finner jeg ikke holdbart. For det første ser jeg på uttrykk som "brudd på menneskeverdet" på ideologisk nysprog, som personer av visse politiske avskygninger benytter seg av når de er særlig indignerte i forbindelse med et spørsmål. Kanskje nettopp fordi de har en dårlig forståelse av hva begrepet innebærer. (Som også har gitt andre uhyrlige utslag i lovverk og -praksis, ville jeg mene.)
Men hvis en likevel skal snakke om dette "bruddet", synes jeg at en ikke må forveksle det med en faktisk endring av menneskeverdet som størrelse. Når en så snakker om "slaveri/menneskehandel/etc. som brudd på menneskeverdet", betyr det ikke at graden av menneskeverd endres, men at handlingen anses for å underminere menneskeverdet. To forskjellige ting.
Dersom jeg - for argumentets skyld - får tildele Breiviks ugjerning tallet 10 på grusomhetsskalaen, betyr det ikke at hans menneskeverd (samme skala) reduseres tilsvarende, og at han gjennom rettslig og moralsk soning må arbeide for å gjenopprette denne verdien. Da er en inne på en graderingspraksis av menneskets iboende verdighet som meget lett kan bære galt av sted.
En særdeles interessant debatt - men kanskje forbeholdt de mest interesserte?
Kanskje noe abstrakt for de fleste?
Burde man kanskje vente til man i hvert fall hadde uttalelsen fra de medisinsk sakkyndige som blant annet skal vurdere spørsmålet om strafferettslig ansvarlig?
Jeg vil anta at ABBs utpenslede grusomheter på Utøya vil plasere ham i en egen casus sui generis kategori i norsk kriminalhistorie, som langt overgår også de fleste av de skrekkhistorier vi har fra bl.a. norsk okkupasjons historie.
Kravet om en proporsjonal straff og gjengjeldelse vil nok støttes av de aller fleste i overenstemmelse med hva som oppfattes som vanlig rettsfølelse og "rettferdighet" blant folk flest.
Jeg tror at det på det nåværende tidspunkt kan virke noe prematurt og fremmed å drøfte spørsmålet om eventuell rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet.
Forhåpentligvis vil bruk av forvaringsinstituttet åpne opp muligheten til å holde ham i forvaring på bortimot ubestemt tid.
Jeg tror ikke ord som rehabilitering, forsoning. mennneskeverd og menneskerettigheter og tilgivelse treffer helt i denne sak.
I alle tilfeller, de som eventuelt skal tilgi er vel først og fremst de som ble fammet av massemorderens forbrytelser den 22. juli d.å.
Ettersom årene går og ABB fremdeles lever vil det så kanskje en gang kunne bli aktuelt å drøfte spørsmålet om en form for tilbakeføring til samfunnet.
Men hvilket samfunn ,og vil samfunnet ha ham?
"Denne definisjonen av menneskeverdet er hjemlet såvel i FNs menneskerettighetserklæring som i de store religiøse tradisjonene."
At du trekker frem en gjennomkriminell og moralsk korrupt organisasjon som FN i din argumentasjon, er ganske betegnende.
Den organisasjonen har ingen form for moralsk, internasjonal eeller menneskerettslig legitimitet, fordi den eksempelvi tillater at diktaturer, gjennom en lobbygruppe som OIC å ha signifikant påvirkning på FNs beslutningssystem.
Et land som Saudi Arabia, for eksempel, og rundt et 100-talls andre er tilkjent et medlemskap og en stemmemulighet de ikke skulle hatt innenfor en organisasjon som skulle forvalte hensyn til menneskerettigheter,.
Videre, EirikA:
INGEN av "de store religiøse tradisjonene" har noe begrep om menneskeverd som fundamentalt.
I alle sammen er forutsetningen for å TRO både en diskriminant mellom rettslig status i det dennesidige, samt for status i det hinsidige, i de religioner med et slikt utviklet begrep.
Et tankekors (i etterpåklokskapens lys) at vi ved reell livstid sannsynligvis ikke ville hatt 22/7. ABB såg nok for seg 21 år, der de fleste av årene blir tilbrakt på en forholdsvis vanlig fengselscelle, før han får ny identitet. Han har også skrevet noen ord om hvordan han tror fengselsoppholdet vil være i manifestet.
60 års fengsel for lignende forbrytelser vil nok være preventivt for mange høyreekstreme i startgropa, uten at det ødelegger for våre verdier i samfunnet.
Nå har Stortinget allerede vedtatt § 137 i den nye straffeloven, som fastsetter en strafferamme på 30 år for grove terrorhandlinger.
http://www.lovdata.no/all/tl-20050520-028-020.html#132
Loven har imidlertid ikke trådt i kraft (etter sigende fordi politiet trenger tid og penger for å implementere nytt datasystem).
Men 30 år er jo fortsatt ikke livstid...
Arild N, det var da svært til utfall mot FN. Det der avsporer debatten. Du kan ha rett i at ord som frihet, fred og menneskeverd fremstår som fine, dvs. feite og tungt fordøyelige, men det betyr ikke at de er meningsløse, bare at det er svært mye å si om dem. Må de være "operasjonaliserbare"? Det er også et tema som avsporer i vår sammenheng. Men uansett idehistorisk bakgrunn for begrepet menneskeverd er det "operasjonalisert" i minst i en viktig og relevant forstand: det impliserer at straff krever lov og dom.
Ditt "slaveriargument" beror på en forvirring. Det blir ikke tale om aksept av slaveri. Den etablerte språkbruken tilsier at visse forbryteler KRENKER menneskeverdet. Slaveri er et klart eksempel. Slavens menneskeverd er grovt krenket, ikke opphevet. Hadde det vært mulig å oppheve det, da ville slaven være essensielt en slave, noe ingen er. Hadde Breivik opphevet sitt menneskeverd, da kunne man diskutere om han ikke bør avlives som et farlig dyr. Man kan forøvrig spørre om enkelte forbrytere også krenker sitt eget menneskeverd - uansett er alle parters menneskeverd uopphevbart. Forskjeller er selvsagt iøynefallende. Slaven skal frigis og hjelpes tilbake til et menneskeverdig liv. Slavedriveren - i dag de som organiserer den kriminelle "human trafficking" som visstnok har uhyggelige dimensjoner - skal avsløres, uskadeliggjøres og straffes. Alt sammen lettere sagt enn gjort.
Du skriver at anger og skam lutrer forbryteren, som dermed gjenvinner sitt "moralske likeverd". Dette er en eldgammel språkbruk om preget straffetenkning før utilitarismen gjorde seg gjeldende på 1800-tallet. Merkverdig og påfallende at slike ord dukker opp nå. Hva slags gjenvinning har vi å gjøre med her? Og hvordan er det, må ikke den påkrevde lutringen strengt tatt utelukke dødsstraff? For den tar vel lang tid?
"Og hvordan er det, må ikke den påkrevde lutringen strengt tatt utelukke dødsstraff? For den tar vel lang tid?"
det er intet juridisk påkrevd at forbryteren angrer sine forbrytelser.
Heller ikke for at han skal gjenvinne rettslig likeverd etter sonet straff.
Og, det er dette som sikrer ham lik tillegg til fulle borgerrettigheter, og mennneskerettigheter.
Men, han vil med nødvendighet forbli umoralsk dersom han IKKE angrer seg, altså ha lavere moralsk staus enn andre.
(Moralsk status er altså uavhengig av rettslig status)
En persons moralske status er som en kjetting,; aldri en tøddel sterkere enn dets svakeste ledd (dvs. uangrete holdning/handling).
For øvrig:
Det er helt rett at en dødsstraff forhindrer en forbryter å gå inn i en angerprosess.
Det er litt av poenget det, med dødsstraff.
En mann som Breivik har valgt å bryte alle bånd med menneskeheten gjennom sine handlinger, og vi har ingen forpliktelse til å sitte å vente på hans eventuelle forsøk på å komme tilbake.
Han har gjort sin eksistens uvelkommen, og det greieste er å lukke døra igjen. For godt.
I og med at Norge ihvertfall er involvert i 3 kriger, og utøver militær dødelig makt i andre land som ikke har angrepet oss, så kan man vel si at Norge er en okkupasjonsmakt i krig. At ABB ønsket å angripe og drepe det politiske partiet som har størst ansvar for Nnorges involvering i disse krigene kan vel da også sees på som en landsforæderisk handling i krigstid?
Hvor lenge skal Norge krige, uansett begrunnelse, og hvor mange skal vi drepe før vi kan si at vi er i krig?
Om ikke annet burde ABBs handlinger være en vekker for oss både hva krig innebærer for taperene (sivilbefolkningen i et okkupert land), men også for de ansvarlige, sivilbefolkningen i okkupasjonsmakten.
Døm ABB i militærdomstol for landsforæderi i krigstid.