Liberalisme uten menneskelig ansikt

Den frihetlige liberale pluralismen gjør det utillatelig å basere samfunnet på generell mellommenneskelig sympati.

Det er daværende førsteamanuensis, nåværende professor i filosofi ved NTNU, Truls Wyller, som stiller spørsmålet i en artikkel i Norsk Filosofisk Tidsskrift (nr. 29/1994): Finnes det en liberalisme med menneskelig ansikt?

Wyller fastslår innledningsvis at de klassiske liberale verdier representerer umistelige sivilisatoriske goder. Hos Locke og Kant er frihet og pluralisme ikke bare nødvendige vilkår for et godt samfunn, men de er i en viss forstand også tilstrekkelige.

Frihetlig pluralisme og den forbundne retten til å søke lykken ”etter eget hode” er hos dem ikke bare et gode blant andre goder i samfunnet, men det er snarere slik at det står enhver fritt å leve sitt liv innenfor en sfære beskyttet mot staten og samfunnet forøvrig.

Denne negative friheten knesettes som det høyeste gode staten kan fremme gjennom sine lover. Forutsetningen er bare, som Kant formulerer om all rett, at den enes frihet må la seg forene med den annens frihet i overensstemmelse med en allmenn lov. Kant og andre liberalere la stor vekt på at et samfunn skulle være konstituert av nettopp rettigheter.

Men også hos Locke og John Stuart Mill knyttes individets rettigheter til verdiene pluralisme og autonomi. Rettigheten uttrykker retten til å unndra seg moralske bud bestemt av sosial konsensus, tradisjon og rollefordeling, men nå også med en egen moralsk verdi: Man skal tenke positivt, stå til ansvar for egne handlinger og velge sin egen livsform.

Vi står her overfor et irreversibelt framskritt i den liberale pluralisme, poengterer Wyller: At borgerne har anledning til å trekke seg tilbake i en beskyttet, privat sfære, uten at dette er uttrykk for en bornert egoisme.

Det er således liberalismens historiske fortjeneste at den har betonet den allmennmenneskelige verdi av tillatt ”asosial” opptreden. De liberalistiske samfunn skiller seg da fra de totalitære ved at de lar eksisterende motsetninger mellom borgerne løses via upersonlige lover, og ikke via personlige diktat.

I dette klassisk liberalistiske idealet hvor frihetsrettene ikke bare er nødvendige, men også tilstrekkelige for samfunnsdannelsen, er ikke de talløse mellommenneskelige tvistene i et samfunn ansett som noe negativt, men snarere som et ideal, et uttrykk for hvordan et frihetlig samfunn bør være.

Av dette følger det at en påtvunget moralsk og sosial holdning ikke bare vil være totalitaristisk, og derved gå i retning av en ”utopisk totalitarisme”, men dét vil også gjelde en harmonimodell der samfunnsmedlemmene på grunnlag av positive, sosiale holdninger frivillig samordner slike holdninger.

Den frihetlige liberale pluralismen gjør det utillatelig å basere samfunnet på generell mellommenneskelig sympati. Den liberale stat knytter borgerne sammen utelukkende gjennom generelle rettsregler, og ikke gjennom slike sympatifølelser.

Kombinere sosialisme og liberalisme
Wyller drøfter så, i en grenseoppgang mellom ”sosialisme” og ”liberalisme”, mulighetene for å forene et pluralistisk samfunn med en frivillig konsensus om grunntrekk ved produksjonens innretning.

Den type ”sosialisme” Wyller ender opp med å argumentere for, mener han er forenlig med liberalismens betoning av alle menneskers likeverd kombinert med en tilsiktet livssynspluralisme.

Wyller forutsetter en bred politisk konsensus som har bibeholdt liberalismens frihetslige økonomiske struktur: Et egalitært samfunn med en frivillig samarbeidsøkonomi organisert med minst mulig strev, med mest mulig hensyn til naturen og det arbeidende mennesket, mot skrikende fattigdom og utplyndring av resurser, men med noe mindre hensyn til individets rolle som konsument.

Meget optimistisk konkluderer Wyller at dette er verdier det allerede foreligger en omfattende enighet om i vårt samfunn, og som bør kunne danne grunnlaget for frivillig konsensus om prinsippene for en mulig framtidig samfunnsorganisering, tilstrekkelig vage og situasjonsspesifikke til at de hverken blir innholdsløse eller totalitaristiske.

Kontrast til kommunisme og liberalisme
Først: Hvilken himmelropende kontrast mellom Wyller og den doktrinære og historiske kommunisme, der individets frihet bare kan utspille seg innenfor det kollektive ”vi”, og der det konkrete individet utenfor, eller i opposisjon til dette kollektivet, er en abstraksjon som knapt har konkret eksistens, eller bør ha det.

Her er alt ”politikk”, også når du sover, som Lenin skal ha postulert. En ”depersonalisering” som for øvrig også vår egen Dag Solstad har skildret med humor og gravalvor i flere av sine bøker. Altså et uhyggelig, destruktivt, statlig overvåket, meningsløst mareritt for dem som befinner seg utenfor kollektivet, men et meningsfullt utopia for dem innenfor.

Og så antitesen: Den liberale statsdannelse som nettopp verner om og beskytter livssynsmangfoldet og individets rett til en innhegnet sfære av ”asosialitet”, og til å ”søke lykken etter eget hode”.

Men vi aner også, allerede her, konturene av liberalismens systemiske ahumanisme, nemlig i det prinsipielle forbudet mot å la mellommenneskelige sympatifølelser overprøve det frie markedet.

Nyliberalismens betoning av markedet
Universitetsstipendiatene Dag Einar Thorsen og Amund Lie er forfatterne av en artikkel med ovenstående tittel og er en del av et prosjekt ”Politikkens vilkår i det nyliberale samfunn”.

Forfatterne innleder artikkelen med å understreke at begrepet nyliberalisme tildels er et høyst uklart og flertydig motebegrep. Nyliberalismen vektlegger imidlertid særlig den private eiendomsretten og individets ukrenkelig frihetsretter på det økonomiske området. Implikasjonen er at statens rolle må være drastisk redusert både i styrke og omfang.

Ethvert overtramp utover statens legitime rolle blir sett på som uakseptabel atferd, også hva angår det internasjonale nivået. Det eneste akseptable grunnlaget for å regulere internasjonal handel er å sikre den samme økonomiske friheten og de samme eiendomsrettighetene på internasjonalt nivå som allerede finnes på det nasjonale.

Frie markedsmekanismer oppfattes som å være den beste måten å organisere utveksling av goder og tjenester på. De frie markedene og fri handel vil sikre den kreativiteten og entreprenørånden som er innebygd i et hvert samfunns såkalte spontane orden.

Derfor leder utformingen av en i hovedsak passiv stat til mer individuell frihet og velstand, og til en mer effektiv allokering av ressurser og goder.

Nyliberal dygsetikk
Nyliberalt tankegods inneholder også tanker om moralsk dygd (uttrykket ”dyd” gir her helt feil assosiasjoner).

En god og dygdig person er én som evner å skaffe seg tilgang til markeder, og som kan være en kompetent aktør i markedet — villig til å akseptere risiko, og flink til å tilpasse seg endringer.

Han (eller hun) er også helt og holdent ansvarlig for følgene av slike frie, individuelle valg. Skaper disse sosial ulikhet og grell sosial urettferdighet, er det normalt akseptabelt.

Krav om at staten her må gripe inn, er en indikasjon på at man er moralsk fordervet eller mangler noe i ens personlige utvikling — knapt nok forskjellig fra en tilhenger av en totalitær stat.

Nyliberalisme, demokrati og diktatur
I motsetning til den klassiske liberalismen, sier nyliberalismen ikke stort om hvorvidt det bør eller ikke bør være demokrati eller fri utveksling av politiske ideer innen en nyliberalistisk statsdannelse.

Politikk inspirert av nyliberalismen kan settes i verk både av et diktatur og innenfor det liberale demokrati. Nyliberalismen krever bare at så meget som mulig skal overlates til markedet, og så lite som mulig underlagt politiske prosesser.

Tilhengerne av nyliberalismen er derfor ofte framstilte som skeptiske til demokratiet: Dersom demokratiet bremser nyliberale reformer eller truer individuell og kommersiell frihet, som det noen ganger gjør, bør demokratiet settes på sidelinjen og erstattes av regler utarbeidet av eksperter eller forskjellige former for rettslige instrumenter.

En praktisk gjennomføring av nyliberal politikk vil derfor lede til en omfordeling av makt fra politiske til økonomiske prosesser, fra staten til markedet og individene, og endelig, fra lovgivende og utøvende institusjoner til domstolene.

Markedets monetære logikk
For oss som definerer oss selv på den ideologisk liberale venstreside, er det en åpenbar sammenheng mellom nyliberalismen og finansmarkedenes kollaps i USA og Europa, og som antydet ovenfor, allerede tydelig i den klassiske liberalismens prinsipielle premiss om ikke å tillate sympatetiske følelser å overprøve markedets monetære logikk.

Wyllers optimistiske artikkel bærer således preg av å være datert 1994, mange år før Enron-skandalen med påfølgende strukturelle dominokrise. En samarbeidsøkonomi basert på enighet om egalitære mål har lenge vært arbeiderbevegelsens målsetting, og den har historisk et stykke på vei lykkes i sine bestrebelser, ikke minst takket være et nært samarbeid med den organiserte fagbevegelse (som Wyller overhodet ikke nevner), og som i dette nære felleskapet har forsøkt å holde den systemiske, liberalistiske ahumanismen i tømme.

Finanskrisen viste at denne kontrollen ikke fantes — og foreløpig heller ikke finnes — i den globale liberalistiske økonomien. Chr. Anton Smedshaug og Håvard Friis Nilsen viser i boken Troen på markedet. De nyliberale strategier (2011) hvordan nyliberalismens ideologiske kopling mellom fritt marked, politisk frihet og økt velstand for alle er en plantet myte, nå avslørt gjennom tre tiårs erfaringer.

Det man trodde var velstandsøkning, viste seg i realiteten å være gjeldsøkning, med gjeldsslaveriet som følge for mange mennesker. Gapet mellom fattig og rik i USA er blitt svimlende, påpeker forfatterne:

Mens reallønnsveksten for amerikanske lønnstakere ikke har økt siden 1970, har den rikeste ene prosenten tilvendt seg fra 9 til 24 prosent av de samlede inntektene i landet etter 1976. Bedriftlederne i de største amerikanske selskapene tjente i 1980 i gjennomsnitt 42 ganger lønnen til en vanlig lønnsmottaker. I 2001 var dette forholdstallet steget til 531. Fra 1980 til 2005 gikk over 80 prosent av den totale inntektsøkningen i perioden til den rikeste éne prosenten av befolkningen.

New York Times (16. nov 2010) karakteriserer denne rikdomsfordelingen som skjevere enn i tradisjonelle ”banan-replublikker” som Nicaragua, Venezuela og Guyana. Samtidig øker antallet innsatte i amerikanske fengsler etter samme bratte kurve. Tallet femdobles fra 1980 til 2008, fra en halv til 2,5 millioner.

Forfatterne konkluderer at tendensene — konsentrasjonen av rikdom på toppen og innsatte på bunnen — faller sammen i tid og utgjør et strukturelt skifte gjennom perioden.

Hele dette liberalistiske vanviddet er altså drevet fram av en doktrinær, individuell   frihetsidéologi som er absoluttert til det absurde.

• Håkon C. Pedersen (f. 1931) Har skrevet artikler, kronikker og essays om krig/ fred/ kulturpolitikk med moralfilosofisk vinkling, blant annet i tidskriftene  Ergo og Agora. I 2006 utkom boken  Opprørerne i Hitlers borg  om den aktive kjernen innen Abwehr og Wehrmact som forsøkte å lividere Hitler, og i 2011 essaysamlingen Eksistensfilosofi, religion og humanisme.