Look to Azerbaijan
I dag avholder Lagtinget sitt aller siste møte. Lagtinget skulle etter planen vært et slags norsk senat. Det ble det aldri. Norge er blitt et demokrati uten checks and balances. Det er bare Aserbajdsjan som kan redde oss nå.
Spørsmålet om politisk TV-reklame er et godt eksempel. Lovforbudet mot politisk TV-reklame ble vedtatt under sentrumsregjeringen i 1999. Det erstattet en tidligere forskrift, etter at stortingets ombudsmann gjorde Stortinget oppmerksom på at et forbud burde være hjemlet i lov.
Det er ingen tvil om at det var et politisk flertall som ønsket å forby TV-reklame på det tidspunktet — som det er i dag. Men et av poengene med checks and balances er at et flertall ikke alltid skal få viljen sin — ikke hvis mindretallets rettigheter eller enkeltmenneskets rettigheter krenkes.
Den norske konstitusjonen la opp til ganske mange checks and balances. Stortinget skulle gi lover — men Lagtinget skulle altså være en første check, som besto av eldre og mer distingverte herrer som hadde lagt ungdommens trang til tullete lovforslag av seg. Neste check var den utøvende makt — Kongen og hans råd — som kunne nedlegge veto. Til sist kunne Høyesterett finne lover grunnlovsstridige og dermed ugyldige.
Maktfordeling er viktig: Det er bare når makten er delt, at mennesket er fritt, som Jan P. Syse formulerte det i sin nyttårstale i 1990. Men denne maktfordelingen er gradvis blitt uthulet. Regjeringens vetomakt er blitt omtrent irrelevant etter parlamentarismen. Med partisystemet ble Lagtinget i praksis en kopi av Odelstinget. Og Høyesterett i Norge viser en uvanlig ydmykhet overfor Stortingets rett til å tolke Grunnloven som det vil.
Hvis vi følger saken om forbud mot politisk TV-reklame, behandlet og vedtok Stortinget et lovforslag lagt frem av regjeringen — og regjeringspartiene var en del av flertallet som vedtok saken.
Debatten om sentrale ytringsfrihetsspørsmål gikk først i Odelstinget. Det syntes å være enighet om at ytringsfriheten bare kan begrenses dersom svært tungtveiende hensyn taler for. I tilfellet med TV-reklame var et av de viktigste argumentene at TV-reklame ville virke manipulerende og fordummende. Dette er et argument som gjentas i dag av Trond Giske. Belegg for at så er tilfelle, ble imidlertid aldri fremført i Stortinget. Følgende replikkveksling er illustrerende:
Trond Helleland, Høyre: Representanten Fossum sier veldig klart at TV og radio er så sterke medier, har så stor gjennomslagskraft, at dette ville være skummelt. Det ville undergrave demokratiet, sa representanten Fossum, dersom vi åpnet for politisk reklame og livssynsreklame i disse mediene. Da har jeg lyst til å stille følgende spørsmål: Hva slags forskning er det representanten Fossum baserer seg på? Kan hun vise til en forskningsrapport, eller kanskje to, som underbygger dette? Departementet hevder også at dette er et sterkt medium, og det hevder også Forbrukerombudet, men når en går dette nærmere etter i sømmene, er det ingen som har noen rapport å vise til som kan begrunne dette. (…)
Grethe G. Fossum (A): Det er riktig som Helleland sier, at vi ikke har klart å finne fram til forskning som viser at etermediene har en sterk gjennomslagskraft. Men det vi vet, er at reklamebransjen faktisk bruker 1 milliard kr på TV 2 i løpet av et år for å reklamere. Jeg har aldri ansett reklamebransjen for å være dum, faktisk er den ganske smart. Og den kaster ikke 1 milliard kr ut av vinduet, eller ut av TV-ruten, hvis den ikke tror reklame har noen som helst påvirkning. (…)
Belegget for at politisk TV-reklame er skadelig, er altså at representanten Fossum har merket seg at næringslivet betaler penger for å reklamere på TV2. Det er ikke veldig tillitsvekkende. Men — Odelstinget er jo det ungdommelige overmots lekeplass, der mindre raffinerte argumenter kan få leke seg — de vil jo bli stoppet senere?
Ikke helt. Lagtinget behandlet spørsmålet uken etter. Etter omtrent to og et halv minutts gjennomgang sluttet lagtinget seg til Odelstingets forslag.
Vel — siden ytringsfriheten er garantert av grunnloven, kunne de som var kritiske til dette forbudet, søke å få en sak som kunne prøve loven i Høyesterett. TV Vest var altså selskapet som likevel sendte politisk TV-reklame, og saken ble bragt til Høyesterett.
Høyesterett dømte TV Vest — og fant altså at forbudet ikke var grunnlovsstridig. Vel, da har i hvert fall dette spørsmålet blitt behandlet av et uavhengig organ? Igjen, ikke helt. For Høyesteretts hovedargument for hvorfor dette ikke er grunnlovsstridig, lyder som følger:
”På området for denne saken kan det med styrke hevdes at de politiske myndigheter står nærmere enn domstolene til å vurdere hvilke tiltak som er mest egnet til å høyne den politiske debatt.”
Neppe en overraskelse for politiske myndigheter, som i odelstingsproposisjonen bak lovforbudet bemerket følgende:
”Lovgivers oppfatning av om forbudet er nødvendig kan ventes å bli tillagt relativt stor betydning av domstolene. (…) Det er rimelig å hevde at det er politikerne selv som best kan vurdere om det er nødvendig å regulere hvordan politiske budskap skal formidles.
Akkurat. Personlig har jeg liten tillit til politikernes evne til akkurat det. I Iran har politikerne nå vurdert det dit hen at gateprotester ikke er måten å formidle politiske budskap på.
Den eneste reelle check på norske politikere i slike spørsmål er i dag Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Kulturministeren, som nylig har vurdert det dit hen at politiske budskap egner seg best på en kanal uten seere, Frikanalen, har imidlertid forsøkt å undergrave også denne institusjonen, med henvisning til at en av dommerne kommer fra Aserbajdsjan.
Det norske Lagtinget fungerte aldri som check. Norske politikeres instinkt var da ikke å erstatte det med en reell check, men å fjerne det fullstendig. Hvis det ikke finnes andre chekcs and balances i Norge, så takke meg til aserbajdsjanske dommere i Strasbourg.
- Nils August Andresen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva.
Følger med på avslutningsseremonien i Lagtinget nå (kl. 03:50). Historisk sus, men meget trist!
Helt enig! Parlamentarismen og partisystemet (egentlig: proporsonal representasjon) har gjort grunnloven mer eller mindre irrelevant. Derfor blir jeg også så skremt når Torbjørn Jagland m.fl. ønsker å reformere grunnloven til å reflektere de politiske realiteter.
Når det gjelder Grunnloven og parlamantarismen: Nettopp konstitusjonen i form av Grunnloven er av stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer blitt brutt utallige ganger. I ganske lang tid når det gjelder spørsmål knyttet til eiendomsrett og næringsfrihet, i nyere tid først og fremst knyttet til nasjonal suverenitet.Blant de verste eksemplene er ansøkning om EU-medlemskap på tidlig nittitall som Brundtland-regjeringen gikk inn for, og som kanskje ville gått gjennom i Stortinget i etterkant av et ja-flertall i folket. EØS-avtalen må også kunne sies å være i strid med § 49. Norge har en kraftig beskyttelse i Grunnloven mot suverenitetsavståelse i §§ 1, 49, (93) og 112 m.fl. EØS er riktignok ikke, som mange ja-folk vil ha det til, en husmannskontrakt der Norge må godta alt EU vedtar. Ca. 7 prosent av EUs lovgivning har Norge måttet innlemme de seneste fem år, mot nærmere 100 prosent i EUs medlemsland. Her er også gjennomsnittet av EU-lovenes andel av nasjonal lovgivning ca. 80 prosent. Hadde Norge blitt utsatt for dette, ville det vært klart i strid med Grunnloven og kvalifisert for riksrett for så vel regjerings om stortingsrepresentanter.Etter mitt syn var det også grunnlovsstridig å skrive parlamentarismen inn i Grunnloven i 2007, se f.eks. http://www.smp.no/article/20090529/MENINGER05/556007113, http://www.liberaleren.no/2007/02/20/parlamentarismen-inn-i-grunnloven/.At det eksisterer en konstitusjonell sedvanerett, kan betraktes som legitimt da det politiske element som Lagtingets venstremedlemmer representerte i riksrett i den aktuelle riksrettssaken mot ministeriet Selmer i 1884, pr. definisjon var legitimt (fordi riksrett står over høyesterett). Å skrive den samme rett inn i Grunnloven, må derimot være i strid med Grunnlovens ånd og dreie seg om mer enn rene modifikasjoner (§ 112), og således må Høyesterett kjenne endringen i 2007 ugyldig. Dette burde da kvalifisere til riksrett for stortingspresident Torbjørn Jagland, men det ville med dagens (og fremtidens) ordning forutsette at Stortinget fulgte Høyesterett i det aktuelle scenario.Alternativt må Norge få en forfatningsdomstol til hvilken borgerne kan innklage stortingsvedtak de anser i strid med konstitusjonen (slik f.eks. Lisboa-traktaten er blitt i Tyskland).
Når det gjelder todelingen av Stortinget:Jeg er overbevist om at det norske lovgivningsforarbeid vil svekkes med den nye ordning. Inge Lønning siterte selv fra St.meld. nr. 26 fra 1936:"Enhver revisjon blir bedre når den utføres av en annen enn den hvis verk skal revideres. Og denne dobbelte behandling er av særlig betydning nettop hvor det gjelder lovsaker — fordi lovsakene i motsetning til de fleste andre saker der avgjøres av Stortinget, gjelder generelle påbud som er beregnet på skulle gjelde i lengre tid. [...] De fordeler ved avdelingsbehandlingen som ligger i den dobbelte gransking, kan selvsagt ikke tilnærmelsesvis opnås ved at der istedenfor avdelingsbehandling foreskrives flere gangers behandling i plenum. I og med den første avstemning har hver representant tatt sitt standpunkt og det vil være vanskelig for ham å løsrive sig fra det og ved annen gangs behandling arbeide for endringer i vedtaket. En økonomisk anvendelse av Stortingets tid vil også gjøre det nødvendig å hindre at saken opptas til drøftelse i nogen større bredde ved siste lesning. [...] Ganske annerledes vanskelig vil det under en ordning med plenarbehandling og to lesninger i plenum være å få dem som ved første gangs behandling har stemt for benkeforslaget til å erkjenne sin egen feil og ta avstand fra den ved annen gangs lesning."
Fra debatten i 2007, Odelstingspresident Berit Brørbys meget tankeløse kommentar (http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2006-2007/070220/3/):”Jeg synes det er et demokratiproblem at 42 av Stortingets 169 medlemmer så å si er ekskludert fra aktiv lovbehandling.” Mitt svar: Et flertall (sågar demokratisk) i Stortinget har selv bestemt at den partimessige representantfordeling i Lagtinget skal være proporsjonal med den i Stortinget (som praksis, etter hva jeg har forstått, har vært siden 1910). Et flertall i Stortinget står ved konstitueringen fritt til å forrykke balansen mellom Odelsting og Lagting på en slik måte at aktiv lovbehandling i Lagtinget kan revitaliseres - eller sågar sementere et avklart flertalls makt (har først og fremst betydning i forbindelse med riksrett. Uten Lagtinget, med dagens proporsjonale fordeling i Lagtinget eller med den nye ordning, ville ministeriet Selmer etter alt å dømme aldri blitt felt. Norsk historie ville - ja, her vil jeg tillate meg å være kontrafaktisk - meget trolig vært en helt annen. Jeg støtter maktfordelingsprinsippet, men jeg mener også at et stort flertall i Stortinget (dvs. en majoritet som kan bestemme at denne fordeles i et flertall i Odelsting og et (gjerne 100 prosent) flertall i Lagting) i riksrett skal kunne felle den sittende regjering. Det strider på ingen måte mot maktfordelingsprinsippet, og er heller intet juridisk alibi for dem som ikke tilkjenner Kongen vetorett i grunnlovssaker.Som Inge Lønning sa i debatten i Lagtinget 17. juni 2008, er det da også Stortingets ”fordømte plikt” (ved annen lesning) å kvalitetssikre lovgivningen. En forsamling sammensatt av andre representanter enn dem hvis verk skal revideres (for å låne formuleringen fra 1936-stortingsmeldingen om nettopp Stortingets todeling i lovsaker) er åpenbart bedre egnet enn den samme forsamling ved en annen lesning.All ære til Sverre Myrli, Stortingets Stockman 101 år etter Ibsens død.