Mario Monti og det andre Italia

Det snakkes mye om at Italia har fått en såkalt teknokratisk regjering. I virkeligheten har Italia fått en stille revolusjon som for første gang på svært lenge bærer bud om en bedre fremtid.

Det er nesten ikke til å tro: Mye tyder nå på at økonomiprofessor Mario Monti allerede har klart å gjenreise mye av den tapte tilliten til Italia, både i Europa, blant italienerne og i finansmarkedet.

For et liberalt hjerte fremstår Mario Monti, den tidligere konkurransekommisjonæren i EU, som et sårt etterlengtet eksempel på det som kan kalles ”det andre Italia” — et Italia som heldigvis eksisterer, og som kjennetegnes av toleranse, dannelse, kompetanse og ikke minst av et samfunnsengasjement som slår ring rundt det liberale samfunnssystemet: rettstaten, demokratiet, markedsøkonomien og det uavhengige sivilsamfunnet.

Det andre Italia har vært der hele tiden, bare ikke på TV, og i hvert fall ikke i de kanalene som Berlusconi har hatt makt over. I stedet har det vært å se i samfunnskritikken til Roberto Saviano og i avisspalter signert Umberto Eco, foruten i kvalitetsavisene La Repubblica, Corriere della Sera og La Stampa.

Nåværende president Napolitano, og den forrige presidenten Ciampi bør heller ikke glemmes. Nevnes bør i høyeste grad også noen få internasjonalt anerkjente liberale samfunnsøkonomer. Foruten Mario Monti, tenker jeg på Mario Draghi, den nye lederen for den europeiske sentralbanken (ECB), og det nylig avgåtte styremedlemmet i ECB, Lorenzo Bini Smaghi. Det er også nærliggende å nevne nåværende og forrige leder av industriforbundet Confindustria, Emma Marcegaglia og Luca di Montecemolo.

Et nytt samtaleklima
På et dypere plan kan man også se at Italia ikke bare har fått en ny politisk ledelse, Italia har også fått et nytt politisk språk. Det nye språket fremstår på mange måter som motsatsen til språket vi kjenner fra populistparet Berlusconi og Bossi. Monti taler fremfor alt et språk som er mer høflig, respektfylt, saklig, reflekterende, ansvarlig, inkluderende og konstruktivt — ja faktisk alt dette og mer til!

Gledelig nok har det nye språket allerede bidratt til å skape et nytt og bedre samtaleklima  både i Italia og i Europa, midt i en tid som virkelig trenger det.

Når Berlusconi møtte på motstand, var veien kort til bombastiske populistiske utbrudd og heftig bruk av skjellsord. Han klarte, til overmål som statsminister, å kalle alt fra dommerstanden, anerkjente uavhengige aviser, industriforbundets leder Emma Marcegaglia og tidskriftet The Economist for ”kommunister”.

Når Monti møter motstand, forsøker han å gi uttrykk for at han kan forstå at det kan føles vanskelig å svelge både innsparinger på statsbudsjettet, skatteøkninger og endringer i arbeidsmarkedsreglene — men at han likevel mener det er helt nødvendig for å redde Italias økonomi.

Mens Berlusconi var opptatt av å gjøre narr av Angela Merkels klær, fører Monti lengre samtaler med Merkel om sitt syn på de økonomiske utfordringene i eurosonen. Merkel (og de øvrige EU-lederne) ignorerte i stor grad Berlusconi. Med Monti er det annerledes. Merkel både lytter, bruker tid, og setter offentlig pris på den innsatsen som Monti gjør. Ikke bare det. Monti klarer også noe som det er utenkelig å forestille seg at Berlusconi kunne klart. Han er i stand til å gi Merkel tydelig beskjed om at Tyskland også har en viktig jobb å gjøre.

Monti insisterer på at Tyskland nå må gjengjelde den viktige innsatsen som gjøres av flere gjeldstyngede euroland. Fremfor alt handler det om å sikre lave renter på statslån gjennom en langt mer robust ”brannmur”, enten det er i form av et større krisefond for eurostater, eller via betingede euroobligasjoner. Monti hevder videre med faglig tyngde at det nå også er på tide at Tyskland og Frankrike selv tar grep om sin egen økonomi og liberaliserer sine tjenestemarkeder for å bidra sterkere til den økonomiske veksten i eurosonen.

Interessant nok appellerer Monti i så måte til at Tyskland med fordel kan lære mer av sitt eget lands erfaringer med Erhards modell for soziale Marktwirtschaft, samtidig som han antyder at mange land har mye å lære av de skandinaviske landenes flexicurity i arbeidsmarkedet og liberaliserte produkt- og tjenestemarkeder.

Vekst med sosial omtanke
Mens Berlusconi brukte store deler av sin 16årige regjeringstid på å pleie egne og sine venners forretningsinteresser og privilegier, sikre støtte fra Bossi-partiet, sikre immunitet mot domstoler og håndtere egne affærer av det mer pikante slaget, har Monti på kort tid levert følgende under mottoet crescità é equità soziale (vekst og sosial rettferdighet): Et flerårig, resolutt og troverdig program for styrking av statsbudsjettet, samtidig som parlamentet har vedtatt omfattende strukturelle reformer.

Reformene inkluderer oppmyking av rigide sysselsettingsfiendtlige arbeidsmarkedsregler og en serie av liberaliseringtiltak for å fremme økt konkurranse og dynamisk vekst innen en rekke bransjer: taxinæringen, apoteker, detaljhandel og bensinstasjoner, avskaffelse av offentlig regulerte minstepriser for advokattjenester og liberalisering av energimarkedet. Montis regjering har også programfestet å gjøre vesentlige inngrep i den politiske klassens uanstendig høye lønnsnivå og etablerte privilegier.

Monti har angrepet en hel rekke dysfunksjonelle detaljreguleringer som har kneblet vekstkraften i italiensk økonomi, opprettholdt og beskyttet av særinteresser. Nøkkelen til Montis strategi er bredden i reformenes nedslagsfelt. Det brede nedslagsfeltet er blitt møtt med stor respekt og etterlever Montis egne ord om at ”alle må bidra — ellers nytter det ikke”.

I god tid før sin tiltredelse argumenterte Monti offentlig med at ”det Italia trenger nå, er vekst og ikke flere italienske komedier”, med klar adresse til Berlusconi. Man kan håpe at det nå faktisk også lykkes å skape ny vekst i Italia, og at Monti får mulighet til å videreføre sin påbegynte jobb frem til valgperiodens slutt i 2013. Det finnes nemlig en sosial tragedie bak de tallene som forteller at Italias i BNP per innbygger har stått på stedet hvil i over ti år, samtidig som arbeidsledigheten er skremmende høy, og mange unge talenter reiser ut av landet for å skape seg en fremtid.

Italia har altfor lenge vært i faresonen, alt for lenge vært ”Europas syke mann”, og altfor lenge vist tegn på ødeleggende polarisering og demokratisk forvitring.

Italia libera — Italia er fritt!
I det Mario Monti tiltrådte sist november, strømmet mennesker til plassen rundt Chigi-palasset i Roma. De ville feire Berlusconis avgang og hilse Montis tiltredelse velkommen. På mange plakater stod ord som har en helt spesiell betydning i nyere italiensk historie: Italia libera. Det var disse ordene som den relativt lille anti-fascistiske motstandsbevegelsen, hovedsakelig bestående av kommunister og liberale, etter hvert gjorde til allemannseie under frigjøringen etter andre verdenskrig.

Parallellen går imidlertid mye lenger enn til gjensynet med slagordet Italia libera. Den økonomiske krisen som Italia gjennomlevde rett etter krigen, hadde flere likhetstrekk med den aktuelle krisesituasjonen i vår tid. Arbeidsløsheten var høy, statsbudsjettet var i en tilstand av alvorlig strukturell underbalanse, inflasjonen herjet og den internasjonale tilliten til den italienske valutaen befant seg på et lavmål.

Einaudi — et italiensk forbilde
Mange vil hevde at Italia den gang ble reddet av Luigi Einaudi, en ledende liberal samfunnsøkonom som var tilknyttet det liberale partiet. I offentligheten ble Einaudi først og fremst kjent for sine mange økonomisk-politiske artikler som han skrev (før 1926) i to av de samme avisene som i vår tid har vist seg å være så viktige som motvekt til Berlusconis mediemakt, La Stampa og Corriere della Sera. Einaudi var også italiensk korrespondent for The Economist.

Einaudi returnerte som 71-åring til Italia fra eksil i Sveits i 1945, og gikk straks en meget travel tid i møte. Han var sentralbanksjef 1945-48, medlem av grunnlovsforsamlingen 1946-48, ble visestatsminister med ansvar for økonomisk politikk i 1947, og som ikke det var nok, ble han også utnevnt til den nye republikkens første president (1948-1955).

Einaudi lyktes med å gjennomførte en hard innstrammingspolitikk som fikk statsbudsjettet over på plussiden, fikk kontroll over inflasjonen og fikk gjennomført en omfattende intern og ekstern liberalisering av italiensk økonomi. Einaudi var på sett å vis Italias svar på Ludwig Erhard. Det hører også med til historien at både Einaudi og Erhard var tydelig påvirket av de liberale økonomene Ludwig von Mises, Friedrich Hayek og Wilhelm Röpke, og de var også begge del av det internasjonale liberale nettverket i   The Mont Pelerin Society.

Den gang kunne Einaudi og Erhard lære av hverandre. I dag må det være lov å håpe at det heller ikke er for sent for Angela Merkel og Wolfgang Schäuble å lære noe vesentlig av Mario Monti. Tatt i betraktning Merkels og Schäubles altfor ensidige hang til moralisering og innstrammings-belæring overfor andre land, er jeg dessverre redd for at de to nevnte tyskernes læringsbehov ennå ikke er tilstrekkelig erkjent og forstått av dem selv.

Kanskje må vi i mellomtiden søke trøst i et svar som Joseph Schumpeter en gang ga på et spørsmål om hvorfor han — av alle — sa ja til å delta i en tysk sosialdemokratisk sosialiseringskommisjon: ”Vel, hvis noen gir tegn på at de har tenkt å begå selvmord, så kan det jo være en fordel med en doktor til stede.”

Hverken Italia eller Europa trenger bekymre seg over at de ikke har en kompetent doktor til stede. Han heter Mario Monti, og hvis det trengs en assistentlege i tillegg, så er heldigvis Mario Draghi godt plassert til å tre støttende til.

• Lars Peder Nordbakken (f. 1957) er forfatter, politiker og strategirådgiver.