Kommentarer: 11
27. november, 2013

Sigve Tjøtta

Sigve Tjøtta er professor i samfunnsøkonomi ved Universitet i Bergen. Han forskningsinteresse er eksperimentell økonomi og klimaøkonomi. I perioden 2000-2003 var Tjøtta instituttstyrer og prodekan for undervisning ved SV-fakultet ved UiB . Tjøtta har sin utdannelse fra NHH (dr. oecon i 1990) og fra UiB (cand. scient i matematikk 1985).

Markedet fremmer tillit

Reprise: Markedsøkonomi og et kommersielt samfunn er viktigere for tillit mellom folk enn velferdsstaten

Dette er en republisering av et essay som vant Minervas essaykonkurranse 2012 med tema ”Velferdsstaten”. 

Utenriksminister Gahr Støre mener nøkkelen til å skape tillit mellom folk er «små forskjeller, en universell velferdsstat, en aktiv frivillig sektor og en god integreringspolitikk». Markedet finner ikke plass i Støres definisjon, selv om det er markedsøkonomi og et kommersielt samfunn som best fremmer gjensidig tillit mellom folk.

Markeder fungerer kanskje bra til å få frem biler, elektroniske lesebrett og smarttelefoner.   Men at markeder fremmer tillit mellom folk? Nei, svarer nok mange. Tvert imot, markedsøkonomi og kommersielle samfunn dyrker frem det verste i oss: grådighet, mistillit og mistenksomhet til fremmede. Bare hør på gutta på Wall Street: «Greed is good».    

Forskning underbygger at det motsatte er tilefelle; at markedsøkonomi fremmer gjensidig tillit mellom folk.  Kommersielle samfunn siviliserer folk.  Markedsøkonomiens moral er betydelig bedre enn sitt rykte.

Markedskøkonomi skaper tillit mellom fremmede
La oss skru tiden tilbake til steinalderen. Steinaldersamfunnene var små, fra 30 til 300 personer. Steinaldermenneskene samarbeidet innenfor egne stammer. De delte på arbeidsoppgavene. Samarbeid og arbeidsdeling er basert på tillit mellom folk.  

Utenfor egen stamme var det smått med tillit. Fremmede ble møtt med mistillit; mange av de fremmede ble plyndret og drept. Vold var utbredt i steinalderen.

På ferie i New York i sommer: Vi går inn på en restaurant, hilser høflig på kelneren. Hun hilser tilbake: Hva kan jeg gjøre for dere i dag?  Vi bestiller vår mat i full tillit til at maten er giftfri og at kokkene gjør sitt ytterste for at maten skal smake. Tilliten er gjensidig. Kelneren har tillit til at vi gjør opp for oss etter at vi har spist, og at vi betaler henne tips etter New Yorks uformelle tipsregler. Gjensidige tillit praktiseres selv om vi aldri har møttes, og trolig aldri kommer til å møtes igjen.

En varm formiddag på Wall Street spør vi en fremmed mann om han kan anbefale oss et serveringssted med skygge og pen utsikt. Jo, han visste om den perfekte plass og ringte for å sjekke om den var åpen. Vi dro dit. En fantastisk plass vi fikk oppleve takket være den hjelpsomme mannen på Wall Street.  Vi kommer trolig heller aldri til å møtes igjen.

Markedsintegrerte samfunn mer villig til å dele
Overgangen fra steinalderen med liten tillit til fremmede til dagens New York med høy grad av tillit til fremmede er bemerkelsesverdig. Gjensidig tillit mellom fremmede i vårt kommersielle samfunn er så utbredt, så vanlig som om det noe vi er født med. Den er trolig ikke det.

Gjensidig tillit mellom fremmede i vårt kommersielle samfunn er så utbredt, så vanlig som om det noe vi er født med.

Hvordan har gjensidig tillit mellom fremmede utviklet seg fra liten i steinalderen til høy grad dagens markedsøkonomier?  Dette spørsmålet belyser en artikkel av Joseph Henrich et al. i tidsskriftet Science fra 2010. I artikkelen går de gjennom resultatene fra flere eksperimenter.  

Eksperimentene ble utført med 920 deltakere fra 15 lokalsamfunn spredt rundt om i verden; fra en prærieby i USA til et samfunn basert på naturalhusholdning på Papua Ny-Guinea. Lokalsamfunnene varierte i størrelse fra 20 til 4600 personer. De varierte med hensyn til grad av markedsintegrasjon, målt som andel av daglig kaloribehov innkjøpt i markedet.  Markedsintegrasjonen variert mellom null prosent i nomadesamfunnet Hadza i Tanzania til 100 prosent i Accra by i Ghana.

I det første eksperimentet skulle deltakerne bestemme hvor mye av en dagslønn de vil dele med en fremmed.  Resultatene var at desto mer markedsintegrert lokalsamfunnene var, desto mer var de villig til å dele med fremmede; folk som levde i markedsintegrerte samfunn var altså mer generøse mot fremmede. I et annet eksperiment økte graden av tillit til fremmed med graden av markedsintegrasjon.

Større villighet til å straffe normbrudd
Gjensidig tillit mellom fremmede kommer ikke av seg selv.  For å opprettholde gjensidig tillit må man være villig til å belønne de som bekrefter vår tillit og å straffe dem som bryter vår tillit. I markedsøkonomier fungerer profitt som eksplisitt straff og belønning. I tillegg til eksplisitte reaksjoner avhenger opprettholdelse av tillit og normer av at folk uselvisk straffer normbrytere.

Det er større villighet til å straffe normbrudd i markedsintegrerte samfunn enn i naturalhusholdningssamfunn.

Uselviske straffer i eksperimentene var mer utbredt i større lokalsamfunn og i samfunn med høy grad av markedsintegrasjon. I et eksperiment, som kalles ultimatumspillet, skal to deltakere dele en dagslønn. Den første foreslår en deling, for eksempel 80 prosent til seg selv og 20 prosent til den andre.  Den andre deltakeren aksepterer eller forkaster forslaget til deling. Aksepteres forslaget, blir det slik. Forkastes det, får begge null. Forkastes tilbudet, koster det altså den andre deltakeren tapt inntekt, i vårt eksempel 20 prosent av en dagslønn. Eksperimentene viste at deltakere fra større samfunn og samfunn med høyere grad av markedsintegrasjon var mer villige til å forkaste tilbud i ultimatumsspillet. Dette støtter opp om at det er større villighet til å straffe normbrudd i markedsintegrerte samfunn enn i naturalhusholdningssamfunn. I et annet eksperiment var det en tredje deltaker som observerte beslutningen til en deltaker som delte en daglønn med en annen.  Denne tredje deltakeren kunne, ved å pådra seg en kostnad, straffe den første spilleren dersom han oppfattet tilbud for normbrudd. Også tredje parts villighet til å straffe normavvik er høyere desto mer markedsintegrerte samfunnet er.   

Etter min mening er det kommersielle samfunn viktigere enn den norske velferdsstaten i å opprette en høy grad av tillit. 

Disse eksperimentresultatene er konsistente med en teori om at for å opprettholde gjensidig tillit i et utvidet storsamfunn må folk være villig til å gjennomføre kostbare straffer for normbrytere. Det må være noen «kjeftekjerringer» til å fortelle ungene i gaten forskjell på rett og galt – nabokjerringene tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland i sin tid etterlyste flere av.  I lukkede, alle-kjenner-alle samfunn er rykte tilstrekkelig til å opprettholde gjensidig tillit, men tilliten forblir da begrenset til den lukkede gruppen. 

Kommersielle samfunn viktigere enn velferdsstat
Er nøkkelen til å skape tillit i samfunnet en universell velferdsstat og små forskjeller som utenriksminister Gahr Støre hevder? Det er selvsagt umulig å utelukke at utsagnet er riktig. Men etter min mening er det kommersielle samfunn viktigere enn den norske velferdsstaten i å opprette en høy grad av tillit. Det at vi finner høy grad av tillit mellom fremmede i New York og Accra by i Ghana, begge i god avstand fra den norske velferdsstaten, støtter opp om det.

Jeg tror velferdsstatens ordninger på lengre sikt kan påvirke tillit og moral i det norske samfunnet. Men akkurat hvordan er det vanskelig å gi noe godt svar på. Vanskelig, fordi tillit og moral åpenbart er skapt av mennesker men ikke er et resultat av en bevist menneskelig konstruksjon; «the rules of morality …. are not the conclusions of our reason», som David Hume uttrykker det.

 

Referanser:

Gahr Støre, Jonas:  Blogginnlegg «Viktig å ta vare på tilliten og samholdet», 12 april 2012.

“Markets, Religion, Community Size, and the Evolution of Fairness and
Punishment”,  av Joseph Henrich, Jean Ensminger, Richard McElreath, Abigaill Barr, Clark Barrett, Alexander Bolyanatz, Juan Camilo Cardenas, Michael Gruven, Edwins Gwako, Natalie Henrich, Carolyn Lesorogol, Frank Marlowe, David Tracer, og John Ziker. Publisert i Science  mars 2010.  

Mest lest i dag
1
Skal man slutte å forsøke å forstå kunstens kontekst og intensjon bare den er tilstrekkelig provoserende?

2
FNs Høykommisær for flyktninger har problemer både med fakta og økonomisk logikk, men gjengis ukritisk av Aftenpostens Ole Mathismoen, som heller ikke imponerer med faktakunnskap.

3
Unge Høgre meiner Venstre hindrar regjeringa i å ta Noreg i liberal retning. Om eit samfunn med tiggeforbod og væpna politi blir meir liberalt fordi mindreårige kan ta solarium, er eg i sterk tvil om.

Kommentarer: 11

Minervavenn til artikkelannonse

  • Pingback: Et radikalt alternativ til velferdsstaten

  • Iceeye

    Tjøtta skriver:
    «Forskning underbygger at det motsatte er tilefelle; at markedsøkonomi fremmer gjensidig tillit mellom folk. »

    Her mangler referanse til forskningen.

    Juks er så vanlig i markedsøkonomien, at mange sliter veldig med å ha tillit til aktørene.
    Eksempler:

    Matjuks:
    http://www.dn.no/d2/d2mat/article1515262.ece
    Juks med bil:
    http://www.klikk.no/motor/bil/bruktbil/article747879.ece
    Juks med klær:
    http://www.dinside.no/780609/okologiske-klaer-kan-vaere-juks
    Juks i cowboy-bransje nr. 1:
    http://www.forbrukerradet.no/annet/blogg/bolig/hopper-bukk-over-feil-i-egen-bransje
    Megler-juks:
    http://www.rb.no/bolig/article6266420.ece

    Og hvordan løser man kontroll av aktørene, når kontrollen skal være frivillig, og ikke under offentlig kontroll?

    • http://minarki.wordpress.com sindre rudshaug

      Fascinerende at du bruker det gjennomregulerte Norge som eksempel på at et uregulert marked jukser. Det blir jo helt feil. Skal du påvise juks i markedet og skylle på et fritt marked, så får du ta utgangspunkt i en ekte rettsstat der markedet IKKE er gjennomregulert. Norge er ingen ekte rettsstat i og med at staten diskriminerer voldsomt mellom de ulike aktørene ved å vilkårlig dele ut privilegier og hele tiden endre spillereglene midt i spillet, så aktørene aldri vet hva de har å forholde seg til. Parallellt er nordmenn trent opp til IKKE å ta ansvar selv for å sjekke aktørene. Kombinasjonen utrente nordmenn, statlig diskriminering og et gjennomregulert marked må få skylda, ikke det fredelige, uregulerte markedet i seg selv.

      «Og hvordan løser man kontroll av aktørene, når kontrollen skal være frivillig, og ikke under offentlig kontroll?»

      Godt spørsmål. Markedet løser det mest effektivt selv ved at etterspørrere straffer de useriøse aktørene økonomisk ved å boikotte dem eller etterspørrer bruker mer tid på faktisk å sette seg inn i hva slags produkter det er de kjøper. Vi trenger overhodet ingen offentlig kontroll. Vi trenger en ekte rettsstat, der alle er like under loven, som kan løse juridiske konflikter når vi evt trenger det. Avtalefrihet er behovet – retten alle aktører må ha til å inngå hva slags avtaler de ønsker med hverandre uten innblanding dra en stat som ikke har noen som helst mulighet til å se det individuelle behov.

  • Henrik

    Høner og egg

    Det er liten tvil om at den første høna kom fra et egg.

    Like lite som et marked kan fungere effektivt uten tillit, kom det første egget fra ei høne.

    Men artig å merke seg at uselviskhet her nevnes som en av forutsetningene for et fungerende marked.

    • http://minarki.wordpress.com sindre rudshaug

      Å diskutere hva som kom først av høna og egget er like absurd som å diskutere hva som kom først av moren eller barnet. Ulike vesener reproduserer seg selv på ulik måte, siden det første liv presterte å kopiere seg selv.

      Forøvrig enig i at markeder er basert på tillit.

      Uselviskhet er det motsatte av et fungerende marked. Markeder eksisterer fordi noen ønsker å kapitalisere på eget arbeid. Markedet fungerer fordi tilbyder og etterspørrer søker å optimalisere for sin egen del. Hvis en av sidene konsekvent hadde vært uselvisk, så hadde alle produsentene enten gått konkurs eller etterspørrer hadde sultet fordi han konsekvent betalte for mye. Altruisme/uselviskhet med de som potensielt kan klare seg er et stort onde. Egoisme er det største gode, fordi det hjelper alle å ta i bruk sitt potensiale, fremfor å leve som fredelige klienter eller voldelige parasitter på andres arbeid. Altruisme med de som absolutt ikke på noen som helst måte evner å ta vare på seg selv er et gode, men må aldri påtvinges. Mennesker trenger å få lov å trene på å være snille. Og det er umoralsk å rane naboen sin(også via staten som proxy) for å «hjelpe» andre.

    • PeeWeeMadman

      Det at egoisme hjelper alle til å ta i bruk sitt potensiale er bare tomt pisspreik. Om noe, som fører et helt fritt marked til at mange ikke får brukt sitt potensiale. Årsaken er at det markedet etterspør ikke nødvendigvis er de tjenester og produkter hvor folk får brukt sitt potensiale. Det er mange jobber og tjenester, som generelt sett anses å være under nivået til potensialet til de aller fleste, slik som renhold, plenklipping, heisvakter, burgerflipping også videre, som allikevel mange må utføre fordi det er det som markedet etterspør.

      Dessuten, så bare spyr du ut begrep som «altruisme» og «tvang» en haug av ganger, uten egentlig å komme inn på noen grunnleggende begrunnelse. Hva er f.eks. farlig med tvang så lenge tvangen ikke medfører noen lidelse, eller endog reduserer lidelse?

  • LWF

    «Det at vi finner høy grad av tillit mellom fremmede i New York og Accra by i Ghana, begge i god avstand fra den norske velferdsstaten, støtter opp om det.»

    Samtidig kan man si at det like mye støtter opp om at det nettopp *er* noe vi er født med. At folk oppfører seg som folk verden over – på tvers av kulturer, samfunnsstrukturer og styreform – sier mer om menneskelig biologi enn om noe annet.

  • arild nordby

    En verdig vinner av essay-konkurransen!

  • Mina

    Nyere forskning viser at universelle velferdsstater oppstår hvor det allerede er stor tillit i befolkningen, ikke at velferdsstaten skaper tillit. http://sciencenordic.com/trust-creates-welfare-state-%E2%80%93-not-vice-versa

  • Pingback: » Velferdsstatens dødsdans

  • Cathrine Strandvik

    Hverken velferdsstaten eller markedet har i seg selv egenskaper som fremmer tillit. Begge er basert på tillit. Et velfungerende marked eller en velfungerende velferdsstat kan begge fremme tillit, på samme måte som et sviktende marked eller en sviktende velferdsstat minsker tillit. Problemstillingen velferd vs marked når det kommer til spørsmålet om tillit er derfor feil.