Menneskerettigheter — vår tids svøpe

Den konservative politiske filosofen Eric Voegelin kritiserer en menneskerettighetsideologi som fjerner individet fra sin sammenheng. Denne ideologien har blitt brukt til å legitimere overgrep i Serbia og Irak.

Menneskerettigheter er vår tids løsning på mange problemer. Menneskerettigheter betraktes som er form for politisk mirakelmiddel som er i stand til å løse denne verdens vanskeligheter. Menneskerettigheter betraktes som læresetninger med nesten hellig status. Hellig i den forstand at de betraktes som selvstendig eksisterende verdier med forrang for alle andre verdier. Nettopp dette er problematisk.

Denne holdningen er det den østerriksk-amerikanske politiske filosofen Eric Voeglin (1901-1985) kalte gnostisk. Det er primært med utgangspunkt i Voeglins forfatterskap jeg vil problematisere menneskerettigheter som ideologi. Jeg vil i det følgende forsøke å problematisere og ikke minst kritisere, dagens menneskerettighetsideologi. En ideologi som er totalitær, og, heller enn å fremme menneskets velferd, virker undertrykkende og diktatorisk i ideologisk forstand. Den kritikk jeg vil fremføre er en konservativ kritikk. Voeglin selv var ikke glad for etiketten konservativ, men betraktes ikke desto mindre som en konservativ tenker.^[1]

Naturlige rettigheter
Menneskerettigheter er primært en moderne ide — en ide som historisk har sitt utgangspunkt i moderniteten. Thomas Hobbes er den som kanskje klarest og mest presist har formulert en politisk teori basert på individets kanskje mest fundamentale rett, retten til livet. For Hobbes’ var individets rett til livet det konstitutive og legitimerende for forståelsen av det moralske og det politiske. Med en slik forståelse av det politiske innsnevres det politiske felt å ivareta interessene basert på individets preferanser, mens ideer om det gode liv og det gode samfunn eksluderes fra det politiske rom og reduseres til noe som foregår i sivilsamfunnet eller privatlivet, utenfor politikken.

Våre dagers menneskerettighetsideologi er en forlengelse av Hobbes’ forståelse av individuelle rettigheter, dog med den viktige tilføyelse at vi har utvidet rettighetenes sfære. Der Hobbes utelukkende fokuserte på negative rettigheter, som retten til å ikke bli slått i hjel, så inkluderer våre dagers menneskerettighetsideologi også såkalte positive rettigheter— alt fra rett til ferie og utdannelse til velferdsytelser. Hvorvidt dette er positivt eller negativt kan selvsagt diskuteres. Men det avgjørende er hvilken status vi tillegger disse rettighetene.

Menneskerettighetsideologien postulerer at rettighetene omfatter alle mennesker. Menneskerettighetene oppfyller fire kriterier for naturlige rettigheter^[2].

• For det første er menneskerettigheter moralske rettigheter i den utstrekning de har en eller annen form for moralsk status. Rettighetene er moralske krav overfor mennesker og institusjoner. Det å påkalle seg en rettighet betyr at mennesker og institusjoner er under en eller annen forpliktelse, enten denne har en negativ eller positiv karakter.
• For det annet er naturlige rettigheter knyttet til en naturlig egenskap — i dette tilfellet til vår status som mennesker. Rettighetene betraktes som knyttet til menneskenaturen og er derfor ikke simpelthen konvensjoner eller konstruksjoner.
• For det tredje betraktes kun rettigheter som fundamentale, rettigheter har forrang i forhold til andre verdier og prinsipper. Rettigheter er ikke nødvendigvis uttømmende for det moralske universet, men de er de viktigste fenomener innenfor dette moralske universet.
• For det fjerde betraktes rettigheter som objektive. Herved forstås det forhold at rettigheter har en eksistens uavhengig av vår forståelse av disse. Rettigheter er således noe vi oppdager eller erkjenner, i motsetning til en subjektivistisk oppfattelse om at rettigheter er konstruksjoner eller oppfinnelser.

Menneskerettighetsideologien
Dette er utgangspunktet for vår analyse av menneskerettigheter. Det vil ikke komme som en overraskelse at jeg i det følgende vil presentere en kritikk av menneskerettigheter — eller mer presist, en kritikk av menneskerettighetsideologien. En kritikk som kan kalles konservativ, og som vil ta utgangspunkt i Eric Voeglins forfatterskap.

Leseren bør være oppmerksom på at denne kritikken selvfølgelig ikke er en kritikk av rettigheter som sådan. Kritikken er ikke rettet mot at menneskerettigheter betraktes som moralske, naturlige, fundamentale og objektive; snarere retter den seg mot en bestemt oppfatning av menneskerettigheter som politisk ideologi.

Hva legges i begrepet menneskerettighetsideologi? Med dette forstås primært to ting.

For det første at disse rettighetene har en selvstendig eksistens, at de så å si eksisterer i seg selv og at individet betraktes som eneste relevante kategori. Denne opphøyning av det enkelte mennesket skyldes en eliminering av menneskets transcendentale motpol, Gud. Når Gud er erklært død, opphører også enhver form for moderasjon og anerkjennelse av at mennesket er bundet til verden. Det innebærer også en fornektelse av menneskets intellektuelle og kognitive begrensninger.

For det andre at alle andre verdier eller fenomener betraktes som sekundære i forhold til menneskerettighetene. Menneskerettighetene får status som den eneste saliggjørende vei til en bedre verden. Menneskerettighetsideologien får dermed de samme universelle ambisjoner som vår tids store politiske ideologier — kommunisme, liberalisme, fascisme, etc.

Jeg vil argumentere mot disse to grunnleggende antagelsene, men først vil jeg kort skissere grunnelementene i Voeglins politiske filosofi.

Mennesket i en sammenheng
Utgangspunktet for Eric Voegelins politiske filosofi er bevissthetsfilosofi, det vil si en teori og menneskets oppfattelse og erkjennelse av verden. Det illustreres eksplisitt i hans fembindsverk Order and History:

God and man, world and society form a primordial community of being. The community with its quaternarian structure is, and is not, a datum of human experience. It is a datum of experience in so far as it is known to man by virtue of his participation in the mystery of being. It is not a datum of experience in so far as it is not given in the manner of an object of the external world but is knowable only from the perspective of participation in it.” ^[3] [Quaternary Structure, som Hviid Pedersen oversetter med kvadratisk struktur, er et begrep fra biologien og betyr en kombinasjonen av to eller flere lenker av proteiner som til sammen danner en enhet. Red. anm.]

Den kvadratiske strukturen springer ikke ut av a priori [før erfaringen] erkjennelse, men er derimot et uttrykk for en historisk eller posteriori [fra empirien] erkjennelse. Voeglins observasjon er et resultat av hans historiske analyser av verdens forskjellige sivilisasjoner. Felles for disse er at de alle, på hver sin særegne måte, ser verden og mennesket på den måten det ovenstående sitatet antyder. Alle historiske sivilisasjoner hat tatt utgangspunkt i mennesket og hvordan mennesket forholder seg til kategorier som Gud, samfunn og verden/kosmos. Mennesket er ikke en abstrakt observatør av denne virkelighetsstrukturen, men en deltager i den. For Voegelin betyr dette at alle ideologiske fantasier som enten vil redusere mennesket til å omfatte kun en av disse fire kategoriene, for eksempel enten menneske eller Gud, er problematiske og simpelthen falske. For det andre betyr det at ideologier som antar at mennesket kan stille seg utenfor verden og iaktta den interesseløst eller ”vitenskapelig”, som for eksempel historisk materialisme, er falske. Tvert imot er det slik at menneskets erkjennelse alltid befinner seg innenfor det stratum Voegelin beskriver. I dette stratumet — som representerer en spenning mellom forskjellige motpoler (Gud-menneske, Kosmos/verden-samfunn) og et værens hierarki (Gud-Kosmos-samfunn-mennesket) — er virkelighetens struktur.

Allerede her kan man ane en potensiell kritikk av menneskerettighetsideologien. Menneskerettighetsideologien tar utgangspunkt i det enkelte menneskets rett til diverse goder og rettigheter. For en liberalist vil for så vidt ikke dette fokuset på individet være et problem. Liberalismen er kjennetegnet nettopp av en fundamental etisk individualisme — kjernen i enhver form for liberalisme.

Menneskerettighetsideologien tar derfor normativt utgangspunkt i det enkelte mennesket. Alt annet relativeres i forhold til individet. En mulig kritikk med utgangspunkt i Voegelin, er at denne relativiseringen av alle andre verdier og kategorier er en misforståelse av menneskets plassering innenfor virkelighetens struktur. Paradoksalt nok kan det overdrevne fokuset på individet overse nettopp forutsetningene for å opprettholde ideen om det suverene individ.

Forutsetningen for ideen om menneskerettigheter er en kultur som gjør det mulig å snakke om og forstå hva menneskerettigheter er. For eksempel forutsetter rettigheter at det enkelte mennesket har en verdi i seg selv — en tanke som i vestlig kultur har sitt utspring primært i kristendommen hvor mennesket nettopp har sin verdi i kraft av å være skapt i Guds bilde. Men i det øyeblikk Gud erklæres for død eller bare betraktes som overflødig, tar mennesket Guds plass. Vi taper da så og si fornemmelsen av hva som er de grunnleggende betingelsene for menneskerettigheter. Dersom menneskerettighetene utelukkende begrunnes ut fra mennesket alene, vil en konsekvens være at det i prinsippet ikke er mulig å skille mellom nazistenes eller kommunistenes versjoner av hva og hvilke rettigheter mennesket har, og mer humane og menneskeverdige definisjoner og forståelser av rettigheter. I den forstand avvises tilværelsens struktur til fordel for en reduksjonistisk forståelse der menneskets transcendentale motpol, Gud, er avskaffet eller erklært død.

Gnostisisme
Det andre karakteristiske kjennetegnet ved menneskerettighetsideologien er at den har de samme universelle ambisjoner som andre politiske ideologier. Voegelin tar utgangspunkt i en tankeretning som kalles gnostisisme. Gnostisisme betegner for Voeglin et opprør mot, og en benektelse, av tilværelsens struktur.^[4] Gnostisisme er hos ham karakterisert ved at gnostikeren er utilfreds med sin situasjon og mener det skyldes at tilværelsen er dårlig organisert. Men det er mulig å unngå denne utilfredsstillende situasjonen for tilværelsen kan endres gjennom historiske prosesser og mennesket kan endre tilværelsens struktur gjennom sine egne anstrengelser. Til slutt, hevder Voegelin, innebærer gnostisisme en tro på at endelig viten om metoden til å endre verden og tilværelsen finnes.^[5]

Denne gnostiske tankegangen kan vi gjenfinne i menneskerettighetsideologien. Med stor selvsikkerhet promoterer og forlanger man at forskjellige folkeslag, tradisjoner, nasjoner og fremmede kulturer skal underkaste seg menneskerettighetsideologien. Menneskerettighetene skal implementeres globalt uten hensyn til forskjellige kulturer og tradisjoner. Nettopp denne prioriteringen av menneskerettighetene på bekostning av andre hensyn får paradoksale konsekvenser. En av disse er at menneskerettighetsideologer kan legitimere angrepskrig, som for eksempel mot Serbia, under påskudd av at landet drev etnisk rensning i Kosovo. Det er helt åpenbart paradoksalt at vi forsvarer menneskerettighetene gjennom en illegitim krig som ikke ble sanksjonert av FN, og dreper serbiske sivile for å redde liv. Her blir menneskerettighetsideologiens hykleri nærmest uutholdelig, og det ville vært komisk om det ikke hadde vært for de mange tapte, sivile liv i angrepskrigen.

Det samme kan sies om Vestens angrepskrig på Irak. Også her var kravet om menneskerettigheter og demokrati en av de legitimerende årsaker for denne like illegitime angrepskrigen, som også Danmark deltok aktivt i.

Konservatisme og rettigheter
Det er en forhastet konklusjon å tro at konservatismen ikke opererer med rettigheter, eller betrakter dem som overflødige eller ugyldige. Rettigheter er en integrert del av konservatismen. Men det er grunnleggende historiske og politiske rettigheter som springer ut av vår erfaring av rettigheter som bolverk mot illegitim tvang og undertrykkelse. Disse erfaringene befinner seg innefor virkelighetens struktur — de er gjort av mennesker i bestemte samfunn og i bestemte historiske kontekster — slik de ble beskrevet av Voegelin. Samtidig tar erfaringene inn over seg den værenshierarki mennesket inngår i, også den transcendentale pol som sikrer at mennesket ikke henfaller til den tro at vi er alle tings målestokk.

Rettigheter er menneskelige konstruksjoner som skal svare på helt verdslige og sekulære problemer. Rettigheter er ikke religiøse begreper som har til hensikt å frelse verden fra denne verdens ondskap. Rettigheter er politiske fenomener eller symboler som har til hensikt å fremme en menneskelig verden. Det er en hårfin balanse mellom menneskerettigheter som ideologi og rettigheter som politiske symboler, men det er en distinksjon som er viktig å opprettholde. For i det øyeblikket rettigheter betraktes ideologisk, blir de transformert til noe som rettferdiggjør ødeleggelsen av mennesker og nasjoner.

Hvilken rolle spiller så rettigheter i en konservativ forståelse av det politiske? Den engelske politiske filosofen Michael Oakeshott skjelner i verket The Politics of Faith and the Politics of Scepticism mellom troens politikk og skeptisismens politikk. Skeptisismens politikk har som mål å skape en balanse i samfunnet mellom dets mange motstridende interesser. Denne balansen kan kun opprettholdes gjennom en fast sosial orden og klar rettshåndhevelse.^[6] En konservativ politikkforståelse ser det ikke som politikkens oppgave å innfri bestemte moralske eller religiøse formål, men utelukkende å opprettholde en rettsstat som sikrer en form for balanse mellom samfunnets forskjellige krefter og interesser. Hvilket ideologisk mål politikken skal realisere er i denne sammenhengen likegyldig, enten det er et sosialistisk likhetssamfunn, et nazistisk raserent samfunn, eller et rettroende kristent/muslimsk/hinduistisk samfunn. De representerer alle troens politikk med sitt forsøk på å realisere utopiske, perfekte samfunn. Tilsvarende er det nærliggende å hevde at menneskerettighetsideologien, i den grad den har universelle ambisjoner om å nå «det gode samfunn», nødvendigvis må være i konflikt med en konservativ politikkforståelse.

Innenfor det politiske feltet finnes det ingen absolutter som er uavhengig av tid og sted, bare en konstant søken etter å opprettholde rettsstaten og begrense det politiske liv til et omfang som lar sivilsamfunn og borgere være i fred. Dette krever selvsagt rettigheter, men også mye annet. Et ensidig og dogmatisk fokus på menneskerettigheter umuliggjør en slik innfallsvinkel til det politiske fordi politikkens mål blir universelt og altomfattende. Konservatismens minner oss om at politikken må få sin rettmessige plass, verken mer eller mindre — også når det gjelder diskusjonen om menneskerettigheter.

• Søren Hviid Pedersen (f. 1966) er lektor ved Institut for Statskundskab, Syddansk Universitet i Odense.

Denne artikkelen ble først publisert i Minervas utgave 3/2009.

^[1] East, John P. (1986) The American Conservative Movement. The Philosophical Founders, Regnery Books, Chicago.

^[2] Sumner, L. W. (1987) The Moral Foundations of Rights, Oxford University Press, Oxford.

^[3] Voegelin, Eric (1956) Order and History. Volume 1. Israel and Revelation, LSU Press, Louisiana, s. 1.

^[4] Voegelin, Eric (1952) The New Science of Politics, University of Chicago Press, Chicago og Voegelin, Eric (1968) Science, Politics and Gnosticism, Gateway Editions, Washington.

^[5] Ibid., ss. 86-7

^[6] Oakeshott, Michael (1996) The politics of Faith and the Politics of Scepticism, Yale University Press, New Haven, s. 86.