Tom C. Varghese (f.1985) studerer juss ved Universitetet i Bergen.
Mens vi venter på barbarene
Ekstremister ser verden fra samme hold. De ser ingen sammensatte mennesker, men reduserer oss til skapninger med én tilhørighet.
- Faktum er at Norge er i krig med islam og muslimer, sa Arfan Bhatti i sin appell foran Stortinget. Til alle de muslimene som ikke hadde møtt opp til demonstrasjonen hadde han følgende beskjed: – Dere som sitter hjemme, dere vil svare på dommedag.
Appellen var ikke bare en advarsel om Guds vrede, det var også et krav om at muslimer måtte hevde sin identitet og velge side. I Bhattis verdensbilde er Norge og Islam motsetninger, det finnes bare to typer mennesker — de vantro og de rettroende, og sistnevnte har ingen andre tilhørigheter, de trenger bare ”frykte Allah, og ikke Stoltenberg”.
Denne kalde januardagen appellerte Bhatti til elementær flokkmentalitet, til en illusjon om at sammensatte individer kan reduseres til skapninger med bare én tilhørighet. I dette verdensbilde har norske muslimer mer til felles med muslimer i Kabul, enn sine medborgere på Karl Johan.
Identitet og vold
Tre forfattere som har utforsket forholdet mellom identitet og vold er Amin Maalouf (”Identitet som dreper”), Amartya Sen (”Identity and Violence”), og Tzvetan Todorov (”The Fear og Barbarians”). De har alle tilbrakt en mannsalder i andre land enn sitt fødested, og de sjonglerer flere språk, ulike kulturer, og nærhet til flere religioner. Budskapet deres er det samme: Vi innehar alle et mangfold av tilhørigheter, og det er først når denne pluraliteten reduseres til én tilhørighet vi er i stand til å gripe til vold i gruppens navn.
At vi er født inn i en kultur, religion eller et land, betyr ikke at det er vår skjebne å bli værende som dets fange.
Amartya Sen viser til opptøyene under delingen av India og Pakistan som kostet opp mot en million menneskeliv. Dette var folk som levde i samme gate, de var kollegaer, de delte språk, venner, feiret hverandres høytider og spilte cricket sammen, men i noen måneder var de redusert til deres trostilhørighet — de var bare hinduer og muslimer — og da begynte dødsklokkene å ringe.
Det er ikke behovet for tilhørighet i seg selv som skaper konflikt. Å søke felleskap med andre er et konstituerende trekk ved oss alle. Men, som Todorov skriver, at vi er født inn i en kultur, religion eller et land, betyr ikke at det er vår skjebne å bli værende som dets fange.
Alternativet er ikke å hevde at vi alle egentlig er like, men at vi nettopp ikke er det. At hver av oss har en pluralitet av tilhørigheter som er unik. Våre individuelle identiteter er et resultat av møtet mellom kollektive identiteter i samme person, som former det mennesket hver av oss er.
Betingete kulturer
Jeg er norsk, og bodde som barn i India. Mitt morsmål er malayalam, og det første språket jeg lærte å skrive var norsk. Jeg er oppvokst som kulturkristen, og jeg er ateist. Jeg kommer fra et arbeiderklassehjem i en industrikommune på Vestlandet, og bor på St. Hanshaugen hvor jeg hver morgen drikker ferskvernet kaffe fra Tim Wendelboe.
I mitt tilfelle fører ikke disse ulike tilhørighetene til noen opprivende konflikt. Jeg sluttet ikke å være indisk da jeg fikk norsk statsborgerskap, jeg er norsk og indisk, ikke :”jeg er norsk, men bodde som barn i India” (bytt ut ordet ”og” med ”men” i forrige avsnitt og hør hvor annerledes alt lyder).
Når vi føler at vårt eget språk blir foraktet, eller vår religion angripes, så reagerer vi med å utbasunere alt det som gjør oss annerledes.
Jeg liker å tro at en slik bakgrunn fostrer mennesker som ser hvor betinget kulturer er. At man da umulig kan mistolke tilfeldighetene og valgene som former ens identitet til et sett naturlover. Men naturligvis tar jeg feil.
Tro som tvangstrøye
Noen ganger driver de motsetningsfylte tilhørighetene mennesker til å kreve entydige svar. De dekker seg til bak et flagg eller religiøst klede som gir et definitivt svar på spørsmålet: Hvem er du?
Kanskje er det slik Amin Maalouf skriver, at vi har en tendens til å identifisere oss med den av våre tilhørigheter som til enhver tid er truet. Når vi føler at vårt eget språk blir foraktet, eller vår religion angripes, så reagerer vi med å utbasunere alt det som gjør oss annerledes.
Når det foreslås endringer som kan svekke nynorsken, melder et tusentall seg inn i Noregs Mållag. Når noen opplever sin muslimske tilhørighet truet, svarer mange med nettopp å fremheve denne siden ved sin identitet.
Ingenting av dette trenger å være problematisk, så lenge man erkjenner de båndene som binder oss til ulike grupper av mennesker. Men Bhatti og hans likemenn vil undertrykke alle andre tilhørigheter enn den religiøse tilknytning til islam. For dem er dette veien til frihet og frelse. De tilbyr sine tilhengere en utvetydig identitet, men med den følger også tydelige fiender.
Likevel er det ikke de vantro som utgjør den største trusselen, men de som stadig utvider forestillingen av hva en ”god muslim” kan være. Det er ikke tilfeldig at av all kritikk Mohyeldeen Mohammad har høstet, så velger han å svare på Hiba Khans fredsbudskap og oppfordring til selvrefleksjon. Det er også karakteristisk at han svarer med å definere henne som vantro og for ”å villede mennesker fra Islams sanne lære”. For de som dyrker sin tro som tvangstrøye, kan den religiøse identiteten ikke bli trang nok.
For de som dyrker sin tro som tvangstrøye, kan den religiøse identiteten ikke bli trang nok.
Mens vi venter på barbarene
Noen måneder tidligere var det organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) som holdt appell der Bhatti hadde stått foran Stortinget. Budskapet var det samme, men rollene var snudd; i SIANs verdensbilde er det Islam som er i krig med Norge.
Organisasjonens leder, Arne Tumyr, advarte mot islam som et ”ondt system som er i ferd med å invadere landet vårt”. Men Tumyr lever i symbiose med personer som Bhatti og Mohyeldeen Mohammad. De trenger hverandre for å dyrke sine manikeiske forestillinger hvor hele samfunn og kulturer ikles rollene som overgriper og offer.
På SIANs nettsider beskrives Sara Azmeh Rasmussen, Walid al-Kubaisi, Shabana Rehman, Akhtar Chaudhry og Shahzad Rana som ”islamister”, ”det er jo islam som er deres identitet”, hevdes det. Forholdet mellom demokrati og islam fremstilles som et mellom humanisme og barbari. Samtidig svøpes nordmenn i sitt flagg og den norske befolkningen reduseres til sin etniske tilhørighet.
Dette er felles for ekstremistenes blikk. De ser skapninger med én tilhørighet og ikke sammensatte mennesker.
I barbarene de frykter, ser de ikke flyktningen, arbeideren, faren, kurderen, sosialisten eller miljøverneren, bare muslimen. Dette er felles for ekstremistenes blikk. De ser skapninger med én tilhørighet og ikke sammensatte mennesker.
Constantine Cavafy har skrevet om frykten for barbarene i diktet ”Waiting for the Barbarians” som ender med denne strofen:
Because night has fallen and the barbarians have not come.
And some who have just returned from the border say
there are no barbarians any longer.
And now, what’s going to happen to us without barbarians?
They were, those people, a kind of solution.
De som reduserer verden til ”nordmenn” og ”barbarer”, vil til slutt ikke behøve noen barbarer som truer. De blir selv barbarene de fryktet.
Tankekorset er at de seneste tiårenes liberale asyl- og innvandringspolitikk har beredt grunnen for dagens og morgendagens ekstremister.
ABB var norsk, ikke islandsk.
Tenke seg!
@Bante
Hvis du ser på grunnen til dagens og morgendagens ekstremister som en betingelse av liberal asyl- og innvandringspolitikk så tror jeg du må utdype. Vil en liberal innvandringslov alltid lede til ekstremisme? Hva da med den flyten av mennesker over landegrenser i Europa fra 1800-tallet og utover? Ledet dette direkte til ulike former for ekstremisme? Hva med den ekstremismen som oppstod i Tyskland på 30-tallet, var dette en direkte følge av innvandring?
At ABB var norske og ikke islandsk bør ikke vekke noen store tanker. Ekstremisme kan oppstå i alle slags fasonger, men den oppstår, som Varghese påpeker, som en følge av å redusere en selv til en enkel identitet. Dette medfører at vi bare ser forskjellen i et annet individ som ikke definerer seg ut i fra denne ene identiteten.
I fare for å pådra meg den "hvite manns byrde," mener jeg at det er klart at en av grunnene til at islamisme vokser i europa er at samfunnet for øvrig i de fleste europeiske land har begynt å skape et sterkt fokus på najonale verdier som naturlig nok eksluderer innvandrere. De som forfekter islamisme har selvfølgelig skylden, men at de kan dra med seg flere henger sammen med hvordan samfunnet reagerer på muslimer som helhet. Helt siden 9/11 har det å være muslim blitt synonymt med å være annerledes. Det har også blitt set på som en monolittisk ideologi uten muligheter for moderasjon go reform, både av muslimer og ikke-muslimer.
Innvandring er en realitet. Den kan stanses brått i morgen, men de innvandrerne som befinner seg i landet kommer til å bli her, med mindre grunnloven endres og alle med innvandrerbakgrunn sendes ut av landet. Noe som mest sannsynlig ikke blir aktuelt i nærmeste framtid, om enn i all overskuelig framtid. Så jeg ser veldig positivt på denne artikkelens budskap (om jeg kan tolke den slik): for å beskjempe ekstremisme har alle et stort ansvar, og dette ansvaret går i stor grad ut på å fornekte tanken om at vi består av monolittiske grupper med en klart definert identitet. Det er gjennom å innse ulikhet at slike forestillinger kan bli en fordom fra fortiden, og veien dit er å rettferdigjøre det faktum at alle har rett til å være ulike.
Noe av det beste jeg har lest her på minerva. Takk for spennende boktips forresten.
Litt som å spørre en kurder om han/hun er sunni/shia eller kurder. Man vet forsåvidt svaret. Vel forruten fra vår huskurder her i landet som forsåvidt er en skaparaber:)
Jeg er uenig i deler av Vargheses innlegg, men det er sobert nok. Jeg reagerer dog negativt på at SIAN og islamister som Bhatti fremstilles som likeverdige. De fremmer ikke det samme budskap. Arne Tumyr snakker meg bekjent ikke om SIANs verdensherredømme og tilhører en befolkningsgruppe som har bodd her i landet i tusenvis av år. Noe av det Tumyr sier er åpenbart sprøyt, men han bedriver ingen invasjon av en annen folkegruppes land. Folk som mener at Sharien skal råde i Norge gjør derimot det.
Derimot er innlegget til Rasah Asidi stusselig lesning. Det åpner for det første med logiske feil. Det at det finnes flere årsaker til ekstremisme enn ukontrollert innvandring, som f.eks forholdene i Tyskland i mellomkrigstiden, motbeviser ikke at ekstremismen som nå brer seg i Europa har rot i den multikulturelle politikken. At det har lyktes å integrere europeere i andre europeiske land betyr ikke at det vil lykkes å integrere millioner av fremmedkulturelle idag. Hvordan kan folk stadig vekk komme med åpenbart uholdbare argumenter av denne sorten?
Jeg synes det er provoserende å gi europeerne skylden for at visse innvandrergrupper ikke integrerer seg. Noen grupper integrerer seg derimot bra uansett hvor de kommer hen og jada, dette gjelder også fjernkulturelle og mennesker med en annen hudfarge. Derimot er det islamsk ekstremisme mange andre steder enn i Europa, ja stort sett alle steder hvor det er muslimer. Hvorfor er det slik, er det alltid samfunnets skyld? Hvor i all verden er samfunnet MER imøtekommende mot innvandrere og minoriteter enn i vestlige land?
Ingenting hadde vært noe bedre enn om muslimer selv tok et oppgjør med fundamentalistiske, voldelige og ekskluderende tolkninger av sin religion. At så skulle skje fremstår imidlertid som lite sannsynlig i overskuelig fremtid. Fanatikerne er villige til å bruke vold og da holder majoriteten stort sett munn.
Så lenge det forholder seg slik må muslimer regne med at ikke-muslimer har et "monolittisk" syn på dem og ikke tror reform er mulig. Dessverre.
@A
Jeg tror du har misforstått innlegget mitt, men jeg kan se at det er problematisk å sammenligne forholdene i Europa på 1800 tallet, Tyskland på 30-tallet, og det samtidige. Jeg vil likevel påpeke at jeg ikke på noen måte gir skylden til samfunnet forøvrig, men mener at det er en klar sammenheng mellom unge muslimers tiltrekning til islamistiske grupperinger og den stigmatiseringen mange unge muslimer føler i mange Europeiske land hvor fokuset på de kristenkonservative verdiene i de senere årene har blitt styrket betraktelig. Det er også økonomiske grunner til dette. Jeg mener likevel ikke at skylden ligger i dette, men at det er en årsak. Har man først bestemt at man skal ta imot så mange innvandrere så har samfunnet også et ansvar. Hvis hele ansvaret legges på muslimer så er jeg ganske sikker på at problemet vil forverres.
La oss se på et motsatt eksempel: Koptere i Egypt. Det er klart at Kopterne i Egypt blir utsatt for en ekstrem form for stigmatisering som jeg tror i fremtiden klart vil føre til en form for ekstremisme blant yngre Koptere. Vil du legge skylden på dette bare på dynamikken innad i den Koptiske delen av befolkningen, eller vil du se på diskrimineringen, stigmatiseringen, osv., som også skyld i at grupper innad i den Koptiske befolkningen blir radikalisert?
Jeg vet på forhond at du kommer til å si at det ikke er sammenlignbart, at Kopterne blir behandlet langt verre in muslimer i Europa. En Egypter vil samtidig kunne si at en muslim blir behandlet langt verre i Europa en Koptere i Egypt. selv om jeg er uenig i det. Kopterne er i en langt verre situasjon, men jeg tror mange muslimer i Europa føler at de har blitt annenrangsborgere, og den følelsen er med på å skape rekrutteringsmuligheter blant de små gruppene islamister. Klarer man å inkludere den muslimske befolkningen i det nasjonale, så vil det være mindre risiko for at unge muslimer føler at de må beskytte sin religion ved å bli med i slike grupper. Du er klart uenig med meg, og det er greit, men en hardere linje ovenfor den muslimske befolkningen i Europa vil nok bare øke problmene. Jeg er ganske sikker på at dette er veien det går også.
Samtidig vil jeg også påpeke at jeg er enig med deg i at moderate muslimer må ta et oppgjør med ekstremismen. Det er bare det at det vil være langt enklere for de moderate å gjøre dette hvis de føler at de har en plass i det samfunnet de skal engasjere seg. Resten av befolkningen har også et ansvar.
Rasah Asidi,
Hva tror du kom først av:
1) "unge muslimers tiltrekning til islamistiske grupperinger"
2) "stigmatiseringen mange unge muslimer føler i mange"
?
Rasah Asidi: Takk for et oppklarende innlegg, vi er mindre uenige enn jeg hadde trodd.
Det er et par punkter som fortjener en kommentar. For det første har ikke den europeiske eliten av politikere og meningsdannere aldri hatt noe folkelig mandat for å ta imot så mange innvandrere som det de har gjort. Nei, dette har skjedd på tross av en betydelig folkelig motstand som kun vil øke. Man kan ikke bare vedta et felleskap mellom folkegrupper ovenfra. Det har blitt gjort opp regning uten vert og nå melder konsekvensene seg, dessverre. Like fullt klager både myndigheter og innvandrere over at en majoritet som aldri ønsket noe flerkulturelt samfunn er rasister, diskriminerer, ikke er tolerante nok osv. Til dette har jeg bare å si en ting: Jeg føler personlig intet ansvar for situasjonen som har oppstått og kommer ikke til å legge to pinner i kors for å rydde opp i dette uføret.
Det er godt mulig at storsamfunnets negative holdninger til muslimer fører til at islamister får bedre rekrutteringsgrunnlag. Men jeg tillater meg også å spørre hva som kom først. Mange muslimer klarer utmerket godt å segregere seg på egenhånd og man kan spørre seg hvor mange som ønsker å "inkluderes i det nasjonale".
Hva som helst kan selvfølgelig sammenlignes. Jeg hilser en objektiv sammenligning av hvordan koptere og andre religiøse minoriteter behandles i muslimske land med hvordan muslimer behandles i vestlige land høyst velkommen. Det er alt for lite slik i media pr idag. Såvidt jeg vet har muslimer i Vesten rett til å utøve sin religion, gifte seg med hvem de vil, bygge gudshus og de utsettes for svært lite vold inkludert tvangskonvertering fra storsamfunnet. De kan gjøre narr av majoritetens gud eller gudløshet så mye de vil, uten sanksjoner. Hvor mye om dette kan sies om kristne i Irak, Pakistan og Egypt, eller for den saks skyld minoriteter av Ahmediya eller Bahaier i muslimske land?
Jeg tror forøvrig at uansett hvilken vei man velger, så vil ting bli verre. Visse problemer har ikke løsninger, noe det synes veldig hardt for mange å innrømme. Sånn går det når myndighetene driter i demokrati, debatt og konsekvensanalyse.
Asidi skrev: "Vil en liberal innvandringslov alltid lede til ekstremisme?"
Vil innvandring av hvite mennesker til Norge føre til økt rasisme? Nei, av åpenbare grunner.
Vil innvandring av (sekulære) kristne til Norge øke de religiøse konfliktene? Nei, av åpenbare grunner.
Vil innvandring av mennesker med europeiske verdier føre til større spenninger i landet? Nei, av åpenbare grunner.
Asidi skrev: "Hva med den ekstremismen som oppstod i Tyskland på 30-tallet, var dette en direkte følge av innvandring?"
Hadde det knapt bodd jøder i Tyskland og Østerrike, hadde ikke NSDAP vært antisionister. Goes without saying.
Så vil man si: "aha, se der, visste vi det ikke, han er rasist." Nope, jeg vil bare ikke destabilisere samfunnet gjennom å øke ulikhetene. La oss bevare den etniske likheten, ikke kaste landet ut i store eksperimenter.
Det er feks lite fordommer i Norge mot indianere. Tvert i mot er det stor fascinasjon blant norske nordmenn for indianere. Men samer har fått høre det her til lands. Hadde det derimot kommet en million reservat-indianere til Norge, hadde fascinasjonen gått over til forakt (man kunne knapt ha kalt det fordommer heller, for det ville bygd på erfaringer).
Legg merke til at jeg ikke snakker primært om ekstremisme, men konflikter som bygger på ulike religiøse, rasemessige, etniske forhold. Disse kan, nei, de VIL slå ut i politisk og religiøs ekstremisme dann og wann. Men på det jevne vil det bare være slik at antipatiene puter og lever sine private liv.
Å ha fordommer er menneskelig. Jo mer ulike menneskene er, jo flere fordommer har vi mot vår neste. Det er ikke ekstremt å ha fordommer, men de kan utnyttes av mennesker med skumle hensikter. De venstreradikale spiller feks rått på den fordom at det er vestlige samfunn som er skyld i verdens elendighet. Man kan ikke unnskylde dem med at de ikke kjenner de vestlige samfunn, at der er derfor de har denne fordommen. Noe som viser at fordommer ikke forgår lett. En manns fordom, er en annen manns sannhet.
Øker man ulikhetene i samfunnet, destabiliserer man samfunnet. Jeg har aldri skjønt hvorfor radikalere er livredde økonomiske forskjeller, mens de idealiserer store religiøse, rasemessige og etniske forskjeller, all den tid at rase, religion og etnisitet/språk har vist seg å være ekstremt eksplosive.
Det er ikke tilfeldig at det ikke var i Reikjavik at 22/7 skjedde. Jeg tipper at det er fint lite islamofobi (eller "islamofobi") på Island. Hvorfor? Fordi det er få muslimer der. SÅ kan man selvsagt si som en Lars Gule at islamofobien er VÅR SKYLD, ikke muslimene.
Men det endrer ikke på poenget mitt: hvis nordmenn/svensker/dansker/hinduer/buddhister etc etc til stadighet henfaller til islamofobi, så må man i samfunnsplanleggingen ta hensyn til dette og ikke importere store mengder muslimer. Det er ikke noe annet enn ondskapsfullt å føre en politikk som man vet medfører flere spenninger.
Ingen vil vel kaste en person som lider av araknafobi inn i et rom med edderkopper. For så å skjelle ut mennesket om det mister besinnelsen?
Jeg vil føye til at det vi fikk etter 2vk var et Europa som var mer homogent enn noen ganger tidligere, jeg tenker på alle de små nasjonalstatene, som var mer ensartet enn noen gang tidligere
De stedene av Europa som derimot har sett mye vold etter krigen er land som Nord-Irland og Spania (Basskerland). Tilfeldigvis (ironi) er det etnisk-religiøse konflikter som er opphavet til denne uroen.
Og Belgia har hatt mer enn 500 dager uten regjering nå nylig. Sensasjonelt! Og det bygger på de for oss (men ikke for dem selv) så like folkegruppene vallonere og flamendere indre uenighet.
Men hva er vel forskjellen mellom vallonere og flamendere eller baskere og katalanere mot forskjellen mellom pakistanere og nordmenn?
Det kan virke som at de siste tiårenes idealisering rundt multikultur har vært foranlediget av den homogenitet som gikk forut, og som egentlig bare er en generasjon gammel.
Dette synes jeg var en fin artikkel! Stå på!
Kommentaren bryter med Minervas policy og er slettet (red).