Mer teater, bedre teater, billigere teater

Det holder ikke at Oslo Nye blir prosjektteater. Flere teatre bør bli det.

Onsdag ble det besluttet: Oslo Nye Teater blir prosjektteater. Reformen har skapt mye debatt, og det er  ikke rart. Vi har tre store nasjonale, statlig finansierte teatre, Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Den Nationale Scene, vi har en rekke regionale teatre som finansieres av det offentlige, og vi har Oslo Nye, finansiert av Oslo Kommune med 80 millioner kroner årlig.

Nå skal Oslo Nye gjøre det ingen av de andre gjør: bli prosjektteater. Det betyr at teateret skal minimere sine egne faste ansatte, avvikle sitt faste ensemble (altså si opp alle fast ansatte skuespillere) og i stedet fylle programmet med ulike uavhengige, «frie» teatergrupper. Dette er i hvert fall idealtypen. I realiteten har de fått en relativt vag beskjed om å bevege seg i retning av prosjektteater.

Kommersiell og kunstnerisk

På sett og vis er prosjektteateret en mer kommersiell modell. Christian Ringnes-finansierte, kommersielle Folketeateret har den og trives godt med det. Da jeg intervjuet direktør Knud Dahl nylig, beskrev han det han mente er én av effektene ved å være mer konkurranseutsatt og prosjektdrevet: «Vi er tvunget til å være mer effektive enn de offentlige teatrene.»

På grunn av fagforeninger, avtaler, faste ansettelser og mye moro er de offentlige teatrene svært lite fleksible.

Her sikter han også til noe annet: På grunn av fagforeninger, avtaler, faste ansettelser og mye moro er de offentlige teatrene svært lite fleksible. Der Folketeateret har fem ansatte som løper rundt som piska skinn og gjør det som til enhver tid må gjøres, har de offentlige teatrene definerte yrkesgrupper som hegner om interessene sine som Onkel Skrue om sin pengebinge.

Når Folketeateret nå bruker 30 studenter fra Bårdar Akademiet i My Fair Lady, er Norske Dansekunstnere naturligvis i harnisk. Å gi studenter muligheten til å få litt erfaring fra virkeligheten. truer arbeidsplassene til ferdig utdannede dansere, er budskapet.

Men prosjektteateret minner også om Black Box Teater, som for en tiendel av støtten til Oslo Nye driver en programmerende scene som trekker inn en rekke ulike grupper og har et langt sterkere nyskapende fokus. Det var dette poenget – at den sementerte modellen hindrer nyskaping – som fikk studenter ved Teaterhøgskolen til å kritisere ensemblemodellen nylig. Forutsigbart nok ble de sablet ned av Norsk Skuespillerforbund.

Å være prosjektteater betyr altså ikke å være mer eller mindre kommersiell. Et prosjektteater kan fylle 200 seter eller 1400, som Folketeateret. Men det betyr å være mer fleksibel, mer konkurranseutsatt og ha mindre makt. I stedet for bare å tenke på seg selv, må man bruke ressurser på å bygge opp eksterne aktører. Litt som TV2 gjør når de kjøper mye innhold fra eksterne produsenter i stedet for å produsere mye internt, som NRK.

Institusjonenes forklaringsproblem

Endringen til prosjektteater vekker også mye misnøye av helt andre grunner: Av alle kultursjangre er det scenekunsten, altså teatre, opera og dans, som får mest offentlige penger. I 2013 får de 1,87 milliarder over statsbudsjettet. Det er nesten 20 prosent av kulturbudsjettet. Men det er en stigende misnøye blant mange med hvordan de forvalter ressursene.

Antallet kulturbrukere har til tross for investeringene holdt seg stabilt, som Aftenposten skrev om nylig. Ifølge Scenekunsten i Kulturløftet av Anne–Britt Gran og Sigrid Røyseng ble det spilt færre teaterforestillinger i 2010 enn i 2005. Kulturutredningen 2014 melder at de nasjonale teatrene hadde lavere publikumstall i 2011 enn i 2005. Gran og Røyseng skriver at scenekunsten hadde en nedgang blant unge på 15 prosent i samme periode. Kulturutredningen forteller at administrasjonen har økt langt raskere enn det kunstneriske personalet, og i 2011 var det 715 kunstnerisk ansatte og 1185 administrativt ansatte.

For det frie feltet gjelder motsatt trend: Raskt voksende antall forestillinger og publikumstall. Feltet kan faktisk skilte med et publikumstall på over 800 000 i 2010, mens institusjonene har et stabilt tall på rundt 1,8 millioner (Gran og Røyseng). Interessant, da, at bare 5,1 prosent av det totalte scenekunstbudsjettet i 2013 går til det frie feltet (Kulturutredningen).

Antall oppsetninger og publikum er riktignok bare tall, men også kunstnerisk virker det som om teatrene gjør en slett jobb.

Institusjonene har et forklaringsproblem. Får vi valuta for pengene? Antall oppsetninger og publikum er riktignok bare tall, men også kunstnerisk virker det som om teatrene gjør en slett jobb: Norske teatre setter bare opp halvparten så mange nye stykker som danske teatre, og de samarbeider altfor lite med det frie feltet, som Kulturutredningen påpeker. Dette har teatrene forsåvidt til felles med all scenekunsten: De gjør en begredelig jobb med å skape ny kultur.

Forvente effektiv drift

I møte med utfordringene trenger vi politikere med fast vilje. Man kan selvfølgelig lukke øynene og håpe at forbedringene kommer av seg selv. Det gjør Kulturutredningen når den ikke foreslår særlige endringer i teaterstrukturen, men stadig postulerer et mål om at scenekunsten skal «nå ut til alle».

Morten Gjelden, direktør i Norsk Teater- og Orkesterforening, sier nå at: «Det er mange måter å se på dette på. Vi er imponert over at vi greier å holde på publikum til tross for at underholdningstilbudet generelt er blitt mye større.» Kanskje har han rett, men han har åpenbart ikke fått med seg hva som er ordren fra høyeste hold.

Eller man kan tro, som de rødgrønne gjør, at bare penger kan gi bedre kultur. I forbindelse med vedtaket om Oslo Nye sa Marianne Borgen (SV) følgende til Dagbladet: «Byrådsflertallet vil har mer kultur for mindre penger. Det sier seg selv at det ikke vil gå.» Victoria Marie Evensen (AP) skrev i samme avis at: «Faste kostnader. Tenk litt på hva det betyr. For bak faste kostnader finner du folk og fagkompetanse.» Og hun konkluderte forferdet: «Byråden ber rett og slett om mer kunst for mindre penger.»

SV og APs holdning bygger på et grunnleggende prinsipp i kulturpolitikken de siste tiårene: Vi støtter kultur fordi det er grunnleggende bra. Enhver økning i kulturbudsjettet er grunnleggende bra. Enhver kulturansatt er en god kulturansatt. Punktum finale. Å introdusere forventninger om effektiv drift og mer kultur for pengene, er på linje med Sarumans overgang til Saurons parti. Uansett er vel enhver borgerlig politiker som gjør endringer i kulturen en slags Saruman.

Kulturutredningen utfordrer faktisk den naive holdningen ved å introdusere en god del kritiske perspektiver. Men på tiltakssiden kommer den med lite spennende.

Film og andre land

Endringene i Oslo Nyes struktur bør peke fremover for alle teatrene: Målet må være færre ansatte, billigere teatre, mer ressurser til kunstnerisk nyskaping og mer samarbeid med teatergrupper og det frie feltet. Prosjektteateret er en idealtype man bør strekke seg mot. Penger bør flyttes fra institusjonene til det frie feltet.

Forslaget er ikke mer radikalt enn at filmmiljøet er organisert på denne måten: Alle produsentene er private. De søker støtte fra filmfondet til å produsere film. Filmene vises på programmerende kinoer. Teaterstykker kan vises på programmerende scener som Folketeateret, Black Box og andre.

Det er i tråd med internasjonaliseringen at man bygger opp sterkere teatergrupper som kan hevde seg med solide produksjoner av høy kvalitet.

Og forslaget er ikke mer radikalt enn at scenekunstutvalget i 2002 foreslo en dreining mot prosjektbasert produksjonsstøtte. Land som Belgia og Nederland har lignende ordninger, noe vi beskriver nærmere i Civita-boken Kultur for kulturens skyld (2012).

Det er i det hele tatt i tråd med en omfattende internasjonalisering av teaterfeltet at man bygger opp sterkere teatergrupper som kan hevde seg med solide produksjoner av høy kvalitet.

Flere og sterkere produsenter

Ideelt sett kan man likebehandle private og offentlige produsenter: Så lenge man har et spennende prosjekt og billettinntektene antakeligvis ikke blir høye nok, kan man søke om støtte fra et teaterfond. Vi skal altså støtte kulturen som ikke har stort nok marked. Økte billettinntekter krever større publikum. Urpremierer og nyskapende teater trekker mindre publikum. Derfor er teatrene er dårlige til å satse på slikt. De må jo tjene penger.

Med flere og sterkere produsenter vil kanskje også flere teaterstykker turnere. I stedet for at hver enkelt scene med hvert sitt ensemble lager hvert sitt stykke (og ofte ulike versjoner av det samme), lager én trupp stykket og viser det på flere scener rundt i landet fordi det er kommersielt gunstig for dem.

Et sentralt spørsmål er hvordan støtteordningene mot det frie feltet bør ordnes: Hvordan ha tilstrekkelig forutsigbare forhold for enkeltkunstnere, grupper og produsenter? Det er viktig at noen jobber er stabile og sikre, men om disse er i ensemblene eller i teatergrupper som tilbyr stykker til ulike scener, er mindre viktig. Det er viktig med aktører som bygger kompetanse og erfaring over tid, men det kan også skje hos uavhengige teatergrupper og produsenter.

Vi kommer nok ikke dit at alle teatrene er rene prosjektteatre, og kanskje bør vi det heller ikke. Institusjonsteatrene har lange tradisjoner. De har hus som må tas vare på. Det er uklart hvordan systemet skulle forvaltes. Vi må se an erfaringene fra Oslo Nye. Kanskje bør det være et mangfold av organisasjonsmodeller.

Men innen rimelig tid kan ensemblene ved teatrene uansett være mindre, faste stillinger være borte, åremålsstillinger innført og prosjektsamarbeid være normalt heller enn spesielt.

Hvem gidder å ta kampen?

Reformen ved Oslo Nye peker i retning av hva som må være målet med endringene: mer, bedre og billigere teater.

Institusjonene er ikke de gode som for enhver pris må forsvares. Institusjonene er en del av problemet.

For de rødgrønne er noe slikt utenkelig. De har en svært enkel formel for kulturpolitikk: mer penger = flere ansatte = mer kultur = bedre kvalitet. Men for folk som driver med teater utenfor institusjonene, og ser hvordan institusjonene bruker enorme ressurser uten at de leverer noe særlig nyskaping eller kvalitet, stiller det seg annerledes. Institusjonene er ikke de gode som for enhver pris må forsvares. Institusjonene er en del av problemet.

Spørsmålet er hvem som tør å ta kampen mot institusjonene. Hallstein Bjercke (V), kulturbyråd i Oslo, erfarer at det er hardt å kjempe mot institusjonene, fagforeningene og kulturelitens forente krefter. Man kan ikke regne med støtte innenfra, selv om mange støtter forslaget. Det er ikke så rart. Kulturen preges av frykt for å si det man mener. Den rådende holdningen synes å være at man ikke skal krangle så lenge alle får mer penger hele tiden.

Det er ikke mye som tyder på at noen vil ta kampen. Forslag om endring ytres noen ganger bak kulissene, men aldri på scenen. Teatrene vil antakeligvis rulle og gå mer eller mindre som før, mens man av og til titter opp fra vekstkurvene i budsjettene og lurer på hvor de ventede positive endringene blir av. For de kommer ikke.