Mindre demokrati, mindre åpenhet

Thor Viksveen tegner et servilt portrett av Jens Stoltenberg, uten å ta for seg de kritiske sidene ved statsministerens karriere: karismatisk herredømme, visjonsløs politikk, feilslått reformiver, nettverk og uformelle relasjoner.   

Jens Stoltenberg. Et portrett
Thor Viksveen
Pax Forlag, Oslo, 2011

Jens Stoltenberg er aktuell med bok. Eller rettere sagt, den tidligere Arbeiderbladet-journalisten, Thor Viksveen, er ute med bok om statsministeren. Viksveen har tidligere bemerket seg som Ap-kronikør med historieboken Den lange veien. Oslo Arbeiderparti 1910-2010. Som forfatter kan han altså sies å ha partiboken i orden.

Når Stoltenberg nå vies en bok, er det ingen offisiell biografi, men hovedpersonen har vært inneforstått med utgivelsen og stilt seg til disposisjon. Forfatteren sier ingenting om hvem som er initiativtakeren til boken. Forlaget, forfatteren eller Ap selv, undrer jeg?

For politisk interesserte er det meste kjent stoff i Jens Stoltenberg. Et portrett. Boken blir en slags ”historien om…” uten de helt store overraskelsene eller avsløringene. På et noe kjedelig og oppsummerende vis går Viksveen gjennom Stoltenbergs ulike epoker i livet, privat og politisk. Det er pent og pyntelig, uten overraskelser og uten et spesielt kritisk blikk.

Forholdet til Jagland
Mest interessant, fra et biografisk perspektiv, er beskrivelsen av forholdet mellom Stoltenberg og Thorbjørn Jagland, som ikke alltid har vært godt. Jagland har selv ikke villet la seg intervjue av forfatteren, så hans versjon må vi vente på til tiden er moden, i følge Viksveen.

Det er imidlertid klart at Jagland i sin periode som statsminister ikke funderte mange av sine visjoner i regjeringskollegiet, som for eksempel ”Det Norske Hus”. Dette skapte stor frustrasjon hos regjeringens øvrige medlemmer og Stoltenberg spesielt. Samtidig ble Jaglands håpløshet som politisk taktiker (les 36,9 %) det som virkelig åpnet opp toppvervene for Jens Stoltenberg. Hadde Jagland ikke forspilt sine sjanser her, kunne han sittet i statsministerstolen lenger. Men Stoltenberg var på rett sted til rett tid, noe som er en viktig egenskap i politikken.

Karismatisk herredømme
Stoltenberg har personlige egenskaper som Jagland mangler. Da Jens Stoltenberg talte til folket for første gang den 22. juli, viste statsministeren sitt sanne ansikt og hva han er skapt av. Det er kanskje i nettopp slike krisetider mannen er på sitt beste. Han er god i media. Sterk og klar. Og menneskelig.

Håndteringen av 22. juli illustrerer til det fulle Aps suksess i norsk politikk under ledere som Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. Suksessen er tuftet på karismatisk herredømme, for å bruke et begrep fra sosiologen Max Weber. Når hans søster Camilla Stoltenberg sier at hun ”ikke skjønner hvordan en så snill mann kan bli statsminister”, har hun ikke skjønt hvilken verdi dette persontrekket har. Det er nettopp i Stoltenbergs menneskelighet at hans X-faktor ligger. Det er vanskelig ikke å like ham. Han er sjarmerende, men også troverdig. Det ble understreket post 22. juli.

Viksveen bok ble planlagt før 22. juli, og på grunn av denne mørke dagen i nyere norsk historie er den naturlig nok blitt noe annerledes enn planlagt. Beskrivelsen av hendelsene denne dagen blir derfor noe klistret utenpå det øvrige stoffet i boken, og den fremstår noe fragmentert og uten en klar rød tråd. Boken må tolkes som en slags deskriptiv homage til Stoltenberg. Den mest uinteressante panegyriske hyllesten kommer avslutningsvis, i omtalen av 22. Juli. Den interessante er plassert i innledningen, hvor Stoltenbergs politisk pragmatiske sinnelag beskrives.

Politikk uten visjoner
Politisk er Stoltenberg en vinglepetter. Som det også kommer frem innledningsvis i Viksveens bok, så er mannen blottet for ideologiske disposisjoner, noe han også kritiseres for i eget parti.”(…) [H]an har sine klare svakheter som partileder. Han interesser seg lite over hva som skjer i partiet og hvilke strømninger som gjør seg gjeldende”, skriver forfatteren.

Stoltenberg er i likhet med en rekke andre Ap-folk på 90- og 00-tallet rene karrierepolitikere. De er moderate sosialdemokrater med akademisk bakgrunn. De er flinke administratorer. For disse handler det gjerne mer om å ha makt, enn faktisk å utgjøre en forskjell.

Personlig er jeg svært kritisk til politikere som aldri har gjort annet enn å være i politikken fra tidlig alder, uten noen reell arbeidserfaring fra det virkelige liv. Dessverre blir veien inn i politikken stadig lengre for folk som ikke har vært med fra ungdomsårene, og det gjelder de fleste partiene. Det er kanskje derfor Stoltenberg ikke har et politisk prosjekt, noe han også selv er klar over.

Internasjonalt er vaksineprogram for verdens fattig Stoltenbergs viktigste kampsak. Det er utvilsomt en sak Stoltenberg har bidratt til å skaffe både offentlig og private midler til.

Men i den grad Stoltenberg har et mål for Norge, formulerer han det som ”å ta vare på og utvikle den norske modellen.” I realiteten kan hans politiske plan oppsummeres med full sysselsetting og inkludering av minoriteter i arbeidslivet.

Sosialdemokratiets sanne ansikt
Men til tross for at han ikke har et stort ideologisk prosjekt for Norge, har Jens Stoltenberg gjennomført politikk med stor betydning for landets fremtid, og ikke alltid med heldig utfall. I Stoltenberg første regjering flommet reformiveren over. I et forrykende tempo ble Telenor og Statoil privatisert og de store, og etter hvert skandalebefengte, helseforetakene etablert. Den gang endte det med tidenes dårligste valg for Ap i 2001. Siden har pipa fått en annen lyd. Han snakker ikke lenger om privatisering og modernisering av offentlig sektor. Nå er det velferd og ”alle skal med” som preger retorikken.

Retorikken har gitt Ap og deres kolleger i den rød-grønne regjeringen mulighet til å fremstå med et politisk prosjekt for velgerne, men verken Stoltenberg eller Ap evner å gjøre noe med norsk politikks viktigste utfordringer, nemlig mer fornuftig, mer strategisk og mer langsiktig bruk av skattepengene. Her har Stolenberg ingen verktøy i sin kasse, for å bruke et forslitt Ap-begrep. Til tross for at han er sosialøkonom og mannen bak handlingsregelen, har han foreløpig ingen vilje til å ta inn over seg at landets uvettige pengebruk er vår største utfordring. Nettopp dette kunne Vikssveen ha vektlagt i boken, men det er, som de fleste andre kritiske sider ved Stolenbergs regime, fraværende.

Under Stoltenberg har den norske staten mistet syne av hva som er dens viktigste oppgave. Velferd, ja, men til hvilken pris? Er det et sunnhetstegn at over 40 % av statsbudsjettet går til noe så uproduktivt som helse, sosiale ytelser og pensjoner? Er det riktig at Norge bruker 30 milliarder årlig til bistand som sjelden funker, mens vi bruker 27 milliarder på utdanning og 12 milliarder på politi?

Og samferdsel, ja, det er bare til å gråte av. Stoltenberg bryr seg angivelig ikke mye om samferdsel, kan man lese i boken. Slik sett blir Høyre-leder Erna Solbergs noe diskrediterte slagord ”mennesker, ikke milliarder” en treffende beskrivelse på utviklingen.

Spørsmål er hva vi får igjen for pengene. Det handler om kvaliteten i de offentlige tjenestene, og om å sette grenser for hva som er statens oppgave. Det evnet Stoltenberg i sin tid som finansminister på 90-tallet, da han var knallhard i de økonomiske prioriteringene.

I dag derimot, kan vi oppsummere med at Stoltenberg har mistet grepet om norsk økonomi. Det åpenbare eksemplet på det er helseforetakene. Kaoset i Helse Sør-Øst, med store underskudd og manglende økonomisk styring, er et direkte resultat av beslutninger fattet av Stoltenberg I og daværende helseminister Tore Tønne.

Den nye embetsklassen
Rune Slagstad og Anine Kierulf skrev nylig om det de kaller ”de skjulte strateger” — de som styrer offentlige institusjoner uten mandater fra politikere og folket. Vi har fått en ny embetsklasse, hevder de.

Stoltenberg har stått sentralt også i denne utvikling, og da spesielt i foretak som Helse Sør-Øst. Det er paradoksalt at det som skal være arbeidsfolkets parti, først og fremst har bidratt til å berike overbetalte McKinsey-konsulenter og andre, på bekostning av vanlig ansatte i helsesektoren.

Angivelig fakturerte McKinsey 1,3 milliarder fra Helse Sør-Øst fra 2008 til 2010. 200 000,- for en dag er visstnok ikke uvanlige honorarer. Noe slikt hadde aldri vært mulig uten Stoltenbergs Is reformiver, som har satt sykehussektoren utenfor politisk kontroll. Jens Stoltenberg er direkte ansvarlig for denne uansvarlige privatiseringen, som vi foreløpig bare har sett konturene av.

Et annet eksempel er tidligere næringsminster Dag Terje Andersens kjøp av Aker aksjer fra Kjell Inge Røkke til overpris og uten noen helst form for due dillegence. De smarteste i norsk næringsliv stemmer Ap, sies det.

Disse to sakene illustrerer det moderne sosialdemokratiets sanne ansikt: Gode hensikter og politisk pragmatisme kan bli direkte skadelig for samfunnet. Boken gir ingen oppmerksomhet til dette, foruten at det stoltenbergske mantra ”å veie ulike hensyn mot hverandre” stadig gjentas.

Mindre demokrati, mindre åpenhet
Det sies gjerne at finanskrisen var grunnen til at Stoltenberg-regjeringen ble gjenvalgt i 2009. I usikre tider søker velgerne mot trygge alternativer. Jens Stolenberg mener selv at han reddet landet fra finanskrise. Mange andre har derimot hevdet at regjeringens krisepakke hadde mindre å si for økonomien. Hvorvidt det er riktig, blir opp til historikerne å avgjøre, men denne boken vier også dette spørsmålet påfallende lite plass. Dette understreker Viksveens manglende evne til å vurdere avgjørende beslutninger i Stoltenbergs karriere på en kritisk måte.

Men innledningsvis skisser Vikssveen noe sentralt ved Stoltenbergs regime: Stoltenberg har flyttet makten fra Aps landstyre og sentralstyret til andre mer lukkede arenaer utenfor konstitusjonell og offentlig kontroll. Det er ikke lenger de mer eller mindre demokratiske arenaene i partiet og regjeringsapparatet hvor beslutningene tas, men bak lukkede dører. Slik sett blir Jens Stoltenbergs insistering på ”mer demokrati, mer åpenhet” post 22. juli ironisk.

Hele Stoltenbergs karriere har vært preget av nettverk og uformelle relasjoner. Partidemokratiet har han vist mindre interesse. Det samme kommer til uttrykk i Aps tradisjoner for maktarroganse.

Ap har, til tider også med god grunn, blitt kritisert for å være et sektorparti for en del av samfunnet — fagbevegelsen, fagbevegelsen og fagbevegelsen, for å sitere partisekretær Martin Kolberg. Men under Stoltenbergs tid, og det berømmelige Majourstuen AUFs dominas i Ap, har det også blitt et eliteparti. En elite som i stor grad ivaretar sine egne interesser, rent karrieremessig, forretningsmessig og politisk. I en berømmelig sak i Aftenposten nylig med flere blad og generasjoner Stoltenberg til stede, fremholdt Jens Stoltenberg at hans familie ikke var et dynasti. Det kan vanskelig sees som noe annet, når nevøen Emil Stoltenberg nå stiger opp som neste generasjons nye stjerne. Av disse grunnene kan Ap generelt og Jens Stoltenberg spesielt snarere sees som representanter for ”mindre demokrati, mindre åpenhet”, enn det motsatte.

Det samme kan sies om Viksvenn manglende kritiske blikk. Han blir en logrende hund for sitt portretterte objekt.

• Erik Lundesgaard (f. 1980) er statsviter og Høyremedlem. Twitter: @eriklundesgaard.