Kommentarer: 25
12. februar, 2011

Nils August Andresen

Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Han er også doktorgradstipendiat i økonomi på ESOP ved UiO. Tidligere stoppesteder er Econ Pövry, med fokus på Russland og energi, og Høyres stortingsgruppe. Han synger i Oslo Kammerkor.

Mubaraks avskjedsgave: Salam?

Hosni Mubaraks siste gest var å gå av fredelig. Sterkt presset og på overtid — men fredelig. De som har demonstrert på Tahrir-plassen, bør ta inn over seg hvor unikt nettopp det er i den arabiske verden.

Jeg gleder meg over Mubaraks avgang, og over at et mer pluralistisk, et mer konstitusjonelt og et mer demokratisk styre i Egypt er et lite skritt nærmere. Men som nevnt tidligere er den store utfordringen for å etablere konstitusjonelt styre ikke å kaste en diktator. Nær sagt en enhver mobb kan på en god dag kaste en diktator.

Utfordringen er å etablere politiske mekanismer som både vinnere og tapere i valg aksepterer, og å etablere en politisk kultur der vinnere behandler tapere med respekt. Først da kan man forvente at også den neste lederen vil gi fra seg makten frivillig. I Egypts del av verden har slike mekanismer og slik respekt vært mangelvare. Man kan velge blant et utall mulige forklaringer: Arven fra det ottomanske riket og fra kolonitiden, araberverdens stadige kriger mot Israel, og den perverterende oljerikdommen som har preget både intern politisk kultur og omverdens forhold til regionen.

Men til syvende og sist er disse forklaringene ikke interessante, eller i alle fall ikke lenger interessante. Det er ingen andre som lenger kan ta noe ansvar for araberverdens politiske kultur. Fra Atlanterhavet i vest til Irak i øst, og fra Syria i nord til Somalia i sør har styrende og styrte i araberverden siden selvstendigheten ikke maktet å utvikle politiske kulturer som muliggjør ordnede maktskifter.

Det finnes noen gledelige holdepunkter for å håpe at nettopp denne folkereisningen i Egypt, og måten det har forløpt på, innevarsler nettopp en positiv endring av den politiske kulturen. Men folket — og et eventuelt nytt regime — bør ta inn over seg omfanget av utfordringen de står overfor:

Egypt har sett ledere forsvinne i kupp og i attentater, men har ikke før sett en leder gå av fredelig i moderne tid. De eneveldige monarkiene på den arabiske halvøy har det ikke: Saudi-Arabia, Qatar, Emiratene og Oman. Jemen har ikke sett det, gjennom oppsplitting og samling, revolusjoner og blodige kupp.

I Libya har ingen leder gått frivillig; Moammar al-Gadaffi tok makten i et kupp i 1969 og sitter fortsatt. Mauretania har aldri opplevd en leder som frivillig forlater makten. Ingen leder i PLOs snart 50-årige historie har trukket seg: Yasir Arafat satt til sin død, og Mahmoud Abbas sitter fortsatt. Hamas har i bevegelsens 24 år ikke opplevd det: Ahmad Yassin ble drept av israelerne etter 17 år ved makten; etterfølgegeren Abdel Aziz al-Rantissi fikk under en måned ved makten før han led samme skjebne. Khaled Mashal, som overtok, sitter fortsatt. Fatah har ikke frivillig gitt fra seg makt på Vestbredden, og Hamas ikke på Gaza — en borgerkrig avklarte situasjonen mellom de to. I Tunisia hadde to ledere sittet i til sammen 54 år, med et kupp omtrent midtveis, før årets uroligheter førte til endringer der.

Det finnes selvsagt unntak:  Somalias første president, Aadan Cadde, aksepterte ydmykt valgnederlaget i 1967, og maktskiftet til Abidrashid Ali Shermarke gikk fredelig for seg. Men det skulle bli siste gang på mer enn 40 år.  Syvkuppslandet Syria opplevde i 1955 at den 80-år gamle statsmannen Hashim al-Atassi fullførte sin presidentperiode og så trakk seg. Vi venter fortsatt på å oppleve det igjen.

I Sudan trakk den militære lederen Ibrahim Abboud seg etter store protester i 1964 — som på noen vis kunne minne om det vi har sett i Egypt. De neste fem årene var blant annet Mohammad Ahmad Mahgoub, som har skrevet viktige verk om arabisk poesi, statsminister to ganger. Etter at Gaafar Nimeiry tok makten ved et kupp i 1969 har ingen sudansk leder trukket seg frivillig.  Algerie opplevde for første, og foreløpig eneste, gang at en leder trakk seg i 1999, da den 9. presidenten, Liamine Zéroual, antagelig under press fra hæren, trakk seg. Abdelaziz Bouteflika, som overtok, sitter fortsatt ved makten.

Irak, som har hatt fire kupp i moderne tid, i tillegg til sine diverse kriger, opplevde at en leder gikk av frivillig først med et sterkt amerikansk nærvær i landet, da interimstatsminster Ayad Allawi   i 2005 overlot posten til Ibrahim al-Jaafari, som siden, under sterkt amerikansk press, trakk seg til fordel for Nouri al-Maliki.

Et annet unntak er det særegne konfesjonsbaserte systemet i Libanon. Libanon har etter at den langvarige borgerkrigen endte i 1991, sett at ledere har trukket seg tilbake etter valg, men det er et land hvor det er vanskelig å si akkurat hvor makten ligger til en hver tid, og med en intern geriljagruppe, Hizbollah, som er sterkere enn den nasjonale hæren.

Til sist har vi de konstitusjonelle monarkiene Bahrain, Jordan, og kanskje særlig Kuwait og Marokko, som har varierende grad av valg og politisk pluralisme. For en monarkist som meg, oppviser disse landene, med alle sine mangler, noen tross alt positive trekk. Monarken tilbyr den kontinuiteten som gjør at maktskiftene ikke oppleves som for truende. Spørsmålet er selvfølgelig hvor reelle maktskiftene er. Men spesielt i Marokko og Kuwait er det rimelig å snakke om noen grad av pluralisme.

Monarkiet er dog ikke noen mulig modell for Egypt å vende tilbake til.  I en region med flere titalls kupp etter selvstendigheten er det altså ikke mer enn en håndfull eksempler på at leder har tatt farvel på fredelig vis, stort sett for rundt 50 år siden. Det er å bryte dette mønsteret som nå er oppgaven i Egypt.

Forutsetningene for at demokratiet skal lykkes, er først og fremst å begrense det – eller mer presist: Finne de riktige begrensningene på demokratiet som gjør at taperne kan leve med nederlag. Et ubegrenset demokrati, et revolusjonært demokrati, kan ikke skape fred og frihet i et land med store forskjeller, politisk, religiøst og etnisk. Et godt, begrenset  demokrati kan ikke konstrueres teoretisk: Ingen maktfordeling og maktbegrensning som ikke har reell folkelig legitimitet kan overleve møtet med virkeligheten.  Det innebærer at institusjoner som har bred nok tillit må ha tilstrekkelig med kontinuitet til at maktskifter ikke virker destabiliserende. En slik institusjon må også ha tillit fra — og må i sin tur beskytte — de rundt 10 millioner kristne i landet. I Egypt er det i optimistiske øyeblikk mulig å håpe at hæren kan spille en slik rolle. Den kan for eksempel i den sekulære middelklassens øyne fungere som en garantist for at radikal islamisme ikke vil få ubegrenset politisk makt; og dermed gjøre at de tør risikere åpenhet og valg, tilsvarende det man har sett i Tyrkia — men en politisk rolle for hæren er også alltid farefullt.

En annen forutsetning for at det skal lykkes, er at transisjonen kan skje med tilstrekkelig sosial stabilitet. Forsøket på transisjon i det postkommunistiske Øst-Europa ble flere steder, ikke minst i Russland, ødelagt av økonomisk kollaps. Teoretisk støtte til demokrati og frihet overlever ikke nødvendigvis synkende levestandard. Det internasjonale samfunn kan spille en rolle her; men Egypt står overfor vanskelige økonomiske utfordringer, og uten nødvendig tålmodighet fra befolkningens side, kan det gå politisk galt.

Egypt må også bevare den rollen landet under Mubarak har hatt i regionen som en stabilisator. De gode forbindelsene med Israel har gjort at Egypts regionale rolle har vært å bidra til stabilitet. Skulle forbindelsene forverres dramatisk, slik enkelte demonstranter — og også enkelte støttespillere ikke minst i Europa ønsker seg — vil den påfølgende regionale uroen virke destabiliserende også i Egypt. Mubarak ble av de fleste viktige parter i konflikten i Midtøsten oppfattet som en balansert og fredssøkende partner. Det er begrenset hvor mange og hvor sterke nasjonalistiske følelser et ungt demokrati i en ustabil region kan overleve.

En siste viktig forutsetning er allerede oppfylt: At den første delen av transisjonen endte fredelig. Demonstrantene viste tilstrekkelig tilbakeholdenhet; men, og viktigere, det samme gjorde regimet. Det gjør det lettere for et innkommende regime å beholde nødvendig kontinuitet. For alt skal ikke, og bør ikke, endres over natten. De som håper på ”en ren start” vil raskt enten bli skuffet, eller skuffe andre med sin endringsiver. Mubaraks regime har fortsatt betydelig støtte i Egypt, som Jan Arild Snoen nylig påpekte i Minerva. Men nettopp folkets mangel på revolusjonær iver, den beskjedne støtten til Det muslimske brorskapet og den kontinuiteten som hæren kan bidra med, gir grunnlag for en forsiktig, forsiktig tro på at utviklingen vil gå i riktig retning.

Lederen for et korrupt, brutalt, udemokratisk — men på sitt vis også fredsbyggende — regime har nå forlatt sin post, ikke en dag for sent. Tolket positivt gikk han av på grunn av et ønske om nettopp fred — salam. Første skritt på veien for å oppnå det er at folkets hilsen til Mubarak og hans regime er: Ma’a-s-salama: Gå i trygghet.

  • Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Twitter: @nilaug
Kommentarer: 25
  • Tareq Al Sheikh

    Nils August Andresen har tydeligvis tatt seg en tur på wikipedia! Gratulerer :=)

  • Jan HÃ¥rstad

    Jeg syns fremdeles Nils Augusts artikler er snodige, men de ligner til forveksling sånt vi kan lese i Aftenposten/NRK/Dagbladet etc,dvs normaloppfatninger i Noreg.
    Bortsett fra fjerning av en symbolskikkelse(Mubarak) har det på det statlige nivå ikke skjedd noe annet i Egypt enn at nå har vi fått en MILITÆRJUNTA ledet av TANTAWI. Tantawi er nå farao.
    Derved setter hele godhet og håpsindustrien i Norge alle sine krefter inn for å innbille folket at HÆREN er en slags håpets garantist for pluralisme og demokratisk kultur. Det må i så fall være den første hæren i et tredje verden land som er det, nærmest et eksempel på at ALL EMPIRI er noe tøv.
    Da er det etter mitt skjønn mer realistisk å tro at Egypt kommer til å ligne Libanon hvor stormakter allierer seg med ulike fraksjoner som igjen fører åpen og skjult krig mot hverandre. Libanon,via Hizballahs anstrengelser,drifter inn i aksen Tyrkia-Syria-Iran.
    Flertallssynspunktene hos egypterne som framkommet i PEW-undersøkelser viser at Egypt hører «demokratisk» til i Tyrkia-Syria-Iran aksen, men der vil verken EU,NATO eller USA ha dem. Det er altså mer sannsynlig å tro at Egypt blir en slagmark enn «demokrati».
    janhaarstad@hotmail.com

  • Odin

    @Jan Hårstad,
    Jeg er enig med deg i at regimet ikke har gått av – regimet har bare skiftet ut presidenten.

    Egypt er et gjennomislamisert land hvor det allerede i en av de første paragrafene i Grunnloven står at lovgivningen baserer seg på sharia. Det er jo et av hovedproblem til de opprinnelige egyptere – kopterne. Så ja, de hører til på islam-aksen.

    Selv om enkelte demonstranter har tatt til orde for demokrati, så er det mange i den islamske verden som hevder at demokrati er uislamsk. Og hva legges egentlig i begrepet? Antagelig ikke det samme som omfattes av vårt konstitusjonelle demokrati med maktdelting, selvstendige sivile institusjoner, ovs. Det mest nærliggende er shura, dvs rådgivningssystemet innen islam.

    Når det gjelder utviklingen har EU/NATO/USA svært lite de skulle ha sagt. Regimet dvs De væpnede styrker som er en av de tre bærende søyler i Egypt er såpass sterke i befolkningen både i form av væpnet makt, og den sivile industrien de styrer, at det blir vanskelig å utfordre dem.
    Så det er sagt er de to andre søylene religion og byråkratiet. Alle tre har en 5000 år historie bak seg i det å styre Egypt. Riktignok er religionen byttet ut underveis, men Islam er en herrereligion som er godt tilpasse makthavere.
    Min versjon av utviklingen er ikke fullt så blodig som det du postulerer Jan, men når det gjelder superoptimistene i godhetsindustrien, så er det store muligheter for at de tar feil.
    (Belisarius/document)

  • http://www.minerva.as Nils August Andresen

    Hårstad/Odin:

    Demokrati er selvsagt ikke innført i Egypt i og med Mubaraks avgang. Men det kan være et skritt i den retning – og jeg skriver altså at det finnes enkelte grunner for et forsiktig, forsiktig håp i den retning.

    Ellers er det vel ikke så mange godhetsaktører i Norge som er begeistret over hærens rolle. De færreste godhetsaktører liker hærer som har politisk makt, og har mislikt hærens rolle i for eksempel Tyrkia. Jeg er altså hakket mindre avvisende til en slik rolle; den er dypt problematisk, selvfølgelig, men kan også være en fasilitator for et mer demokratisk styre, i alle fall i en overgangsfase. Jeg noterer meg for øvrig at du synes et svært avdempet håp er en snodig godhetsindustri, mens ditt relativt ubegrunnede Libanon-scenario, med åpen og skjult krig, antagelig i et generøst anfall fra din side overfor deg selv, åpenbart ikke rammes av samme karakteristikk.

    Hvordan det går til slutt, vet selvsagt ingen av oss, og det er heller ikke mitt anliggende, som snarere er hva slags betingelser vi må håpe å se, eller bidra til å få på plass, for at sjansene for at utfallet blir best mulig skal være størst mulig.

  • http://www.geeljire09.wordpress.com Mohamed

    Man skulle vel tro at noen par millioner demonstranter var nok til å forstå at Mubarak har ikke noe støtte blant den egyptiske befolkningen. Men nei da man må fortsette å tviholde på noe så useriøst som en spørreundersøkelse foretatt av en pro-israelsk tankesmie…

  • http://www.geeljire09.wordpress.com Mohamed

    Odin:

    Når du skriver «gjennomislamisert» så overdriver du noe betydelig. Ja, artikkel 2 (ikke paragraf) i den egyptiske grunnloven nevner sharia. Men Egypt siden Nassers tid har vært et sekulært diktatur med sosialistiske trekk.

  • http://www.geeljire09.wordpress.com Mohamed

    Jan Hårstad:

    Du syns artikkelen er snodig – men samtidig så ikler deg du rollen som dommedagsprofet? Hva skulle tilsi at Egypt blir for å bruke dine ord en «slagmark»?

  • http://globalgeopolitikk.blogspot.com Torgeir Salih Holgersen

    Med over 300 drepte i kampen for demokratiet, drept av Mubaraks sikkerhetsstyrker på hans ordre, skal det helt spesielle briller til for å tolke hans avgang og umiddelbare flukt fra landet som et «ønske om fred». En mer nærliggende tolkning er at han ønska å unngå å ende som Ceaucescu og kom seg unna mens det enda var mulig.

  • Rolf O. Berg

    I følge min barnelærdom er det første kjennetegn på en revolusjon at den etablerer noe nytt.
    I den grad de siste hendinger i Egypt kan kalles en revolusjon, kan jeg neppe se at den etablerer noe nytt. Snarere tvert imot;
    Egypt er tilbake der hvor landet startet ut i 1952 med etablering av et styrende militærråd, som vedtar forordninger om ny konstitusjon og nyvalg.

    Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har hørt gjentatt ; Egypt blir aldri det samme som før oppstanden.
    Det høres velkjent ut,

    Ikke- kjennere av Midt Østen sa det samme om regionen etter Oslo avtalene i 1993.

    Misdt Østen , herunder Egypt, synes å tilhøre en del av verden hvor de enkelte delers politiske kultur mer makter å sette sitt preg på de enkelte nasjonale herskere enn omvendt.

    Jeg tror det er all grunn til å være meget realistisk og nøktern med hensyn til mulighetene for en demokratisk morgenrøde i Egypt. Landet har for det første ingen demokratisk tradisjon overhodet.
    I den nåværende situasjon var det vel knapt mulig å finne en annen opsjon enn å gjenopprette militær rådet fra 1952. Det fantest ikke eksisterende politiske grupperinger som var klar til å lede utviklingen videre etter at demonstrantene hadde forlatt valen.Det er de militære krefter som har ledet utviklingen siden 1952.

    Jeg tror at de politiske vansker som Egypt nå vil møte, vil langt overgå
    problemer knyttet til etablering av «politiske mekanismer som både vinnere og tapere tolererer,» og «å etablere en politisk kultur der vinnere behandler tapere med respekt».
    Det er intet galt i denne diagnose, snarere tvert imot. Men man reduserer på en måte problemene til en tekst i en seminar eksersis i statsvitenskap grunnfag.
    Svært mange land i både Afrika og Latin Amerika sliter fremdeles med å etablere politiske mekanismer av den type det siktes til her.(Dessuten, er det realistisk å stille krav om at vinnere skal behandle tapere med respekt?)

    Det vil ta flere tiår å dyrke frem en ideell politisk kultur i Egypt. Det som antakelig er viktigere er å dyrke frem et noenlunde opererativt politisk system med en oppslutning som kommer av politisk legitimitet, som kan ta nødvendige tøffe politisk/økonomiske beslutninger,ha de nødvendige antenner og kanskje fremfor alt, være i stand til å produsere resultater som gjør at den store del av befolkningen ser sine interesser tjent med at et slikt styre fortsetter.
    Et slikt styre vil med stor grad av sannsynlighet i alle fall bli «mildt autoritært» Det må inneholde en kombinasjon av «good governance» og «good economics»

    Når det gjelder den interne utvikling er det sannsynligvis ikke meget den velvillige omverden kan hjelpe til med, bortsett fra gode råd og en del penger.
    Regionalt og globalt sikkerhetspolitisk har Egypts viktigste bidrag siden 1979 vært å opprettholde den regionale stabilitet.
    Den vestlige verden burde ha en klar interesse av at dette viktige bidrag blir ført videre under et nytt styre.
    Det ville være en tragedie om Egypt gikk tilbake til den anti vestlige linje som landet førte fra 1952 til 1977.
    Men man kan heller ikke lukke øynene for at andre land i regionen vil ha interesse av å puste til den ild som radikale krefter kan ha interesse av å tenne i Egypt.

  • http://www.minerva.as Nils August Andresen

    Rolf O. Berg:
    Det er selvsagt naivt å basere seg på at Egypt uten videre vil bli noe i nærheten av et liberalt demokrati. Vi må ta våre forholdsregler for en rekke ulike scenarier.

    Men det som eventuelt skjer av endringer i Egypt, har ikke vært en prosess «vi» (Vesten) har igangsatt med det formål å skape demokrati eller med det formål å fremme våre egne interesser: Det er en intern prosess som skyldes visse permanent destabiliserende trekk ved det eksisterende regimet. Det er selvsagt all mulig grunn til å frykte at denne relativt store folkelige mobiliseringen ikke vil ha kraft til å endre egyptisk politisk kultur. Men utover å ta visse forholdsregler er slik pessimisme ingen strategi for politisk handling. Det interessante spørsmålet nå er hva mulighetsrommet er for å påvirke begivenhetene i riktig retning, ikke refleksive restatements av demokrati er umulig. Skuffelser vil vi tidsnok kunne ta inn over oss; men å kapitulere på forhånd er en mager trøst.

  • http://www.geeljire09.wordpress.com Mohamed

    Rolf.O.Berg skrev: «Det ville være en tragedie om Egypt gikk tilbake til den anti vestlige linje som landet førte fra 1952 til 1977.»

    ——–Det vil være tragisk. Men det er også viktig å merke seg følgende: Den eneste kuren mot det man kaller for «Anti-Western sentiments» er at en rekke vestlige makter holder seg LANGT UNNA innenrikspolitikken til disse nasjonene. Dette vil si at de sporenstreks slutter å støtte despotene som sitter ved makta.

  • Tareq Al Sheikh

    @Nils August Andresen

    Hva betyr dette:
    Det er en intern prosess som skyldes visse permanent destabiliserende trekk ved det eksisterende regimet.

    (og dette er IKKE et spørsmål jeg stiller fordi jeg er uenig med deg. jeg spør det kun og kun fordi jeg oppriktig lurer på hva du mener. jeg gjentar det er ikke et frekt spørsmål. jeg har faktisk respekt for deg.)

  • http://www.minerva.as Nils August Andresen

    Tareq:

    Med destabiliserende trekk mente jeg at et undertrykkende regime bare ualminnelig sjelden vil være stabilt (i tillegg til normalt å være umoralsk). På en helt annen måte enn liberale styrer er regimenes legitimitet knyttet til kontinuerlig å levere høy økonomisk vekst (Singapore) og/eller store militære seire e.l. (Sovjetunionen 1945-1970) – og selv da vil misnøye demmes opp. Ofte krever regimeoverlevelse økende, snarere enn minskende, maktbruk. På et eller annet punkt skjer økonomiske eller sosiale begivenheter som omsetter permanent misnøye til uhåndterlige protester, eller viljen til maktbruk mot egen befolkning minsker. Da vil et slikt regime ofte falle. Med at prosessen er internt drevet, mente jeg bare at Vesten ikke spilte noen vesentlig rolle i forløpet som førte til protester mot regimet.

    Håper det oppklarte eventuelle uklarheter.

  • Odin

    @Nils August Andresen,

    Jeg ser du har svart Jan Hårstad og meg i en og samme post. Det hadde da vært en fordel om du delte det opp i avsnitt slik at det var mulig å skille kommentaren til den ene fra den andre. Jeg har kommentarer til Jan Hårstad i begynnelsen og slutten av mitt innlegg. Det øvrige er mer en generell kommentar, forhåpentligvis for å kunne utfylle bildet som du gir.

    Uttrykket «godhetsindustri» blir nok noe ullent å forholde seg til. Tror «fredsindustri» er mer opp til hva jeg sikter til som jo er fredsinstituttene som klamrer seg fast i Oslo. Bondevik og øvrige har vært intervjuet de seneste ukene, og ut over optimisme/aufori har jeg ikke kunne se at de har bidratt med innsikt i hva som skjer.

  • Odin

    @Mohamed,
    Egypt har ikke bare sharia i Konstitusjonen (nå opphevet), men har også en befolkning som stiller seg bak den. Og ja det har skjedd en religiøs dreining i Egypt etter Nasser. Det at du mener PEW ikke er representativ blir vanskelig å forholde seg til om du ikke har alternative kilder å henvise til.
    Hvor landet ligger ser en på hvordan vantro og andre minoriteter behandles, og det er iht islam.
    Når det er sagt så er det lite i det jeg har kommet over av materiale som tilsier at jihadismen har noen tilslutning. Og bra er det.

  • http://www.minerva.as Nils August Andresen

    Mohamed: Hva er belegget ditt for å hevde at Pew er «pro-israelsk»? Og viktigere: For å hevde at tallene deres gir et helt galt bilde av situasjonen?

    Odin: Jeg deler i noen grad din bekymring. Pew-målingen er kommentert her – http://www.stinkyjournalism.org/latest-journalism-news-updates-214.php -, og problemene du nevner, diskuteres. En demokratiseringsprosess må medføre holdningsendringer. Det er krevende og langsiktig arbeid, men ikke av den grunn nødvendigvis umulig. Det finnes moderende krefter med betydelig innflytelse i Egypt. Og ulike typer av spørsmål gir ulike typer av svar – for eksempel har islamistiske partier altså relativ lav støtte. Men nettopp på grunn av det du påpeker må det finnes stabiliserende mekanismer i et nytt regime, som kan minske frykten for nettopp den type scenarier.

  • Rolf O. Berg

    NAA
    Jeg er naturligvis ikke i utgangspunktet ikke uenig i hva du sier.
    Det er er vel ingen som oppmuntrer til en total vestlig passivitet når det gjelder den fremtidige utvikling i Egypt. En kreativ og diskret vestlig politikk er absolutt ønskelig for å søke å påvirke utviklingen i riktig retning.
    Men jeg synes at det absolutt er på plass å minne om at man på vestlig side har et relativt begrenset handlingsrom, og at det er egypterne som må sitte i førerhuset.En tung vestlig hånd på rattet er sannsynligvis kontraproduktivt.

    Så får vi se hva utviklingen bringer. En ny konstitusjon og nyvalg gir i seg selv muligheter. Blant disse muligheter er også maktkamp og rivalisering blant de grupper som ventelig vil melde seg i det kommende politiske spill. Et diskret vestlig spill vil gi muligheter til å påvirke utviklingen.
    De tette bånd som synes å eksistere mellom den egyptiske hær (som også i fremtiden vil ha en viktig stilling) og USA og det amerikanske forsvar gir også håp om at Egypt også i fremtiden vil kunne ha en stabiliserende innflytelse i regionen.

    Til sist en kommentar om vestlig rolle i det opprør som fant sted. Opprøret synes å ha blitt utført langs to akser, hvorav begge synes å ha hatt en viss forankring i middelklassen/ungdommen.
    Den ene aksen er misnøye med et politisk system som oppfattes som ikke bare stivnet, men også undertrykkende og anti demokratisk.
    Den andre aksen synes å ha hatt sitt fundament spesielt blant den utdannede ungdom, som synes dypt frustrert over manglende muligheter til utfoldelse og meningsfuylt arbeid.

    Det er riktig at det ikke på vestlig side ikke har vært en operativ design
    i dette opprør. Men snakker vi ikke desto mindre om vestlige ideer, konsepter og tanker som har virket som drivstoff i denne verden? Tanker om demokrati og good governance? Tiltrekning til den vestlige ide verden og vestlig levesett som har gitt muligheter til ungdommen?
    Den rolle Facebook og Twitter har spilt i den «folkelige» mobilisering som fant sted?

    Så er jeg klar over at enkelte nå gjerne vil gi president Bush`s neo konservative korstog om frihet og demokrati en rolle i alt dette.
    Det er mulig, med understreking av mulig, at dette på en eller annen måte kan spille inn, men kanskje da i mindre målestokk.

  • Odin

    Det er 80 mill egyptere, på Tahrir-plassen var det maks 300.000 + enkelte i noen andre byer. Så hvor mange promille var egentlig involvert?

    Demonstrantene fikk lov til å holde på fordi De væpnede styrker var enig med dem – Mubarak måtte gå. Årsak?
    Mubarak forsøkte å la sin sønn Gamal overta og på den måten erstatte militærregimet med et arvedømme. Slik ble det ikke. Regimet har nå tatt et enda fastere grep om makten.

    Hvorvidt det på sikt vil bli en annen styreform vet ingen. Mubaraks undertrykkelse av det sivile samfunn har gått hardt ut over politiske alternativer enn NDP. Oppbygging av politiske partier tar tid. Endringer bør være evolusjonære og ikke revolusjonære for at egypterne skal få en bedre fremtid uten meningsløs blodsutgydelse.

  • http://www.geeljire09.wordpress.com Mohamed

    NAA:

    Enten så har du sitert feil artikkel – eller så har du ikke lest det du siterer? Du siterte Snoens artikkel. Denne her: http://www.minerva.as/2011/02/10/mubarak-mer-popul%C3%A6r-enn-elbaradei-brorskapet/

    Dette er Snoens kommentar til den pro-israelske tankesmien The Washington Institutes spørreundersøkelse. Det er misvisende å kalle det en meningsmåling.

    Til ditt andre spørsmål: Det var på sitt meste mer enn 1 million mennesker på Tahrir Square. Det i seg selv sier det meste om hva slags syn egyptere flest har til Mubarak-regimet.

    Et annet moment: Mubarak er ikke bare mislikt av Brorskapet og deres sympatisører, men den sekulære opposisjonen og koptere. Egypterne som var imot Mubaraks-regime representerte alle demografiske grupper – mer eller mindre.

    PS: Pew er ikke pro-israelsk – men nå er det ikke Pew du eller Snoen for den saks skyld forholder dere til. Odin på sin side referer til en meningsmåling fra PEW som viser at broderparten av egypterne er for dødsstraff. Jeg skal kommentere akkurat det der senere.

  • http://www.minerva.as Nils August Andresen

    Mohamed:
    Ah – jeg falt av i alle kommentarene, og fikk for meg at det var Pew du refererte til. Jeg aksepterer at TWI er positivt innstilt til Israel. Det er dog fortsatt ikke klart at tallene ikke skulle være troverdige. Undersøkelsen er utført av Pechter Polls – de har bånd til TWI, men virker skikkelige og grundige og er vel respektert.

    Om demonstrantene: 1 million er altså ikke mer enn en drøy prosent av befolkningen i Egypt. Det er vanskelig å vise noe spesielt ut i fra det. Husk også: Det er ingen som hevder at et flertall støtter Mubarak. Meningsmålingen viser at en tredjedel støtter enten Mubarak ELLER Suleiman. To tredjedeler gjør det altså ikke (og la meg legge til, jeg gjør det aldeles ikke). Jeg tror ikke det er så urimelig som du vil ha det til. Under Oransjerevolusjonen i Ukraina, som er bare litt over halvparten så stort som Egypt i folketall, demonstrerte over 500,000 mot regimet – men vi vet at selv uten juks hadde regimet støtte fra godt over 40 prosent av velgerne.

  • http://globalgeopolitikk.blogspot.com Torgeir Salih Holgersen

    Dersom det reelt blir frie valg i Egypt, vil det vise seg om undersøkelsen som det her refereres til er representativ eller ikke. På meg virker resultatene fra den helt kontraintuitive, uten at jeg kan redegjøre for hva som er eventuelle metodiske feil. Derimot har man erfaring fra mange land i at meningsmålinger bli brukt som politiske instrumenter, og på generelt grunnlag bør man derfor være skeptiske til enhver meningsmåling utført på oppdrag fra en organisasjon med politisk agenda, enten vi snakker om NHO eller Fagforbundet i Norge, eller en proisraelsk amerikansk tenketank.

    Det blir rein gjetning, men ut fra min erfaring fra Egypt og andre land i Midtøsten, ville jeg tippe at oppslutninga om Det muslimske Brorskapet og assosierte partier, som Det islamske Arbeiderpartiet, ligger omtrent på nivå med oppslutninga om tilsvarende partier i land hvor demokratiske valg tidligere har blitt gjennomført i den arabiske verden, om enn aldri satt ut i livet i praksis; det vil si omtrent på nivå med oppslutning om FIS ved valget i Algerie i 1991 og om Hamas i valget i Palestina i 2006. Oppslutninga om det moderate islamske partiet AKP i Tyrkia kan være en annen indikasjon. Egypt har viktige fellestrekk med alle disse landene. Ut fra det vil jeg tippe en oppslutning på et sted mellom 40 og 50 prosent.

    Mubaraks NDP vil jeg tro kan ha en oppslutning omtrent på nivå med hva kommunistpartiene hadde i tidligere Østblokkstater, det vil si et sted mellom 2-3 prosent (Ungarn) og 20 prosent (Tsjekkia og Øst-Tyskland).

  • Odin

    Når det gjelder Tahrir-plassen så må vi forholde oss til de fysiske forhold. Plassen er iht STRATFOR 490,000 square feet og med en tetthet på 2.5 square feet pr person, så bør den klare ca 200.000. For å nå opp i 300.000 som jeg har funnet som maks antall demonstranter på en gang, så må også sidegater tas i bruk. Oppsetting av telt på plassen som ble gjort de siste dagene vil naturlig nok redusere plass for demonstranter.

  • Odin

    The Internet bubble in Middle East politics
    By Spengler
    http://www.atimes.com/atimes/Middle_East/MB16Ak02.html

    Spengler konstanterer følgende:

    As a reality check: the search terms «Egypt», «revolution» and «genital mutilation» turn up just seven stories in Google News (including a previous essay by this writer). Many Egyptian women suffer genital mutilation, while fewer than 10% of Egyptians use Facebook. Before long we will see whether the «tech-savvy» revolutionaries (172 stories with the qualifier on Google news) are just benzine bubbles floating atop the viscous Nile mud.

    FT reporter Roula Khalaf adds, «The euphoric youth say they ran Tahrir Square so perfectly that they can also manage Egypt – except that their country is a land of 80 million people, 40 per cent of whom live in poverty. By official accounts, 44 per cent of the labor force is illiterate or semi-illiterate.»

    Når det gjelder arbeidsløs universitetsutdannede så foreslår han følgende:
    Here’s one idea: have the army draft them all, and send them to the villages to reach reading. The late Shah of Iran created a «Literacy Corps» that allowed any draftee with a high school diploma to perform military service in rural villages as teachers. In one generation, Iran raised its literacy rate to nearly 90%. If the university graduates are unemployable, at least they can do the same. That would really make a difference.

  • Tareq Al Sheikh

    «except that their country is a land of 80 million people, 40 per cent of whom live in poverty. By official accounts, 44 per cent of the labor force is illiterate or semi-illiterate.”

    Perfekt med en revolusjon da!

  • Jan HÃ¥rstad

    Allerede nå er den norske offisielle ønsketenkningen om revolusjonen i Egypt nærmest en gammel,avfeldig farse. Iranske krigsskip ser ut til å få adgang gjennom Suez-kanalen med raketter til Hizballah.
    Militærjuntaen arresterer og jager streikende arbeidere og opposisjonelle.
    Paven i Muslim Brotherhood opptrer på «frihetsplassen» og gir reklame for Sharia og Jihad,altså Qaradawi.
    Egypt ser ut til å ville åpne Rafah-terminalen etter Hamas ønsker.

    Svaret på alt dette er høyst sannsynlig at USA/Israel/Nato okkuperer Suezkanalen vilket igjen vil bety at Egypt vil bli kastet ut i en balkanisering av typen Libanon. Agenter for ulike makter vil bli sendt inn for å drive Egypt enten mot Nato-verdenen eller mot Tyrkia-Iran-Syria aksen.
    Egypt vil bli en krigssone på lik linje med Irak,Afghanistan og Pakistan.Det er bare noen uker igjen før bilbombene begynner å fyke i været.