Myten om Nisseluelandet
Myten om nisseluelandet lever, særlig blant akademikere som Iver B. Neumann og Thomas Hylland Eriksen. Det finnes trolig ikke andre land hvor deler av eliten er så forlegne over sin egen provinsialitet, eller er så opptatt av å påpeke at de selv lever i en kulturell bakevje.
En kortversjon av denne teksten sto på trykk i Aftenposten lørdag 5. februar.
Jeg er ingen generell tilhenger av tesen om elitenes folkeforakt, rett og slett fordi den stort sett ikke stemmer. Men i dette tilfellet er det grunn til å gjøre et unntak. Ikke bare fordi Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumanns kronikk dessverre eksemplifiserer en slik folkeforakt, men også fordi den illustrerer hvorfor fenomenet finnes: Deler av den akademiske eliten synes helt systematisk å ville generalisere seg bort fra det bestemte. De er nærmest monomant opptatt av å ignorere det nasjonale til fordel for en eller annen høyere enhet, det være seg det europeiske eller universelle. Gjennom å rive ned alle forestillinger om hva som gjør oss ”spesielle” eller ”overlegne” skal vi forstå at Norge slett ikke er en unik nasjon, at vår historie er et lappeteppe av lån og tyveri — rester fra Europa, rasket sammen med ”periferiens karakteristiske etterslep.” Resultatet av denne historien er et selvbilde preget av sneversynthet og oljesmurt arroganse, et land hvor Europa kun sees som ”en serie reisemål for norske turister, samt som kilde til forbruksvarer og kontrollert import av nødvendig arbeidskraft”, et ”ikke-sted”. Kort sagt: resultatet av beskrivelsen er myten om nisseluelandet Norge.
Problemet er ikke bare at diagnosen i seg selv er en klisjé (ikke minst i Europa-debatten!), men at den synes å bygge på en bevisst eller ubevisst tilsidesetting av det nasjonale. Hensikten blir ikke å forstå hvordan bestemte verdier formet oss, vårt selvbilde og vår tradisjon; men å rive ned alle illusjoner om at denne nasjonale identiteten består av noe annet enn kollektivt selvbedrag.
Det skjer delvis gjennom en bevisst eller ubevisst fordreining i språkbruken. La meg ta et eksempel: ”For norsk identitet blir det selvfølgelig vesentlig at odelsretten er rotnorsk (selv om den er et generelt germansk fenomen)”, skriver kronikkforfatterne og mener nok at vi skal humre over alle dem som ikke vet eller forstår at odelsretten slett ikke er en norsk oppfinnelse. Men det er jo en total fordreining! Det oppnår kronikkforfatterne ved å elegant se bort i fra forskjellen mellom å si at noe er en norsk verdi eller tradisjon (og dermed godt kan deles av andre), og å si at noe er en særnorsk verdi eller tradisjon (og dermed bare tilhører oss). Dermed har man konstruert et fiendebildet av ”noen” som tviholder på en særnasjonal tolkning, mens andre (les kronikkforfatterne) skal knuse mytene og den nasjonale illusjon.
Dette dreier seg dog ikke om semantikk, men om en konsekvent innsnevring av synsfeltet. Paradoksalt nok blinder kronikkforfatterne seg i den tro at de dermed vil se bedre. Dette innstendige og ensidige fokuset på at alt vi oppfatter som norsk egentlig er noe annet, er ikke bare en grov nedvurdering av vanlig sunn fornuft (hvem tror egentlig at likestilling er en særnorsk verdi?), men gjør at vi blir i mindre stand til å forstå vår egen historie, våre egne tradisjoner og våre egne verdier. Vi hører stadig om hvordan bunaden har sine røtter i Europa, om hvordan folkeeventyrene bygger på universelle og tilbakevendende formler, om hvordan Ibsen først kunne dikte fritt da han flyktet fra hjemlandet, om hvordan grunnloven egentlig var et resultat av opplysningstenkningen fra Europa og så videre. Dette er riktig og vesentlig, og det har vært viktige påpekninger og korrektiver til overdreven nasjonalorientert historieskrivning. Men Hylland Eriksen og Neumann kaster seg tilsynelatende i den motsatte grøft: betydningen av den nasjonale konteksten — av hvordan dette er blitt våre tradisjoner — ignoreres under den enkle henvisningen til at også andre kan vise til noe lignende. Med det virker det som man ønsker å ”avkle” den norske folkesjela, men uten å gjøre noe forsøk på å forstå den — eller se hvilke gode verdier som ligger i vår historie. At det gjøres med arroganse og spissformulerte lettvintheter gjør ikke saken bedre.
Det norske folk anklages for å være sneversynte og navlebeskuende, vårt politiske system reduseres til at ”en håndfull bygdebeboere (…) kan få landets statsminister til å forbarme seg” i samferdselssaker. Det tidligere nasjonal-radikale prosjektet er blitt til et universal-radikalt prosjekt; nasjonalstaten skal avsløres som en konstruksjon av myter og fortellinger uten verdi. Typisk nok er den eneste sympatiske omtalen i kronikken av ”en papirløs jente født i Kaukasus”. Maria Amelie fortjener vår forståelse, men det gjør da vel vitterlig også et politisk system som har røtter mange århundrer, ja årtusener, tilbake?
Enhver nasjon har sine fortellinger og historier — sin 9. april, OL på Lillehammer eller 17. mai (barna er våre våpen) — men disse historiene, de kollektive minnene, er ikke vilkårlige eller uviktige; de kan ikke reduseres til avskygninger av noe annet og større. Å forstå Norge er å forstå at disse mytene ikke er biprodukter fra resten av verden, men verdier og tradisjoner som er blitt våre egne. De lever, påvirker oss og binder oss sammen som nordmenn.
Man kunne lett snudd historiefortellingen hos Hylland Eriksen og Neumann. Det finnes trolig ikke mange andre land hvor deler av eliten er så opptatt av hva de der ute gjør, er så forlegne over sin egen provinsialitet, eller er så opptatt av å påpeke at de selv lever i et kulturelt bakvendtland hvor Europa er et ”ikke-sted”. Sannheten er at selv om historien om nisseluelandet, som alle myter, har noe sant i seg, er det like fullt en myte. Norge er et av verdens mest åpne samfunn. Vi har alltid søkt utover — fra vikingene til handelsflåten til oljeindustrien. Men vi har gjort det med stolthet og forståelse av hva som er vårt eller er blitt vårt — som jærbu og europeer.
Dét burde Hylland Eriksen og Neumann skrive en rapport om og forsøke å forstå.
- Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er stortingsrepresentant for Høyre og samfunnsredaktør i Minerva.
Jeg synes det er flott at noen med tyngde konfronterer Thomas Hylland Eriksen med de rare tingene han kommer med. Dette er mannen som mente at vi kunne godt ha tatt inn en million innvandrere uten problemer. Heldigvis er ikke denne mannen politiker, selv om politikere desverre lytter til han.
Jeg vet ikke hva det er med Norge, Nordmenn og norsk kultur slike som Thomas Hylland Eriksen er så i mot. Men jeg finner det provoserendes og navlebeskuende. Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumanns minner meg litt om to attenåringer som har vært på interail ferie, og bestemt seg for at alt er så kjipt i norge, og alt fremmed er så uendelig mye bedre.
Meget bra, Torbjørn!
For ordens skyld, jeg påstår heller ikke at norsk kulturarv og elementene i nasjonsbyggingen er endemiske.
Men man kunne jo spørre THE og IBN om det i det hele tatt finnes NOE genuint NOE SOM HELST STED? Når en dekonstruerer "det norske", kan en selvfølgelig anvende samme "metode" / anskuelse på det aller meste annet.
Men paradokset burde være nokså åpenbart: hvis vår "tiltuskede" kulturarv skal "berikes" av å ta opp i oss ANDRE kulturelle elementer, forutsetter jo det at det noen andre steder (skrekk og gru: også i nasjoner) har fått utvikle seg kulturelle elementer og strukturer som i THE og IBN's opptikk tydeligvis er verdige til foredle den ikke-genuint-norske.
Men det fordrer jo nettopp tilstrekkelig kulurell isolasjon til å gi dem det særpregetet THE og IBN nærmest benekter finnes.
Nå er det mulig de vil ile til og påstå at det bare er i Norge at vi mangler et slik særpreg. Det skal bli spennende å se om de tør :-)
Cassanders
In Cod we trust
Et underholdende innlegg skrevet om (ikke av) Hylland Eriksen for noen år siden:
http://ukas-idiot.blogspot.com/2009/03/ukas-unyttige-idiot-uke-11-geir-thomas.html
Meget bra!
Selvfølgelig er dette konsekvent innsnevring av synsfeltet. For ikke å snakke om det faktumet at deres forståelse av ikke bare norsk kultur og historie, men også utviklingen som har skjedd i Norge er selektiv og lite kontekstpreget.
Det finnes noe særnorsk med norsk kultur uavhengig av hvor mange postmodernistiske krampetrekninger Neumann og Hylland-Eriksen foretar. Denne postmodernistiske svadaen de lirer fra seg i sin kronikk handler ene og alene om å marginalisere det som er norsk og framstille det som om det ikke eksisterer noe norsk med den norske kulturen eller det å være norsk.
Forakten for det nasjonale henger ikke sammen med en forkjærlighet for det universelle. Tvert imot: Man må erkjenne det nasjonale for å akseptere det universelle. Men så er også Hylland-Eriksen hvis jeg ikke husker feil en tilhenger av kosmopolitanismen. Dette forklarer mesteparten av deres tåkeprat — mer eller mindre.
Det at man låner ord fra andre språk. Mat fra fjerne nasjoner eller en rekke skikker fra andre kulturer er ikke det samme som å begå tyveri eller det samme som om at man ikke har noe særegent ved ens egen kultur, ergo man må kompensere ved innlån slik at ens kultur styrkes. Dette handler rett og slett om lån - på samme måte som du "låner" sukker fra din nabo. En smule banalt, men jeg tror folk flest skjønner poenget mitt.
Det norske eksisterer i summen av alt som er norsk og særdeles alt som er særegent norsk. Likestilling er ikke særegent norsk. Den norske modellen er ikke særegent norsk. Nasjonaldager er ikke særegent norsk. Men så handler ikke det bare om dette her. Summen er nøkkelordet.
Norsk akademia er infisert av såkalte besserwissere (Les: elitister med folkeforakt) som lever og ånder for selektiviteten og ikke liker å se det helhetlige bildet. Det er en ting å være kritisk til ens egen kultur og levemåte - det er noe annet redusere Norge til bare å være et "nisselueland", hvor folk er mer opptatt av bygdepolitikk enn for eksempel internasjonal politikk.
Disse såkalte akademikerne prøver å selge en illusjon. En illusjon bygd på en selvhatende holdning til det man selv er, der man selv kommer fra. Ikke genuin kritikk av ens kultur, nasjon eller levemåte. Ikke en invitasjon til selvrefleksjon av ens egen kultur og historie. Men en forakt med et akademisk ansikt. Ikke aksepter denne illusjonen om at det eksisterer noe som heter ”nisseluelandet”. Fordi hvis du gjør det så har de allerede vunnet debatten ved at du aksepteres deres premiss som lyder følgende: Norge er et nisselueland og det er ingenting særegent ved dets kultur eller historie.
Paradokset Hylland Eriksen består i at han tilhører et fagfelt (sosialantropologi) som har som bærebjelke at ANDRE samfunn har sin unike etnisitet og identitet som må respekteres (og beskyttes), mens VÅR EGEN identitet IKKE er unik og heller ikke skal beskyttes.
Han ønsker å operere ut nordmenns lokale identitet og erstatte den med en slags kosmopolitisk verdensånd. Hva slags selvdestruktive motiver som ligger bak dette kan man bare spekulere i.
Thomas Hylland Eriksens doktorgradsoppgave het forøvrig "Ethnicity in Mauritius: its meaning, organisation and relevance".
THEs nådegave er en iøynefallende skamløshet. Han kan fronte en posisjon med stor bravur, for så senere å innrømme at han tok feil - med like stor bravur. Ingen snev av flauhet eller skam.
Som da han i 1993 selvsikkert slo fast at det var helt uproblematisk at innvandrerne klumpet seg sammen i gettoer. 10-15 år senere slo han med en suveren mine fast at gettodannelse var uønskelig. Mannen innrømmer dermed at han har tatt veldig feil uten egentlig å innrømme noe som helst. Ingen ydmykhet og følelse av feilbarlighet. Bare samme nevrotiske pratmakeri fra det akademiske elfeinbeinstårn.
Angela Merkel og David Cameron har nå begge erklært at multikulturalismen er en forfeilet ideologi. Jeg håper at et liberalkonservativt H-FrP regjeringsalternativ går til valg på samme parole.
Jeg synes Hylland Eriksen har rett i mye av det han skriver. Det vanlig å ha opphøyde tanker om Norge rolle i verdenssamfunnet: Norge som humanitær stormakt, Norge som verdens beste land å bo i, Den norske månelandingen, norske Midt-østeninitiativ osv. Faktum er at omverdenen ikke er så opptatt av Norge overhodet. Nordmenn oppfattes gjerne som gammeldagse, nasjonalistiske og kjedelige. Og ikke minst provinsielle.
Innad preges Norge av smålighet og missunnelse. Det middelmådige er idealet. Store kunstnere må reise utenlands eller gjemme seg bort i ødemarka. Noen stevnes sogar for retten. Ærlige og frittalende mennesker anses som problematiske - det beste er å holde en falsk fasade hvor en mener det samme som "alle andre".
THE har ikke rett, men den borgerlige siden gjør at han FÅR det - selv om Røe Isaksen riktig nok flere ganger har vist at han går motstrøms på borgerlig side, dvs. han er borgerlig (og som sådan tilsynelatende i opposisjon i Høyre). De rødgrønne lever i en verden hvor klokkene stoppet den 10. september 2001. I ti år har de ikke gjort annet enn å late som om ikke noe er skjedd siden den dagen. I de årene har den ene gyldne anledningen etter den andre budt seg for de borgerlige til å endegyldig gjøre kort prosess med den marxistiske kulturarven, som sitter som en jernlenke om halsen på hele kulturen.
Men uansett, hva er det THE holder på med når han er så sur på det nasjonale? Jo, han fremfører en helt spesiell narrativ som marxistene har funnet på for å frikjenne sosialismen. Han forteller kort og godt en skrøne om at nasjonalisme = nasjonalsosialisme. Slik at alle nasjonalsosialismens synder blir overført til det nasjonale. Det er det samme fenomenet som på annen kant overfører bilder fra nazityskland til Israel (Finn Graffs tegninger, for eksempel). Overordnet sett er det sosialismen som skal renses for sin historiske skyld (det er som kjent aldri ideologien det er noe galt med, bare hvordan den utføres i praksis, dvs. "menneskelige svikt"). I den postmoderne tilstanden kan man pløye sosialismens konstruktivisme ned i nasjonen og tradisjonene, ingen vil stå opp for den slags gamle ting uansett. Og vips, én generasjon senere tror alle at nazismen vokste ut av bunadene og hardingfelene. Det skulle i så fall innebære at Max Manus var nazist, noe som blir litt vrient å forklare. Men dét er like fullt THEs narrative endestasjon.
Det sure eplet han ikke vil spise er at det var nasjonen som stod imot nazismen; tradisjonene som knuste konstruktivismen; kulturen som smadret ideologien, i vel det største oppgjøret mellom hedenskap (sosialisme) og rasjonalitet (kristendom) noensinne.
Erikses roman "De sise dagers heldige" inneholdt lange partier som han hadde kopiert fra artikler han tidligere hadde publisert i Tidens Tegn, og disse polemiske utfallene var nå gjort uangripelige i form av romanfigurers utsagn, som forfatteren naturligvis ikke skulle holdes ansvarlig for. Jeg forsøkte å svare ham på et språk han forstår. Oh, by the way: Jeg synes Eriksen skal ha ros for et vedvarende og ikke-opportunistisk engasjement for grupper og fenomen som trenger vår oppmerksomhet.Jeg er enig med ham i det meste - men altså ikke her:
http://ivarbakke.blogspot.com/2011/02/thomas-hylland-eriksens-arroganse-en.html
@Per II
Hvis en klamrer seg til en myte om et slags utvidet (særnorsk) Jante, demonstrerer en i grunnen bare at en ikke har lest bøker eller sett filmer eller skuespill fra andre kanter av verden, evt at en ikke har fått med seg hva de handler om.
Smålighet og misunnelse, bygdedyr og tilliggende herligheter finner du fra Ulan Bator til Ildlandet, fra San-folket via fiffen i Roma og London til buddhist-munker og samer.
Rammene og strukturene kan alltids variere, men kjernen er med på lasset uansett. Den er en følge av vår biologiske arv som sosiale vesener.
Cassanders
In Cod we trust
Per II : "Jeg synes Hylland Eriksen har rett i mye av det han skriver. Det vanlig å ha opphøyde tanker om Norge rolle i verdenssamfunnet: Norge som humanitær stormakt, Norge som verdens beste land å bo i, Den norske månelandingen, norske Midt-østeninitiativ osv"
Nå er det vel kun de rød-grønne som mener at noen bryr seg om hva norge måtte mene/humanitær stormakt. Det er kun folk av Jonas Gahr Støre's type som mener at noen bryr seg om hva Norge måtte mene i "dialog".
Jeg tror de færreste nordmenn ser på Norge som en økonomisk stormakt, faktisk tror jeg at de fleste nordmenn synes vi kunne bruke mer penger her hjemme.
Cassanders
hvis vår “tiltuskede” kulturarv skal “berikes” av å ta opp i oss ANDRE kulturelle elementer, forutsetter jo det at det noen andre steder (skrekk og gru: også i nasjoner) har fått utvikle seg kulturelle elementer og strukturer som i THE og IBN’s opptikk tydeligvis er verdige til foredle den ikke-genuint-norske
http://ajourneyroundmyskull.blogspot.com/2010/11/hunzikers-simplicissimus.html
http://ajourneyroundmyskull.blogspot.com/2010_05_09_archive.html
Om Cassanders kunne utdype..? Om raud - grøn bruker naivt språk i møte med krig er eg einig. Om antydeligheit er meininga at global kontekst er 'sosialt eksperiment' derimot...
Så, så..
Det er også verdt å merke seg at Hylland Eriksen&co ikke vet om de norske fenomener som andre land har tatt til seg. Slik som feks tinget og ombudsman i England/UK.
@Tia A.
Jeg tar utgangspunktet i det jeg mener er "default" posisjon for THE og IBN: Det finnes egentlig ikke noe "genuint norsk". De senromantiske elementene i "nasjonsbyggingsprosjektet" for den unge nasjonen Norge fra Wergeland, Asbjørnsen og Moe til Bjørnson (og alle de andre) er (egentlig) historiske tilsnikelser og lånegods.
Videre at følelser av nasjonale tilhørighet hos dagens nordmenn egentlig er "et falskneri" som (av flere grunner) bør skiftes ut med en eller annen mer universell "bevissthet".
Dette er bakgrunnen for det jeg oppfatter som det paradoksale.
For hvis våre kulturelle impulser og tilknytningspunkter ikke er "våre", hvorfor skal vi bytte dem ut med andres? Er det noen grunn til å tro at de er mer "genuint DERES"?
For ordens skyld: Jeg mener ikke at kultur er "skrevet i sten"(heller ikke vår) og at vi selvfølgelig skal annamme verdifulle kulturelle bidrag fra andre. Men den vrøvlete kulturrelativismen (som er en misforstått overføring av antropologisk forskningsverktøy til det normative) kan vi altså godt klare oss uten.
Cassanders
In Cod we trust
Når jeg leser om et samisk skilt i Bådåddjo, eventuelt Bodø, så er nisseluelandet fremdeles et moment.
Et meget godt skrevet og betimelig oppgjør med det akademiske tøvet til THE og IBN.
Betyr dette oppgjøret at også Høyre som de konservative tar et oppgjør med multikulti og fjerner det fra partiprogrammet?
Jeg venter i spenning.
"Betyr dette oppgjøret at også Høyre som de konservative tar et oppgjør med multikulti og fjerner det fra partiprogrammet?"
I disse dager er vel Høyre mer liberalt en konservativt.
Cameron kritiserer multikulti: http://www.nytimes.com/2011/02/06/world/europe/06britain.html?_r=2&src=me&ref=world
Forfatteren er pompøs.
@Cassanders: Du har selvsagt helt rett i at Jante er global og at jeg med fordel kunne holdt meg bedre orientert hva gjelder omverdenens kulturprodukter. Jeg på min side prøvde meg på et kortfattet oppgjør med norsk selvgodhet. Jeg mener norsk offentlighet er preget av for høye tanker om de norske samfunnet og norsk kultur.
@Tom K: Det er helt riktig at eksemplene jeg kom trekkende med er rødgønne luftslott. Men er det ikke nettopp de rød-grønne som har det kulturelle hegemoniet i Norge? Slik sett vil vel også de rødgrønne rammes av Hylland Eriksens kritikk av det norske.
Og Gjesp er frivoløs,
Det er godt å se at Minerva våger å kritisere multikultens yppersteprest. Virkelig imponert blir jeg dersom Minerva også snart våger å mene noe om David Camerons uttalelser på sikkerhetskonferansen i München nå nylig. Kommer det til å skje?
Men multikulturen fungerer da bra? Med unntak av den ideologien/religionen som kler jentene sine opp i uniform og alt denne toppen av isfjellet er eit symptom på.
Kva er det Merkel og Cameron meiner når de slaktar multikulturen?
Skal hinduar, japanarar, katolikkar/polakkar/ungararar, filippinarar, kristne afrikanarar etc vere med å ta skulda for dei problema Europa har med islamismen?
A propos ein annan kontroversiell forfattar i 2010: Theo Sarazzin, han slaktar ikkje multikulturen, han seier det som det er:
Islamisme og dertilhøyrande kollektivistiske, rasistiske tankesett som ikkje vil integrere seg eller gifte seg med europearar. Det er problemet. Der muslimane sjølve truleg er dei største offera, tenker eg.
I dag: den unge leiaren i islamsk råd, snakkar flytande norsk, Mehtar Asfar Dagsnytt 18: "nå må vi holde tunga rett i munnen, og ikkje blande samen tvangs- og arrangerte ekteskap".
Den må du lenger utpå landet med, Asfar. Den unge mannen som "frivillig" giftar seg med ei fremmed jente frå Tyrkia (erfart eksempel), han blei ikkje slått, - men kva slags fridom hadde han til å nekte?
Per II : Nja, du har vel egentlig rett. Jeg mener å huske at det var Bondevik regjeringen som begynte å presantere Norge som en humanitær "stormakt". Personlig tror jeg en Høyre-FRP regjering ville ha strammet inn på bruken av nødhjelp.
Det nødhjelp systemet vi i dag har er bortkastet. Man løser ingen problemer med nødhjelp, det man der i mot kan gjøre er å investere. Afrika trenger investeringer, ikke gratis måltider.
Mye edder og galle for en skarve kronikk i Aftenposten, som ikke burde utløse så sterke emosjoner.
I substans er jeg ikke uenig i hva du skriver.(TRI)
Herrene THE og IBN har i fellesskap begått en kronikk i Aftenposten 1.2 11.
Slike fellesprosjekter blir sjelden vellykkede i den akademiske verden. Det foreliggende prosjekt utmerker seg ikke ved tankens klarhet, og også fremstillingen er heller kronglete.
THE har engasjert seg i et korstog for å dekonstruere den etnisk norske identitet og begi seg hen i den multikulturelle tåke. Han har ikke helt skjønt at multikulturismen ikke nødvendigvis garanterer multilateralisme som det styrende prinsipp.
THE står naturligvis fritt til innenfor sin forskningsagenda å behandle den norske etniske identitet. Men når han i dette også pakker inn sin egen politiske agenda, er det grunn til å rope i gevær.
Dette er den evige diskusjon i fedrelandet; er vi europeere eller jærbønder?
Noen er naturligvis begge deler, og andre er ingen av delene. Er vi den blanke knapp på verdensvesten, eller er vi en ytterkant på det europeiske
kontinent?
Jeg har ingenting imot at noen forsøker å sette spørsmåltegn ved våre velutviklede tendener til selvforherligelse. Ikke alle våre prosjekter kan gjøre krav på være vår gave til menneskeheten.Meget av det vi betrakter som norsk har sin opprinnelse i den felles kulturarv. Meget er direkte innkorporert, og meget er nedsatt som frø og odlet frem i det norske jordsmonn. Og noe er også spesifikt norsk. Vi har bidratt med meget ute i den store verden, og har vel også en god del å være stolte av.
På et punkt vil jeg imidlertid gi forfatterene absolutt rett : Norge er dessverre i ferd med å kappe fortøyningene til Europa.(Jeg tror jeg vet hvilken av de to forfattere som er ansvarlig for dette konsept)
Vi har en husmannsavtale med EU som knapt noen av sosialantropologen THE`s
afrikanske stammer ville vært bekjent av.
Slekten fra 1814 (den berømmelige) hadde antakelig bedre kjennskap av hva som foregikk i Europa enn slekten av i dag.
For det er ikke bare kontakten med EU som er på sparebluss. Vi er dessverre også i ferd med å miste den levende kontakt med meget av det som beveger seg i Europa i dag, og også hva som skjer i Europas forbindelser med andre land og regioner.
Vi befinner oss i et utenforskap som vi sjelden eller aldri har vært i før . Dessverre også mentalt.
\
eg meiner du Berg gjer stor feil i å likestille Europa med EU.
Mange nordmenn har studert i utlandet, snakkar fleire språk enn engelsk og er til og med avkom av nordmenn + europear.
I sør-Europa snakkar ikkje ein gong ungdommen engelsk! Det er å ligge i bakevja, det. Korfor skal dei lære seg engelsk? Dei tilhøyrer jo den framifrå "romerske sivilisasjon som hadde akvadukter då vi gjekk i skinnfiller og slo kvarandre i hodet med klubber" (sitat slektning av meg).
EU er ein institusjon som bygger ned demokratiet og styrker dei tre store landa på kostna dav dei små. Unionen har også ikkje reint lite sosialistisk-regulerande overformynderske trekk. Tenk å få Barroso til å avgjere norske handelsavtalar?
PS men eg er forsåvidt samd med deg i at den europeiske offentlgeheita burde bli større, og vi burde interessere oss meir for andre land i Europa, ikkje bare USA. Truleg veit folk flest meir om offentlege personar i USA enn i Sverige.
Men dette er ikkje eit unikt norsk problem, dette er eit like stort eller større i andre europeiske land
Kommentaren er i strid med Minervas kommentarpolicy og er slettet (red.)
Hylland Eriksen og Neumann synes å ha svært liten kontakt med "vanlige" nordmenn og norsk kultur i sin almindelighet.
De lever kanskje i sin egen lille verden av teori og gammelt tankegods.
Norge og nordmenn har en stor kulturell arv som det er vel verd å ta vare på.
Bare det å klare seg i værhårde strøk oppunder nordpolen siden siste istid- borger for kvalitet i levesett og en høyverdig kultur.
Det er denne utmerkede kulturen folk fra ikke-vestlige land søker til i store skarer- lovlig og ulovlig.
Vi har en innvandring som er i ferd med å ødelegge vårt samfunn.
Det er denne innvandringen spesielt Hylland Eriksen er så begeistret for.
Hylland Eriksen har avslørt at han er en religiøs og kulturell analfabet.
Det er synd Neumann slår følge med ham.
Veldig bra skrevet.
Ironisk nok er det selvhatende sosialantropologer som Hylland Eriksen som gjør meg tvilende til at Det norske er verdt å forsvare. Det er også det som forvirrer meg med ekstremt nasjonalistiske grupperinger ute i Europa (type BNP): Slår det dem ikke at det store flertallet av nasjonen de vil beskytte er imot dem? Det er igjen det samme som forundrer meg med akademikere som stemmer Rødt: Hvorfor gidder de, når arbeiderne stemmer FRP alle sammen?