Når gode (statlige) råd blir døde

LAVKARBO: Når den gamle makten mister all sin troverdighet, kan vi puste og spise friere. Bon appetit.

Hvor mange husker i dag at det en gang fantes et Statens Pneumaråd? Vel, det er en stund siden det ble nedlagt, og særlige spor etter seg har det heller ikke satt.

Men rådet ble i alle fall oppnevnt av Arbeiderpartiregjeringen på 1950-tallet, selvfølgelig etter anbefaling av daværende helsedirektør Evang. Bakgrunnen var at regjeringen på denne tiden ble alvorlig bekymret over befolkningens luftforbruk og pusteteknikker, som var blitt ganske anarkistiske etter 2. verdenskrig.

Da freden kom, trakk hele befolkningen naturlig nok et lettelsen sukk, men den trodde øyensynlig at dette var noe den også kunne fortsette med senere, ikke minst på en helt ukontrollert måte.

Det ble påpekt at feilaktig og til dels overdreven bruk av luft kunne gå ut over folkehelsen, og dessuten true utviklingen av et rettferdig samfunn: Hvis noen inne i et trangt rom, for eksempel i en heis, trakk et lettelsens sukk, kunne andre som var mindre grådige med hensyn til luftkonsum, plutselig komme i åndenød. Eller hvis noen med et spesielt høyt oksygenopptak trakk pusten dypt.

Generelt var det bekymring for at et slikt gode som frisk luft, i et land som fortsatt baserte seg på kull og vedfyring i lite effektive ovner, ikke skulle bli likt fordelt.

Forbudt å holde pusten
Det ble derfor sett på som nødvendig å opprette et statlig råd som kunne gi råd både til regjering og befolkning om god pusteskikk og rettferdig luftforbruk.

Landets fremste lungespesialister ble utnevnt som rådsmedlemmer, støttet av et voksende sekretariat, for ikke å snakke om voksende byråkrati. Etter hvert skulle rådet produsere en voksende mengde av pusteanbefalinger, så mange at de paradoksalt nok snart truet med å ta pusten fra folk.

Det ble laget anbefalinger for de fleste typer pusting: for hvordan man skulle puste når man gikk, når man satt stille, når man løp, når man svømte, når man sang, når man røkte, når man kysset også videre. Det ble igangsatt kampanjer, blant annet for å få befolkningen til å puste gjennom nesen.

Rådets formann (som det den gang het), som også var professor, dr.med., ble etter hvert en mektig person. Da TV-sendingene kom i gang i Norge, fikk han sitt eget pusterådsprogram.

Her gjorde han seg bemerket ved å gå inn for et lovforbud mot å holde pusten, og gikk til kraftig angrep på yoga, som jo er kjent for sine pusteøvelser. Formannen i Statens Pneumaråd mente disse var unasjonale og ikke utviklet for det klima og den luft vi har i Norge.

Nok luft til alle
Imidlertid, som vi vet, skjedde i 1963 det uhørte at Arbeiderpartiregjeringen måtte gå av, og ble erstattet av regjeringen Lyng, ledet av en høyremann. Regjeringen ble riktignok kastet allerede etter en måned, men den klarte å gjøre i alle fall én ting, nemlig å nedlegge Statens Pneumaråd.

Dette var de borgerlige partiene enige om: I Norge burde alle få lov til å puste fritt, uten at staten blandet seg inn. I vårt land er det mer enn nok luft til alle. Og dermed kunne alle puste lettet ut. Denne bedriften kom riktignok i skyggen av dramaet rundt det neste regjeringsskiftet bare noen dager senere.

Dessuten viste det seg at vedtaket ikke var kontroversielt i det hele tatt. Den nye regjeringen Gerhardsen opprettholdt i all stillhet Lyngregjeringens nedleggingsvedtak. Også arbeiderpartifolk hadde fått en kvelende fornemmelse etter hvert som kravene om å puste i takt strømmet inn fra Rådet.

Ikke lenge etter fikk formannen i Statens Pneumaråd lungebetennelse og trakk sitt siste åndedrag. Og siden ble alt dette, som nevnt, fullstendig glemt, noe leserne av denne spalten nå med forbauselse, gjennom sin egen glemsel, selv kan konstatere å være et bevis for.

Guddommelig matharmoni
Staten har likevel fortsatt med å utnevne andre Råd, som har som oppgave å gi råd til en angivelig hjelpeløst rådløs befolkning.

Ett av disse er Statens ernæringsråd, eller, som det i dag heter, Nasjonalt råd for ernæring. (Det finnes også et Råd som tar seg av hvordan vi ikke skal røyke, og ett om hvordan vi skal trene.) Også Statens ernæringsråd ble etablert like etter krigen, og har siden den gang med jevne mellomrom utsendt råd om hva vi nordmenn skal spise og ikke spise.

Takket være en guddommelig harmoni, må vi tro, mellom ernæringsvitenskap og norske bønder, har Rådet hittil gitt det råd at nordmenn bør spise nøyaktig den mat norske bønder subsidieres til å produsere, det vil si magert usmakelig kjøtt, poteter, og brød, skylt ned med store mengder, etter hvert skummet, melk. (Jo da, også fisk.).

Selv vokste jeg opp under dette regimet, med den følge at jeg i tillegg til det seige kjøttet har vært tvunget til å spise store mengder karbohydrater, og hele tiden hatt vektproblemer.

I en lang periode var professor dr.med. Kaare Norum leder for dette Rådet, hvor han utfoldet mye makt, ikke minst gjennom hyppig deltagelse i vår, den gang, eneste og statlige TV-kanal, hvor han sammen med den elskelige Ingrid Espelid Hovig formidlet det rådende ernæringsvitenskapelige evangelium i trygg forvisning om sin ufeilbarlighet når han påla alle å spise karbohydrater og unngå fett.

Opphevet Norums monopol
Men så skjedde det saker og ting: Høyremannen Langslet opphevet kringkastingsmonopolet og dermed også Norums monopol, og nordmenn begynte for alvor   å reise til fremmede land uten å ta med seg brunost og kjøttkaker. Der lærte de at man kan spise salat i stedet for poteter, og likevel overleve.

Ved andre forskningsinstitutt enn der Norum hersket foregikk det ny ernæringsvitenskapelig forskning som påviste anomalier i den forskning Norum representerte. Folk ble kanskje likevel ikke automatisk tjukke av fett, men heller av poteter.

Darwins evolusjonsteori ble for alvor lagt til grunn også i ernæringsvitenskap. Før vi ble beskyttet av velferdsstaten, hadde vi løpt nakne rundt i steinalderen og blitt selektert på basis av menyer populære i datidens restauranter, lenge før poteten ble oppfunnet.

Skifte av paradigme
Den svært innflytelsesrike, men også omstridte amerikanske vitenskapsteoretiker Thomas Kuhn har beskrevet akkurat denne prosessen: I en vitenskap er det normalt etablert visse grunnforutsetninger som alle forskere tar for gitt. Det kalles et paradigme.

All forskning, for eksempel alle de sikkert grundige 300 artiklene Norum har produsert, bygger på dette, og kalles normalvitenskap. Men så begynner anomalier å bli lagt merke til, og en ny generasjon av forskere søker å forklare dem ved å innføre helt nye grunnforutsetninger.

Menneskelig nok oppleves dette som traumatisk av den gamle generasjon av forskere som frykter tap av makt, den angivelig verste av alle former for maktkorrupsjon.

Problemet er at det er så stor avstand mellom det gamle og det nye paradigmet at rasjonell debatt mellom dem blir vanskelig. De gamle finner det uansett unødvendig å forsvare med argumenter noe de anser som selvinnlysende. I stedet bruker de ren makt, i form av offentlig autoritet og ansettelsespolitikk.

Fedons unasjonale diett
I Norge ble det nye lavkarboparadigmet   først gjort kjent av en farlig innvandrer med liten lojalitet til nasjonale bønder, en svensk-norsk greker med det fremmedartede navnet Fedon Lindberg.

Ettersom han selv i tillegg ikke var forsker, men drev privat og lønnsom næringsvirksomhet, kunne det til å begynne med se ut til at Norum og de andre statlige ernæringsmakthaverne hadde lett spill. Professoral og nasjonal overbærenhet kunne synes å være nok til å få befolkningen til vende lydig tilbake til saueflokken.

Jeg tilhørte jo selv denne saueflokken, og trodde jeg skulle adlyde like godt som alle andre. Men til min egen forbauselse merket jeg plutselig at jeg hadde fått fri vilje og internett, og kunne hente informasjon på egen hånd og gjøre akkurat hva jeg selv bestemte.

Så jeg ble ulydig og gikk over til den unasjonale dietten til Fedon. Snart var jeg kvitt mine vektproblemer. Dessuten oppdaget jeg at maten smakte bedre, ikke så rart ettersom fett er en viktig smaksutløser. At jeg også ble mer opplagt og liberalistisk var en bivirkning jeg overlot til andre å bekymre seg over.

Moral som maktmiddel
Men jeg er jo ikke enestående: Når jeg så meg rundt, viste det seg at de fleste andre sauene også hadde forlatt flokken. Og nå er det definitivt: Den gamle makten, slik det skjedde i Øst-Tyskland, har plutselig mistet all troverdighet. Til og med Dagbladet oppleves som en like stor autoritet som Kaare Norum!

Det siste tegn på at paradigmeskiftet er fullført kunne vi lese i en kronikk trykket i Aftenposten 1. februar. Her tar Norum i bruk desperate virkemidler for å forsvare sitt livsverk. Vi som har forlatt hjorden, blir stemplet som uanstendige, som om Norum har spesiell kompetanse også på dette området! Når moral brukes som maktmiddel av paradigmeforsvarere, er de kommet til veis ende.

Da gjenstår bare en paradigmenekrolog, og den er nå skrevet i form av et svar trykket i Aftenposten 8. februar, denne gang av Carl-Fredrik Bassøe, overlege, professor og spesialist i indremedisin og blodsykdommer.

The rest is silence, og bon appetit.

Åh, men jeg glemte: Når det gjelder min innledning om Statens Pneumaråd: Her følger et quiz-spørsmål: Var det fleip eller fakta?

• Arild Pedersen (f. 1946) er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.