Kommentarer: 2
28. mars, 2012

Ole Røgeberg

Ole Røgeberg (f. 1974) har en Phd i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo. Han har tidligere jobbet som konsulent i McKinsey & Company og jobber nå som forsker på Frischsenteret i Oslo.

Narkotikadialog

Jeg er uenig i Anniken Hauglies argumenter for forbudslinjen — men den saklige formen på hennes innlegg er et gledelig tegn på at vi endelig er klare for å snakke om narkotika med det alvor spørsmålet fortjener.

Anniken Hauglie (H), sosialbyråd i Oslo, har  et godt og lesverdig innlegg på Minervanett  om narkotikapolitikk. Hun er innom mange momenter, tør se paradokser og problemer også ved den politikken hun støtter, og forklarer hvorfor hun mener dagens politikk bør videreutvikles gradvis og forbedres snarere enn å kastes på båten. Hun representerer således en ny gruppe debattanter på narkotikaforbudets side, som unngår overforenklende hysteri, krigsretorikk og mistenkeliggjøring av meningsmotstandere, og som i stedet argumenterer ut i fra ønskede mål og fordeler/ulemper ved ulike tiltak og politikkregimer. Interessant nok gjør dette at hun i praksis ender opp med et forsvar for noe som minner om avkriminalisering, selv om hun ikke nevner eller forholder seg til denne politisk betente merkelappen.

Når det er sagt, så er jeg uenig med mange av Hauglies konklusjoner — men siden hun argumenterer nyansert, er det mulig å se hvorfor vi er uenige, og dermed hvilke spørsmål vi må avklare for å komme videre.

Etter min oppfatning skyldes mye av uenigheten følgende: Hauglie har et overdrevet (men vanlig) syn på hvor utbredt og farlig avhengighet er. Samtidig undervurderer hun hvor mye forbudsmentaliteten og “nullvisjonen” har forsinket og hindret utvikling av nye hjelpetiltak, hvor viktig forbudet er for kriminalitet og trolig for heroinrekruttering, og ikke minst hvilke konsekvenser forbudet har globalt. Siden Hauglies oppfatninger deles av mange, håper jeg flere vil ha interesse av en relativt grundig gjennomgang av hva vi vet om disse spørsmålene.

Skadevirkningene av narkotika
For å begynne med de illegale rusmidlene: “Det er skadevirkningene av narkotika, ikke forbudet, som er problemet“ ifølge Hauglie:

  • Er rusavhengighet det normale?  Selv om Hauglie hører om såkalte vellykkede og kontrollerte brukere, syns hun det virker som om de fleste av disse vellykkede og kontrollerte brukerne “snakket om denne tilstanden i fortid. Det fungerte en stund, før det begynte å rakne, økonomisk, sosialt og jobbmessig. Skyldes utforbakken bare at stoffene er illegale?
  • Hvor farlig er avhengighet? “Hovedproblemet for rusavhengige er rusavhengighet. Problemet er at rusavhengighet svekker din fysiske og mentale helse, virker negativt på relasjoner med andre, svekker muligheten for å stå i jobb og mestre livets og hverdagens utfordringer.   En far som er avhengig av heroin vil ha store problemer med å ivareta sine barn, sin jobb og sin helse selv om han ikke bøtelegges eller straffes for besittelse av heroinet.
  • Hvor skadelig er cannabis?  “De vanligste, og vitenskapelig belagte, negative effektene av for eksempel cannabis er angst, panikk, kognitiv svikt og dårligere håndtering av relasjoner til andre. Dette gjelder særlig blant nybegynnerne, og ungdom som er ”under utvikling”, både fysisk og mentalt, er særlig fremhevet som særlig disponert for negative effekter.

Hauglies inntrykk er altså at illegale rusmidler typisk fører til avhengighet og slik sett er vesensforskjellige fra alkohol. Dette inntrykket er, som vi skal se, forståelig. Men det er også galt.

Jeg har  tidligere skrevet  om arbeidene til David Nutt fra The Lancet. Her vurderer fagfolk ulike sider av legale og illegale rusmidler slik at man kan sammenligne skadepotensiale og sosiale utfordringer. Dette bidrar for det første til å sette oppramsinger av negative effekter (som den Hauglie gir oss for cannabis) i perspektiv: Alle som har lest pakningsvedlegget til en pakke hodepinetabletter, vet at slike lister ikke sier nok — vi trenger også å ta hensyn til hvor hyppige, hvor alvorlige og hvor langvarige negative effekter er. Når det gjøres, fremstår mange (men ikke alle) illegale rusmidler som langt mindre skadelige enn mange tror.

Arbeidene til Nutt lar oss også vurdere om Hauglie har rett i at illegale rusmidler typisk fører til tung avhengighet.  I  det første av Nutts arbeider blir det oppgitt score for ulike rusmidlers avhengighetspotensiale. Her kan vi bruke alkohol som en målestokk, siden dette er et rusmiddel de fleste kjenner til. Relativt til alkohol har tobakk, metadon, enkelte reseptmedikamenter, kokain og heroin høyere avhengighetspotensiale. Rusmidler som khat, ecstacy, GHB, LSD og cannabis, derimot, har klart lavere avhengighetspotensiale. De illegale rusmidlene  som helhet  har derfor ikke noe høyere  iboende  avhengighetspotensiale enn alkohol.

Det lave avhengighetspotensiale ved disse rusmidlene kan virke overraskende. Det skyldes at narkotikabrukerne vi hører om, som Hauglie selv er inne på,   “ikke er representative” — men kanskje på en annen måte enn Hauglie tenker seg. Det holder å tenke seg et samfunn der alkohol var forbudt og like stigmatisert som narkotika for å se hvor kraftig denne effekten kan være: De som slet tungt med alkohol ville forbli synlige i bybildet. De som utviklet alvorlige problemer ville bli avslørt som brukere og styrke inntrykket av at alle brukere hadde problemer. De med et kontrollert og “normalt” forhold til alkohol, derimot, ville forbli skjult.

Poenget med dette tankeeksperimentet er bare å få frem at historiene vi hører om  kan  være utypiske — og at vi må oppsøke andre typer kilder for å få et dekkende bilde. Dette mer dekkende bilde vil være nytt for mange, men har blitt dokumentert overbevisende av blant andre forskeren Gene Heyman (se f.eks.  her). For det første er avhengighet mindre vanlig enn mange tror. Det enkleste er å se på hvor ofte brukere av ulike rusmidler blir avhengige. Dette har blitt beregnet på bakgrunn av en større utvalgsundersøkelse blant normalbefolkningen i USA, noe som tilsier at tallene er mer representative enn de historiene som dukker opp i avisen. Hvis vi for enkelhets skyld lager et gjennomsnitt av tallene for menn og kvinner, så viser disse at rundt 31,8% av alle som har røyket blir avhengige av tobakk. Tilsvarende er tallet for heroin 23,8%, kokain 16,5% og alkohol 15,3%. Under alkohol på listen finner vi andre sentralstimulerende stoffer (11,5%), cannabis (8,8%) og psykedeliske stoffer som LSD på 4,9%.

For det andre, så klarer det store flertall av avhengige å kjempe seg ut av avhengigheten og deretter enten slutte helt eller fortsette med kontrollert bruk. Avhengighet som klinisk lidelse varer i snitt rundt 3 år, og de som lider av den forsøker typisk å slutte mellom 3 og 7 ganger før de lykkes. Selv om avhengighet er et problem — ofte et alvorlig ett — er det stort sett verken en livsvarig eller totalødeleggende sykdom, og de fleste klarer å slutte før tredveårene i takt med at voksenrollen, familieansvar og lignende blir viktigere.

For det tredje, så virker det som om bare et mindretall (25% eller mindre) av de som oppfyller en avhengighetsdiagnose, oppsøker behandling. Disse behandlingssøkende skiller seg fra andre avhengige ved at de har tyngre problemer. For eksempel har de mer enn dobbelt så ofte også andre psykiatriske diagnoser.

Den mest slående illustrasjonen på dette gjelder amerikanske Vietnam-veteraner som hadde brukt heroin jevnlig under tjeneste. Selv om rundt 50% av de som hadde vært avhengige i Vietnam, prøvde heroin etter å ha vendt tilbake til USA, var det bare 10% av veteranene som brukte heroin 3 år senere. Blant de som oppsøkte behandling, derimot, var tilbakefallsraten over 50%. Ikke fordi behandling skader — men fordi de som søkte behandling hadde mer alvorlige avhengighetsproblem og større innslag av andre diagnoser i tillegg.

Meningen med disse tallene er på ingen måte å bagatellisere de skadene og utfordringene som legale og illegale rusmidler stiller oss overfor. Men vi er ikke tjent med å utforme politikk basert på et skremmebilde som ikke stemmer. En vanlig “narkotikabruker” er ikke en tung narkoman, akkurat som en typisk alkoholdrikker ikke er en tung alkoholiker. Få brukere blir avhengige, få avhengige oppsøker behandling, og få avhengige blir hengende fast i avhengigheten resten av livet. Tiltakene mot ulike grupper må reflektere dette, og hjelp må konsentreres om de som trenger og har nytte av det. De bør derimot få den hjelpen de faktisk trenger — også om denne bryter med politikernes “nullvisjon.”

Skadevirkningene av forbudet
Hauglies andre hovedargument er at forbudet og dagens strafferegime er mer effektivt og mindre skadelig enn mange hevder. Dette er interessant, for en nærmere lesning av Hauglie tyder på at hun egentlig uttrykker støtte for det andre kaller avkriminalisering. Med avkriminalisering mener jeg her at forbudet mot bruk og besittelse opprettholdes “på papiret,” men i liten grad følges aktivt opp av politiet.

Når Hauglie snakker om fordelene ved forbudet er hun opptatt av at forbudet dulter avhengige inn i behandling, at det gir “en anledning til å fange opp unge på ‘vei ut’”, og at det i hennes øyne

«er grunn til å tro at forbudet også har en forebyggende og preventiv effekt. Loven vil for mange være noe man i utgangspunktet ønsker å holde seg innenfor. Det er derfor sannsynlig at legalisering fører til legitimering og dermed også til økt bruk av narkotiske stoffer.»

Det første som bør påpekes, er at anledningen til å fange opp unge på vei ut vil bestå også i dersom det åpnes for regulert omsetning. Aldersgrenser vil også sørge for at vi har alle de samme juridiske virkemidlene overfor unge brukere som vi har i dag.

For det andre er det viktig å merke seg her er at Hauglie ikke snakker om straff, men om forbudet som et sosialt signal om at rusmiddelbruk er uønsket. Å faktisk straffe, derimot, ønsker hun ikke: Hun fremhever det som et positivt trekk ved norsk praksis at de “fleste som blir tatt for bruk, får bøter. [...] Portugal reiser ikke tiltale mot folk som tas med noen brukerdoser. Det gjør som oftest heller ikke Norge.

Dette er fornuftig. Jeg har tidligere skrevet om forskningen som er gjort på straffens preventive effekt (se blant annet  her  og  her). Her vil jeg nøye meg med å gjengi et av nøkkelbudskapene fra en forskningsrapport som  ble lagt frem for et par år siden:

«[...] man har ikke lykkes særlig godt med å kontrollere tilgangen til narkotiske midler, fastslo Babor i sin innledning.

Vi ser også at vår verste frykt for effekten av dekriminalisering av besittelse ikke ser ut til å ha slått til, fortalte han: Bruken blant yngre mennesker har ikke økt som en følge av dekriminalisering. Narkotikabruken gikk ikke ned generelt i Tsjekkia etter at besittelse ble rekriminalisert, og da man dekriminaliserte besittelse i Portugal, gikk narkotikabruk og problemer snarere ned enn opp, går det fram av rapporten. Nederlands coffee shop-system ser heller ikke ut til å påvirke brukerfrekvensene i betydelig grad, går det fram av rapporten.»

Hauglies posisjon kan være et positivt tegn på at straffenivåets manglende betydning for antallet brukere begynner å bli kjent blant politikere. Det er å håpe at denne linjen vil videreføres og bli mer konsekvent og systematisk innført både i storbyer og ellers rundt om i Norge. Samtidig overspiller også hun effekten av et forbud når hun sier at et er ”sannsynlig” at legalisering vil føre til økt bruk: Den omfattende forskningen vi har fra USA, Australia, Nederland, Portugal og andre land, gir i hvert fall ikke grunnlag for å tro på noen slik klar effekt. Trenden i retning av mindre bruk i Norge det siste tiåret har foregått aldeles uten noen skjerpelse av loven, og har lignet på trender i land der avkriminalisering eller de facto legalisering er gjennomført. Det er også verdt å minne om det lovlige rusmiddelet tobakk. Selv om tobakk, som vi har sett, overgår de fleste illegale rusmidler når det gjelder avhengighetspotensiale, så har vi  innenfor et reguleringsregime  sett andelen dagligrøykere falle fra 42% av voksne nordmenn i 1973 til 17% i 2011. ”Sannsynlig” referer her altså ikke til noe empirisk belegg, eller overbevisende og entydige teoretiske grunner for å anta dette, men synes snarere å være en rent politisk vurdering. Det er viktig at det kommer frem tydelig for at diskusjonen skal bli best mulig.

Mindre overbevisende blir Hauge når hun prøver å tone ned forbudets andre konsekvenser ved å si at forbudet hverken stigmatiserer, øker kriminalitet, ellers forsinker/forhindrer gode hjelpetiltak.

I forhold til stigmatisering skriver hun at

«Mange mener samfunnets stigmatiserende holdning til rusmiddelavhengige vil reduseres dersom illegale stoffer legaliseres. Som om slitne alkoholikere ikke har opplevd — og fortsatt opplever — å bli stigmatisert der de sitter i byens parker og streder, eller godt skjult bak gardinene i eget hjem med sin flaske.»

Dette holder ikke. Uten å ta stilling til hvor stor forbudets effekt på stigmatisering er, er det åpenbart at loven ikke trenger å være  alene  om å stigmatisere selv om loven skulle ha en effekt. Dette er lett å se på andre områder: Hauglie er trolig enig i at fjerningen av lovforbudet mot homofilt samliv i 1972 bidro til å  redusere  stigmatiseringen av homofile. Hun er trolig også enig i at homofile den dag i dag allikevel kan risikere å stigmatiseres for sin legning.

Et lignende svar er naturlig på hennes påstand om at det “er lite sannsynlig” “at kriminalitet vil forsvinne ved legalisering.” Dette begrunner hun ikke selv, men i referanselisten finner vi  et utspill fra Norsk Narkotikapolitiforening  der den samme påstanden kommer fra en professor ved BI. Argumentet er enkelt, men misvisende: “Lovlige varer som sprit og sigaretter smugles til Norge, fordi de er belagt med høye skatter og avgifter. Det samme vil skje dersom hasjprisen holdes på dagens nivå [etter en legalisering].” Til dette er det bare å si at det er forskjell på hodepine og halshugging: Problemene knyttet til et illegalt marked avhenger av  størrelsen  på det illegale markedet. Det er åpenbart at problemene ved et illegalt alkoholmarked ville bli langt større hvis vi forbød alkohol og skjøv store deler av dagens lovlige omsetning over i det ulovlige markedet. Den fremvoksende organiserte kriminaliteten under forbudstiden i Norge, er et godt eksempel på dette. Svært mye av dette forsvant da spritforbudet ble opphevet, men noen fortsatte smuglingen, i redusert omfang og med reduserte profittmarginer. På samme måte ville problemene knyttet til et illegalt marked  falle  hvis varen ble lovlig innenfor et fornuftig reguleringsregime, eller for den saks skyld hvis for eksempel hjemmedyrking av cannabis ble avkriminalisert slik  forskeren Sveinung Sandberg har tatt til orde for.

Et interessant eksempel på hvordan regulert, legal omsetning kan påvirke illegale markeder også for tyngre stoffer er heroinomsetningen i Sveits. Sveits har innført en rekke ulike tiltak, deriblant lav-terskel LAR-behandling, heroin-assistert rehabilitering, skadereduserende tiltak, og innsats mot åpen offentlig omsetning av narkotika (beskrevet i en norsk rapport  her). Denne kombinasjonen  ser ut til å ha ført tilet dramatisk og vedvarende fall i nyrekrutteringen av heroinister. To mekanismer som  har blitt foreslåttpeker på effektene disse tiltakene samlet har hatt på heroinmarkedet: Brukerne som nå får utdelt heroin stod for en stor del av etterspørselen i markedet, og brukere er typisk også de som står for salg til andre brukere. Det illegale markedet kan rett og slett ha kollapset – delvis fordi etterspørselen i det illegale markedet falt dramatisk, og delvis fordi “arbeidere” i systemet ikke lenger trengte å omsette heroin for å finansiere egen bruk.

Den siste påstanden Hauglie har om forbudet, er at det ikke reduserer hjelpeinnsatsen, siden “[e]t hvert hjelpetiltak av sosial og helsemessig karakter kan gjennomføres selv om narkotikaforbudet opprettholdes.” Som eksempler på det nevnes både feltpleie, lavterskeltilbud og LAR-tilbud som har blitt vanligere de siste ti årene. Her kunne jeg nevnt eksempler på det motsatte (for eksempel har politiet ønsket åforby utdeling av sterilt brukerutstyr, og Hauglie selv har fremstått somnegativ til at Kirkens Bymisjon gir narkomane mat og husly).

Det er også verdt å minne om den motstanden forbudstilhengere tidligere har utvist mot hjelpetiltak som i dag anses som viktige og nødvendige. Hauglie trekker frem LAR-tilbud som en positiv utvikling de siste ti årene, men senest i fjor var nestleder i Høyre og leder for Helse- og Omsorgskomiteen Bent Høie frempå flere ganger for å kritisere dagens LAR-behandling som i hans øyne har feilet (se  her  og  her). Hauglie nevner også at vi deler ut rene sprøyter til narkomane, men senest i 2002 fremstilte byrådsleder Erling Lae dette som narkotikaliberalt.

Enda tydligere spor av forbudssidens nullvisjon ser vi hvis vi går tilbake til LAR-behandlingens begynnelse — debatten om prøveprosjekt med metadon fra 1992. Sverre Erichsen, sjef ved behandlingsinstitusjonen Veksthuset, uttalte at det var “uetisk” å dele ut metadon til stoffmisbrukere. “Hjelpeapparatet skal hjelpe misbrukerene til å slutte med narkotika, ikke begynne med et nytt stoff. Alle misbrukere har muligheten til å endre livet sitt til et meningsfylt liv uten rus. Ved å bruke metadon signaliseres det at misbrukeren ikke er i stand til å hjelpe seg selv ut av misbruket.” Lignende skepsis kom fra daværende sosialminister Grete Knudsen, som uttalte at “Når jeg snakker om metadon, uttaler jeg meg ikke skråsikkert. Likevel, metadon er en kunstig form for narkotika. Jeg mener vi vil tjene på å behandle dét ondet ved roten, altså årsaken i stedet for symptomene. Med et slikt prosjekt ligger det en halv oppgitthet om at det ikke nytter å hjelpe folk til rusfrihet.

Intervjuet med Knudsen fra 1992 kommer interessant nok også inn på heroin-assistert rehabilitering. Her blir det enda tydligere at forbudstilhengernes nullvisjon bidrar til å forsinke selv  vurdering  av nye tiltak. Forslaget avvises kontant – ikke basert på faglige argumenter, men fordi dette ikke er “veien å gå. Norge skal fortsatt ha et narkotikafritt samfunn som det overordnede mål. Noe annet vil være utenkelig.

Endelig er det verdt å peke på noe Hauglie ikke omtaler: I diskusjonen av narkotikapolitikk er det lett å fokusere utelukkende på våre egne — men politikken er en del av et internasjonalt forbudsregime som også har destabiliserende og dødelige konsekvenser i andre land. Dette har blitt aktualisert den siste tiden ettersom en rekke Sør-Amerikanske statsledere har tatt til orde for legalisering (seherogher). Samtidig er det forståelig at en byråd i Oslo først og fremst tar opp nærere problemstillinger.

Jeg har  tidligere  skrevet om hvilke konklusjoner jeg mener vi kan trekke når vi legger de gamle mytene om narkotika bak oss:

«Den første er at strenge straffer ikke har noen stor effekt på bruksnivået, og at straffenivået derfor bør ned. Det gir ikke mening å bruke mye av et dyrt verktøy som ikke virker.

Den andre konklusjonen er at uenighetene på feltet i all hovedsak dreier seg om beskrivelsen av virkeligheten og sammenhenger på rusfeltet. Politikk som handler om verdivalg, er vanskelig å enes om, men uenigheten på rusfeltet er av en art man skulle tro kunne reduseres gjennom kunnskap. Vi kommer langt hvis vi klarer å normalisere rusmiddelpolitikken og diskutere tiltak med utgangspunkt i spesifikke problemer reist av spesifikke rusmidler, både illegale og legale.»

Når jeg nå har vært uenig med Hauglie om en del av virkelighetsbeskrivelsen hennes, så syns jeg allikevel det er viktig å peke på at narkotikadebatten har beveget seg langt det siste halve året. Hauglie ser ut til å delvis godta den første konklusjonen, og resten av innlegget hennes er nettopp et eksempel på det jeg etterlyste videre: En diskusjon av tiltak med utgangspunkt i de spesifikke problemene hun mener at ulike rusmidler medfører. Med det blir det endelig mulig å ha en dialog.

Kommentarer: 2