Kommentarer: 2
30. mai, 2012

Alexander Z. Ibsen

Alexander Zlatanos Ibsen (f. 1981) er sosiolog med doktorgrad fra University of Arizona. Han er politisk rådgiver for Høyres familie- og kulturfraksjon på Stortinget og medredaktør i Minerva. Foto: Dagfinn Hobæk. Twitter: @IbsenAlexander

Christopher Rådlund

Christopher Rådlund (f. 1970) er svensk billedkunster som siden 1991 har vært bosatt i Oslo.

Nasjonalgalleriet må fredes – med innbo

Den som ikke bryr seg om historie, bør ikke drive museum, spesielt ikke et monument som Nasjonalgalleriet.

Anniken Huitfeldt og Nasjonalgalleriet. Illustratør: Christopher Rådlund.

Nasjonalgalleriet skal snart tømmes og avgi sin samling til nytt anlegg på Vestbanen. Sammen med Kunstindustrimuseet og Samtidsmuseet skal det fylle det planlagte Forum artis, utformet av internasjonale stjernearkitekter (Kleihues + Schuwerk Gesellschaft von Architekten mbH).

Når alle praktiske argumenter er tilbakevist, kan nedleggelse og flytting kun begrunnes med at «nytt er best».

Nybygg og samlokalisering er resultat av en organisatorisk sammenslåing av Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Arkitekturmuseet og Nasjonalgalleriet til et «Nasjonalmuseum». I tillegg har Statsbyggs utredninger blitt tolket til at restaurering av det eksisterende Nasjonalgalleriet ikke er tilrådelig, og den politiske viljen til å utvide utstillingsarealet på Tullinløkka har lenge vært for svak.

Det er ikke det nye anlegget på Vestbanen som er problemet, men nedleggelsen. For museumsdrift er en iboende konservativ virksomhet, den baserer seg på overlevert historie og minneforvaltning. Å avvikle Nasjonalgalleriet uten grunn, er et brudd på selve idéen om hva museer er og hvorfor vi har dem.

Så lenge kunsten befinner seg på rettmessig plass, er det dog rom for håp. Dette er tiden for en siste kraftanstrengelse for bevaringen av et nasjonalt monument.

Ubegrunnet nedleggelse

Motsatt alle påstander fra Kulturdepartement viser det seg at det ikke er noen som helst grunn til å legge ned Nasjonalgalleriet eller mot å foreta utbedringer på eksisterende bygningsmasse.

27. mars i år kunne Brennpunkt («Spill for galleriet») vise hvordan Nasjonalgalleriets skjebne har blitt forseglet ved at et politisk ønske om nytt prestisjeprosjekt har gått seg vill i en byråkratisk labyrint av misfortåelser. For den historieinteresserte som plages av lavt blodtrykk, eller den resignerte som simpelthen frydes over kafkadystopier satt ut i praksis, er dokumentaren et must.

Diverse påskudd, som plassmangel, dårlig inneklima, problemer med tyverisikring og urestaurerbarhet, har grundig blitt imøtegått av eksperter eller vist seg å være grunnløse. Motsatt alle løfter vil også nytt anlegg på Vestbanen bare utgjøre en marginal forøkelse av Nasjonalgalleriets sårt trengte utvidelse.

I påvente av nybygg har Nasjonalgalleriet blitt vanskjøttet og nødvendige restaureringstiltak tilbakeholdt. Tredje etasje står følgelig ubrukt. Som Brennpunkt-dokumentaren forklarer, er antagelsen om uegnet inneklima – det hyppigst fremtrukne argumentet ­for avvikling – basert på noe så meningsløst som en skrivefeil (!) i en av Statsbyggs rapporter på anbefalt luftfuktighet.

Når alle praktiske argumenter er tilbakevist, kan nedleggelse og flytting kun begrunnes med at «nytt er best». For et museum er ikke dette noe argument i det hele tatt, det er en ren selvmotsigelse.

Et museum er også en bygning

Bygningen i Universitetsgaten 13 er et landemerke og et prakteksempel på nyrenessanse- og romantisk arkitektur i Oslo. I tillegg var den utformet og påbegynt av to av landets mest betydningsfulle arkitekter, far (Heinrich Ernst) og sønn (Adolf) Schirmer – førstnevnte fungerte som statsarkitekt fra 1850-1880.

Etter at tyskfødte Schirmer d.e. flyttet til Norge i 1838, utførte han en rekke viktige arbeider, blant annet St. Olavs kirke, Slottets indre utsmykning og – som en påminnelse om en svunnen tid da selv tvangsinstitusjonene var gjort vakre – Gaustad Sykehjem og Oslo botsfengsel.

Vi har aldri hatt noe annet nasjonalgalleri i Norge enn dette ene Nasjonalgalleriet. Dette har egenverdi, på lik linje med kunstskattene det huser.

Før far og sønn Schirmer fikk oppført bygningen, hadde ikke landet noe nasjonalgalleri. Samlingen av norske kunstverk av «nasjonal betydning» stod på Slottet i påvente av et permanent og offentlig tilgjengelig utstillingsrom.

Etableringen av et nasjonalgalleri markerte både et politisk ønske om nasjonsbygging og innføringen av kontinentale ideer om kunstens pedagogiske rolle og dens allmenngjøring som ledd i folkeopplysningen. Skoleklasser på ekskursjon holder i dag opplysningsidéen og et nasjonalt ritual i hevd.

Den bestemte formen i navnet gir altså en helt korrekt beskrivelse av museet: vi har aldri hatt noe annet nasjonalgalleri i Norge enn dette ene Nasjonalgalleriet. Det har skiftet navn noen ganger og vært gjenstand for utvidelse, men alltid holdt til i de samme lokalene på Tullinløkka. Dette har egenverdi, på lik linje med kunstskattene det huser.

At den materielle bygningen er søkt fredet av Riksantikvaren, er ingen trøst. Å frata den dens opprinnelige hensikt er det samme som å rive ned et monument. For noen er ikke slike sentimentalske hensyn vesentlige, og de burde ikke ha noen verdens bestemmelse over noe museum, noe sted, noensinne.

I 1984 publiserte statsviteren Edward Banfield boken The Democratic Muse hvor han foreslo at kunstmuseene skulle selge sine originaler og stille ut gode kopier. På denne måten, mente Banfield, ville museumsinntektene øke uten at allmuens visuelle glede ble forringet. For den som godtar et slikt resonnement, burde etterligninger duge. Gi i så fall Vestbanen kopier av Dahl, Gude, Krogh og Munch hvis de absolutt må kunne sees der.

Kjøpesentermentalitet

Den eneste halvveise politiske støtten til Nasjonalgalleriet kommer fra FrP som, med en håpløst kronglete og hensiktsløs rokade, foreslår å gjøre det om til nytt Munch-museum eller slottsmuseum.

Fra annet hold er det liten interesse. At nedleggelsen og flyttingen i sin tid var et påfunn Høyre (Lae) og Arbeiderpartiet (Giske) kokte sammen, sier sitt. I svake øyeblikk rammes de mest velmenende politikere av den kjøpesentermentaliteten som til enhver tid truer med å gjøre skade på Oslos bymiljø. Vi så sist resultatet av den i de opprinnelige planene for Bjørvika, hvor hovedbibliotek, opera, kunsthistorisk museum, Munch-museum og vikingskip skulle anlegges innenfor armlengdes avstand.

Alt skal presses sammen på samme sted for å tilfredsstille de fiktive kravene til turistene vi liker å bille oss inn at skal flokke til byen når et nybygg står klart. Men en by er ingen cruisebåt, og turister er vant til å måtte flytte på seg når de er på tur. Når alt stues sammen, får vi en historieløs by. Praktisk, ja vel, men ensartet, kjedelig og uten respekt for sin egen fortid.

Nasjonalgalleriet har også en særegen akilleshæl som gjør det spesielt utsatt for prestisjeprosjekter: Munch-salen. Her henger fristelser slik som fleste av verkene i Munchs «Livsfrise»-serie, det mest kjente «Skrik», og «Syk pike». Slike ikoner byr seg frem for når det planlegges å gjenta operasuksessen.

Det må imidlertid ikke glemmes at Operaen har vært en suksess nettopp fordi den bare tilførte byen noe nytt uten å rasere noe eksisterende og verdifullt. Folketeatret som operascene var alltid en midlertidig løsning som kun trakk et lettelsens sukk når det fikk en avløser.

Gravrov

Hva må i dag til for å redde Nasjonalgalleriet? Siden 2007 har politisk vranglås utsatt endelig beslutning om forvaltningen av kunstsamlingen, og det er mulig den vil fortsette å holde den i limbo en liten stund til.

Om vranglåsen vedvarer, vil den imidlertid bare medføre et utsettende veto i og med at den vil sørge for enda større utsettelser for sårt trengt restaureringsarbeid på Nasjonalgalleriet. Slik vil den på sikt gi støtte for påstandene om at bygningen må avløses for museumsdrift siden den ikke holder godt nok materielt nivå. Schirmer-arkitektenes bygning er altfor viktig til å rammes av slik selvoppfyllende dommedagsprofeti.

Gi Universitetsgaten 13 enerett på tittel og funksjon som «nasjonalgalleri». I folks bevissthet har den allerede hatt dette i flerfoldige generasjoner. Om ikke slike hensyn teller, er det ingen poeng i å ha noe nasjonalt galleri heller.

Riksantikvaren har derimot nylig skapt presedens for en mulig blokkade. I frykt for at vikingskipene skulle flyttes til Bjørvika ble det søkt om fredning av Arnstein Arnebergs museum på Bygdøy med innbo.

Akkurat som Nasjonalgalleriet var vikingsskiphuset tiltenkt ett bestemt praktisk og symbolsk formål, noe Riksantikvaren forstod det ville fratas ved flytting av gjenstandene fra Bygdøy.

Noe lignende bør gjøres for Universitetsgaten 13. Gi adressen enerett på tittel og funksjon som «nasjonalgalleri». I folks bevissthet har den allerede hatt dette i flerfoldige generasjoner. Om ikke slike hensyn teller, er det ingen poeng i å ha noe nasjonalt galleri heller.

Pengelens og syk måtte Schirmer senior forlate landet i 1883 etter årelang og trofast tjeneste. Stortinget klarte ikke å enes om en mindre pensjon til statsarkitekten på tross av innstendig oppfordring fra Regjeringen. Om vestbaneanlegget får overta Nasjonalgalleriets samling, er det andre gang vårt land vanskjøtter arkitektens minne, men denne gangen er det vi selv som må bære tapet.

Kommentarer: 2

Annonse kulturredaktør

  • Ståle Urbye

    Kloke ord fra artikkelens forfattere. Det er ingen god, saklig grunn for å flytte Nasjonalgalleriets samlinger til et annet sted og bruke Nasjonalgalleriet til andre formål. Usaklige grunner er det derimot nok av, som at noen ønsker å bygge et monument over seg selv eller sløse med skattebetalernes penger.

    Nasjonalgalleriet var en gang et meget veldrevet museum. Så kom inkompetente mennesker i styrelsen av museet, og resultatet var skrekkelig. Har vi ikke fått nok av det nu?

  • Kristofer G. Skaug

    Kunne ikke ha sagt det bedre! Takk.