Nasjonalmuseets reaksjonære feminisme

Utstillingen Stir Heart tar utgangspunkt i kvinners såkalte usynlighet og annerledeshet. Men de konserverende og stereotype begrepene om kvinnelighet bommer på en samtidskunst hvor kunstnernes kjønn er irrelevant.

Stir Heart — Urolig hjerte. Kvinner som beveger kunsten I.
Museet for samtidskunst.
23. januar — 23. mai.

Nasjonalmuseets utstilling Stir Heart: Kvinner som beveger kunsten, kuratert av Andrea Kroksnes og Randi Godø, viser kunst av kvinner, bare kvinner. Målet er å trekke frem kvinnelige samtidskunstnere, fordi kvinnelige kunstnere visstnok er lite synlige, for å så relatere deres kunst med feministisk kunst på 70-tallet.

Problemet inntreffer allerede i målsetningen: Når Nasjonalmuseet ensidig kobler samtidskunstnere til 70-årene har museet oversett mange viktige spørsmål innen nyere feministisk teori. Stigmatiseringen minner faktisk om Simone de Beauvoirs idé om kvinnen som ”det andre kjønn”—— en erkjennelse som var en sentral forutsetning for 70-årenes kvinnebevegelse.

Det er riktig at kvinner er underrepresentert i norske og utenlandske kunstsamlinger, der har Nasjonalmuseet et poeng. Problemet er at disse samtidskunstnerne langt fra er usynlige, og videre jobber de med tilsvarende problemstillinger som mange mannlige kunstnere. Denne likestillingen undergraves imidlertid når kunsten deres presenteres som annerledes i lys av foreldede begreper om ”kvinnelighet”.

Seven steps to Heaven,1992, maleri av Vanessa Baird.

Kunstnere av begge kjønn
Hvordan er de foreldet? Utstillingen bygger på en forståelse av kvinners kunst som følsom og kroppsorientert. Den reflekterer ikke over at en hel rekke mannlige utøvere befinner seg innenfor det samme segmentet i dag. Feminisme, forstått som en kunstfaglig strategi som ble utviklet av kvinnelige kunstnere i 60- og 70-årene, praktiseres i dag helt uavhengig av kjønn i biologisk forstand.

I forlengelsen av dette hadde det vært langt mer spennende med en utstilling hvor Nasjonalmuseets kvinnelige bidragsytere, Vibeke Tandberg, Josephine Lyche, Gerd Tinglum, Lotte Konow Lund, Vanessa Baird, Pipi Lotti Rist, Unn Fahlstøm og Nathalie Djurberg, ble akkompagnert av kunstnere som Knut Åsdam, Elmgren & Dragset, Jesper Just, Bård Ask, Farhad Kalantary og Bjarne Melgaard. Alle utforsker kropp og følelser, altså mennesket som et sansende, tenkende og sosialt individ. Dette er ikke lenger, om det noen gang var, noe særegent kvinnelig.

Tears, 2008, lightjet c-print av Vibeke Tandberg.

Et aktuelt eksempel: I likhet med Djurbergs burleske videoinstallasjoner eller Tandbergs aggressivt, infantilt overmalte og manipulerte fotografier av seg selv, rammer Melgaards siste utstilling ved Astrup Fearnley museet betrakteren på en hensynsløs og uunngåelig måte. Arbeidene minner om det eksistensielle ved å være menneske. De reiser problemstillinger knyttet til betrakterens identitet: Hvor står jeg i forhold til dette? Det er våre reaksjoner som sier hva disse arbeidene handler om. Kunstnerens biologiske kjønn har ikke relevans.

Handler ikke bare om kjønn
Nasjonalmuseets utstilling impliserer at det er en sammenheng mellom kvinners interesser og ”feministiske” strategier. Denne holdningen er fundert i et begrep om feminisme som ble etablert blant noen kvinnelige kunstnere i 60- og 70-årene. Målet deres var å synliggjøre kvinners underlegne stilling på kunstscenen så vel som i samfunnet for øvrig, og å styrke posisjonen deres innenfor disse områdene.

Et eksempel er Ana Mendietas iscenesatte voldtekter, en rekke performancer utført i 1973. Mendietas arbeid åpnet opp for spørsmål som angikk kvinner samtidig som det tvang publikum til å tenke over eget ansvar. Med Judy Chicagos fotolitografi Red flag (1971) blir menstruasjon, en lite kommunisert side ved kvinners kroppslighet, tematisert. Chicagos bilde viser underlivet til en kvinne og en hånd som trekker ut en blodig tampong. I sin samtid brøt bildet med tabuer rundt kvinners kropp og identitet.

70-tallets prosjekter ville synliggjøre hvordan patriarkatet undertrykket og formet oppfatninger om kvinner, deres kropp og seksualitet. Generelt sett handler dette om å bevare tradisjonsbundne og konvensjonelle ideer om kjønn, etablert gjennom århundrer av maskulin dominans. Det er altså ikke bare kvinner som lider. Alle som avviker fra normene rammes.

Kvinnesaken deler derfor interesser med en rekke andre retninger. Ikke bare kjønn, men også seksualitet, etnisitet, rase og klasse. Resultatet er at kjønn, forstått som en enhetlig og absolutt størrelse, har gått i oppløsning i løpet av de siste førti årene. Med dette kan vi være enig i Donna Haraways kyborgteori: Identitet forstått som en kollektiv kategori kan ikke lenger danne utgangspunkt for politikk. Feminismens fremste mål er ifølge Haraway å åpne for enkeltfortellinger og partikulære erfaringer av å være marginalisert eller undertrykket.

Andre muligheter
Tilbake til vår egen tid: I dag er det altså ikke lenger relevant å skille mellom menns og kvinners kunst. Nasjonalmuseets utstilling går faktisk på bekostning av den integriteten som feminismen har opparbeidet på kvinners vegne.

Kanskje burde Nasjonalmuseet satse mer på store retrospektive mønstringer av kvinnelige kunstnere, på lik linje med den oppmerksomheten Ludvig Eikaas og Bendik Riis nylig fikk i museets regi.

Moderna Museet i Stockholm gjennomførte i 2006-2009 et prosjekt kalt ”Det andra önskemuseet”. Tanken var å opprette en mer rettferdig kjønnsbalanse i samlingen. Museet har ikke bare kjøpt inn en rekke verk av kvinnelige kunstnere, men også organisert konferanser, ”workshops” og seminar med fokus på kvinner i kunstfeltet. Dette markerer også museet som en forskningsarena, noe som gir troverdige signaleffekter når kvinners posisjon skal styrkes.

Som et direkte resultat av satsingen pågår i disse dager en retrospektiv utstilling med den amerikanske kunstneren Lee Lozano (1930—1999), som Moderna Museet nå eier fire verk av. Lozano har frem til nå vært et ukjent navn for mange av museets besøkende. Mønstringen, som består av tegninger, malerier og tekstbaserte arbeider, skriver ikke bare konseptkunsten og minimalismens historie på ny, men viser også en kunstner som formulerte et provokativt og radikalt selvstendig kunstnerskap gjennom noen intensive år på New Yorks kunstscene fra 1960-72.

Moderna Museets utstilling, kuratert av Iris Müller-Westermann, vitner om et museum som er villig å tenke utradisjonelt. Snarere enn å sementere stereotype begrep om kvinners kunst, bidrar de til å utvide det.

Gudinnene kommer
Det blir spennende å se hvilke løsninger Godø og Kroksnes, kuratorene bak Stir Heart, velger for neste prosjekt. Utstillingen, som de kaller Goddesses, skal vises i museets hovedetasje fra 1. juli. I et intervju i siste nummer av Billedkunst sier kuratorene at utstillingen skal være et ”feministisk statement” som bryter med en ”klassisk feministisk lesing” av gudinnemotivet, og utfordre en ”tradisjonell kunstkanon”.

Gudinnesymbolikken ble allerede i 1970-årene tatt opp av kvinnelige kunstnere som bilde på kvinners nyvunne makt og styrke. Begrepet bryter med et patriarkalsk bilde av kvinner som svake og underdanige.

Tematikken ble i sin samtid kritisert og sammenlignet med måten menn har blitt fremforhandlet som guddommelige genier innenfor modernismen. Hvordan Godø og Kroksnes’ Goddesses skal være et reelt veiskille på vegne av kvinner i kunstfeltet gjenstår å se.

• Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa (f. 1966) er utdannet kunsthistoriker fra Universitetet i Oslo. Hun var en av deltakerne i paneldebatten: ”Feminisme i kunsten: Aktuelt”, som Nasjonalmuseet arrangerte 4. mars i forbindelse med utstillingen Stir Heart.

Les også:

• Helle Holtes reportasje:  «Mangler definisjonsmakt».
• Dag Solhjell: «Astrup Fearnley ny nummer 1″.