Nasjonalsatanisten resignerer

Black metal oppstod som et aktivistisk, anti-kristent prosjekt, og er i dag et tilfluktssted for marginale, ideologiske ekstremiteter. Få viser utviklingen bedre enn Varg Vikernes, men hans nye album er likevel fullstendig ukontroversielt.

Belus,
Varg Vikernes,
Byelobog Productions 2010

20. januar 1993: ”Djeveldyrkere tar ansvar for åtte kirkebranner,” lyser det av forsiden på Bergens Tidende. Avisen bringer et intervju med en anonym ung bergenser.   ”Vår hensikt er å spre frykt og faenskap,” sier han. ”Frykt for mørkets makter […] Vi står bak samtlige kirkebranner i Norge. […] Og vi stopper ikke…” Den unge mannen er Varg Vikernes fra enmannsbandet Burzum.

24. mai 2009 slipper Vikernes ut av fengsel. Politikken hans er bare blitt sterkere følt og mer råtten under fengselsoppholdet. Den primitive satanismen, som han selv tar avstand fra, er erstattet en blanding av nasjonalsosialisme og paganisme. Men engasjementet for endring er forsvunnet. Samfunnet, sier han, er et synkende skip. Ikke til å redde.

I 2010 gir Burzum ut sitt etterlengtede album ”Belus”. Ikke et spor av politisk agitasjon er å finne.

Ekstrem ideologi
I black metal har ideologi ofte gått foran det musikalske. Ideene om band og image har kommet forut for den faktiske musikkproduksjonen. Norsk black metal oppstod som et produkt av en ungdommelig motkulturell strømning, som manifesterte seg i en ekstrem ideologi drevet av anti-kristne holdninger og satanistiske sympatier. Etter hvert brøt den ut av sine snevre grenser i takt med at den opprinnelige ideologien mistet sitt feste blant de unge tilhengerne.

For mange forsvant behovet for ideologiene i kraft av at det kunstneriske uttrykket ble mer velutviklet. Mystikken forduftet, samtidig som grensene for true norwegian black metal satte begrensninger for musikalske utfoldelser. Det er denne avideologiseringen som forklarer at et band som Keep of Kalessin i dag deltar i Melodi Grand Prix. Men black metal forstås best i lys av ideenes kraft, ikke deres fravær. For den rene og primitive varianten bestod for mange.

Det opprinnelige estetiske og musikalske uttrykket var et produkt av ekstremistiske holdninger og verdisett. Dette er nøkkelen til å forstå hvordan black metal i dag er blitt et arnested for andre ytterliggående politiske ideologier — fra okkultisme og satanisme til, mest bemerkelsesverdig, nasjonalisme og ren nasjonalsosialisme.

Satan bringer black metal til Norge
I 1992 skapte en bølge av kirkebranner oppmerksomhet om et antatt satanistisk miljø av unge musikere. 6. juni brant Fantoft stavkirke til grunnen. 23. august brant Holmenkollen kapell. Senere reises tiltale mot Varg Vikernes og ”Samoth” fra Emperor. Over ett år tidligere hadde Mayhems vokalist ”Dead” skutt ut bakre del av kraniet sitt med en hagle. 21. august 1992 dreper ”Faust”, også fra Emperor, en homofil mann på Lillehammer. Natten 10. august 1993 kjører ”Blackthorn” fra Thorns med Varg Vikernes til Oslo. Det ender med at Vikernes dreper Mayhem-gitarist Øystein ”Euronymous” Årseth med en rekke knivstikk, det siste borer seg gjennom pannen.

Det samtlige nevnte har hatt felles er at de har vært med på å gi ut noen av nyere norsk musikkhistories beste og mest innflytelsesrike album, gjennom å forme et musikalsk uttrykk som har inspirert talløse andre band og artister.

Den ovennevnte artikkelen i BT 20. januar 1993 starter et mediekjør uten like. ”Satan Rir Media” heter en dokumentar fra 1998 om miljøet i denne fasen. Mediedekningen gjør at den norske offentlighetens oppmerksomhet for første gang rettes mot black metal. Et søk i Ateksts fulle arkiv på ”black metal” viser at før BTs intervju med Vikernes er ”black metal” kun nevnt et par, tre ganger i norsk media.

Reaksjonene er preget av sjokk og vantro. Det internasjonale musikkmagasinet Kerrang! fatter interesse for den norske black metal-scenen og viderebringer historien til resten av verden gjennom sensasjonalistiske oppslag. Både Vikernes og Årseth intervjues.

2. mai 1994 starter rettssaken mot Vikernes, som er tiltalt for forsettlig drap på Årseth og flere tilfeller av kirkebrenning. Gjennom en eksplisitt satanisme, som han senere avfeier, og en konvertering til en nasjonalsosialistisk ideologi med en særlig uttalt antisemittisme, blir han en slags riksfiende nr. én. Han dømmes til 21 år i fengsel, lovens strengeste straff.

Ideologisk renhet som musikalsk ledesnor
Black metal oppstod i sin rendyrkede form i Norge som et unikt politisk, sosialt og ideologisk produkt. Den musikalske formen kan ikke forstås isolert fra de verdier, holdninger og normer som rådet i dette lille miljøet av unge musikere da Norge entret 90-tallet.

Den opprinnelige ideologien var hovedsakelig satanisme og en sterkt elitistisk individualisme, antakelig basert på en simpel forståelse av Nietzsche, gjennom sekundærkilder. En ren dødskult-aktig fascinasjon for og dyrking av det onde og menneskefiendtlige (folkemord og ødeleggelse) var også sentral, i all sin naive ungdommelighet. Fra disse hovedsakelig antikristne holdningene blandet det seg inn en sterk strømming av nasjonalisme og senere odinisme og paganisme. Det ledet til en romantisering av Norges førkristne og førindustrielle historie.

Estetikken var inspirert av nagler og lær-imaget i heavy metal (særlig Judas Priests Rob Halford), og det mer okkulte. De poserte i sorte klær, kapper, enorme nagler og liksminke i ansiktet, som en krysning av Kiss’ Gene Simmons og et råtnende lik.

Det kan være vanskelig å ta denne black metal-scenen helt alvorlig. Den var preget av overdådig billedbruk, sekterisk gruppetenking, håpløse konformitetskrav og ungdommelig naivitet. Det var et enormt gap mellom den idealiserte livsstilen og dagliglivet med skolegang og sengeplass på gutterommet.

Vi må likevel ikke glemme de ekstreme utslagene det karikerte miljøet faktisk fikk: drap, selvmord, kirkebrenninger, vold og trusler — blant annet gjennom en sær selvtekt i miljøet for å skremme nye band som ikke var ”ekte”.

Pervertering av det moderne
Snarere enn å returnere til musikken fra de tidsperiodene som ideologien romantiserte, ble virkemiddelet å pervertere den moderne musikken.

Norsk black metal, såkalt True Norwegian Black Metal, er kjennetegnet av hurtige trommer, intenst støyende og høyt stemte elektriske gitarer, samt intense hyl, skrik og gurgling som vokal. En viss grad av mangfold var det, noe variasjonen mellom allerede nevnte Burzum, Mayhem og Emperor viser. Men en kjerne er lett å spore.

En forklaring er ren musikkhistorisk. Disse personene kom fra proto-black metal, NWOBHM, thrash metal og death metal og bygget videre på dette.

Det synliggjør likevel et paradoks. En ideologi som forherliger naturen, det primitive og de stolte tradisjonene og romantiserer det førindustrielle samfunnet, har funnet seg et estetisk og musikalsk uttrykk som er så ettertrykkelig koblet til moderne teknologi: elektriske gitarer, strøm, støy, forsterkere og store trommesett.

Black metal lengter etter naturen, fjellene og skogene, men har selv valgt å skape et musikalsk uttrykk som aldri vil kunne gjengis i dette miljøet.

Derfor opplever vi noe paradoksalt i møtet mellom black metals førindustrielle idealer og dens ultramoderne instrumentasjon og lydbilde. Snarere enn å ape etter den tiden den drømmer seg tilbake til, er black metal i form og uttrykk uløselig bundet til den moderniteten den er en reaksjon på.

Arnested for opprør
Black metal er ikonoklastisk. Den vil ødelegge det hellige og knuse illusjonene. Estetikken skriker opprør og tiltrekker seg dermed også opprørets ideologier. Spiralen fullbyrdes.

Men ved siden av raseriet og hatet, å ligger en dyp lengsel og fremmedgjøring. Melankolien i black metal er essensiell.

Black metal i sin snevre, originale og primitive variant vil for evig være forvist til populærkulturens marginer. En sterkt ideologisert ungdomsbevegelse inspirert av satanisme, nasjonalisme og odinisme følte seg fremmedgjort i det moderne samfunnet. Deres ideer var dømt til å tape i det sosialdemokratiske Norge. De skapte en musikksjanger som var like langt fra hovedstrømmen i samfunnet som de selv oppfattet seg å være.

Av samme grunn tiltrekker black metal seg i dag ideologier som er forvist til de samme evige ødemarker. Der satanismen en gang dominerte, preges black metal i dag av dypere fragmentering: Paganisme, nihilisme, nasjonalisme, anarkisme, selvmordsdyrking, okkultisme, odinisme og økologisme. Listen er ikke utfyllende. Men mest fremtredende er nasjonalismen, som iblant uttrykkes som ren nasjonalsosialistisk black metal, såkalt NSBM, som særlig vokser i Øst-Europa.

Fra venstre til høyre: Burzum - Aske, Immortal - Pure Holocaust, Windir - Likferd, Fanisk - Noontide.

Fra venstre til høyre: Gorgoroth - Antichrist, Mayhem - Dawn of the Black Hearts, Darkthrone - Transilvanian Hunger, Enslaved - Blodhemn.

Disse fundamentalt motstridende ideologier har det til felles at de for lengst er kastet på historiens skraphaug, eller aldri rakk å bli viktige nok til at de var verdt å kassere.

I desperasjon over de patetiske utsiktene for det ideologiske prosjektet, søker miljøet etter et rom i samfunnets kunstneriske marginer. De er forvist fra det offentlige rom og fester seg i black metal, det eneste stedet de kan holde fast ved sin egen identitet, samtidig som pariastatusen sementeres.

Skremmende fellesgods
Bak de varierte ideologiske orienteringene i moderne black metal finner man et fellesgods i fremmedgjøringen. De deler en forakt for det moderne samfunnet, massekapitalismen og liberale idealer om likeverd og frihetsidealer. For Norges tilfelle kan man også tilføye den sosialdemokratiske likhetskvernen.

Motstanden mot det moderne samfunnet resulterer i en bevisst dyrking av isolasjonen, snarere enn politiske aksjoner for å starte en motstandsbevegelse. Den manglende aksjonismen bidrar til at miljøet kan bli en smeltedigel for så varierte ideologiske konstruksjoner og en toleranse for de mest ekstreme og uspiselige standpunktene.

Evan Calder-Williams illustrerer holdningen i en drøfting av sitt forhold til NSBM med å sitere Bertolt Brecht: ”What is breaking into a bank compared with founding a bank?”

Dette sitatet illustrerer den unnskyldende legningen som så mange radikalere av alle avgreininger besitter. Kapitalismens strukturelle vold er så massiv, ukontrollerbar og urettferdig at voldelige handlinger, subversive ytringer og antiutopiske idealer båret av hatets ideologier, bare er for små dråper i havet å regne.

Isolasjon som visjon
Det norske black metal-miljøet på 90-tallet var en liten og ekskluderende bevegelse, men med klare ambisjoner om å prege det norske samfunnet. De omsatte ideologi til praksis. I en sammenligning de neppe ville satt pris på, hadde de mye til felles med dagens jihadister, i sin sekterisme, ekstremisme, vilje til vold og oppfordring til selvtekt.

Som politisk prosjekt har black metal i dag blitt en anemisk og innesluttet sjanger, med lengsel snarere enn opprør som drivkraft. Frustrasjonen over å ha tapt historiens idékamp gjør at sjangeren trekker innover og rendyrker sin ekstremisme i et kulturelt felt der de færreste noensinne ber om innsyn.

Den estetiske og musikalske ekstremismen til black metal ble på 90-tallet en kilde til publisitet og fascinasjon. I dag overrasker det lite. Støyen kan fortsatt plage et utrent øre og et lukket sinn, men den vekker ikke oppsikt. Dette er grunnlaget for at black metal har nådd et stadium hvor mange stadig spår påpeker sjangerens stagnasjon eller død.

Effekten av det ekstreme lydbildet er ikke lenger sjokk, men isolasjon.

Parodien som kritikk
Black metal-identiteten forakter den verdenen som avviser dem og bruker samtidig avvisningen som en indikasjon på egen autentisitet. Avvisningen blir således både en urimelig reaksjon fra storsamfunnet og et ideal som etterstrebes.

Det er ironisk at den tenkeren som gir oss det beste bildet på hvordan black metal-bevegelsen skal tolkes er filosofen Judith Butler. Hun er kjent for feminisme, queer teori og tankene om parodien som politisk virkemiddel, blant annet i verket Gender Trouble.

Butler oppfordrer til politisk parodi, fordi parodien underkjenner de hegemoniske kategoriseringene, rollene og begrepene i samfunnet. For eksempel parodierer drag de vanlige kjønnsrollene, ved å fremheve deres absurditet.

Hva annet enn parodien oppnår black metal? Individene opplever seg dypt fremmedgjort, men gjør ikke annet enn å utfordre kategorier. Bruken av moderne instrumentasjon som en kanal for lengten etter det førmoderne, blir et internt opprør mot det teknologiske samfunn. Bruk av liksminke, svarte klør og svart hår imiterer døden. Ikke bare for å dyrke den, men for å skape en avstand mellom seg selv og de levende, det ekskluderende samfunnet. Alt internaliseres uten forsøk på spredning.

Hva er det så godt for? Som Martha Nussbaum påpeker i sin grundige kritikk av Judith Butler: Neppe mye. Parodien blir sjelden mer enn parodisk. Kraften til å endre krever høyere ambisjoner.

Kontroversenes tid forbi
Det definerende trekket ved black metal som idé er motstand mot moderniteten. Samtidig er det denne moderniteten som mer enn noe har definert og skapt black metal som musikksjanger. Det har oppstått en parodierende motkultur med en politisk identitet, men uten et politisk prosjekt. Heldigvis består dette bare som et lite fragment av arven etter 90-tallets norske black metal scene.

Uten sine to knivdrap, en hagle trukket av med munningen pekende inn i eget gap og en serie kirkebranner, hadde aldri black metal blitt det vi så ofte liker å kalle ”Norges største kulturelle eksportartikkel”. Men det hadde det heller aldri blitt om ikke musikken holdt mål.

For ett år siden slapp Vikernes ut av fengsel. Nå har han nettopp gitt ut ”Belus”, det sårt etterlengtede albumet fra enmannsbandet Burzum. Det som først og fremst kjennetegner ”Belus”, er den totale mangelen på kontrovers rundt utgivelsen. Bjørn Gabrielsen kritiserer norsk presse og anmelderkorps for dette i Dagens Næringsliv 22. mars, men jeg deler ikke Gabrielsens vurderinger. Utgivelsen sjokkerer eller provoserer verken lyrisk eller lydmessig.

Å fortelle historien om Balders død, som platen handler om og ”Belus” refererer til, er kanskje motivert av nasjonalisme og behovet for å fremheve en felles vesteuropeisk identitet, upåvirket av det Vikernes vil hevde er jødisk innflytelse. Men historien om Balder er likevel bare den som vi gjerne ser at våre barn lærer i norsktimene.

En kontrovers så ut til å bygge seg opp når den tentative albumtittelen ”Den Hvite Gud” ble lekket ut. Anklagene om rasisme haglet. Overraskende nok varslet den ellers kompromissløse Vikernes kort tid etter at platen i stedet ville hete ”Belus”.

I mars 2010, over 17 år etter at han prydet forsiden til Bergens Tidende, fyller Vikernes forsiden på Terrorizer, et av verdens større ekstremmetallmagasiner. I intervjuet sier han følgende, om å endre tittelen på sitt nye album fra ”Den Hvite Gud” til ”Belus”:

”Jeg antar at med denne tittelen fjernes fokuset fra navnet, og over på musikken, som er slik det skal være.”

• Fredrik Gierløff (f. 1984) er masterstudent ved Senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur. Han er medlem av Minervas redaksjonsråd. Twitter: @FredrikESP.