Leif Knutsen (f. 1961) har vært bedriftsrådgiver i 20 år med spesialisering innen flokete (”wicked”) problemer.
Nettdebattens virkelige styggedommer
Det er ikke ekstreme meninger som ødelegger nettdebatter, det er ekstrem adferd. Den fremste faren er at beskyldningen om å “være som Breivik” vil jage ut dissens mot politisk konformitet.
For tiden søkes og ransakes det i arkivene til ulike nettsteder for å finne ut mest mulig om Anders Behring Breiviks motiver for massemordene 22.7. Følgelig skrives det mye om hans politiske overbevisninger og hvilke slektskap disse har med andre politiske retninger.
Det kan vise seg at denne diskusjonen er irrelevant når det gjelder akkurat ham: en mann med groteske personlighetsavvik som lette etter et påskudd for å dominere en situasjon gjennom voldelig makt. Hans såkalte manifest er en blanding av hans egne banale tankerekker, plagiat fra andre, og mange forsøk på å smigre seg selv gjennom klisjeer. Man kan godt kalle det en politisk plattform, men i så fall hviler det på strå, tyggegummi, og et stort lass naivitet.
I mellomtiden debatteres det friskt hvem som på en eller annen måte har “medansvar” for å skape “miljø”, “ideverden”, og “tankegods” som har gitt næring til massemorderens overbevisninger. Alle som Breivik på sett og vis har rost, kommer under et kritisk lys. Selv begavede og intelligente skribenter som Bjørn Stærk og Nils August Andresen sliter med å finne ut hvor lang avstanden er eller bør være mellom “høyreorienterte” eller “islamkritiske” de kjenner til, og Breiviks febrilsk forskrudde hjerne.
Det er nærliggende å være kategorisk her og si at folks forfattervirksomhet aldri kan holdes ansvarlig for andres gjerninger. Og det er vel – med visse unntak som for eksempel oppfordring til ulovlige handlinger – det avgjørende for den juridiske siden av saken.
Men vi har moralske sider å forholde oss til. Vi har mange eksempler i historien på at vanvittige ord fører til vanvittige handlinger, og at vanvittige handlinger blir rasjonalisert gjennom sløv men forførende retorikk. Vi har ikke bare rett til å holde hverandre ansvarlige for det vi skriver, vi har også en moralsk forpliktelse til å bruke harde ord mot destruktive meninger.
Men den forpliktelsen er også problematisk. Et eksempel som synes (foreløpig, men man vet aldri) helt urelatert til dagens debatt: selvbestemt abort.
Det finnes mange som mener at et foster er et menneskeliv, og at det å avbryte et svangerskap følgelig er overlagt mord. Det overveldende flertall av dem som mener det, holder seg likevel fast til loven. Noen få begår mindre overtramp, som å harselere med abortsøkende og helsepersonnel. En bitteliten gruppe har myrdet leger og andre som utfører aborter. Man kan kanskje si at de som karakteriserer abort som “drap” hisser opp stemningen og oppmuntrer til mordhandlinger, men vi vet godt at det er langt fra deres intensjon.
Men likevel: hva gjør man ikke for å forhindre det man er overbevist om er mord? Skal vi fordømme abortmotstandernes standpunkt fordi vi synes den – i all sin oppriktighet – er for ekstrem?
Mye av kritikken mot de såkalte kontra-jihadistene går ut på at de overdriver faren, at de tegner demoner, sammensvergelser, og usynlige krefter som ikke er helt til å tro. Og at de derved dyrker frykt og oppmuntrer til ekstremistiske holdninger.
Men selv om mange av oss kunne enes om en slik fordømmende karakteristikk, vil den være subjektiv. Gjennom historien har de aller fleste alarmistene tatt feil, men et viktig mindretall har dessverre fått rett. Vi kan mistenke Fjordman, Bat La’Or, Robert Spencer, Jennifer Geller og deres meningsfeller for kynisk hyperbole for å fremme frykt og få oppmerksomhet, men vi kan ikke motbevise deres påstand at de virkelig frykter det de advarer mot.
(Og hvis vi skal fordømme alle som overdriver konsekvensene av et politisk problem, er det vel få politikere som bør føle seg trygge.)
De ulike innleggene om dette spørsmålet snakker om en grense mellom det som er akseptabelt og det som ikke er det. Redaktører og andre er interessert i å luke bort det som er “rasistisk”, “uetisk”, “hatefullt”, osv. Men hvor denne grensen bør gå, er i beste fall et debattemne i seg selv.
Min erfaring gjennom nesten 17 år med online debattering (fra newsnet til twitter via Wikipedia) er at ekstreme holdninger er mer utbredte og mer allsidige enn folk flest aner. Og at selv rasjonelle, rimelige folk kan finne seg i et lite, tilsynelatende “ekstremt” mindretall på et spørsmål eller et annet.
Faktisk har det ofte vist seg at radikale meninger gir stråmennene som skal til for å få til en livlig diskusjon, at de er katalysatorer til en ofte overraskende læreprosess.
Skillet går ikke mellom akseptable og uakseptable meninger, men mellom konstruktiv og destruktiv adferd. Det er ikke de med aparte meninger som ødelegger online fora, det er bråkmakerne. De som kverulerer uten å lytte, misforstår med vilje, tvinger deres meningsmotstandere til å bruke all sin tid og sine krefter på å forklare sitt poeng om og om igjen. Deres målsetning synes å være å jage ut meningsmotstandere slik at de kan dominere debatten.
Med andre ord er det relativt få farer med å la folk utrykke ekstreme synspunkter i full offentlighet. Det er mer grunn til å være urolig over et debattklima der deltagerne stadig må bekymre seg over å bli beskyldt for å være for nær Anders Behrings Breiviks vrøvlete manifest.
- Leif Knutsen (f. 1961) har vært bedriftsrådgiver i 20 år med spesialisering innenfor flokete (”wicked”) problemer. Twitter: @leifern
Slik jeg forstår det er det to debatter på gang: den ene er hvilke verbale handlinger som direkte bør tilskrives et visst ansvar for at mennesker som Breivik spinner sitt vanvittige, konspiratoriske, voldelige og grusomme tankenett som konkluderer med, eventuelt gir intellektuell støtte til, en udåd som 22. juli.
Mange famler litt med dette spørsmålet, men det er et viktig spørsmål. Her vil folk som har kledd inn sin (legitime) skepsis til innvandring i et skjebne- eller krigsspråk, og dratt allegoriene langt inn i middelalderen, måtte bære på at dette fungerer motiverende for voldelige handlinger (uten at det, selvsagt, betyr at de er skyldige i noe annet enn intellektuell uredelighet). Dette gjelder, i ulik grad, mange debattaktører. Per Willy Amundsens famøse kommentar om at et "korstog" kan bli "nødvendig" er et eksempel på hvor galt det kan gå. Jeg syns det er selvsagt at denne formen for språkføring kan kritiseres for å være halvkvedet moralsk støtte til vold.
Mot denne forståelsen (at det finnes et slikt tankeunivers der folks verbale handlinger påvirker hverandres verdensbilde) står en annen idé: Nemlig den at Breivik er "bare gal", og at den verbale verden må forstås som separat fra den virkelige verden. En slik forståelse av Breivik mener jeg er uredelig og urealistisk. I så fall vil man konkludere med at han, separat fra hva han har lest og snakket med folk om, alene ville gjennomføre ugjerningen. Jeg kan ikke forstå at dette sporet har noe for seg.
Legg merke til at denne første debatten ikke er et blame game i ordinær forstand. Poenget er ikke å attribuere skyld, men å analysere hvordan vi som samfunn produserte en slik morder, trass i at (nesten) ingen faktisk ønsket at dette skulle være konsekvensen av deres verbale handlinger.
Den andre debatten er hva som direkte er om hva som er akseptabelt i det offentlige rom og ikke. Her deler jeg din oppfatning av at det aller meste av tanker som faktisk eksisterer "der ute" er verd å få frem. Du har også trolig rett i at det er atferden som er hovedproblemet: måten "debatten" på diverse nettfora foregår sørger for å skape separate ekkokamre i stedet for å etablere sunn meningsbryting.
Hvorvidt det blir farligere eller mindre farlig av å tillate ekstreme synspunkter i full offentlighet, er i aller høyeste grad et empirisk spørsmål, og jeg kan derfor ikke slutte meg til det siste avsnittet ditt. Jeg syns det er svært vanskelig å tro på en kontrafaktisk historieskriving der Holocaust blir enda verre når Hitler blir forstummet på et eller annet vis, for å ta et konkret eksempel. Men selvsagt eksisterer muligheten. A priori kan vi heller ikke vite hvilke stemmer vi skulle forstumme, og ytringsfrihet har for mange fordeler på andre plan, og konklusjonen blir derfor at vi må "slippe til" stemmene.
Men i en kommersiell medieverden, der de ekstreme utsagnene er de mest salgbare, er det kanskje enda mer grunn til å verne om de moderate stemmene. En medieoffentlighet som tilspisser konflikter unødig er, i mine øyne, åpenbart farlig.
Når det gjelder bekymringen din for at folk blir beskyldt for å være nær manifestet, blir det for meg et spørsmål om hvem du mener. Selvsagt skal ikke Siv Jensen måtte forsvare seg mot manifestets skygge når hun argumenterer for å strupe asylinstituttet eller krever at innvandrere spiser brunost eller whatnot. Men det er grunn til å stille spørsmålet når folk som bruker korstogsretorikken, eller borgerkrigsretorikken, eller snakker om muslimske barn som "avkom". Som jeg skrev på indregard.no, mener jeg du har begrenset anledning til å være overrasket over at soldater melder seg frivillig når du gjentatte ganger har ropt ulv om en kommende borgerkrig eller hellig krig.
Men uansett: bra innlegg. Kanskje slår det inn mange åpne dører. Forhåpentligvis slår det inn mange åpne dører.
Det jeg reagerer på i en del av reaksjonene fra innvandringskritikere er dobbeltmoralen i å holde muslimer til én standard, og sine egne til en annen. Det er ikke viktig for meg å bli enige om en "grense", vi må bare ha et gjennomtenkt forhold til hvordan retorikk flyter over i handlinger.
Hovedproblemet mitt med idolene til Behring Breivik er at de har låst seg fast i en fantasiverden. De bør kritiseres, ikke sensureres. Poenget ditt om abortmotstandere er interessant - en kunne si det samme om de som mener at dyr bør ha samme rettigheter som mennesker. Veien videre til vold er kort. Og det er klart at hvis noen faktisk mener disse tingene, så må de jo si dem. Men det er begrenset hvor langt de kan distansere seg fra de som deretter utfører vold basert på disse ideene. Spesielt hvis de aldri har vært særlig utfyllende om hvorfor vold er feil. Fjordman har argumentert med at demokratiet har mistet sin legitimitet. Greit, men da er alle muligheter åpne. Det kan han ikke løpe vekk fra.
Forøvrig synes jeg innvandringskritikere overdriver heksejakten som visstnok pågår mot dem nå. Jeg ser den ikke. Selvsagt får de negativ oppmerksomhet. Det er som det skal være. Men de fleste ser ut til å forstå at dette er for alvorlig til å score billige poeng. Og i den grad noen nå opplever at Behring Breivik så verden gjennom samme briller som dem selv, så bør det faktisk gi dem et støkk, og de bør bruke litt tid på å bearbeide det på en ydmyk måte før de igjen snur skytsen mot de vanlige fiendene.
Og det store spørsmålet alle som deltar i innvandringsdebatten bør stille seg nå er: Hva skal til for at den generasjonen politisk engasjerte unge som sterkest har følt dette angrepet skal ta det vi sier seriøst i årene som kommer?
Glimrende kommentar, Leif.
Breiviks plan går ut på at Arbeiderpartiet og andre skal benytte denne tragedien nettopp til å jage Frp og andre lenger vekk fra den offentlige debatten, slik at de vandrer lenger og lenger inn i dystopiet, i håp om at minst et par til blir såpass frustrerte og desperate at de plukker opp hans manifest og tyr til lignende grep.
Dobbeltmoralene må opphøre, underslag av "ubehagelige fakta" må stanse, man må tørre å prate med sine medmennesker om uhyggelige tema, selv om de innehar umusikalske meninger. Alt annet er å gå i fellen til denne terroristen som først og fremst forsøker å bedrive psykologisk terror på samfunnet vårt gjennom sine handlinger.
Meget presist fra Stærk og Indregard. Det er selvsagt ikke snakk om sensur, men når ABB faktisk ser verden gjennom samme briller som enkelte kjente og mindre kjente debattanter så er det all grunn for disse til å tenke seg om.
Alle bør alltid overvege sin retorikk, også i abortdebatten. Men at ein brukar ordet 'drap', eller 'fosterdrap', inneber ikkje ei oppmoding til å drepe dei som utfører abort. Vi kallar jo mord for eit drap - utan at det legg opp til at ein ved sjølvtekt skal straffe drapsmannen/mordaren, enn seie drepe han. Sjølsagt er det viktig for abortmotstandarar å ta sterkt avstand frå meningsfeller som vil ta lova i sine eigne hender.
Haram: Nei ikke en oppfordring til drap på abortleger, men retorikken (eller framingen) ved å kalle det "fosterdrap" leder lett til en legitimering av drap på abortlegen (som straff for massedrap eller som humanitær intervensjon for å hindre flere drap).
Hvilke ord man bruker er veldig viktig. "Kjønnslemlestelse" er en moralsk ladet omtale av omskjæring, kan være dekkende for en del tilfeller av omskjæring, men slett ikke for alle (mannlig omskjæring, symbolsk omskjæring av kvinner).
ABB og hans meningsfeller bruker eller brukte også svært ladete, overdrevne beskrivelser av innvandring fra islamske land. Dette bidro til å legitimere ABBs handlinger.
Leif Knutsen:
Navnet er "Bat Ye`Or" ikke "Bat La`Or". :)
og Pamela Geller (hun fra Atlasshrugs)
Enig med Sigve Indregard og Bjørn Stærks kommentarer. Her er hva jeg skrev et annet sted vedrørende sensur av Breiviks "ideologiske støttespillere":
[...] Utfordringen ligger ikke i å tillate slike ytringer - men å imøtegå dem. Det er der jeg vil si de fleste moderate mennesker har feilet. Man har latt være å imøtegå de ekstremistiske ytringene og man har latt de som kommer med det fortsette med sine vrangforestillinger. Dette fører igjen til at vedkommende ikke evner å tenke kritisk over sitt eget standpunkt. Utfordre sitt eget standpunkt og reflektere over sin egen retorikk. Den intellektuelle uredeligheten som en del av disse debattantene dyrker er destruktiv. Man skal alltid før man framlegger en rekke ytringer - tenke over hva slags reaksjon det vil skape og hvilken potensielle alternativer det finnes (alternative måter å ordlegge seg/formulere seg etc)."
Blir vel mer riktigere å si: Det handler ikke om sensur - men hvordan man skal imøtegå slike ytringer.
Vedrørende "veien til vold er kortere". Vel som Isaac Asimov sa det treffende: Violence is the last refuge of the incompetent...
Konrad (2. august, 2011 kl. 19:18):
"Det er selvsagt ikke snakk om sensur, men når ABB faktisk ser verden gjennom samme briller som enkelte kjente og mindre kjente debattanter så er det all grunn for disse til å tenke seg om."
Ja så? All grunn for oss å tenke oss om? Kan det ikke hende at det er de andre som tar feil?
Konrad (3. august, 2011 kl. 00:47):
"Hvilke ord man bruker er veldig viktig. “Kjønnslemlestelse” er en moralsk ladet omtale av omskjæring, kan være dekkende for en del tilfeller av omskjæring, men slett ikke for alle (mannlig omskjæring, symbolsk omskjæring av kvinner)."
Heller en presis beskrivelse enn en "moralsk ladet omtale".
"slett ikke for alle" - hvor går grensa for hvilke tilfeller av omskjæring som kan (ikke) kalles "kjønnslemlestelse"? Hvem ga deg oppdraget å bestemme hvor den grensa går?
Hva er "symbolsk omskjæring av kvinner" (til forskjell fra "ikke bare symbolsk omskjæring av kvinner"?)?
Jeg for min del kan ikke tenke meg en form for fjerning av en kroppsdel som IKKE er å regne som lemlestelse. (Unntakene er det som vokser ut igjen (hår og negler) og medisinsk nødvendige operasjoner.)
"ABB og hans meningsfeller bruker eller brukte også svært ladete, overdrevne beskrivelser av innvandring fra islamske land."
Hvilke av våre beskrivelser er det du kaller "overdrevne"? Begrunn gjerne svaret.
Det interessante er at diverse counterjihadis nå benytter seg av ABB som mer eller mindre en trussel for å kreve legitimitet. "Hvis ikke dere gjør som vi sier, kommer det en ny ABB" er en gjennomgangstone blant fillekommentariatet på VGdebatten, på SIANs facebooksider osv.
Og til artikkelens egentlige poeng om at vi ikke kan motbevise disse påstandene: Det er da ikke sant? Det er da mulig å påvise at en tilpasning til et multikulturelt samfunn (hvor f.eks. politikvinner kan bruke hijab) ikke innebærer en omveltning av en imaginært "norsk kultur"? Det er da mulig å påpeke at begrepet snik-islamisering er 5. kolonne retorikk? Det er da fullt mulig å påvise strukturelle likheter mellom jødehatet og dagens islamhat? Det er jo ikke minst fullt mulig i å påpeke det absurde i at Norges 3% muslimer skulle ta over landet i en hemmelig plan med Arbeiderpartiet?