Amara Butt (f. 1988) er journalist i Minerva.
Norge — en sinke i Norden
INTERVJU: – Tanken om fundamentale økonomiske og sosiale rettigheter har vært der hele tiden. Hvis vi i Norge tenker at de er luksusrettigheter, er det fordi det er lite aktuelt for oss, men for andre er dette ytterst brennbart, sier leder av menneskerettighetsutvalget Inge Lønning.
— Vi plikter å vedlikeholde grunnloven. Det er mange ting som mangler i dagens grunnlov, sier Inge Lønning.
Han er leder av menneskerettighetsutvalget som la frem sin rapport den 10. januar. I rapporten foreslår de et eget kapittel om menneskerettigheter inn i grunnloven. Mandatet til utvalget tar utgangspunkt i 200-års jubileet i 2014.
— Konstitusjoner har aldri vært gjenstand for folkekrav. Det var det ikke i 1814 heller. Hadde opinionen styrt, hadde vi aldri hatt noen grunnlov. Når interessen er så minimal for dette i dag, har det sammenheng med at vi seiler i medvind, og da er det lett å oppfatte det som at vi ikke har menneskerettighetsproblemer som er aktuelle. Konstitusjonelle spilleregler trengs mest i ruskevær, i dårlige tider, men de må lages under normale værforhold, sier han.
Grunnloven blir en museumsgjenstand i bevisstheten
Han mener kritikken av rapporten så langt har vært lite treffende.
— Mange sier at vårt forslag er unødvendig fordi dette er gjeldende rett gjennom de internasjonale konvensjonene som allerede er inkorporert i norsk rett. Men forskjellen er at dersom det skrives inn i Grunnloven, kan ikke et tilfeldig politisk flertall reversere disse rettighetene. Vi har ingen som helst garantier mot politiske konjunktursvingninger. Fristelsen for et politisk flertall å overkjøre minoritetsrettigheter vil alltid være der.
— Grunnloven blir en museumsgjenstand i bevisstheten.
— Sammenlignet med våre naboland som nettopp har hatt grunnlovsrevisjon, hvordan skiller Norge seg ut her?
— Ingen av våre naboland har en like gammel grunnlov. Danmark er eneste land som har en lignende situasjon. Til forskjell fra andre land, har danskene en prosedyre som gjør at de i praksis ikke kan endre grunnloven. De må ha folkeavstemning først, og minst 40 prosent av de stemmeberettigede må si ja. Det er et krav som er svært vanskelig å oppfylle i praksis. De andre nordiske landene har omfattende menneskerettighetsbestemmelser. Norge er en sinke i sammenligning.
Lønning mener dette henger sammen med grunnlovens alder.
— Grunnloven blir en museumsgjenstand i bevisstheten. Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet sa at grunnloven er uinteressant fordi komitearbeid i Stortinget er viktigere. Men Stortingets legitimitet kommer fra grunnloven, derfor er det et merkelig utsagn. Det er et illevarslende tegn. Hvis ikke Stortinget skal interessere seg for grunnloven, hvem i all verden skal gjøre det da?
— Blir grunnloven brukt mer aktivt i våre naboland?
— Har ikke helt statistikk på det. Men både svensker og finner har en mekanisme jeg mener vi også burde ha, og som innebærer en mer aktiv bruk av grunnloven. Det er en forhåndskontroll med den løpende lovgivning for å være sikker på at den ikke er i strid med grunnloven. Ved tvil kan forslag sendes tilbake. Det gjør at en unngår at Høyesterett dømmer staten ned som i Norge, sist med saken om rederibeskatningen og Opplysningsvesenets fond. Tvilsomme lovvedtak bankes igjennom under en flertallsregjering, det ville en mindretallsregjering aldri ha tatt sjansen på.
Først mat, så moral
Utvalgets mandat har vært å hente ut det de mener er de sentrale menneskerettighetene. Her er det en dissens i utvalget fra Carl I. Hagen, som problematiserer en blandingsgrunnlov, der klare individrettigheter blandes med mindre forpliktende, generelle programerklæringer. ( Se rapporten side 62 og utover)
— Vi har gjort et forsøk på å utøve et begrunnet skjønn. Hoveddelen av de 25 forslagene vi fremmer, dreier seg om de grunnleggende politiske og sivile rettigheter. Men de økonomiske og sosiale menneskerettighetene har vært med i FNs menneskerettighetsarbeid fra begynnelsen av.
— Gjennom menneskerettsloven er de økonomiske og sosiale rettighetene for lengst del av norsk rett. Hadde det vært aktuelt å prosedere på bestemmelsene, hadde advokater gjort det for lenge siden.
— Retten til arbeid og retten til et sunt livsmiljø finnes allerede i dagens § 110, men bestemmelsene er utformet som pålegg til statens myndigheter mer enn som en rettighet for den enkelte. Frykten for rettsliggjøring, at domstolene skal begynne å overprøve statsbudsjettet, er ubegrunnet. Gjennom menneskerettsloven er de økonomiske og sosiale rettighetene for lengst del av norsk rett. Hadde det vært aktuelt å prosedere på bestemmelsene, hadde advokater gjort det for lenge siden.
— Carl I. Hagen peker i sin dissens på faren ved at den dynamiske fortolkningsutviklingen i EMD kan føre til en rettstilstand som fjerner seg fra det som er akseptabelt for et flertall i Stortinget blant norske velgere.
— Dissensen til Carl I Hagen har lite med Høyesterett og norske domstoler å gjøre. Det er i forbindelse med EMD at temaet dynamisk fortolkning har vært et problem. Dersom han skulle ta konsekvensene av sitt forslag, måtte han strengt tatt foreslå å oppheve menneskerettsloven. Å skrive rettighetene inn i Grunnloven er nettopp å sette en stopper for dynamisk fortolkning. Et viktig poeng er å ta flere av disse sakene hjemme, ikke i Strasbourg.
Lønning er også skeptisk til å bruke begrepene første og andre generasjons menneskererettigheter.
— Betegnelsen er misvisende. Tanken om fundamentale økonomiske og sosiale rettigheter har vært der hele tiden. Hvis vi i Norge tenker at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er luksusrettigheter, er det fordi det er lite aktuelt for oss. Men for andre er dette ytterst brennbart. Hva skal du med ytringsfrihet hvis du sulter i hjel?
— Vi har bestemmelser som ikke er spesifiserte individrettigheter. Men de overordnede mål som skal ligge til grunn for myndighetenes politikk, skal ivareta prinsippene og ånden Grunnloven er bygget på. Menneskerettighetsbegrepet er et fanebegrep, og det blir tydeligere når Stortinget denne våren vedtar en ny § 2 der begrepet sammen med begrepene demokrati og rettsstat utgjør selve formålsbestemmelsen for vår norske grunnlov, sier han.
Makta rår
Rapporten fra utvalget har stort sett fått støtte fra politikerne, men noen kritikere har innvendt at de frykter en økt rettsliggjøring av samfunnet. Lønning kritiserer i et innlegg i Minerva det han mener er en feilslått debatt.
— Makta rår, og den som sitter med flertallsmakt, har sjelden noen sans for Grunnlovens maktfordelingsprinsipp.
— Det er en debatt som har mening når det gjelder den alminnelige lovgiving. Men det er en misforståelse å flytte den opp på grunnlovsnivået. Skal man stryke menneskerettigheter fordi de vil medføre en rettsliggjøring? Skal vi si: ”Dette er en menneskerettighet, men vi velger å ikke respektere den”?
— Kommentarene fra blant andre Martin Kolberg er på siden av det saken faktisk dreier seg om. Det er bedre å begrunne hvorfor man er imot å skrive den og den rettigheten inn i Grunnloven enn bare å referere til et diffust rettsliggjøringsbegrep. Dette er en ureflektert ryggmargsrefleks fra Ap. De har ingen tradisjon for å interessere seg for konstitusjonelle spørsmål. Makta rår, og den som sitter med flertallsmakt, har sjelden noen sans for Grunnlovens maktfordelingsprinsipp.
Lønning mener likevel at kritikerne vil endre mening etter hvert.
— Når vi kommer så langt som til 2014, gjenstår det å se om noen har mot til å stemme imot å ajourføre Grunnloven i forhold til dagens menneskerettslige standard, avslutter han.
- Amara M. Butt (f. 1988) er journalist i Minerva
Det undrer meg at sosiale og økonomiske menneskerettigheter fremheves så sterkt i denne sammenheng. Det man ønsker å skrive inn i Grunnloven, er forhåpentlig noe annet. At feilskjæret var der allerede i 1948 gjør det ikke til et mindre feilskjær. Et hovedpoeng med menneskerettigheter er at enhver stat, uansett styreform og økonomi i landet, plikter å respekterer dem. Det må følgelig være mulig for enhver stat å respektere dem. ("skal" forutsetter "kan"). Et brudd på menneskerettighet bør ha status som alvorlig forbrytele. For FNs sikkerhetsråd er det aktuelt å diskutere sanksjoner mot et regime som begår slike brudd.
Sammenhold det med Artikkel 24 i Verdenserklæringen av 1948: "Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn".
Det ligger i kortene at denne menneskerettighet blir massivt brutt i verdens fattigste land. Kan noen forestille seg at FN drøfter sanksjoner mot et regime som ikke sikrer folk regelmessige ferier med lønn?
Ifølge intervjuet har Lønning uttalt: "Hvis vi i Norge tenker at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er luksusrettigheter, er det fordi det er lite aktuelt for oss. Men for andre er dette ytterst brennbart. Hva skal du med ytringsfrihet hvis du sulter i hjel?"
Å slå i bordet med økonomiske retttigheter for å redusere viktigheten av politiske rettigheter er en strategi vi kjenner fra totalitære stater. Poenget er ikke luksus eller ikke. Poenget er det meningsløse i å anklage regimer for brudd på menneskerettigheter når avlingene svikter pga. tørke og mennesker sulter i hjel. Anklager kan rettes mot et regime for tilstander som regimet er ansvarlig for. I flere tilfeller gjelder det sikkert også sulttilstander - men i alle tilfeller og pr. definisjon?
Bør menneskerettigheter være en formålserklæring for en velferdsstat? Jeg antar at utvalget ikke har foreslått noe så dumt. Man ønsker antakelig ikke å kopiere Verdens helseorganisasjon, som i 1978 vedtok at altomfattende velvære (fysisk, psykisk og sosialt) er en grunnleggende menneskerettighet. Det er slikt man kaller reductio ad absurdum.
Slike ideer kan breie seg ut i det absurde fordi rettighetstenkning er blitt så dominerende. Som om moral ikke handler om annet enn rettigheter og plikter. Vi har etter hvert fått en så inflatorisk bruk av spesielt dette rettighetsbegrepet at det står i fare for å miste den tyngden det bør ha. Men det later til at utvalget ikke har bidratt til enda mer inflasjon, bare bekreftet status quo.
Grunnen til at jeg er kritisk til menneskerettighetsutvalget og Inge Lønning, er at jeg tror at de har en helt annen agenda enn det de gir inntrykk av.
For det første, er agendaen å flytte beslutningmyndigheten bort fra valgte og ansvarlige politikere til uvalgte og uansvarlige embetsmenn. Vi ser det stadig oftere, for eksempel i spørsmålet om bruk hijab i politiet. Befolkningen er sterkt imot å tillate hijab i politiet, og politikerne har da også vegret seg for å innføre hijab i politiet på grunn av presset fra velgerne. Man bruker da trikset med å si at det å nekte muslimske politikvinner å bruke hijab er et brudd på disse kvinnenes menneskerettigheter, og har dermed klart å gjøre spørsmålet om bruk av hijab i politiet til et juridisk spørsmål istedenfor et politisk spørsmål - altså et spørsmål som avgjøres av ansiktsløse jurister og ikke av ansvarlige politikere. På denne måten vil menneskerettighetene virke som en spydspiss for islam i Norge - noe som globalistene lenge har ønsket.
For det andre er hensikten å flytte beslutningsmyndigheten ut av Norge og over til internasjonale organisasjoner som EU og FN. Befolkningens "Nei til EU" i to folkeavstemninger var et hardt slag for globalistene, men globalistene løste problemet ved EØS-avtalen som gjorde Norge til EU-medlem på alle måter bortsett fra i navnet. Norge mottar nå helt ukritisk EUs juridiske rammeverk, og mye av de lovene som Norge mottar er begrunnet nettopp i "menneskerettigheter".
Dessuten er det jo ganske opplagt at Lønning gjør seg mye dummere enn det han egentlig er når han skriver: "Hva skal du med ytringsfrihet hvis du sulter i hjel?" Nå er det jo slik at økonomiske problemer, ofte sult, er den vanligste årsaken til at befolkningen gjør opprør. Hvorfor tror Lønning at det er store opptøyer i Hellas nå (underrapportert av norske media)? Hva tror Lønning er bakgrunnen for Occupy Wall Street og Tea-party bevegelsen i USA? Økonomiske problemer. Hva er bakgrunnen for demonstrasjoner i Spania, Portugal, Ungarn og mange andre europeiske land? Økonomiske problemer. Ytringsfriheten er spesielt viktig når det oppstår økonomiske problemer i et land, slik at man kan få stilt de styrende til ansvar. Men jeg forstår jo at elitister, som Lønning, ikke ønsker å ta ansvaret for dette.
(I parantes bemerket vil jeg si at det er ganske slående at folkelige opprør er "gode" og blir støttet på alle måter, også ved militære intervensjoner, dersom de forekommer i land som Libya, Egypt eller Syria, men de er "onde" og blir brutalt slått ned dersom de forekommer i land som USA, Hellas, Spania eller Storbritannia. Denne utrolige dobbeltmoralen kan bare forklares med at "noen" har en oppfatning av at styresmaktene i Libya, Egypt og Syria er (var) "onde", mens styresmaktene i USA, Hellas, Spania og Storbritannia (og Norge!) er "gode". Men hva om det var omvendt?)
Lønnings synspunkter er sterkt elitistiske: Han mener at den herskende klassen, som han tilhører, aldri kan gjøre noe galt, og dersom det oppstår problemer i et land, så er det plebeierne som har det hele og fulle ansvaret for det. Beklager, Lønning, men flere og flere av oss på gølvet begynner å få en mistanke om at det er eliten - som Lønning - som står bak mange av de problemene vi ser i Norge, Europa og verden forvrig i dag.
Beklager, Lønning, men vi tror ikke på deg og dine globalistvenner lenger. Du jobber ikke for Norge og Norges interesser. Du er kjøpt og betalt av globalistene og jobber fullt og helt for globalistenes interesser.
Menneskerettigheter må gjelde i alle land- også der islam er den rådende ideologi.
Det medfører en endrig i holdningen til enkeltmennesket som verdifullt og ukrenkelig i seg selv, samt at alle uansett kjønn og familietilhøringhet er likeverdige.
Vi har innvandring knyttet til behov for våre velferdsgoder.
Med fortsatt tilstrømming til disse godene i Norge, vil vi om kort tid ikke lenger være i stand til å opprettholde en velferdsstat.
Tendensen er allerede meget klar.
Dagens innvandring er ikke selvbærende.
Målet må derfor være en god "gammeldags" misjonsvirksomhet knyttet til eksport av den nordiske (og norske) modellen for velferd.
Der det er mye fattigdom er det også mye riksom.
Rikdommen må fordeles rettferdig innenfor de enkelte nasjonalstater.
Nordmenn kan ikke forsørge "hele verden".
Lønning skriver: "Hva skal du med ytringsfrihet hvis du sulter i hjel?"
Dette er et ugyldig argument som ofte brukes til å svekke individets rettigheter. Resonnementet er ikke historisk gylding og det er uforståelig at det her benyttes.
1. Historien beskriver intet samfunn med ytringsfrihet og sult. Har man ytringsfrihet så finnes ikke sult.
2. Derimot finnes en rekke samfunn hvor man ikke sulter, men har svært begrenset eller ingen ytringfrihet.
Hvis kommisjonen bevisst benytter ugyldige ressonnementer som dette i debatten om endring av Grunnloven er det trist.
nettopp, Ødegård. Også overraskande at Lønning vil bruke eit slikt illeberalt resonnement som å påstå at motstandarar av 2.generasjons menneskerettar kallar desse for "luksus". Det er jo eit kjent teikn at alle som ønsker seg autoritære/totalitære samfunn alltid vil underkommunisere individuelle rettar og peike på fattigdommen hos massen.
A) For å snu på det: Kva skal du med mat om du ikkje har ytringsfridom?
Og B)Det er klart fleirtalsregjeringer har interesse i maktfordeling,- jo større fleirtal regjeringa har i Stortinget,- jo lettare er det å styre med eit svakt Storting ( i alle fall når Ap er det største partiet og stemmer slik sjefen seier,(døme: DLD)).
Men,---spøk til side: eg skjønner jo at Lønning ikkje her snakkar om den klassiske maktfordelinga mellom lovgivar, utøvende og dømmande. Han sikter til det overnasjonale nivået,som ein ny "fordelingsinstans". O' tenk å få lagt ned nasjonalstaten og få rettsleggjort gode tankar på eit høgare nivå. Det er Nirvana.
Lønning & co.: Eit anna alternativ til å seie ”Dette er en menneskerettighet, men vi velger å ikke respektere den”? er jo at vi seier: ”Dette er en menneskerettighet, og vi velger å respektere den”.
Problemet sult vs. ytringsfrihet er etter mitt syn annerledes. Hvem har påstått at det er luksus å ikke sulte i hjel? Det er heller ikke noe lukseriøst ved de såkalte velferdsrettighetene (sosiale og økonomiske) Poenget er at genuine menneskerettigheter er politiske. De angir grenser for enhver statsmakts rettmessige atferd. De er primært å forstå som forbud mot overgrep som kan begås av alle stater, uansett ideologi, styresett og økonomi i landet. Det samme kan ikke sies om velferdsrettighetene. Så hva kan poenget være når Artikkel 23 (FN, 1948) knesetter at "Enhver har rett til arbeid.." ? Betyr det at menneskerettigheten brytes i alle land med arbeidsløshet? Noen kan opplagt ønske å argumentere for det. Da skjer en dreining mot den økonomisk/sosiale dimensjonen, en uthuling av menneskerettighetenes status. Eller er det slik at regimet i Spania nå bryter menneskerettigheten massivt pga. den høye arbeidsløsheten i landet, mens den norske regjering bryter dem mindre grovt pga. bedre sysselsetting? I kontekst er det rimelig å tolke rett til arbeid som forbud mot diskriminering på arbeidsmarkedet, noe som gir god mening, gitt rimelig tolking av diskriminering - det handler om forbud mot overgrep. Artikkel 24 lar seg neppe tolke slik.
Er det slik at vi hjelper mennesker i stor nød - de sulter i hjel - fordi de har (menneske)rett til hjelp? Man får inntrykk av det. Det er som om andre mulige motiver ikke lenger finnes. Rettigheter og plikter har slukt dem.
En eksegese: "Den barmhjertige samaritan har plikt til å vise barmhjertighet fordi den hardt skadde i veikanten har rett til hjelp. " Ja, man kan se det slik. Var det tekstens budskap?
David Cameron: Human Rights Laws Stop Britain Protecting Against Terrorism
The Prime Minister is trying to push through reforms of the European Court of Human Rights over fears it has too many powers to overrule national governments.
In a speech to the Strasbourg assembly, Mr Cameron said the whole concept of human rights laws was in danger of becoming “distorted” and “discredited” because of the court’s decisions.
“We do have a real problem when it comes to foreign national who threaten our security,” he said.
“The problem today is that you can end up with someone who has no right to live in your country, who you are convinced–and have good reason to be convinced–means to do your country harm. And yet there are circumstances in which you cannot try them, you cannot detain them and you cannot deport them.”
http://www.telegraph.co.uk/news/politics/david-cameron/9038869/David-Cameron-human-rights-laws-stop-Britain-protecting-against-terrorism.html