Ellen Reiss (f. 1979) har master i litteraturvitenskap, jobber som skribent og fotograf og har skrevet reportasjeboken "Søstre: Hvordan unge, muslimske kvinner skaper sin egen frihet". Ellenreiss.no.
Norskpakistansk Thelma & Louise
SKITTEN SNØ: Et overgrep skjer. Det pakistanske miljøets moral hindrer åpenhet. Fire jenter forener krefter og krever hevn. Men mot slutten beskytter Mahmona Khan dem mot egen brutalitet. Det blir for enkelt og lite kritisk.
Skitten snø,
Mahmona Khan,
Aschehoug, 2011
Sumera blir voldtatt. Overgriperen doper henne, penetrerer henne og bruker en tapetkniv for å skjære striper på brystene hennes. Så tar han bilder av den nakne, bevisstløse kroppen hennes for å drive utpressing senere.
Et halvt år tidligere ble Charlotte voldtatt. Hun opplevde de samme traumene, den samme frykten og etter hvert det samme sinnet som Sumera. Alt rettet mot samme person, norskpakistaneren Jamal.
Nå slår de seg sammen for å sette en stopper for dette monsteret av en mann. En gang for alle.
Men frykten deres er ikke helt den samme. Charlotte har etnisk bakgrunn fra Norge, mens Sumera i tillegg har sin pakistanske bakgrunn i bagasjen.
Thelma & Louise
Det danner seg et slags Thelma & Louise-plot i Mahmona Khans nye roman Skitten snø. Sumera, Charlotte og to venninner bestemmer seg for å ta rotta på overgriperen.
En liten del av meg jubler, den største delen tenker at dette er riv, ruskende galt.
Jeg har et elsk-hat forhold til Thelma & Louise. Jeg elsker følelsen filmen gav meg første gang jeg så den. Den frigir en underbevisst glede over at det endelig er noen kvinner som tar igjen mot de sexistiske, voldelige, kvinnehatende drittsekkene der ute. Man føler seg ”empowered”.
Det er den basale siden av meg. Den mer moralskfeministiske siden protesterer.
Det er noe grunnleggende galt i retorikken: Noen utsetter jentene for grove overgrep, men de tror ikke rettferdighet vil skje fyllest om de sier fra til samfunnet rundt. Derfor adopterer de overgriperens atferd. De hermer etter mannens dårligste egenskaper. De tyr til vold.
Han får smake sin egen medisin. Øye for øye. Tann for tann. En liten del av meg jubler, den største delen tenker at dette er riv, ruskende galt.
Utfordrer ikke
Sumera flørtet uskyldig med overgriperen Jamal i forkant av voldtekten. Hun ble med i bilen frivillig. Hun gikk frivillig med opp i leiligheten, selv om det var under falske premisser. Derfor føler hun skyld for overgrepet. Skyld som kvinne, men også som norsk-pakistansk kvinne med ansvar for familiens rykte og ære.
Sumera vil ikke anmelde Jamal. Hun er redd for de sosiale konsekvensene hvis bildene han har tatt av henne kommer ut. Det kan ødelegge familien. Boken sier noe om det pakistanske miljøets vektlegging av dydighet og frykten for sladder. Voldtekt er kontroversielt fordi familiens ære settes på spill.
De vender sinnet sitt mot den største og åpenbare drittsekken, og glemmer at de også burde gjort opprør mot den kvinnefiendtlige kulturen.
Mahmona Khan har noen gode poenger. Men hun utfordrer ikke den sosiale kontrollen som finnes i det pakistanske miljøet. Hun lar jentene ta igjen mot overgriperen, men aldri ta til motmæle i forhold til stigmatiseringen. Problemet forblir uadressert i boken.
De vender sinnet sitt mot den største og åpenbare drittsekken, og glemmer at de også burde gjort opprør mot den kvinnefiendtlige kulturen.
På den måten er boken kanskje en kritikk av samfunnet. Men så mye mer kritisk den hadde vært om Khan ga jentene noen reelle valg! Istedenfor lar hun dem føye seg etter familiekulturen.
Jenters skyld
Boken kan heller ikke leses uten å tenke på de siste ukenes debatt om voldtekt.
Når vi snakker om norske, fulle jenter, knyttes ofte rus, flørting og påkledning til skyldspørsmålet. For Sumera gjelder andre sosiale normer for omgang med det motsatte kjønn. Men grunnspørsmålet er det samme: Hvor mye skyld har kvinnen?
I Thelma & Louise dreper Thelma mannen som forsøker å voldta Louise. Louise vil ringe politiet, men Thelma sier: ”You think they’d believe us when the whole bar saw you dancin’ with him the whole night? We don’t live in that kind of world.”
Vi lever ennå ikke i en verden hvor jenter automatisk blir trodd og beskyttet når de utsettes for overgrep.
Med litt godvilje kan man si at boken spør hvilke valg samfunnet og den norskpakistanske kulturen gir jentene. De kan velge å fortelle og anmelde, men frykten for ”represalier” og skam fra miljøet stopper dem.
Og det er sant.
Kan hende lever vi ennå ikke i en verden hvor jenter automatisk blir trodd og beskyttet når de utsettes for overgrep. Vi lever i alle fall ikke i en verden hvor jenter automatisk tenker at de er uten skyld for voldtekten.
Tenker ikke kritisk
Boken har et spennende anslag her. Men når Khan bruker et så sterkt symbol som grov voldtekt på mannlig dominans og kvinnelig underordning, må det problematiseres mer.
For mange av normene i det pakistanske miljøet og mekanismene bak menns overfall mot kvinner får stå ukommentert. Det gjelder skam, skyld, sosial tvang og forskjeller mellom generasjonene. Prøver boken å endre disse normene hos oss, for de unge jentene, eller for autoritene i miljøet?
Khan viser frem generasjonsforskjellene, opplevelsen av ulikheter mellom kulturer, utfordringene med å være overbeskyttede og litt naive norskpakistanske jenter og den til dels kontrollerende patriarkalske familiekulturen.
Hva er alternativet? Hvem har ansvaret for å fremme endring? Hvordan burde kvinnekulturen være?
Men hun tar ikke skrittet over til å tenke kritisk omkring dette: Hva er alternativet? Hvem har ansvaret for å fremme endring? Hvordan burde kvinnekulturen være?
Mannlig trussel
I boken er det ingen tvil om hva som er trusselen mot jentene: menn. Boken tegner ikke opp en total og fullstendig demonisering av mannen, men det er ikke langt ifra.
Mange av mennene i boken utgjør en eller annen form for trussel. Om ikke direkte ved å være voldtektsmann, så indirekte ved å være gjengmedlem eller fedre som presser jentene til å inngå ekteskap med ”fetteren i hjemlandet”.
Bokens omdreiningspunkt er voldtektsmannen Jamal. Han står i stor grad for det mannlige norskpakistanske innslaget. Jamal ser på jenter som noe han bare kan forsyne seg av og misbruke. Det finnes unektelig slike menn. Likevel synes jeg det er vanskelig at hans syn i boken forblir såpass lite utfordret.
Jeg kjenner jeg nesten blir litt opprørt på menns vegne: Hva slags fiendebilde sitter man igjen med?
Moralen er:
I et intervju forteller Khan at hun er bekymret for hvordan folk vil reagere på det moralske i historien. Hun mener venninnene kanskje går for langt i å beskytte dem de er glade i. Khan mener jentene setter omsorgen for fellesskapet foran seg selv. Men jeg synes det er veldig rart å lese den blodige hevnen deres som indirekte omsorg.
Gode forbilder ville vist at det var tøffe jenter, og ikke bare flere damer som kan sparke rumpe.
Sumera og venninnene banker opp overgriperen istedenfor å finne andre løsninger. Når de tar saken i egne hender, virker det egentlig som om de bare gir etter for hevntanker. Er ikke grunnen til deres hevn nettopp frykten for sosiale konsekvenser, og ikke omsorg?
Gode forbilder ville gått imot det pakistanske miljøets stigmatisering og vunnet frem på annen måte. Virkelig vist at det var tøffe jenter, og ikke bare flere damer som kan sparke rumpe.
Selv om dette er en jentebok — altså en bok med jenter for jenter — så tilbys ikke alternative løsninger eller refleksjoner omkring den store, stygge ulven: den autoritære oppdragelsen av gutter og jenter i pakistanske miljøer, og pakistanske kjønns spillerom.
Det er synd at en roman for unge jenter ikke tilbyr andre, kritiske perspektiver.
Beskyttes mot seg selv
Ikke les videre om du ikke vil vite hvordan hevntokten ender. Den ender i skogen.
De slår ham med et kujern og et balltre, før de kler av ham og binder ham til et tre.
Jentene skal realisere sin plan om å drepe Jamal. De har kjøpt en pistol og leid noen gjenggutter til å kidnappe ham. I snøen i skogen ender de opp alene med Jamal, og det blir slåsskamp. Han er i ferd med å overmanne dem, men de greier å banke ham. De slår ham med et kujern og et balltre, før de kler av ham og binder ham til et tre. Da hører de en bil, får panikk og stikker.
Noen måneder etter leser de i en avis at Jamal er funnet i skogen, skutt. Politiet knytter det til et gjengoppgjør. Overgriperen er borte, og jentene går fri.
Men dét irriterer også når vi har kommet så langt i historien. Feiget forfatteren ut? Hun gir jentene først makten til å slå tilbake, men lar dem ikke gjennomføre sin morbide plan. Hun beskytter dem mot seg selv. Boka snubler, den forsøker å gjenfinne balansen, men ender opp med å falle moralsk pladask.
- Ellen Reiss (f. 1979) Har master i litteraturvitenskap og jobber som skribent og fotograf. I disse dager ferdigstiller hun en reportasjebok om norskmuslimske jenter: Søstre: Hvordan unge, muslimske kvinner skaper sin egen frihet. Ellenreiss.no.
Denne boken hadde jeg tenkt å lese første gangen jeg leste om den i media, men etter denne anmeldelsen dropper jeg det. Er neppe noe å bruke pengene på. Takk til Ellen Reiss for en ærlig anmeldelse.
Vent nå litt, det er jo nettopp det som er interessant, det er DEN historien Mahomana Khan kan fortelle, og det er vel så interessant hvorfor det du kaller feighet skjer. Mahmona Khans fortelling går ganske langt i å bryte tabuet rundt det å snakke om at kjærestevoldtekter av pakistanske jenter skjer, og har skjedd i en årrekke, UTEN at noen i miljøet har snakket høyt om det. Bare det er et stort skritt, selv om vi ikke skal slå oss til ro med bare det. MEN den faren, broren, eller mannen som forkaster æreskravet og stiller sin mannsamfunn i kritisk ikke er med i boken gjør den ikke til en dårlig fortelling. Hvor er disse mennene i offentligheten? Og dette viser jo bare hvor sterkt presset er, nettopp fordi man ikke kan åpne opp det rommet, men den debatten kan boken fortsatt reise. Og det gjorde den på den lanseringen jeg var på, med både pakistanske menn og kvinner, side om side. For dette kan ikke diskuteres eksplisitt i boken, som ikke er en dokumentar eller debatt/faktabok. Du kan mislike plottet, men derifra til å stille spørsmålet til feighet ( heller ubevissthet) er for drøyt etter min mening.
Ellen Reiss har glemt et vitalt punkt: dette er fiksjon, og ikke minst, dette er en ungdomsbok.
Og så er det fryktelig irriterende at besserwissere skal fortelle en norskpakistansk forfatter, hvordan hun skal skrive om det norskpakistanske miljøet.
Mahmona Khan er alt annet enn feig. Karakteristikken av henne som forfatter er urimelig.
Hun er den første som tar opp dette tabubelagte temaet på en måte som når inn til ungdommen.
Skuffende kvasi-analyse.
Hvor lenge er innvandrerverden svart/hvitt for kultureliten og forståsegpåere?
Hadde lyst til å stoppe etter ordet "kvinnefiendtlig".
Jeg likte boka, først og fremst fordi det er en god ungdomsbok. Det er ingen voksenroman tatt fra realiteten som den brilliante Izzat.
Ok at ryktespredning og æresfrykt er sentralt i det norsk-pakistanske samfunnet, men hvor får du inntrykket av familien er kvinnefiendtlig? Det kommer tydelig fram hvor glad faren er i dattera, hvor glade brødrene er i søstra si og hvor mye moren bryr seg om sin datter Sumera. Det er på grunn av denne kjærligheten hun ikke tør å sette dem under press for den ukulturen som finnes i resten av miljøet.
Khan har gjort en utmerket jobb med å vise en jentes dilemma, tanker og følelser etter en slik hendelse. Og ikke bare tankene til en norsk-pakistansk jente, men også en norsk jente.
Dette er først og fremst en ungdomsbok med jenter som tør å gjøre noe. Det er nøkkelordet: Å våge. Stå opp mot noe som er galt. Det gjør dem.
Om anmelderen mener at det burde kjempes mot ukulturen osv i norsk-pakistanske miljøet når det gjelder overgrep, burde du være med på debatten. La boka være et startpunkt.
Jeg tviler på at 13-14 åringer er interesserte i en 600 siders bok der det diskuteres om hva som burde gjøres i miljøet, selv om det er viktig - uten tvil.
De lærer at man skal gjøre noe med det som er galt. Jeg tror også at dem er kloke nok til å skjønne at dette er fiksjon, og det som skjer i boka, burde ikke "prøves hjemme". Uansett, boka er viktig. Jeg er glad for at Mahmona Khan valgte å skrive om et slikt tema.
Jeg er enig i at boken kan vekke en konstruktiv debatt i offentligheten. Det jeg reagerer på er at det er en ungdomsbok som ikke tilbyr en reell refleksjon i boken, og at det kan være problematisk å overlate til hver enkelt ungdom å reflektere over det fiendebildet boken vekker, eller å oppdatere seg på samfunnsdebatten i kjølvannet av den.
”MEN den faren, broren, eller mannen som forkaster æreskravet og stiller sin mannsamfunn i kritisk ikke er med i boken gjør den ikke til en dårlig fortelling”.
Det gjør den ikke til en dårlig fortelling, men endimensjonal og stereotypisk.
Min kritikk går ikke på at dette ikke skjer, eller at det ikke er på tide at dette snakkes om og diskuteres (jeg etterlyser også et oppgjør med dette i offentligheten), det går heller ikke på at boken ikke kan åpne den debatten. Det anerkjenner jeg at den kan gjøre. Min kritikk er at det innenfor bokens univers skapes et fiendebilde som ikke reflekteres over eller tilbys noe alternativ. Jeg forestiller meg å være 14 år og lese denne boken, så ville jeg sittet igjen med en følelse av at pakistanske gutter er fienden og at personlig hevn er ”feminisme”. Det var sånn jeg tenkte på den tiden. Kanskje ville man brutt flere tabuer om man introduserte elementer i boken som hadde gått tabuene midt imot, eller reflektert rundt urettferdighetene istedenfor tilby enkle muligheter for hevn.
Vet sannelig ikke om dette kan kalles litteraturkritikk. Reiss ber om en helt annen bok. Her må en klare å stille to enkle spørsmål: Hva vil forfatteren? Har hun fått det til? Etter mitt skjønn har Khan helt klart fått til dette og i tillegg klart å skape debatt rundt tematikken.
Anmelderen bommer fullstendig og har nok helt feil fokus. Boka er uten tvil viktig og et viktig bidrag i norsk litteratur.
@Usman:
Jeg mener at kulturen er kvinnefiendtlig, ikke Sumeras familie.
“Khan har gjort en utmerket jobb med å vise en jentes dilemma, tanker og følelser etter en slik hendelse. Og ikke bare tankene til en norsk-pakistansk jente, men også en norsk jente.”
Enig
“Å våge. Stå opp mot noe som er galt. Det gjør dem.”
Uenig. Jeg mener jo nettopp at de IKKE står opp mot det som er galt. Det som er galt er uten tvil ukultur og stigmatisering i det norsk-pakistanske miljøet. Det de gjør er å ta hevn, og de bruker samme midler til hevnen som overgrepsmannen brukte mot dem.
“Jeg tviler på at 13-14 åringer er interesserte i en 600 siders bok der det diskuteres om hva som burde gjøres i miljøet, selv om det er viktig — uten tvil.”
Dette er bare retorikk. Så klart det går an å adressere denne ukulturen på en måte som ikke krever en avhandling på 600 sider.
“De lærer at man skal gjøre noe med det som er galt.”
Igjen: mitt poeng er ikke at de ikke gjør noe, det er HVA de gjør jeg kritiserer.
@norskpakistaner: Mitt spørsmål er: som norsk, kulturelitistisk, besservisser og forståsegpåer (det var mye hersketeknikk i et så kort innlegg) så kan ikke jeg mene noe om generell moral og litterære rollemodeller? Jeg er den siste som hevder at innvandrerverden er sort/hvit. Tvert imot frykter jeg at boken i større grad bygger oppunder en slik forståelse, mer enn min anmeldelse gjør det.
Reiss, jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i dine beskrivelser av det norsk-pakistanske miljøet eller mennene som noen fiendebildet. Tvert i mot Khan nyanserer og det er helt tydelig forskjell på mennene i denne fortellingen. Forstår derfor ikke denne kritikken i det hele tatt. Khan har vel truffet noe når hun av tidligere anmeldere nettopp har fått skryt for denne nyanseringen:
"Hun viser fram hvilke forventninger de pakistanskfødte foreldrene har til sine norskfødte jenter og skildrer på kjærlig vis det norskpakistanske miljøet, også når dets normer kolliderer med norske ideer og måter. DAGSAVISEN
http://www.dagsavisen.no/kultur/boker/article523266.ece
og
DAGBLADET:
"Khan er likevel balansert, og det er mye varme i skildringen av særegne norsk-pakistanske miljøet. Det er kanskje det beste i boka."
http://www.dagbladet.no/2011/11/07/kultur/litteratur/anmeldelser/litteraturanmeldelser/bok/18912876/
Synes ikke kritikken din henger helt på grep på dette punktet.
"Vet sannelig ikke om dette kan kalles litteraturkritikk. Reiss ber om en helt annen bok. Her må en klare å stille to enkle spørsmål: Hva vil forfatteren? Har hun fått det til? Etter mitt skjønn har Khan helt klart fått til dette og i tillegg klart å skape debatt rundt tematikken."
Jeg ber ikke om en helt annen bok, jeg forsøker å kommentere hva den moralske "leksen" man som ungdom kan lære av boken er. Jeg opplever boken for å tegne opp et urettferdig og noe ensidig fiendebilde. Og en forfatter kan jo få til helt andre ting enn det hun har hatt som intensjon også. Det er disse uintenderte konsekvensene jeg adresserer.
Etter å ha lest dine argumenter blir jeg litt usikker på om vi har lest den samme boka. Synes problemstillingen din er for konstruert. Jeg opplevde først og fremst overgriperen, Jamal som "fienden" og selv han hadde en bakgrunn som helt klart tilsa at han ikke var en hvilken som helst gjennomsnitts norsk-pakistansk mann. Vi er dessverre helt uenig og jeg opplever kritikken din som snever og ensidig.
Reiss, hele boka hele fortellingen bygger på hvilket press de står overfor og hvilke konsekvenser det i dette fallet får. At forfatteren trekker det til ytterste konsekvens, kan diskuteres men igjen dette er fiksjon som etter min mening får frem et veldig viktig problem.
Jeg lurer virkelig på hvilke forventninger Reiss har til en ungdomsbok. Hvis man leser ungdomsbøker som kommer ut på norske forlag for tiden så er denne boken, etter min mening, en av de bedre og mest interessante.
Så vil jeg bare si at kritikkens oppgave er å vurdere verket slik det foreligger, på dets premisser, ikke på hva kritikeren heller ville ha lest. Da skulle man kanskje ha funnet seg en annen bok å lese. Til slutt, dette er første gang jeg leser en bokkritikk hvor kritikeren avslører bokens slutt. For meg strider det mot alle prinsipper for litteraturkritikk.
Nei, dette var ikke særlig bra altså.
Ellen Reiss begrunner selvfølgelig sin egen kritikk på egenhånd, bare lyst til å si to ting:
1. Kritikken er selvfølgelig skrevet med utgangspunkt i boken som den foreligger, å si noe annet er bare tullete. Les essayet en gang til.
2. At slutten røpes, er helt vanlig i essays som har en ambisjon om å si noe om en bok som en helhet. Reiss er til og med så snill å advare om at det kommer, så det er helt uproblematisk.
Ellers mye god diskusjon! Artig både for boken, og for kritikken til Reiss hos oss, at det blir debatt :)
Kristian Meisingset,
Kulturredaktør Minerva
Herr kulturredaktør,
Hvorfor kaller du teksten et essay? På hvilken måte er det et essay? Jeg bare spør?
Dette er en bokanalyse. Ingen essay. Sjangerforvirring fra Minerva.
Er det et forsøk på å rettferdiggjøre kardinalsynden en anmelder kan begå? Nemlig avsløre plottet?
Herr norskpakistaner,
Selv tenker jeg at det er en ambisjon å gjøre helhetlige analyser, som gjerne trekker linjer utover akkurat det konkrete verket, og som gjerne har en tydeligere avsender som kan ta seg større friheter enn hva man vanligvis gjør i anmeldelser.
Derfor bruker vi "essay"-benevnelsen.
Når det gjelder dette med å røpe slutter, er vi nok uenige. Selv synes jeg det er en helt unødvendig beskjedenhet hos mange kritikere. Jeg kan forstå det i dag-til-dag-kritikken, men for grundigere saker, som kanskje kommer noe etter publiseringsdato, synes jeg det tvert imot er en fordel at kritikeren kan forholde seg til verket som helhet.
Her er det sikkert ulike holdninger. Men å kalle det en "kardinalsynd", er nok å ta litt hardt i.
Kristian
Nå har jeg ikke lest boka selv (står i leselista mi). Men jeg syns det er greit av Ellen Reiss å problematisere hevn (noe Sumera og Charlotte higer etter). Men jeg er også på langt vei enig med de andre kommentarene om at dette er et godt bidrag til debatten.
Må si meg enig med både Assad og Norsk-pakistaner. En ting er å lage en dårlig "litteraturkritikk" eller det Minerva her kaller "Essay" en annen er å røpe hele plottet. Uprofft er bare fornavnet.
Jeg er enig med Ivar i at å røpe plottet var veldig uprofft. Og jeg synes også at er uhørt å antyde at forfatteren er feig. Tvert imot, vil jeg si.
Jeg synes måten jentene i boka reagerer på er forståelig og realistisk, skjønt de nok er tøffere og modigere enn jenter flest. At de ikke tar et oppgjør med familiekulturen, men i stedet retter sinnet mot gjerningsmannen er bare naturlig. Jeg synes heller ikke at gjerningsmannen framstilles som en typisk pakistansk gutt. Det kommer tydelig fram at dette er en person med et forkvaklet kvinnesyn, som i tillegg kommer fra et kriminelt miljø, og slik jeg ser det kunne han like gjerne vært etnisk norsk. Det er ikke det som er poenget.
Selvsagt hadde det vært mer "korrekt" om de hadde gått til politiet og tatt støyten overfor familie og venner, men det er jo veldig tydelig hvorfor de velger som de gjør.
Jeg synes dette er en lettlest, engasjerende og god ungdomsbok, som var interessant å lese selv for meg som ikke er i målgruppa. Og historien hadde fungert utrolig bra på film. Håper noen tar hintet. :)
Ellen Reiss: «Mahmona Khan har noen gode poenger. Men hun utfordrer ikke den sosiale kontrollen som finnes i det pakistanske miljøet. Hun lar jentene ta igjen mot overgriperen, men aldri ta til motmæle i forhold til stigmatiseringen. Problemet forblir uadressert i boken.» Dette er en spenningsbok, ikke en debattbok, men Mahmona Khan tar opp problemstillingen og kan skape debatt bare ved å skrive om det.
Ellen Reiss: «De vender sinnet sitt mot den største og åpenbare drittsekken, og glemmer at de også burde gjort opprør mot den kvinnefiendtlige kulturen.» Og det ansvaret skulle Mahmoma Khan pålagt romanfigurene sine?!!! Dette blir direkte latterlig.
Shabana Rehman: «Mahmona Khans fortelling går ganske langt i å bryte tabuet rundt det å snakke om at kjærestevoldtekter av pakistanske jenter skjer, og har skjedd i en årrekke, UTEN at noen i miljøet har snakket høyt om det. Bare det er et stort skritt,» Synd at Ellen Reiss ikke kan anerkjenne dette som et skritt i riktig retning.
Norskpakistaner: «Ellen Reiss har glemt et vitalt punkt: dette er fiksjon, og ikke minst, dette er en ungdomsbok.» Nettopp.
Usman Chaudry: «Jeg tviler på at 13-14 åringer er interesserte i en 600 siders bok der det diskuteres om hva som burde gjøres i miljøet, selv om det er viktig — uten tvil.» Nettopp.
Assad Nasir: «dette er første gang jeg leser en bokkritikk hvor kritikeren avslører bokens slutt. For meg strider det mot alle prinsipper for litteraturkritikk.» For meg også.
Kristian Meisingset: «Reiss er til og med så snill å advare om at det kommer, så det er helt uproblematisk.» Kall det essay eller hva du vil, Kristian, men plottet og avslutningen her var ikke til å unngå å se, når man først har begynt å lese… Jeg er på side 60, og vil gjerne lese resten av boka!!!
@Rølling: Å kalle folks synspunkter for "direkte latterlige" er da ikke sivilisert debattform?
Kan vi ikke heller ha litt større takhøyde for uenigheter og dertil hørende kritikker? Det ville jo også være i tråd med Khans ambisjoner med romanen, vil jeg anta.
Når Reiss skriver: "Ikke les videre om du ikke vil vite hvordan hevntokten ender", er det en mer enn tilfredsstillende spoileradvarsel (som f.eks. beskrevet her http://no.wikipedia.org/wiki/Wikipedia:Spoileradvarsel).
Kristian,
Vedr. essay... det bærende elementet i essay er at det aldri trekkes noen konklusjoner. Det er ingen løsninger. Leseren er på en reise med essayist. Essayisten reflekterer, bruker sine egne erfaringer, men konkluderer aldri. Hun er undrende, men ikke dømmende.
Derfor er denne teksten et elementært sjangerbrudd.
Dette er litteraturkritikk, og siden vi snakker om litteratur, håper jeg at litteraturredaktøren leser seg opp på hva essay er, og hva Montaigne og Bacon gjorde/ville med essay.
Jeg syns det er synd at Minerva utvanner essaybegrepet på sine sider. Alt fra kronikker, fagartikler, innlegg og kommentarer betegnes som essay.
@Norskpakistaner: Jeg synes du har en noe snever og lite raus forståelse av essaysjangeren (http://en.wikipedia.org/wiki/Essay).
Kristian,
Wikipedia er ikke definerende for hva et essay er. Selv "stil" på ungdomsskolen kalles essay nå. Utvanning.
Jeg vil foreslår: Michel de Montaigne, Charles Lamb
Norske klassikere som Holberg, Vinje, Kjær. For å få en ide om hva essay, som sjanger, egentlig er.
"For å tenke godt må vi tvile på både andres og egne tanker. Tankene må prøves mot hverandre og mot andre". Derfor skriver vi essay.
Men, dette handler om Skitten Snø, og ikke definisjonen på essay.
(Skrev om det, fordi jeg mener Minerva er for nonchalant til sjangeren).
@Norskpakistaner: Kulturforfall kan man sikkert se overalt, om man vil :) Selv er jeg lærer i videregående, ikke ungdomsskolen, der kalles ikke "stilene" for essay...
Jeg leste anmeldelsen til Ellen Reiss med interesse, og tenkte at dette bør jeg ikke kommentere. Først og fremst fordi jeg er utdanningsleder i Norsk barnebokinstitutt, der Mahmona Khan har vært student ved forfatterutdanningen vår (2007-2009), hvor hun begynte arbeidet med denne boka. Når jeg likevel knytter noen kommentarer til debatten og anmeldelsen,er det fordi jeg synes noen momenter i anmeldelsen til Reiss er verd en debatt (og fordi jeg synes det er flott at debatten kommer). Slik jeg leser Reiss, kritiserer hun Khan for ikke å utfordre "sosiale kontrollen som finnes i det pakistanske miljøet", dernest mener hun at forfatteren burde reist et alternativ - "hvem har ansvar for å fremme endring? Hvordan burde kvinnekulturen være?" Siden hun synes det er en interessant problemstilling, undres jeg hvordan Reiss ser for seg at det kan gjøres i en skjønnlitterær tekst? Og gjennomføres uten at fortellingen taper på det? Hun ber egentlig Khan innføre et forklarende og didaktisk element i teksten, noe litt for mange voksne tror er et godt litterært grep i barne- og ungdomsbøker, men som de neppe ville be om i en voksenbok. Jeg tror Reiss dermed står i fare for å mene at ungdomslesere ikke kan trekke konklusjoner selv. Ut fra bokas møte med ungdommer i Oslo er jeg ikke så redd for det. Mahmona Khan har skrevet en bok om skammens pris, og den rommer et usagt spørsmål: Hvorfor kan den skamløse få lov til å herje videre? Hvorfor er han sånn? Heldigvis har hun på eksemplarisk vis overlatt disse implisitte spørsmålene til sine lesere. Svarene der er mange og sammensatte. På den måten har hun gitt leserne en mulighet til å tenke seg om og ikke tenke for dem. Det er et bra utgangspunkt for forandring. Til slutt: Selv om jeg er uenig i hovedinnvendingen hennes, synes jeg ikke meningene til Reiss bør avskrives. Hun tar opp sin tvil på ærlig vis, og fordi dette er en viktig og riktig bok å debattere, bidrar hun til at boka får fortjent oppmerksomhet. Jeg bare etterlyser mer refleksjon fra henne om hva en ungdomsbok kan være og hva hun tror forfatterens ansvar er.
Fint med debatt, men mener fortsatt Reiss kritikk virker helt malplassert. Ting blir heller ikke bedre når slutten røpes. Khan har skrevet en viktig bok som fortjener å bli lest av flest mulig!
Jeg er glad jeg hadde lest boka før jeg leste denne anmeldelsen. Og med den bakgrunnen hadde jeg stor glede av anmeldelsen slik den er blitt, fordi den er supplert av innleggene.
Men det er klønete å røpe plottet. Det var helt unødvendig for å skrive kritikken slik den er utformet.
Norskpakistaner har helt rett. Minerva tøver med essaybegrepet. Man kan selvsagt mene at Khan burde ha problematisert hovedpersonenes hevntørst, men tanken slår meg unektelig at hun nettopp med dette bryter noen norsk-norske tabuer også, i tillegg til alle de norsk-pakistanske tabuer hun gir seg i kast med.
I såfall fortjener boken kanskje en enda større leserskare enn den opprinnelig var tiltenkt.
Aller først vil jeg påpeke at jeg syns det å avsløre plottet er å ta lite hensyn til både forfatteren og fremtidige lesere av boka. Ja, det er blitt gitt en spoiler-alert, men folk vil da kanskje velge å lese videre allikevel og tenke...nja, nå vet jeg jo hva som skjer så da gidder jeg ikke å lese boka. Det er en veldig kjip konsekvens.
Jeg syns Dag Larsen påpeker et viktig poeng; at Khan svarer ikke på alle spørsmål og lar noen spørsmål være åpne for leseren. Dette er i stor grad en styrke, og en side ved boka som kan gjøre den til en "snakkis" blant ungdom.
Essay eller ikke? Om det er uklart om teksten er en anmeldelse eller essay kan vel dette understrekes tidlig i teksten? Selv trodde jeg det var en anmeldelse.
Og helt til slutt: Hvorfor skal en forfatter med innvandrebakgrunn måtte ta for seg all problematikken som eventuelt kan finnes innenfor et miljø som det norsk-pakistanske? Det er et urimelig krav synes jeg. I tillegg synes jeg det er snevert å kreve "en riktig moral"i boka. For boka trenger ikke å ha et mål om å oppdra leseren eller tvinge på en mening om rett og galt. Boka trenger kun å fortelle en god historie.