Ny mulighet for konservative

Den økonomiske krisen har åpenbart demokratiets begrensning som politisk ideal. Krisen krever nye ideologiske løsninger, og de bør ha en konservativ komponent.

En hypotese om politiske regimers livsløp: De starter som modernistiske, fremtidsrettede, og, om ikke elitistiske, så i alle fall veiledet av en gruppe som før eller siden etablerer seg som ledere. Siden dreier de i reaksjonær retning, før de etter en del krampetrekninger erstattes av et nytt — ofte som følge av vold.

Den økonomiske krisen har utløst en bølge av misnøye, ikke bare med økonomiske forhold, men med måten demokrati praktiseres på. For å få bukt med problemene, har to land, Italia og Hellas, gått til det ekstraordinære skritt å sette demokratiske prosesser til side til fordel for teknokratiske løsninger.

Forestående oppgaver er så presserende at ordinære politikere ikke anses som kapable til å løse problemene enkelte land står overfor. Nå har teknokratene hjemmel både i lov og demokratisk praksis, men likevel, demokratiet slik vi kjenner det kan se ut til å være et av krisens fremste ofre.

Er teknokratenes inntog i politikken det liberale demokratiets krampetrekninger? Kan hende er det en drastisk påstand, men det er likevel verdt både å stille spørsmålet og å fundere over hvilke ideologiske nyvinninger situasjonen kan resultere i.

Om teknokrater og politikere
Mario Monti, den italienske sjefsteknokraten, gjennomfører for tiden kontroversielle liberale økonomiske reformer. Han møter kontroversene med å stå på sitt, og fortsetter å understreke at reformene er i Italias interesse.

Mario Monti er ikke satt på tronen av folket, så å si, men av presidenten for å få bukt med en krise som ingen folkevalgt politiker kunne handskes med.  Fordi hans politiske liv og personlige karrière ikke står og faller med folkets gunst, kan han gjennomføre reformer som det vi må kalle vanlige politikere ikke kan, om de skal ha håp om gjenvalg.

Det vil imidlertid bli interessant å se hva som skjer i Italia og Hellas når teknokratene har gjort sitt og folkets menn (ja, de er menn) igjen tar over roret. La oss for enkelhets skyld forutsette at Montis reformer er til Italias beste i det lange løp, selv om landets ulike korporative interesser protesterer av all sin makt. Vil stemmegiverne oppskatte jobben som er gjort? Vil velgerne i fremtiden straffe de rundhåndede og hedre de økonomisk tilbekholdne?

Jeg vet ikke om det er mulig for demokratisk valgte politikere å motsette seg folkets umiddelbare ønsker og fremdeles ha håp om gjenvalg, selv om man handler i landets (langsiktige) interesse. I studiet av utenrikspolitikk har man undret på dette en stund. Man vet at enkelte politiske valg, selv om de er i et lands strategiske interesse, ikke er  «valgbare » og at de således begrenser det utenrikspolitiske handlingsrommet.

Kanskje er det slik også i økonomisk politikk? Er noen valg så på tvers av sterke velgergruppers interesser at de opphører å være reelle muligheter, selv om de i det lange løp er til et lands velsignelse? I så fall finnes det en grense for hvorvidt man kan ha tillit til at demokratisk valgte ledere faktisk er i stand til å handle i et lands beste interesse. Det er et åpent spørsmål med flere mulige svar, men vi må i alle fall konstatere at ingen ordinære politikere var villige til å gjøre det som nå gjøres i Italia og Hellas.

Nå er det slik at i både Italia og Hellas har det deltakende demokrati måttet kjempe hardt for sin legitimitet, og det gjør man ofte gjennom å dele ut goder, sjelden ved å fordele byrder. Det bør derfor ikke være overraskende at bristen kom nettopp her. Vi kan likevel ikke avskrive det hele som (nok et) sør-europeisk problem. De fleste vestlige land lever jo faktisk på lånte penger, og den pågående krisen stiller sterke spørsmålstegn ved hele dette oppleggets overlevelsesevne, ikke bare i Roma og på Sintagma.

Det konservative sviket
Det er betimelig å spørre hvordan vi har kommet dithen at stabiliteten i det vi har dyrket som historiens ende slår sprekker. I den forbindelse er det mange spør seg hva som skjedde med den europeiske venstresiden. Ikke bare etterspør man et plausibelt alternativ, ja, man lurer på hva det i det hele tatt vil si å bekjenne seg til venstre om dagen, når også ’sosialister’ omfavner markedsliberale prinsipper og ikke har noe annet å tilby.

Venstresidens mangel på visjoner kan knapt klandres. Å varsle om at egenskaper som er særegne for demokratiet faktisk undergraver stabilitet og langsiktig tenkning, burde vært en konservativ oppgave. Av våre politiske ideologier er det kun den klassiske konservatisme som oppfordrer til skeptisisme. Burke gjorde nettopp det, det samme gjorde de Tocqueville. Hvor er den tradisjonen blitt av?

Kanskje det begynte med Margereth Thatcher og Ronald Reagan. Kanskje det begynte langt tidligere i den kalde krigens forløp, da kristendemokrater over hele Europa omfavnet demokratiet og dermed legitimerte det for den konservative middelklasse. Uansett — på et eller annet tidspunkt ble de konservative de liberale underdanige i politisk høyresidens rangeringssystem. I Norge har de så godt som forsvunnet fra det reelle politiske landskap.

Kanskje fant også de konservative ut at de må vinne folkets gunst, og hadde behov for kampsaker som hadde politisk appeal. Kritikk av systemet faller ofte i død jord i tider hvor systemet ser ut til å bringe all verdens goder. At en slik kritikk kunne vært på sin plass, ser vi nå — vi har tapt en politisk stemme som vi kanskje kunne hatt god bruk for.

Demokratiske innvendinger
Svartmaling skal man holde seg unna, og kanskje er utviklingen langt i fra så kritisk som man kan bli ledet til å tro. For det første kan demokratiet fortsatt vise seg sterkt nok til å overleve også til dels radikale forandringer.

Forleden snakket jeg for eksempel med en av lederne for det libyske overgangsråd. Jeg lurte på om han så noen sammenheng mellom revolusjonene i Nord-Afrika og den indignerte protestbevegelsen i Europa. Han gjorde ikke det, og hans hovedankepunkt var at på den europeiske siden av Middelhavet var protesten fredelig, mens det i Libya måtte en krig til for å gi uttrykk for det som i bunn og grunne er mye av den samme misnøyen.

Demokrati som ideal
Nå oppnådde den fredelige protestbevegelsen nokså lite. Det har ikke funnet sted noen reell politisk kursendring som følge av campingturene i parker og på plazaer. Samtidig er det vanskelig å tenke seg at mangelen på konkrete resultater skal produsere utbredt vold. Demokratiet har innprentet visse holdninger om akseptable politiske virkemidler, og de inkluderer ikke vold.

Det er like vanskelig å tenke seg at demokrati og folkestyre skal forsvinne som ideal. Det virker vanskelig å frata folk en rettighet som allerede er blitt gitt dem og som på verdensbasis, i en form eller en annen, er såpass akseptert. I Italia er Montis regjering populær og et flertall av italienerne ønsker at han skal fortsette frem til neste valg i 2013. Å tolke det hele dithen at man foretrekker teknokrati fremfor demokrati, er å gå for langt. Og det måtte være en veldig subtil prosess som skulle kansellere den medbestemmelsesretten som stemmeseddelen er.

Til sist må man ha i mente at det finnes ulike typer demokratier, og at noen er mer stabile enn andre. Tilbake til Italia: Mario Monti er ikke folkevalgt, men hans reformer er avhengig av støtte i parlamentet, og der regjerer fortsatt de politiske partier. Presidenten som utnevnte ham, er forøvrig også stemt inn i palasset.

Monarkiet som stabiliserende faktor
Det stod en i denne forbindelse interessant artikkel i Weekendavisen nylig,  «Den monarkiske ingeniørkunst ». Artikkelen satt søkelys på monarkiets bemerkelsesverdige stabilitet. Ikke bare er flere av de mest stabile politiske enheter i verden monarkier, det er også slik at den arabiske våren ikke har gitt seg samme utslag i kongerikene Marokko, Saudi-Arabia og Jordan som den har i naborepublikkene. Nå er det sannsynligvis mange årsaker til det siste, men det er vanskelig å bortforklare monarkiets stabiliserede egenskaper. Monarkiets stabilitet ligger nettopp i tryggheten som følger av at statsoverhodet står fritt til å handle i et lands interesse uten å bekymre seg over folkets umiddelbare dom.

Kombinasjonen demokrati og monarki kan altså vise seg å være mer stabil enn koblingen demokrati og republikk, skjønt det finnes noen men også her. Den nevnte artikkel forklarte stabiliteten ved å henvise til et arvelig embete. I en situasjon som vår, der monarkiet ikke er religiøst befestet, er er jeg usikker på hvorvidt det holder stikk.

Om ikke monarker er utsatt for periodiske valg, så er deres popularitet, og dermed stabiliserende egenskaper, betinget av folkets gunst. De skandinaviske kongehus, som det britiske og det nederlandske, har stort sett vist seg tilliten verdig og har i vanskelige stunder fylt sin fremste rolle som samlende symbol på en måte som i det store og det hele har vært til deres lands velsignelse. På samme måte befestet det spanske monarkiet sin legitimitet ved kuppforsøket i 1981.

Det italienske kongehuset, derimot, viste seg ikke tilliten verdig under siste verdenskrig, hvor monarken hadde en gylden mulighet til å redde Italia fra de redsler det siste krigsåret skulle bringe, men i stedet handlet ubesluttsomt, og med større tanke for sin egen overlevelse, enn for landets beste. Monarkiet falt og ble erstattet av en republikk. I dag har imidlertid den italienske presidenten den samme symbolske funksjon som en monark, en rolle han fyller så godt at presidenten er blitt en allment akseptert garantist for politisk stabilitet.

Skulle imidlertid italienske presidenter vanskjøtte sin rolle, vil stabiliteten bli borte med dem. Det samme gjelder monarkene. Det spanske kongehusets legitimitet står nå i fare som følge av en korrupsjonsskandale. Også de nord-europeiske monarker må vise seg tilregnelige i krisesituasjoner for at deres rolle skal holdes intakt.

En ny debatt og en ny konservatisme?
Monark eller president, hovedpoenget er at den demokratiske krisen har åpenbart demokratiets begrensning som realistisk problemløser på en måte som vi de siste tiår ikke har villet innse, og dermed rokket ved systemets posisjon som tilstrekkelig stabilt. Vi trenger stabiliserende faktorer som underbygger og gir kredibilitet til systemet.

Hva som kommer i denne åpenbaringens vake er ennå for tidlig å si, men et positivt utfall kan være at nye politiske løsninger vokser frem gjennom en bredere ideologisk debatt som setter søkelys, ikke så mye på demokratiets fortreffeliget, som på dets begresninger.

I den debatten har den tapte konservative stemme en plass.

• Eva-Kristin Urestad Pedersen (f. 1981) har mastergrad i historie og er tidligere Formand av DKSF. Hun bor og jobber i Roma, Italia.