Leif Knutsen (f. 1961) har vært bedriftsrådgiver i 20 år med spesialisering innen flokete (”wicked”) problemer.
Obama irettesatte også Norge
MIDTØSTEN: Fredsprosessen mellom Israel og palestinerne går sin haltende gang, og Obamas tale kan være starten på et nytt kapittel. Hvis Norge vil spille en konstruktiv rolle, må vi gi slipp på vårt todimensjonale bilde og se i dybden.
De fleste norske, og forsåvidt mange utenlandske, som har kommentert den femtedelen av Obamas tale som omhandlet Israel og palestinerne, hans møte med Netanyahu, og diverse utsagn like i kjølvannet, har observert splid mellom israelsk og amerikansk politikk.
En slik endimensjonal fremstilling passer godt overens med den dramatiske versjonen som serveres til norsk publikum, der narrativen som dominerer, i følge Cecilie Hellestveit:
… forteller hvem partene er (Israel og palestinerne), hva konflikten handler om (land og sikkerhet), hva som er løsningen ( to-statsløsning), og hva eller hvem som står i veien for en slik løsning (Israel, bosetterne , og til dels Hamas). Israel er den sterke part, som dermed også har løsningen i sin makt.
Altså at Obamas innsats bør vurderes utfra om han setter nok press på Netanyahu til å endelig gi etter nok til at det blir fred. Og de fleste kommentarene så lang har dette som premiss.
I den virkelige verden er det et spill på mange flere nivåer.
Det vil ta mange år før vi gjennom biografier og forskning får en utfyllende forklaring på det som foregår i disse dager. Men når vi i mellomtiden skal spekulere, bør vi i det minste ta høyde for de faktorene som er kjent. Her er noen, på grovt forenklet vis.
Det foregår forhandlinger hele tiden, mellom alle partene. Vi har akkurat sett ett avsnitt i en lang føljetong. Det forhandles stadig: direkte på høyt nivå, indirekte gjennom mellommenn, i det åpne og i det skjulte, gjennom taler til tredjeparter, innbydelser, signaler, ja selv i bevegelser av folk og utstyr på bakken. Det er derfor at gjennombrudd i Midtøsten ofte synes å være uventet.
Vi kan derfor ta alt dette pratet om “kritiske faser” og “nå eller aldri” med en stor klype salt.
Hvem Obama vil påvirke, og til hva. Denne talen dreide seg i all hovedsak om USAs holdning og politikk til omveltningene i hele regionen, den såkalte “arabiske våren”. Obamas presidentskap har vært preget av viljen til å imøtekomme de deler av den muslimske verdens impulser som USA anser som legitime, samtidig som han har forsøkt å holde ved like USAs langvarige motstand mot radikalisme generelt, og den som er rettet mot amerikanske interesser spesielt. I det hans ord var rettet mot nåværende og fremtidige opprørere i Egypt, Syria, Bahrain, Libya, osv., måtte han vise interesse for palestinernes legitime interesser, men også avvise de radikale uforsonlige elementene blant dem.
Hvilke poeng Obama vektla. Israel ble irettesatt, men ikke for det den norske opinionen anser som det mest klanderverdige. Bosetningspolitikken ble nemlig ikke nevnt.
Obama kjeftet på Israel for å drøye og forhale endringer, for å holde på status quo på overtid. Han etterlyste djervhet og initiativ fra israelerne. Mange i hans krets ville at han skulle utrykke seg enda mer kritisk til Israel. Det at han nevnte grunnlaget for fremtidige grenser, viser at han lyttet til disse kritiske røstene. Det var et varsko til Israel.
Betydningen av 1949-linjen har fått mest omtale, og av gode grunner. Israel mener at landet vanskelig kan forsvare en landstripe som er 15 km på det smaleste, og vil antagelig få medhold av militære eksperter. Men Obama sa det alle vet: Det er denne linjen som er referansen.
På den annen side gjorde Obama det enda vanskeligere for Abbas. Obama varslet at FN-strategien vil møte motstand fra USA, og at Hamas i sin nåværende form ikke vil godkjennes som en forhandlingspartner.
Dette var et torpedoskudd mot de to nyhetene som norske analytikere har gjort mest ut av, nemlig forsoningen mellom Hamas og Fatah, og en anerkjennelse av en palestinsk stat gjennom FN.
Hva er Netanyahus spill? Til tross for at norske media betegnet Netanyahus reaksjon som “avvisende”, spilte han ut adskillig flere kort enn Obama. Han sa med rene ord, rettet til palestinerne, det ingen andre tør å si: Nemlig at håpet om “right of return” aldri vil realiseres. Likeledes at Israel vil konsekvent og alltid prioritere sin egen sikkerhet fremfor en fredsavtale med palestinerne.
Det som fremdeles mangler fra israelsk side, er et konkret fredsforslag. Og antagelig er det derfor Obama spilte ballen over til Israel: Palestinerne må ha et tilbud de i det minste kan avslå for åpen scene.
Hva sitter palestinske ledere igjen med? Alle tre: Obama, Netanyahu, og Abbas, er ledere med mye ansvar i vanskelige og usikre tider. Men Abbas er den svakeste av dem alle og har – tross alt – den mest farefulle jobben. Mens Hamas har ideologisk grunnlag for å holde på sin uforsonlige linje, forsøker Abbas og Fatah å vise at de er seriøse og troverdige forhandlingspartnere.
Det er ingen tvil om at palestinerne er bedre tjent med å gjøre det beste ut av dagens situasjon gjennom samarbeid, enn å forsøke å endre den gjennom konfrontasjon.
Det er svimlende forskjell på hvilke forventninger hans egne folk har til Abbas, og det han kan håpe på å oppnå overfor Israel. Det påfallende er likevel hvor mye PNA har utrettet på Vestbredden, ved å unngå konfrontasjon med Israel og i stedet utvikle sin økonomi og samfunnsform. Erkjennelsen av at konfrontasjon gir lite, og utvikling gir mye, bør ligge like under overflaten for de fleste palestinere nå. Spørsmålet er om dagens ledere har mot og evne til å gjøre denne kontrasten tydelig.
Det er ingen tvil om at palestinerne er bedre tjent med å gjøre det beste ut av dagens situasjon gjennom samarbeid, enn å forsøke å endre den gjennom konfrontasjon.
Hva har dette å si for norsk politikk? Kvartetten og utenriksminister Støre har fortolket Obamas tale dithen at USA, Kvartetten og Norges oppfatning er godt harmoniserte. Likevel er det tydelig at Norge er langt mer åpen for dialog med Hamas, og lukket for dialog med Israel, enn USA er.
Vi har sløst bort arven fra Johan Jørgen Holst ved å forsøke å bevise den virkelighetsfjerne narrativen at fred vil bryte ut hvis bare Israel gir etter for alle palestinske krav.
Dette gjør at Norge ikke har troverdighet som megler eller mellommann for en forhandlingsløsning. Vi har sløst bort arven fra Johan Jørgen Holst ved å forsøke å bevise den virkelighetsfjerne narrativen at fred vil bryte ut hvis bare Israel gir etter for alle palestinske krav.
Likevel er det rom for en konstruktiv rolle for oss, nemlig i å legge til rette for raskere og bedre utvikling i palestinsk samfunn og økonomi. Vi har åpenbart knyttet mange gode arbeidsforhold med palestinske myndigheter på Vestbredden, har mange palestinavennlige bistandsarbeidere og aktivister som bor i eller reiser til området, og har vist en åpenbar interesse i palestinsk nasjonsbygging.
Vår ambisjon bør derfor være å hjelpe palestinerne med å overbevise Israel om at de fortjener mer tillit enn de får. Og kanskje å opparbeide vår egen tillit hos israelerne ved å lytte til også deres argumenter.
Leif Knutsen (f. 1961) har vært bedriftsrådgiver i 20 år med spesialisering innenfor flokete (”wicked”) problemer. Twitter: @leifern
Ingressfoto: The White House, http://www.whitehouse.gov/photos-and-video/photogallery/may-2011-photo-day
Er det en forglemmelse å utelate Egypt og de siste hendelser der? Må nesten gå ut i fra det. Egypts bevegelser teller mer nå for Israel etter at man fikk fortalt Obama hvor skapet skulle stå.
Takk, omsider en god og nyansert artikkel om temaet. Men selv denne artikkelen mener jeg levner for mye ansvar til Israel, og for lite av det samme til Palestinerne. Man kan gjerne si at den Palestinske styresmakten er splittet og dermed svak, men skulle det moralske ansvaret av det falle på Israel? Palestinerne er fremdeles den utrøttelige agressor, om det så er med steiner, vilkårlige drap eller raketter. Det var faktisk folket som stemte frem Hamas, og var det ikke slik, så var det fremdeles folkets ansvar å avsette dem. Ikke Israels.
Igjen så er det denne offerrollen som tilskrives Palestinerne. Som om de ikke rår over egne beslutninger. Men det burde ikke skyves under bordet at et Palestinsk folk består av Palestinske individer, og så lenge ikke nok av dem ønsker fred, nok til at de gjør det som trengs for å overbevise Israel om at dets sikkerhet er ihvaretatt, så blir det ikke fred. Israel har gjennom demokratiske valg og ordninger bestemt at de ikke firer en millimeter igjen for å godgjøre Palestinerne, og velsigne dem for deres mot og styrke. Selv blir jeg nesten rørt av denne mangelen på politisk korrekthet og selvpålagt "hvit manns skyld".
Det er ikke å skyve under bordet at bosettningspolitikken blir frontet av religiøse fundamentalister som ønsker et bibelsk Israel fra Jordan-elven til middelhavet. Og det er ikke å skyve under bordet at dette i det stille blir godtatt, av et Israelsk folk som synest at det ville være "like greit" om Palestinerne ikke var der, og lukker øynene, og av et militære som ser at grensen mot Jordan er mye lettere å forsvare. Det er kynisk ja, men det er ikke ondskap, det er ikke aggresjon, det er selvoppholdelse. Og til alle de som moraliserer og bebreider, så kommer man ikke i Israel til å stoppe før Palestinerne selv beviser ettertrykkelig at de ikke er en trussel. Dette gjør Netanyahy klinkende klart, nå sist for en ydmyket og ignorant Obama. (som siden har snudd på mynten, og smisket for AIPAC)
Ballen ligger på palestinernes banehalvdel, det var de som gikk til angrep, og det var de som tapte krigen. De har etter min mening to moralsk forsvarlige valg; 1, Godta det Israelerne tilbyr dem, 2, trygle om å få innfridd enkelte beskjedne krav.
Kynisk?, ja i dette postmodene, relativistiske landskap hvor den sterke alltid ha feil så kan jeg se at det er slik. Men mesteparten av tiden liker jeg å leve med hodet et lite stykke over den tykkeste tåken, og da blir det klart at for Israel er det ingen annen mulighet. De kjemper for sin fremtid, Palestinerne kjemper for sin Profet, "vi" kjemper for vår egen moralske overlegenhet.
Ellers har Knutsen et meget godt poeng, vil man hjelpe Palestinerne bør man hjelpe i oppstarten av næringsliv, ikke nøre oppunder deres hat og fjerne drømmer. Ett eneste samarbeid over grensene mellom bedrifter fra Israel og Palestine er verdt minst to veikart for fred. Det kan bli fred, men det er ikke Israel det står på.
Hvorfor skal Norge spille en rolle? Hvem bryr seg om Norge? Er det noen som bryr seg om hva Costa Rica måtte mene i internasjonal politikk?
Jeg begynner å bli lei av at selvgode nordmenn skal tro at vi kan spille noen rolle i noe som helst. Det eneste vi gjør, er uten tvil å iritere, da våre selvgode politikere, som alle satser på toppjobber i FN pga all bistanden vi har bestukket organisasjonen med, mens vi egentlig burde holde hodet lavt.
Selvsagt er maktspillet om Israels framtid og palestinernes skjebne komplekts, og skjer delvis åpent, delvis skjult, med mange synlige og flere usynlige aktører. Slik er det med de aller fleste nyheter, det skjuler seg alltid mer fakta og flere kilder bak de forholdene eller hendelsene en avisartikkel eller en TV-reportasje på 1-2 minutter formidler. Den klassiske intellektuelle kritikken mot nyhetsformidling handler stort sett om dette: Nyhetsmeldingene er små fragmenter av virkeligheten, mens den intellektuelle kritiker synes det hadde vært mye bedre med flere og større fragmenter.
Israel gjorde etter min mening en stategisk kjempebommert for mange år siden. De skulle aldri ha tillatt andre å etablere seg i Gaza og Vestbredden. En kjempestor folkeforflytting skulle ha funnet sted. Altså ikke noe massemord, men en folkeforflytting.
Kontroversiellt? Det hadde de selvsagt blitt, men ikke noe verre enn for andre folkeforflyttinger som foregikk og hadde foregått andre steder i verden uten at de selvgode, vestlige sosialistene brydde seg nevneverdig. Det avstedkom kanskje noen indignerte avisinnlegg, og så ble det taust fra den kanten. Og mange år etterpå var det overhodet ingen sosialist som brydde seg i det hele tatt om folkeforflyttingene som foregikk for 40-60 år siden. Ungdommen i dag lærer nesten ingenting om kommusistenenes/sosialistenes unevnlige "dåder" for å få samfunnet slik de ønsket.
"Det vil ta mange år før vi gjennom biografier og forskning får en utfyllende forklaring på det som foregår i disse dager."
Det er nok ikke biografier eller forskning som bidrar til å "forklare" eller "gjøre synlig" det som foregår. For det som foregår i Midtøsten er faktisk synlig, eller tilgjengelig, for enhver, i hvert eneste øyeblikk. Det behøver ikke ta mer enn noen få minutter å bli oppdatert fra nyhetssider, MEMRI, osv. Det som forsinker forståelsen er våre egne narrativer, som vi, eller de som forteller dem til oss, synes er mer verdifulle. Og denne forsinkelsen vil hverken forskning eller biografier kunne gjøre noe med, ettersom den er tabubelagt.
Det er en gåte hvorfor konflikten om litt jord trekker ut i tre generasjoner. Det vil si: Spørsmålet har vokst seg til en gåte fordi 50% av historien nå har vært utelukket fra offentligheten i flere tiår. Det er nå stort sett ingen, heller ikke på universitetsnivå, som kjenner historien om nazioffiserene som slo seg ned i Midtøsten etter å ha flyktet fra Nürnberg-domstolen. Det er stort sett ingen som kjenner til Baath-partiets opprinnelse som en variant av NSDAP. Og den dagen dette kommer offentligheten for øre, vil de "venstreradikale" i Norge, som i 40 år har støttet Baath-universet av terror-bevegelser, være utradert som politisk kraft for all fremtid.
Det er den historiske blindheten; den spiller selvfølgelig en stor rolle i forhold til den nåtidige blindheten, men den er ikke forklaring nok. Én ting er at man ikke vet hvorfor Hamas så innbitt nekter å anerkjenne Israel (nekter å bruke navnet Israel også), slikt fravær av bakgrunnsviten er forståelig. Det som ikke forklares av "hukommelseshullet" er at regionens politiske talsmenn åpent - på TV - serverer en retorikk som er helt identisk med den vi påtreffer i kornete svart/hvit-filmer fra 30- og 40-tallet.
Når jeg diskuterer dette med nordmenn går samtalen omgående over til konflikt; et voldsomt følelsesregister kommer i bevegelse, serier av besvergelser over Israel fyres av, man skulle tro vedkommende selv hadde mistet all sin slekt og alle sine venner. Men hva med heilingen? Hva med Mein Kampf? Hva med Holocaustbenektelsen? Hva med løftet om å iverkesette et nytt Holocaust? Alt dette er jo lett å dokumentere, det ligger synlig for enhver. Hverken Fatah, PLO eller Hamas har noen som helst planer om å anerkjenne Israel, det ville være et forræderi mot prosjektet. Det svaret jeg får går sånn her:
"Okay, Hamas benekter Holocaust, heiler, leser Mein Kampf og sier at de skal utrydde Israel. Men dette er bare den skingre retorikken fra en part som blir trykket ned i søla, det er konsekvensen av Israels brutale fremferd mot palestinerne."
Hvilket vil si at under visse omstendigheter er det legitimt å heile, lese Mein Kampf og benekte Holocaust? Svaret ser visst ut til å være ja.
Og så lenge svaret er ja vil den norske offentligheten selv vegre seg mot å forstå hva konflikten handler om.