Kommentarer: 10
26. mai, 2011

Anne Siri Koksrud

Anne Siri Koksrud (f. 1983) er medredaktør i Minerva. Hun jobber som byrådssekretær for kultur og næring i Oslo og har tidligere jobbet i Civita. Sivilingeniør fra NTNU og MSc i politisk økonomi fra BI. Twitter: @annesik

Perverse insentiver

Fredag kommer regjeringens uføremelding. Fortsatt vil det lønne seg for mange lavtlønte   å søke uføretrygd.

Spekulasjonene og lekkasjene er allerede godt i gang, og noen har fått vite mer enn andre. Det synes uansett klart at regjeringen og fagforeningene møter hverandre på halvveien når det gjelder levealdersjustering av uførepensjon.

Detaljene er tekniske, men resultatet blir trolig at om man blir ufør i tiden før man skal gå av med pensjon, vil man sitte igjen med flere tusen kroner mer i året enn den som blir ”vanlig” pensjonist.

Har et valg
Dette er det som i økonomien kalles perverse insentiver: En klar og betydelig økonomisk fordel av å velge noe som er skadelig (og dyrt) for samfunnet som helhet. Ikke minst er det urettferdig overfor dem som ikke benytter seg av det.

De som støtter denne løsningen sier gjerne at ingen velger å bli uføretrygdet. Det vet vi fra både forskning og enkelttilfeller at ikke stemmer. Mange velger å bli uføretrygdet. Dette påvirkes både av økonomiske insentiver og sosiale normer. Dersom de økonomiske insentivene er sterke, og du i tillegg ser at ”alle” rundt deg går til legen for å forsøke å få uførepensjon, velger du gjerne det samme selv.

Lønner seg
Det har flere ganger vært debattert hvorvidt man skal fortsette å kompensere arbeidstakere med full lønn om de sykemelder seg, eller om man skal ta i bruk økonomiske insentiver for å få ned fraværet. Det beste for både samfunn, arbeidsgiver og arbeidstaker ville definitivt vært om alle måtte bære sin del av byrden. Sykelønn er en sikkerhetsordning, ikke en kompensasjon for arbeid.

Om arbeidstaker fikk en noe lavere kompensasjon ved sykdom, måtte han eller hun til gjengjeld betale mindre i skatt for å dekke andres sykefravær. I tillegg kunne vi alle stole mer på at andres sykemeldinger var reelle. Sykelønn er også veien inn til uførhet. Ved å redusere de kortsiktige insentivene for sykemelding, kan man også redusere noe av den unødvendige inngangen til uføretrygd.

Uføre får vanligvis kun kompensert om lag 2/3 av sin tidligere inntekt. Dermed virker det i utgangspunktet langt mindre lukrativt å gå fra en jobbtilværelse (eller sykemelding) til en uføretilværelse, og vice versa burde det være gode incentiver for å gå tilbake i jobb.

Problemet er at mange allikevel vil motta mer penger som uføretrygdet enn som arbeidende. Forskjellen mellom vanlig pensjon og uførepensjon som kan bli en realitet vil være et eksempel på dette. Et annet eksempel er barnetillegget, som gjør at den med relativt lav lønn tjener på å motta uføretrygd. For mange vil uansett betalingen per time for å gå fra uføretrygd til jobb være marginal.

Fattigdomsfella
Å bli sykmeldt og deretter uføretrygdet kan altså være lønnsomt —  i hvert fall på kort sikt. På lang sikt er det fremdeles slik at de som forblir yrkesaktive opplever lønnsøkninger som vil øke deres inntekt godt over uføretrygden til de som ble tidlige uførepensjonister.

Her er vi ved kjernen i problemet: Vi gir lavtlønnede sterke økonomiske insentiver på kort sikt for å gå av med uførepensjon —  enda vi vet at de ville kunne arbeide seg oppover lønnsstigen om de ble stående i jobb. Dette gjør at mange låses inn i en lavtlønnsfelle, som også bidrar til at sosiale skiller opprettholdes.

Avskaffe overbetalingen
Hva skal man gjøre med problemet?

Det første — og viktigste — er å sørge for at det i hvert fall ikke er bedre betalt å gå av med uførepensjon eller sykmelde seg enn det er å stå i jobb. Hvilket velferdssamfunn er det egentlig som kan akseptere dette? Velferdsstatens grunnlag er at den skal hjelpe de som ikke kan hjelpe seg selv, ikke at den skal belønne de som ikke vil hjelpe seg selv.

Mange som lever på uføretrygd har det økonomisk tøft. Målet er ikke å redusere ytelsene til disse, men å ta bort de ordningene som fører flere inn i uføretrygd enn de som trenger det. Sykelønnen bør kuttes, barnetilleggene i uføretrygden bør kuttes, og så kan heller den generelle uføretrygden økes. Et annet mulig tiltak er å   styrke kompetansen til leger og saksbehandlere som avgjør om en person skal få sykemelding og uføretrygd, slik at færre får ytelser urettmessig.

Velferdsstaten og tillit
Tillit i samfunnet handler ikke bare om at vi skal la være å være mistenksomme. Det handler om at vi vet at strukturene er bygget opp slik at vi kan ha tillit. Når vi ser at de sosiale normene for å la være å utnytte et system svekkes, og den ikke erstattes med en generell, rettferdig og effektiv kontroll, svekkes tilliten.

Når vi forstår at andre jukser, reduseres vår egen motivasjon både for å la være å jukse, og for å bidra til fellespotten. Det første kan føre oss ut et i økonomisk uføre, det andre kan føre til et samfunn hvor det blir mindre oppslutning om å hjelpe de som faktisk faller utenfor.

  • Anne Siri Koksrud er medredaktør i Minerva
Kommentarer: 10

Vi forventer en sivilisert debattform uten personangrep. Minerva forbeholder seg retten til å fjerne upassende kommentarer.

10 kommentarer

  1. Pastor Manders skrev

    Den beste måten å bedre incentivene i sykemeldingene på er helt klart skattelette på de minste inntektene. På den måten får vi et kraftigere arbeidsincentiv uten å kutte i trygdene for de som har minst i samfunnet. Hovedproblemet er ikke i seg selv høye tryger eller høy skatt, problemet er at kombinasjonen av disse to gjør den relative verdien av å jobbe alt for lav.
  2. Xebeche skrev

    Kommentaren er strøket - off-topic (red.)
  3. PeeWee skrev

    "Den beste måten å bedre incentivene i sykemeldingene på er helt klart skattelette på de minste inntektene."

    Jeg er redd for at dette ikke vil være tilstrekkelig. Jeg tror rett og slett at noen jobber har så stort sosialt stigma å ha visse jobber, samt at mange rett og slett er i for dårlig fysisk og psykisk form til å klare endel ufaglærte jobber, at lønna egentlig ikke er så grusomt viktig. Det man ser er jo at det kan være vanskelig å få besatt noen stillinger innen sjåfør yrkene, renhold, restaurant og dagligvarebutikk. Lyser man derimot ut en kontorstilling med tilsvarende eller endog lavere lønn er det null problem å få besatt den, og slike jobber kan endog være veldig vanskelig å oppdrive.
  4. opa skrev

    Artig å se hvordan Minerva stryker alle kommentarer som ikke er 100% politisk korrekte.

    Hva er vitsen med å ha et diskusjonsforum, når alle innlegg som avviker fra Minervas syn automatisk blir strøket?
  5. opa skrev

    Kommentaren er slettet - off-topic (red.)
  6. Jan Arild Snoen skrev

    @opa.
    Det er en del kommentatorer, blant annet du, som ønsker å bruke absolutt alle artikler som et utgangspunkt for å "diskutere" innvandringspolitikk, islam o.l.

    Minerva bringer en rekke artikler som direkte omhandler disse temaene. Diskusjonen tas altså der. Dersom Opa ikke er fornøyd med det, er han hjertelig velkommen til å forlate dette forumet.
  7. TP skrev

    Problemet vårt er at vi ikke har satt noen felles mål.

    Hvis vi alle kunne enes om at arbeid er viktig og at det *alltid* skal lønne seg å arbeide, ville debatten straks blitt mye enklere.

    Jeg mener det er iallefall tre tiltak som burde vurderes:

    1. Lik, flat skatt med høyt bunnfradrag UANSETT inntektskilde (ordinært arbeid, kapitalinntekter inkl. gevinst ved salg av bolig) vil gjøre det gunstig og arbeide.
    Mer arbeid = mer nettoinntekt.

    2. For å motta arbeidsledighetstrygd, sosialpenger, uføretrygd, sykepenger - må man yte tilbake til samfunnet etter evne. Langt de fleste kan gjøre NOE (handle for eldre, besøke gamle på sykehjem, rydde i parker etc). De som ikke evner får selvsagt unntak.

    3. Mindre avkortning av uførepenger/sykepenger ved utnyttelse av restarbeidsevne. Det skal lønne seg å arbeide.
  8. Odd Storsæter skrev

    Det var en uhøflig og negativ måte å diskutere sosialpolitikk på å bruke uttrykket"perverse insentiver". I en situasjon med bankkrise og underskudd på ahndelsbalanse, kunne det tas opp høye lederlønninger og bankene rolle. Jeg har lyst til å gjenta at de fleste jeg kjenner ønsker å arbedie, men at det er få arbeidsgivere som står klar for å ta i mot ansatte med redusert arbeidsevne.

    I Norge har det tidligere ikke vært førtidspensjon, så uføretrygd har blitt brukt som detet.

    Men vær så snill: ikke kall det "perverst".