Bård Larsen (f. 1964) er historiker og prosjektleder i Civita. Han er forfatter av Storebror dreper (2008) og Idealistene — venstresidens reise i det autoritære (2011).
Pessimister i alle land, foren eder!
Forestillingen om at fascismen nærmer seg, lever godt på deler av venstresiden. Men så lenge man deler noen grunnleggende, liberale prinsipper, må det være lov å være dystop.
Her om dagen hadde jeg en symptomatisk opplevelse på Facebook: Jeg dro en spøk om at den britiske historikeren Niall Ferguson er en vittig småarrogant gentleman. I retur fikk jeg fascisten Alan Lake i fleisen. Han var jo også en dresskledd gentleman, måtte vite.
Det assosiative var det ingen tvil om. Jeg forsøkte å formidle at dette var en utidig sammenligning og at jeg selv jobber i Civita, som profilerer en innvandringspolitikk som er mer liberal enn SVs. Det var selvsagt nytteløst.
Fascismen nærmer seg
Her pirket vedkommende ubevisst borti noe interessant: At historien gjentar seg, bare med en liten vri?
På syttitallet var de norske venstreradikalerne preget av en panikkartet forestilling om en reaksjonær sammensvergelse i Europa. Ny Tid skrev at Tyskland igjen var ”på vei mot fascismen”. Hele det vesttyske statsapparatet var ifølge dem bygget opp på restene av nazipartiet (noe som av naturlige årsaker hadde noe sant ved seg, men som var grovt overdrevet). Den vesttyske forbundskansleren Konrad Adenauer ble ansett for å være «brun ».
Det sto om livet, mente mange, og da var valget mellom øst og vest et eksistensielt spørsmål. Offisiell østtysk politikk var at Berlinmuren var bygget som et vern mot fas cismen i vest, en Antifascistischer Schutzwall. Egon Krantz, DDRs siste statssjef, var ikke snauere enn at han kalte sammenslåingen av de to tyske statene for ”Anschluss”.
Fascistene av i dag kan tilsynelatende være tilhengere av kvinnesak, homosak og det liberale demokratiet.
Disse forestillingene sluttet ikke nødvendigvis med Berlinmurens fall. Kjartan Fløgstad var inne på det samme i romanen Grense Jakobselv: Den vestlige humanismen er en fordekt fascisme, den kommer i dress. For ikke å snakke om bøkene til Stieg Larsson: Det rasistiske patriarkatet går i stim mot de rettroende gode, som skal arve et stykke av himmelen.
Fascistene av i dag kan tilsynelatende være tilhengere av kvinnesak, homosak og, som på søttitallet, av det liberale demokratiet. I mørket er alle ulver grå, altså.
NRK skjelver i buksene
Forfatteren Pål Norheims skriverier i Vagant 4/11 og kommentarer i Klassekampen 30. november har vakt mild oppsikt. Han skriver om nettopp Niall Ferguson, og forsøker å fremstille ham som høyreradikal, islamofob og en stemme fra det dypeste mørket.
Norheims analyse er debatten post 22. juli på sitt aller verste. Enkelte har grepet muligheten til å gå etter gamle fiender. Alt skal nagles opp på den samme veggen. Norheim er på villere veier enn de fleste brunskvettere. Ferguson beskrives som:
… en islamofob fanatiker og konspirasjonsteoretiker som ufrivillig begynner å tygge skum straks han skimter en rumpe på et bønneteppe. Når man iakttar hans fjernsynsopptredener, kan man ikke annet enn å beundre hvor virtuost han behersker kunsten å skjule sine egentlige synspunkter bak hypotetiske forbehold han selv ikke et sekund tar alvorlig.
Norheim gjenspeiler en slags ytterlighet i debatten etter terroren. Anklagene mot Niall Ferguson har blitt betydelig utvidet: Han er gått fra å være en reaksjonær eurosentriker til hatpredikant, en sånn som skaper korstogsmentalitet og ridderordener, og dette kan den skotske historikeren eksekvere i beste sendetid på NRK, raljerer Norheim.
Norheims anklager vil neppe sette dype spor. Verken Vagant eller Klassekampen er brede medier og de alle fleste historieinteresserte (av Norheim kalt ”et svimeslått globalt publikum uten dannelse”) vil nok fortsette å la seg underholde av Fergusons historiefortelling.
Men skal vi tolke Klassekampen rett, skjelver NRK i buksene. Kanalens Tore Tomter uttaler: ”Vi har sett på Niall Ferguson som den historikeren og den professoren han er, uten å gå tyngre inn i hans referanseverden … Men jeg kommer til å undersøke litt nærmere nå.”
Ferguson er ikke egnet for allmennkringkasting. Det er heller ikke Fjordman, erklærer Norheim ironisk, og har lagt standarden for debatten.
Ingen vil assosieres med Breivik. Selvsagt. Derfor fungerer enhver anklage, enhver guilt by association, som utpressing. Ønsket er klart: Ferguson er ikke egnet for allmennkringkasting. Det er heller ikke Fjordman, erklærer Norheim ironisk, og har lagt standarden for debatten.
Saklige uenigheter
Når debatten spisser seg til, trekkes kun det verste frem. Ferguson blir i det evinnelige, også av Norheim, konfrontert med sin tåpelige anbefaling av Bat Ye’ors famøse bok Eurabia.
Ye’ors mer enn en smule paranoide og tillitsundergravende virkelighetsoppfattelse, en kompott av oljeutpressing, Den arabiske liga og ettergivende europeiske nasjoner, med Frankrike i spissen, som åpner for et ustrakt samarbeid mellom Europa og Arabia, er det ingen grunn til å slutte seg til. Ferguson utviste en sviktende dømmekraft nesten på linje med Hans Fredrik Dahls lefling med David Irvings kildearbeider. Men det er håpløst å bruke én dum anbefaling som innfallsvinkel for å diskreditere, nærmest kriminalisere, Fergusons omfattende forfatterskap.
Det er klart det er mye å være saklig uenig med Ferguson om. ”Gigahistorikere” som ham (engelskmennene kaller det ”big-picture history”) skriver om store sammenhenger i historien, gjerne også fremskrivninger, som ikke alltid er like enkelt å belegge empirisk, og som naturlig nok møter faglig motstand.
De trekker lange generaliserende linjer både når det gjelder omfattende temaer og store tidsspenn, og tramper (naturligvis) av og til i klaveret, slik også den ellers strålende marxisten Eric Hobsbawm har gjort med sine Sovjetsvermerier og spådommer om nasjonalismens snarlige død etter kommunismens kollaps (det endte som kjent i et nasjonalistisk inferno på Balkan og at de tidligere sovjetstatene med stort begjær forsynte seg av de nasjonale sentimentenes fruktfat). De er altså ikke universalgenier, selv om de kanskje tror det selv.
Ferguson trekker historiefilosofiske linjer, ikke alltid like presist, gjerne grandiost deklarerende, men nesten alltid underholdende. Ferguson er elitær. Han skriver ikke historie nedenfra, men heller om The Grand Schemes: krig, genocid, folkevandringer, demografi. Imperier kommer og går. Økonomiske og ideologiske konjunkturer omkalfatrer maktforhold. Europa nærmer seg ikke noen «end of history». Ferguson er god lektyre, men ikke nødvendigvis et velegnet førstevalg som pensum i universitetshistorie. Norheim har rett i at Fergusons bøker mer og mer ligner dreiebøker til TV-dokumentarer enn vitenskapelige avhandlinger.
At Ferguson elsker The British Empire, er heller ingen nyhet. Historikere på venstresiden har alltid hatt et anstrengt forhold til Ferguson og andre konservative og liberale historikeres avlivning av kolonimyter. Ferguson har et poeng i at den britiske imperiebyggingen ikke bare var elendighet, men også la grunnlaget for viktige deler av infrastruktur og rettstat. Norheim hevder Ferguson er en ”svoren Churchill-beundrer”, som om det skulle være et skjellsord, på linje med beundring av Stalin og Hitler?
Like irriterende for Norheim er nok det faktum at den konservative Ferguson er en klar tilhenger av det vestlige sivilisasjonsprosjektets fortrinn.
Norheim er ikke overrakende svært opptatt av Israel. Når Ferguson hevder at staten Israel er omgitt av muslimske fiender, ser Norheim rødt. Uvisst av hvilken grunn. Det er jo faktisk ikke noe annet enn en saksopplysning, gyldig siden Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak gikk til angrep på Israel i 1948. I Norheims verdensbilde er Israel det nærmeste vi kommer den rene ondskapen. Så kan vi andre prise oss lykkelige over at vi har en utenriksminister og et normalpolitisk landskap som tror på dialog.
Like irriterende for Norheim er nok det faktum at den konservative Ferguson er en klar tilhenger av det vestlige sivilisasjonsprosjektets fortrinn innen vitenskap, demokrati og økonomi. Fergusons kone, Ayaan Hirsi Ali, fremstiller han som ”opplysningsfundamentalist”. Dette til tross for at Norheim i samme artikkel hevder at det ”ytre høyre” har begått ”et storstilt ran av opplysningstidens ideer”. Mener han ”høyresiden” har lykkes med ranet?
Et ensidig fiendebilde
Uenigheter er selvfølgelig helt i orden. Men når gikk uenigheter over til et behov for å diskvalifisere, til ideen om at allmennheten må beskyttes fra styggedommen til Niall Ferguson?
Ikke før nå, etter 22/7. På lite subtilt vis plasserer Norheim Ferguson i det raust sammensatte habitatet som angivelig utgjør kontrajihadismens ideologiske kontekst. Det gjør han ved å finne sitater som han på kreativt vis tvinger ned i den allerede veldig trange flaskehalsen.
”Today, then, more than three centuries after the siege of Vienna, the key question is how far the West is still capable of maintaining the scientific lead on which, among many other things, its military superiority has for so long been based,” skriver Ferguson.
Det er et plausibelt spørsmål med historiske fakta som et dramaturgisk bakteppe. At 1683 var et vendepunkt i europeisk historie, er det ingen som helst tvil om. Ei heller at den vestlige dominansen i verden går en høyst usikker fremtid i møte. Forsvarsiveren er naturlig nok redusert betraktelig etter at den europeiske kolonialismen og den kalde krigen opphørte.
Alt dette fremstilles av Norheim som lite annet enn at Ferguson sklir over i brunskjortenes lende, og triggeren er Wien i 1683. Her dyrkes det frem et ensidig fiendebilde basert på avkontekstualiserte og assosiative symboler:
1683 … The Siege of Vienna … Det avgjørende slaget ved The Gates of Vienna, hvor kristenheten slo tilbake de muslimske hordene fra Østen — som han malende beskriver et annet sted … Ringer det en bjelle? Kanskje noen bør hviske NRKs ledelse i øret at de, etter å ha kringkastet Fergusons TV-serie om den vestlige sivilisasjon til de tusen hjem, kunne følge opp gesten ved å invitere Fjordman og hans meningsfeller på nettstedet The Gates of Vienna som morgenkåsører på radioen?
Ferguson hevder at den demografiske og økonomiske utviklingen i Europa er usikker. Men Norheims gjengivelse av prognosene er selektiv, og han hevder at Ferguson skjuler ”sine egentlige synspunkter bak hypotetiske forbehold han selv ikke et sekund tar alvorlig”. Leseren kan selv tolke hva Ferguson mener:
What the consequences of these changes will be is very difficult to say. A creeping Islamicization of a decadent Christendom is one conceivable result … A backlash against immigration by the economically Neanderthal Right is another … Nor can we rule out the possibility of a happy fusion between rapidly secularized second-generation Muslims and their post-Christian neighbors. Indeed, we may conceivably end up with all three: situation 1 in France, situation 2 in Austria, and situation 3 in Britain.
Mange er enige med Ferguson
Norheim antyder ideologisk slektskap mellom Ferguson, Fjordman og The Gates of Vienna. Er det rimelig å plassere også humanistiske kulturpessimister (som Yehuda Bauer) i samme kategori?
Historikere som jobber med krig, folkemord og demografiske forandringer kan da ikke slutte å være ærlige historikere til fordel for oppløftende pedagogiske spådommer basert på idealer, ønsketekning og samfunnsnytte? Har vi noen som helst endelig begrunnelse, annet enn den rent moralske, for å anta at selv de sørgeligste prognoser med nødvendighet er feil? Basert på hva?
Mange viktige stemmer i Europa deler noen av Fergusons betraktninger: Pascal Bruckner, Paul Berman, Christopher Hitchens, Martin Amis, Namik Kemal, Ibn Warraq, Nick Cohen, Ayaan Hirsi Ali, Alain Finkielkraut, Yehuda Bauer, Robert D. Putnam, Christopher Caldwell, Bernard Henry Levy og Flemming Rose. På ulike vis mener alle det er nødvendig for Europa å få en fornyet tillit til seg selv, at ekstremislamisme er en trussel mot det frie samfunn, og at europeerne oppfører seg som tenåringer: De lever så beskyttet at de tror at alt som er vondt i verden foregår inne i TV-apparatene. Og at velferdsstaten vil komme dem til unnsetning, uansett.
Den amerikanske filosofen Bruce Thornton kaller i boken Plagues of the Mind (1999) dette for ”det terapeutiske blikk på alle menneskelige problemer”. I Vesten tror vi rasjonelle løsninger kan gi svar på alle menneskelige problemer, mener Thornton, og dette har skapt en fullstendig urealistisk tro på internasjonale relasjoner og kulturelle konflikter. ”Vi nekter å innrømme, slik Thukydid erkjente for lenge siden, at menneskets medfødte irrasjonelle tilbøyeligheter kan føre stater inn i konflikt like mye som, og til og med mer enn, materielle årsaker.”
Nå er realitetene i ferd med å innhente oss, mener statsviteren Robert Kagan i boken The Return of History and the End of Dreams (2008): Europeeren tror ikke på den rasjonelle sivilisasjonens fall, på tross av at det har vært nære på under de totalitære ideologiene. Europeeren tror han er usårbarlig, at alt som skjer av grusomheter rundt om i verden ikke kan skade ham. Europeeren lever også i en forestilling om at dialog er universalnøkkelen til fred i verden, uavhengig av alvorlighetsgraden i hva den andre måtte tenke og forstille seg.
Over tid vil kulturene synergere med våre egne forestillinger om fredelig sameksistens og menneskerettigheter, tror vi.
Selv nazismen er blitt underlagt revisjon i det historiske narrativ. Sosiale årsaker og kolonial rasisme betraktes av mange som en viktigere årsak enn nazismens destruktive energi og appell til menneskelig dårskap. Pascal Bruckner hevder i Botferdighetens tyranni (2006) at denne naiviteten (og den dårlige samvittigheten for forfedrenes synder) gjør europeerne i stand til å leve side om side med patriarkalske og autoritære kulturer. Over tid vil kulturene synergere med våre egne forestillinger om fredelig sameksistens og menneskerettigheter, tror vi.
Kagan mener derimot at historien går sin gang, som den alltid har gjort, uavhengig av den europeiske middelklassens virkelighetsforståelse. Konturene av store demografiske utfordringer, på grunn av lave fødselstall og velferdsstatenes fremtidige mangel på arbeidskraft og skatteinntekter, svever som en mørk sky over de europeiske politikerne.
Pessimister i alle land, foren eder
Den radikale venstresiden frykter fascismens fremvekst. Den er altså ikke fremmed for tanken om at alt går lukt til helvete, samtidig som elendighetsbeskrivelser fra høyre svartmales.
Jeg vil foreslå en sjekkliste. En liste den radikale venstresiden, med sin idéhistoriske ballast, også kunne være tjent med å følge: Hvordan stiller vi oss til individets ukrenkelighet, alles soleklare rett til å vurderes som enkeltmenneske og ikke som en del av en gruppe? Hvordan forholder vi oss til det åpne liberale demokratiet som en forutsetning for meningsutveksling og pluralisme? Deler man noen felles og intersubjektive verdier, må det være lov å være dystop, både til høyre og venstre. Da er Niall Ferguson godt innenfor. Og da kan ikke en følelse av uro for fremtiden avfeies som skam og bli en diagnose.
Ekstremistene er der ute. Da er det lite formålstjenlig å male med så bred pensel at det skapes en grunnløs polarisering. De tegn vi har sett på ”forjævligsering” av norsk opinion, ideer om at det norske folk er en rasistisk pøl, fører lite godt med seg. Det er ikke sant, og det er utrykk for en grunnleggende mistillit til befolkningen (og myndighetene). Krisemaksimeringen kommer som regel fra det ytre venstre, som ikke er mest kjent for en grunnleggende tillit til at folk tar de riktige valgene selv. Velgerne (det svimeslåtte publikum uten dannelse) har som vi vet alltid oversett de ”dannede” venstreradikale. Den falske bevissthet rår, ikke bare makta.
Men her møtes også de mest ytterliggående alarmistene på begge fløyer: Der Iffit Z. Qureshi ser en overveiende ignorant og fremmedfiendtlig befolkning (eller ”kokosnøtter”), ser Bruce Bawer en suicidal befolkning som lar seg dupere av landsforrædere.
Når man henfaller til bredkammede dikotomier mellom akseptable og uakseptable meninger — det gode mot den onde — ender man gjerne med å ta i bruk det den engelske forfatteren Martin Amis har kalt den «liberale slåsshan sken ». Den liberale slåss hanskens talsmenn mener at de frem mer det absolutt gode. Det gode trenger det onde, og slikt fører til at det blir få gråsoner. Jo mer overbevist man er om å tjene den gode sak, desto mer aggressiv blir tonen.
- Bård Larsen (f. 1964) er historiker og prosjektleder i Civita. Han er forfatter av Idealistene — Venstresidens reise i det autoritære.
Så enkelte driver fortsatt med å marginalisere Fergusons berettiga analyse med den middelmådige og klassisk venstrevridde merkelappen "fascist"?
How surprising! Not!
Som jeg skrev på veggen din på Facebook. Det interessante med dette er hvordan man systematisk utraderer de ideologiske skillelinjene SOM eksisterer mellom fornuftige aktører som Ferguson (man trenger ikke nødvendig å være enig med han) og de som er i realiteten ytterliggående som for eksempel EDL.
Bård Larsen skrev: "Men her møtes også de mest ytterliggående alarmistene på begge fløyer: Der Iffit Z. Qureshi ser en overveiende ignorant og fremmedfiendtlig befolkning (eller ”kokosnøtter”), ser Bruce Bawer en suicidal befolkning som lar seg dupere av landsforrædere."
Iffit Z Qureshi skrev engang i en debatt på FB om vestlige frihetsidealene, hvor undertegnende var involvert og jeg påpekte selvfølgelig det kritiske ved Vesten som deler av utenrikspolitikken og materialismen men samtidig forsvarte frihetsidealene) at jeg hørtes ut som Ayaan Hirsi Ali.
Hvis man bedriver med (ekstern) kritikk som Ferguson gjør så er man en "hatpredikant", "rasist" og "islamofob". Hvis kritikken er intern (som det Shakil Rehman og LIM-nettverket gjør) så er man "selvhatende", "Uncle Tom" eller "kokosnøtt".
Mohamed:
Dette blir litt "off topic", men dette med marginalisering er et interessant fenomen som flere historikere burde ta tak i. Kan anbefale John Nichols' siste bok "The 'S' Word: A Short History of an American Tradition... Socialism". Da kan vi begynne å snakke om marginalisering...
Hvor tar du alt dette fra, Bård Larsen?
1) "Norheim er ikke overrakende svært opptatt av Israel."
"Ikke overraskende"... den var megetsigende!
Akkurat som Tore Rem i hans anmeldelse av Bat Ye'Ors forrige bok i Klassekampen i høst, syntes det var betimelig å si noe om Israel nettopp fordi hun er så opptatt av Israel: hennes syn på Europa er umulig å forstå hvis man ikke ser at hun leser kontinentet i lys av Israel-Palestina konflikten.
2) "Når Ferguson hevder at staten Israel er omgitt av muslimske fiender, ser Norheim rødt. Uvisst av hvilken grunn. Det er jo faktisk ikke noe annet enn en saksopplysning, gyldig siden Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak gikk til angrep på Israel i 1948."
Feil. Poenget mitt var at Ferguson ornamenterte denne påstanden med en historisk metaforikk om Gates of Vienna og 1683. Ved slik å lade en aktuell konflikt i Midt-Østen med denne historisk-ideologiske konteksten, leverer Ferguson selvfølgelig mer enn en "saksopplysning".
3) I Norheims verdensbilde er Israel det nærmeste vi kommer den rene ondskapen. Så kan vi andre prise oss lykkelige over at vi har en utenriksminister og et normalpolitisk landskap som tror på dialog."
Ja, hvor i all verden tar du dette fra, Bård Larsen? Jeg har aldri før uttalt meg offentlig om Midt-Østen-spørsmål i den norske debatten, og har alltid nært skepsis til å anvende "det onde" som utenrikspolitisk kategori. Men med kniven mot strupen kunne jeg eksempelvis ramse opp tre stater som i mine øyne er "ondere" enn Israel som har det til felles at de er både befinner seg i nærheten av Israel og begynner på S: Syria, Saudi-Arabia og Sudan. Beveger man seg lenger østover, kunne man f.eks. nevne Sri Lanka: deres nedslakting av tamiler var langt mer brutal enn Israels angrep på Gaza-stripen på samme tid (2008-09). Og så videre...
Men her skal du få mitt syn på Israel i korte trekk: jeg er en forsvarer av Israels selvfølgelige rett til å eksistere. Jeg er en motstander av en permanent okkupasjon av Gaza og Vestbredden. Jeg er for dialog, men det ser ut til at hverken Netanyahus regjering eller Hamas er interessert i dialog. Terrorisme, definert som angrep på ukyldige sivile i en politisk kamp, er noe jeg har vært motstander av hele mitt liv.
Med påstanden din om at jeg skulle mene at Israel er det nærmeste vi kommer "den rene ondskapen" er det du som veiver med malekosten, ikke jeg.
4) Du sier at jeg fremstiller Ferguson som hatpredikant, en som "tygger skum" etc.
Feil: jeg sier at han som "seriøs historiker" for enhver pris vil unngå å bli sett på som en islamofob fanatiker etc.
"Hat" er slett ikke Fergusons modus.
5) "Ferguson er ikke egnet for almenkringkasting. Det er heller ikke Fjordman, erklærer Norheim ironisk, og har dermed lagt standarden for debatten.
I intervjuet med Klassekampen (som fremdeles er oppe på nettet, under Kultur og Media) sa jeg uttrykkelig at statskanalen for min del gjerne måtte sende programmer hvor det britiske imperium og koloniseringen ble forsvart. Hva jeg stilte spørsmål ved, var om NRK visste hva de faktisk sendte – noe NRKs talsmann ganske riktig bekreftet at de ikke gjorde.
Det er i det hele tatt så mange forvrengninger og oppdiktede påstander som Larsen tillegger meg at jeg sterkt anbefaler folk istedet å lese mitt essay, som lar seg fritt laste ned på Vagants nettsted Vagant.no.
Personlig syns jeg Minerva er et av de mest interessante fora'ene for politisk og ideologisk debatt i Norge idag, og hadde ventet meg noe bedre enn dette. Larsens modus operandi synes å være følgende: "Norheim liker ikke Ferguson; altså må Norheim være en venstreradikaler. La meg nå se...venstresiden vet vi jo hva mener, og ergo mener Norheim det samme." og dermed får vi et knippe misforståelser og fantasiprodukter som ingen er tjent med som grunnlag for debatten.
Kanskje Minerva kunne be en av sine utmerkede konservative medarbeidere med mindre sans for suffikset "neo" til å se på mitt essay med friske øyne? Det hadde vært interessant.
"Larsens modus operandi synes å være følgende: “Norheim liker ikke Ferguson; altså må Norheim være en venstreradikaler. La meg nå se…venstresiden vet vi jo hva mener, og ergo mener Norheim det samme.” og dermed får vi et knippe misforståelser og fantasiprodukter som ingen er tjent med som grunnlag for debatten."
Word.
Hva betyr dette “Word“som popper opp overalt for tiden?
Som kritisk liberal, med den radikale, Demokratiske Opplysning som verdipolitisk forbilde, har jeg noen kommentarer til Nordheims artikkel. Den radikale, Demokratiske Opplysning utviklet de moderne ideene om menneskeretter (inkludert antirasismen, kvinnefrigjøring, seksuell frigjøring) som vi gjenfinner i erklæringene fra 1789 og 1948, og kan knyttes til navn som Spinoza, Diderot, D’Holbach, Helvetius, Thomas Paine m.fl. (Se for eksempel Jonathan Israels ”Democratic Enlightenment, Philosophy, Revolution and Human Rights 1750-1790, eller Philip Bloms ”Wicked Company. Freethinkers and Friendship in Pre-Revolutionary Paris”). Nordheim avslutter sin artikkel med følgende spørsmål:
”Opplysningstidens forestillinger om demokrati, kunnskap, toleranse og rettigheter er helt sentrale komponenter i de tradisjonelle europeiske partiene, også i det norske partilandskapet fra Høyre til Sosialistisk Venstreparti. De fundamentale spørsmålene representanter for disse partiene og den nye venstresiden bør stille seg etter 22. juli 2011, spørsmål som er langt viktigere enn de ofte rent symbolske markeringene innenfor den sosialdemokratiske konsensus, er følgende:
a) Hvordan har den nye radikale høyresiden klart å rappe arvesølvet i europeisk politisk tradisjon fra opplysningstiden og frem til idag?
b) Hvordan klarer de tradisjonelle partiene å stå som passive vitner til at det nye radikale høyre arbeider målrettet og systematisk med å smelte om dette arvesølvet til et våpen mot islam og muslimer, ved å kaste vrak på en helt sentral verdi i denne arven, nemlig toleransen?
c) Hvordan arrestere tyvene og ta tyvegodset tilbake? ”
Dette er interessante spørsmål. Men slående er at selve spørsmålsformuleringene indikerer uvitenhet om den Demokratiske Opplysnings grunnleggende premisser. Nordheim peker, tilsynelatende utilsiktet, på selve problemet, som er at venstresiden og mye av det politiske establishment har forlatt vesentlige deler av den radikale, Demokratiske Opplysnings grunnleggende posisjoner. Å snakke om tyvegods blir derfor upresist, det handler heller om vrakgods andre har plukket opp. Det Nordheim omtaler som den radikale høyresiden har fylt et tomrom, de har plukket opp ideer som venstresiden og establishment i betydelig grad har forlatt. 
La meg kort kommentere de tre spørsmålene til Nordheim:
Ad a) Arvesølvet i den Demokratiske Opplysning er grunnleggende en kulturkritisk posisjon. Den frigjør individet fra føydale gruppeidentiteter og tvangselementer og diskriminering bygget inn i kulturelle uttrykk, og postulerer like rettigheter for alle individer uavhengig av kjønn, kultur, etnisitet etc. Dette var bare mulig gjennom en radikal kritikk av alle føydale tradisjoner, inkludert aristokrati, enevelde, kirke og religion. Menneskerettserklæringene av 1789 og 1948 er universalistiske (ikke kulturrelativistiske), frigjør individet fra alle kulturelle tvangstrøyer, og hevder reellt sett at ”kultur, tradisjon etc.” for å være legitim må være basert på individets ukrenkelige rettigheter, demokrati, ytringsfrihet, kvinners likestilling, antirasisme etc.
Særlig venstresiden har langt på vei forlatt disse grunnleggende premissene gjennom å adoptere relativistiske, postmodernistiske posisjoner, som forlater det universalistiske individperspektivet og introduserer grupperettigheter, aksepterer krenkelser av individretter bare det er ”kulturelt” eller ”religiøst” begrunnet og innskrenker ytringsfriheten ved å introdusere hate-speech lover (OIC sine nyttige idioter når de prøver å stoppe Islamkritikk). Den kulturkritiske posisjonen til den Demokratiske Opplysning er erstattet av kulturalistisk tenkning hvor individet primært defineres gjennom en antatt kulturell tilhørighet (individer som ”cultural dopes”). Og venstresiden er ikke alene, sentrale Høyremedlemmer har foreslått å gi sharia plass i det norske rettssystemet. Det er fascinerende å observere hvordan Hege Storhaug stemples som rasist, islamofob m.fl av store deler av venstresiden når hun arbeider for individuell frigjøring (særlig kvinners) fra kulturell, religiøs og patriarkalsk tvang og kontroll. Og liberale forkjempere for ytringsfrihet, demokrati m.m som Amås, Kokkvold m.fl. beskyldes for å være indirekte medskyldige i ABB sine myrderier. Nordheim — når man gjør det til en hovedsak å beskytte Islam mot kritikk, så inntar man motopplysningens posisjon.
Ad b) De tradisjonelle partiene famler fordi de har en uavklart forståelse av forholdet mellom modernitet vs. det førmoderne (postmoderne), og forholdet mellom universalitet vs. relativisme. Det er ikke tilfeldig at den amerikanske foreningen for sosialantropologer var sterke motstandere av verdenserklæringen av 1948. Siden 1948 erklæringen er en universalistisk erklæring, ville de fleste av de ”mangfoldige” og ”berikende” kulturene i verden måtte reformeres grunnleggende. I sosialantropologenes relativistiske univers, ville dette være katastrofalt siden ”bevaringsverdige”, eksotiske, barbariske og individkrenkende kulturelle praksiser dermed ble erklært illegitime. Venstresiden har med økende styrke fra 1970-tallet bidratt til å erodere 1948 tenkningen (og dermed den Demokratiske Opplysning) innenfra gjennom relativisme, postmodernisme og kulturalisme — alt på bekostning av individrettene. Så Nordheim — å snakke om tyveri av arvesølvet er lite dekkende. Det er mer riktig å si at venstresiden har forlatt sitt idehistoriske utgangspunkt, demontert Opplysningen og overtatt deler av motopplysningen og romantikkens føydale og førmoderne forestillinger. Og Nordheim — din formulering av toleransespørsmålet snur saken på hodet. Studer J.Stuart Mill sine klassiske skrifter, studer hvordan toleranse og ytringsfrihet vokste frem i etterkant av den Westfaliske fred i 1648, så vil du se at toleranse ikke handler om å vise stilltiende aksept for intoleranse. Toleranse handler om å akseptere andre synspunkter og ytringer uansett hvor krenkende og smertefulle de oppleves etc. uten å kreve forbud og uten å gripe til vold. Som liberal-marxisten Frank Furedi påpeker:
”Det er en vidunderlig og enormt viktig ide, at man på samme tid kan dømme sine motstandere som syndere og vildførte og anerkjenne, at det er viktigere, at deres ideer for lov ¨uttrykke seg, enn at de blir undertrykt. Det vil si at toleranse henger nøye sammen med fordømmelse. Men i dag oppfattes toleranse som en ide om, at man ikke må fordømme andre. Dette er fullstendig misforstått.” (Weekendavisen, se for øvrig hans bok ”On Tolerance” 2011).
Opplysningens ide om toleranse handler derfor om at alle ideer, synspunkter, praksiser må akseptere kritikk, og den Demokratiske Opplysnings verdipolitiske grunnposisjon er at alle kulturelle praksiser og uttrykk som krenker individrettene må kritiseres og forkastes. I dette bildet er det åpenbart at Opplysningens posisjon i forhold til Islam i hovedsak må være kritisk. Kritisk til tekstene (Koranen, Hadtihene). Men også kritisk til de dominerende teologiske tolkninger og mest utbredte måter å praktisere Islam på, som er influert av reaksjonære teologiske tolkninger og førmoderne, klansbaserte kulturuttrykk som systematisk krenker individrettene. Så når Nordheim tydeligvis mener at det er maktpåliggende å få stoppet Islamkritikk, så er han reaksjonær og tilhører motopplysningens posisjon. Det er lett å finne hundrevis av utsagn fra motopplysningens side på 16-1700 tallet som prøver å beskytte datidens kulturelle tradisjoner og kristendommen mot kritikk, som i dag ville passet perfekt i munnen på Antirasistisk Senter, AUF, SV, Trine Schei Grande m.fl., bare at nå gjelder det å beskytte førmoderne kulturer fra 3 verden og Islam mot kritikk.
Ad c) Det er altså ikke snakk om å arrestere noen tyver — hvis noen skal arresteres så er det venstresiden og mye av det politiske establishment selv som har forkastet essensielle deler av arvesølvet etter den Demokratiske Opplysning.
Et par eksempler på hvor galt det er stilt:
Ulstein i Dagsavisen forsvarer omskjæring av småjenter, omtaler det som en ”stolt kulturell praksis” og anklager vestlige kritikere for å være kulturimperialister. Dette gjør hun samtidig som avisen på lederplass tar krast avstand fra Fr.P sitt ”menneskesyn”, som blant annet innbefatter krav om at individrettigheter også skal gjelde småjenter fra andre kulturer . Nordheim — hvem står nærmest opplysningens idealer her?
Eller ARS, som kaller seg antirasister, men har forlatt den universalistiske posisjonen til den demokratiske opplysning, som Luther King og Mandela sto ubøyelig fast på. Luther King og Mandela var meget oppmerksomme på at rasisme kan gå alle veier, svart rasisme er ikke bedre enn hvit rasisme, og identitetspolitikk og gruppetenkning (”normativ multikulturalisme”) ble av begge oppfattet som livsfarlig for individrettene. Den dagen vi får en antirasistisk bevegelse som er ekte universalistisk, som slår like hardt ned på diskriminering utført av innvandrere som diskriminering uført av nordmenn har vi kommet et langt skritt videre.
I begge eksemplene ser vi at venstresiden og ”establishments” posisjoner avviker fra dem Demokratiske Opplysning, og ender som forsvarere av kulturalistiske posisjoner mot individrettighetene. Venstresiden og det politiske establishment har mye å lære av tenkere som Kenan Malik, Frank Furedi, Fredrik Stjernfeldt, Per Bauhn & Dilsa Demirbag Steen m.fl., som er ekte forsvarere av den Demokratiske Opplysning, og kunne med fordel gå studiesirkler om 16- og 1700 tallets kamp for menneskerettene for finne tilbake til sine røtter.
Til slutt må det også rettes kritikk mot Fr.P, Document.no og andre på den konservative siden, for også å ha et kulturalistisk perspektiv. Et monokulturalistisk, nasjonalistisk og konservativt perspektiv på vegne av den vestlige kulturkrets (og til dels en fetisjistisk dyrking av en abstrakt, metafysisk ide om den ”kristne kulturarv”). Men nettopp fordi det er på vegne av den vestlige kultur, som dog er preget av opplysningen og moderniteten, kommer de på mange måter bedre ut enn den relativistiske, postmodernistiske kulturalismen til venstresiden.
Det er på denne bakgrunn man må forstå marxisten Furedi når han sier:
”Jeg har alltid trodd at venstrefløyen bekjente seg til opplysningstiden. Jeg mener ikke jeg har endret meg noe særlig, men det har verden. Venstrefløyen har mistet tiltroen til individets selvstendighet og evne til å endre fremtiden og er blitt konservativ”
Eller sosialisten, antirasisten og opplysningsteoretikeren Kenan Malik på spørsmål om han fortsatt tilhører venstresiden:
”Jeg oppfatter meg fortsatt som venstreorientert, men jeg vet ikke om det lenger finnes noen venstreside å tilhøre”
N.A.,
takk for et svært interessant innlegg som går til kjernen av mitt anliggende i essayet! Jeg er faktisk enig med mange av punktene i din kritikk, som skjerper, reformulerer og presiserer min implisitte kritikk av venstresiden og det politiske sentrum. Jeg har ikke tid akkurat nå til å gi et utfyllende svar, bare noen få kommentarer:
Selv om det er vanskelig å definere nøyaktig hvor skillet går, vil jeg sette et skille mellom demonisering av Islam og muslimer og islamkritikk. Jeg har selvfølgelig aldri ment at det er maktpåliggende å "beskytte Islam mot kritikk." En Martin Luthers kritikk av datidens teologiske dogmer er grunnforskjellig fra mange anti-jihadisters kritikk av Islam (Gates of Vienna, Spencer, Geller, Bawer etc etc), ikke bare fordi det var en kritikk innenfra, men også fordi den ikke avviste den kristne religion en bloc, men istedet angrep dens utforming i hans egen tid. En radikal teologisk kritikk av Islam i dens nåværende form vil selvfølgelig være kjærkommen.
Rent generelt tror jeg, som du, at hunden ligger begravd i fenomener som relativisme versus universalisme, gruppeidentiteter etc. Men vi får komme tilbake til det senere. Igjen: takk for et svært interessant svar!
P.S:
I det innledende avsnittet i mitt første innlegg (setningen om Tore Rem) falt det ut et pronomen eller to...
Og i avslutningen skulle det selvfølgelig stå "prefikset" neo (konservatisme), og ikke suffikset.
N.A.
Mye positivt i innlegget ditt, som jeg er veldig enig med deg i (bl.a. kritikken mot postmodernisme, men det må nesten sies at dette er en avsluttet debatt, og dessuten basert på mye misforståelser/svak lesning - internasjonalt ble man ferdig med denne debatten på 90-tallet, enkelte i Norge virker ikke å ha fått med seg dette).
Jeg er derimot litt uenig i det som sies om det universelle og om individet. Du griper inn i den radikale opplysningstenkningen, fra Spinoza til Diderot, men det kan undres om du har lest noe av dem, når individet fremstilles som det gjøres. Individet er ingen gitt størrelse hos noen av disse tenkerne, like lite som samfunn, kultur, og tradisjon er det. Og det er nettopp dette mange på den radikale venstresiden i dag har fått med seg, og derfor undersøker hvordan individet, og subjektet, dannes (og her finner vi en forening mellom Spionza og Marx, mellom radikal opplysningstenkning og radikal venstreside - liberalismen har alltid først og fremst vært knyttet til den moderate opplysningstenkningen, hvis vi skal forholde oss til Jonathan Israels skille).
Dette innebærer ikke en kulturrelativisme, men en kritikk både av det du kalle kultur og tradisjon, og av subjektet og individet. Hverken det universelle eller det partikulære er gitte størrelser.
Evensen:
Jeg kan forsikre deg om at jeg har lest Spinozas hovedverk grundig, og flere arbeider/tekster fra opplysningens radikale retning. Gitt at innlegget mitt allerede var i lengste laget i forhold til hva Minervas redaktører tillater, var det ikke plass til å gå i dybden på dette. Men for å utdype litt:
Spinoza kommer gjennom filosofiske, deduktive argumenter frem til individenes likeverd, ytringsfrihet og demokrati. Deretter handler det om å skape et konkret samfunn som tilfredsstiller disse rettighetene (om nødvendig med revolusjon). Diderot, d’Holbach, Helvetius m.fl. hadde et frigjøringsprosjekt, som tok utgangspunkt i konkrete, faktiske urettferdigheter. Kulturkritisk betydde i deres perspektiv ikke å forkaste all kultur, men å skape en bedre, mer rettferdig kultur i det dennesidige som kunne sikre hvert enkelts individid maksimal lykke og selvrealisering — inkludert utlevelsen av sine pasjoner og drifter samt den frie utnyttelsen av sin fornuft. Mennesket er en avansert ape, men konstitueres og forefinnes alltid som historiske, konkrete individer, sosialisert inn i en eller annen form for ”kultur”. De hadde ikke som Rousseau et romantisk forhold til et antatt ubesudlet, abstrakt, fritt individ som korrumperes av kultur. Rousseau skriver bla annet i begynnelsen av Emilie :
”All is good as it leaves the hands of the author of things (“skaperen”, Rousseau var deist), all degenerates in the hands of men”
Rousseau var både kritisk til menneskets drifter (som måtte holdes I sjakk) og fornuften som han mente korrumperte. Dette ble reformulert ved at nytelse er ok. så lenge den er ”uskyldig” og fornuften kan være bra så lenge den benyttes i henhold til våre natur slik den er konstruert av vår skaper. På grunnlag av denne renhetstenkningen bygger han i ”Samfunnskontrakten” fra 1762 opp resonnementer som leder inn i det totalitære. En republikk kan ikke tåle for mange ulike meninger, det truer samfunnets sammenhengskraft. Derfor må partsinteresser nøytraliseres, gjennom et komplett design for sensur, undertrykking og til og med dødsstraff for opposisjonelle. Men denne undertrykking skjer selvfølgelig i frihetens navn, som Rousseau sier:
”These precautions are the only ones that can guarantee that the general will shall be always enlightened, and that the people shall in no way deceive itself”
Det er derfor ikke overraskende at når den franske revolusjon i 1789 endte I despoti og massehenrettelser, så var det under innflytelse av Rousseaus renhetstenkning. Når du trekker frem Marx, så er det helt vesentlig at han på spørsmålet om menneskeretter, ytringsfrihet osv. var vesentlig nærmere Rousseaus posisjon, enn Spinoza og den radikale opplysning. Han avviste disse frihetene relativt foraktlig som imperfekte borgerlige friheter i flere av sine skrifter. Marx var også et barn av opplysningen, men hans utopiske ideer ledet ham heller i retning av autoritære og tyranniske styreformer — med klare likheter til Rousseau — enn i retning av den radikale, Demokratiske Opplysning.
At noen i snevre (venstreorienterte?) faglige kretser mener postmodernismedebatten ble avsluttet på 90-tallet er uinteressant. Når vi ser hvordan sentrale politikere på venstresiden (og bredere deler av establsihment) sliter med å kritisere førmoderne, reaksjonære religiøse og klansbaserte forestillinger og praksiser, samtidig som de ønsker å innskrenke ytringsfriheten, er det åpenbart at relativisme og postmodernisme er et problem. Det bør være nok å minne om at forfattere som Malik, Furedi, Stjernfeldt, Bauhn, Berry, mfl. har gitt sine bidrag i årene etter 2000. Problemet er idehistorisk at venstresiden nå står nærmere motopplysningen, den tyranniske variant av opplysningen (Rousseau) og den moderate og elitære opplysning som ikke ønsket bredt demokrati med full ytringsfrihet for alle (Voltaire, Fredrik den Store, Locke m.fl.). Jeg ser ikke en eneste norsk, venstreorientert politiker i disse dager som står på barrikadene for den radikale, Demokratiske Opplysning.
Tusen hjertlig takk for kommentarene, NA. Du skriver kommentarer som beskriver virkeligheten presist - uten konspirasjonsteorier, uten bagatallisering og uten overdrivelser.
Jeg bet meg fast på dette her særlig:
"Men også kritisk til de dominerende teologiske tolkninger og mest utbredte måter å praktisere Islam på, som er influert av reaksjonære teologiske tolkninger og førmoderne, klansbaserte kulturuttrykk som systematisk krenker individrettene. Så når Nordheim tydeligvis mener at det er maktpåliggende å få stoppet Islamkritikk, så er han reaksjonær og tilhører motopplysningens posisjon."
Det er akkurat det som får mange muslimer som er liberale, progressive eller reformvennlig til å bli enda mer frustrert. Fordi de fører en tofrontskrig (ideologisk). Et eksempel er den muslimske dissidenten Rafiq Tagis død som ikke ble nevnt i norsk media utenom Document.no som tok seg bryet med å oversette Nick Cohens omtale (nekrolog): http://www.document.no/2011/12/den-oredovende-stillheten-omkring-en-bra-manns-dod/
Rafiq Tagi ble desillusjonert og skuffet over det han trodde var hans ideologiske kamerater i Vesten - liberale og venstrevridde.
Dette forklarer også hvorfor en del muslimske dissidenter, reformvennlige og til og med eksmuslimer "løper" til høyresiden. Når man har til og med eksmuslimske kritikere (av islamismen) som marxisten Maryam Namazie som hamrer løs på den europeiske venstresiden - så bør det ringe noen bjeller.
Den europeiske venstresiden er EN av to ideologiske giganter som blokkerer bevisst og ubevisst for en reell reform av islam. Selv om mange venstrevridde europeere ikke har skjønt det eller ei. Så blokkerer de for et varig "ekteskap" mellom ilam og moderniteten og tvinger den lille, men frittalende reformbevegelsen blant vestlige muslimer til å føre en tofrontskamp. Den ene kampen er mot en annen minoritet som for eksempel salafistene som avbrøt dette møtet her (http://www.rnw.nl/english/article/salafists-disrupt-liberal-islam-debate-amsterdam), men også mot mainstream islam som har en del reaksjonære tolkningstradisjoner.
Det er en ting å føre en ideologisk krig på en front, men når det blir to fronter så blir man oppgitt, frustrert og man får lyst til å gi opp. For å ikke snakke om at det blir tynnere i rekken blant reformvennlige/progressiv/liberale muslimske dissidenter (jamfør Tagis død).
Det skal stå "islam og moderniteten..."
N.A.
Jeg er fortsatt langt på vei enig med deg, men jeg leser kanskje Spinozas tenkning, både hans politikk og hans metafysikk, mer relasjonelt enn du virker å tillate - og jeg leser d'Holbach, Diderot og andre franske materialister gjennom en spinozistisk brille (noe jeg, med Israel, vil mene er riktig).
Det er en relasjonell ontologi som ligger til bunns her. Du er inne på det i kritikken mot Rousseau (som jeg er helt enig i), i at vi alltid, med nødvendighet befinner oss "innenfor" en/flere kultur(er). Frigjøringen må være immanent, og kan ikke kommer fra utsiden. Men slik jeg forstår dette, innebærer dette også en radikal ny forståelse for "individet", "subjektet", "samfunn", "kultur", etc.
I TTP undersøker Spinoza hvordan religion og overtro oppstår som en funksjon av vår forestillingsevne; hvordan representasjoner materialiserer seg i maktinstitusjoner. I TP undersøker han hvordan stater og verdslige maktinstitusjoner oppstår som en funksjon av affektiv utveksling. I Etikk kommer begge disse perspektivene frem, i det som til syvende og sist er et radikalt frigjøringsprosjekt. Det handler om en immanent reorganisering av forestilling og affekt, av maktrelasjoner, og de ideene og kreftene som er i spill er forut for både individet og samfunnet. Det er her jeg mener individet, og derfor individets rettigheter, må forstås på bakgrunn av en relasjonell, dynamisk ontologi. Ingen absolutisme er tillatt. Ingen normativ etikk.
Hos Rousseau forutsettes det en opprinnelig natur, en egentlighet. Dette er helt fremmed for Spinoza og de franske materialistene, slik du er inne på. Det finnes ingen begynnelse hos de, intet absolutt utgangspunkt - i den grad det finnes et nullpunkt, er dette kun bevegelse, krefter, og tendenser, altså naturen som et fysisk, åpent system.
Jeg er ikke så sikker på at Marx var nærmere Rousseau enn Spinoza og de franske materialistene. Derimot var Locke og den engelske tradisjonene, i hvert fall i Marx' ungdom, veldig viktig for ham. Dette kommer klart frem i hans tidligere tekster, hvor han forsvarer Locke imot Spinoza og de franske materialistene. I den mer libertære tradisjonene innenfor sosialismen, fra Proudhon, er det helt åpenbart at de franske materialistene og den radikale opplysningstradisjonen er utgangspunktet.
Marx blir på mange områder moderat, men han kommer også fra en litt annen tradisjon, den tyske romantikken. Spinozas rolle i de tyske områdene på denne tiden er diskutabel (og her bør kanskje en Jonathan Israel gjøre noen studier, for vi forestiller oss fortsatt et sterkt skille mellom den franske opplysningstradisjonen og den tyske romantikken, at romantikken først og fremst var en reaksjon på opplysningen, noe som ikke nødvendigvis er helt riktig hvis vi ser nærmere på saken). Men Spinoza var lenge oppfattet som en trussel i tysk tenkning (panteismestriden på slutten av 1700-tallet), og moderate tenkere som f.eks. Kant kunne aldri akseptere hans ateisme; selv Hegel måtte var tvunget til å skrive en kraftig kritikk.
Jeg kan anbefale Willi Goetschel og Michael Mack sine bøker om Spinoza og den tyske tradisjonen:
http://www.amazon.com/Spinozas-Modernity-Mendelssohn-Lessing-Heine/dp/0299190846/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1323614575&sr=8-1
http://www.amazon.com/Spinoza-Specters-Modernity-Enlightenment-Diversity/dp/1441118721/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1323614860&sr=1-1
Jeg tror uansett ikke vi er veldig uenige i hvor skoen trykker i politisk tenkning og kritikk i dag, dette handler mest om tolkninger av gamle "helter".
Når det gjelder norske politikere i dag så er mitt inntrykk at de fleste er mer opptatt av karriere enn noe som helst annet... så der har du sikkert rett i din kritikk.
Norheim skrev: “Larsens modus operandi synes å være følgende: “Norheim liker ikke Ferguson; altså må Norheim være en venstreradikaler. La meg nå se…venstresiden vet vi jo hva mener, og ergo mener Norheim det samme.” og dermed får vi et knippe misforståelser og fantasiprodukter som ingen er tjent med som grunnlag for debatten.”
Feil. Det er ikke det Bård skriver. Du kaller Ferguson for "en islamofob fanatiker og konspirasjonsteoretiker". Jeg kan ikke lese hvor Bård har skrevet at Norheim = venstresiden, venstresiden = Norheim. Dette blir stråmenn, Norheim. Så hvis det er noen som "dreper" debatten så er det nok ditt middelmådige forsøk på å fjerne moderate og nyttige aktører som Ferguson fra debatten (eller i alle fall her i Norge).
Når du bevisst framstiller en moderat stemme som Niall Ferguson for en "islamofob fanatiker og konspirasjonsteoretiker" så legger du terskelen veldig lavt og det er i realiteten lite konstruktivt. Det er hele poenget. Hva gjør Ferguson til "en islamofob fanatiker og konspirasjonsteoretiker?" Det at han siterer Bat Ye`Or? Eller fordi han har guts nok til å skryte om Vesten i en tid hvor vestlig selvhat er ikke bare dominerende, men oppmuntret? I så fall så finnes det mange "islamofob fanatiker og konspirasjonsteoretiker" der ute.
Christian Evensen:
Takk for bokanbefalingen. Det er notert!
Evensen:
Jeg synes din lesning av Spinoza i hovedsak virker rimelig (og at det i det relasjonelle perspektiv finnes fellestrekk med Marx). For øvrig, takk for henvisninger.
Men det gjenstår et par spørsmål:
Er du motstander av å definere universelle prinsipper og rettigheter (ref 1789 og 1948 erklæringene), som i stor grad er utledet av den franske materialismen og er spinozistisk inspirert ?
Hvis du er motstander av dette, på hvilket grunnlag kan vi etter ditt syn konstruere spilleregler for et fritt, demokratisk samfunn, med ytringsfrihet og garanti for individrettighetene?
Eller ser du deg selv i siste instans en del av den skeptiske strømning innen opplysningen, ref. Hume m.fl som dermed gjør at du ender opp i relativisme ... og postmodernisme...?
Mohamed:
Takk for hyggelig kommentar. Faktisk er noe av inspirasjonen min for å skrive dette hentet fra samtaler med et par Iranske bekjente. De er politiske flyktninger, sosialister og religionskritikere, som sliter med å forstå at den norske venstresiden liker Islamske teokrater bedre enn dem selv.... Ja ikke bare det, de føler at deres frigjøringskamp stemples som Islamofobi!
N.A.
"Er du motstander av å definere universelle prinsipper og rettigheter (ref 1789 og 1948 erklæringene), som i stor grad er utledet av den franske materialismen og er spinozistisk inspirert?"
Jeg får litt hjertet i halsen av slike spørsmål. I hovedsak nei; jeg er ikke motstander av universelle prinsipper og rettigheter. Det jeg er motstander av er å ta universelle prinsipper og rettigheter for gitt. De er kjempet frem, ikke "oppdaget". De er historiske størrelser, ikke ahistoriske. Nettopp her kommer den relasjonelle forståelsen inn (som ikke behøver å være kulturrelativisme/relativisme slik dette har blitt forstått av mange - det er kun en bekreftelse av at også relasjoner, *forskjeller*, er virkelige, både i tid og i rom).
Problemet mitt ligger i hvordan vi forstår det universelle (og det partikulære). I min forståelse finnes det ikke et hierarki her; det ene gir ikke det andre slik vi vanligvis forstår det. Hos Spinoza er det universelle konstituert ved det partikulær, ved individet. Det er ingen motsetning mellom disse to sidene. På samme måte er det ingen motsetning mellom individ og samfunn (som nettopp er et problem i moderne politisk teori, der liberalismen forutsetter individet, og sosialismen forutsetter samfunnet, for å si det litt enkelt - slik jeg leser Spinoza og den radikale opplysningsfilosofien, må vi forstå dette på en helt annen måte, og kanskje er det nettopp dette som er utfordringen i tid også).
Ethvert forsøk på å gjøre det universelle både ahistorisk og absolutt, tolker jeg som en videreførelse av religiøs dogmatikk i verdslig drakt. Og det er jo nettopp her Spinoza og de franske materialistene er viktig: imot all dogmatikk!
Bård Larsen og andre kommentatorer har hevdet at jeg bedriver "brunskvetting". Dem om det.
De som har tatt seg bryet med å lese hva jeg skriver vil innse at det som først og fremst interesserer meg er noe helt annet enn "fascismens tilbakekomst" eller et nytt Tredje Rike – nemlig de partier og bevegelser som har vasket av seg brunfargen, eller er i ferd med å gjøre det.
Jeg forsøkte å utdype dette i intervjuet med Klassekampen er forleden, men ettersom de forståelig nok måtte kutte kraftig ned på mine svar, tillater jeg meg her å sitere et utdrag av den uredigerte versjonen jeg sendte Klassekampen – i håp om at dette kan belyse mitt hovedanliggende:
"I Europa finner man en rekke populistiske partier på den radikale høyresiden som tidligere forfektet reaksjonære, nasjonalistiske, anti-semittiske og hyper-nostalgiske standpunkter. I de siste årene har mange av disse partiene gjennomgått et hamskifte, og fremstår brått som millitante forsvarere av f.eks. kvinners og homofiles rettigheter, og en rekke andre verdier vi forbinder med moderniteten, som f.eks. ytringsfrihet og det moderne individets rett til selvutfoldelse.
Har egentlig opplysningstida noe på en høyre/venstre-akse å gjøre?
Ja, det tror jeg. Men spørsmålet om hvem som har forvaltet denne arven er selvfølgelig en smule komplekst. Jeg behøver vel ikke å minne eldre lesere av Klassekampen om at det inntil nokså nylig fantes dogmatiske ideologier også på venstresiden som stod i et klart avvisende forhold til vesentlige deler av opplysningstidens idealer.
Noe av det som har skjedd på den radikale høyresiden, er at da de oppdaget at det fantes islamistiske fundamentalister, også i Europa, som var langt mer bakstreverske enn dem selv – som f.eks. salafistene, som vil gjenskape den verden Muhammed levde i, og dét i stort og smått – da så det radikale høyre sitt snitt til å skifte ham. Og vips! – så fremstod den reaksjonære høyrefløyen som forkjempere for rettigheter de selv hadde motarbeidet gjennom mange generasjoner.
Istedet for å kappes med wahabistene eller salafistene om hvem som kunne løpe fortest baklengs – et kappløp de europeiske nostalgikerne på forhånd visste at de ikke hadde nubbesjangs til å vinne – valgte partier som Marine LePens Front National og Geert Wilders' Frihetsparti og en rekke andre simpelthen å løpe forlengs!
Dette er utvilsomt en uvant og befriende opplevelse for sønner og døtre av gubber som ble forarget hver gang de så en homse eller en kvinnelig politiker på TV. Å bevege seg baklengs er tross alt temmelig anstrengende i lengden. Plutselig kan deres barn og barnebarn med stolthet erklære at de representerer moderne europeiske verdier!
Det tradisjonelle sentrum og venstresiden har ennå ikke for alvor forstått hvor skreddersydd de fremmedfiendtlige høyrepopulistenes millitant fremadskridende bevelgelse er til vår nåværende situasjon, hvor den økonomiske krisen bringer med seg økt sosial uro og potensielt kaos over deler av Europa, og hvor det politiske sentrum vil komme til å svekkes.
Med nye syndebukker måtte de forhenværendene jødehaterne altså skifte taktikk. Det er imidlertid svært viktig å merke seg at ved plutselig å løpe forover og ta på seg fremskrittets ide, altså ved å anvende moderniteten som taktisk våpen mot bakstreverske islamister, gjennomgår også de høyreradikales egen identitet en metamorfose. Det er nettopp denne radikale transformasjonen vi er vitne til i vår epoke, hvor gårsdagens reaksjonære blir til morgendagens opplysningsfundamentalister.
Dette gjør dem langt mer slagkraftige enn om de hadde blitt stående andektig måpende med ølflaskene sine foran graven til Rudolf Hess, som i interrim-perioden på 1990-tallet. Desto mer fordi de snur kappen etter vinden i spørsmål som angår økonomi og velferd — snart til høyre, snart til venstre. Dette vil de vite å utnytte under den nåværende økonomiske krisen og det kommende kaoset i Europa.
Hvorfor har høyresiden fått lov til å framtre som mer kunnskapsorientert enn venstresida?
Hvis du her tenker på opplysningstidens idealer, så dreier det seg ikke om kunnskap som sådan. Kunnskap alene fører til et elitært ekspertvelde eller teknokrati – likegyldig om det kommer fra høyre eller venstre. Vi ser dette i valget av nye politiske ledere i Hellas og Italia – teknokrater med bakgrunn fra Goldman Sachs, som er blant dem som forårsaket den nåværende økonomiske og politiske verdenskrisen. Goldman Sachs har alltid vært veldig kunnskapsorientert.
Men kunnskap er bare én komponent blant mange i den humanistiske arven fra renessansen og opplysningstiden. Uten å idealisere denne arven, er det viktig å påpeke at når man fjerner én av disse komponentene, og da tenker jeg spesifikt på toleransen – som ikke bare omfatter enkeltindividene, men også religionene (foruten ateismen, vantroen og tvilen) i et opportunt forsøk på å smi det ideologiske og politiske arvesølvet om til et våpen mot muslimske minoriteter på vårt kontinent – da har man ikke skjønt et kvidder av hva et opplyst Europa innebærer. Om man så forsøker å løpe forlengs eller baklengs er sekundært. Jakten på syndebukker er et atavistisk trekk som må overvinnes før man freidig begynner å reklamere for fremskritt og modernitet."
----------------------------------
Sitat slutt.
Mens jeg altså forsøker å gi et tentativt riss av et radikalt høyre som gjennomgår et hamskifte, supplerer A.N. ovenfor med sin beskrivelse av "venstresidens" hamskifte (i anførselstegn ettersom det ikke er en monolittisk størrelse) siden 1970-tallet. Jeg tror disse hamskiftene på begge fløyene betinger hverandre.
Men hvordan beskrive de nye polene som opererer under andre sosiale og økonomiske realiteter enn for 40-50 år siden?
Jeg tror det er for lettvint å si at gårsdagens reaksjonære har blitt dagens progressive og vice versa. Men jeg tror A.N. har mye rett i at de populistiske høyrepartiene så lett har kunnet fremstå som progressive forkjempere for universelle verdier og rettigheter fordi deler av venstresiden har forfektet kulturrelativistiske posisjoner og lagt for mye vekt på ymse minoriteters "identitet" i de siste tiårene: det er en del av prisen – og følgelig havner deler av venstresiden nå på defensiven.
(Partiet Høyre får ha meg unnskyldt for at de forblir unevnt her: jeg betrakter dem som en del av den sosialdemokratiske konsensus – altså det politiske "sentrum" i vid forstand)
Korreksjon: Når jeg mot slutten av innlegget henviser til "A.N" mener jeg selvfølgelig "N.A"
Spennende lesning fra Larsen og N.A.
Jeg har ikke sett det så tydelig selv, men det er jo et åpenbart sammenfall mellom venstresidens frykt for at "den brune rasistiske høyresiden" skal ta makta i Europa og Fjordmans pessimisme.
Men mens Fjordman er en latterliggjort, ensom og jaget mann, sitter Fløgstad og hans ideologiske venner trygt, og blir tatt på største alvor av NrK og MSM.
Norheim sier:
"Men jeg tror A.N. har mye rett i at de populistiske høyrepartiene så lett har kunnet fremstå som progressive forkjempere for universelle verdier og rettigheter fordi deler av venstresiden har forfektet kulturrelativistiske posisjoner og lagt for mye vekt på ymse minoriteters “identitet” i de siste tiårene: det er en del av prisen – og følgelig havner deler av venstresiden nå på defensiven."
Problemet er vel ikke først og fremst at venstresiden har havnet "på defensiven", men at de har havnet i seng med religiøst reaksjonære krefter av en type man ikke har sett maken til siden våre tipptipptipp-oldeforeldres tid.
Ja, selv i Europas mørke historie har vel feks kvinner hatt mer makt og frihet enn i islam; jeg kommer i farten ikke på en eneste muslimsk ekvivalent til Elizabeth I eller Katerina den Store.
Det er og forblir en pussighet at mens Dagbladet og NrK satte i gang med en hetskampanje mot biskop Kvarme når han ikke var villig til å omfavne homseekteskap, så er de TOTALT fraværende i møte med islamske krefter i vårt land som vil nekte homsene retten til å leve.
Har forresten IRN klargjort hvor de står i spørsmålet om dødsstraff for homofili?
Pål Norheim:
Du har ikke besvart spørsmålet mitt. Hvorfor kalte du en moderat stemme som Niall Ferguson for "en islamofob fanatiker og konspirasjonsteoretiker"?
N.A:
Tviler sterkt på at de (den norske venstresiden) liker dem (fordi det gjør dem ikke - jamfør Martin Kolbergs uttalelser om radikal islamisme), men det er en viss likegyldighet til det hele og det finnes flust av eksempler. Et godt eksempel er bruken av ordet "islamofob" (som Norheims bruk er et soleklart eksempel på). Dette ordet begynner snart å bli like utvannet som rasismekortet. Jeg gir dette kortet en maks levetid på 5 år ( i norsk samfunnsdebatt), kanskje litt lengre i resten av Vest-Europa.
Selv om Sindre Bangstad (se NyeMeninger/Dagsavisen) vil fornekte for det så var nok "islamofobikortet" først brukt om iranske dissidenter (som dine bekjente). Av hvem da? Jo, de "hyggelige" og "frihetselskende" teokratene i Teheran.
Mohamed,
Jeg skrev at han "som seriøs historiker nødig ville fremstå som en islamofob...osv" - ikke at han "er". Det er en nyanseforskjell mellom disse to utsagnene. N.F. er sangviniker; ikke "hatpredikant".
Jeg har tillatt meg å påpeke at Ferguson betrakter Bat Ye'Or som profet. Var det stygt gjort av meg, syns du?
Jeg har ikke med et ord antydet at sistnevnte er "brun" eller "fascist". I mitt essay gjorde jeg nettop et poeng av at deler av den nye høyresiden "ikke sleper med seg ballasten fra det 20. århundres fascisme og nazisme".
Kjære Mohamed, Larsen og andre: slutt å bruk mitt essay som en anledning til å ri deres egne kjepphester!
Mohamed,
Er det noe i mine utsagn ovenfor på denne tråden som tyder på at jeg har sans for radikal islamisme?
Islamofobi finnes, Mohamed. Men selv vil jeg snarere definere meg som "islamistofob" eller "fundamentalistofob". Jeg har personlig brukt flere år av min ungdom på å kjempe meg ut av en fundamentalistisk bakgrunn, så kom ikke her og si at jeg liker dem eller stiller meg likegyldig til dem.
Pål Norheim
Ang. NRK og Niall Ferguson sin TV- serie:
Man kan få inntrykk av at du mener at NRK burde gjort mer research om N.F. før de bestemte seg for å sende denne serien. Og jeg må jo innrømme at jeg selv også ble ganske overrasket av å se denne serien - særlig på NRK. Overraskelsen skyldes TV- seriens tema:
- Hva er årsakene til vestens suksess de siste 500 årene?
Dette er nemlig en tematikk man (altfor) sjelden ser behandlet i statskanalen - eller noen som helst kanal, for den saks skyld. NRK har snarere sett det som sin oppgave å kringkaste den ene dokumentarserien etter den andre som omhandler verdens undergang. Som en svovelpredikant har NRK gang på gang forkynt sitt budskap om at menneskenes rovdrift på jordens ressurser vil føre til den uungåelige miljøkatastrofe. Man kan bli deprimert og motløs av mindre...
At de så plutselig sender en serie som prøver å forklare grunnene til at den vestlige verden de siste 500 årene har opplevd en velstandsøkning uten sidestykke i menneskehetens historie, er intet mindre enn fryktelig oppløftende.
I disse tider hvor menneskeheten står foran globale miljøutfordringer (jeg bagatelliserer ikke disse), er det viktigere enn noen gang å gi folk tro på menneskets evne til selv å bedre sine levevilkår.
Hovedbudskapet til Ferguson (i mine øyne) er at den menneskelige skaperkraft - hvis den gis gode rammevilkår - alltid ser ut til å gi gode resultater.
Er ikke dette et budskap som bør formidles sterkere enn noen gang? Og er ikke dette det viktigste ved denne dokumentarserien?
(PS. Jeg har ikke lest boken som serien er basert på)
Norheim:
Dine betraktninger rundt det nye høyre (I Klassekampen) er interessante, og jeg ser også en komplementaritet med min beskrivelse av det ”nye” — og reaksjonære venstre.
Men jeg er kritisk til din tendens til å fremstille det nye høyres aksept for kvinners og homofiles frigjøring og omfavnelsen av universalismen (som kjennetegner Fr.P f.eks på sitt beste) som et ”taktisk”, og ikke ”autentisk” svar på innvandring fra førmoderne kulturer. Jeg tror dette må forstås mer komplekst, som et konkret eksempel på det generelle fenomenet at ideer, politiske strømninger og bevegelser utvikles i kamp med hverandre. Man forstår best hvem man er når man ser seg selv i relieff mot andre. Konfrontert med arkaisk førmodernitet som ingen har sett i Europa på et par hundre år, illustrert ved Islam + klanskulturer, har disse partiene endelig og i hovedsak autentisk tatt et viktig skritt inn i moderniteten. Jeg tror det ”nye” høyre har gjennomgått en reell endring, og at både de fleste av politikerne fra disse partiene og deres tilhengere faktisk tror på omfavnelsen av Opplysningen. Dog ikke i sin universalistiske, men primært i en nasjonalistisk, monokulturell og romantisk form.
Dersom venstresiden og det politisk-kulturelle establishment hadde holdt hodet kaldt burde de i hovedsak bejublet denne transformasjonen, men i stedet velger de (i hvert fall ganske mange av dem) til dels selv å forkaste moderniteten og bli barbariets forsvarere. Grunnen til at venstresiden ikke kan bejuble dette er antagelig primært at de har glemt opplysningens harde kampe mot barbariet på vårt eget kontinent, er blitt relativister, og har forlatt universalismen.
Til slutt en kort kommentar til dine synspunkter på Islam kritikk. Spencer har jeg lest en bok av, og han er en primitiv og lite talentfull skribent som med rette bør kritiseres. Men stemplingen som Islamofob er lite hjelpsom, hvorfor gidder man ikke argumentere? Jeg har også lest noe av Bawer, han har etter mitt syn en del gode poenger som er basert på at han er en forkjemper for homofile- og kvinners rettigheter, menneskerettsforkjemper og antirasist. Og han har en forhistorie som skarp kritiker av det reaksjonære, kristne høyre i USA. Men han viser i sin Islamkritikk tendenser til konspirasjonsteori og ensidig negativ essensialisering av Islam, som begge deler er kritisabelt. Samtidig er han etter mitt syn blitt usakelig demonisert i Norge. Påstandene om at han ønsker deportasjon av alle muslimer i Europa er basert på en svært vrangvillig lesning av en enkelt artikkel, og er en påstand som til stadighet gjentas og nå nærmest fremstår som en udiskutabel ”sannhet”. En mer rimelig tolkning av Bawer er at han ønsker utvisning av politisk ekstreme og kriminelle muslimer, som ikke er statsborgere i de respektive land. Det er også verdt å merke seg at han har kritisert beslutninger om å nekte asyl/oppholdstillatelse for homofile muslimer, som på grunn av sin legning risikerer forfølgelse i sine hjemland. Når han i tittelen på sin siste bok omtaler norsk venstreside som Quislinger er dette trolig et slags ”takk for sist” og uttrykker slik sett en opptrapping av usakligheter fra begge sider. Vi snakker her om et sterkt forgiftet debattklima.
Endelig mener jeg at Islamkritikk ikke er noe som bare kan eller bør utøves fra innsiden. I et åpent demokrati kan alle kritisere hverandres standpunkter, uavhengig av hvilke grupper , religioner etc. man tilhører. Og toleransen må gå alle veier, når reaksjonære muslimer kritiserer demokrati, likestilling, homofili, uanstendige/umoralske norske kvinner etc., så er det deres rett. Men de må forvente hard kritikk, og ikke komme trekkende med Islamofobi eller rasistkortene. Dersom noen i dag hadde holdt et foredrag om Islam etter samme lest som Øverlands kritikk av kristendommen i 1933 — ”Kristendommen den tiende landeplage” kunne vi forvente to ting. Han ville bli demonisert av venstresiden og det politisk-kulturelle establishment som islamofob og rasist, og han kunne forvente å måtte gå i dekning på grunn av drapstrusler (som Westergaard, Rose m.fl). For tyve år siden ville man ledd av slike scenarier, men i dag er dette dessverre blitt normalisert. Det er bekymringsverdig.
N.A.,
Takk for at du fortsetter å levere seriøse og interessante innspill i denne debatten.
For å ta det siste først: Ditt Øverland-eksempel er relevant, og ja, det er et trist og skremmende faktum.
Jeg er selvfølgelig enig i at islam-kritikk også kan (og bør!) utøves utenfra – selv om den utvilsomt er mest effektiv innenfra. Men man kan stille spørsmål ved såvel motiver som effekt når nettsteder spesialiserer seg på - og vier sitt liv til - en ensidig utvelgelse av negative fenomener relatert til 1.2/1.5 milliarder mennesker.
Jeg har ikke lyst til her å gå i detalj om kvaliteten av Storhaugs, Bawers eller andres "islam-kritikk".
Graden av "autensitet" versus "taktikk" i høyresidens hamskifte skal ikke jeg påta meg å vurdere på sparket, men jeg ser ditt poeng. Jeg har imidlertid sett så mye kynisme og opportunisme fra det hold – samt det forhold at de så virtuost spiller på folks forvirring og almenne harme, og at disse partiene vokser og faller hovedsakelig utfra ihvilken grad de klarer å artikulere og gi den kollektive atavistiske trangen til syndebukker en retning – at jeg simpelthen ikke stoler på dem. Dertil er det jo litt av en arv enkelte av dem fremdeles sleper på.
I den nåværende situasjonen – en økonomisk krise med en så kompleks global dynamikk at selv mange politiske ledere ikke forstår et kvidder av den (kf. bankansatte som prakket på folk hedgefondpaoirer de selv ikke skjønte bæra av), så stiller jeg meg noe tvilende til at høyrepopulistene vil forsøke å sette seg inn i det reelle saksforholdet og adressere dette på en adekvat måte: det er et ideelt klima for deres sedvanlige syndebukk-mentalitet. Men vi får se...
Du fremkaster tesen om at grunnen til at venstresiden ikke bejubler transformasjonen i de radikale populistiske partiene er at de har glemt opplysningens harde kamp mot barbariet etc – og at de dermed delvis har endt opp med å forkaste moderniteten og omfavne barbariet.
En annen nærliggende forklaring er at store deler av venstresiden nektet å akseptere nettopp dette at muslimske minoriteter i Europa ble gjort til syndebukker i de populistiske partiene – og følgelig inntok posisjoner som delvis unnskyldte eller forsvarte reaksjonære posisjoner i disse miljøene. Men dette er selvfølgelig en kompleks historie: identity politics i USA, og den europeiske venstresidens respons på kolonihistorien spiller nok også en rolle her.
Nå må det jo nevnes at det naturligvis fremdeles finnes brune og fascistiske krefter i Europa – og da tenker jeg særlig på politiske bevegelser og partier i Øst-Europa, Russland, Hellas og Italia. Hvilken rolle disse vil spille i den økonomiske krisen og den sosiale uroen i kjølvannet av den, gjenstår å se, men dette er jo helt klart bekymringsverdig.
Jeg har imidlertid i mitt essay lagt vekt på radikale høyre-partier som tar opp i seg noen av verdiene fra opplysningstiden – som altså er i en transformasjonsfase. Nøyaktig hvordan de vil se ut etter hamskiftet vet vi ennå ikke – men vi vet nok til å si at de utgjør en klar utfordring til det tradisjonelle politiske sentrum, og en oppfordring til selvransakelse på venstresiden. Det var mitt hovedanliggende i et Vagant-essay med mange baller i luften – noen vil si for mange.
Noe jeg finner pussig er at åpenbart beleste mennesker beskriver et éndimensjonalt system; venstre-sentrum-høyre. Er det på grunn av latskap eller fordi bøkene man har lest har ikke skildret et mer komplisert system? Hva er poenget med å lese filosofi når man ikke filosoferer selv...
La gå at for de eldre filosofene så kunne man dele befolkningen inn i f.eks. forsvarere og motstandere av føydalsystemet . Høyre og venstre. Det vil si at føydalherrene var konservative og ville bevare samfunnstrukturen. Konservative, blir man fortalt, er orientert mot høyre. Motstanderne av et slikt system ble vel logisk sett ble sett på som orientert mot venstre.
Det vil si at venstreorienterte er tilhengere av en samfunnsstruktur der hvert menneske er fritt til å gjøre sine egne valg uten å være bundet. I Hong Kong kunne man ta arbeid hvor som helt til hvilken som helst betingelser. Det var kun arbeids-taker og giver som bestemte i felleskap. I Norge derimot er vel alt i arbeidslivet regulert; lønn, arbeidstider osv. Hong Kong og kapitalsime til venstre og Norge til høyre? Nei dette kan ikke stemme...
Hva vil jeg med denne ungdomskole-retorikken? Det er meningsløst å snakke om høyre og venstre når man skal presse inn sosialistiske, nasjonalistiske, religiøse og liberalistiske ideer på en akse.
En annen ting som jeg finner merkelig er at det virker som om venstresiden er definert som "den gode" side, Definert av hvem, hvordan og hvorfor?
I et nettmøte* innrømmet Øyvind Strømmen at de såkalte høyreekstreme står for en økonomisk politikk som egentlig står til venstre. Men allikevel blir de definert til høyre i det politiske landskapet. Hvem blir ikke forvirret av dette?
"Det som først og fremst kjennetegner høyreekstreme miljøer er en ytterliggende nasjonalisme, gjerne kombinert med forestillinger om at det eksisterer et komplott mellom en "ytre" og en "indre fiende"." sier Strømmen
Stalin var venstrepolitiker helt til han fant det opportunt å flytte litt på estere, krim-tartarer m.fl. til Sibir. Det vil si at med en gang Sovjet begynte med etnisk rensing så hoppet unionen fra venstre rett over til høyre? Samme logikken gjelder for Milosevic m.fl.. Jugoslavia var et multi-kulturelt og -etnisk venstreorientert paradis helt til fasaden slo sprekker og lederene fant det politisk opportunt å bli høyreorienterte. Er det virkelig noen som tror på dette?
Men forklaringen er kanskje ikke så vanskelig. Venstre blir definert som "den gode" side. Da faller alle brikkene på plass. Motstanderne av føydalsystemet hadde gode intensjoner. Affirmitive Action er et rasistisk system, men intensjonene er gode. Kvotering av kvinner er kjønnsdiskriminerende, men har gode intensjoner.
Og skulle det finnes noen venstreorienterte politikere som gjør noe "ubehagelig" så gjør man det enkleste av alle krumspring. Man definerer dem over til høyresiden.
Til sist, en liten julequiz til de som fremdeles mener politikk kan forklares endimensjonalt. Plassér følgene parti på høyre-venstre aksen:
NSDAP, NKP, DLF, Venstre, Taliban.
* http://www.bt.no/meninger/nettprat/Hvor-stor-fare-utgjr-de-hyre-ekstreme-2613664.html
Lenny Brus,
kast ikke bort tiden på Fergusons bok (som forøvrig dveler temmelig mye ved den vestlige sivilisasjonens potensielle sammenbrudd, i tillegg til hva du kaller den menneskelige skaperkraft og dens rammebetingelser): Ferguson gjør seg best på TV, det er der hans jovialitet og virtuose sjonglering med facts kommer til sin rett.
Skal du lese en bok fra konservativt hold i 2011, vil jeg sterkt anbefale Francis Fukuyamas uhyre ambisiøse og fascinerende "The Origins of Political Order" – hvor han forøvrig tar i bruk en helt annen terminologi enn i End of History.
Enig Muumi: allerede Hitlers NSDAP lot seg ikke lett plassere langs en høyre-venstre akse. Men hvis du f.eks. leser dialogen mellom N.A. og meg her, så anvender vi disse politiske konvensjonene i hovedsak for å problematisere dem.
Supplerende fra Paul Krugman i hans op-ed i New York Times idag – angående mellom- og øst-europeisk fascisme i kjølvannet av den økonomiske krisen, som jeg såvidt berørte i min kommentar 11.20. idag:
http://www.nytimes.com/2011/12/12/opinion/krugman-depression-and-democracy.html?_r=1&ref=opinion
Pål Norheim skrev: "Jeg er selvfølgelig enig i at islam-kritikk også kan (og bør!) utøves utenfra – selv om den utvilsomt er mest effektiv innenfra. Men man kan stille spørsmål ved såvel motiver som effekt når nettsteder spesialiserer seg på — og vier sitt liv til — en ensidig utvelgelse av negative fenomener relatert til 1.2/1.5 milliarder mennesker."
Huh! Prøv på intern kritikk du og det neste som skjer er mer eller mindre at du får politibeskyttelse eller voldsalarm. Dette er virkeligheten mange muslimske dissidenter og eksmuslimer lever under. Det siste de trenger er å få ordet "islamofob" i fleisen fordi de ikke anser Det Muslimske Brorskapet for å være "moderate" eller "liberale"
Si meg hvordan dette er mulig, når mange venstrevridde, journalister og samfunnsdebattanter er opptatt av å kalle muslimer som fører en slik kritikk (først og fremst rettet mot islamismen og reaksjonære tolkningstradisjoner) for "islamofob"?
Jeg tenker på for eksempel Walid Al Kubaisi. Jeg skal være mann nok og innrømme at jeg var også skeptisk til dokumentarfilmen til Walid ifjor, men etter å ha spurt han og lest en artikkel han skrev i Morgenbladet så forsto jeg i realiteten hvor han kommer fra. Jeg forsto at Walid Al Kubaisi er ikke en islamofob, men en budbringer. Noe mange muslimske dissidenter er.
Og jeg vil si det som An-Naim skriver i sine bøker og sier i sine taler. Den eksterne kritikken av islamismen og reaksjonære tolkninger av islam er en MUST, alle må delta i denne debatten - muslimer og ikke-muslimer. Hvis man begrenser den til muslimske lærde og teologer så forblir man på status quo.
For øvrig så har jeg ikke hevdet at du har sans for islamister - les det jeg skrev. Jeg skrev at det finnes en viss likegyldighet til islamismen og islamkritikk blant en del venstrevridde i Norge - når til og med uttalelsene til Martin Kolberg og Ole Borten Moe om radikal islamisme sender "sjokkbølge" og får en del til å ty til islamofobi-kortet så er dette et symptom på et større problem.
Det eneste budskapet til liberale/progressive/reformistiske muslimer til den europeiske venstresiden er følgende: Vennligst ikke blokker for en islamsk reform med den evinnelige kulturrelativismen og bruken av islamofobikortet og rasismekortet!
Denne gruppen sliter veldig mye fra før. Det at de skal føre en tofrontskrig er meget uheldig. Enten så joiner man på deres lag eller så flytter man seg vekk fra veien. Hva sier du, Norheim?
Ved å kalle moderate stemmer som Ferguson, så står du i veien. Nå tilhører ikke Ferguson den gruppen jeg kjenner til og jeg tenker på: muslimske dissidenter. Men du ser poenget mitt.
Apropos Arnulf Øverland. En mann jeg har sans for, en mann som manglet "ytringsansvar" og med integritet. Man skulle gjerne ha vekket han, Jens Bjørneboe, George Orwell, opplysningsfilosfene, zindiqene (Al Razi, Al Ma`arri, Omar Khayyam) opp fra de døde. De trengs sårt i vår tid.
PS: Arnulf Øverland var datidens "kristendomfob". Den berettiga og rasjonelle kritikken blir til og med blokkert, det er hovedpoenget. Man gir grobunn til konspiratorisk og irrasjonell retorikk.
Jøss, her går debatten unna ser jeg. Og det mitt i julestria!
Norheim spør hvor jeg har all kritikken min fra? Jo jeg har det meste fra Norheims egne tekster og intervjuer. Norheims bokessay er svært spisset, ordrikt og polemisk. Mye av problemet ligger i tekstens spissformuleringer og tolkningsspenn. At Norheim er såret over å bli karakterisert ”brunskvetter” finner jeg underlig. Er ikke Norheim klar over rekkevidden av egen tekst? Norheim berører flere sider ved Ferguson som er interessante, men dette kommer helt i bakgrunnen i lys av de polemiske assosiasjonene.
Norheim skriver: ” Du sier at jeg fremstiller Ferguson som hatpredikant, en som “tygger skum” etc. Feil: jeg sier at han som “seriøs historiker” for enhver pris vil unngå å bli sett på som en islamofob fanatiker etc.”
Ok. Her er det Norheim skriver i Vagant:
”I egenskap av seriøs historiker som ikke bare har Planeten Tellus som spesialfelt, men også et dobbelt professorat ved Harvard et cetera, bør man ikke forundres over at Ferguson nødig vil fremstå som en islamofob fanatiker og konspirasjonsteoretiker som ufrivillig begynner å tygge skum straks han skimter en rumpe på et bønneteppe. Når man iakttar hans fjernsynsopptredener, kan man ikke annet enn å beundre hvor virtuost han behersker kunsten å skjule sine egentlige synspunkter bak hypotetiske forbehold han selv ikke et sekund tar alvorlig.”
Alvorlig talt. Man må, for å parafrasere Orwell, være intellektuell for ikke å se hva Norheim skriver her: Ferguson skjuler sine egentlige synspunkter som er det han nødig vil fremstå som: En islamofob fanatiker og konspirasjonsteoretiker som ufrivillig begynner å tygge skum straks han skimter en rumpe på et bønneteppe. Det kan godt være at Norheim vil fortelle noe annet, men slik teksten fremstår her misslykkes han stort. Slik går det når man slår på pauke i stedet for cymbaler.
Videre skriver Norheim: ”Kanskje noen bør hviske NRKs ledelse i øret at de, etter å ha kringkastet Fergusons TV-serie om den vestlige sivilisasjon til de tusen hjem, kunne følge opp gesten ved å invitere Fjordman og hans meningsfeller på nettstedet The Gates of Vienna som morgenkåsører på radioen?” Dette er jo selvsagt brunskvetting, ikke bare antydningsvis, men oppskriftsmessig. Norheims brunskvetting i dette sitatet kan uten problemer gå inn som et leksikalt eksempel på denne hersketeknikken. Og hvis Fjordman nevnes i samme åndedrag som Ferguson, og denne sammensausingen hadde hatt et fnugg av ”sannhet” over seg: Hvorfor ville ikke Ferguson da kunne betegnes som en hatpredikant?
Et kroneksempel på Norheims manglende evne til å skille mellom snørr og bart finner vi denne brunskvettende harrangen: ”I hovedsak er det snakk om en gjensidig påvirkning mellom intellektuelt sett relativt oppegående, kunnskapsrike, om enn tildels fanatiske folk. Ikke bare en vital interaksjon mellom bloggere som Fjordman, Hege Storhaug, Bruce Bawer, Pamela Geller og Robert Spencer, men også forskere og historikere som Bat Ye’or, Niall Ferguson og Churchill-biografen Martin Gilbert; anti-muslimske organisasjoner som American Defense League og dens europeiske søsterorganisasjoner; og islam-fiendtlige nasjonalistpartier fra Skandinavia til Frankrike — noen av dem med en betydelig oppslutning blant velgerne.”
Her figurerer Ferguson i samme selskap som fascister. Faktisk mener jeg Norheims brunskvetting er så grov at han kanskje bør prise seg lykkelig over at Ferguson antagelig ikke får vite om essayet hans. Ferguson truer som kjent med å gå til sivilt søksmål (åpenbart en fryktelig dårlig idé) mot Pankaj Mishra etter hans slakt av Civilization i London Review of Books. Ferguson mener at Mishra fremstiller ham som fascist og vil ha denne svertingen mortifisert.
Ellers bekrefter Norheim et av hovedpoengene i min egen tekst: at hans prognoser ligner på søttitallets fascismeskrekk - men at ”fascismen” har skiftet antrekk, gjennomgått en kosmetisk metamorfose — nå iført et ferniss av rettighetstanker. Men under ulmer det.
Norheim mener også at han ikke kan tolkes dit hen at han vil sensurere Ferguson. Vel, og igjen: Slik fremstår ikke teksten. Jeg forstår jo at Norheim ikke kan, og sannsynligvis heller ikke vil, forby Ferguson å slippe til på norsk fjernsyn. Men han vi åpenbart at NRK i lys av sitt redaktøransvar lar det være: ”For min del må statskanalen gjerne sende en tv-serie som er pro-kolonialistisk, reinvasker det britiske imperiet og betrakter Israel som en vestlig skanse omringet av barbarer. Men jeg må si jeg er en smule forundret over timingen, uttaler Norheim, som stiller spørsmål ved hvor mye NRKs redaktører visste om Ferguson før de kjøpte inn og sendte serien.” Og her finner vi også det groveste angrepet på Ferguson, Norheims karakterdrap på Ferguson. Norheim snakker om ”timing”. Og dermed er Breivik klistret til Ferguson, det lar seg ikke polemisere vekk. Fergusons serie er så full av islamofob sjåvinisme at det ikke sømmer seg i post 22/7 klimaet.
For øvrig er det riktig at jeg setter Norheim inn i en venstreorientert kontekst eller verdensanskuelse om man vil. Men jeg hevder ikke at Norheim selv tilhører venstresiden, da jeg ikke vet noe om Norheim utover den gjeldende teksten. Hvis Norheim vil flagge sitt politiske ståsted som la oss si, en liberal sosialdemokrat eller konservativ så ville jo det være hyggelig. Allikevel ville jeg finne det merkelig at noen fra et liberalt/konservativt ståsted ville komme med slike karakteristikker av Niall Ferguson og den europiske høyresiden. Intuitivt forestiller jeg meg altså at Norhiem er politisk radikal. Interessant nok hevder Norheim at undertegnede er neokonservativ. Ja ja. Og sukk.
En beklagelse.
Men en ting skal Norheim ha. I likhet med ham skriver også jeg ofte polemiske tekster. Slike tekster har en lei tendens til å gå av skaftet (men det er jo derfor polemikk også kan fremstå som underholdende lesing). Når det gjelder min kritikk av Norheim og Israel, må jeg medgi at jeg gikk for langt (med malekosten). Jeg skrev: ”I Norheims verdensbilde er Israel det nærmeste vi kommer den rene ondskapen.” Det er flåsete og burde ikke stått på trykk. Dette får bli mitt bidrag til ”repair in conversational mode”.
Til slutt noen epilogiske betraktninger:
Hvis man skulle følge logikken om den bredest mulige medskyld/assosiative påvirkning, ville for så vidt blurben om APs skyld for terrorhandlingene, fremsatt av FrPeren Trond Røed, dessverre virke noe mer plausibel. ”Bombeattentatet i Oslo og de grusomme handlingene på Utøya ga Norge de første ofrene for den innvandringspolitikk som drives i dag”, skrev Røed på bloggen sin. Det er jo komplett absurd. Man kunne jo også gjenta den meningsløse teorien om at venstresidens forakt for globalisering, USA, Israel og kapitalisme har vært med på å skape det klima som fostret Al Qaida. Likeledes er det en enkel sak å finne sammenfall mellom det ytterste høyre og det ytterste venstre når det gjelder kritikk av staten Israel. Som flere har påpekt kan ikke handlingsdimensjonen fullstendig frakobles idéverdenen. Det gjelder motsatt også: idéverdenen kan ikke fullstendig frakobles handlingsdimensjonen.
Det går altså politikk i språkfilosofien, det hevdes at ord er det samme som handling, men ved ettertanke vil de fleste forstå at dette kun gjelder under spesielle omstendigheter og kuriøse sammenfall. Det er i alle fall ingen ”naturlov”. Derfor er det av uvurderlig viktighet å huske at det er fullt mulig å ha sammenfallende meninger om mangt og samtidig ha diametralt motsatt verdigrunnlag. Det er her Norheim svikter, antagelig fordi han i sitt essay og sin kronikk har anlagt en bråkjekk tone. Det er i seg selv prisverdig, for skribenter av Norheims kaliber er med på å løfte debatten ut av den klamme konsensus. Faren er selvsagt at man lett trår feil og blander snørr og bart, for å si det på folkelig. Det som virkelig hadde vært beundringsverdig var om Norheim kom med en innrømmelse: At han i sin skrivekløe kom i skade for å plassere Ferguson i et selskap han slett ikke hører hjemme.
Vi må selvsagt skille mellom ulike typer islamkritikk. På den ene siden: De som har en kulturpessimistisk kalkyle for sivilisasjonskonflikter i Europa, fundert på historisk presumptiv erfaring, men som kanskje har forlest seg på demografi og økonomisk statistikk. På den andre: De som i eufemistisk ånd bytter ut rase med kultur, fremhever verdien av nasjonale monokulturer og maner til kamp mot ”inntrengere”. De nye integralnasjonalistene.
Hvis Norheim hadde vært en profilert tenker ville han bidra til et polarisert og fiendtlig klima. Norheim setter opp det som kalles falske dikotomier. I tillegg har Norheims utlegninger en klar helning mot det konspiratoriske som han selv virker å være en så sterk motstander av.
Mohamed og Bård Larsen,
Det er jo sørgelig at jeg spolerer underholdningsverdien ved å lese den joviale, kunnskapsrike og moderate historikeren Niall Ferguson – det var en utilsiktet bi-effekt av mitt essay. Her er forresten et eksempel på Fergusons moderasjon (sitert etter Michael Lind fra tenketanken The New America Foundation):
"In Colossus: The Price of America’s Empire (2004), a slapdash tract that followed another titled Empire: The Rise and Demise of the British World Order and the Lessons for Global Power (2002), Ferguson declared: “Unlike most European critics of the United States, then, I believe the world needs an effective liberal empire and that the United States is the best candidate for the job.” And should the neo-British American empire suffer from a shortage of willing cannon fodder, the Dashing Brit had a solution: “If one adds together the illegal immigrants, the jobless, and the convicts, there is surely ample raw material for a larger American army.”
Hvor, Mohamed, vil du plassere dette på skalaen mellom moderat og ekstrem? Spør du meg, er Ferguson ihvertfall ikke den første jeg ville henvendt meg til hvis jeg trengte opplyste venner i kampen mot mørkemenn.
Bård Larsen siterer hva han kaller en "brunskvettende harang" fra mitt essay, som eksempel på min manglende evne til å skille og snørr og bart. Men igjen, det er ikke en brunskvettende harang, men et forsåk på å antyde den transatlantiske konteksten av løst eller tett forbundne blogger, partier og bevegelser som Anders Behring Breivik må leses i sammenheng med, noe som tydelig fremkommer i hans manifest.
Mitt anliggende i det avsnittet var ikke å gradere ekstremitet eller fanatisme versus moderasjon (eller om du vil: legitim versus illegitim kritikk av Islam/muslimer), men å tegne opp en foreløpig skisse til et ideologisk-politisk terreng jeg antok at enkelte av Vagants lesere ikke var fortrolig med. Med dette stilte jeg også spørsmålstegn ved den ofte gjengitte tesen om at ABB utviklet sitt syn i et ekkokammer av marginale bloggere. Videre så jeg et poeng i å artikulere noen refleksjoner om et mulig forhold mellom den politiske diagnosen av Europa som Fjordman og Bat' Ye'Or stiller, og Anders Behring Breiviks ugjerninger. Og la det være klart: jeg betrakter Fjordman og Bat Ye'Or som svært ekstreme på den politiske skalaen. Desto mer beklagelig at skikkelser som er alt annet enn marginale i den amerikanske debatten som Bruce Bawer – eller enda verre: globale oponionsdannere som historikeren Niall Ferguson, betrakter Bat Ye'Or som en Cassandra for vår tid.
Dere må gjerne fortsette å kjefte på meg for det, men jeg kommer til å fortsette å minne dere på det!
Så gjenstår det å si: Takk for beklagelsen, Bård Larsen – og å kvittere med en beklagelse:
Unnskyld at jeg feilaktig tok deg for å være en neocon!
Muumi:
Jeg er enig i at den tradisjonelle høyre-venstre aksen langt på vei er uegnet for å forstå de store politiske spørsmål idag. Som Norheim påpeker, er nettopp hans diskusjon med undertegnede i denne tråden et eksempel på at tradisjonelle forestillinger og konvensjoner om hva som er høyre og venstre utfordres.
Hvis vi aksepterer at høyre-venstre dimensjonen er nogenlunde egnet for å klassifisere partier/bevegelser i den ”brødpolitiske dimensjonen”, etter fordelingspolitikk/sosialpolitikk, graden av statlig styring, markedsøkonomi etc., så vil jeg foreslå minst to dimensjoner til . Posisjon i forhold til motpolene moderne — førmoderne, og posisjon i forhold til motpolene relativisme — universalisme.
De to siste dimensjonene definerer på mange måter feltet for de viktigste politiske diskusjonene i vår tid, for det er langs disse dimensjonene at selve vårt politiske system defineres. Hva demokrati vil si, hvilken ytringsfrihet vi skal ha, hvordan vi definerer menneskeretter etc.
Det er behov for en vesentlig mer intelligent diskusjon om disse temaer enn det som dominerer den offentlige debatten i dag, som i for stor grad handler om å klistre ekle merkelapper på sine motstandere. Og de fleste som driver denne type stempling gjør det med utgangspunkt i noe som minner om tribalistiske tilhørigheter (oss - dem tenkning på nivå med hooligans), ikke med utgangspunkt i rimelig lesning av sine motstandere, respekt for argumenter og fakta, refleksjon og evne til selvkritikk. Og så litt ros til NAA & Co. - i forhold til denne utfordringen fremstår faktisk Minervas nettsider som den kanskje beste arenaen for debatt i norsk offentlighet p.t.
N.A.
"Posisjon i forhold til motpolene moderne — førmoderne, og posisjon i forhold til motpolene relativisme — universalisme."
Jeg har fortsatt store problemer med denne dikotomien din. Den finnes ikke hos Spinoza, i hvert fall. Kjenner du til universalestriden? Spinoza, og en rekke senere opplysningstenkere, står betydelig nærmere nominalistene enn realistene på disse spørsmålene. Jeg frykter fortsatt at du opererer med et universalisme-begrep som ikke høre hjemme i den radikale opplysningstradisjonen du forfekter som din idégrunn.
Ifølge Douglas Den Uyl og Lee Rice:
"The question of nominalism can best be left in its contemporary setting, for it is one of a great many questions on whose answer Hume and Spinoza seem to be in perfect agreement. What exists are individual objects; universal objects or common properties are no less idle fictions for Spinoza than for Hume. In E2P40Schol1, Spinoza reminds us that notions called 'universal' are no more than blurred images in the mind caused by the inability of imagination to keep individual data distinct."
http://www.reasonpapers.com/pdf/15/rp_15_5.pdf
Nå er jeg ikke alltid enig med liberalisten Den Uyls Spinoza-lesning, men her er jeg fullstendig enig med han.
Evensen:
Spinoza og den radikale opplysning gir ikke svar på alle spørsmål. For meg representerer de et viktig idehistorisk og verdipolitisk ankerpunkt, og jeg mener de er ytterst relevante for vår tids viktige debatter. Men vi snakker altså om 1600 og 1700 talls filosofer, og jeg føler intet dogmatisk press i forhold til at konseptuelle skjemaer for forståelse av dagens politiske diskusjoner må kunne utledes av og/eller sies å være i fullt samsvar med deres ideer. La oss kalle dem viktige inspiratorer.
Man må ikke ta stilling til hverken de ontologiske eller erkjennelsesteoretiske spørsmål knyttet til forholdet mellom det partikulære og det universelle, for verdipolitisk å kunne ta stilling til spørsmålene om rettigheters universelle eller relative gyldighet. Humes utvei fra skeptisismen var jo en betydelig dose pragmatisme, og det behøves når endelige og evige sannheter i en absolutt forstand er vanskelige å fremskaffe ...
N.A.
Nei, det er klart at disse gamle filosofene ikke var mer allmektige enn vi er, og dette er først og fremst av idéhistorisk interesse. Men med tanke på hvor mye du vektlegger begrepet om det universelle, mener jeg du må være mer presis i hvorfor du trekker frem Spinoza, d'Holbach, Helvetius, Diderot, og den radikale, demokratiske opplysningstradisjonen (tenkere jeg også er spesielt opptatt av, som du sikkert merker, og Jonathan Israels bøker har vært en vekker for meg).
Vi trenger ikke å gå mer inn på det her, men jeg vil i hvert fall påpeke at jeg mistenker begrepet om "det universelle" å inneholde en del ideologiske tydninger som ikke hører hjemme i den tradisjonen du mener å bygge på. Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal strebe etter universelle menneskerettigheter, men hvis vi gjør dette til abstrakte, evige prinsipper og rettigheter, så er vi veldig langt unna det materialistiske synet til den tradisjonen du trekker frem.
Uansett, takk for diskusjonen. Jeg har plukket opp noen referanser i innleggene dine jeg ikke kjente til, og som jeg uten tvil skal se nærmere på.
Evensen:
La oss være enige om at dette er vanskelige spørsmål.
Men jeg mener at en minimalistisk rettighetstekning kan utledes som universelle verdier fra Spinozas monistiske (en-substans) utgangspunkt, jeg tenker da primært på de grunnleggende sivile og politiske rettigheter . I en viss forstand vil jeg karakterisere dette som filosofiske konstanter, litt på samme måte som vi må erkjenne at vi som ”avanserte aper” er vi underlagt noen biologiske, evolusjonsbestemte konstanter.
Disse konstantene må være få, og av en eksistensiell karakter. Det historiske konkrete ved alt menneskelig liv kan ikke låses inn i et uendelig antall absolutte filosofiske konstanter formulert i rettighetsform. Utover de grunnleggende sivile og politiske rettigheter er jeg derfor svært kritisk til rettsliggjøringen av politikken og trangen til å utvide antallet universelle menneskeretter i det uendlige. Den stadige strømmen av nye rettigheter som søkes lagt til de basale universelle rettene kan bli quasi-teologiske systemer som frarøver de konkrete, historiske individene retten til i demokratiske prosesser å fastlegge den optimale politikk under de til enhver tid gitte omstendigheter (å definere mekanismer for å tilnærme seg allmenhetens beste, ”volonte generale” etc. var jo en helt sentral problemstilling for svært mange av opplysningstenkerne, ikke bare de radikale. Men de radikale skiller seg ved at de definerte demokratiske mekanismer, i motsetning til for eksempel Voltaire, Rousseau mf.l. )
Og takk for diskusjonen :-)
Pål Norheim:
Angående sitatet du kom med. Det er ikke ekstremistisk i seg selv - men mer usmaklig særlig den siste setningen hans.