Kommentarer: 5
31. juli, 2012

Svein Melby

Svein Melby (f. 1951) er seniorforsker ved Senter for transatlantiske studier.

Pragmatiske idealister

Republikanerne vender under Romney tilbake til den realpolitiske kursen som har preget partiets utenrikspolitikk, og der George W. Bush utgjorde et unntak. Men det er en realisme som er forankret i amerikansk eksepsjonalisme og en sterk militærmakt.

For mange forbindes republikansk utenrikspolitikk med politikken til George W. Bush. Ut ifra det, ville det også vært nærliggende å tro at en republikansk valgseier 6. november, kunne innebære at USA vender tilbake til den offensive og egenrådige kursen som ble fulgt etter terrorangrepene 11. september 2001. Problemet med dette er imidlertid at Bush (43) i denne perioden førte en politikk som brøt med flere av de utenrikspolitiske hovedlinjene til tidligere republikanske administrasjoner, og at han selv også modererte denne kursen betraktelig mot slutten av sin presidenttid.

Mye tyder også på at Mitt Romney representerer en tilnærming som har langt mer til felles med partiets tradisjonelle utenrikspolitiske kurs, enn med post 9/11-politikken. Ikke desto mindre står Romney for en måte å tenke utenrikspolitikk på, som klart skiller seg fra den president Obama har basert seg på i sine vel tre år i Det hvite hus.

Hva kjennetegner så republikansk utenrikspolitikk, og finnes det egentlig noen rød tråd? For å se nærmere på disse spørsmålene skal jeg benytte noen enkle fagbegrep som utgangspunkt for å beskrive hvordan partiets ulike presidenter har formulert amerikansk utenrikspolitikk siden annen verdenskrig.

Internasjonalist-orientert
Isolasjonisme definert som motvilje mot deltakelse i forpliktende internasjonale sikkerhetspolitiske og handelspolitiske arrangementer, hadde betydelig innflytelse over republikansk utenrikspolitikk i perioder frem til annen verdenskrig. Partiets negative innstilling til amerikansk deltakelse i Folkeforbundet er en god illustrasjon på denne holdningen. Som kjent klarte partiet også å hindre at president Wilson fikk det nødvendige to-tredjedels flertall i Senatet for et slikt medlemskap.

Det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941, verdenskrigen og ikke minst de maktpolitiske strukturendringene som krigen medførte, bidro imidlertid til å endre denne situasjonen radikalt. Ikke minst hadde krigen gjort det umulig for USA å nå sitt mål om å hindre utviklingen av en eurasisk hegemon uten direkte militært nærvær i Europa.

Håndtere sovjetisk trussel
Tidligere hadde den regionale stormaktsbalansen fungert som en garanti mot en slik eventualitet. Men etter annen verdenskrig var både Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Japan så svekket at Sovjetunionen nå hadde en mulighet for å tilrive seg en helt dominerende posisjon i Eurasia. Direkte amerikansk militært og politisk nærvær både i Europa og i Asia var således nødvendig for å hindre en slik utvikling. Og tilstrekkelig stabilitet krevde også etableringen av både sikkerhetspolitiske og økonomiske institusjoner.

Samtidig innebar økt eksport av amerikanske varer at partiet måtte myke opp sin proteksjonistiske holdning.

Den nye amerikanske viljen til en aktiv og forpliktende internasjonal rolle ble frontet av de demokratiske administrasjonene til Franklin D. Roosevelt og Harry S. Truman, hvor ikke minst sistnevntes lansering av den såkalte Truman-doktrinen i 1947, markerte et veiskille. De nye realitetene tvang etter hvert også det republikanske partiet til å forlate sin motvilje motalliansedeltakelse og militært fredstidsengasjement i Europa.

Samtidig innebar økt eksport av amerikanske varer at partiet måtte myke opp sin proteksjonistiske holdning. Den republikanske senatoren Arthur Vandenberg, som tidligere hadde vært relativt negativ til internasjonale forpliktelser, ble som leder av utenrikskomiteen nå en aktiv medspiller for Truman, og en pådriver for en langt mer internasjonalist-preget republikansk politikk. Likevel er det rimelig å si at de gamle isolasjonist-holdningene fortsatt hadde en viss innflytelse i partiet, til inn på 1950-tallet, der nominasjonen av Dwight D. Eisenhower som partiets presidentkandidat i 1952 markerer det endelig gjennombrudd for den nye tilnærming.

Men selv om Robert Taft hadde vunnet denne nominasjonen, ville det nok likevel kun vært et spørsmål om tid, før partiet hadde slått inn på samme kurs. I hovedsak ble republikansk utenrikspolitikk heretter klart dominert av ulike internasjonalist-retninger. Det sikkerhetspolitiske og økonomiske grunnlaget for amerikansk isolasjonisme har heller aldri vendt tilbake. Ikke minst bidro trusselen fra Sovjetunionens kjernefysiske våpen og USAs stadig mer dominerende rolle i det internasjonale økonomiske systemet, til å gjøre isolasjonisme til en tilnærmet umulighet.

Skepsis mot utenlandsengasjement
Men til tross for dette har det i partiet alltid eksistert et visst segment, preget av skepsis særlig til omfattende internasjonale landmilitære engasjementer. Dette så man i forbindelse med Vietnam-krigen. Og i etterkant av Sovjetunionens sammenbrudd økte også partiets motvilje mot internasjonale militære engasjement, noe kritikken av Clintons Balkan-politikk var et synlig bevis på.

Ron Pauls valgkampargumentasjon minner i så måte om Jeffersons grunnfilosofi.

Under årets valgkamp har slike holdninger, med en viss oppslutning, blitt fremmet av Ron Paul. Historisk sett kan slike resonnementer føres tilbake til, ingen ringere enn Thomas Jefferson, som hadde det syn at store internasjonale militære engasjementer nødvendiggjorde et stort føderalt maktapparat, som i sin tur kunne utgjøre en trussel mot enkeltindividets frihet. Ron Pauls valgkampargumentasjon minner i så måte om Jeffersons grunnfilosofi.    

Realisme versus idealisme
Som en idebasert statsdannelse vil USAs utenrikspolitikk alltid formuleres i et spenningsfelt mellom hensynet til tradisjonelle nasjonale interesser og et forsvar for USAs idepolitiske verdigrunnlag. Dette har også satt sitt bestemte preg på den interne debatten i det republikanske partiet, og på den politikken som ulike republikanske administrasjoner har ført. Gjennomgående har partiet frontet amerikansk eksepsjonalisme og benyttet dette som en rettesnor for formuleringen av utenrikspolitikken. Vekten på eksepsjonalisme har betydd stor tro på USAs maktgrunnlag og tidvis optimisme vedrørende evnen til å forme det internasjonale politiske landskap, og en nasjonalistisk og tøff utenrikspolitisk kurs. Det er derfor ikke uten grunn at republikansk utenrikspolitikk ofte fremstår som en «hard line» politikk.

Blandingsforholdet mellom realisme og idealisme har imidlertid variert mye mellom de ulike republikanske administrasjonene, og ikke minst har det vært ulike oppfatninger om hvordan man best beskytter og promoterer amerikanske verdier. Både under Nixon, Ford og den første Bush (41) dominerte hensynet til tradisjonelle interesser, noe den såkalte detente-perioden overfor Sovjetunionen på 1970-tallet og de dempede reaksjonene på Tiananmen massakren i 1989 er gode eksempler på.

Bushs idealistiske unntak
Derimot fikk idealismekomponenten en svært fremskutt plass i politikken til Bush (43). Sistnevnte gikk faktisk så langt at han i sin andre innsettelsestale, gjorde internasjonal verdispredning til en hovedforutsetning for amerikansk sikkerhet, i en tid preget av internasjonal terrorisme.

Det er derfor ikke uten grunn at republikansk utenrikspolitikk ofte fremstår som en «hard line» politikk.

I sin tale uttalte Bush således at: «America’s vital interests and our deepest beliefs are now one». Det er neppe noen tvil om at terrorangrepet 11. september i stor grad endret tilnærmingen til Bush (43). Han startet jo faktisk med et ganske pragmatisk syn på utenrikspolitikken, og ikke minst en forsiktig holdning når det gjaldt bruk av militærmakt.

Reagan-perioden forbindes ofte med tøff ideologisk retorikk og presidentens klokkertro på USAs unike rolle i verden. Men likevel viste Reagan betydelig grad av pragmatisme, der han sterkt tonet ned sin idealistiske profil – når dette var rasjonelt – ut ifra et amerikansk, maktpolitisk perspektiv ved starten på Sovjetunionens sammenbrudd

I sum er det nærliggende å trekke den slutning at republikanske administrasjoner gjennomgående har vektet matnyttige amerikanske interesser, høyere enn hensynet til menneskerettigheter og verdier, og at man i stor grad har akseptert at internasjonal verdimessig pluralisme er tilstrekkelig for å beskytte USAs verdigrunnlag. Ideologisk harmonisering har ikke vært ansett som verken oppnåelig eller nødvendig.

I hovedsak er derfor Bush (43) å anse som et unntak fra det man kan betrakte som en republikansk hovedlinje i spørsmålet om; forholdet mellom realisme og idealisme. Men det er verdt å understreke at selv de fremste realistene som Nixon og Kissinger, aldri glemte at et minimum av idealisme er en helt nødvendig komponent i amerikansk utenrikspolitikk.

Unilateralisme versus multilateralisme
Spørsmålet om utenrikspolitisk handlefrihet versus vilje til å implementere politikken gjennom kollektive internasjonale ordninger, er en viktig skillevariabel mellom republikanerne og demokratene. Det er selvsagt ikke snakk om noe enten eller, men det er liten tvil om at republikanerne gjennomgående har en klar preferanse for handlefrihet og bruk av unilaterale instrumenter. Dette mens kollektive institusjoner benyttes når det er nødvendig, eller når dette alternativ gir best resultatoppnåelse. Men også på dette området er det betydelige forskjeller mellom de ulike republikanske presidentene. Pussig nok er kanskje den største forskjellen i så måte å finne mellom de to Bush-administrasjonene.

Faderens nye verdensorden
Med sitt «new world order» prosjekt, la Bush (41) opp til at kollektive institusjoner som FN skulle spille en langt større og viktigere rolle for USA enn tidligere. Man hadde tro på at avslutningen av den kalde krigen også skulle gjøre dette mulig. I håndteringen av Saddam Husseins angrep på Kuwait i 1990, valgte Bush i tråd med dette syn å forme en internasjonal koalisjon bak sin politikk, hvor legitimering i FNs sikkerhetsråd inngikk som en viktig brikke. Faktisk benyttet Bush konsensusbygging i FN som en forutsetning for vedtaket fattet i Kongressen om bruk av militærmakt mot Saddam.

I hovedsak er derfor Bush (43) å anse som et unntak fra det man kan betrakte som en republikansk hovedlinje.

Også i sin håndtering av Sovjetimperiets sammenbrudd la Bush avgjørende vekt på bruk av institusjoner. Det var gjennom hans forsikringer om at et gjenforent Tyskland skulle finne sin plass innenfor rammen av NATO at denne epokegjørende endringsprosessen kunne gjennomføres på en fredelig måte. Faktisk klarte Bush det historisk unike kunststykke å sørge for avviklingen av et imperium, uten at et eneste skudd ble løsnet. Dette er en bedrift som burde kvalifisert til Nobels fredspris. En pris som i stedet gikk til Gorbatsjov alene.  

… og Sønnens unilaterale kurs
For Bush (43) var synet på kollektive ordninger annerledes. Selvsagt var situasjonen i etterkant av 11. september 2001 spesiell og man skal være forsiktig med å generalisere ut ifra den. Likevel er det neppe noen tvil om at Bush-administrasjonen både i oppkjøringen til Afghanistan-operasjonen og Irak-krigen tydelig signaliserte sin preferanse for en unilateral politikk.

Særlig er det grunn til å merke seg håndteringen av de politiske rammene rundt det militære angrep på Saddams Irak. Her ble Kongressens vedtak om å gi presidenten autorisasjon til bruk av militærmakt fattet først, for deretter å bli anvendt som utgangspunkt for å presse gjennom vedtak i FNs sikkerhetsråd. I prosessen – som endte med noe de fleste oppfattet som en utilstrekkelig internasjonal legitimering av maktbruk – anla Bush den grunnholdning at; hvis man ikke fikk det som man ønsket i FN, ville man gjennomføre sin nasjonalt vedtatte politikk uansett. Med andre ord en unilateral kurs.

Militærmakt og internasjonalt engasjement
Republikansk utenrikspolitikk forbindes ofte med stor vekt på militærmakt og vilje til å benytte dette instrumentet. Dette er imidlertid bare delvis riktig. Det er ingen tvil om at partiet gjennomgående har gått inn for høye bevilgninger til forsvaret, likevel bør det skytes inn at partiets tradisjonelle vekt på måtehold i statshusholdet har satt grenser.

Dette er en bedrift som burde kvalifisert til Nobels fredspris.

Ikke minst var dette tilfellet med Eisenhower, som hadde som grunnprinsipp at man aldri måtte bruke så mye penger på det militære, at man utarmet USAs økonomiske fundament. Det var denne tilnærming som førte til at Eisenhower vektla kjernefysiske våpen for å få «more bang for the bucks», som presidenten selv uttrykte det. Det er da også samme Eisenhower som er kjent for uttrykket «det militær-industrielle kompleks», som han mente presset frem de store forsvarsutgiftene. Senere republikanske presidenter som Reagan og ikke minst Bush (43) har imidlertid vært mindre opptatt av budsjettbalanse og desto mer villig til å bruke store summer på forsvaret.

Republikanerne avslutter krigene?
Når det gjelder anvendelsen av amerikansk militærmakt het det tidligere at «demokratene starter kriger mens republikanerne avslutter dem». I de første tiårene etter annen verdenskrig ga også dette god mening. Det var Truman som startet Koreakrigen, mens Eisenhower avsluttet den, og det var Kennedy som startet Vietnamkrigen, mens Nixon/Ford avsluttet den. Senere har dette bildet endret seg, siden både Irak-krigene og krigen i Afghanistan begynte under republikanske administrasjoner.

I hovedsak kan man likevel trekke den slutning at republikanerne viser betydelig vilje til bruk av militærmakt når viktige nasjonale amerikanske interesser er på spill, mens de ofte utviser motvilje mot internasjonale engasjement når mer ideelle forhold er hovedmotiv. Således var det betydelig republikansk skepsis mot de militære engasjementene på Balkan på 1990-tallet, og det var ikke overraskende Obamas republikanske forsvarsminister, Robert Gates, som var den mest kritiske indre stemme mot å engasjere seg i Libya-konflikten i 2011.

Realistenes maktprojisering
Med andre ord, republikanerne er enige om behovet for store forsvarsbevilgninger, men det er betydelig uenighet i partiet når det gjelder synet på faktisk bruk av militærmakt. Noe forenklet snakker vi her om to hovedretninger. På den ene siden realpolitikerne og på den andre siden en retning som ofte betegnes som nykonservative.

Førstnevnte retning utviser stor forsiktighet i sin omgang med bruken av militærmakt, og den såkalte Weinberger-Powell doktrinen representerer på mange måter deres grunnholdning. Det vil bl.a. si at militærmakt bare skal benyttes for å sikre vitale amerikanske interesser og at det må være solid innenrikspolitisk støtte før operasjoner settes i verk.

Eisenhower vektla kjernefysiske våpen for å få «more bang for the bucks».

USA skal ha overlegen militærmakt, men primært benytte denne til maktprojisering og ikke la seg trekke inn i konflikter der man ikke har kontroll over utviklingen. Realpolitikerne har også en grunnleggende skepsis til hva man kan oppnå av politiske mål med bruk av militærmakt, særlig når det gjelder ideelle målsetninger.

Neokonservativ maktbruk
De nykonservative deler ikke denne oppfatningen. Ut ifra deres vurdering bør USA benytte sin overlegne militærmakt, ikke bare til å ivareta vitale nasjonale interesser, men også til humanitære formål og til viktige oppgaver i internasjonal sikkerhet. Bak det hele ligger den filosofi, at det er kun gjennom å vise vilje til å benytte dette fysiske maktinstrument, at man kan oppnå den maktpolitiske effekten som er nødvendig for å sikre USAs internasjonale lederposisjon.

Har man maktmidler, men mangler vilje til å benytte disse, vil USAs fiender bli oppmuntret til å utfordre USA. Og for de nykonservative var det nettopp den manglende vilje til bruk av militærmakt – ganske særlig i sammenheng med Somalia-engasjementet i 1993 – som stimulerte Bin Laden til terroranslagene mot USA.

For de nykonservative fremstår derfor USAs militærmakt som det kanskje viktigste instrumentet for både å fremme viktige endringer i internasjonal politikk, og for sikre USAs verdigrunnlag og maktposisjon. Med andre ord, en ganske forskjellig tilnærming til bruk av militærmakt enn det partiets realpolitikere argumenterer for. Og mens realpolitikerne har representert tyngdepunktet i partiet i historisk sammenheng, fikk de nykonservative avgjørende innflytelse over partiets politikk under Bush (43) – også her var han et unntak fra regelen i partiet.

Rustningskontroll
Mange forbinder kanskje rustningskontroll og nedrustning med demokratiske administrasjoner. Dette er imidlertid ikke riktig. Når det gjelder avtalene mellom USA og Sovjetunionen/Russland om kontroll og nedbygging av de kjernefysiske våpenarsenalene, var det den republikanske Nixon-administrasjonen som startet prosessen og som inngikk de første avtalene. Dette ble senere fulgt opp av Reagan, som til og med lanserte ideen om vidtrekkende nedbygging av disse våpensystemene overfor Gorbatsjov. Og Bush (41) og Bush (43) inngikk både START 1-avtalen, og den såkalte SORT-avtalen.

Derfor kan man konkludere med at også republikansk sikkerhetspolitikk har inneholdt viktige anstrengelser på våpenkontroll og etableringen av internasjonale regimer for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Har man maktmidler, men mangler vilje til å benytte disse, vil USAs fiender bli oppmuntret til å utfordre USA.

Realpolitiker Romney
Som en utpreget pragmatiker er det mye som tilsier at Mitt Romney som president vil anlegge en tidstilpasset utgave av republikansk realpolitikk, inkludert en forsiktig omgang med bruken av militærmakt. Dette til tross for at Romney under valgkampen har anlagt en tøff tone og argumentert for en ytterst ambisiøs utenrikspolitikk.

Men hvordan vil en slik utenrikspolitikk skille seg fra den politikken Obama har ført? Først og fremst vil vi ha å gjøre med to ganske forskjellige syn på verdenspolitikken og på USAs plass og muligheter i denne.

Obamas non-polare verden
Selv om Obama forut for årets valgkamp, hevder å støtte opp om Robert Kagans tese som går ut på å forsvare en USA-dominert verdensorden, er det mye mer som tilsier at presidenten bygger på det perspektiv at vi beveger oss mot det som ofte betegnes som en non-polar verden. Det vil si en internasjonal situasjon der USA ikke lenger kan forventes å kunne opprettholde sin dominerende posisjon i kraft av egen tyngde

Skal USA forsvare sin lederposisjon, må landet makte å posisjonere seg som et senter i et nettverksbasert system av stater og institusjoner. Det er helt avgjørende at USA klarer å være agendasetter og få andre land til å ønske det samme.

I tillegg må USA få til en langt bedre koordinering av sine ulike virkemidler. Man må rett og slett være bedre organisert enn sine maktpolitiske konkurrenter. I en slik politikk vil evne til å forme internasjonale kompromisser, og til politisk-diplomatisk utmanøvrering av motstandere, være helt avgjørende for å lykkes. I sum er dette en politikk der man innser at USA vil få en svekket relativ maktposisjon, og der amerikansk måloppnåelse ikke kan sikres gjennom enn offensiv lederstil slik man kunne tidligere.

I skyggen av Kagan
Mens Obama av taktiske grunner snakker pent om Kagans teorier, er det svært mye som tilsier at Romneys utenrikspolitikk faktisk vil bli formulert med basis i Kagans to hovedantakelser. For det første; at USA fortsatt kommer til å være den helt dominerende makt i internasjonal politikk, og for det andre; at det etablerte internasjonale system med dets normer og evne til problemløsning er helt avhengig av at USA også opptrer som den dominerende makt. Og mens Obama nok i bunn og grunn betrakter USA som en vanlig stat, er det ingen tvil om at Romney vil målbære den tradisjonelle amerikanske eksepsjonalisme og det positive selvbildet som denne er tuftet på.

Trolig innebærer dette at Romney i større grad enn Obama vil operere med et klarere skille mellom USAs venner og allierte, og USAs maktpolitiske og ideologiske utfordrere. Og i tråd med republikansk tradisjon vil han ha en ytterst pragmatisk og resultatorientert holdning til valget av utenrikspolitiske instrumenter. De geopolitiske og maktpolitiske realiteter vil sette de samme rammebetingelsene for Romneys utenrikspolitiske handlingsrom, som for Obama. Derfor vil de nevnte forskjellene i tilnærmingen, ikke nødvendigvis medføre tilsvarende store forskjeller i håndteringen av de konkrete utenrikspolitiske enkeltsaker som vil dukke opp.

Litteratur

Colin Dueck (2010): Hard Line. The Republican Party And U.S. Foreign Policy Since World War II.  Princeton University Press, Princeton/Oxford.

Robert Kagan (2012): The World America Made. Alfred A. Knopf, New York.

Nr 2 - 2012

004 Nils August Andresen: Du får unnskylde ‘a Laura, hu barsla i natt
    
TEMA: Vi er alle pasienter nå
011Ole Georg Moseng: Hvordan ble vi så friske?
017Fredrik Wang Gierløff: Diagnoseepidemien
025 Anders Evang: Kunnskap i psykiatri
031Amara M. Butt og Eirik Vatnøy: Kvinners diffuse plager
037 Leif Arne Heløe: Valgfrihet over alle grenser?
044 Enquete: Har pasienten for mye eller for lite makt?
046Historisk sideblikk: Behandlerne
    
MINERVASAMTALEN
048Dydsmønsteret: Charles Murray i samtale med Jan Arild Snoen
    
IDEER: Amerikansk konservatisme
060Fredrik Wang Gierløff: En stolt, men truet arv
062  Jan Arild Snoen: Den religiøse markedsplassen
071 Torbjørn Røe Isaksen og Magnus Thue: Kirk, Buckley og den konservative revolusjonen
076 Svein Melby: Pragmatiske idealister
    
KULTUR
085 Kristian Meisingset: Når publikum er dumme, blir kunsten dum
086 Rikke Lundgren, Berit Sofie Hustad Hembre, Maria Veie Sandvik: Elektronisk topptur
094Nicolai Strøm-Olsen: Unngår ny dramatikk
096Lars Anders Johansson: Kjempeselskapene truer kulturen

 

forside2.12
Kommentarer: 5

Minervavenn til artikkelannonse

  • Martin Knutsen

    Det kunne vært interessant å høre artikkelforfatterens tanker rundt Romneys åpne støtte til en Israelsk krig mot Iran i dette lyset?

    • svein melby

      Oppfatter det ikke slik at Romney har gitt en generell støtte til en israelsk krig mot Iran. Det var Dan Senor (rådgiver) som sa noe slikt, men dette ble moderert kraftig av Romney selv. Jeg tror ikke det er veldig stor forskjell på Obama og Romney når det gjelder implementeringen av amerikansk utenrikspolitikk, og mye av Romneys tøffe retorikk er utslag av et forsøk (desperat) på å gi inntrykk av forskjell. Inntar han presidentembetet vil realitetene fort gjøre at denne retorikken legges til side. Bare se hva som skjedde med Obama.

    • Martin Knutsen

      Med fare for å høres ut som en gal antisemitt: Jeg er mer usikker når det kommer til Romney og Nethanyahu, deres vennskap går langt tilbake og Romney har vært veldig klar på sin støtte (Se link under). At han er villig til å krisemaksimere en situasjon med Iran er vel mer eller mindre et av hans få utenrikspolitiske løfter til Israel-lobbyen fra Likud (Ref. Walt og Mearsheimer, osv, og ja jeg har lest kritikken av den).

      Det er i tilegg en hel forsvarsindustri som lobbyer for sine investeringer. Fra hva jeg forstår er det faktisk militæret og Department of Defense som holder en del av de mer proaktive tilbake hva gjelder Iran. Som Stuxnet og de eksploderende iranske vitenskapsmennene viste er viljen til å være proaktiv absolutt tilstede i andre avdelinger. Under Romney er jg stygt redd for den avdelingen skal få tilbake makten, nå når Petraeus er i CIA.

      Jeg håper jeg tar feil og at virkelighetens impact på verdensøkonomien osv vil få rasjonelle folk til å holde tilbake politikerne. For å sitere et intervju med Robert Gates: » “In more than twenty years of attending meetings in the Situation Room,” Gates wrote, “my experience was that the biggest doves in Washington wear uniforms.”

      http://www.nytimes.com/2012/04/08/us/politics/mitt-romney-and-benjamin-netanyahu-are-old-friends.html?_r=1&pagewanted=all

    • Martin Knutsen

      Forøvrig: Finnes det non utveksling mellom Minerva og amerikanske thinkthanks? Dere burde samarbeide med CNAS og andre liberale store strukturer over there.

  • jens

    Kommentaren er slettet. Hos Minerva debatteres det på norsk, dersom det ikke er spesielt gode grunner til noe annet (red.)